Truls Vasvik (A) [10:41:42] (ordfører for saken): Først må jeg takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken, som omhandler forslag om å utrede alternativ til helseforetaksmodellen.

Det har vært gjennomført skriftlig høring. Fire høringssvar kom inn. Innstillingen fra komiteen er at forslaget ikke vedtas. Jeg forutsetter som vanlig at de ulike partiene redegjør for sine egne standpunkter i debatten.

Dagens helseforetaksmodell har vi hatt rundt 25 år, uten de helt store strukturelle endringene siden den gang. Samtidig har mye skjedd innenfor helsetjenesten på disse årene. Vi i Arbeiderpartiet er fornøyd med at regjeringen og statsråden har varslet et arbeid med en helsereform for å sikre fortsatt høy kvalitet og bedre samhandling på tvers av spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten.

Det viktigste for oss i Arbeiderpartiet er at en gjennomgripende helsereform må være nettopp det: et arbeid som tar opp i seg alle de ulike aspektene ved helsevesenet vårt. Utgangspunktet i dette arbeidet må være pasientens beste, med et ekstra søkelys på våre dyktige fagfolk, mer sammenhengende tjenester og ikke minst å sikre en fortsatt demokratisk styring.

De siste 25 årene har det blitt flere oppgaver både for sykehusene og kommunene våre. Forventningene blant folk har økt, samtidig som mangelen på helsepersonell blir mer og mer tydelig. Dette må vi forholde oss til og ta høyde for i den videre utviklingen av helsevesenet vårt, som vi alle er så glad i.

Jeg tror vi alle innimellom opplever en frustrasjon over dagens modell. Jeg har bare vært her i tre og et halvt år, og det er ikke første gangen vi diskuterer dette, for å si det på den måten. Samtidig vil jeg påstå at det har ikke kommet fram veldig klare forslag til endringer som lett lar seg implementere. Derfor må dette jobbes grundig med. Som både statsråden har sagt tidligere og statsministeren sa i spørretimen forrige uke: Arbeiderpartiet er ikke gift med enkelte modeller.

Verden rundt oss er mer ustabil og mer usikker enn på lenge. Det får også konsekvenser i Norge, både når det gjelder økonomisk handlerom og ikke minst i beredskapsøyemed. Det krever at vi tenker nytt om helseberedskap. Vi må tenke nytt om at vi skal ha nok kompetent personell, og vi må tenke nytt om samarbeid på tvers av forvaltningsnivåene, mer enn vi har gjort hittil. Da må helhetlig tilnærming være nøkkelen. Derfor må vi skynde oss langsomt og ikke trekke noen forhastede konklusjoner, men gjøre et godt og grundig arbeid til det beste for beredskap, personell og pasienter.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [10:44:21] (komiteens leder): Høyre mener at helseforetaksmodellen bør videreutvikles. Den bør forbedres, men ikke avvikles. Vi ønsker å styrke styringen av sykehusene gjennom bredere involvering av Stortinget og bedre samhandling mellom sykehus og kommuner.

Solberg-regjeringen leverte to nasjonale helse- og sykehusplaner til Stortinget, en i hver stortingsperiode. Det sikret jevnlig demokratisk kontroll. Stortinget tok gjennom dette stilling til viktige veivalg for sykehusene og spesialisthelsetjenesten – en helhetlig behandling hvor diskusjon om sykehusstruktur, innhold og ledelse var en helt naturlig del av Stortingets arbeid med disse planene.

Helseforetaksmodellen har vært utredet flere ganger, sist av sykehusutvalget, nedsatt med et mandat gitt av Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering. Verken sykehusutvalget eller det tidligere Kvinnsland-utvalget under Solberg-regjeringen pekte på noen bedre alternativer til dagens modell.

Samtidig som Høyre hele tiden vil jobbe for forbedringer, mener vi at det er riktig å stå ved hovedlinjene i dagens modell. Jeg tror også det er viktig å nevne at strukturendringer ikke er den eneste måten å forbedre sykehusene eller spesialisthelsetjenesten på. Det er også noe av det sykehusutvalget peker veldig tydelig på i sin utredning. Det er lett å si at det er helseforetaksmodellen som har skylden i økte ventetider, helsepersonellmangel og alle de andre kritikkene som ofte kommer mot sykehusene, men det er ikke blott sikkert at det er strukturen. Det kan hende det er styringen det bør gjøres noe med.

Høyre vil fremme en nasjonal helse- og sykehusplan i hver periode. Vi mener at det er viktig som en del av Stortingets demokratiske gjennomgang og kontroll. Så mener vi det er helt avgjørende viktig å utvikle helsefellesskapene og styrke samhandlingen mellom sykehus og kommuner gjennom de etablerte helsefellesskapene. Regjeringen har, og det skal den fortjenstfullt ha ros for, innført samhandlingsmidler til helsefellesskapene. Det ser ut til å være positivt og er en måte å få fortgang i samarbeidet på.

I tillegg vil vi innføre mer aktivitetsfremmende finansiering av sykehusene for å redusere pasientenes ventetid på helsehjelp.

Kjersti Toppe (Sp) [10:47:44]: Helse er ein veldig viktig del av velferdsstaten vår. Noreg skal ha eit helsevesen i verdsklasse for heile befolkninga gjennom eit offentleg finansiert og politisk styrt system, eit solidarisk helsevesen.

Da staten tok over ansvaret for sjukehusa i 2002, var målet at tilbodet til pasientane skulle verta betre, dei geografiske forskjellane skulle jamnast ut, og det skulle verta slutt på fylkeskommunens behov for tilleggsløyvingar. Vi skulle få meir helse for pengane, og det skulle verta slutt på ventelister og korridorpasientar. Etter den tida har det vorte løyvd mange milliardar kroner meir til sjukehus. Mykje har vorte bra, men i dag er situasjonen likevel at føde- og lokalsjukehus fleire plassar er truga av nedlegging, tenester vert sentraliserte, nye og store sjukehus er underdimensjonerte, ventetidene har auka og privat helseforsikring òg. Det har vorte mange fleire direktørar og byråkratar, og den økonomiske situasjonen i sjukehusa viser at nesten ingen av helseføretaka klarar å halda budsjettet.

Med helseføretaksmodellen vart styring av sjukehusa delegert frå politisk nivå til profesjonelle styre i regionale helseføretak etter modell frå næringslivet. Inga anna velferdsteneste er styrt på dette viset – altså ikkje i ein forvaltningsmodell med folkevald styring.

Sjukehusa vart tekne ut av offentleg forvaltning med denne modellen å styra sjukehusa på. Senterpartiet vil ta sjukehusa tilbake til offentleg forvaltning. Helseføretaksmodellen har ikkje ført til ro. Det har vore stor debatt og mange fakkeltog sidan 2002. Folk og fagfolk reagerer på at sjukehus vert drivne etter marknads- og lønsemdstyring. Dei reagerer på at ein helseminister stadig skyv ansvaret over på helseføretaka i viktige helserelaterte spørsmål, slik som i saka vi nettopp hadde til behandling om palliasjon.

Helsa er viktig for folk. Helsetilbod er meir enn pasientbehandling. Det handlar om beredskap og korleis lokalsamfunna i Noreg kan utvikla seg, og om tryggheit.

Fleire regjeringar har sett i gang utgreiingar som har sett på føretakssystemet, men inga regjering har sett i gang utgreiingar der ein har bede om å sjå på alternativ. Det er akkurat det eit av forslaga våre går ut på i dag. Vi ber Stortinget vera med på eit forslag om å setja ned eit breitt samansett offentleg utval med klart mandat om å utarbeida forslag til alternativ til helseføretaksmodellen. Når Arbeidarpartiets representant meiner det ikkje finst eit klart alternativ, burde dei i alle fall kunna støtta oss.

– Med dette tek eg opp dei forslaga Senterpartiet har saman med andre parti.

Bård Hoksrud (FrP) [10:50:59]: Fremskrittspartiet mener at vi trenger en ny måte å organisere sykehusene våre på. Dagens foretaksmodell har nå vært virksom i godt over 20 år. I løpet av de årene har vi sett at det er et stort behov for å gjøre endringer for å sikre enda bedre tilbud til pasientene.

Vi merker oss at forslagsstillerne nå ivrer etter en forvaltningsmodell for sykehusene med demokratisk ledelse, slik det var tidligere, da sykehusene lå under fylkeskommunen. Fremskrittspartiet mener det er helt feil vei å gå. Man endret ikke forvaltningsmodell fra fylkeskommunen til helseforetakene fordi den modellen var så god. Man gjorde det faktisk fordi den modellen ikke fungerte bra. Det var bakgrunnen.

Jeg skjønner at forslagsstillerne forsøker å late som at man ønsker å nedsette et bredt sammensatt offentlig utvalg som skal utrede og utarbeide forslag til et alternativ til helseforetaksmodellen, men jeg opplever egentlig ikke at dette er noe Senterpartiet ønsker, for de har egentlig bestemt seg for hvilken modell de vil ha. Derfor kommer ikke Fremskrittspartiet til å støtte Senterpartiets forslag.

Fremskrittspartiet mener at hovedproblemet er at de regionale helseforetakene fungerer som et fordyrende og byråkratiserende mellomledd i forvaltningen av sykehusene, og gjør at en statsråd ofte skyver ansvaret over på helseforetakene istedenfor å ta sitt overordnede ansvar. Dagens organisering trekker også masse penger og ressurser bort fra pasientbehandling, og vi viser til Fremskrittspartiets alternative budsjetter, hvor det flere ganger er foreslått å legge ned de regionale helseforetakene, dessverre uten at dette har fått flertall – men vi gir oss ikke. Derfor fremmer vi forslag om at Stortinget ber regjeringen endre helseforetaksmodellen og legge til grunn en modell med én nasjonal styringsenhet og selvstendige lokale helseforetak.

Fremskrittspartiet peker på at helseforetakene kommer altfor sent i gang med bygging av nye sykehus, og det kommer som konsekvens av modellen og hvordan sykehusbygging finansieres. Nye veier har vært med på å effektivisere utbygging av infrastruktur i Norge, og den modellen kan også benyttes på andre områder. Det er også viktig å skille mellom drift og investeringer i helsesektoren, sånn at bygging av nye sykehus ikke veies opp mot pasientbehandling. Det ser vi flere eksempler på, bl.a. i Drammen, hvor det nå er store overskridelser på investeringene. Fremskrittspartiet fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen etablere et eget utbyggingsselskap med ansvar for investeringer i utbygging, drift og vedlikehold av sykehus etter modell av Nye Veier AS.»

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag til ny finansieringsmodell for sykehus, der store sykehusinvesteringer prioriteres av Stortinget i nasjonal helse- og sykehusplan og fullfinansieres over statsbudsjettet.»

Jeg tar opp disse forslagene.

Marian Hussein (SV) [10:53:56]: SV mener at demokratisk styring, partssamarbeid og tillitsbasert ledelse er avgjørende for et godt helsevesen. Det er demokratiske prioriteringer, faglige vurderinger og folks behov for helsetjenester som burde styre hvordan helsetjenestene ser ut, ikke foretakslov. Helseforetaksmodellen er udemokratisk og bidrar til unødvendig byråkrati, lange lederlinjer og stor avstand mellom oss folkevalgte, toppledelsen og underliggende virksomheter. Den forsterker silotenkningen i helsevesenet og er direkte hinder for bedre samhandling mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Det er særlig alvorlig i en tid der behovet for helsetjenester øker, og en presset kommunehelsetjeneste må håndtere stadig mer komplekse pasientforløp.

SV har ved en rekke anledninger bedt regjeringen om å utrede alternativer til helseforetaksmodellen. Sykehusutvalget sendte også et brev til daværende helseminister og ba om å se på organiseringen. Vi i SV mener det er åpenbart at modellen er moden for revisjon, at det er avgjørende for muligheten til å håndtere utfordringene i helsetjenesten, og at man burde finne fram til en annen forvaltningsmodell. Vi støtter det framlagte forslaget om en snarlig utredning av alternativer til helseforetaksmodellen. Fagfolkene vil ha endring, befolkningen vil ha endring, og det er et stort flertall i de folkevalgte organene som også ønsker endring.

Samtidig registrerer vi at Fremskrittspartiet nå løper fra sin mulighet til faktisk å påvirke at vi får en bedre organisering av helsetjenestene våre. Helsepersonell i hele Sykehus-Norge spør seg nå om vi må betale for sykehusbygg med sykepleiere og helsefagarbeidere. Måten vi organiserer sykehusbygg på nå, gjør at vi ikke får bedre oppgavedeling og at vi velger kortsiktige løsninger i en tid hvor personellmangelen er stadig økende. Sykehusutvalget foreslo bedre finansiering. Vi i SV forhandlet fram en bedre finansieringsordning med regjeringen, og vi har til nå ikke sett den tilbakemeldingen fra Helse- og omsorgsdepartementet.

Direktørlønningene øker. De uthuler Stortingets vedtak, og samtidig presser de samme direktørene lønnen og arbeidsvilkårene til helsepersonell. Det seneste, grelleste eksempelet har vært jordmødrene i Tromsø og på Oslo universitetssykehus, som må betale med sin lønn for et økende direktørsjikte med økende lønn.

Seher Aydar (R) [10:57:09]: Gang på gang ser vi at de politiske vedtakene eller signalene som blir sendt fra enten Stortinget eller helseministerne, ikke nødvendigvis er den realiteten som blir opplevd på sykehusene. Psykisk helse er et ganske trist eksempel på det. Vi har hatt flere helseministere. Bent Høie snakket om den gylne regel, som gjorde at psykisk helse skulle økes mer. Tidligere helseminister Kjerkol snakket om at psykisk helse skulle være prioritering nummer én. Det vi så i virkeligheten, var det motsatte, nemlig at psykisk helse ble salderingspost på sykehusene. Det viser avstanden mellom de politiske signalene – gode politiske signaler – fra skiftende regjeringer, skiftende helseministre, og det som skjer på sykehusene. Det er det motsatte som skjer, eller det blir ikke fulgt opp videre.

Jeg tror det kanskje tydeligste eksempelet på hvordan man ser på politiske vedtak opp mot helseforetakenes ansvar, er da tidligere helseminister Ingvild Kjerkol kalte vedtaket om fødeavdelingen i Kristiansund for en ambisjon. Jeg tror det sender et signal om hvordan man ser på vedtak fra Stortinget opp mot helseforetakene.

Det vi ser med helseforetaksmodellen, er en enorm ansvarsfraskrivelse. Vi ser at det er et underliggende problem for veldig mye. Vi må huske at sykehus ikke er en butikk eller en hvilken som helst fabrikk. Det skal drives på en annen måte – ikke gjennom regnskapsloven, men som en forvaltning.

Flere partier sier at de ikke har sett et omfattende alternativ på bordet, men likevel stemmer man mot å utrede alternativer. Sykehusutvalget som skulle se på det, så ikke på alternativer. De videreførte dagens modell, og så så de på hva som kunne endres inni den. Det er litt synd, man hadde en mulighet som egentlig gikk tapt.

Jeg synes det er veldig fint å høre at Arbeiderpartiet ikke er gift med helseforetaksmodellen. Det er ikke alltid man skal gifte seg med hva som helst og hvem som helst, så det er lurt. Det betyr også at det noen ganger er lurt å se på alternativer, for det kan hende man får noe bedre. Det håper jeg at Arbeiderpartiet vil gjøre, for hvis man ikke er gift med helseforetaksmodellen, men samtidig kritiserer at man ikke har sett ordentlige alternativ, skjønner jeg ikke hvorfor man ikke stemmer for et alternativ. Man kan utrede det, få det på bordet, ha en ordentlig diskusjon om de ulike løsningene på Stortinget, og så tar vi det vi tror er best. Det er ikke sikkert at det er den løsningen Rødt går inn for, vi synes er best, men vi skjønner ikke hvorfor vi ikke skal ha alternativene på bordet.

Rødt både støtter det løse forslaget fra Pasientfokus og står bak representantforslaget fra Senterpartiet.

Hadle Rasmus Bjuland (KrF) [11:00:18]: Kristelig Folkeparti mener det er på høy tid å gjennomgå styringen av spesialisthelsetjenesten. Vi går ikke inn for å avvikle helseforetaksmodellen over natten, det ville vært uforsvarlig, men vi mener at det både er riktig og nødvendig å utrede helhetlige alternativer.

Når fødeavdelinger stenges på tvers av politiske vedtak, når rusomsorgen svekkes til tross for nasjonale mål, og når døgnplasser i psykisk helsevern forsvinner, i strid med Stortingets føringer, må vi stille spørsmålet: Har vi mistet den politiske styringen? Dette gjelder også innenfor beredskap. I en urolig tid må vi som folkevalgte kunne legge tydelige føringer og ta ansvar. Det er vi valgt til. Når det er flere direktører i helseforetakene enn det finnes intensivsengeplasser i dette landet, er det kanskje på tide å se på styringsstrukturen.

Ideelle aktører rammes også hardt av en modell som i for stor grad er opptatt av egen drift. Foretakene vurderes ofte fra interne budsjetter, kortsiktige hensyn, mens vi politikere er valgt for å se helheten. Vi må sørge for at ideelle aktører fortsatt får bidra som bærere av verdier og fellesskap helsevesenet trenger.

Derfor vedtok Kristelig Folkeparti på sitt landsmøte i 2025 at vi ønsker en utredning av mulige alternativer til helseforetaksmodellen. En ny modell må sikre sterkere demokratisk kontroll, bedre pasientmedvirkning og reell desentralisering av helsetjenestene.

Kristelig Folkeparti ønsker en reell forbedring. Vi mener politiske mål skal være styrende, ikke foretaksinterne prioriteringer. Vi er åpne for ulike løsninger så lenge de gir bedre tjenester, sterkere demokrati og mer verdighet for pasientene. Det handler ikke om å svekke systemet, men om å styrke tilliten mellom folk, folkevalgte og helsetjenesten.

Irene Ojala (PF) [11:02:56]: Før i verden reiste vi til sykehus for å bli frisk, men for 23 år siden ble et hus med syke mennesker til et foretak hvor pasientene vurderes ut fra bedriftsøkonomiske prinsipper. Etter 23 år har helseforetakene utviklet seg i en retning der pasientene er fortvilet og ansatte i helsetjenesten slutter.

Norge har de siste årene endret seg, og da må vi også justere og noen ganger endre virksomhetene som staten har ansvar for, for å imøtekomme en ny tid. Det er en illusjon at sykehusene kan tjene penger på pasientene. Vi må erkjenne at pasientene og alle de andre som blir syk i løpet av livet, er en økonomisk kostnad – og slik vil det alltid være, også i Norge.

Norsk helselovgivning gir i dag alle pasienter i hele Norge en rett til lik tilgang på helse- og omsorgstjenester av god kvalitet uansett hvor pasienten bor i Norge, men slik har vi det ikke i dag.

I 2021 stemte folk på oss 169 stortingsrepresentanter som sine talspersoner. Det var ingen av dem som stemte på styret i et helseforetak. Vi 169 er de eneste i hele Norge som kan endre lover som ikke fungerer for befolkningen.

I innstillingen kommer det fram at vi ikke har klart å samle oss om et flertallsforslag. I dag legger jeg derfor fram et løst forslag, som faktisk har i seg essensen av hvert enkelt partis program. Forslaget lyder:

«Stortinget ber regjeringen straks, og innen september 2025, sette ned et bredt sammensatt offentlig utvalg med klart mandat om å utrede forslag til alternativ organisering av spesialisthelsetjenestene som i større grad enn i dag sikrer demokratisk styring, både alternativer med forvaltningsorganisering og foretaksorganisering, med ulike alternativer for eierskap og ulike finansieringsmodeller, herunder skille mellom drift og investeringer.»

Det er altså et bredt forslag jeg legger fram. Jeg håper at vi i dag kan vise at vi på Stortinget faktisk har vilje til å finne løsninger for framtidens helsetjenester, som vil styrke både syke folk og ansattes rettigheter. Det vil løfte det norske arbeidsfellesskapet, som mange gjerne skulle være en del av hvis de ikke hadde vært syk.

Med det tar jeg opp forslaget fra Pasientfokus.

Naomi Ichihara Røkkum (V) [11:05:41]: Uansett hvordan Sykehus-Norge er organisert, ligger det overordnede ansvaret for det som skjer på norske sykehus, hos helse- og omsorgsministeren og på Stortinget.

Og uansett hvordan Sykehus-Norge er organisert, handler helsepolitikk om hvordan vi prioriterer pengene, hvordan vi tar vare på folka som arbeider i helsevesenet, og hvordan vi får til et best mulig samspill mellom sykehusene, helsetjenestene ute i kommunene, fastlegene og andre aktører.

Gjør vi dette godt nok i dag? Åpenbart nei. Kan vi organisere oss ut av det ved å trekke opp av hatten en helt ny modell som i seg selv skal løse problemene? Like åpenbart nei, etter Venstres syn.

Det siste de som jobber på gulvet i norske sykehus trenger i dag, er nye runder med omorganiseringer, nye organisasjonskart, endeløse nye utredninger på jakt etter en vidundermodell ingen til nå har klart å beskrive konturene av, selv om alle legekunstens guder skal vite at det har vært prøvd.

Nei, det folk trenger, er politikere som tar mer ansvar og rydder opp i åpenbare svakheter i systemet – uten å skylde på styringsmodellen i seg selv. Vi trenger å kutte administrasjonskostnadene i helseforetakene. Vi trenger å gjøre noe med organiseringen av turnus og arbeidstid. Vi trenger mer effektiv bruk av teknologi for å flytte tid og penger over fra skjema til pasientbehandling.

For å ta ett konkret eksempel: Vi bør etter Venstres syn gå tilbake til ordningene med medisinsk kontorpersonale som avlastning for leger og sykepleiere på sykehusene. Det krever ingen utredning av en ny organisasjonsmodell. Det krever at vi bestemmer oss for det, og gjør det.

Og ikke minst: Størrelsen på sykehusene har betydning for faglighet og fornuftig styring. Venstre vil sikre sykehus som er store nok til at de kan rekruttere personalet de trenger, og har et pasientgrunnlag som gir jevnlig trening på kritiske prosedyrer, samtidig som sykehusene ikke må bli så store at avstanden mellom ledelsen og det faglige personalet blir for stor.

Venstre vil derfor revidere og nedskalere planene for videreutvikling av OUS med sikte på å begrense den ekstreme kostnadsveksten og beholde kvaliteten på sykehustilbudet i Oslo. Det krever endringer i styringssystemet, men endringer som er mulige innenfor dagens modell – dersom det er politisk vilje til å gjøre det.

Jeg håper derfor det i dag er mulig å få flertall for Venstres tydelige resept for å forbedre styringen av norske sykehus innenfor rammene av dagens modell, og vil legge fram følgende forslag fra Venstre:

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til forbedringer av dagens helseforetaksmodell som sikrer større demokratisk styring og tydelig forankring av store sykehusprosjekter i den nasjonale helse- og sykehusplanen som legges frem for Stortinget.»

Statsråd Jan Christian Vestre [11:08:53]: La meg først slå fast at Norge skal ha helse- og omsorgstjenester i verdensklasse, og vår felles helsetjeneste skal være førstevalget både for innbyggerne våre og for våre ansatte, og heldigvis har vi et godt utgangspunkt. Sammenligner vi Norge med andre OECD-land, ligger vi godt an når det gjelder kvalitet på tjenestene. Ambisjonen er at det skal vi fortsette med. Vi skal ta vare på det som fungerer godt, men vi skal også ta tak i det som ikke fungerer bra nok.

Det er også grunnen til at vi har satt i gang flere reformgrep, bl.a. ventetidsløftet, et partnerskap mellom arbeidstakerne, arbeidsgiverne og regjeringen for å få ned ventetidene i våre felles sykehus – og med det også styrke oppslutningen om, tilliten til og legitimiteten for en sterk felles helsetjeneste.

Arbeiderpartiregjeringen har i våre politiske prioriteringer, for en tid tilbake, allerede signalisert at vi starter arbeidet med en nødvendig helsereform, og der er målet at vi skal ha en felles helsetjeneste med høy kvalitet og sammenhengende behandling. Målet er at vi skal få god oppfølging av pasientene våre, på tvers av den kommunale helse- og omsorgstjenesten og på tvers av spesialisthelsetjenesten. Det betyr f.eks. at de kravene vi stiller til frister, til kvalitet og til pasientforløp, bør kunne følge pasienten hele veien igjennom. Det betyr også at vi bør kunne bruke helsepersonell på tvers av tjenestene, og det betyr at vi bør være villige til å tenke nytt og annerledes og også se på viktige spørsmål, som bl.a. finansiering, organisering, ansvar, styring og andre ting.

Jeg mener derfor at vi ikke – i et så omfattende og ambisiøst reformarbeid – bør begrense oss til bare å se på hvordan vi styrer og finansierer spesialisthelsetjeneste-Norge, fordi vi må se på alle tjenestene og på helheten i helse- og omsorgspolitikken.

Så vil jeg legge til at utfordringene vi har i Norge, langt på vei er sammenfallende med utfordringer som er identifisert i våre naboland, uavhengig av styrings- og finansieringsmodeller for spesialisthelsetjenesten. Framover må vi se på hvordan vi kan innrette oss for å bruke helsepersonellet best mulig. Vi må se på finansieringsordningene, på hvordan vi styrer og organiserer tjenestene på tvers av nivåene, og om det bør gjøres endringer for å understøtte gode pasientforløp. Vi må også se på mer effektiv ressursbruk og legge bedre til rette for nødvendige investeringer.

Alt dette er vi i gang med. Arbeidet med å fornye, forsterke og forbedre vår felles helsetjeneste pågår for fullt, og det arbeidet kommer vi også til å prioritere høyt i tiden framover.

Irene Ojala (PF) [11:22:45]: Målet i dag skulle jo vært å få flertall for noe som setter i gang forbedringer, men jeg forstår at vi ikke får flertall for noen ting her i dag. Det er ganske trist.

Forslaget fra Venstre kommer vi ikke til å støtte. Problemet med Venstres forslag er at de bare ber regjeringen komme tilbake, uten å kreve et eksternt offentlig utvalg, som vi er for. Hvis vi bare skal jobbe med utredninger på vanlig måte i departementene, er jeg redd det blir lite endring, for både Arbeiderpartiet og Høyre har stor tro på dagens styringssystem, som vi skattebetalere og arbeidere opplever at er utfordrende for syke folk og ansatte i sykehusene. Jeg er redd for at Venstres forslag på mange måter legitimerer dagens modell.

Vi har alle en plikt til å finne bedre alternativer, og da må vi få det gjort av et bredt sammensatt offentlig utvalg. Jeg kan ikke si det klarere.

Alle bedrifter gjennomfører ulike former for bedriftsanalyser av bedriftens utvikling på kort og lang sikt. Seriøse bedriftseiere fokuserer på helheten. For oss er det viktig at vi finner ut hvordan driften blir til beste for pasientene og de ansatte i et samfunnsøkonomisk perspektiv – satt opp mot den tiden vi lever i, med trusler om klimaendringer, andre kriser og en urolig geopolitisk situasjon.

Jeg mener det lureste vi kan gjøre i dag, er at Stortinget vedtar utredning av et eksternt offentlig utvalg. Det kommer altså ikke til å skje. Pasientfokus’ forslag nr. 5 er noe alle partiene kan stille seg bak, for implisitt sier alle partiene noe av det samme i sine programmer. Husk at velgerne til Pasientfokus kommer fra hvert enkelt parti i denne salen, og dette er derfor en mulighet for at partiene kunne ha vist at de tar velgerne i Norge på alvor, særlig velgerne i Finnmark. Det ser det heller ikke ut som vil skje.

Pasientfokus kommer derfor til å stemme for nesten alle forslag for å løse de problemene vi står i, og vi gjør det fordi det handler om dagen i dag og framtiden framover i en urolig tid.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:25:10]: Bare en stemmeforklaring fra Høyre: Vi kommer til å støtte Venstres løse forslag. Det er i grunnen et forslag som er veldig likt de merknadene vi har i saken. Vi vurderte at det kunne skrives i merknader. Nå har Venstre fremmet et forslag som er rimelig likt, og da støtter vi det forslaget.

Kjersti Toppe (Sp) [11:25:54]: I dag er det mogleg for Stortinget og dei partia som verkeleg meiner at vi må få til ein annan måte å styra og organisera norske sjukehus på, å stemma for forslaga om at dette skal utgreiast. Alle andre argument fell til jorda. Når Framstegspartiet seier at vi i Senterpartiet lèt som om vi skal setja ned eit breitt samansett utval, stemmer sjølvsagt ikkje det. Vi føreslår det, og vi meiner det. At vi faktisk har bestemt oss, seier Framstegspartiet er grunnen til ikkje å stemma for forslaget vårt. Det er litt rart. Vi har alle våre forslag i partiprogram, men dette forslaget er fremja nettopp fordi vi skal få til den utgreiinga som to regjeringar ikkje har klart å få til. Det burde kunna fått støtte, men det ser altså ikkje ut til det. Det er ikkje slik at Senterpartiet nødvendigvis vil tilbake til ein fylkesmodell. I vårt program seier vi at vi vil vidareføra statleg styring, men ha ein forvaltningsmodell med regional og lokal folkevald styring.

Det er stor debatt om den nye helsereforma til Arbeidarpartiet. Er det verkeleg ei heilt ny og uklar helsereform dette landet treng? Eg meiner nei. Det vi treng, er at vi verkeleg går inn og ser på alternativ til det som er kritisert i 20 år, nemleg måten vi styrer norske sjukehus på. Ei reform burde vera om det og ikkje alt mogleg anna, for det skaper stor usikkerheit i tenestene, men det er ein kjent valkampstrategi frå Arbeidarpartiet. Synd å seia det, men samhandlingsreforma kom på same måten, og den er enno ikkje oppfylt. Ein kunne heller ha brukt tida si på det.

Nokre seier det ikkje er mogleg med alternativ, men Skottland har funne alternativ til føretaksmodellen. New Zealand har gjort det. Storbritannia har no varsla at dei skal gjera det. Dagens modell har heller ikkje støtte hos fagfolk. Legeforeningen støttar det forslaget som Senterpartiet no legg fram. Eg synest det er rart at det i svaret som er kome til komiteen, ikkje er nokon refleksjonar frå regjeringa anna enn ei hyllest til føretaksmodellen. Vi håpar jo på at vi kunne fått fleirtal for i alle fall å utgreia kva som er alternativa.

Vi kjem ikkje til å støtta forslaget til Venstre. Vi hadde tenkt å gjera det, men etter innlegget har vi faktisk ombestemt oss, for vi synest ikkje det var bra. Vi kjem subsidiært til å støtta forslag nr. 5 frå Pasientfokus.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:29:21]: Etter statsrådens svar på mine spørsmål er det virkelig et stort spørsmål hva Arbeiderpartiet mener med sin store helsereform. Statsråden sier at en skal beholde primærhelsetjenesten i kommunene med folkevalgt ledelse. Samtidig står det i stortingsvalgprogrammet til Arbeiderpartiet at en skal «viske ut skillene mellom kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten». Jeg blir veldig forvirret med hensyn til hva Arbeiderpartiet mener.

Det er veldig mye som fungerer bra innenfor de økonomiske rammene kommunene i dag får fra Stortinget. Det som er svakheten, er samspillet mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Den fungerer ikke godt nok. Statens sykehus skriver ut pasientene for tidlig, både fra somatiske og ikke minst fra psykiatriske sykehus. På psykiatriområdet får kommunene ansvar som de ikke er i stand til å takle fordi staten har for liten kapasitet og for liten kvalitet i sitt arbeid.

Statsråden sier en må være positiv til omstilling og innovasjon, og det er jeg helt enig i. Statsråden sier også at en må teste modeller, men det første er å definere hva som er problemet. Hva er problemet i dag mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten? Jo, det store problemet er at ledelse og styring av de sykehusene som står for om lag 80 pst. av pasientbehandlingen, nemlig lokalsykehusene, i stor grad ikke er stedlig og med ansvar for personale, kvalitet og budsjett. De har ingen representasjon direkte fra kommunene. De har ikke noen representasjon fra fylkene. De har altså ikke en ledelse som står til ansvar overfor folk i valg. Da burde det for Arbeiderpartiet kunne være interessant å teste nye modeller hvor lokalsykehusene fikk et styre med ansvaret for økonomi, personale og kvalitet, hvor styret er mennesker som stiller til valg, og hvor innbyggerne da kan si sin mening.

Det er første bud i enhver reform å definere problemet og skissere tydelig hva som er ens politiske grep for å rette det problemet. Det har Arbeiderpartiet ikke skissert – tvert imot. Jeg blir mer og mer usikker på hva som menes med Arbeiderpartiets store helsereform. Det må fram i tida som kommer, for det er en av de viktigste sakene Arbeiderpartiet ønsker å kjøre, og da må vi vite hva vi har å forholde oss til.

Bård Hoksrud (FrP) [11:32:43]: Jeg skjønner at Høyre vil støtte Venstres forslag, men jeg skjønner det ikke hvis andre partier som er imot helseforetaksmodellen, vil støtte det forslaget, for det er jo egentlig bare å pynte litt på den modellen som er der.

Jeg synes det er litt spesielt, for jeg synes egentlig statsråden gikk ganske langt i å si at han var åpen for å se på flere løsninger. Det synes jeg er bra, og da synes jeg han selvfølgelig bør hoppe rett på Fremskrittspartiets løsning som er helt tydelig. Det er også bakgrunnen for at vi nå ikke støtter et forslag om å utrede. Vi har bestemt oss for og er tydelige på hva vi vil – vi ønsker å fjerne de regionale helseforetakene, fjerne mange av direktørene som flere har pratet om på denne talerstolen i dag. Det er Fremskrittspartiet helt tydelig på. Vi er også tydelig på at vi ønsker å skille investering og drift, for vi ser alle utfordringene som kommer på de sykehusene hvor man må kutte i driften og kutte i pasientbehandlingen for å betale for investeringen.

Så sa statsråden at vi har endret systemene – man får lov til å låne 90 pst. Men så lenge man fortsatt har den samme løsningen som man har nå, betyr å låne 90 pst. at man låner mer penger og betaler mer renter. Konsekvensen er at man betaler 20 pst. mer nå når det er 10 pst. egenkapital, enn før da det var 30 pst. egenkapital.

Og så er det morsomt å høre på SV. Nå er ikke representanten i salen, men det er litt morsomt å høre på SV som skyter på regjeringen, når de tross alt har sørget for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har fått gjennomslag for og fått vedtatt fire budsjetter. Så de har fullt ansvar for den politikken og den måten man styrer sykehusene på.

I Fremskrittspartiet er vi veldig tydelige. Grunnen til at vi ikke stemmer for å opprette et utvalg som man skal bruke masse penger på å opprette, er fordi vi har bestemt oss for at vi ønsker å ha en modell hvor man fjerner de regionale helseforetakene – direkte linje mellom lokale helseforetak og staten, fordi man må ha en overordnet utbygging. Vi mener at dette kan håndteres på en mye bedre måte.

Jeg håper flere ser på de gode forslagene. Noen av forslagene til Fremskrittspartiet er faktisk flere partier for, men jeg skulle gjerne sett at det var enda flere. Og så ber jeg statsråden, siden han signaliserte at han var litt åpen, om å ha et åpent sinn og se at dette faktisk er veldig gode forslag. Nye veier ha vist seg å være en kjempesuksess som vel knapt noen er negative til nå, til tross for at de var veldig negative da selskapet ble etablert.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [11:35:33]: Jeg er enig med representantene Toppe og Lundteigen som nevner Arbeiderpartiets store helsereform, at det er veldig mye uvisshet og at det kan bidra til å skape veldig mye uro. Spørsmålet er om dette bare skal skjule at Arbeiderpartiet etter snart fire år i regjering, ikke har lyktes så godt på dette området. Det er økte ventetider, pasienter venter betydelig lenger enn i 2021, og det er stor uro med tanke på hva som vil skje om man endrer bokser og linjer i denne strukturen.

Når Kjersti Toppe nevner samhandlingsreformen, så kan ikke Senterpartiet frikjenne seg selv på denne måten. Senterpartiet satt i regjering da samhandlingsreformen ble innført, Senterpartiet satt i regjering da mandatet til sykehusvalget ble satt ned. Det virker som om det ikke betyr noe for velgerne til Senterpartiet at de er i regjering, for man oppnår ingen ting.

Frank Edvard Sve (FrP) [11:36:51]: Helsepolitikken og sjukehuspolitikken til Arbeidarpartiet ser meir eller mindre ut som ei branntomt – i alle fall i Møre og Romsdal, der er det verkeleg ei branntomt. Det er altså krise i Helse Møre og Romsdal, der det ligg an til 300 mill. kr i underskot. Dei varslar at det skal kuttast oppimot 500 årsverk i Møre og Romsdal for å få dette til å gå opp – 500 årsverk skal altså kuttast. Det betyr at det vert ei rasering av helsetilbodet i sjukehusa, og det sit dagens statsråd og ser på – at det berre skal kunne skje. Kva er det eigentleg for politikk Arbeidarpartiet har innanfor sjukehusdrift og innanfor helse? Det er iallfall ikkje berekraftig, verken økonomisk eller helsefagleg. Det som er utgangspunktet, at vi som bur i Møre og Romsdal, er dei som vil måtte føle på kroppen at det vert dårlegare tilbod. Ein skal altså finansiere nybygg og byggje sjukehus med driftsmidlar og må kutte i behandlinga på grunn av det.

Så vil eg vise til at vi skal behandle ein del saker i transportkomiteen no ganske snart, etter at denne debatten er over. Er det nokon i denne salen som nokon gong har sett at Statens vegvesen har tatt opp lån for å byggje vegar i Noreg? Er det nokon som har sett det? Nei. Å byggje veg vert finansiert over statsbudsjettet, men når det gjeld å byggje sjukehus, då skal vi måtte ta pengane frå drifta til dei som er på operasjon og somatisk og kva det måtte vere. Då er det drifta som skal finansiere å byggje sjukehus. Det er difor Framstegspartiet ønskjer å skilje dette ut og få eit eige utbyggingsselskap, gjerne i form av det Nye Vegar gjorde på veg. Alt dreier seg om at ein ikkje kan bruke drifta til å finansiera investeringane.

Dette går utover alle støvelskaft. I Møre og Romsdal er det panikk. Her er det ei helseplattform som har knekt helseføretaket, og det er altså ein feilslått politikk som ingen kan stille seg bak. Kva har helseministeren tenkt å gjere? Ja, eg såg at helseministeren har teikna seg. Eg forventar at helseministeren forklarar frå denne talarstolen kva han har tenkt til å gjere i Møre og Romsdal når det ligg an til at 500 årsverk må kuttast. Har helseministeren tenkt til berre å sjå på det og synest at det er ok? Eg hadde ikkje tenkt til å ta ordet, eg sat og venta på ein del samferdselssaker, men dette er så greinlaust at eg ikkje kunne gjere noko anna enn å ta ordet. Kva har ministeren tenkt til å gjere i Møre og Romsdal, som eit konkret døme? Det er krise, og det er verkeleg redsel i befolkninga når det gjeld kva vi kan møte av helsetilbod i framtida.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:40:02]: Det var noe representanten Lundteigen sa som jeg gjerne vil svare på, fordi representanten Lundteigen spør: Hva er problemet? Med all respekt: Man har fulgt ganske dårlig med i helsepolitikken og helsedebatten de siste årene hvis en ikke har fått med seg hva som er utfordringsbildet. La meg da minne om at vi står overfor en aldrende befolkning, en helt annen demografi. Vi har fått nøye dokumentert at vi kan komme til å mangle opptil 180 000 helsepersonell fram til 2060 hvis ikke vi tar grep og slutter å skyve problemet foran oss. Vi har stadig utfordringer med at befolkningen forventer mer enn det vi klarer å levere, bl.a. når det gjelder tilfredshet knyttet til de kravene vi stiller til ventetider, til kvalitet, til pasientforløp, at folk ikke vil bli svingdørspasienter, at folk ikke vil bli kasteballer, at folk egentlig ikke er så opptatt av om det er kommunen eller sykehusene som gir hjelp, så lenge de får god hjelp. Vi står overfor et skifte i medisinsk-teknisk utstyr og ny innovasjon, som også er veldig positivt for alle oss som ønsker å desentralisere alt det vi kan desentralisere, for det gjør at ny teknologi gjør at vi nå kan tilby ganske spesialiserte helsetjenester langt fra de store akuttsykehusene, en mulighet vi ikke hadde før. Og selv om vi nå har rekordstore bevilgninger til sykehusene – vi må 15 år tilbake for å finne en like høy vekst – bruker altså Norge mer penger på helse enn stort sett alle andre land. Vi må forebygge mer, vi må gjøre mer av det som virker, og behandle på lavest mulig nivå. Men vi kan ikke bare fortsette å pøse inn mer og mer penger, også Norge må se på det økonomiske handlingsrommet sitt.

Det er dette utfordringsbildet som ligger til grunn når vi har sagt at 25 år etter at staten overtok eierskapet til sykehusene, 25 år etter at vi innførte fastlegeordningen, er det på tide også å tenke nytt. Da må vi fordomsfritt kunne gå inn i dette og se på styring, se på organisering, se på finansiering, se på hvem som skal ha ansvar for de ulike delene av tjenestene våre, og finne ut av hvordan vi kan innrette helse- og omsorgstjenestene våre på en bedre måte, slik at vi også i de neste 25 årene skal kunne levere helsetjenester i verdensklasse til befolkningen vår. Da kan vi altså ikke starte det arbeidet med alt det vi vil utelukke, eller alt det vi er imot, eller alt det vi vil bevare. Da må vi faktisk ha evne til å gå inn i dette med litt nytt sinn, se på det med nye øyne og vurdere nye modeller. Det er det denne regjeringen har invitert Stortinget til å være med på, helt fra vi ble en ren Arbeiderparti-regjering – så vidt jeg vet også før dette representantforslaget ble lagt inn. Hvis det skaper usikkerhet, vel, da får det være sånn, fordi dette er nødvendig og riktig å gjøre uansett. Jeg er veldig glad for det gode samarbeidet vi har med KS, jeg er veldig glad for at vi nå samarbeider om rekrutterings- og samhandlingstilskuddet, at kommuner og sykehus nå finner hverandre, og at vi involverer tjenesten vår. Det er til beste for befolkningen vår.

André N. Skjelstad (V) [11:43:20]: Det er interessant å høre på denne debatten som en oppvarming til oss som kommer fra transportkomiteen og trodde at dere var ferdig, men det var dere ikke. Da har jeg noen refleksjoner, for jeg har levd med dette systemet i hvert fall i hele mitt politiske virke. I utgangspunktet var jeg svært imot det systemet som ble lagd, men så er det faktisk lagd, og hvor mange ganger skal vi i dette landet bruke penger på å omorganisere oss i stedet for å prøve å få ting til å fungere?

Det er nettopp det Venstres forslag i denne saken går ut på. Det er ingen tvil om at det er store forbedringsmuligheter som ligger i dette systemet, men å skrote det og starte helt på nytt tror jeg ikke gagner pasienten. Det er det som må være hovedfokuset: ikke organiseringen, men hva som gjør at vi får mest mulig tjenester ut til pasienten og dem som har behov for det. Hva organisasjonen heter, og det var jo statsråden selv inne på, har mindre betydning for pasienten.

Det som betyr noe for pasienten, er at en får den hjelpen som han eller hun har behov for. Da synes jeg dette blir litt ørkesløst, selv om jeg i utgangspunktet, for 20 år siden, var svært imot at en gjorde den omorganiseringen som Høyre og Arbeiderpartiet da trumfet gjennom. Det er en systemstatstenking, ja – der er vi fullt ut enige, og jeg er veldig enig med Lundteigen i hvordan han ser på dette. Likevel: Nå er det systemet her, og skal vi igjen bruke masse, masse milliarder som ikke gagner pasienten? Det er det som må være hovedfokuset, ikke hva moren eller faren heter. Det synes jeg det prates om hele tiden, og selv om enkelte prater med stor utestemme og stor pondus om det, må dette handle om dem systemene faktisk skal betjene, ikke hva slags systemer det er. Systemene kan forbedres, og det er det vi er nødt til å få til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:45:42]: Jeg ville takke statsråden for svaret, for statsråden er nå enig i at vi skal definere problemene først, og vi skal definere problemene sylskarpt. Det at det er en aldrende befolkning, er alle enige om. At det er for lite helsepersonell, er alle enige om. At vi ikke skal skyve problemene foran oss, er vi alle enige om. Folk forventer mer av helsetjenestene, det er alle enige om. At det er bedre teknologisk utstyr i helsevesenet, er alle enige om, og det er vi veldig takknemlige for. Så kommer vi da til det som er analysen, og hva som er problemene. Statsråden sier at Norge har rekord i å bruke penger på helsesektoren. Jeg er ikke så sikker på det – hvis vi regner på samme måten – men jeg er helt enig i det statsråden sier om at vi ikke skal pøse inn mer penger.

Da kan vi se på: Hvor er det det pøses inn mest penger? Jo, det er som et resultat av gigantiske sykehusprosjekter som vi visste på forhånd at kom til å sprekke. Møre og Romsdal er et glitrende eksempel på det. Alle fagfolk som fulgte det nøye, og de få politikerne som fulgte det nøye, visste at dette kommer til å sprekke. Det er tilsvarende i Drammen: Alle som fulgte dette nøye, visste at det kom til å sprekke. Dagens system er sånn at når det sprekker, så sier folk at ja, ja, dette må jo finansieres, og så må en pøse inn mer penger, fordi den sprekken må ellers tas av driftsbudsjettet, og det tåler jo ikke driften. Dermed må en altså pøse inn penger. Det er modellen som har store svakheter.

Det som er kjernen fra Senterpartiets side når det gjelder hva som er problemet, er det statsråden sa om kasteballer, altså kasteball i betydningen mennesker som er innenfor spesialisthelsetjenestens ansvarsområde, og som så overføres til kommunene – og så fram og tilbake. Det er det som er det store problemet, etter Senterpartiets vurdering, og her må det gjøres en jobb. Her må en få en spesialisthelsetjeneste som fungerer, sånn at menneskene får en bedre behandling.

Og det gjelder, som jeg sa, ikke minst på psykiatriområdet. Altfor mange pasienter blir utskrevet fra spesialisthelsetjenesten, fra psykiatribehandling, som kommunene ikke er i stand til å takle, og det fører til en rekke krevende situasjoner. Senest nå, i Sigdal, måtte politiet rykke ut og skyte en kar i beinet for å stoppe vedkommende. Vedkommende var kommet ut altfor tidlig, og kommunen hadde ingen sjanse til å lykkes med det. Det er det som kommunepolitikere og innbyggere er opptatt av, og det er et av de store problemene som statsråden må løse. Da snakker vi ikke om å eliminere primærhelsetjenesten. Vi snakker om å styrke den, og vi snakker om en ny organisasjonskultur og ledelse innenfor sykehussektoren.

Kjersti Toppe (Sp) [11:49:01]: Eg har ein kommentar til Venstre: Vi ønskjer å skrota helseføretaksmodellen av omsyn til nettopp pasientane.

Til Framstegspartiet: Vi er einige om veldig mykje, å skilja investering og drift, men eg vil anbefala Framstegspartiet å greia ut sitt forslag. For når ein seier at ein har løysinga med å seia – heilt enkelt, på éi linje – at vi skal ha ei nasjonal styringseining og eit eige utbyggingsselskap, vil eg tilrå at ein faktisk er med og greier det ut, òg viss det vert ei sånn løysing.

Når det gjeld kritikken mot samhandlingsreforma: Ja, eg var for samhandlingsreforma, men eg er ærleg på at den har vi ikkje lykkast nok med. Eg meiner at helseføretaksmodellen er ei årsak til at samhandlinga er vanskeleg. Det vert sagt at vi ikkje fekk til noko då vi sat i regjering, men då Helse nord ville kutta 1 mrd. kr, leggja ned akuttfunksjonen ved fire av elleve sjukehus i Helse nord og gjera Lofoten sjukehus om til eit lokalmedisinsk senter, så fekk vi iallfall stoppa det.

Irene Ojala (PF) [11:50:26]: Statsråd Vestre skisserer jo akkurat det Pasientfokus spør om i vårt forslag, en åpen undersøkelse og vurdering, men er det sånn at ministeren og Arbeiderpartiet ikke vil at det skal utredes utenfor departementene, i all åpenhet? Skal det være en intern utredning? Det hadde vært veldig fint å få svar på, for er det ikke en helt vanlig praksis i dag at alle endringer vi skal gjøre, og reformer som skal innføres, skal være utredet?

I dag er det faktisk sånn at det er Fremskrittspartiet og Venstre som stopper flertallet her, og det er jo veldig trist. De har veldig tro på sine egne forslag, men de kunne faktisk ha vært med på å skape flertall for at vi fikk gjort noe, i hvert fall startet en prosess. Så det synes jeg er kjempeskuffende.

Frank Edvard Sve (FrP) [11:51:25]: Eg trudde statsråden ville svare litt på dei utfordringane i Møre og Romsdal som eg utfordra ministeren på. Eg veit det er veldig mange som heilt sikkert lyttar til denne saka, og det er reelt stor bekymring i Møre og Romsdal. Då hadde eg forventa at statsråden svarte når eg har ei så klar utfordring.

Det ligg an til 300 mill. kr i minus. Det er varsla at opptil 500 må gå fordi ein ikkje har kontroll på økonomien. Det er helsepersonell som det garantert er behov for, og det vil gå ut over behandlinga. Det ligg til grunn at DRG-poenga må aukast betydeleg, og sertifiseringa vil måtte føre til høgare effektivitet. Kor realistisk er det? Då må helsepersonell som spring føtene av seg i dag, springe dei føtene av seg endå meir. Korleis det er mogleg, det veit ikkje eg.

Så er det sånn, som eg sa i forbindelse med samferdsel: Det nyttar ikkje med bompengar for å finansiere helsevesenet, sånn som nokre ønskjer å finansiere alt mogleg anna. Det er ikkje drifta i samferdsel som finansierer investeringane i samferdsel. Der er det skilt, og det må det også vere innanfor helse.

Igjen: Eg lurer verkeleg på kva ein har tenkt å gjere i Møre og Romsdal. Det er eit konkret tilfelle. No har statsråden bedt om ordet, ja. Dette er alvorleg, og det nyttar ikkje med utgreiingar og utval og så vidare. No må ein på ein måte få eit klart svar på korleis ein har tenkt å løyse det. Befolkninga i Møre og Romsdal kan ikkje finne seg i at det berre vert hoppa fint bukk over dette, og at ein rett og slett skal finne seg i at tenesta vert rasert. Eg håper statsråden klarer å svare på kva han har tenkt å gjere for å få vekk dei 300 mill. kr i underskot og hindre at 500 tilsette vert oppsagte. For det er det umogleg å akseptere.

Bård Hoksrud (FrP) [11:53:44]: Til Pasientfokus, som tror at hvis man bare får en utredning, så har man kommet i gang: Nei, da har man ikke kommet i gang i det hele tatt; da er man bare i en utredning. Det er altså sånn at da vi etablerte Nye veier, var det ikke på grunn av en offentlig utredning. Det var fordi vi hadde bestemt at vi ønsket en modell hvor Nye veier skulle bli sånn som det ble. Så sørget man for å legge til rette for den modellen, og så gjennomførte man den modellen, og så ble det fantastisk bra. Vi har altså bestemt oss for hvilken modell vi ønsker, og derfor kjører vi på.

Det er jo festlig at Senterpartiet har sittet i regjering i tre og et halvt år, og etter at de kom ut av regjering, skal de plutselig ha en utredning. Fremskrittspartiet trenger ikke en utredning. Vi vet hva vi vil, og vi vet hvordan vi vil ha det, og da er vi tydelige på det. Så må man selvfølgelig gjøre noe forarbeid i flere departementer, men vi behøver ikke en stor offentlig utredning til mange millioner kroner.

Geir Inge Lien (Sp) [11:54:52]: Dette er ei stor og viktig sak. Det er viktig for nasjonen, og det er utruleg viktig for framtida til pasientar. Føretaksmodellen har, etter Senterpartiet sitt syn, vist seg å vere ein byråkratisk dårleg modell for å drifte vårt system.

Eg må seie at eg vart litt overraska då representanten Sve drog inn Helseplattformen – ikkje at eg vert overraska over at han gjer det. Det er klart at det har vore utruleg krevjande for Helse Midt-Noreg å innføre ho i form av kostnadar, og vi ser no, som representanten Sve uttalar, at det òg kostar oss når det gjeld å skulle effektivisere helsetenestene våre i Møre og Romsdal spesielt.

Då komiteen i si tid behandla dette, i 2018–2019, advarte vår helsepolitiske talsperson Kjersti Toppe sterkt imot å gå inn for Helseplattformen, mens representanten Sylvi Listhaug frå Framstegspartiet gjekk knallhardt inn for det. Det er liksom noko med kart og terreng her som eg føler ikkje stemmer. Her har Framstegspartiet faktisk vore med på å føre Helse Midt-Noreg i uføret ved å vere positiv til å innføre Helseplattformen. Eg tenkte berre at eg måtte gjere oppmerksam på at vi må vere reielege her. Vi har advart mot dette. Vi har vore veldig tydelege på at føretaksmodellen, som vi debatterer her no, ikkje eignar seg. Vi bør finne ein modell i fellesskap her. Eg oppfordrar òg Framstegspartiet til å verte med på eit fleirtal som løftar prosjektet vidare når vi eigentleg er så einige i utgangspunktet.

Statsråd Jan Christian Vestre [11:56:52]: Det åpnes jo strengt tatt en helt ny debatt nå enn det vi skal ta stilling til fra komiteen, men med respekt for Stortinget vil jeg gjerne kort svare på Sves spørsmål.

La meg først si at det selvsagt er slik at befolkningen i Møre og Romsdal skal være like trygg på at de har et godt tjenestetilbud som alle andre innbyggere i vårt land. Det er ingenting som tilsier at møringene, sunnmøringer eller nordmøringer eller noen andre, skal ha noe dårligere tilbud. De skal ha et godt tilbud. Det er helt riktig at det er utfordringer i Helse Møre og Romsdal, og vi må også være ærlige og si at noen av de utfordringene nå skyldes innføringen av et nytt journalsystem, Helseplattformen. Vi har erfaring med innføringen av det systemet fra St. Olavs. Også der gikk aktiviteten ned. Kapasiteten gikk ned, det var vanskelig å opprettholde effektivitet på sykehuset, og driftsresultatene ble deretter. Men nå, vel to år etter innføringen, går det mye bedre ved St. Olavs. St. Olavs er blant dem med de korteste ventetidene i landet, de har fått orden på økonomien sin, i hvert fall i stort, og leverer ganske god aktivitet. Jeg anerkjenner at det er utfordringer knyttet til nytt journalsystem, men jeg tror vi skal ha litt is i magen fortsatt. Vi har nå bevilget ekstra penger til et brukervennlighetsløft. Jeg har møtt leger, bl.a. ved Ålesund sjukehus, som har vist meg at det er forbedringspotensial i det systemet for å gjøre ting mer effektivt. Det er det bevilget penger til å implementere, og jeg har tillit til at det jobbes godt med det ute.

Så skal vi snart åpne det splitter nye sykehuset på Hjelset. Det blir et sykehus i verdensklasse for befolkningen i Møre og Romsdal. Vi har investert mange milliarder kroner, topp bygg, topp medisinsk-teknisk utstyr, de beste løsningene. Dette blir et bra sted for ansatte, og det vil gi befolkningen vår helsetjenester helt i verdensklasse. Jeg synes at det er litt viktig at vi husker på det også, at dette har vært viktige investeringer. Vi har et godt tilbud i Ålesund, i Volda. Det har vært stort engasjement rundt SNR Kristiansund. Veldig mange funksjoner skal være der, og der jobber vi også med nye modeller for et godt samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Også det er viktig for befolkningen i Møre og Romsdal.

Jeg er glad for at det også er positiv utvikling på enkelte fagområder når det gjelder ventetidene. Der har vi fortsatt store utfordringen innenfor somatikken, men Helse Møre og Romsdal sier at de sannsynligvis kommer til å få kontroll på dette gjennom året. Det er jeg veldig glad for, for det er viktig at befolkningen i Møre og Romsdal får rask og god helsehjelp.

Så er det riktig, som representanten Sve sier, at det er et merforbruk, og det er nå opp til helseforetaket hvordan de skal håndtere dette. Vi har bevilget, i flere omganger, ekstraordinært med midler for å avhjelpe situasjonen. Men det er viktig at også Helse Møre og Romsdal driftes effektivt, og hvis det er slik at det er et merforbruk der som ikke finnes andre steder, er det naturlig også å tilpasse driften deretter, slik at vi får mest mulig helsekroner ut av de midlene som Stortinget beslutter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:00:10]: Når vi har systemfeil, blir det kostnader av det. Regnskapsloven brukt på sykehusene fører ved overskridelser til at driften må reduseres. Sånn kan vi ikke ha det. Vi må ha det sånn som det er i skoler og i aldershjem – det blir finansiert på sin egen måte. Journalsystemet sprekker økonomisk, systemfeil – kostnadene må dekkes. Når statsråden her sier at eksempelvis i Møre og Romsdal skal innbyggerne ha et like trygt og like godt tilbud som andre – ja, da krever jo det at en pøser inn penger for å rette opp systemfeilene. Vi kan ikke drive på den måten. Vi må gå på systemet og endre systemet, stille en tydelig og klar diagnose på hva som er problemet, og rette opp det. Vi kan ikke bare si at alt skal bli bra, for systemet gjør at vi får feil på feil. Det ser vi ganske mange steder rundt omkring.