Presidenten: Etter
ønske frå kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten føreslå
at taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5
minutt til medlemer av regjeringa.
Vidare vil presidenten føreslå
at det – innanfor den fordelte taletida – vert gjeve høve til inntil
fem replikkar med svar etter innlegg frå hovudtalspersonane til
partia og fem replikkar med svar etter innlegg frå medlemer av regjeringa.
Vidare vert det føreslått at dei
som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida,
får ei taletid på inntil 3 minutt.
– Det er vedteke.
Ketil Kjenseth (V) [15:25:50 ] (ordfører for saken): Jeg vil
starte med å takke komiteen for et godt samarbeid om en rask framdrift
i denne saken. Ingen er tjent med videre usikkerhet om hvordan inndelingen
av fylkene skal være fra 2020.
Vi behandler i dag sju forslag
fra til sammen 29 representanter i denne saken. De sju forslagene
kan vi dele i tre kategorier. Det er SVs forslag om å etablere en
mekanisme for å søke om å få fortsette som eget fylke. Det er det
mest prinsipielle. Videre er det Senterpartiets forslag om omgjøring
av vedtak angående ny inndeling, i praksis reversering av alle sammenslåinger
av fylker, unntatt Trøndelag og Agder. Det er det mest konservative.
Så er det Arbeiderpartiets forslag knyttet til fem nye fylkeskommuner
og vurderinger i hvert enkelt tilfelle. Det har skapt litt debatt
om det nye fylket Viken.
Kort oppsummert får ingen av forslagene
flertall. Ny inndeling av fylker ble vedtatt i Stortinget 8. juni
i år, for seks måneder siden, basert på en skriftlig avtale mellom Høyre,
Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Disse fire
partiene er enige om at avtalen fra for seks måneder siden fortsatt
gjelder, og at Norge skal inndeles i nye fylker fra 2020.
Vi må nå rette innsatsen mot framtida
og oppgavene det offentlige skal løse. Et bredt flertall i Stortinget
er enig om at vi skal bruke mye ressurser på offentlig sektor. I
dag er mer enn halvparten av arbeidstakerne i Norge sysselsatt i
offentlig sektor. Det er også bred enighet om at vi skal ha en offentlig
sektor inndelt i tre aktører, tre nivåer: kommuner, fylker og stat.
Oljeprissjokket kom brått på oss
for snaut to år siden. Det er en påminning om hvor viktig det er
ikke å bli statisk, verken i privat eller i offentlig sektor. Vi
må raske på med det grønne skiftet og skaffe oss nye inntekter og nytt
næringsgrunnlag i Norge, og vi må raske på for å møte en sterk vekst
i andelen eldre over 80 år fra 2025. Årene fram dit går fort. Vinduet
for omstilling og tilpassing av kommunal sektor var og er nå. Vi
må bruke ressursene godt og effektivt for å gi dem som kommer til
å trenge det mest, så god hjelp som mulig.
Det er altså en debatt om struktur,
men heldigvis også – opplever jeg – et framtidsrettet og bredt ønske
om å diskutere hvilke oppgaver de nye fylkene skal bidra med for
å bygge en god og sterk offentlig sektor i framtidas Norge. Jeg
ser fram til den oppgaven. Det ligger allerede et sett med oppgaver
i avtalen mellom de fire partiene. Så er det et ekspertutvalg som
også skal gi oss noen råd på veien videre, og som skal levere det
i februar.
Videre trenger vi en harmonisering
av statlig sektor i Norge. Fylkesmennene er nå i hovedsak inndelt
etter grenser tilsvarende de nye fylkene. Staten opererer i dag innenfor
grenser som er på mer enn 40 geografiske inndelinger, og det harmoniserer
verken med dagens antall fylker eller de nye fylkene. Det er nok
å nevne helseforetakene – som er inndelt i fire regionale helseforetak
– som et eksempel. Så vi har behov for å rydde litt på det offentlige
loftet i Norge.
Det handler også om å skape en
konkurransekraft for framtida. Eksport utgjør i dag 40 pst. av bruttonasjonalprodukt.
I min region, Gjøvik-regionen, bidrar hver sysselsatt med eksportinntekter
på 303 000 kr, på Tynset med 61 000 kr. Ressursgrunnlaget er ulikt,
og vi skal ikke diskutere de forskjellene i dag. Dem utjamner vi
på mange vis. Men det er ikke noe naturgitt at det er en bildel
fra Raufoss i enhver bil i verden. Det er kulturen, det er menneskene
som har skapt den konkurransekraften der, og vi må sørge for at
vi har den konkurransekraften framover.
Det handler også om det statlige
virkemiddelapparatet, og at vi bruker det riktig og effektivt. Det
handler også om hva vi skal gjøre med det nordiske samarbeidet, og
hvordan vi skal bruke det framover. Flere deler av Norge får nå
grense mot Sverige. Vi må bruke dette til å øke samarbeidet med
de øvrige delene av Norden for å sikre den sterke velferdsposisjonen
som Norden har i hele verden.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Siri
Gåsemyr Staalesen (A) [15:31:20 ] : Venstre har i flere sammenhenger
sagt at det er bred enighet om å tilføre regionene nye oppgaver.
Arbeiderpartiet har fremmet flere forslag om oppgaver som skal overføres.
Listen er ganske lang. Men Venstre har stemt imot, senest ved behandlingen
av Innst. 385 S for 2016-2017 i juni i år. Hvilke oppgaver er det
Venstre vil overføre når alle Arbeiderpartiets forslag er nedstemt?
Ketil
Kjenseth (V) [15:31:46 ] : Takk for spørsmålet.
Nå har flere regjeringer og flere
flertall over lang tid hatt som formål å gi flere oppgaver til fylkene.
Den rød-grønne regjeringa hadde også ambisjoner om både færre fylker
og flere oppgaver. En del veiadministrasjon ble lagt over til fylkene.
Det var særlig ansvaret for riksveiene. Det var bra. Det er en god
start. Så må vi videre. Nå har vi sagt, flertallet fra i juni, det
også, at vi skal se på en del nye oppgaver.
Så har vi et ekspertutvalg som
nå er satt ned og som jobber og som skal levere rapport i februar.
Tida er ikke inne nå for å si konkret
hvilke oppgaver fylkene får, men at vi skal ha et mellomnivå som
utgjør en større del av det offentlige BNP, og som dermed også har
sterkere utviklingskraft, det er helt klart. Så får vi ta disse
diskusjonene det neste året fram mot nye valg i de nye fylkene i
2019. Og så skal både nye oppgaver og nye folkevalgte være på plass
i 2020.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [15:33:10 ] : Høstens valg var
spennende. Til syvende og sist handlet det om sakene partiene og
vi som kandidater sto for.
For meg og Senterpartiet var kampen
for folkestyret og respekt for vedtakene gjort i fylkestinget i
våre fylker, og i representanten Kjenseth og mitt fylke, Oppland,
avgjørende. Fylkene gjorde som regjeringen ba om – de utredet, så
på utfordringer, muligheter, fordeler og ulemper ved å stå alene
eller å slå seg sammen. På bakgrunn av gode faglige utredninger
kom de fram til at de ikke ville stemme for sammenslåing. Likevel
er Venstre overbevist om at dette er veien å gå. Mon tro om de vet noe
de folkevalgte som styrer fylkene til daglig – også det fylket vi
representerer – ikke vet.
Jeg lurer på: Opplever representanten
Kjenseth at han har en styrket posisjon inn i det videre arbeidet med
regionreformen, eller har høstens stortingsvalg tross alt endret
maktbalansen og svekket mandatet til Venstre i Stortinget?
Ketil Kjenseth (V) [15:34:13 ] : Representanten Kjenseth har
registrert over en 15 års tid i Oppland at Senterpartiet har vært
med på å gå god for at Sykehuset Innlandet og Fagskolen Innlandet
er blitt etablert. Nå har vi fått Høgskolen i Innlandet. Alle disse
sammenføyningene i Hedmark og Oppland er det Senterpartiet og Arbeiderpartiet
som har stått for. Hvorvidt representanten Knutsdatter Strand føler
at det har hatt oppslutning blant Senterpartiets velgere, vet jeg
ikke, men jeg har registrert at det har skjedd.
Så registrerer jeg at Venstre ikke gjorde
noe brakvalg i Oppland, men jeg tror kanskje ikke det var med begrunnelse
i at vi er for å etablere det Innlandet som det tydeligvis er et
flertall i Senterpartiet for. Og når Senterpartiet opplever at en
har vunnet et valg på å etablere et felles storsykehus i en region
som en sier er større enn Danmark, som har 16 sykehus, er jeg ikke
så sikker på det er det som førte til brakvalget for Senterpartiet,
heller.
Karin Andersen (SV) [15:35:24 ] : Det er et stort flertall
på Stortinget som er for å beholde et fylkesnivå og for å styrke
det. Men til det flertallet hører egentlig ikke Fremskrittspartiet
og Høyre. De to partiene vil legge ned fylkeskommunen og har sagt
at den reformen vi har behandlet, er et skritt på vegen.
Spørsmålet mitt til Venstre er:
Hva er grunnen til at Venstre ikke vil være sammen med de partiene
som sier at de ønsker å beholde dette nivået, finne nye oppgaver, la
være å fjerne regionalpolitiske virkemidler og oppgaver som tannhelse,
kollektivtrafikk og videregående skole fra fylkesnivået? Hvorfor
velger Venstre partnerskap med dem som ønsker å legge fylkeskommunen ned
og sier at reformen er et skritt på den veien?
Ketil Kjenseth (V) [15:36:28 ] : Venstre var også med på å
danne flertall for region- og forvaltningsreformen som den rød-grønne
regjeringa gikk inn for i 2007. Det skulle bli en storstilt reform
på vegne av fylkene, med færre fylker og masse oppgaver. Det var
et iherdig forsøk, men det strandet, og vi sto tilbake med at oppgavene
i hovedsak ble administrasjon av riksveiene, og så ble det forvaltning
av noen kongekrabber, men det gjelder ikke akkurat i store deler
av landet. Det er ikke noen motsetning mellom det å dra med seg
Høyre og Fremskrittspartiet så lenge de aksepterer det, og også
å ha med seg de rød-grønne på laget for å skape de oppgavene som
det egentlig er et stort flertall for – et ønske om å ha mellomnivået
i norsk offentlig forvaltning.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [15:37:41 ] : Venstres representant
i dag snakker veldig mye om alle oppgavene som skal komme. Det har
Venstre snakket mye om fram til nå også. Jeg og veldig mange med
meg forstår egentlig ennå ikke, til tross for at det har vært diverse ulne
forklaringer, hvorfor vi ikke kunne vente med å legge strukturen
til oppgavene var klare, så vi hadde sluppet all støyen. Kanskje
veldig mange hadde sett verdien av dette. Kan ikke Venstre gi meg
noen gode grunner til hvorfor man i all verden skal rushe så sterkt dette
med struktur? Jeg forstår det ikke. Det hadde vært så mye bedre
for Norge, for samtlige fylker som det gjelder, om vi hadde ventet
og sett om dette var verdifullt nok, og at Venstre kunne sett om
det var verdifullt nok, og så hadde vi eventuelt tatt affære.
Ketil Kjenseth (V) [15:38:41 ] : Jeg forstår at Senterpartiet
synes det er best å stå stille, og at vi bruker mest mulig penger
på en statisk administrasjon. Hvis representanten ser tilbake på
den rød-grønne regjeringas forsøk på å gjennomføre en forvaltnings-
og regionreform, så prøvde den seg på oppgavene, og deretter på strukturen.
Så skjedde det egentlig ingenting med oppgavene, og dermed falt
strukturen i fisk. Nå tar vi dette med strukturen og fylkesmennene
først, for det var det som det strandet på da fylkesmennene sto
her på plenen og demonstrerte mot en regionreform de ikke ville være
med på. Nå har vi tatt fylkesmennene og organisert dem annerledes.
Fylkene og strukturen er på plass, og vi er i gang med å fylle på
med oppgavene. Det er jo en viss dynamikk i det. Beklager at vi
ser framover.
Ole André Myhrvold (Sp) [15:39:41 ] : Hvis jeg forsto det riktig,
trenger vi større regioner for å øke konkurransekraften. Logikken
var altså at Tynset ville få større konkurransekraft ved å ligge
i samme region som Raufoss. Det vil si at Hallingdal vil få større
konkurransekraft ved å ligge i en grenseregion med kort vei til kontinentet.
Denne logikken skjønner jeg ikke. Det må i så fall bety at Venstre
fysisk skal flytte Hallingdal nærmere markedet. Det er jeg litt
usikker på om vi har plass til i Østfold. Eller hva er det egentlig
Kjenseth og Venstre mener?
Ketil Kjenseth (V) [15:40:21 ] : Selv om både Venstre og Senterpartiet
er motstandere av norsk medlemskap i EU, tror jeg det er lurt å
se ut i Europa og se hvilken konkurransekraft regionene der bidrar
med til næringslivet. Det er en utfordring for Norge at de bruker
skattesystemet til å legge virkemidler inn i systemene sine, mens
vi i Norge jobber med en sterk næringsnøytralitet. Det er det vi
legger i å skape konkurransekraft. Det betyr ikke at vi skal øke
konkurransekraften til Tynset. Dette skal vi fordele ut fra det
som er naturgitte ressurser. Det er selvfølgelig muligheter også
der. Heldigvis bygges det opp nye muligheter på Tynset, bl.a. knyttet til
et digitalt helsearkiv, som Venstre fikk gjennomslag for skulle
legges til Tynset, noe Senterpartiet aldri fikk til på åtte år.
Når Østerdalen får ordnet seg og får et grønt datasenter i tillegg,
øker også konkurransekraften i den regionen.
Presidenten: Replikkordskiftet
er avslutta.
Jorodd Asphjell (A) [15:41:53 ] : Arbeiderpartiet ønsker sterke
regioner under direkte folkevalgt styring – regioner som skal ha
et lederskap i samarbeid med kommuner, næringsliv og statlig forvaltning.
Sterke regioner bør overta flere oppgaver innenfor sektorer som samferdsel,
utdanning, forskning, næringsutvikling, kultur og miljø. Det er
også viktig at regionene beholder sine oppgaver innenfor skole,
helse, kollektivtransport, miljø og tannhelse bl.a. Regionene må
få en sterkere samfunnsutviklerrolle, og regionale planer skal og
må styrkes som utviklingsverktøy til det beste for samfunnet.
Arbeiderpartiet er positiv til
lokale og regionale prosesser hvor fylkeskommunene vurderer å slå
seg sammen til større regioner. I likhet med kommunereformen må
også dette forankres lokalt og regionalt, og det må baseres på frivillighet.
Vi registrerer at det nå er stor
uro over den sammenslåingen som regjeringen sammen med Venstre og
Kristelig Folkeparti har gjennomført, og nå gjennomfører gjennom
dagens vedtak. Arbeiderpartiet har vist til at de vedtakene som
ble fattet den 8. juni i 2017, med unntak av sammenslåingen av Aust-Agder
og Vest-Agder, ble fattet i strid med fylkeskommunenes egne vedtak.
Under høringen som komiteen gjennomførte, ble det fra flere stilt
spørsmål ved logikken i den nye fylkesinndelingen Stortinget vedtok.
Vedtaket som ble fattet, fører
til enda større forskjeller mellom fylkene når det gjelder både
folketall og geografisk utstrekning etter reformen. Eksempler på
dette er bl.a. at Møre og Romsdal med sine 266 000 innbyggere, som
mister to kommuner, Halstad og Rindal, fortsatt både skal stå som
eget fylke og skal være robust nok til å ivareta de nye og større
oppgavene på vegne av sine innbyggere, mens f.eks. Akershus, med
604 000 innbyggere, ikke er robust nok til å ivareta egne oppgaver
og nye oppgaver på vegne av innbyggerne i fylket, men skal tvangssammenslås
med Buskerud og Østfold og bli 1,2 millioner mennesker i antall
innbyggere.
Når man ser på Finnmark og Troms,
er det nærmere 75 000 km2 ,
altså en fjerdedel av Norges landområde, og det er over 1 000 km
fra øst i Finnmark til sør i Troms, så man skjønner at det er sterke
reaksjoner som kommer fra Finnmark. Trondheim–Oslo tur-retur er
ca. 100 mil. Det er vanskelig å se hvordan dette nye fylket kan
ivareta sin rolle som en god lokal samfunnsutvikler, hvor innbyggerne
har nærhet til tjenester og deltar i lokaldemokratiet, som sikrer
medvirkning på en bedre måte enn før reformen.
Arbeiderpartiet vil påpeke at når
det gjelder Stortingets vedtak om tvangssammenslåing av fylkene
Finnmark og Troms, Hordaland og Sogn og Fjordane, Oppland og Hedmark,
Vestfold og Telemark, Buskerud, Akershus og Østfold – sistnevnte
som nå blir region Viken, med nærmere 1,2 millioner innbyggere –
er alle imot sammenslåingen. Alle disse tvangssammenslåingene blir
gjennomført uten at det foreligger noe forslag til desentralisering
av oppgaver og styrking av regional planlegging, som på en måte
skulle rettferdiggjøre en så lite populær reform som den som nå
blir vedtatt.
Fylkeskommunenes påståtte nye og
sterkere rolle som samfunnsutvikler er ikke på noen måte utformet, og
den er sterkt underfinansiert. Regjeringen har derimot foreslått
å svekke fylkeskommunens ansvarsområde gjennom å åpne for overføring
av den offentlige tannhelsetjenesten til kommunene, og ved at større kommuner
kan få delansvar for kollektivtrafikken. Arbeiderpartiet skjønner
hvorfor regjeringen ønsker å redusere fylkeskommunens oppgaver,
ettersom Høyre og Fremskrittspartiet er imot et fylkeskommunalt
nivå. Dette vil på en måte være første skritt på veien mot å legge
ned det regionale folkevalgte nivået.
Arbeiderpartiet kan ikke unngå
å vise til at Kristelig Folkeparti ved flere anledninger har uttalt
seg kritisk til etablering av region Viken. Under trontaledebatten
i Stortinget 10. oktober i år uttalte Kristelig Folkepartis leder
at en region fra Hallingskarvet til Halden ikke er optimal. Senere
har representanter fra Kristelig Folkeparti uttalt at hvis man skulle
tegne kartet på nytt, så hadde man ikke hatt Viken-regionen slik
som den er i dag. Det er riktig at vi da hadde måttet se på dette
på nytt, med nye øyne, og hadde måttet la reformen stå. Men Arbeiderpartiet
er opptatt av å sikre et slagkraftig regionalt folkevalgt nivå,
som kan få flere oppgaver og bedre muligheter for å legge til rette
for arbeidsplasser og aktivitet i hele landet. Vi mener regjeringen
sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre svekker dette arbeidet
gjennom måten reformen drives fram på.
Med det vil jeg ta opp de forslag
som Arbeiderpartiet står inne i på side 7 i innstillingen.
Presidenten: Representanten
Jorodd Asphjell har teke opp dei forslaga han refererte til.
Det vert replikkordskifte.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [15:47:13 ] : Representanten Asphjell
var innom Viken, sammenslåingen av Buskerud, Akershus og Østfold,
og var innom størrelsen. Jeg har lyst til å minne representanten
Asphjell om at først var Arbeiderpartiet i Buskerud fylkeskommune for
Viken, man var for at man skulle slå sammen for å få en større og
sterkere region. Men så snudde Arbeiderpartiet, og senere igjen
mente Arbeiderpartiet at man kanskje kunne dele Viken i to – det
har også vært et forslag – med en østlig og en vestlig del av Akershus.
Så jeg tenker nå: Hva tenker egentlig Arbeiderpartiet om Viken,
hvis man skal legge vekk all retorikken rundt? Hvordan ser dere
på fylkesreformen som sådan?
Jorodd Asphjell (A) [15:48:13 ] : Arbeiderpartiets klare standpunkt
til dette er at disse tre fylkeskommunene skal bestå som egne fylkeskommuner.
For reformen i seg selv med å tegne et nytt kart uten å tilføre
nye oppgaver er ingen reform, det er bare en beskrivelse av hvordan
kartet skal se ut. Derfor har vi vært veldig klare på det.
Vi har subsidiært – etter flere
møter, forstår jeg, både i Buskerud, i Akershus og i Østfold – kommet
med innspill på, hvis det ikke var mulighet for å ha primærønsket
med tre selvstendige fylkeskommuner, at en kunne se på muligheten
for å dele det, så det ikke skulle bli så uhensiktsmessig og så
stort som det nå ser ut til å bli. Men det forstår jeg at det ikke
er flertall for her i Stortinget.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [15:48:51 ] : Man har vært innom
oppgavene, og nå ser vi hvordan Arbeiderpartiet – prisverdig nok
– prøvde å lage en regionreform, men det gikk ikke. Nå gjør vi det
på en annen måte. Men la oss si rent hypotetisk at man hadde fått
ut de oppgavene som Arbeiderpartiet var fornøyd med. Ville man da
gått inn for denne regionen?
Jorodd Asphjell (A) [15:49:19 ] : Arbeiderpartiet er veldig
klar på at vi ønsker en sterk, folkevalgt region, men med betydelig
større oppgaver enn det er i dag. Det er derfor flere av fylkeskommunene
ikke ønsker disse sammenslåingene, fordi regjeringen ikke har lagt til
rette for at en skal få nye oppgaver som styrker de regionale folkevalgte
nivåene. Derfor kan vi ikke svare på det uten at regjeringen kommer
med det på dagsordenen.
Ketil Kjenseth (V) [15:49:57 ] : Det har vært forsøk på å lage
ståhei rundt disse reverseringsforslagene. Det er mange representanter
som er med på forslagene, og ute i de fylkene det angår, gjerne
styrt av Arbeiderpartiet og Senterpartiet, er det nå tilløp til
brudd i forhandlinger, og en skal ha bedt statsråden om megling.
Men en får liksom ikke helt folket med på laget. Det er ikke noe
folkelig opprør mot å dele inn Norge på nytt. Så dette blir en filmanmeldelse
som kanskje får terningkast 1 ut fra hva det gir av oppslutning.
Er representanten Asphjell fornøyd med hva denne forestillingen
vi nå har sett de siste månedene, bringer av energi inn i de nye
fylkene?
Jorodd Asphjell (A) [15:51:03 ] : Jeg kommer fra Trøndelag.
Der har prosessen gått veldig godt med bakgrunn i at det er Arbeiderpartiet
som sitter med makten, sammen med flere partier, i begge de gamle
fylkene, Nord- og Sør-Trøndelag. Det har vært gode lokale prosesser,
frivillige prosesser. Vi har allerede delegert og desentralisert
oppgaver fra Fylkesmannen til fylkeskommunen, fra Trondheim til
Steinkjer. Disse prosessene har skjedd på frivillig basis, og da
legger en også et godt grunnlag for lokaldemokratiet på regionalt
nivå.
Vi har det samme i Agder-fylkene,
hvor det er stor enighet. Men hvis dette handler om at vi skal tvangssammenslå
fylker uten lokal forankring, fører ikke det noe godt med seg.
Ketil Kjenseth (V) [15:51:42 ] : Jeg har registrert at Trøndelag
har vært tidlig ute og gått i forkant for å lede an i en ny inndeling
av Norge, uten at de nødvendigvis har fått med seg så mange oppgaver
i potten for å gå det løpet. Tilsvarende har også Hedmark og Oppland,
styrt av Arbeiderpartiet over en 15 års tid, gått det samme løpet
med tanke på å samordne ganske mange oppgaver og tjenester som en
allerede har ansvar for. Det gjelder Teater Innlandet, Fagskolen
Innlandet og mange andre aktører som en har sammenføyd og tillagt
navnet Innlandet, som en nå diskuterer om er det riktige navnet på
det.
Så hva er det som skiller Trøndelag
fra Innlandet? Er det tidspunktet? Er det oppgavene, eller er det
rett og slett at en ikke får gjøre det på egen kjøl?
Jorodd Asphjell (A) [15:52:42 ] : Jeg skal ikke ta på meg å
svare på hvorfor Oppland og Hedmark har en litt annen tilnærming
enn hva Sør- og Nord-Trøndelag har hatt. Men Sør- og Nord-Trøndelag
har jobbet med denne tanken i mange, mange år – før fylkessammenslåingen
ble en reform. Og det er det som har ligget til grunn og skapt grobunn
for et godt samarbeid mellom de to fylkene på tvers av partiene,
og ikke minst den felles kulturen og felles historiske arven vi
har. Det tror jeg ligger til grunn. Men vi i Arbeiderpartiet er
opptatt av å høre på det lokale og regionale folkevalgte nivå, hvilke ønsker
og hvilke behov de har.
Oppland og Hedmark har sagt klart
og tydelig fra at de ikke ønsker sammenslåing, og det lytter vi
til.
Presidenten: Replikkordskiftet
er dermed avslutta.
Norunn Tveiten Benestad (H) [15:53:35 ] : Omkamp er en velkjent
øvelse også i politikken, og de sakene vi har behandlet nå knyttet
til kommunereform og regionreform, er opposisjonens øvelse i omkamp.
Dette er sju reverseringsforslag som vil sette landet vårt tilbake til
en struktur for gårsdagens tjenestetilbud, og ikke vil være egnet
til å dekke morgendagens behov og utfordringer. Det er en omkamp
jeg gjerne skulle vært foruten.
Stortingets flertall slo 8. juni
fast at de skal videreføre et folkevalgt nivå mellom stat og kommune.
Stortinget vedtok en ny inndeling med elleve fylker, inkludert Oslo,
og i min landsdel klarte vi endelig å få på plass å fjerne fylkesgrensen
mellom Aust-Agder og Vest-Agder, etter årelange diskusjoner og kamp.
En større og sterkere fylkeskommune vil øke vekstkraften på Sørlandet,
og det er etterlengtet. Vedtakene som ble gjort 8. juni, ble sikret gjennom
et godt samarbeid mellom Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti
og Venstre, og det samme ser vi i dag.
Høyre og Fremskrittspartiets primærstandpunkt
er godt kjent. Men politikk handler ikke bare om konflikter, det
handler om samarbeid og om kompromisser. Vi har en fylkesstruktur
som har vært uendret omtrent i manns minne, og hvis en virkelig
tenker gjennom hvor mye samfunnet har endret seg i denne perioden,
er det lett å forstå at våre krav til tjenestebehov i dag er endret radikalt.
Med den nye inndelingen fra 8. juni
får vi et godt og framtidsrettet grunnlag for å videreutvikle fylkeskommunene,
en bedre balanse mellom fylkene, mer funksjonelle bo- og arbeidsmarkedsregioner
og et grunnlag for å utvikle sterkere fagmiljøer.
Større fylker legger grunnlag for
å kunne ta nye oppgaver og ansvar, og vi er mange også i Høyre som
ser fram mot Ekspertutvalgets anbefalinger på nyåret. I Høyre er
vi også opptatt av at større og færre fylkeskommuner vil innebære
reduserte utgifter til administrasjon. Det er penger og ressurser
som kan brukes til å styrke tjenestetilbudet til innbyggerne våre.
Det vedtaket Stortinget fatter i dag, viser tross dystre spådommer
fra opposisjonen at det fortsatt er støtte til regjeringas regionreform.
Nå må vi få nødvendig ro, slik at de nye fylkene kan komme videre
i sitt utviklingsarbeid, og det er faktisk i grevens tid, for snart
blir det fullt trykk på arbeid med nye oppgaver.
Regjeringa arbeider med desentralisering.
Det innebærer at makt og oppgaver flyttes fra stat til kommune og
fylke, og at fylkeskommunens rolle som samfunnsutvikler skal utvikles.
Det er nesten et paradoks at regjeringa gjennomfører det Senterpartiet
snakker om – regjeringa styrker jo lokaldemokratiet. Senterpartiet
snakker om det, Senterpartiet snakker om å flytte makt, men regjeringa
leverer. Sterkere kommuner og fylker får nå mer ansvar og muligheter
til å gi bedre tjenester. Hvordan skal egentlig Senterpartiet og
Arbeiderpartiet styrke et tjenestetilbud når de først og fremst
er opptatt av å beholde en 60–70 år gammel struktur, en struktur
begge partiene langt på vei har vært enig i er utdatert? Senterpartiets
Heidi Greni var ganske tydelig i debatten i juni, da hun sa at
«Senterpartiets kamp mot regjeringens
store sentraliseringsreform og den sterke motstanden lokalt vil bidra
til regjeringsskifte til høsten».
Slik ble det ikke.
Det har vært gjort flere forsøk
på å få til endringer i fylkesstrukturen opp gjennom årene uten
at det har lykkes. Nå får fylkeskommunene styrket kapasitet og kompetanse
til å løfte morgendagens utfordringer. Og vi her er alle opptatt
av at vi skal sikre innbyggerne våre gode tjenester, i bygd og by,
også i framtida, for å trygge velferden i lokalsamfunnene våre.
Med behandlingen av disse sakene
i dag settes det nå et endelig punktum for alle spekulasjonene om
reversering i denne saken. Nå kan arbeidet begynne med å bygge de
nye fylkene, og det kan begynne for fullt. Vi har ikke en dag å
miste.
Presidenten: Det
vert replikkordskifte.
Stein Erik Lauvås (A) [15:58:09 ] : Høyre har tidligere stemt
imot forslag om konkrete oppgaveoverføringer til de nye fylkeskommunene
som Arbeiderpartiet har fremmet her i salen. Men i innstillingen
nå skriver Høyre at en rekke oppgaver, bl.a. innen samferdsel, kompetanse
og utdanning og næringspolitikk, skal overføres til fylkene. Jeg
hører representanten snakke veldig fint om flere oppgaver og mer
ansvar, men kan representanten nå gi en konkretisering av de oppgavene
som de selv omtaler i innstillingen?
Norunn Tveiten Benestad (H) [15:58:52 ] : Som representanten
Lauvås vet, pågår arbeidet med å legge den nye strukturen nå. En
kollega sa til meg: Jeg kjøper ikke sofaen før jeg vet hvilken stue
den skal stå i. Det er egentlig en god måte å formulere det på.
For når man gjennomfører disse store reformene, er det nok sånn
at struktur og oppgaver må tilpasses hverandre. Da er det ikke uvanlig
at ting må utvikles hånd i hånd.
Hele poenget med å gjennomføre
regionreformen er å få flere oppgaver ut, finne et forvaltningsnivå
som kan håndtere oppgavene til det beste for innbyggerne våre, sånn
at vi sikrer at vi får utviklet den kompetansen vi trenger, den
infrastrukturen vi trenger, det støtteapparatet for næringsutviklingen
som vi trenger der ute (presidenten klubber), og dette har jeg stor
forventning til at (presidenten klubber igjen) vil bli konkretisert
når ekspertutvalget nå legger fram sin … (presidenten avbryter).
Presidenten: Tida
er ute.
Willfred Nordlund (Sp) [16:00:20 ] : Statsråd Sanner sier i
sitt brev til Stortinget – og for så vidt i omtalen av representantforslagene
– at dagens fylkeskommuner har både ulik geografisk størrelse og
ulikt innbyggertall. Det er jo bare en stadfesting av et faktum
som for så vidt er sant. Men statsråden mener også at gjennom sammenslåingen
får vi en jevnere fordeling av innbyggerne mellom fylkene. Resultatet
av fylkesreformen blir jo tvert imot større forskjeller i folketall
og i geografisk størrelse. Vi får Viken med 1,2 millioner mennesker,
og vi viderefører mitt eget fylke, Nordland, med 240 000 mennesker.
Vi har ikke minst fått et vedtak som sier at en fjerdedel av Norges
landareal skal samles i et sammenslått Troms og Finnmark.
Min konklusjon er at utjevning
av forskjeller i folketall og størrelse tydeligvis ikke lenger er
en begrunnelse. Er representanten enig i at det ikke lenger er en
begrunnelse, eller er representanten enig med statsråden i at det
fortsatt er en begrunnelse?
Eva Kristin Hansen hadde
her overtatt presidentplassen.
Norunn Tveiten Benestad (H) [16:01:26 ] : Som Senterpartiets
representant veldig godt vet, bor vi i et land som har en geografi
med fjell og fjorder, med vidder, med by og land, og vi skal lage
et fylkesnivå som skal passe til det. Vi har tradisjoner, vi har
historie, vi har kultur, og vi skal på en måte vektlegge alle disse
aspektene. Det er riktig som representanten sier: Ja, vi får noen
store enheter. Han har pekt på Viken, og han viser til sitt fylke,
Nordland, i den motsatte enden av størrelsesskalaen. Men så har
vi eksempler som Sogn og Fjordane og Hordaland, som nå går sammen
og blir større, vi har mine egne hjemtrakter, Aust- og Vest-Agder,
vi har Telemark og Vestfold, så vi får nå flere regioner som ligger
i mellomstørrelsen.
Så er det ikke bare ett aspekt
(presidenten klubber) som kan ivaretas når man skal (presidenten
klubber igjen) bygge de nye kommunene.
Karin Andersen (SV) [16:02:41 ] : Et godt prinsipp når man
skal organisere noe, bør være at man vet hva man skal bruke det
til. Det som er problemet med denne reformen, er at her lager man
en organisering først, uten at man vet hva man skal bruke det til.
Men utgangspunktet og tilbudet fra regjeringen var jo at man skulle ta
vekk de sentrale tjenestene som fylkeskommunen har. Tannhelse, t.o.m.
kollektivtrafikk og videregående skole, som er kjernetjenesten i
fylkeskommunene, skulle store kommuner kunne få overta. Og i tillegg
har denne regjeringen halvert de regionalpolitiske virkemidlene
som regioner kanskje kunne utført noe fornuftig arbeid med.
Så sier representanten at nå skal
vi gå i gang med tjenestetilbudet. Betyr det at vi kan være trygge
på at disse kjerneoppgavene som fylkene i dag har, ikke lenger vil bli
rørt?
Norunn Tveiten Benestad (H) [16:03:45 ] : Vi er opptatt av
at man, når man skal lage kommuner og strukturer for framtiden,
også må være åpne for at oppgaver endrer seg. Det betyr at noen
oppgaver løses best i fylker, noen løses best i kommuner – det kan
være litt ulikt. Vi er opptatt av at vi må legge til rette for en
god strukturutvikling i de nye fylkene, i regionene, derfor den
sterke samferdselssatsingen. Utbygging av kompetanse og utdanning,
som representanten var inne på og er opptatt av, handler ikke bare
om videregående skole, allmennfag, yrkesfag, det handler også om
studie-, utdannings- og fagmiljø innenfor høyere utdanning, innenfor
yrkesfag, bygge gode kompetansemiljøer som kan være med på å spre
– holdt jeg på å si – kompetansenivået ut i hele regionen. I vårt
fylke, eller vår region, har vi sett hvor vanvittig mye det har
betydd at vi har fått sterkt universitet og sterk yrkesfaglig utdanning.
Siv Henriette Jacobsen (A) [16:05:05 ] : Regjeringspartiene
sier gang på gang at de nye fylkene må bli større for å ta imot
nye oppgaver. Jeg vil minne representanten om at akkurat de samme
fylkene for ikke lenge siden hadde en svær oppgave, nemlig sykehusene. Hvorfor
er det da en forutsetning at man må bli større for å ta imot nye
oppgaver, annet enn sykehusene? Har man et faglig eller forskningsmessig
belegg for dette, eller er det ren ideologi?
Norunn Tveiten Benestad (H) [16:05:37 ] : Dette handler om
hvordan vi kan strukturere et godt tilbud ute i regionene. Vi ser
at på områder som samferdsel, som det å løse klimautfordringer,
og på det som går på å legge til rette for vekst i arbeids- og næringslivet,
må vi jobbe over større områder enn i enkeltkommuner. Hos oss har
vi sett veldig godt hva det har betydd at vi har fått et tettere
samarbeid mellom Agder-fylkene og fått utvidet arbeids- og boregionene
der nede. Det betyr vanvittig mye når man er i sårbare situasjoner,
sånn som vi f.eks. har vært i den perioden vi har nå, med dårlig
økonomi og arbeidsledighet. Det betyr vanvittig mye at man kan utvikle
sammensatte og sterke arbeidslivsmuligheter, og dette kan gode og
sterke regioner være med på å fasilitere og være med på å legge
til rette for.
Ole André Myhrvold (Sp) [16:06:46 ] : Jeg må si at argumentasjonen
om at vi trenger disse store regionene for å overføre flere oppgaver,
er litt hul. Derfor er det litt merkelig å registrere at vi rett
før Stortingets sammentreden i høst fikk en høring om å overføre
vannmiljøforvaltningen fra fylkeskommunene til staten, fra plan- og
bygningsloven til staten, til tross for at forskning fra Norsk institutt
for by- og regionforskning viser at vannmiljøforvaltningen i Norge
har vært svært vellykket i sin gjennomføring. Hvorfor i alle dager
velger man da å flytte en oppgave fra fylkeskommunalt nivå til statlig nivå?
Norunn Tveiten Benestad (H) [16:07:35 ] : Senterpartiet har
jo selv i perioder vært opptatt av å gjøre endringer i fylkesstrukturen,
uten at man i den rød-grønne settingen klarte å gjennomføre det.
Jeg antar at en av grunnene til det har vært at man så at det var
oppgaver som både skulle løses og kunne tilføres. At man har drøftinger
om hvilke oppgaver som skal ligge på hvilket nivå til forskjellig
tid, det synes jeg er rimelig. Og når vi nå skal ha den store gjennomgangen
av nye oppgaver til fylkene, kommer selvfølgelig det med fullt trykk.
Jeg har lyst til å si en ting jeg
glemte å kommentere i stad, det gikk på dette med de regionale utviklingsmidlene.
De regionale utviklingsmidlene har for så vidt vært viktige, men
det har vært vel så viktig å la det tilflyte fylkene midler til
å bygge infrastruktur, til å styrke veiene og til andre ting her.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [16:09:10 ] : Gjennom flere tiår har
den politiske debatten om dagens fylkeskommuner pågått, og i juni
landet Stortingets flertall en endring i antall fylker, etter en
enighet mellom Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet.
Vi har vedtatt færre, men sterkere fylker. Den nye inndelingen legger
til rette for en mer helhetlig samfunnsutvikling og med ansvar for
flere oppgaver. Hvilke oppgaver som skal overføres, er under utredning,
og man ser for seg oppgaver innenfor både samferdsel, kompetanse,
utdanning, næring m.m.
Så har Fremskrittspartiet aldri
lagt skjul på at vi ønsker å legge ned fylkeskommunen. Dette er
det ikke flertall for. Det er Venstre og Kristelig Folkeparti som
over de tre siste stortingsperiodene har vært opptatt av å endre
fylkeskommunene. I forbindelse med den rød-grønne regjeringens arbeid
med en regionreform i 2006 og 2007 inngikk Venstre og Kristelig
Folkeparti en avtale med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV om
overføring av et stort antall oppgaver fra statlig sektor til nye,
folkevalgte regioner. Men arbeidet stoppet helt opp.
Før sommeren inngikk Fremskrittspartiet
en avtale med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti om å slå sammen
en rekke fylker. Færre fylkeskommuner innebærer reduserte utgifter
til administrasjon og økte ressurser til viktige tjenester. Sammenslåing
av fylker er bedre enn ingen endring. Ny inndeling er vedtatt, nye oppgaver
skal fordeles, og nytt inntektssystem skal på plass.
Med kraftig vekst i bevilgninger
til fylkesveier, satsing på samferdsel, forskning, innovasjon og
vekstfremmende skattereduksjoner har regjeringen og samarbeidspartiene
lagt til rette for regional utvikling i hele landet.
Samtidig er det slik at folk flest
ikke har sterke følelser for sitt fylke. Strengt tatt er det veldig
få som vet hvilke oppgaver som tilligger fylkeskommunen. Folk flest
er opptatt av at ting fungerer, og de er opptatt av gode tjenester.
Derfor er det viktig å bruke pengene fornuftig og bygge sterke fagmiljøer.
Fremskrittspartiet viser til de
innlegg som ble holdt den 8. juni, og de vedtak som der ble gjort.
Det vi sa og gjorde da, mener vi fortsatt. Fremskrittspartiet vingler ikke.
Fremskrittspartiet står for de avtaler de inngår. Vi ønsker å se
fremover, ikke bakover, og stemmer derfor imot alle forslag som
vil rokke ved vedtakene som ble gjort den 8. juni.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Lise Christoffersen (A) [16:12:14 ] : Jeg har et spørsmål til
Fremskrittspartiet. Selv om Fremskrittspartiet mener at folk er
mindre opptatt av regioner enn kommuner, har jeg likevel lyst til
å stille spørsmålet: Hva tror representanten Kjønaas Kjos at folk
flest mener om den nye, store Viken-regionen?
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [16:12:35 ] : Jeg opplever at folk
flest ikke mener noe særlig om dette. Jeg tror at det er noe folk
vil mene noe om når de ser at den er på plass, og når de ser hvordan
de nye oppgavene blir fordelt og hvordan det vil endre seg, forbedre
seg, bli dårligere – vi håper det blir bedre. Men det er når tjenester endres,
at folk legger merke til det, og da tror jeg vi vil få en fasit
på det.
Lise Christoffersen (A) [16:13:10 ] : «Når tjenester endres»
– ja, hvilke tjenester endres? Hvilke oppgaver skal den nye, store
Viken-regionen få på vegne av sine innbyggere?
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [16:13:21 ] : Det blir spennende å
være med på de avgjørelsene som skal tas når det gjelder det. Nå
har vi satt ned et utvalg som kommer med forslag. Det blir også
spennende å se i hvilken grad Stortinget vil slutte seg til det.
Jeg opplever vel egentlig en opposisjon som har vært imot enhver
form for endring når vi har prøvd å flytte oppgaver opp eller ned,
så det kan bli krevende. De rød-grønne klarte ikke å lande noe når
det gjaldt dette, men med en god utredning i bunnen, håper jeg vi
kan fatte gode vedtak som får bred politisk oppslutning her i huset.
Willfred Nordlund (Sp) [16:14:15 ] : Det er en kjent sak at
Fremskrittspartiet mener at fylkeskommunene bør nedlegges, og at
vi bør over på en tonivåmodell i organiseringen av norsk forvaltning.
Partiet har vært med på en stor
forvaltningsreform, hvor det uttalte målet er å styrke fylkeskommunens
rolle som samfunnsutvikler, noe også Fremskrittspartiet er med på
i merknads form i denne saken.
Jeg er fullstendig klar over at
det ikke er Fremskrittspartiet som er drivkraften bak regionreformen,
og spørsmålet er hvordan partiet ser på de store endringene som
nå gjøres i fylkesstrukturen, i forhold til deres primære mål, som
er å fjerne fylkeskommunen. Mener Fremskrittspartiet f.eks. at vedtaket
om tvangssammenslåing av fylkeskommuner er et skritt på veien til
å fjerne fylkene på sikt, eller er vedtaket en erkjennelse av at
programmet partiet har gått til valg på, ikke kan eller bør gjennomføres,
eller skal vi nå i denne saken plutselig oppleve at Fremskrittspartiet
vil være for omkamper?
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [16:15:12 ] : Vi har fortsatt det som
mål at vi ikke trenger fylkeskommunene. Det er klart at vi vil også
kunne se hva det vil gjøre av vitalisering av samfunnet eller bedre
innretning for befolkningen, at vi nå får større fylker, at det
kanskje vil være en ordning som vi kan leve mye bedre med. Men det kan
også tenkes at vi slår sammen enda flere fylker – til slutt slår
vi sammen så mange at det ikke er flere igjen. Og da har vi nådd
målet vårt! (Munterhet i salen)
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [16:15:55 ] : Jeg registrerer at Fremskrittspartiet
tar til orde for nye omkamper, og at det som ligger her, bare er
et foreløpig resultat. Så hører jeg også at Fremskrittspartiets
representant ikke har noen formening om hva folk mener om dette.
I Akershus er det blitt tatt opp
meningsmåling om region Viken, der over 60 pst. har sagt nei og
under 20 pst. har sagt ja. Men det er ikke bare folk som sier nei
– det har også fylkestinget gjort. En av de fremste talspersonene
i Fremskrittspartiet i Akershus, nemlig gruppelederen i fylkestinget,
sa følgende til Budstikka 22. februar: Jeg er fryktelig skuffet.
Jeg kjempet med nebb og klør for å forhindre denne sammenslåingen
og regionreformen. Den vil ikke gi våre innbyggere bedre tjenester.
Hvorfor er det så viktig for deg
som stortingsrepresentant fra Akershus å overkjøre dine egne i Fremskrittspartiet
i fylket?
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [16:16:46 ] : På det forrige spørsmålet
sa jeg ikke at vi skulle ta omkamp, jeg sa at vi ville jobbe videre.
Det er forskjell på omkamp og å jobbe videre.
Så er det selvfølgelig fordi vi
ikke ønsker at fylkeskommunen skal bestå, at noen av våre folk er
skuffet, og det forstår jeg. Men våre folk der ute forstår også
at det å sitte i regjering, det å få gjennom flertall i Stortinget handler
om å forhandle, det handler om å kompromisse. Og hittil har vi gjennom
våre litt over fire år i regjering landet på at vi har fått gjennom
såpass mye av vår politikk som har vært viktig for oss, at vi også
da aksepterer at vi inngår avtaler som er på tvers av det vi egentlig ønsker
oss. Men det som er viktig for Fremskrittspartiet, er å stå ved
de avtalene vi har gjort, og det er det vi gjør nå – vi står ved
de avtalene vi har inngått.
Karin Andersen (SV) [16:17:53 ] : Jeg setter pris på representanten
Kjønaas Kjos’ ærlighet, for det er like greit at dette kommer fram,
og vi vet det jo. Til og med på pressekonferansen da enigheten i
vår ble presentert, sa både Høyres og Fremskrittspartiets talspersoner
at de ønsket fylkesnivået nedlagt, og at dette var et skritt på veien.
Å organisere offentlig sektor er
viktig, og at vi gjør det på en hensiktsmessig og god måte. Det
jeg kunne tenke meg å spørre representanten Kjønaas Kjos om, er:
Er ikke representanten enig i at man helst bør vite hva det er man
skal drive med, før man skal finne den riktige enheten å organisere
det rundt? Hvis man skal drive med kollektivtrafikk f.eks., er det
greit å vite hvor stort område man skal ha denne tjenesten i? Er
representanten enig i det, at det er viktig med tjenester først
og organisering og geografi etterpå?
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [16:19:02 ] : Det var det SV, Senterpartiet
og Arbeiderpartiet prøvde på, og det gikk jo ikke. Da er det greit
å sette strukturen først. Kanskje blir det lettere for oss nå å
se hva slags oppgaver de nye fylkeskommunene er i stand til å makte
når et system er ferdig satt. Hvis man overfører oppgaver før man
har sett systemet, kan man lett bomme. Så jeg tror faktisk at den
rekkefølgen vi gjør det i nå, er bra. Og det at vi i det hele tatt
har fått en fremdrift, viser at denne måten å gjøre det på kan fungere
veldig bra.
Presidenten: Replikkordskiftet
er dermed omme.
Willfred Nordlund (Sp) [16:20:03 ] : Regionreformen har blitt
en ny nedtur for regjeringen. Fylkeskommunene ble pålagt av regjeringen
å gjennomføre en såkalt naboprat i håp om at det skulle føre fram
til en serie frivillige sammenslåinger. Det ble med Trøndelag og
Agder. De andre fem fylkessammenslåingene er presset gjennom av
stortingsflertallet med tvang.
I komiteens høring fikk vi flere
begrunnelser for hvorfor fylkene ikke ønsker sammenslåing. Jeg vil
sitere litt fra de skuffelsene vi fikk innsyn i, ved å gjengi litt
av uttalelsen fra Buskerud. Der sier de:
«Fylkestinget i Buskerud var det
eneste fylkestinget som godkjente den framforhandlede avtalen som ble
undertegnet av de tre fylkesordførerne i Akershus, Østfold og Buskerud.»
Videre sies det:
«Grunnen til at fylkestinget i
Buskerud sa JA var at vi trodde på regjeringen da de sa at flere
og viktige oppgaver skulle overføres fra staten til de nye regionene.»
Og videre:
«(…) men da proposisjon 84S kom
ble vi meget skuffet. Det var få og kun mindre vesentlige oppgaver som
ble foreslått overflyttet til de nye fylkeskommunene.»
Buskerud fylkesting ombestemte
seg og vedtok i juni 2017 å gå imot fylkessammenslåingen. Alle fylkeskommunene
som møtte i komitéhøringen, var samstemte i at regionreformen bør
stoppes. Alle etterlyser en oppgavereform framfor en grensereform,
og de fleste var helt tydelige på at dagens fylkeskommuner ikke
er avhengig av sammenslåinger for å ta imot flere og tyngre oppgaver
som i dag er ukjent.
Vi behandler i dag en serie representantforslag
som alle munner ut i forslag om at Stortinget opphever sammenslåingsvedtakene
som ble gjort 8. juni. Unntaket er Agder. Forslagene er velbegrunnede
og viser en sterk mangel på forståelige argumenter bak de sammenslåingsvedtakene
som ble gjort.
Statsråden sa i sitt brev til Stortinget
at dagens fylkeskommuner har både ulik geografisk størrelse og ulikt innbyggertall.
Gjennom sammenslåingene av fylkeskommunene skulle vi altså få en
jevnere fordeling av innbyggere mellom fylkene. Men gjør vi nå det?
Møre og Romsdal med sine vel 270 000 innbyggere ble ikke foreslått
sammenslått med andre fylker, mens Akershus med sine over 600 000
innbyggere blir tvangssammenslått med Østfold og Buskerud. Variasjonen
i folketall mellom fylkene vil øke heller enn å utjevnes. Nordland har
240 000 innbyggere, og nye Viken vil få vel 1,2 millioner innbyggere.
Regjeringen og stortingsflertallet
sier at samfunnsutviklerrollen skal være en hovedoppgave for fylkene,
og at den lettere kan ivaretas av større fylker. Hvorfor det? Samfunnsutviklerrollen
forutsetter at fylkene skal ivareta regionale oppgaver som ikke
kan løses av kommune eller stat. De sammenslåtte fylkene vil imidlertid
være sammensatt av interne regioner med store forskjeller. Storbyregionen
rundt Oslo og Hallingdal har lite til felles. Det samme har Bergens-regionen
og distriktskommunene i Sogn og Fjordane. Dessuten har regjeringen systematisk
bygd ned fylkeskommunenes rolle i arbeidet med næringsutvikling
og utvikling av nye arbeidsplasser.
Vi får to nye superfylker om ikke
Stortinget sier stopp. Det ene er i nord, gjennom sammenslåingen
av Troms og Finnmark, som vil dekke en fjerdedel av landarealet
i Norge – en fjerdedel! Det andre er Viken, som med sine 1,2 millioner
innbyggere vil dekke om lag en fjerdedel av landets innbyggertall.
I nord skal vi ha rundt 100 mils reiseavstand mellom ytterpunktene
i det nye fylket.
Fylkesreformen ble vedtatt av Høyre,
Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti. Det var ikke
mye entusiasme å spore i begrunnelsene som ble gitt. Høyre og Fremskrittspartiet
har hele tiden vært åpne på at de ønsker å fjerne fylkesnivået,
sist her i denne debatten nå. Venstre og Kristelig Folkeparti har
vært drivkraften bak reformen, men uttalelsene fra Kristelig Folkepartis
kommunalpolitiske talsperson i Stortingets debatt 8. juni sa litt
om iveren etter å få vedtaket igjennom.
Ingen er fornøyd, men likevel skal
denne sal trumfe gjennom fylkessammenslåinger som vi her på huset
er misfornøyd med, og som våre ulike partifeller der ute i fylkene
er misfornøyd med.
Jeg er redd vi må konkludere med
at Kristelig Folkeparti har valgt å være tvilende til egen politikk,
og tro mot regjeringen og Venstre framfor å tro på seg selv. Det er
nok skuffende for mange og vil nok ikke minst opprøre partiets egne
representanter rundt omkring i landet.
Vi hører fra representantene for
flertallet at de nye fylkene kan vente seg langt flere oppgaver,
bare regjeringen får summet seg. Faktum er at når det gjelder omfattende
og uønskede sammenslåinger av fylkeskommuner, trengs det ingen utredning,
for vedtakene ble gjort hals over hode og i strid med fylkenes egne
vurderinger. Når det gjelder oppgaver, må det utredes i det vide
og det brede. Ingenting er avgjort, og løftene er svært så luftige.
Realiteten synes å være at den
viktigste ambisjonen regjeringen og dens støttespillere har for
fylkesnivået, er at det blir færre enheter. Det går foran oppgavene
som skal løses så langt. Så får vi se om tiden vil vise at jeg dessverre
får rett i min frykt.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Ove Trellevik (H) [16:25:24 ] : Den nye strukturen gjennom
regionreforma vil leggja til rette for ei meir heilskapleg samfunnsutvikling,
der fylkeskommunane får ei fornya kraft til å utvikla både distriktsområda
og områda i og rundt dei store byane, f.eks. gjennom meir heilskaplege
areal- og transportplanar. Sjølv om ikkje oppgåvene på ein måte
er heilt tydelege, er det ein av bakgrunnane for desse reformene.
Større og færre fylkeskommunar vil òg bidra til reduserte administrative driftsutgifter,
og dette kan vera med og styrkja økonomien ved å bruka midlane til
betre tenester til innbyggjarane.
Mitt spørsmål: Kvifor vil ikkje
Senterpartiet vera med på ei slik utvikling, nemleg å styrkja den
økonomiske moglegheita til fylkeskommunane og laga ei heilskapleg og
god samfunnsutvikling for innbyggjarane?
Willfred Nordlund (Sp) [16:26:18 ] : Representanten Trellevik
er fullstendig klar over at Senterpartiet har lagt halvannen milliard
kroner på bordet i vårt alternative statsbudsjett nettopp for å
styrke fylkeskommunenes økonomiske stilling, fordi lokalrepresentantene skal
få muligheten til å bidra mer til regional utvikling og legge vekt
på samfunnsutviklerrollen.
Jeg har fortsatt til gode å se
de empiriske dataene som representanten lener seg på, nemlig at
det automatisk skal bli reduserte administrative kostnader dersom
man slår sammen forvaltningsnivå. Det vil også avhenge av om oppgaver
overføres, noe som nødvendigvis vil medføre mer administrasjon.
Det er ikke gitt i en sånn situasjon at det dermed blir lavere administrative
kostnader. Det finnes det som sagt ingen empiriske data på fra sammenlignbare
land, ei heller i Norge, og det har også statsråden gått bort fra
i sin egen argumentasjon om hvorfor reformen var viktig.
Ove Trellevik (H) [16:27:16 ] : Det er slik at ein vil nok kanskje
spara nokre fylkesordførarar og nokre fylkesrådmenn, så noko pengar
er det heilt sikkert å spara.
Representanten seier at han saknar
oppgåver. Nokre av oppgåvene er faktisk å laga meir heilskaplege
areal- og transportplanar, slik at både næringsliv og andre aktørar
tener på dette og sparar på dette, og utviklar samfunnet på ein
betre måte – ikkje nødvendigvis berre fylkeskommunane sine tenester,
men òg samfunnet sine tenester. Kvifor er ein så utruleg negativ
til ei slik utvikling?
Willfred Nordlund (Sp) [16:27:51 ] : Det er en feiloppfatning
hvis noen går rundt og tror at Senterpartiet er motstandere av å
flytte flere oppgaver til det regionale folkevalgte nivået. Men
det regionale folkevalgte nivået påpekte jo tidligere – og for så
vidt i høringen – at de er i stand til å ta imot de oppgavene som
de er skissert nå, med den størrelsen de har. Det viser seg også når
vi slår sammen fylkene og får denne ubalansen i både folketall og
areal, som for så vidt var der fra før, men som er enda mer forsterket
med denne tvangssammenslåingen. Det er derfor Senterpartiet har
sagt: Oppgavene får komme først. Fylkestingene har sagt det, og
Senterpartiet lytter til lokaldemokratiet.
Jeg har sittet og jobbet med disse
såkalte helhetlige areal- og transportplanene ganske grundig. Jeg
må nok si at jeg har mine store tvil – etter å ha prøvd det i ganske stort
omfang – til at det blir enklere jo større arealet blir, jo flere
folk og jo flere hensyn man skal klare å ivareta lokalt. Det kommer
til å bli utfordrende, men jeg håper at mange lykkes, for det er
viktig.
Ove Trellevik (H) [16:28:53 ] : Noko av utfordringa er at ein
byggjer både stykkevis og delt innanfor samferdsel, og at den heilskaplege
og gode planlegginga i og rundt byane er for dårleg. Det vert for
dårleg samhandling mellom fylkeskommunar der grensene kryssar kvarandre
i tettbygde strok, og det vert suboptimalisering mellom fylkeskommunane.
Ei meir heilordna planlegging vil me oppnå ved å slå saman fylka
svært mange plassar, men eg registrerer at Senterpartiet er imot
ei slik heilskapleg samfunnsutvikling.
Willfred Nordlund (Sp) [16:29:33 ] : Jeg er usikker på om det
var et spørsmål eller bare en konklusjon og en argumentasjon om
at Senterpartiet er imot en helhetlig samfunnsutvikling. Det stemmer
ikke, med respekt å melde. Senterpartiet er tvert imot opptatt av
at det lokale folkestyret og de regionale folkevalgte nivåene skal ha
muligheter til å bestemme sin egen utvikling, for de vet best lokalt
hvor skoen trykker.
Noen vil alltid være på grensen.
Det kommer vi oss ikke unna, for det vil alltid være noen på grensen.
Det kan vi sånn sett dra helt opp til landsnivå, for det vil alltid
være sånn at noen land grenser mot hverandre. Da er det jo gode
muligheter til å forsterke samarbeidet mellom fylkene, eller for
så vidt mellom kommuner eller fylker. Jeg vet om mange vellykkede
tilfeller der ute som jeg tror representanten Trellevik kunne hatt
godt av å studere nærmere, for det er mulig å få det til, på tross
av at grensen går en plass.
Norunn Tveiten Benestad (H) [16:30:40 ] : Representanten Nordlund
sa at dette måtte være en ny nedtur for regjeringa. Det er jeg dypt
uenig i, og jeg skjønner ikke hvordan han kan konkludere med det.
Det er jo faktisk regjeringas og samarbeidspartienes forslag som i
dag blir vedtatt – igjen – og stadfestet. Det ble også vist til
sammenslåingen av Agder-fylkene, og jeg kan forsikre både presidenten
og representanten her om at sannsynligvis er det regionreformen
som har vært den utløsende faktor for at vi endelig fikk til disse
vedtakene i fylket nede hos oss. Men mitt spørsmål til representanten
Nordlund er: Det er lett å kritisere her, men hva er egentlig Senterpartiets
alternativ? Hvordan ser dere for dere at Fylkes-Norge skal se ut,
og hvilke oppgaver vil du ha der?
Willfred Nordlund (Sp) [16:31:28 ] : Det finnes en rekke oppgaver
– som for så vidt både landsstyret og hovedstyret i KS har pekt
på, og som ulike partier og ulike flertall har pekt på i merknads
form opp gjennom de siste årene i denne sal – som kan være aktuelle
å overføre. Det dreier seg om alt fra samferdselsplanlegging til
næringsutvikling, men i hovedsak dreier det seg om oppgaver som
etter de flestes skjønn vil kreve politisk skjønn, og ikke skal
bestemmes av et embetsverk. Det er mange sånne oppgaver som kan
være aktuelle å overføre. Senterpartiet har foreslått flere som
man bør se nærmere på, og jeg gleder meg til å diskutere med representanten
Tveiten Benestad hvilke av de oppgavene vi skal overføre når oppgavemeldingen
foreligger.
André N. Skjelstad (V) [16:32:23 ] : Det er interessant å høre
på Senterpartiets beskrivelse av dette, spesielt når en tenker på
at de fleste av oss bygger huset før vi møblerer det. Men sånn er
det altså ikke for Senterpartiet.
Jeg har to perioder i fylkestinget
selv, og det er ingen tvil om at hadde vi fortsatt med dagens struktur,
hadde dette råtnet på rot. Men det har nok ikke vært viktig for Senterpartiet.
Det som har vært svært viktig for Venstre, har hele tiden vært å
skape en balanse mellom hovedstadsområdet og resten av landet, og
det tror jeg vi er med på å bidra til i denne saken. Jeg holdt på
med dette i vår, og jeg hører at kampen mot embetsstaten og folkestyret
er viktig for Senterpartiet, kanskje dog bare på papiret noen ganger,
for jeg er ganske forundret når jeg vet hva som ble vedtatt i vår.
Hvorfor støttet ikke Senterpartiet at en ville overføre flere tilsyn
som ligger til Fylkesmannen? Hvorfor støttet ikke Senterpartiet
det i vår, da vi hadde den behandlingen?
Willfred Nordlund (Sp) [16:33:24 ] : Senterpartiet er av den
formening at man burde ha en helhetlig tilnærming til dette og diskutere
hva slags oppgaver og hva slags tilsyn som skal ligge på de ulike
nivåene uavhengig av det som vi nå diskuterer i denne saken, nemlig strukturreform.
Det burde snart være oppfattet av Venstre. Hvis ikke tror jeg Venstre
må lese Senterpartiets merknader en gang til. Så er det nå sånn,
når man snakker om hus og møblering, at det også er viktig å vite
hva slags tomt man skal bygge på, før man starter med reisverket.
Presidenten: Da
er replikkordskiftet omme.
Før vi går tilbake til den ordinære
talerlisten, vil presidenten minne om at alt som sies fra Stortingets
talerstol, skal rettes til presidenten. Presidenten merker at det
er i ferd med å skli litt ut, så hun kommer med en generell oppfordring
om å legge seg det på minne.
Karin Andersen (SV) [16:34:27 ] : De to store utfordringene
vi har med organisering av lokaldemokratiet, er fraflytting fra
Distrikts-Norge og arealkonflikter rundt de store byene. Verken
kommunereformen eller regionreformen løser disse to oppgavene. Jeg
vil bare gjøre en visitt til representanten Trellevik, som sa at arealkonflikter
rundt byene var en av grunnene til regionreformen. Det er ett sted
det er et problem, og det er i Oslo og Akershus når det gjelder
fylkene, og nå snakker vi om fylkene. Man løser ingen arealkonflikter
ved å slå sammen Hedmark og Oppland, eller Finnmark og Troms, eller
Hordaland og Sogn og Fjordane. Det er ikke noen byer som der ligger
inneklemt og ikke får lov til å utvikle seg fordi det ikke er et
fellesareal. Det er bare her det er slik, men det har man altså
ikke turt å røre.
SVs mening er at man ikke kan ommøblere
norgeskartet for ingen ting. Det er det man er i ferd med å gjøre nå.
Man har altså halvert virkemidlene fylkeskommunene skal jobbe med,
denne regjeringen har foreslått for Stortinget å flytte tannhelsetjenesten
– som trenger store arealer – til kommunene. Man har endog foreslått
å flytte kollektivtransport og videregående skole til de store kommunene.
I denne saken må jeg si at Venstre
og Kristelig Folkeparti har skuffet meg voldsomt, for de tror at
de har reddet dette nivået sammen med noen som åpenbart vil legge
det ned, som ikke vil ha det, og som selvfølgelig skjønner at når
man lager noe stort ubegripelig som ikke et menneske har tilhørighet
til, blir forståelsen for fylkeskommunen mye dårligere. Det skjønner
jeg også. Jeg mener at vi kan bruke den til mye, og SV fremmet en rekke
forslag da vi behandlet regionreformen i Stortinget. Det gjorde
for øvrig Senterpartiet og Arbeiderpartiet også. Så de som har etterlyst
det, kunne ha stemt for alle de forslagene, da hadde vi hatt noe
å jobbe med. Men det har de altså ikke. Vi har en regjering som
systematisk undergraver dette nivået både når det gjelder oppgaver
og når det gjelder penger, og som selvfølgelig skjønner at identitet
er viktig.Når man undergraver den, blir det vanskelig.
Det er to frivillige fylkessammenslåinger,
det er Trøndelag og Agder. Vi har stemt for dem begge, og vi skjønner
at det har noe med felles identitet å gjøre. Hedmark og Oppland
har ikke det. Jeg hører også at vi skal hete Innlandet, da regner
jeg med at vi er innlendinger, og at de andre er utlendinger.
Jeg har foreslått Østlandet for
å bidra til freden. Når man nå diskuterer Vestlandet i vest, kan
jo vi diskutere Østlandet i øst. Det er i hvert fall den eneste
identiteten jeg føler noen tilhørighet til – hvis vi skal diskutere
navn på dette. Men dette er også et fylke som blir større enn det
Finnmark er i dag, og der alle dalførene går på langs. Det kan hende
det blir litt enklere med noen beslutninger rundt Mjøsa – skjønt
jeg tviler, det har vi holdt på med lenge.
Viken er en skapning som jeg tror
kun en mor kan elske, og det hadde jo vært fint om vi kunne fått
gjort noe med den, men Finnmark og Troms synes jeg kanskje er det
aller verste, for de har få talspersoner her. Der er det snakk om
to helt ulike identiteter, og det er snakk om Norges største fylke
i areal med en liten befolkning, men med en helt særegen struktur
og helt særegne behov som ikke blir ivaretatt. I det andre fylket:
Det er snille og greie folk der, og de får til masse flott i Troms,
men det er en ubalanse mellom de to fylkene som selvfølgelig vil
slå inn også politisk.
Dette mener jeg er – jeg tror jeg
vil referere til Arbeiderpartiets leder – et makkverk av en reform.
Og jeg kan egentlig heller ikke forstå de representantene som i
dag etterlyser entusiasme for en tvangsreform uten innhold, og som
fylkene har vært imot.
Presidenten: Vil
representanten ta opp forslag?
Karin Andersen (SV) [16:39:34 ] : Jeg vil gjerne ta opp det
forslaget som SV står alene om.
Presidenten: Da
har representanten Karin Andersen tatt opp forslaget hun refererte
til.
Det blir replikkordskifte.
Mari Holm Lønseth (H) [16:39:54 ] : Regionene har en utrolig
viktig oppgave som samfunnsutviklere. Hvordan man skal bruke rollen
som samfunnsutvikler i tiden framover – det er nok litt annerledes
nå enn da fylkene ble inndelt. Større fylker har bedre forutsetninger for
å drive god areal- og transportplanlegging, særlig i og rundt de
store byene. Og selv om representanten Andersen sier at dette er
et problem bare i Oslo-området, vil jeg invitere henne en tur til
Trøndelag for å se på hvilke utfordringer det er også der.
Det er viktig at vi har en god
areal- og transportplanlegging for å gjøre hverdagen til folk bedre,
men også for å få ned utslippene og forvalte arealet godt. Spørsmålet mitt
til SV er egentlig om representanten Andersen ikke ser den klimamessige
gevinsten det er å samordne regionene. Har ikke det rød-grønne havariet
av deres regionreform vist at det var nødvendig å tenke nytt for
å få gjennom dette?
Karin Andersen (SV) [16:41:01 ] : Nå er jo Trøndelags-fylkene,
der disse arealkonfliktene var, slått sammen, og det stemte SV for.
Det virker som om representanten ikke har satt seg inn i den behandlingen som
var her i Stortinget.
I tillegg kan jeg opplyse om at
SV fremmet forslag om at man skulle legge felles og forpliktende
areal- og transportplanlegging for de nasjonale traseene inn på
fylkesnivået. Jeg er helt enig i det, men logikken mangler fullstendig
når det gjelder Oslo og Akershus. Det er der disse problemene virkelig
er store, det er der de store klimagevinstene ved dette kan tas
ut – men der har regjeringen ikke vågd å gjøre dette. SV har foreslått
det, Høyre har stemt imot.
Mari Holm Lønseth (H) [16:41:49 ] : Det vi egentlig står her
og debatterer i dag, er om man skal få en større og sterkere region,
særlig i Oslo-området. Det er da man får tatt ut de store gevinstene
– som også representanten Andersen viser til – som sørger for at
man får bedre areal- og transportplanlegging, som også vil sørge
for at man på sikt får ned klimagassutslippene.
Det er vanskelig for meg å forstå
hva alternativet til Sosialistisk Venstreparti egentlig vil være
i en slik situasjon. Nå har vi vist – selv om Høyre egentlig ikke
er for å ha et ekstra regionalt nivå – at vi klarer å få til en
løsning som gjør at vi får bedre tjenester til folk, at vi får ned
klimagassutslippene. Jeg synes det er beklagelig at SV bidrar til
å ta en omkamp om dette i dag.
Karin Andersen (SV) [16:42:39 ] : Nå slapp en vel katta ut
av sekken – at Høyre egentlig ikke ønsker å ha dette på regionalt
nivå eller på fylkesnivå i det hele tatt.
SV er heller ikke fremmed for at
man noen ganger trenger å ha en nasjonal arealplan eller en statlig
plan for å få gjennom store prosjekter som nettopp skal fungere
på dette viktige området. Det er i området der man har latt være
å slå sammen Oslo og Akershus, dette kunne være det fornuftige i
en slik sammenheng. Men man har altså valgt å ta med andre fylker
i tillegg, der konfliktene i de store arealene av disse fylkene
overhodet ikke er involvert i dette problemet. Så her tror jeg representanten
må gå tilbake til sine egne forslag og se at man ikke løser det
som man sier er et problem, med den geografiske inndelingen man
har foreslått og fått gjennomført med tvang.
Mari Holm Lønseth (H) [16:43:45 ] : Her får vi se en av de
store skillelinjene mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk.
Løsningen til Sosialistisk Venstreparti er tydeligvis at man skal
ha en statlig plan, at staten skal gripe inn hvis man ikke klarer
å bli enig om en felles areal- og transportplanlegging for å få
ned klimagassutslippene, for å sørge for at vi får utviklet bedre
bomiljøer. Det er den store forskjellen.
Jeg ville heller ha sagt at vi
skal la beslutningene bli tatt nærmere der folk bor. Det tror jeg
vi også får til når vi nå får større regioner, som har bedre forutsetninger for
å ta disse beslutningene sammen, enn at vi isteden skal ha statlige
myndigheter som overprøver, som det kan virke som om SV tar til
orde for.
Karin Andersen (SV) [16:44:32 ] : Dette viser en stor forvirring
fra representantens side. Det må bety at målet til Høyre egentlig
er at fylkeskommunene skal bort. Og så skal vi ha noen kjempekommuner
– for de må jo være enormt svære hvis de skal kunne ivareta de oppgavene
som representanten nå snakker om. Jeg vet også at regjeringen sjøl
bruker statlig plan for noen områder. Det kan være nødvendig, nettopp
fordi enheten ikke passer i alle sammenhenger.
Jeg er litt overrasket hvis det
er slik at Høyre nå sier at man aldri skal bruke statlig plan –
det skal jeg merke meg – men det er ikke hensiktsmessig hvis man
skal løse de store klima- og miljøutfordringene vi får framover.
Ketil Kjenseth (V) [16:45:30 ] : Det var vel nettopp statlig
plan den rød-grønne regjeringa benyttet seg av da en sammenføyde
Helse Sør og Helse Øst til Helse Sør-Øst – med 2,9 millioner innbyggere.
Og vi snakker i dag om et fylke, Viken, som blir 1,2 millioner innbyggere.
Med Helse Sør-Øst skapte den rød-grønne
regjeringa, i håp om å løse en utfordring i hovedstaden, en mastodont
og et byråkrati som vi i dag ser nærmest er på tur ut av landet
med alle våre personopplysninger. Det er i hvert fall ikke noe nærhetsprinsipp
som er skapt der.
Jeg hadde en forestilling om at
SV var et miljøparti. I henholdsvis Hedmark, hvor representanten
Andersen er fra, og Oppland, der jeg er fra, har vi hvert vårt busselskap
som kjører buss på hver sin side av Mjøsa, uten at vi greier å ta
ut et nasjonalt tilskudd til å samordne dette, for bussene kjører
aller mest mellom de tre mjøsbyene – de kjører på hver sin side
av Mjøsa.
Spørsmålet mitt til Andersen er:
Hvorfor – i miljøets navn – skal vi ikke gjøre denne fornuftige
sammenføyningen?
Karin Andersen (SV) [16:46:37 ] : Først vil jeg si til representanten
Kjenseth at hvis han vil være med SV og endre på sykehusstrukturen
og -reformen, er han hjertelig velkommen til det. Dette har ikke
vært SVs hjertebarn, vi har tvert imot ønsket oss en helt annen
modell.
Så er det ikke sånn at Hedmark
og Oppland har busselskap, de har to kollektivselskap som driver
bussene. Alle bussene er private og tjenester kjøpes inn ved anbud.
SV har nå foreslått at man skal
ha bymiljøpakke både for Gjøvik, Lillehammer og Hamar, nettopp for
å kunne ha et samarbeid om å utvikle kollektivtrafikken i dette området,
som er det området i våre fylker der det kan ligge til rette for
at man kan ta store deler av trafikken over til kollektivtrafikk.
Dette er det fullt mulig å løse gjennom samarbeid. Men hvis vi hadde
fått flere oppgaver inn i dette samarbeidet, hadde det kanskje også vært
litt større entusiasme for sammenslåingen.
Tore Storehaug (KrF) [16:47:50 ] : Det er ein interessant debatt
vi har i dag, og eg har lyst til å utfordre representanten Andersen
på eit par av utsegnene ho kom med. For ho seier at det vi held
på med no, er noko stort, som ingen har tilhøyrsle til.
Når eg spør naboane mine heime
kven dei er, og kvar dei kjem frå, seier dei at dei er sunnfjordingar,
og dei seier at dei er vestlendingar. Ingenting av det er ei administrativ
eining. Det handlar om ein kultur, og det handlar om ei tilhøyrsle
som er mykje meir enn berre det.
Så høyrer eg representanten seie
at to av samanslåingane som blir gjorde no, er frivillige. Sogn
og Fjordane fylkesting og Hordaland fylkesting har begge gjort gjensidige
vedtak om at ein skal slå seg saman. Ein har stilt nokre premissar:
Ein har sagt at det skal vere ein reell reform ned mot ti fylke,
ein har sagt at ein må sjå på dei punkta som ligg i avtalen, og
det skal vere ei reell oppgåvefordeling – slik ein skal jobbe med
i den oppgåvefordelinga som no ligg føre. Korleis ser representanten
på den samanslåinga? Er det ei tvangssamanslåing?
Karin Andersen (SV) [16:48:50 ] : Ja, det anser jeg det som.
Jeg har, i motsetning til representanten, vært med på denne prosessen
hele veien, og sittet og hørt på alle høringene som vi har hatt
i Stortinget, og det er helt på det rene at de premissene som ble
lagt for denne sammenslåingen, ikke er oppfylt. Da er det ikke grunnlag for
å si at dette må gjøres nå. Men hvis regjeringspartiene ønsker å
oppfylle de premissene, og dette blir en frivillig sammenslåing,
skal ikke SV stemme imot det.
Det med identitet forstår jeg,
men da tror jeg også at en vestlending eller en sunnmøring kanskje
må forstå at det er helt annerledes i andre deler av landet. Der
jeg kommer fra, f.eks., kjenner jeg ingen som er hedmarking en gang,
kanskje bortsett fra meg sjøl. Alle er østerdøler, glåmdøler eller
hedmarkinger, og på andre sida av Mjøsa er de fra Valdres, fra Gudbrandsdalen
eller fra Hadeland. Det er ingen felles identitet, og man skaper
heller ikke en identitet ved å lage en stor enhet med færre oppgaver
og færre ressurser. Da undergraver man hele nivået.
Presidenten: Replikkordskifter
er dermed over.
Torhild Bransdal (KrF) [16:50:17 ] : Igjen er datoen 8. juni.
Da ble det gjort avtaler når det gjelder regioninndelingen, men
på bordet i dag er det et vell av forslag, på generelt eller spesifikt
grunnlag, som tar til orde for omkamp på et lovlig fattet vedtak.
En kan godt være uenig i vedtaket, men det er et lovlig fattet vedtak.
Jeg har også behov for å slå fast
at Kristelig Folkeparti er et parti som står ved de inngåtte avtalene.
Det ble inngått en avtale i februar 2017 mellom regjeringspartiene, Venstre
og Kristelig Folkeparti, og det var denne avtalen som lå til grunn
i juni, og denne avtalen ligger til grunn fremdeles.
Det skal ikke stikkes under stol
at vi har sagt at flere av disse regioninndelingene ikke ble slik
som vi egentlig ville ha det. Vi kan se på BTV – Buskerud, Telemark
og Vestfold – det har i mange år vært en naturlig region. Vi har
ment og mener fremdeles at Viken er for stor. Men politikk handler
om å bygge kompromiss. Vi nådde ikke fram, og det må vi akseptere.
Vi aksepterte det ikke uten videre.
For Kristelig Folkeparti er det aller, aller viktigste at vi får
en regionreform, og at vi får en reell demokratigevinst. Og vi får
en reell gevinst ved at oppgaver skal løses ute i regionene og distriktene.
Vi har derfor store forventninger til ekspertutvalget. Ikke bare
har vi store forventninger, vi har faktisk store krav til ekspertutvalget
– i hvert fall til det som kommer ut i den andre enden.
Vi sier så smukt mange av oss at
nå må vi vente og se på hvilke oppgaver vi får. Nei – skal det bli
noe av den oppgaveoverføringen, må vi ta oppgaver. Det kommer til
å bli en utfordring for oss alle sammen i denne salen, for det er
ikke sikkert at de som har oppgavene, slipper dem så veldig lett.
Så en forutsetning for å få reformen til å fungere er at oppgavene
er på plass. Da får vi en god distriktspolitikk, og da får vi beslutninger
der som folk bor.
Jeg ble ordfører i en primærkommune
i det forrige årtusenet, og jeg har fulgt med på denne debatten
gjennom flere runder. I 2005 trodde vi at vi hadde kommet fram til
noe som var veldig godt og veldig bra, men de rød-grønne klarte
ikke å gjennomføre dette. Det ble berget som fødte en mus, og jeg
håper ikke det er den musa som piper i dag.
Regjeringen hadde ikke trengt å
legge fram en regionreform. Vi så ganske klart at strategien var
at nå skulle vi se på kommunene og kanskje få så store kommuner
at dette med regionene ikke var så nødvendig. Venstre og Kristelig
Folkeparti har vært veldig tydelig på at for å godta dette med kommunene,
må vi også ha slagkraftige, gode regioner som kan løse oppgavene.
Derfor står vi ved denne avtalen, og derfor er denne avtalen viktig,
for dette vil gi desentralisert styring.
Det alvoret vi har kjent hele tiden,
er at dersom det ikke ble en reform nå, ble det det kanskje aldri.
Da kommer regionene, fylkeskommunene, til å råtne på rot, og da
får vi en storstilt endring av primærkommunene, som vil bli kjempestore,
og vi får en sterk stat, en enda sterkere stat, som da kommer til
å styre for oss.
Ja, prosessen er ufullendt. Hva
kom først – høna eller egget, eller egget eller høna, eller skulle
hver region ha hvert sitt egg eller hver sin høne? Det er jeg faktisk
utrolig usikker på her, men avtalen står vi ved. Vårt ydmyke ønske
er faktisk at dette skal avstedkomme en desentralisering, men da
skal vi stå vakt om oppgavene.
Kristelig Folkeparti anbefaler
komiteens innstilling.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Nina Sandberg (A) [16:55:25 ] : Jeg er fra Akershus og blant
dem som foreslår å oppheve Viken-regionen. Hovedstadsområdet venter
en historisk vekst. Oslo og Akershus er allerede landets største
og kanskje viktigste sammenhengende bo- og arbeidsmarked. Framover
er vi nødt til å planlegge i fellesskap, både samferdsel, klima
og miljø, næringsliv, kulturutvikling og mye mer. Vi er allerede
en funksjonell region, og alle skjønner at det er Oslo og Akershus
som burde fusjoneres i dag.
Kristelig Folkeparti kommer til
å bli tungen på vektskålen i denne saken, og de har tidligere signalisert
vilje til å se på Viken på nytt. Nå appellerer jeg til dem og et samlet
storting om å ta til fornuft når vi voterer i dag. Så vil jeg bare
si at jeg håper på et mirakel.
Torhild Bransdal (KrF) [16:56:22 ] : I Kristelig Folkeparti
er vi veldig for mirakelet, men jeg må dessverre skuffe representanten,
for det skjer nok ikke i dette tilfellet.
Nina Sandberg (A) [16:56:32 ] : Jeg er enig i at vi trenger
en regionreform. Som jeg sa, vokser Oslo-området raskt, og vi trenger
helhetlig politikk og samordning av de felles utfordringene som
vi står overfor i det sammenvevde bo- og arbeidsmarkedet. Viken
kommer ikke til å løse noen av de utfordringene. Viken kommer til
å skape en hel del nye problemer for oss. Representanten var inne
på at dette egentlig ikke var sånn som de hadde tenkt det, men jeg
mener at det holder ikke å si at dette ikke ble sånn som de hadde
tenkt. Det er vi som sitter i denne salen, som har ansvar for å
forme Norge, og det holder ikke å gå inn for en region som har som
eneste formål å vise at det skjer en regionreform. Derfor ønsker
jeg å spørre Kristelig Folkeparti om de ser at oppgavene i Oslo
og Akershus er der i fullt monn, og hvordan Kristelig Folkeparti,
med det bakteppet, kan støtte en så dårlig samfunnsutvikling.
Torhild Bransdal (KrF) [16:57:35 ] : Forutsetningen for spørsmålet
er feil. Dette er ikke å støtte en dårlig samfunnsutvikling. Vi
har helt klart sagt at det ikke er optimalt, men det er dette vi
har fått til, under forutsetning av at vi vil ha oppgaver ut i regionene.
Jeg legger også til grunn at ingen organisasjon er statisk. Jeg
forbeholder meg også retten til å komme tilbake – sikkert i likhet
med statsråden og andre – hvis det mot formodning skulle bære helt
galt av sted. Men som sagt har vi inngått en avtale om dette, og
vi står ved avtalen.
Heidi Greni (Sp) [16:58:27 ] : Venstre og Kristelig Folkeparti
har vært drivkraften bak fylkesreformen, men uttalelser fra Kristelig
Folkepartis kommunalpolitiske talsperson i Stortinget den 8. juni,
da dette ble behandlet, sier sitt om iveren for å få dette vedtaket
gjennom. Geir Sigbjørn Toskedal sa:
«At vi har greid å få fram en løsning
som ingen partier er enig i, må være et bevis på at det går an å samarbeide,
for vi har et felles resultat der ingen er helt fornøyd.»
Vi har registrert at andre talspersoner
fra Kristelig Folkeparti også senere har uttalt skepsis til det
de har vært med på. Flere har stilt spørsmålet om hvor klok denne
tvangssammenslåingen til Viken har vært. Viken som en smultring
rundt Oslo er det ennå ingen som har greid å fortelle hvorfor de
har funnet på, og hva den skal brukes til. Fylkesreformen er så
langt en ren strukturreform, mens begrunnelsen for den var at vi
skulle få en oppgavereform.
Hva er Kristelig Folkepartis begrunnelse
for å støtte en fylkesreform som så mange i partiet har uttrykt
skepsis til? Hva vil Kristelig Folkeparti gjøre hvis det ikke kommer
nye vesentlige oppgaver?
Torhild Bransdal (KrF) [16:59:39 ] : Begrunnelsen har jeg gitt
på talerstolen og kan gjerne gjenta. Begrunnelsen er å rigge et
system der vi skal få desentraliserte oppgaver. Det har vært snakk
om mange oppgaver. Til nå har fylkeskommunene spilt inn oppgaver
i fleng. Så har vi faktisk et nivå som er på utredningsstadiet –
det er sagt på statlig nivå – det er enten under arbeid eller skal
utredes. Det er derfor Kristelig Folkeparti så klart har sagt at
en her må være villig til å være sterk hvis en skal få oppgaver
ut, og det er en forutsetning for at reformen skal lykkes.
Karin Andersen (SV) [17:00:26 ] : Hvis Kristelig Folkeparti
ønsker flere oppgaver til fylkene, tror jeg dere har valgt dere
feil samarbeidspartnere. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ønsker
for det første å bevare dette fylkesnivået, flere av oss har også
tatt til orde for reform, men da må det være innhold i det først.
Så sier representanten at hele
hensikten nå er å få oppgaver ut, men faktum er at det eneste regjeringen hittil
har lagt på bordet, er oppgaver vekk fra fylkeskommunene. Tannhelse
måtte vi slåss inn igjen, videregående skole har vi slåss inn igjen,
kollektivtrafikken har vi slåss inn igjen, og de regionalpolitiske
virkemidlene som disse regionene kan jobbe med, er halvert. Hvorfor har
Kristelig Folkeparti tro på en partner som sier de ikke ønsker dette
nivået?
Presidenten: Presidenten
vil minne om at all tale skal rettes til presidenten.
Torhild Bransdal (KrF) [17:01:34 ] : For å begynne med det
siste: Det partnervalget som ble gjort under den rød-grønne regjeringen
da denne reformen havarerte sist gang, var jo ikke så vellykket,
det heller. Kanskje det er bra for Kristelig Folkeparti å prøve
en ny partner, rett og slett.
Når det gjelder de oppgavene som
ble nevnt, har Kristelig Folkeparti vært med på å kjempe dem på
plass på det regionale nivået, så jeg ser ikke helt den argumentasjonen.
Ketil Kjenseth (V) [17:02:15 ] : Noen framstiller det som at
Venstre og Kristelig Folkeparti er i et skjebnefellesskap. Det deler
jeg gjerne. Representanten var inne på debatten om høna og egget,
om hva som kom først. Jeg tror det er viktig at det er både en høne
og en hane i den kurven som skal føde noen nye oppgaver, som vi alle
er opptatt av.
Så har det vært litt diskusjon
om mastodonten Viken, som ingen egentlig vil ha – og om avstanden
fra Halden til Hallingskarvet. Men hvis vi flytter fokuset litt
ned i Østfold, til Ytre Hvaler nasjonalpark, så møtes jo den av Hallingskarvet
nasjonalpark i andre enden. Mellom dem ligger det to universiteter
– i hvert fall neste år, når Høgskolen i Oslo og Akershus mest sannsynlig
blir universitet. Det ligger fortsatt to høgskoler der, og tre av Norges
største og mest moderne sykehus vil være i denne regionen. Men fortsatt
er det nok noen utfordringer. Vil Kristelig Folkeparti være med
og skape et yrkesuniversitet i denne regionen?
Torhild Bransdal (KrF) [17:03:20 ] : Jeg tar imot det innspillet
med interesse og vil se på det videre. Det ble sagt i et tidligere
innlegg her at det kanskje har skjedd et mirakel, og det mirakelet
jeg håper skjer i dag, er faktisk at jeg, som er over fruktbar alder,
fremdeles kan være med og gjøre noe som er fruktbart i denne sammenheng.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
Statsråd Jan Tore Sanner [17:03:54 ] : Stortinget vedtok før
sommeren at vi skal ha et sterkt folkevalgt nivå mellom stat og
kommune. 13 fylkeskommuner ble vedtatt slått sammen til 6 nye, slik
at vi får 11 fylker fra 2020. Vi har nå lagt bak oss flere tiår
med diskusjon om fylkeskommunen. Det har vært diskusjon om vi skal
ha fylkeskommuner, hvor mange fylkeskommuner vi skal ha, om vi skal
ha fylkesreform, eller om vi ikke skal ha fylkesreform. Den rød-grønne
regjeringen forsøkte å få til en fylkesreform, det var til og med
Arbeiderparti-politikere som drømte om en langt større region enn
det vi nå ser i Viken, men det havarerte. Vi er våre venners venn,
og når Venstre og Kristelig Folkeparti tar initiativ til en fylkesreform,
inngår vi kompromiss og finner gode løsninger.
Etter at Stortinget har behandlet
saken i dag, kommer vedtakene til å bli stående, og vi får nå mer
hensiktsmessige grenser og regioner som henger bedre sammen. Det
er en realitet at samfunnet endrer seg, utfordringene endrer seg,
og da må også måten vi organiserer oss på, endre seg.
De nye regionene vil få nye muligheter,
ikke minst fordi regionene har ulike ressurser og ulike utfordringer –
fra Finnmark og Troms i nord, med sin rike tilgang på ressurser
og ikke minst den muligheten de nå får til både å fylle og realisere
deler av nordområdepolitikken, til Akershus, Østfold og Buskerud,
med sin nære tilknytning til hovedstaden, og som med et funksjonelt
og velfungerende transportsystem kan få hele Østlandet til å henge
bedre sammen. Det som er felles, er at vi i årene som kommer, skal
gjennomføre det grønne skiftet. Det skal skapes flere jobber, og
flere skal kvalifiseres for arbeidslivet. Her vil de nye fylkeskommunene
få en viktig rolle.
Det er også en realitet at vi må
tenke på hvordan vi bruker ressursene fremover. Med færre fylkeskommuner
frigjøres det administrative ressurser som fylkene kan bruke til
bedre tjenester.
Jeg registrerer at det er en diskusjon
om oppgaver. Jeg har nok litt følelsen av at man dytter det litt
foran seg, for det er Stortinget som vedtar hvilke oppgaver de nye
fylkene skal ha. Da man gjennomførte den store kommunereformen i
1965, startet man ikke med oppgaver, men man startet med å rigge
en kommunestruktur som gjorde at kommunene kunne utvikle seg fra
– jeg holdt på å si – nesten minimumsløsninger da, til store velferdskommuner
i dag. Vi har vedtatt overføring av oppgaver, i samarbeid med Kristelig
Folkeparti og Venstre, og vi har et ekspertutvalg som ser på nye
oppgaver. Stortinget vil få gode muligheter til å diskutere det
i tiden som kommer.
Det har også vært etterlyst hva
som skjer med de statlige etatenes regionale inndeling. Der har
vi også avtalt med Kristelig Folkeparti og Venstre at vi nå starter
et arbeid for å se på om den statlige strukturen kan tilpasses fylkenes
struktur bedre, under forutsetning av at det skaper bedre tjenester
for innbyggere og for næringslivet. Vi må hele tiden ha klart for
oss at vår oppgave er å tjene innbyggere og næringsliv og sette
oss i stand til å løse de oppgavene bedre.
Vi har allerede tatt det første
skrittet ved at vi nå får en bedre harmonisering med fylkesmannsembetene. Den
nye fylkesmannsstrukturen er på plass fra 1. januar 2019.
I løpet av våren skal Stortinget
også ta stilling til navneforslag på de nye fylkene. Det tror jeg
også kan bli en interessant diskusjon, når den tid kommer.
Det er gjort viktige vedtak i Stortinget.
Nå er tiden inne til å se fremover. Jeg har hatt gleden av å ha
god dialog med mange av fylkespolitikerne. De ser også frem til
å gå løs på oppgaven når omkampenes tid nå er forbi.
Presidenten: Det
blir replikkordskifte.
Jorodd Asphjell (A) [17:08:48 ] : Det er godt å høre at statsråden
registrerer at det er etterspørsel etter flere oppgaver ute i fylkene
og regionene, men jeg tror nok det er for galt å si at dette er
noe vi prøver å skyve foran oss for å ha en grunn til å si at dette
ikke er en god prosess. Jeg satt selv i fylkestinget i Sør-Trøndelag
fra 1987 til 1999, hvor det handlet om både sykehus, psykiatri, rus,
barnevern, HVPU osv. Nå har vi enda større regioner. Da skulle man
tro at mange oppgaver kan tilbakeføres.
Men med den uroen som er reist
i alle de fylkene som er tvangssammenslått, er ikke statsråden bekymret
for hvordan prosessene videre knyttet til et godt samarbeid og god
utvikling av regionene skal bære frukter og gi resultater for disse
nye regionene og den regionale forvaltningen – til beste for dem
som bor i kommunene? I Trøndelag har vi gjort dette på en god måte,
men det har vært godt lokalt forankret, og det gjør også at samarbeidet
blir bedre. Men i de andre fylkene ser vi på en måte det stikk motsatte,
og da er spørsmålet: Er ikke statsråden bekymret for det?
Statsråd Jan Tore Sanner [17:09:55 ] : Jeg skal gi et veldig
klart svar på det: Nei, statsråden er ikke bekymret. Tvert imot
er jeg optimistisk og ser at nå tar fylkespolitikerne tak i den
oppgaven de har fått. Jeg tror det er mange fylkespolitikere, også
fra representantens parti, som ser frem til at omkampenes tid er
forbi, slik at man kan gå løs på den viktige oppgaven med å bygge nye
fylker. Jeg har selv hatt gleden av å besøke flere av fylkene, og
jeg har hatt dialog med fylkespolitikere fra alle partier, og de
ser frem til å bygge de nye fylkene.
Og ja, jeg fulgte prosessen i Trøndelag
tett. Jeg bidro også til at det ble et vellykket resultat, ved at
vi la Fylkesmannens hovedsete til Steinkjer. Det var viktig, for
når en bygger en ny region, må en også bidra til at en utvikler hele
regionen. Derfor har vi lagt hovedsete til Vadsø, derfor har vi
lagt hovedsete til Leikanger, derfor har vi lagt hovedsete til Lillehammer,
med et tydelig signal om at man må tenke utvikling av hele regionen.
Willfred Nordlund (Sp) [17:11:12 ] : Statsråden sa, for så
vidt både i sitt innlegg nå og i et brev til Stortinget, at dagens
fylkeskommuner både har ulik geografisk størrelse og ulikt innbyggertall,
og at statsrådens intensjon var at man gjennom sammenslåing skulle
få en jevnere fordeling av innbyggere mellom fylkene.
Resultatet er kanskje heller motsatt,
for det er større forskjell i folketall og geografisk størrelse
nå som vi har fått en reform som egentlig ingen ønsker.
Jeg prøvde tidligere å få svar
på hva som var Høyres tanker rundt dette, men jeg skal gjøre et
nytt forsøk, for kanskje statsråden kan svare. Er det sånn at utjevning
av folketall og størrelse ikke lenger er en vektig grunn for å gjennomføre
denne reformen? Hvilken begrunnelse skal man da legge til grunn
for å gjennomføre reformen, hvis man mener at strukturen må være
avgjort først, jamfør det statsråden sa i sitt innlegg om kommunestruktur
på 1960-tallet, før man begynner å diskutere oppgaver?
Statsråd Jan Tore Sanner [17:12:14 ] : Realiteten er at dagens
fylkeskommuner ikke har støtte verken i det forrige Stortinget eller
i dette. Det er et flertall som ønsker endring, og det gjennomfører
vi.
Så er det slik at Norge er et land
med høye fjell, dype daler og fjorder. Folk bor spredt. Det er store
forskjeller i vår geografi, og det må strukturen selvsagt ta hensyn
til. Derfor vil det bo flere i den nye Viken-regionen enn i Troms
og Finnmark. Jeg har også registrert at det har vært forslag om
å dele Viken. Det mener jeg ville vært det dårligste forslaget av
alle, for da ville man plutselig fått tre fylker i Oslo-regionen,
som har store areal- og transportproblemer. Det er helt åpenbart
at det i Oslo-regionen vil bo flere mennesker enn i en del av de
andre regionene. Men dette er regioner som henger sammen, som i
stor grad har felles ressursgrunnlag, og som kan bidra til å skape
en bedre utvikling for både innbyggere og næringsliv.
Karin Andersen (SV) [17:13:28 ] : Nå er det sånn at det er
statsråden som har argumentert med at det skal være mer likhet mellom
folketall og areal i disse fylkene. Det er ikke Stortinget eller
noen av oss i opposisjonen som har argumentert med at det skulle
være viktig.
Så nevner statsråden at man også
skal se på den statlige organiseringen regionalt. Det er bra. Et
av vedtakene som nettopp er gjort, er regionalisering av Nav. Og
hva har Nav gjort? Jo, de har organisert seg i Øst-Viken og Vest-Viken.
Det er greit at hvis man hadde gjort det sånn med de fylkene, hadde
man endt opp med tre. Men i dag har man altså to, man har Oslo inne
i et fylke som heter Viken, og man har ikke løst noen av de felles
areal- og transportoppgavene som man i utgangspunktet kunne tenke
seg å ha gjort hvis man hadde våget å ta hele beslutningen på én
gang. Jeg registrerer bare at regjeringen ikke har gjort det.
Statsråd Jan Tore Sanner [17:14:32 ] : Jeg er uenig i det.
Hvis man ser på det som nå skjer i Oslo-området, binder all infrastrukturen
som bygges, den nye regionen sammen. Med Ringeriksbanen og ny E16,
med den nye Follobanen og med intercitytriangelet bindes den nye
Viken-regionen sammen. Det er også bakgrunnen for at de opprinnelige
initiativene til den regionen kom fra både Buskerud og Østfold.
Jeg er sikker på at det kommer til å bli bra. Jeg hadde også gjerne
sett at Oslo hadde vært med i det, men vi registrerer at Oslo har
en tonivåmodell, og vi ser også at det i mange av de andre hovedstadsområdene
i Nord-Europa er egne løsninger for hovedstaden. Vi må håndtere
det, men nå får vi en region som i stor grad henger sammen. Vi vil
også bidra til at regional stat – der det tjener innbyggere og næringsliv
– blir bedre tilpasset den strukturen som er i fylkeskommunene.
Ketil Kjenseth (V) [17:15:42 ] : Representanten Jorodd Asphjell
fra Arbeiderpartiet oppsummerte vel egentlig grunnen til at vi står
her i dag, ganske presist. Sykehusreform, rusreform, barnevernsreform,
psykiatrireform – alt forsvant ut av fylkene tidlig på 2000-tallet.
Det var sikkert i erkjennelsen av det at Arbeiderpartiet sammen
med sine rød-grønne kamerater gikk i gang med en regionreform i
2006. En ville erstatte de oppgavene med noen nye.
Jeg hørte statsråden nevne nordområdene.
Det synes jeg er en veldig interessant dimensjon ved diskusjonen vi
har her i dag. Vi har nye utfordringer i nordområdene, for så vidt
helt opp til Svalbard, som kanskje er det tolvte fylket, uten at
det er vårt landområde. Vi har et veldig sterkt kultursamarbeid
mot Russland. Vi har Nordkalotten, som er viktig. Et Interreg-samarbeid
kan forløses i større grad. Hva tenker statsråden om det?
Statsråd Jan Tore Sanner [17:16:48 ] : Jeg er helt overbevist
om at Finnmark og Troms kan få en viktig rolle i både utvikling
og realisering av nordområdepolitikken. Vi har revitalisert nordområdepolitikken
ved at vi også har etablert et nordområdeforum hvor fylkene allerede er
med. Ser vi på hva som er noe av utfordringen i Finnmark og Troms,
knytter det seg til utdanning. Vi må sørge for at det blir færre
drop-outs, og at vi får opp utdanningsnivået. Vi må også bidra til
at flere bedrifter i nord kvalifiserer til større kontrakter – store
ressurser, store muligheter. Mange av disse oppgavene ligger allerede
innenfor fylkeskommunens portefølje, og jeg er helt sikker på at
Finnmark og Troms vil kunne spille en viktig rolle i både utviklingen
og realiseringen av nordområdepolitikken, som går videre enn bare
de to fylkene.
Heidi Greni (Sp) [17:17:53 ] : Statsråden var veldig tydelig
på at en måtte bygge strukturen først og oppgavene etterpå, og vi
måtte bygge nye, robuste regioner før vi så hvilke oppgaver vi kunne
flytte ut. Da er mitt spørsmål: Med den strukturen vi nå har fått,
der Møre og Romsdal skal bestå som et enda mindre fylke enn de har
vært tidligere, fordi en del kommuner flytter til Sør-Trøndelag,
Rogaland skal bestå, og vi skal bygge Viken med den størrelsen der
– kan statsråden nevne én oppgave eller oppgavetype som Møre og
Romsdal lett kan løse, men som Akershus ikke kan løse uten at de
blir slått sammen med omliggende fylker?
Statsråd Jan Tore Sanner [17:18:37 ] : Utfordringene i Møre
og Romsdal og i Oslo-området er veldig forskjellige. I Oslo-regionen
handler det veldig mye om areal og transport. Jeg er overbevist
om at man med den nye regionen rundt Oslo har et bedre utgangspunkt
for å løse areal- og transportoppgavene. Møre og Romsdal har andre
utfordringer.
Det kan tenkes at både Rogaland
og Møre og Romsdal tenker annerledes om noen år enn de har gjort
så langt. Vi har hatt samme fylkesstruktur i 150 eller 160 år. Nå
går vi fra 19 til 11 fylker. Det er et viktig skritt, og vi mener
de nye fylkene kan få flere oppgaver i årene som kommer.
Hadde representanten fra Senterpartiet
tenkt annerledes, kunne Senterpartiet da de selv satt i regjering
og ivret etter reform, startet med oppgavene. Det gjorde man ikke,
og man feilet.
Presidenten: Dermed
er replikkordskiftet omme. De talere som heretter får ordet, har
en taletid på inntil 3 minutter.
Ingalill Olsen (A) [17:20:03 ] : En dag i juni i 2017 designet
et knapt flertall i Stortinget en fullstendig dysfunksjonell region.
De slo sammen Troms og Finnmark. Denne regionen blir nå 74 494 km2 . Det er over tre ganger
så stort i utstrekning som Viken, som omtales som urimelig i størrelse.
Vi som bor i Finnmark, vet alt
om avstandsulemper. Nå har det knappe stortingsflertallet – bestående
av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti –
påført oss enda større avstandsulemper. For meg som innbygger i
Finnmark og finnmarking ser vedtaket om sammenslåing ut som et resultat
av den Oslo-arrogansen som befolkningen i nord har opplevd tidligere. En
sitter i Oslo og bestemmer hva som skal skje i nord, uten å ta hensyn
til det de demokratiske organene som representerer finnmarkingene,
sier.
Finnmark fylkeskommune ønsker ikke
å bli slått sammen med Troms. En spørreundersøkelse blant innbyggerne
viser at tre av fire finnmarkinger er imot sammenslåing. Folk flest
der er imot. Hvorfor er vi imot det? Vi er i mot fordi vi ikke kan
se at en enormt stor region vil gi Finnmark en positiv utvikling.
Flertallet for regionreformen påstår jo at den skal gi nye muligheter.
Hva de går ut på, har ingen greid å forklare. Det er ikke tildelt
en eneste ny oppgave, og ingen forsikring er gitt finnmarkingene
om at det kommer noe som helst til Norges nordligste fylke. Slik
det ser ut så langt, kommer Finnmark tvert imot til å tape både
aktivitet og arbeidsplasser.
Regionreformen er en flopp, drives
fram av tvang og kommer til å ende som noe bare Høyre, Fremskrittspartiet,
Venstre og Kristelig Folkeparti vil ha, eller kanskje bare Venstre
og Kristelig Folkeparti, for det høres egentlig ikke ut som verken
Høyre eller Fremskrittspartiet vil ha det – nemlig null innhold,
stor endring og med konsekvenser for svært mange mennesker.
Jeg lurer på om representantene
for de nevnte partiene er fornøyd med det kaoset de har skapt og
ikke vil være villig til å rydde opp i. Det er trist. Vi i Finnmark
synes at dette er en utrolig trasig situasjon, og vi ser faktisk ikke
fram til det.
Ingrid Heggø (A) [17:23:16 ] : I Sogn og Fjordane sa vi ja
til samanslåing med Hordaland under klare føresetnader, føresetnader
som ikkje er oppfylte. Dermed er ikkje dette lenger å sjå på som
ei frivillig samanslåing. For at ei samanslåing skal vera frivillig,
må altså begge fylkeskommunane meina at dette er frivillig, og slik
er det ikkje, og det er ikkje opp til den eine fylkeskommunen å
definera seg fram til kva den andre fylkeskommunen faktisk meiner.
Det er heller ikkje opp til mindretalet i Sogn og Fjordane å definera
seg fram til kva fleirtalet meiner.
Eg skal ikkje bruka så mykje tid
på intensjonsavtalen, men eg vil påpeika at eg er veldig forundra
over kor forskjellig det er mogleg å definera at leiinga skal liggja
der eller der, for når det gjeld Fylkesmannen og leiinga som skal
liggja på Leikanger, betyr det fylkesmannen og assisterande fylkesmann
– ingen fleire. Det er altså berre ein tredjedel av staben som i
dag er på Leikanger, som skal vera på Leikanger. Når det gjeld Nav,
derimot, skal heile leiargruppa flyttast til Bergen.
Nye, store vesentlege oppgåver
er ikkje tilført fylkeskommunane. Det burde jo vore slik at ein
starta med oppgåvene før ein teikna kartet. No er og blir dette
ei underleg reform, med ein dårleg prosess, der det viktigaste er
å få teikna eit nytt kart – ikkje kva som skal vera oppgåvene og
føremonen med den nye regionen.
Det er klart at Høgre og Framstegspartiet,
som faktisk ikkje ønskte tre folkevalde nivå, no er på god veg til
å få fjerna akkurat dette eine nivået. Det som er underleg, er kvifor
ikkje Venstre og Kristeleg Folkeparti faktisk nytta påverknadsmakta
si til å få regionsreforma tilbake på skinner ved å ta utgangspunkt
i oppgåvene som skal løysast. Er det viktigare å koma fram til noko
enn noko som fungerer?
Den nye Viken-regionen er det vel
knapt nokon som ynskjer, eigentleg. Utvalet som er nedsett for å
koma med forslag til nye oppgåver, burde fått lov til å koma med
den innstillinga før ein spikra kartet.
Så kom endeleg innrømminga frå
Sanner: Ja, det er eit mål at ein òg skal spara pengar på denne
samanslåinga. I tillegg har vi òg fått innrømminga frå regjeringspartia
i dag om at dette berre er det første steget. Det ber eg folk merka
seg.
Så kan ein lika eller mislika at
fleirtalet i Sogn og Fjordane fylkeskommune ynskjer å stå aleine,
men dette er realitetane.
Stein Erik Lauvås (A) [17:26:36 ] : Jeg hadde tro, jeg hadde
sterk tro. Nå hadde Stortinget muligheten. Mange så den muligheten
– Kristelig Folkeparti ikke.
Kristelig Folkeparti hadde muligheten,
muligheten til å gjøre noe som ville forbedret regionreformen. Kristelig
Folkeparti hadde og har makten som skal til for å endre på en reform
som Kristelig Folkeparti-representantene selv har omtalt som en
uferdig reform med forbedringspotensialer. Kristelig Folkeparti
vek unna. Kristelig Folkeparti valgte å ikke bruke muligheten. Det
er komplett uforståelig.
Kristelig Folkeparti sier selv
at Viken som nytt fylke ikke er en konstruksjon som er ønskelig.
Kristelig Folkeparti lytter ikke til fylkestingene, verken i Østfold,
Akershus eller Buskerud. Kristelig Folkeparti lytter heller ikke til
egne fylkespartier og egne tillitsvalgte i Østfold eller Buskerud.
Kristelig Folkeparti i disse fylkene ønsker ikke et Viken slik det
nå blir.
Hva var det som skjedde i Kristelig
Folkepartis stortingsgruppe? Etter å ha gitt signaler, også i valgkampen, om
at Viken burde ses på på nytt, sier Kristelig Folkeparti nå: Nei,
vi lar det være, det er ikke ønskelig med Viken slik det er vedtatt,
men vi vil ikke gjøre noe med det. Det får en til å undres på hva
som kan ligge bak det at Kristelig Folkeparti velger å se bort fra
egne uttalelser og egne fylkespartier. Nå kom dette midt i forhandlingene
om statsbudsjettet, og jeg ser at Kristelig Folkeparti har halt i
land en rekke enkeltseire som er viktig for Kristelig Folkeparti,
f.eks. Vennesla Musikkgymnas 2,5 mill. kr. Representanten Bransdal
fra Kristelig Folkeparti kjenner jo godt til dette gymnaset da det
er i hennes egen hjemkommune. Så kommer det penger til Kristen Idrettskontakt.
Det drysser millioner på Kirkens Familievernkontor og Ansgar Teologiske
Høgskole. Var det her Kristelig Folkepartis standpunkter om Viken
ble klarlagt? Var det i disse særbevilgningene Kristelig Folkepartis
betenkeligheter om Viken forsvant? Man må undres.
Kristelig Folkeparti mener nå plutselig,
fra i sommer, at nå er Viken en strålende konstruksjon. Kristelig
Folkeparti mener at et fylke som er delt på midten av Oslo, er en
glimrende løsning, men Oslo, Møre og Romsdal samt Rogaland vil ikke
Kristelig Folkeparti røre da disse fylkene sa nei til sammenslåing.
Her gjelder det tydeligvis ulike regler for ulike fylker. Forstå
det den som kan.
Forklaringen på hvorfor Kristelig
Folkeparti nå er entusiastisk for storfylket Viken med 1,2 millioner
innbyggere, men som ingen av fylkene vil ha, kan ikke være noen
annen enn at Kristelig Folkeparti fikk godt betalt – alternativt
at den kollektive fornuften i Kristelig Folkepartis stortingsgruppe
fikk seg en så hard trykk av Høyre og Fremskrittspartiet at den
rett og slett forsvant. Kristelig Folkeparti hadde muligheten til
å framstå som klokere enn resten av vennegjengen de holder seg med. Den
muligheten slumser de dessverre vekk her i kveld.
Magne Rommetveit hadde her
teke over presidentplassen.
Liv Kari Eskeland (H) [17:29:53 ] : Fylkeskommunane har no
gjort jobben som eit fleirtal i Stortinget har pålagt dei. Dei har
vore i samtalar på tvers av fylkesgrensene og har søkt å koma saman
i større regionar. Dette har vore viktig for å danna gode bu- og
arbeidsmarknader, noko som er vesentleg for næringsliv og god samhandling
i vårt land, som trass alt berre har fem millionar innbyggjarar.
Me veit så altfor vel at ulike
tilnærmingar frå fylkeskommunalt nivå har vore til hinder for å
få gode og overordna sektorovergripande planar, og einigheit om
store samferdsleprosjekt er eit anna tema – for å nemna noko.
Vidare har ein eit næringsliv som
ikkje ser grenser, og der det er verksemd i fleire fylke, f.eks.
innanfor oppdrettsnæringa. Då er det krevjande å halda seg til fleire instansar,
som i nokre tilfelle har ulike tilnærmingar til korleis ein skal
svara ut problemstillingane. Dette vil ein langt på veg rydda opp
i no. Ein oppnår større fagmiljø, ein oppnår sterkare fagmiljø,
og ein oppnår større profesjonalisering i arbeidet som skal gjerast,
og som kjem innbyggjarar og næringsliv til gode.
Men det er ikkje til å leggja skjul
på at eg svært gjerne skulle ha sett at det som no stig fram som
det nye Vestlandet, med stor V, òg kunne ha omfatta heile vestlandet,
med liten v, der Hordaland og Sogn og Fjordane òg fekk med seg Rogaland
og Møre og Romsdal – eller dei delane av det fylket som søkjer sørover.
Vestlandet vert først slagkraftig og sterkt når òg desse fylka kjem
med.
Men eg trur likevel det er rett
å ta første skritt no, og eg refererer til Representantforslag 40 S
for 2017–2018. Me ser helst at prosessen får halda fram, og at me
jobbar fram gode relasjonar både nord og sør for det nye vestlandsfylket.
Det vil vera vesentleg å syta for at alle dei nye grensene som no
oppstår i vårt ganske land, ikkje vert til nye hinder for nye sektorovergripande
funksjonar, som vil vera avhengige av god samhandling på tvers av
dei nye fylkesgrensene. Dette legg til rette for at me kan gjera
ytterlegare justeringar i framtida, dersom fylka finn det hensiktsmessig.
Runar Sjåstad (A) [17:32:28 ] : Arbeiderpartiet støtter regionreformen.
Vi ønsker også sterkere fylker og regioner, og Arbeiderpartiet støtter
frivillige sammenslåinger. Reformen vi ønsker oss, skulle se både
på geografi og på innhold og oppgavefordeling. Fylkene skulle få flere
oppgaver.
I Finnmark, som jeg kommer fra,
gikk vi i gang med nabosamtalene. Vi tok den bestillingen Stortinget
hadde sendt oss. Vi hadde samtaler med Nordland og Troms, vi hadde
egne samtaler med Troms, og Troms og Nordland hadde egne samtaler.
Det strandet der. Man klarte ikke å skape nødvendig forståelse for
at denne reformen var et gode, og heller ikke skape en garanti for
at vi skulle få flere oppgaver.
Jeg hørte statsråden her i dag
snakke om at man også hadde et annet formål – man skulle jevne ut
folketallet, og man skulle få større fylker. Vel, det er engang
slik at arealet i det Finnmark vi har i dag, er 14,8 pst. større
enn Danmark, selv om vi bare er 76 000 mennesker. Så skulle vi jevne
ut folketallet, skulle vi få større fylker, kan jeg ikke se annet
enn at Finnmark og Oslo burde slå seg i hop – ellers klarer vi ikke
å oppnå den målsettingen.
Nå mener jeg ikke å harselere med
reformen, men det poenget jeg prøver å få fram, er at uansett hvordan
vi hadde innrettet oss, ville vi blitt annerledesfylket. Det er en
del av bildet, det er en del av motstanden.
Så er det nok flere grunner til
at det strandet. Det er flere grunner til at det var større motstand
i nord enn mange andre plasser. Dette var ikke en reform som var bestilt
av fylkene, det var ikke slik at vi hadde bedt om dette – det var
Stortingets reform. Og når Stortinget ikke klarte å skape begeistring
for sin egen reform – man klarte ikke å tilby oppgaver, man gikk
direkte på geografien – ble det litt tungt for oss å skulle selge
inn at bare vi gikk med på å tegne om kartet, kom oppgavene av seg selv.
Vi skulle gi en slags blankofullmakt til en regjering der begge
regjeringspartiene har vært tydelige på at man egentlig vil avvikle
det folkevalgte regionale nivået.
Vi så samtidig som vi skulle diskutere
geografi for å få flere oppgaver, at de tok virkemiddelapparatet,
RUT-midler er nevnt. Man ville ta vekk tannhelse og regionale utviklingsmidler
og fjerne forvaltningsansvaret for vannregionen.
Så er det slik at statsråden viste
til at samfunnet endrer seg, og at vi må endre oss. Da har jeg lyst
til å si at den geografien man tegner opp nå, faktisk er den inndelingen
vi hadde før 1866, så jeg er ikke sikker på at det heller er et
framskritt.
Ole André Myhrvold (Sp) [17:35:48 ] : Senterpartiet har som
utgangspunkt et aktivt og levende folkestyre, der beslutningene
tas så nær folk som mulig. Innretningen på regionreformen bryter
med disse forutsetningene. På meg virker det som om Kristelig Folkeparti
og Venstre i det godes hensikt har satt i gang noe man ikke har
hatt helt kontroll på. Bare sånn kan vel giganter som Troms og Finnmark,
ufunksjonelle konstruksjoner som Viken med Østfold, Akershus og
Buskerud, oppstå, samtidig som vi beholder flotte fylker som Rogaland
og Møre og Romsdal. Ja, sistnevnte skaller jo til og med litt av
til Trøndelag nå i forbindelse med kommunereformen når Halsa går
dit, og Rindal har vel også søkt overgang.
I det ligger et paradoks. Møre
og Romsdal med sine 266 000 innbyggere takler altså å møte framtidens
mange nye utfordringer og tyngre oppgaver, mens fylkene Akershus
med 600 000 innbyggere, Østfold med 293 000 innbyggere og Buskerud
med 280 000 innbyggere etter Kristelig Folkepartis, Venstres og
regjeringens mening ikke er i stand til dette. Forstå det den som
kan.
Verken Østfold, Akershus eller
Vestfold har positive vedtak som slutter opp om region Viken – kanskje
ikke så rart, all den tid det er vanskelig å få øye på felleskapets og
disse tre fylkenes samlede regionale fortrinn, slik Kristelig Folkeparti
i sine merknader påpeker at det bør være. Derfor hadde jeg tro på
Kristelig Folkeparti. Jeg hadde et håp om at de kom til å lande
rett og gi folk en grunn til respektfullt å heve på øyenbrynene
ved å vise at politikere også kan snu i tide når man oppdager at man
faktisk er på ville veier. Leser man partiets merknader, skriver
partiet sågar at Viken er uforholdsmessig stor, og at det er en
viktig målsetting for partiet at det er samsvar mellom regional
stat og de nye fylkesgrensene. Derfor stiller partiet seg undrende
til regjeringens utspill om å dele Nav i et østre og et vestre Viken.
Ja, likeledes burde partiet stilt seg undrende til de nye politidistriktene,
inndelingen på helseforetakene, og ikke minst fylkesmennene, som
skal være felles for f.eks. Viken og fylket Oslo, for å nevne noen
nærliggende etater som i framtiden ikke kommer til å samsvare med
det nye fylkesnivået.
Partiet skriver også i merknadene
at det forutsetter «at det overføres tilstrekkelig med oppgaver
til fylkeskommunene». Men så vidt jeg kan se, har ikke Kristelig Folkeparti
stilt noen krav om hvilke oppgaver man mener skal tillegges dette
nye forvaltningsnivået. I mellomtiden fortsetter sammenslåingsprosessene
med uforminsket styrke og kraft, med hva det innebærer av kostnader
og slitasje på de menneskelige ressurser.
Spørsmålet som da står igjen, er:
Mener Kristelig Folkeparti på ramme alvor at de kan være med på
å skrinlegge Viken om man ikke får betydelig nye oppgaver, og hvilke
oppgaver er det Kristelig Folkeparti ser for seg at skal komme?
Hvilke regionale fortrinn mener Kristelig Folkeparti at Viken, som
vil strekke seg fra Vestlandet i vest til svenskegrensen i øst,
har, delt av en fjord og en hovedstad på midten?
Arne Nævra (SV) [17:38:53 ] : Hvis salen er i tvil, er jeg fra
Buskerud, og jeg skal snakke litt om konstruksjonen Viken, jeg også.
Vi har hørt noen ganger i valgkampen,
når vi står på gaten, uttrykket «politikerforakt». Noen ganger kan
vi føle det, og jeg må si at da konstruksjonen Viken kom på banen,
skjønner jeg at det kan nøre opp under et sånt utrykk. Dette er
nesten politisk galskap. Vi har fått en region uten innhold og uten
oppgaver, som de andre regionene. Jeg vil si at dette på mange måter
er som å bære havre til en død hest, i hvert fall en halvdød en,
fordi mellompartiene er med på å opprettholde noe som de blå-blå
ikke vil ha.
Hjemme har vi en vinduspost med
blomster som jeg ikke har hjerte til å kaste. De er i ferd med å
dø. Men vi setter dem i den vindusposten, og så vanner vi dem litt, men
så dør de etter hvert. Jeg har på følelsen at denne regioninndelingen,
og Viken spesielt, er en sånn blomst som den som står i min vinduspost.
Og så kommer representanten Hareide og Venstre og vanner den blomsten
en liten stund, og så får vi se hvordan dette går.
Jeg fatter ikke hva Kristelig Folkeparti
har gjort. Jeg er veldig skuffet over Kristelig Folkeparti, og så
synes jeg det er leit at ikke Kristelig Folkepartis leder er her
i salen og forsvarer det vedtaket. Det kan være at lederen selv ikke
var så begeistret for vedtaket. Det er mulig.
Vi har fått det som mange kaller
for smultringen rundt Oslo, fra – som jeg sier – Hol til Hvaler,
med en enorm konsentrasjon av geografi og land og jord, uten noen
særlige oppgaver. Så sier Kristelig Folkepartis representant her
at de skal være med på en utredning etterpå om hva denne regionen
skal inneholde. Det var da en underlig framgangsmåte å lage en utredning
og diskutere oppgaver etter at regionen er opprettet – en merkelig
framgangsmåte. Hvorfor sånt hastverk, hvorfor sånt avtaleverk? Jeg
fatter det ikke.
Jeg håper at det blir noen flere
runder, at det kan komme en ny sjanse. Hva som skal til, stilte
forrige taler spørsmål om til Venstre – hva som skal til for at
de kan ombestemme seg. Det blir spennende å se denne diskusjonen
framover, men tenk litt på velgerne. Det vil jeg si så alle i salen
hører det: Tenk på velgerne våre.
Lise Christoffersen (A) [17:42:19 ] : Som det står i representantforslaget
om å si nei til tvangssammenslåing av Østfold, Akershus og Buskerud
til Viken, er dette en uferdig reform. Ja, egentlig fortjener ikke
de mange tvangssammenslåingene til større regioner betegnelsen reform
i det hele tatt. De er rett og slett resultatet av et slett politisk
håndverk. Det er bare streker på et kart, basert på gamle grenser.
Kommunalministeren burde heller
ha brukt anledningen til å gjennomføre en skikkelig reform for demokrati
og politisk styring, men det har han ikke gjort. Derfor møter han
sterk motstand, også fra dem som i utgangspunktet var positive til
endringer, f.eks. min egen fylkeskommune, Buskerud, med fylkesordfører
fra Arbeiderpartiet. I motsetning til Høyre og Fremskrittspartiet
er Arbeiderpartiet opptatt av å utvikle, ikke avvikle det regionale
demokratiet. Vi vil styrke folkevalgt politisk makt på bekostning
av administrativ makt i direktorater og regional stat, som til alt
overmål er inndelt etter de ulike sektormyndighetenes ønsker, hver
for seg. Resultatet er et virvar av et lappeteppe på kryss og tvers, der
den enkelte fylkeskommune inngår i ulike konstellasjoner, fra ett
saksfelt til et annet. Politi er ett, samferdsel et annet, helse
et tredje osv. osv. Det er en god oppskrift på å sikre byråkratiets
innflytelse på bekostning av de folkevalgte.
En reformivrig kommunalminister
burde ha tatt tak i dette problemet – hvordan styrke demokratiet
på regionnivå. Det er én måte å gjøre det på: å overføre makt og myndighet
på regionnivå fra statlige etater til demokratiske, folkevalgte
organer. Da starter man med å diskutere oppgaver, ikke grenser.
Da ville ministeren hatt en helt
annen situasjon. Da hadde han sluppet å bruke tvang. Da kunne han
ha fått folk og folkevalgte med seg, ikke mot seg. Men det er ingen
hemmelighet at Høyre og Fremskrittspartiets primære ønske er å avvikle,
ikke utvikle det regionale demokratiet. Resultatet blir mindre demokrati
og nok en omdreining på sentraliseringsskruen.
Buskerud fylke har, som de fleste
andre, gitt sine tydelige tilbakemeldinger. De ønsker ikke et hittil
ukjent knippe løsrevne driftsoppgaver, basert på statlige sektororganers
forgodtbefinnende. De vil ha myndighet til å være samfunnsutviklere
innen det som er naturlige bo- og arbeidsfellesskap. De ønsker myndighet
på arealplanlegging, transport, næringsutvikling, utdanning, kultur,
klima og integrering. De vil bidra til å realisere nasjonale målsettinger
og styre utviklingen av viktige områder som arbeid, næringsutvikling,
opplevelser, gjennomføring av det grønne skiftet og et inkluderende samfunn
med plass til alle. Under Høyre–Fremskrittsparti-regjeringa går
det i feil retning, og da kommer selvsagt også protestene.
Martin Kolberg (A) [17:45:34 ] : Det som kommer til å skje
senere i kveld når vi skal votere over denne saken, vil jeg karakterisere
som en politisk ulykke. Det skulle ikke ha skjedd. Det som vi har
foran oss, er selvfølgelig en betydelig sentralisering av de politiske
strukturer i Norge, og dermed også en redusering av de folkevalgtes makt.
Tenk på alle de fylkespolitikerne som nå blir satt til side og erstattet
av store administrasjoner. Det i seg selv er en stor utfordring
for det politiske styresett i Norge.
Men det er allikevel ikke det viktigste,
slik jeg ser det. Det viktigste er at det etableres et system for
den nasjonale styringen av Norge på regionalt nivå som er så ulikt. Jeg
har intenst fulgt med på debatten i hele dag for bare å klare å
danne meg et bilde av hva som er argumentet for at man aksepterer
at noen fylker blir stående alene, mens man lager andre store regioner.
Hvordan tør man å gjøre det – på alvor, i Stortinget – for å etablere
noe man mener skal bli bedre enn det vi har i dag, attpåtil uten
at man har lagt inn oppgavene? Hvordan tør dere det, og oppå alt
dette: under stor motstand? Fylkesting etter fylkesting etter fylkesting
sier tverrpolitisk nei, mens Stortinget sier at dette er bra. Hvordan
tør dere det?
Dette er en politisk ulykke som
ikke Stortinget burde ha forårsaket – selvsagt. Det betyr jo ikke
at disse angrepene på Arbeiderpartiet som kommer fra statsråden
og andre, overhodet er relevante. Vi sier at vi skal ha sterke regioner,
vi sier at vi skal ha nødvendige reformer, men vi kan ikke vedta
noe som det verken er politisk hode eller hale på – for det er nettopp
det vi er i ferd med å gjøre. Hvorfor er det ingen fra regjeringspartiene
og fra mellompartiene som er i stand til å komme opp hit og forklare
hva som er den egentlige begrunnelsen for en slik konstruksjon,
som er så ulik og uten bestemt innhold? Det forstår ikke jeg, og
det gjør meg veldig urolig. Derfor mener jeg at det er god dekning
for å si at dette er en politisk ulykke.
Emilie Enger Mehl (Sp) [17:48:50 ] : Dagen i dag er en sørgelig
dag for mitt fylke, Hedmark, og for de andre tvangssammenslåtte
fylkene. Regionreformen er et faktum. Det er en regionreform som
er et resultat av regelrett tvang fra regjeringen, fordi ingen av
fylkestingene i de tvangssammenslåtte kommunene ønsker å slå seg sammen.
Det er en regionreform som foreløpig
er helt uten innhold. «Nye ideer og bedre løsninger» har vært regjeringen
Solbergs mantra. Men hva er egentlig ideene og løsningene? Hvilke
oppgaver er det som nå skal løses på en bedre måte i de nye regionene?
Det spørsmålet framstår fortsatt som en gåte. Istedenfor å begynne
med å se på hvilke oppgaver som kan løses på regionalt nivå, og deretter
foreslå passende fylkesinndelinger, har man begynt med å sette seg
ned med Norges-kartet på et kontor i regjeringskvartalet og tegne
opp et nytt kart helt uten mål og mening.
Da statsråd Jan Tore Sanner kom
på det første felles fylkestinget med Hedmark og Oppland 24. oktober
i år, satt jeg i salen som fylkestingsrepresentant, og jeg ble kraftig
provosert over måten statsråden opptrådte på, som illustrerte for
meg den overkjøringen fylkene har følt på hele tiden. Nå har landets
fylkespolitikere en historisk sjanse til å være med på å utvikle
det regionale nivået, nå har de en mulighet, sa statsråden til fylkespolitikerne
– som om vi ikke var i stand til å tenke ut vårt eget beste selv.
Nei, vil jeg si til statsråden, det er ikke en mulighet, det er
en tvangstrøye som vi er pålagt. Videre brukte statsråden sin taletid
på å harselere med de avstandene som vil oppstå i de nye regionene.
Han trakk fram Viken som et eksempel og mente at avstanden fra Halden
til Hallingdal ikke var særlig lang. Og så gikk han videre til Oppland
og sa at for dem ble det ikke så mye større avstander med de nye
regionene. Igjen: Som om statsråden vet bedre enn innbyggerne i
Hedmark og Oppland hvordan det er å leve med lange avstander, og hva
som er lange avstander! Han sa ingenting om det faktum at Viken
kommer til å huse 1,2 millioner innbyggere, ha store forskjeller
i kultur og struktur og være delt opp av Oslo i midten. Han nevnte
heller ikke at Hedmark og Oppland kommer til å bli ca. 5 000 km2
større enn Danmark, og at ca. 20 land i Europa kommer til å være
mindre enn den nye regionen Hedmark–Oppland.
Helt til slutt kom statsråden med
et råd og sa: Vær rause mot hverandre, tenk helhet, tenk folk! Det
rådet vil jeg gjerne sende i retur. Jeg vil oppfordre Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre og spesielt statsråd Jan Tore Sanner
om å være rause mot de fylkespolitikerne som har satt foten ned
og sagt klart fra om at denne regionen vil de ikke ha.
Kristin Ørmen Johnsen (H) [17:52:08 ] : I dag vedtar vi en
fylkesinndeling som er bedre tilpasset de samfunnsutfordringene
vi står overfor. Fylkesgrensene har stått stille i over 100 år.
Da brukte vi hest og kjerre, ingen hadde hørt om data, digitalisering
eller automatisering. Universitetet var så vidt kommet til Oslo
etter en lang dragkamp, og høyere utdanning var for de få og privilegerte.
Samfunnet har beveget seg videre, men strukturene er de samme.
Modernisering og omstilling krever
strukturendringer, men det ligger jo gjerne i menneskets natur å
være skeptisk til endringer, i alle fall hvis man ikke må. Før dro
vi på skattekontoret, vi dro til kommunen, og vi dro til banken.
Nå har vi disse tjenestene digitalt, så det at man er så veldig
opptatt av reisevei, undrer meg veldig. Veldig mye av det vi gjør,
sitter vi faktisk hjemme og gjør med laptopen i fanget.
Jeg er opptatt av at vi skal ha
større og mer funksjonelle fylkeskommuner. Når det gjelder den utskjelte
Viken, som jeg kommer fra, får jeg bare si – herfra – at jeg faktisk
gleder meg til å samarbeide med representanter fra både Akershus
og Østfold. Det vi gjør med Viken, er å styrke posisjonen overfor
Oslo. En felles Viken-region gjør det lettere for oss å løse oppgavene
i årene som kommer. Buskerud, Akershus og Østfold har egentlig mange
ting felles, men særlig gjelder dette at vi er i et felles bo- og
arbeidsmarkedsområde med Oslo. Vi skulle gjerne hatt med Oslo i
den nye regionen, men vi respekterer at Oslo ønsker å stå alene.
Spørsmålet var jo om man skulle stanse reformen, men det var Høyre
uenig i.
For oss er det flere problemer
denne nye regionen skal løse. Det gjelder særlig samferdselsprosjektene, som
er store og omfattende, og som vil knytte denne regionen tett sammen,
bl.a. jernbanen. Jeg vil nevne Ringeriksbanen, som gjør at det blir
kortere fra Gol til Sandvika enn det er fra Gol til Drammen i dag.
Arbeiderpartiet bruker mye tid
på å fortelle at dette er en uferdig reform fordi oppgavene ikke
er på plass. Men man så jo at Arbeiderpartiet ikke fikk til noen
regionreform i forrige periode. Hva er egentlig Arbeiderpartiets
alternativ? Jeg har ikke sett det.
Politikerforakt må jo være et resultat
av å opprettholde noe som i dag anses som en døende hest. Fylkeskommunen
i sin nåværende inndeling er vissen, og den trenger fornyelse og
omplanting.
Monica Carmen Gåsvatn (H) [17:55:39 ] : Når vi nå samler Østfold,
Akershus og Buskerud i et nytt fylke, styrker vi samtidig regionens
posisjon overfor Oslo. En felles Viken-region gjør det lettere for
oss å løse viktige oppgaver i årene som kommer.
De tre fylkene har mange ting til
felles, bl.a. at de alle deltar i et felles bo- og arbeidsmarked
med Oslo. Oslo burde selvfølgelig vært med som en del av den nye
regionen, men vi respekterer at de ønsker å stå alene, og er overbevist
om at det nye samarbeidet vil bli en styrke for regionen.
Fylkeskommunene har ansvaret for
de videregående skolene. Ved at vi samler Buskerud, Akershus og
Østfold i en ny region, gjør vi det langt enklere for elevene som bor
nær fylkesgrensene, selv å bestemme hvilken skole de skal gå på.
Bor de i Lier, blir det enklere å velge skole i Asker. Bor de i
Vestby, blir det enklere å gå på skole i Moss. I tillegg blir det
lettere for politikerne å planlegge hvilke skoletilbud vi skal ha
hvor, slik at vi kan tilby elevene våre best mulige fagmiljøer og
på den måten et bedre utdanningstilbud.
Mange som bor i enten Buskerud,
Akershus eller Østfold, jobber i Oslo. Det gjør at fylkeskommunene
bl.a. må samarbeide tett om samferdselsprosjekter, slik at veiene
og jernbaneskinnene er tilpasset det behovet vi har. Når vi i dag
har tre ulike fylkeskommuner som forhandler med Oslo og staten i
mange prosjekter, er det vanskelig å nå igjennom, og det er vanskelig
å komme til enighet. Med en samlet Viken sikrer vi en langt bedre balanse
i forhandlingene, der vi har to like parter på hver sin side av
forhandlingsbordet. På den måten kan vi sikre en mer helhetlig planlegging
av boligutvikling, infrastruktur og utvikling av næringslivet vårt.
Avstand, størrelse og oppgaver
har blitt brukt som kontraargumenter av motstandere av en ny regional struktur.
Men da de rød-grønne hadde regjeringsansvaret, etablerte de Helse
Sør-Øst, på folkemunne kalt «Helse Størst». Da hadde disse partiene
ingen motforestillinger knyttet verken til størrelse eller avstand.
For la oss se på tallene. Mens det er 285 km mellom Halden og Hallingdal,
er det 750 km mellom Bjorli i Oppland og Mandal i Vest-Agder. Mens
det er over 9 000 ansatte i de tre fylkeskommunene, er det 77 000
i Helse Sør-Øst, altså åtte ganger så mange. Viken har 1,2 millioner
innbyggere som de skal levere tjenester til, mens Helse Sør-Øst skal
levere spesialisthelsetjenester til 2,9 millioner mennesker. Så
til dem som bruker størrelse som kontraargument, vil jeg si at den
nye regionen faktisk blir mindre enn det Hedmark fylke er i dag.
Men det største paradokset er at
mens vi debatterer saken her i dag, har samtlige fylkesting i Østfold,
Akershus og Buskerud allerede gått inn for at den nye fylkeskommunen
skal hete Viken, og den skal bestå av de tre fylkene.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [17:58:52 ] : Det er altfor mange
triste tvangshistorier vi hører her i salen – og også jeg skal snakke
om en av disse.
I disse dager må fylkestingene
i Telemark og Vestfold sitte og forhandle om en sammenslåing som
ingen av dem ønsker. Sin sterke aversjon mot tvangssammenslåingen
har de vist i vedtak og sagt ifra om gang på gang, men de blir ikke
hørt. Befolkningen i disse fylkene ønsker heller ikke denne sammenslåingen,
og før valget viste meningsmålinger at over sju av ti telemarkinger var
imot å bli slått sammen med Vestfold.
Denne sammenslåingen ønsker ikke
telemarkingen fordi han vet at med en tvangssammenslåing med det geografisk
vesle, men desto mer folkerike Vestfold vil det bli en enda større
forflytning av makt og arbeidsplasser, ressurser, tjenester og tilbud
fra Telemark til Vestfold enn den som regjeringen allerede har rammet
Telemark med. For bare i forrige stortingsperiode har altså to sykehus
blitt lagt ned, Fylkesmannen har man bestemt at skal flyttes til
Vestfold, politimesteren og hennes stab, penger og masse folk er
flyttet til Vestfold, nødsentralen skal flyttes dit, statsadvokatembetet
skal flyttes dit, og hovedsetet for Høgskolen i Sørøst-Norge ligger
i Vestfold. Og hva har gått andre veien? Minimalt.
Få tror sentraliseringen vekk fra
Telemark vil stoppe med tvangssammenslåingen med Vestfold. Man ser
tydelig at tvangssammenslåing vil svekke særlig Øvre Telemark med
sine store avstander og helt andre utfordringer og ikke minst muligheter
enn det man har erfaring fra og fokus på i Vestfold. Derfor er de
imot.
Også Kristelig Folkepartis politikere
i Telemark er imot. Men lytter deres egen stortingsgruppe til dem? Fram
til nå kan det virke som om de helt har vendt det døve øret til,
dessverre. Men jeg kan ikke la være fortsatt å ha et bitte lite
håp om at Kristelig Folkeparti i siste indre hører på sine egne,
og at de er på lag med innbyggerne i Telemark. Jeg håper at de også
kjenner på magefølelsen og rettferdighetssansen sin med tanke på
om det er riktig at fylker som Telemark og Vestfold må tvinges sammen,
mens Møre og Romsdal får muligheten til å forbli som et eget fylke.
Jeg håper ikke minst at de også kjenner etter i hjertet sitt om
det fortsatt er rom der for distrikter i dette landet. For vil det
tidligere distriktsvennlige Kristelig Folkeparti virkelig bidra
til all den sentraliseringen som regionreformen legger opp til bl.a. i
Telemark? Jeg trodde ikke det. Mange Kristelig Folkeparti-velgere
trodde ikke det. I denne salen i dag har Kristelig Folkeparti mulighet
til å vise at det likevel er et parti for distriktene, for folkestyret
og mot tvang på ekte ved å stemme mot tvangssammenslåing av fylker,
som den av Telemark og Vestfold.
Siv Henriette Jacobsen (A) [18:02:00 ] : Det føles merkelig
og ironisk at mitt aller første innlegg på Stortinget skal handle
om begynnelsen på slutten på det fylket som har sendt meg hit, nemlig
Østfold.
I morgen møtes fellesnemnda i det
nye Viken for første gang. Det er få som går til det arbeidet med
veldig stor iver og lyst. Tvang skaper nemlig en egen dynamikk av
avmakt, resignasjon og egeninteresse.
Jeg vil at dette huset skal være
svært klar over at når man setter spørsmålstegn ved og til dels
latterliggjør Viken, regionen som strekker seg fra Halden til Hallingskarvet,
fra Strømstad til Sogn og Fjordane, er det faktisk ikke først og
fremst størrelsen som er problemet. Etter regionreformen vil Viken
faktisk bli landets tredje eller fjerde største fylke etter Troms
og Finnmark, etter Innlandet – ja, kanskje til og med etter Trøndelag.
Det som er problemet med Viken, er først og fremst at dette er en
enhet ingen kjenner seg igjen i, ingen har noen som helst slags
identitet med og ingen vil ha. Alle de tre fylkestingene har sagt
nei til Viken, og jeg kan også berolige forsamlingen med at alle
har vedtatt – så sent som i Østfold i går – at dersom Stortinget
gir mulighet til det, vil man oppløse det hele.
Det handler allikevel først og
fremst om at man skaper en enhet som er over dobbel så stor i folketall
som det neste fylket. Gjennomsnittet blant alle de andre fylkene
etter regionreformen ligger på rundt 300 000 innbyggere – omtrent
der Østfold er allerede. Dette gir ikke sammenlignbare enheter.
Man vil aldri tørre å bruke denne muskelen og det verktøyet man
har skapt. I tillegg skapes det et enormt demokratisk underskudd
og mangel på representativitet. Dette er oppskriften på omkamp.
Vi mener at Østfold fint kan ha
flere oppgaver og håndtere det alene. Når det er sagt, er Arbeiderpartiet ikke
imot regionreformen, men den må være frivillig, den må gi mening,
og den må skape bedre tjenester for innbyggerne. Så langt kan vi
ikke se at Viken svarer ut noen av disse forutsetningene. Det var
derfor ekstra synd at Kristelig Folkeparti ikke hadde mot eller
vilje til å dele denne mastodonten i to. Et Østre Viken, bestående
av Østfold, Follo og Romerike, ville være noe folk kunne kjenne
seg igjen i og nikke anerkjennende til, og det ville være bare litt
større enn Vestlandet.
Mari Holm Lønseth (H) [18:05:11 ] : Jeg skal ikke legge skjul
på at Høyre i utgangspunktet mener at det ikke er behov for et folkevalgt
nivå mellom stat og kommuner for å gi gode tjenester til både folk
og næringsliv. Det beste hadde vært å sørge for at vi hadde gitt
enda mer makt og myndighet til kommunene, slik at beslutningene
ble fattet nærmere der folk bor. Men regjeringen har tatt inn over
seg realitetene: Stortinget ønsker å beholde et sterkt regionalt
nivå. Samtidig ønsker Stortinget en annen inndeling enn det vi har
hatt tidligere. Derfor vedtok vi for bare seks måneder siden å slå sammen
13 fylkeskommuner til seks nye regioner. I 2020 vil vi stå igjen
med elleve regioner.
Vi får en struktur som setter regionene
bedre i stand til å ivareta sin rolle som samfunnsutvikler. De får
bedre forutsetninger for å bygge gode bo- og arbeidsmarkedsregioner.
De kan se transport- og arealforvaltning i en større sammenheng.
I tiden som kommer framover, må det også vurderes hvilke oppgaver
som kan utføres av disse regionene. Større regioner gir forutsetninger
for å ta imot flere oppgaver, og jeg ser fram til å få ekspertutvalgets
anbefalinger i februar.
Jeg kommer selv fra Trøndelag.
Det er et fylke som Arbeiderpartiet og Senterpartiet egentlig ser
på som en suksess knyttet til regionreformen, men man skulle egentlig
tro – hvis man følger Arbeiderpartiet og Senterpartiets resonnementer
– at sammenslåingen av Trøndelag-fylkene var en fiasko.
For det første er det mye lenger
fra Namsskogan i Nord-Trøndelag til Oppdal i Sør-Trøndelag enn hva
det er fra Hallingskarvet til Halden. Fylkesordføreren i Trøndelag,
Tore O. Sandvik, sier på sin side at et samlet trøndelag får større
slagkraft, arealet blir større, innbyggerne blir flere, og næringsstrukturen
blir enda mer variert. Det er altså ikke slik at areal i den tiden
vi nå går inn i, i seg selv kan være et argument mot å se større
regioner i sammenheng.
For det andre er Trøndelag-fylkene
blitt slått sammen før man har fått flere oppgaver. Det er for det første
ikke veldig uvanlig at man skal ha på plass noen strukturer før
man velger hva man skal utføre. Og for det andre – igjen: Hvis Arbeiderpartiet
hadde lyttet til sine egne representanter i Trøndelag, ville de
ha hørt Tore O. Sandvik, som altså er fylkesordfører, si at det
var helt nødvendig å gjøre noe med regionstrukturen for at regionene
skulle bli i stand til å påta seg flere oppgaver. Å fortsette med
19 fylkeskommuner ville aldri ha gitt flere oppgaver, men ført til
en utarming.
Jeg er redd vi ikke kommer noe
nærmere å få vite hvilken regionreform Arbeiderpartiet og Senterpartiet egentlig
ønsker seg. Men det vi kan være trygge på, er at vi nå kan gå videre
med arbeidet for å sørge for at regionene får flere oppgaver.
Nina Sandberg (A) [18:08:26 ] : Viken ble vedtatt her i juni
mot et betydelig mindretall. I dag har Stortinget en mulighet til
å oppheve det vedtaket.
Statsviteren Johan P. Olsen utviklet
en gang en modell som er velegnet til å forklare hvordan beslutninger fattes
i institusjoner. Det han kalte Garbage Can-modellen, gir særlig
innsikt i hva som ligger bak irrasjonelle beslutninger. I dag føler
jeg meg beklageligvis som en del av en case, som Garbage Can-modellen
kan forklare: Beslutningene stortingsflertallet er i ferd med å
ta i dag, er vanskelige både å forstå og forklare hvis man forventer rasjonell
atferd.
For helt ærlig: Viken – sammenslåingen
av Østfold, Akershus og Buskerud – er regionen som ingen vil ha, unntatt
en håndfull politikere her i denne salen. Det er betenkelig at en
så viktig avgjørelse – med store samfunnsmessige konsekvenser –
mer er resultat av tilfeldighetenes spill enn av veloverveide valg.
Martin Kolberg kalte det en politisk ulykke. Jeg tror folk forventer noe
helt annet av det norske stortinget. De forventer at representantene
tar avgjørelser som gjenspeiler det flertallet i folket ønsker,
eller i hvert fall som et minimum velger det alternativet som gir
best utfall ifølge det et flertall i Stortinget ønsker. Men slik
blir det ikke. Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti
tar en beslutning som både er i strid med det folket ønsker, og i
strid med intensjonene i regionreformen, som Stortinget selv har
vedtatt.
Viken ble vedtatt på tross av høringer
der de fleste kommunene i Akershus takket pent nei. Viken ble vedtatt
på tross av at de involverte fylkeskommunene ikke ønsket å være
med i Viken. Man respekterer at Oslo vil stå utenfor, men man respekterer
ikke Akershus, Østfold og Buskerud. Viken ble vedtatt på tvers av
hensikten med regionreformen, og det har mindre med avstand å gjøre
og mer med hva det er regionreformen skal løse. Den har til formål
å lage funksjonelle regioner, som kan takle viktige utfordringer
med befolkningsvekst, med samferdsel, med næringsutvikling m.m.
Viken uten Oslo mangler saklig begrunnelse. Viken kommer ikke til å
løse noen av de felles utfordringene som Akershus og Oslo står overfor,
men den kommer til å skape en hel del nye.
Jeg håper at Stortinget er seg
sitt ansvar bevisst.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:11:22 ] : Denne tvangssammenslåingen
av fylkene er uvirkelig. Martin Kolberg sa at det var en politisk
ulykke. Jeg vil si at den vil skape mer kaos, og folk flest vil
våkne når virkeligheten kommer fram.
Viken og sammenslåingen av Troms
og Finnmark er gode eksempler. Det er kjemperegioner, enten i folketall eller
i areal. Hvis folk hadde reist mer i det territoriet vi her snakker
om, hadde en forstått mer av dybden i det jeg sier.
Ansvaret for dette ligger hos Kristelig
Folkeparti, for Høyre og Fremskrittspartiet er imot tre folkevalgte
nivåer, og Venstre får verken kommuner eller regioner store nok.
Det er Kristelig Folkeparti som har tvilen i seg, og tvilen har
altså falt ned på det Høyre står for.
De folkevalgte er ombudskvinner
og ombudsmenn. Hvordan rollen utføres, er avgjørende for respekten
for de folkevalgte. Det er ikke mulig for folkevalgte i Viken, med
1,2 millioner innbyggere og et område fra Halden til Halne på Hardangervidda,
å gjøre en god jobb. Det er ikke mulig å ha god oversikt over eksempelvis
videregående skoler og fylkesveier i det store området. Hadde flere
reist og følt på hva som rører seg, hadde en bedre forstått dette.
Jeg har noe erfaring fra Buskerud.
Det er krevende nok å være tingmann for Buskerud hvis en skal fornemme
hva som rører seg, og hva som er de viktigste oppgavene som gjelder
for det området. Det er mye arbeid.
Denne tvangssammenslåingen vil
forsterke politikerforakten, og den har ikke folkelig støtte. De
fire partiene fornemmer ikke hva som rører seg blant folk. Den er ikke
i samsvar med regional stat. Vi har et Nav, vi har et politi, vi
har et vegvesen, og vi har en beredskapsorganisasjon som er annerledes
enn det som nå blir etablert. Det er ikke tatt hensyn til.
Det er ikke samsvar mellom regionting
og valgkretsen til Stortinget, og jeg vil da ikke som tingmann for Buskerud
kunne legge avgjørende vekt på hva regiontinget i Viken bestemmer
om samferdsel i Buskerud, for jeg er valgt av Buskeruds befolkning.
Heldigvis er valgkretsene til Stortinget forankret i Grunnloven.
Dagens vedtak kommer ikke til å
være noen varig løsning. Vi står foran et arbeid i fylkene som kommer
til å tappe fylkene for krefter og penger, og resultatet blir større
byråkrati. Vi vil gå vekk fra et folkestyre som startet med formannskapslovene
i 1837, og vi vil få enda mer vekt på embetsmannsstaten.
Lene Westgaard-Halle (H) [18:14:45 ] : Det er et par ting jeg
har lært etter bare et par måneder på Stortinget. Det ene er at
ting tar tid. Det andre er at flere av debattene vi har i salen
her, bærer preg av at vi ikke slipper ut så ofte. Vi kan stå her
på talerstolen og gire oss opp til de helt store høyder for en eller
annen fylkesgrense, vi kan karakterisere hverandre, andre fylker
eller prosessen med mer eller mindre parlamentariske uttrykk. Realiteten
vi i denne salen bør ta inn over oss, er at folk flest bryr seg
ikke om det vi diskuterer akkurat nå. Folk flest bryr seg ikke om
Arbeiderpartiet er for regionreformen, men later som om de er imot.
Folk flest bryr seg ikke om det heter «BTV», eller om det heter
«Vestfold og Telemark» eller «Telemark og Vestfold». Folk flest
følger ikke med på at Arbeiderpartiet i Buskerud og Østfold kjempet
hardt for Viken, for så å ombestemme seg, fordi noen av gutta i
partiet fant ut at det var lurt før valget.
Det folk bryr seg om, er å ha en
trygg skolevei å sende barna av gårde på om morgenen, om de rekker
jobben den dagen fordi bussen går, eller ikke går, og om skolen som
datteren begynner på neste høst, er god og trygg. De er opptatt
av om tjenestene vi leverer, er gode, og da blir det nesten på grensen
til humoristisk å høre representanten Kolbergs varme omsorg for
fylkestingspolitikerne. Fylkestingspolitikerne er det ikke synd
på. Jeg er én av dem, så jeg har lov til å si det. Om vi får færre
av dem, er det langt fra noen ulykke, som Kolberg kalte det.
For meg som er fra Vestfold, blir
dette en litt merkelig debatt – ikke på grunn av de mange formaningene
som vi har hørt fra talerstolen, men fordi lokalpolitikerne våre
har gått videre. Lokalt i Vestfold er fokuset på framtiden, ikke
på fortiden. I Vestfold er vi opptatt av hvordan Vestfold og Telemark
kan bli best mulig for våre innbyggere: Hvordan skal skolene bli
bedre? Hvordan skal veiene bli tryggere? Hvordan skal jobbene bli
flere?
Vi politikere – spesielt i denne
salen – bør bli litt mindre opptatt av oss selv og litt mer opptatt
av innbyggerne våre. Det viser debatten her i dag ekstra tydelig.
Tiden er inne for at vi blir konstruktive.
Ketil Kjenseth (V) [18:17:18 ] : Som flere har vært inne på
– vi har sagt det selv også fra Venstres side – har vi vært en pådriver
sammen med Kristelig Folkeparti over de fire siste stortingsperiodene
for å modernisere særlig staten. Staten er en av utfordringene her,
og at den vokser litt villere enn vi skulle ønsket oss når det gjelder
både antallet stillinger og statlige inndelinger og ulike organiseringer.
I dataalderen burde det være mulig å samordne og harmonisere dette
på en litt annen måte enn det digitale konglomeratet vi i dag holder
på med.
Det å prøve ut og gjøre forsøk
når en er på vei mot en fornying, er også en viktig del av dette.
Når har det skjedd forsøk i fylkeskommunal regi i Norge? Vi kan
gå tilbake til f.eks. Bondevik II-regjeringa. Det var da vi hadde
forsøket med enhetsfylke i Møre og Romsdal. Det var også da vi hadde
det såkalte Fritt Fram-forsøket i Oppland, hvor Oppland fylke fikk
overført de fleste utbetalingene fra ulike departementer i én pott
og fordelte det videre til seks regioner i Oppland – ikke til 26
kommuner, men til seks regioner.
Det var for første gang med et
såkalt borgerlig flertall i Oppland, med en fylkesordfører fra Senterpartiet,
at Fritt Fram-forsøket kom til. 15 år etterpå er Oppland fortsatt
rigget med de seks regionene og den fordelingen. Det skapte en dynamikk
og noe som kommer til å være en varig endring i Oppland.
Sånn sett er jeg skuffet over at
Arbeiderpartiet og de rød-grønne partiene ikke har bidratt til å
gjøre strukturelle og gode forsøk for det mellomnivået for fylkene.
Og etter at en prøvde seg på en regionreform, først etter å ha plukket
ut alle store oppgaver knyttet til velferd, særlig innen sykehusene,
en tok bort barnevernet, en tok bort rus og psykiatri fra fylkene,
har en ikke greid å erstatte det med noen andre særlig vektige oppgaver,
annet enn mer asfalt.
Vi må videre for å modernisere
og desentralisere staten. Det er derfor vi oppretter f.eks. regionsentertilskudd til
nye kommuner, for å ha strukturer utover i Norge som kan møte det
å ta i vare oppgaver, istedenfor å drenere de fleste unge hendene
ut av Bygde-Norge for å sitte og jobbe med papirer i de store byene,
når vi trenger dem i framtidas pleie- og omsorgsektor og i velferdssektoren
ut over i hele landet.
Freddy André Øvstegård (SV) [18:20:42 ] : Mye har blitt sagt
om regionreformen nå og tidligere, så jeg har bestemt meg for å
ta et skritt tilbake og tenke på hva dette egentlig handler om for
meg. Som sosialist er jeg opptatt av at makten skal ligge nærmest
mulig folk, at det skal være kort vei fra vanlige mennesker til
innflytelse over samfunnet og de sakene som vanlige mennesker blir
berørt av.
Da jeg var 15–16 år, var jeg aktivist
i Sosialistisk Ungdom, og jeg var brennende opptatt av å få et bedre
kollektivtilbud for ungdom i Østfold. Derfor lagde vi en kampanje
om at ungdom ikke skal betale voksenpris på bussen. Vi samlet inn
underskrifter og tok kontakt med fylkestingsrepresentantene våre
– og vi fikk gjennomslag. Ungdommer helt opp i 20-årene fikk en
egen ungdomsbillett, som var mye billigere enn voksenbillett.
Det var en liten, men viktig forbedring
av hverdagen for dem det gjaldt, men det var også så mye mer. Det
var demokrati nedenifra i praksis, vanlige mennesker som organiserte
seg og fikk til forandring. Vi fikk innflytelse over beslutninger
som gjaldt våre liv. Denne muligheten er noe av kjernen i et demokrati,
å vite at det faktisk nytter.
Vi kunne få dette til fordi avstanden
til fylkeshuset i Sarpsborg ikke var særlig stor, verken geografisk
eller i overført betydning. Kunne vi gjort det om det ikke var Østfold
fylkeskommune, med sine 280 000 innbyggere, vi måtte få gjennomslag
i, men Viken region, med 1,8 millioner innbyggere og et regionting
langt vekk? Det tror ikke jeg.
Det er det denne regionreformen
handler om, at makt og medbestemmelse over vanlige folks hverdag flyttes
vekk fra folk, og ikke bare geografisk. Beslutningene vil også bli
mer utilgjengelige for vanlige mennesker. Det vil gjøre det langt
vanskeligere for vanlige mennesker å få medbestemmelse over det
som betyr noe i deres liv.
Det vil gi avmakt, og avmakt er
gift i et demokrati. Vi ser rundt om i verden nå hva slags krefter
den avmaktsfølelsen nører opp under. Derfor er jeg så skuffet over
at Østfold i dag blir tvangssammenslått med Buskerud og Akershus.
Nå er oppgaven for østfoldingene og for Østfold-politikerne klinkende
klar: Vi må kjempe enda hardere for interessene til vanlige folk
i vårt fylke framover, og det håper jeg at vi gjør uansett hva slags
region vi er en del av.
Steinar Ness (Sp) [18:23:24 ] : Store ord og politisk sjølvskryt
vert brukt for å dekkje over at regionreforma er uferdig og vaklevoren.
Høgre og Framstegspartiet ønskjer ikkje eit regionalt nivå, Kristeleg
Folkeparti og Venstre ønskjer færre og sterke regionar, med nye
oppgåver. Kompromisset mellom desse innbyrdes motstridande måla
har vorte ei uryddig og kaosprega reform med færre og svake regionar.
Ingen nye oppgåver som gjev regionane politisk tyngd og styrke er
vedtekne. Venstre og Kristeleg Folkeparti sit igjen med meir byråkratiske
og tungdrivne regionar, som dei færraste er positive til eller entusiastiske
overfor.
Tre fylke utanom Oslo skal halde
fram som i dag. Det er Nordland, Møre og Romsdal og Rogaland. Det
er ikkje lett å sjå kva som skil nettopp desse tre fylka frå andre fylke
som skal samanslåast med tvang. Eg er ikkje kjend med at nokon av
desse tre fylka gjev innbyggjarane sine betre tenester enn t.d.
Sogn og Fjordane, som skal tvangssamanslåast. Både Nordland og Møre
og Romsdal har færre innbyggjarar enn Buskerud og Østfold, som skal
samanslåast. Rogaland har færre innbyggjarar enn Akershus, som skal
samanslåast. Dei nye regionane vert mindre einsarta enn dagens fylkeskommunar.
Det er det motsette av det statsråden påstår. Folketalet varierer i
dag frå 75 000 til 670 000 menneske. I dei nye regionane vil folketalet
variere frå 243 000 til 1 184 000 menneske.
Det er heller ikkje lett å sjå
kva som er nytenkjande, moderne eller framtidsretta ved å gå tilbake
til amtsgrensene på Vestlandet som vi hadde frå middelalderen og
fram til 1763. Det er nye tider, men det er gamle grenser som skal
gjenopprettast.
Inndelinga gjev kort og godt ingen
heilskapleg regionstruktur. Den er sjølvmotseiande, ulogisk, og
den vitnar om dårleg politisk handverk og dårleg politisk leiarskap.
Dagen i dag er ikkje ein god dag
for oss som vil styrkje politikken sitt omdøme, og som meiner det
er viktig med auka deltaking i politisk arbeid. Det er heller ikkje ein
god dag for oss som vil organisere og byggje samfunnet nedanfrå.
Eit ord som «ulukke» er vorte brukt. Eg skal nøye meg med å slå
fast at det er ein dårleg dag for folkestyret. Derimot er det ein
god dag for utgreiarar, konsulentar, kurshaldarar og konferansegrossistar.
Dei vil få pengar å tene i åra som kjem.
I tillegg trur eg vi kan slå fast
at det kjem litt sentralisering ut av denne reforma òg. På det punktet
sviktar verken Høgre eller Framstegspartiet nokon gong. Det skal
dei ha.
Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [18:26:38 ] : Da vi hadde debatten
om regionreformen i vår, gikk hovedtalsmannen for Kristelig Folkeparti,
Geir Sigbjørn Toskedal, opp på talerstolen stolt og kry og sa at
nå har vi fått en løsning ingen partier egentlig vil ha. Det uttalte
Toskedal i debatten. Det illustrerer hele denne reformen. Høyre
ønsker den ikke, Fremskrittspartiet ønsker den ikke, Kristelig Folkeparti
ønsker den ikke, og i Venstre er det ulike standpunkter ettersom
hvem du spør. Det er komplett uforståelig at Stortinget i dag gjentar
den samme feilen som man gjorde i vår. Når en spør hver enkelt Høyre-representant
i restauranten her ute eller rundt omkring i Norge, sier de: Nei,
selvfølgelig vil vi ikke ha denne reformen, men vi gjør det likevel,
på grunn av noen i Venstre. Det er ikke utredet, det er ikke gjennomtenkt.
Da regjeringen kom med proposisjonen
som varslet det, hadde den én hovedbegrunnelse, at det skulle være en
opprydding av regioninndelingen. Da er det interessant å se hva
regjeringen faktisk har gjort. Det blir elleve regioner, folkevalgte
regionale nivå. Det har regjeringen valgt. Så har de gjennomført
en stor politireform. Der blir det tolv, så selv ikke i de to reformene
klarer man å ha samme tall. Så skal man nå gå gjennom Nav. Der deler man
region Viken opp i to, en Øst-Viken og en Vest-Viken, som den samme
regjeringen står ansvarlig for. Når det gjelder antall stortingsvalgkretser,
blir det 19, og når det gjelder inndeling av fylkesmennene, skal
fylkesmannen i Oslo være den samme som fylkesmannen for Oslo, Akershus,
Østfold og Buskerud, så der blir det også en annen inndeling.
Så den eneste begrunnelsen regjeringen
brukte, å få en opprydding, har de gjort det motsatte av: Det har
blitt flere inndelinger og mer rotete og en løsning egentlig ingen
partier vil ha. Da er det, kjære medrepresentanter, sånn at hver
enkelt medrepresentant er ansvarlig for hva man stemmer, og når
man selv ikke synes denne løsningen er fornuftig, vær da så snill
og stem mot den! Og Kristelig Folkeparti: Dere er jo ikke for denne
løsningen, dere er jo imot den. Det har blitt en løsning som ingen partier
vil ha. Hvorfor stemmer dere da for noe dere er imot? Det er et
veldig godt prinsipp: stem for det man er for, og mot det man er
imot, spesielt i en sak der man ikke har noen entusiasme, ingen
glød, ingen tro på at dette kommer til å skape et bedre land, bare
mer sentralisering, dårligere løsninger og mer byråkrati. Det er
ikke for sent å snu. Vær så snill, følg den overbevisningen du egentlig
har, og stem for en fornuftig inndeling, ikke for den type regioner
som Viken, det nye Finnmark og det nye Innlandet, som ikke har noen
lokal entusiasme, og ikke noen lokal forankring.
Dag Terje Andersen (A) [18:29:53 ] : Dette er egentlig en ganske
trist dag, for det ser ut som at vi i løpet av kvelden, eller natta,
kommer til å vedta fylkessammenslåinger som ingen av de berørte
kommunene eller fylkene føler behov for. Det har vært en veldig
dårlig prosess. Ja, demokratiet har vært fraværende – kanskje som i
1781, da Christian VII var konge i Norge. Han hadde en uregjerlig
embetsmann som han syntes han måtte bli kvitt, så han delte Oplandene,
så det ble Christians amt og Hedemarkens amt. Det var ikke spesielt
demokratisk. Men senere har vi vært vant til at når vi diskuterer
hvordan selve folkestyret skal fungere, hvordan kommuner og fylker
skal fungere, så har det vært et resultat av demokratiske prosesser.
I denne saken har det vært fraværende.
Dette er en reform som veldig få
ønsker seg. Da holder jeg på utsiden de frivillige sammenslåingene
av fylker, som vi er for, men snakker om de tvangssammenslåingene
som er grunnlag for Dokument 8-forslaget her i dag. Dette er ingen
regionreform. Det er en sammenslåing av fylker som ikke ønsker å
bli sammenslått, for det er ikke nye oppgaver.
Da vi behandlet denne saken her
i salen i vår, var det faktisk sånn at Arbeiderpartiet, sammen med
andre, la fram en del konkrete forslag til hva de nye, sammenslåtte
fylkene kunne få av nye oppgaver. Men det ble nedstemt av regjeringspartiene
– og kanskje kan de få nye oppgaver i framtida.
Arne Nævra holdt et godt innlegg
der han bl.a. omtalte politikerforakten. Og i motsetning til min
medrepresentant på benken, Westgaard-Halle, har jeg registrert mange
innbyggere som er opptatt av dette. Og de rister på hodet. Noen
ganger er det ikke bare sånn at en kan riste på hodet over politikerforakten.
Noen ganger er det faktisk sånn at en kan skjønne den. Når demokratiet og
befolkningen blir hørt i så liten grad som i denne saken – i en
så viktig sak for forvaltningen av demokratiet i Norge – skjønner
jeg at folk rister på hodet. Det er til å skjønne.
I Vestfold har vi fått klare signaler fra
velgere, fra kommunepolitikere og fra ordførere om at de ikke ønsker denne
reformen. Så hvis Kårstein Eidem Løvaas, Lene Westgaard-Halle, Erlend
Larsen, Morten Stordalen og Carl-Erik Grimstad i dag stemmer for
denne reformen, så sitter de altså her og ikke ivaretar interessene
til innbyggerne i Vestfold.
Tage
Pettersen (H) [18:33:14 ] : Her står det en østfolding som
er en ekte Viken-entusiast. Flere representanter har i debatten
etterlyst hvor tilhengerne til reformen er – og her står en av dem,
og vi er mange.
Jeg legger merke til at Senterpartiets
representant fra Østfold ønsker seg et helt nytt demokrati, der
kun fylkesrepresentanter fra berørte fylker skal ha stemmerett når regionale
saker skal avgjøres. Helt konkret har representanten Myhrvold uttalt
at det er veldig skuffende at et parti som ikke er representert,
verken i Buskerud, Akershus eller Østfold, skal få være med på å
bestemme etableringen av region Viken. Og det er Kristelig Folkeparti han
sikter til.
I går vedtok fylkestinget i Østfold,
også med Arbeiderpartiets stemmer, å si ja til etableringen av region
Viken. Det er en god beslutning, som sier meg at de nå vil jobbe
konstruktivt med etableringen av den nye regionen. Vedtaket er i
hovedsak likelydende med vedtakene fylkestingene i Buskerud og Akershus
fattet i november.
De som i dag vil sette bremsen
på, setter samtidig de berørte fylkene i en utfordrende situasjon
– utfordrende fordi de er opptatt av gårsdagens svar på morgendagens utfordringer.
Hele poenget med reformen er jo nettopp å gjøre regionene bedre
rustet til å møte framtiden.
Motstanderne av reformens fremste
argument er at de ikke vet hva de nye regionene skal gjøre. Men
uansett oppgaver vil større regioner bidra til at alle utfordringer kan
ses i større sammenheng enn i dag.
Hvorfor skal f.eks. ikke elever
bosatt i Moss kunne velge videregående skoler i Akershus, som ligger
nærmere enn tilsvarende tilbud i Østfold? Hvorfor har vi fram til
i dag ikke klart å etablere gode nok kollektivløsninger på tvers
av fylkesgrensene i Oslo-regionen? Hvorfor skal vi ha ulik arealpolitikk
i samme bo- og arbeidsregion bare fordi det går en fylkesgrense
eller to igjennom. Spørsmålene kunne vært mange flere. Det svarene
har felles, er at den nye regionen vil bidra til bedre, mer sammenhengende
og bredere tilbud for våre innbyggere.
Bonusen vi får med på kjøpet, er
nye oppgaver som flyttes ned fra staten, men ikke minst at ressurser
kan spares på både administrasjon og politikk – ressurser som kan
brukes på bedre tjenesteyting.
Argumentene om at regionene blir
ulike i folketall kan heller ikke brukes mot reformen. Region Viken
er en like god idé, selv om enkelte andre fylker ikke vokser i størrelse
i denne omgang.
Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [18:36:16 ] : Representanten Westgaard-Halle
sa her fra denne talerstol i stad at folk flest ikke bryr seg om
fylkene sine. Jo, folk bryr seg, og folk er imot! Og det er ikke
bare folket som er imot, men også de som er satt til å representere
folks interesser i de ulike fylkene.
Fylkene er en viktig enhet for
folk i livet deres. De leverer viktige tjenester både innenfor videregående
opplæring, kollektivtilbud, veier, innenfor mange ulike områder.
Fylket er en viktig regional aktør som også kan styrkes med nye
oppgaver. Men det har en ikke avklart her nå. Den strukturen som
ligger på bordet, og det kartet man har laget, henger ikke i hop
i det hele tatt. Noen fylker får bestå som i dag – og det er vi
i Senterpartiet hjertens enig i at de skal få lov til å gjøre –
eksempelvis Rogaland og Møre og Romsdal.
Men samtidig som fylker som eksempelvis
Møre og Romsdal, som har under 300 000 innbyggere i dag, skal få
lov til å bestå som eget fylke, skal en altså slå sammen andre fylker
med tvang. Eksempelvis skal en slå sammen Akershus – som allerede
i dag har 600 000 innbyggere – med Østfold og Buskerud. Alle tre
fylker er imot. Og hva er det man oppnår av bedre tjenester, mindre
byråkrati eller bedre demokrati gjennom å gjøre noe slikt? Det blir
langt lengre vei for dem som skal forsøke å påvirke sine folkevalgte
– og for de folkevalgte som skal forsøke å ha oversikt over hva
som skjer i sin region, når en skal representere 1,2 millioner innbyggere.
En sier at en vil rydde opp i den
regionale organiseringen. En har altså fire helseregioner, og en
har tolv politidistrikter, og for den nye regionen Viken henger
det verken sammen med organiseringen av helseregioner eller med
nye politidistrikter, og en har i tillegg en fylkesmann for Oslo
og Viken.
Til statsråd Sanner, som sa at
dette skulle handle mye om transport: Der en i området rundt Oslo
har mye samarbeid om transport, er jo mellom Oslo og Akershus, hvor
en bl.a. har Ruter og Oslopakke 3 sammen. Men der skal en ikke ha
noe ytterligere samarbeid eller koordinering. Nei, en skal bygge
en ny region, som ingen i de tre fylkene vil ha – og ingen på andre
plasser i landet heller.
Solveig Sundbø Abrahamsen (H) [18:39:27 ] : I Telemark og Vestfold
har det sidan Stortinget gjorde vedtak om samanslåing av dei to
fylka 8. juni 2017, vore mange møte mellom politikarane frå Vestfold
og Telemark. Det har vore innvendingar mot inndelinga, og under valkampen
garanterte dei raud-grøne partia at dei skulle reversere vedtaket.
I dag behandlar me eit representantforslag om at Telemark og Vestfold
skal bestå som sjølvstendige fylkeskommunar.
Det ville vere feil å seie at dette
har vore ein rett fram og enkel prosess for dei to fylka, sidan
utgangspunktet for begge fylkestinga var eit vedtak om at ein ønskte
å ha Buskerud med i regioninndelinga. Då det ikkje blei ein realitet,
var det viktig å sjå framover og sjå på dei moglegheitene som ligg
i samanslåing av dei to fylka Vestfold og Telemark. Det var innstillinga
frå mine partikollegaar i Telemark og Vestfold.
Om det ikkje har vore ein rett
fram prosess, har han iallfall vore konstruktiv i Vestfold og Telemark.
Måndag 5. desember heldt fylkesordførar i Vestfold, Rune Hogsnes,
og fylkesordførar Sven Tore Løkslid frå Telemark ein pressekonferanse
der dei la fram forslag til avtale mellom dei to fylka. I dag behandla
fylkestinget i Telemark den framforhandla avtala og gjorde eit samrøystes
positivt vedtak. Namnet har det vore mykje diskusjon omkring, og
det blir Vestfold og Telemark. Vidare blir hovudsetet til den nye
fylkeskommunen lokalisert til Skien, og politisk og administrativ
leiing og det som naturleg organiserast under ho, blir lagd til
Skien. Fylkesmannsembetet blir lagt til Tønsberg. Vidare er det
bestemt at fellesnemnda blir sett saman av 18 representantar frå
Vestfold og 16 frå Telemark.
Det er gledeleg at dei to fylkesordførarane
ser framover og framhevar kva dei ser på som fortrinna for sitt fylke,
og på korleis dei saman med fylkeskollegaene sine kan lyfte fram
ein sterk region, Vestfold og Telemark. Eg har tru på at det blir
ein spennande region, i motsetnad til min kollega frå Telemark Senterparti
her i stad. Telemark er stort i areal, med fjellandskap, i tillegg
til at Telemark har industri og næringsliv som absolutt vil kunne samspele
med Vestfold. Infrastruktur i form av både jernbane og veg bind
saman dei to fylka og utgjer ein naturleg arbeidsregion. Samanslåinga
vil styrkje vekstkrafta i regionen.
Eg ønskjer politikarar i dei to
fylka lykke til med arbeidet fram mot 1. januar 2020, med mål om
ein ny, sterk Vestfold og Telemark fylkeskommune.
Frida Melvær (H) [18:42:20 ] : Vedtaket om samanslåinga av
Sogn og Fjordane og Hordaland var eit demokratisk og frivillig fatta
vedtak i begge fylkestinga. Som tidlegare ordførar fekk eg høve
til å følgje saka tett, og eg må seie at eg sjeldan eller aldri
har opplevd ein meir grundig og omfattande prosess enn det arbeidet
som vart lagt ned i samband med regionreforma – to år med sonderingar
og avklaringar, informasjonsmøte, høyringar, forhandlingar, debattar
og undervegs-vedtak. Fylkestinga godkjende intensjonsavtalane i
februar i år, før saka vart endeleg vedteken i Stortinget i vår.
Det undra meg difor stort då representanten Heggø frå Arbeidarpartiet
gjekk på talarstolen i denne salen tidlegare i haust og fremja representantforslag
om å reversere nettopp den samanslåinga.
Fylkestinget i Sogn og Fjordane
fekk 270 svar i høyringa om reforma. 16 av 26 kommunar stilte seg
positive til ei samanslåing. Om lag tre fjerdedelar av innbyggjarane
bur i dei kommunane som har gjeve sitt ja til samanslåinga.
Sogn og Fjordane Arbeidarparti
heldt representantskapsmøte 26. november i fjor med reforma som
tema, der dei sa massivt ja til ei Vestlands-samanslåing. Eg opplevde
eit entusiastisk Arbeidarparti. Omtrent på same tid hadde Senterpartiet
samla ein liten flokk inne i Sogn, der representanten Navarsete
– med ein brennande fakkel i handa – forkynte følgjande om reforma: «Det
er så ille at det skulle vore straffbart». Det er ei haldning som
står i sterk kontrast til den offensive og konstruktive tilnærminga
til den same reforma som fylkesordføraren frå det same partiet hadde.
Eg håpar aldri vi kjem dit at demokratiske prosessar vert straffbare.
Arbeidarpartiet angra seg. Valkampen
stod for døra, og kort tid før Stortinget skulle fatte eit vedtak
om regioninndelinga, var dei imot. Då skulle eit to år langt arbeid reverserast.
Lokale partifellar og trufaste Arbeidarparti-veljarar stod att noko
forvirra og visste ikkje heilt kva dei skulle seie. Her skulle dei
omstille seg frå entusiasme til pessimisme i rekordfart. Denne veka
brukte fylkesordføraren frå Senterpartiet heile talen sin til fylkestinget
i Sogn og Fjordane til å snakke om fylkessamanslåinga og om at tida
no var inne til å sjå moglegheiter framfor problem. Fylkesvaraordføraren
hadde den same tilnærminga – Arbeidarparti-politikaren som i juni
i år tala partifellene sine midt imot – og Arbeidarpartiet bråsnudde frå
region-ja til region-nei.
Vedtaket om ei samanslåing av Sogn
og Fjordane og Hordaland er lovleg og demokratisk fatta.
Ivar Odnes (Sp) [18:45:40 ] : Saksordføraren Ketil Kjenseth
uttalte til Oppland Arbeiderblad den 1. desember at det er stor
ståhei for ingenting, det som vi i Senterpartiet og Arbeidarpartiet
no har dratt i gang i samband med Dokument 8-forslaga våre som vert
behandla i dag. Det har han heilt rett i, for det er stor ståhei
for ingenting – at det skal setjast i verk store tvangssamanslåingar
av fylke som klart har sagt nei til dette. Og det finst altså ingen
teikn til at fylkeskommunane sine oppgåver og tenester skal styrkjast.
Så bekrefta representanten Kjenseth i det same intervjuet at Venstre og
Kristeleg Folkeparti alt hadde skrive under ein avtale med Høgre
og Framstegspartiet i juni om fylkesreforma. Så dette vert berre
ei ny stadfesting av fleirtalsvedtaket frå juni.
Det å tolka valresultatet i haust
for fleirtalspartia i Hedmark og Oppland slik at det er stor oppslutning
om tvangssamanslåingsprosessen for desse to fylka, er for meg ei
stor gåte. Eg må også seia at fleirtalet i denne saka er ei merkeleg
gruppering. I spørjetimen her i salen den 8. november sa kommunalministeren
at regjeringspartia eigentleg vil leggja ned fylkeskommunen, men
at det var Venstre som hadde fått gjennom denne fylkesinndelinga.
Leiaren i Kristeleg Folkeparti,
Knut Arild Hareide, sa på si side under valkampen at denne inndelinga
som dei stemte for i juni, berre var eit utkast som framstod som eit
uferdig produkt. Tidlegare byrådsleiar i Oslo og fylkesmann i Vestfold,
Erling Lae, sa i samband med landsmøtet i Høgre i år:
«Jeg har ikke truffet et eneste
menneske som er i stand til å forklare reformen. Men den er jo funnet
på i Stortinget som en del av et kompromiss. Skal vi omorganisere
Norge ut fra en flygeidé i et av de mindre partiene på Stortinget?»
Her er Høgre med Lae utruleg treffande.
Det er berre Venstre som meiner at denne inndelinga som no ligg
på bordet, er ein god idé, og Kjenseth, som er vald inn frå Oppland,
som er saksordførar for forslaget om å oppheva vedtaket om samanslåinga
av Hedmark og Oppland, greier altså å oversjå, overprøva og overkøyra
dei klare fleirtala i fylkestinga som var mot denne tvangssamanslåinga
av dei to fylka.
Så høyrer eg også representanten
Kjenseth i dag prata om at det skal skapa utjamning av konkurransekrafta, bl.a.
mellom Raufoss og Tynset. Så kan ein spørja seg korleis ein meiner
at denne utjamninga skal skje ved å etablera eit dobbelt så stort
fylke som Hedmark og Oppland. Har Venstre og Kjenseth nokon annan
informasjon enn oss andre når det no skal verta ei utjamning mellom
dei ulike delane av dagens to fylke?
Eg har enda til gode å høyra eit
innlegg som fortel om det geniale med denne tvangsreforma, noko
som er karakteristisk for heile denne reforma.
Sandra Borch (Sp) [18:48:57 ] : For å gjennomføre en reform
må den ha et innhold – et innhold som inkluderer nye oppgaver, og
som ikke minst inneholder økonomiske ressurser. Det som er gjort
til nå, er bare å tegne nye fylkesgrenser.
Gigantfylket Troms og Finnmark
blir større enn en rekke land, som Irland, Nederland og Belgia.
Det er snakk om et fylke på 74 495 km2. Det er over en fjerdedel
av Norge. Å slå sammen Finnmark og Troms har ingenting for seg.
Det eneste som kommer ut av sammenslåingen, er at avstandene blir
enda større. I oktober var det felles fylkesting mellom Troms og
Finnmark, der Troms’ representanter måtte reise til Kirkenes. Statsråd Sanner
har bedt oss være rause i gjennomføringen av regionreformen. Hva
slags raushet viser statsråd Sanner ved ikke å dukke opp på det
felles fylkestinget han selv har tvunget igjennom? Statsråden valgte
heller å prioritere en ansattsamling i Høyre. Men hvem vet – kanskje statsråden
syntes det var for langt å reise til Kirkenes? Jeg kan opplyse om
at statsråden faktisk hadde kortere reisevei fra Oslo til Kirkenes
enn de som måtte reise fra Harstad til Kirkenes. Denne samlingen
varte én dag, og den kostet Troms fylkeskommune over 1 mill. kr
fordi man var nødt til å chartre et fly for å komme seg dit. De to
nordligste fylkene må altså regne med å betale over 1 mill. kr for
hver fylkestingssamling.
Jeg merket meg at representanten
Trellevik mente vi skulle spare midler på å slå sammen fylker ved
å avsette noen fylkesordførere. Da tror jeg Trellevik må ta opp regnestykket
sitt på nytt. Da kan han ta utgangspunkt i at en fylkestingssamling
i de nordligste fylkene kommer til å koste over 1 mill. kr. I tillegg
skal fylkespolitikerne reise rundt i landsdelen og ivareta sine
oppgaver. Det kan man kun gjøre med fly, og prisene på flybilletter
ligger i gjennomsnitt på 8 000 kr, og man må bruke lang tid på å
reise. Så jeg vil utfordre Trellevik og Høyre til å sette opp et
innsparingspotensial på nytt for å regne ut hva det faktisk kommer
til å koste Finnmark og Troms å slå seg sammen.
Dette landet skriker etter én reform,
men det er verken dagens kommunereform eller regionreform. Det Norge
trenger, er en historisk, avbyråkratiserende reform av staten og
også flytting av statlige virksomheter og arbeidsplasser ut av regionene.
Men det evner man ikke å gjøre i denne reformen, for denne reformen handler
kun om avstander man ikke aner konsekvensene av.
Tore Hagebakken (A) [18:52:09 ] : Sammen med representanten
Rigmor Aasrud har jeg fremmet forslag om at Oppland og Hedmark skal
bestå som sjølstendige fylkeskommuner og ikke tvinges til å slå
seg sammen til en region. Dette forslaget har vi fremmet fordi fylkestingene
i begge fylker klart har motsatt seg en slik sammenslåing. Oppland
Arbeiderparti har også et enstemmig vedtak om det samme, særlig
begrunnet i mangel på nye oppgaver, og vi har gått til valg på at
vi ville gjøre om Stortingets tvangsvedtak fra i vår om vi kom i
regjering.
Jeg er ikke motstander av større
regioner, forutsatt at utgangspunktet er større ansvar og flere
oppgaver – oppgaver som løses best av et politisk valgt regionalt
nivå. Regjeringa og støttepartiene, derimot, gjør tingene i feil rekkefølge,
om det da i det hele tatt kommer flere oppgaver av betydning, og
i tillegg gjennomfører de en ny inndeling, altså med tvang. God
prosess? Nei! Men vi må konstatere at det blir tvangssammenslåing.
Vi visste at vår omkamp hadde dårlige odds, men vi tok den likevel, med
et lite håp om at Kristelig Folkeparti ville fri seg fra tvangsbruken.
Innstillingen viser at vedtakene som ble gjort i vår, ikke vil bli
endret, og da må vi forholde oss til det. Men da forventer jeg virkelig
at regjeringa setter godviljen til når dette ekspertrådet forhåpentligvis kommer
opp med mange gode forslag til nye oppgaver for de nye fylkeskommunene.
Da må regjeringspartiene legge bort all tidligere motstand mot det
regionale nivået og vise at de har tro på og tillit til de nye fylkestingene.
En ny inndeling alene er ingen
reform. Arbeiderpartiet har tidligere presentert en liste med aktuelle
oppgaver som vil bli godt ivaretatt av de nye fylkeskommunene. Regjeringa
bør ta den lista seriøst. Alle vil være tjent med om vi i stor grad
kunne samles om nye oppgaver. De to fylkeskommunene i Innlandet
har – tross misnøyen med regjeringens tvangsbruk og manglende oppgavebeskrivelse
– forholdt seg til regjeringas fastsatte prosess, og fra fylkestinget
i Oppland ble det også tverrpolitisk varslet raushet i den videre
prosessen. Likevel er det mye som er krevende, ikke minst funksjonsfordeling
– jeg kaller det bevisst det, da det i vår tid vil være både unødvendig
og feil å samle all administrasjon på ett sted.
Navn er en annen utfordring. Mange
av oss synes det historiske Opplandene klinger godt.
En skal også komme fram til enighet
om styringsform. Det er avtalt møte med fylkeskommunene i Hedmark
og Oppland hos statsråd Jan Tore Sanner 14. desember. Dette møtet
blir naturlig nok svært viktig for arbeidet og samarbeidet framover.
Men igjen: Jeg tror mye ville vært
enklere å forholde seg til om en framtidig oppgaveportefølje hadde
ligget på bordet. Det er jo unektelig en sterk kobling mellom oppgaver
og struktur.
Jeg sliter for øvrig med å se logikken
i mye av den vedtatte geografiske inndelingen, som flere her har
vært innom. Men da skal det sies at Innlandet – eller hva navnet
nå blir – nok ikke er den merkeligste konstruksjonen, om det blir
veldig stort.
Emilie Enger Mehl (Sp) [18:55:28 ] : Jeg er enormt skuffet
over regjeringen, Venstre og kanskje spesielt Kristelig Folkeparti,
for selv om ingen er fornøyd med de nye regionene, er det ingen
som klarer å sette ned foten og stoppe de meningsløse regionene
og tvangssammenslåingene som vi behandler her i kveld. Signalene fra
de folkevalgte har vært helt tydelige. Fylkene ønsker å bestå som
egne fylker.
Flere i Kristelig Folkeparti har
tatt til orde for at partiet må snu, og særlig har det blitt rettet
sterk kritikk mot konstruksjonen Viken. Da representanten Bransdal
den 21. november la fram at Kristelig Folkeparti ikke kom til å
snu, sa hun selv at hun ikke var så begeistret for Viken. Vi vet
at Høyre og Fremskrittspartiet ikke vil ha et regionalt nivå i det
hele tatt. Statsminister Erna Solberg har vært helt tydelig på det,
finansminister Siv Jensen har vært helt tydelig på det, senest under
debatter i Stortinget i høst, og de må også ta sin del av ansvaret.
Situasjonen er altså: Fylkestingene
i de tvangssammenslåtte fylkene vil ikke ha de nye regionene. Flertallet i
befolkningen vil ikke ha de nye regionene. Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti er ikke fornøyd med de nye regionene. Opposisjonen
vil ikke ha de nye regionene. Hvorfor Kristelig Folkeparti og regjeringen
er så sterke i troen på at dette likevel er en riktig beslutning,
er for meg uforståelig.
Til tross for egne uttalelser sikrer
altså Kristelig Folkeparti flertall for regionreformen, selv om
Kristelig Folkeparti vet veldig godt at Høyre og Fremskrittspartiet egentlig
ikke ønsker et regionalt nivå i det hele tatt, og at det er det
som har ligget til grunn for denne regionreformen. De har altså
ført Høyre og Fremskrittspartiet et skritt nærmere sin drøm om ikke
å ha et nivå i det hele tatt ved å vedta en utvanning av det folkevalgte
regionale nivået.
Vi i Senterpartiet har hele tiden
vært helt krystallklare på at frivillighet må legges til grunn hvis
det skal være sammenslåing. Vi vil lytte til folk. Men Høyre, Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre velger å bruke sin politiske makt
på et hanglete prosjekt som bygger på ubesvarte spørsmål, ikke har
innhold og ikke har folkelig forankring.
I dag blir vi vitne til at regjeringen,
Kristelig Folkeparti og Venstre danner flertall for å tvinge igjennom
en region selv om ingen av partiene egentlig er fornøyd med resultatet.
Det er uforståelig og dårlig politisk håndverk.
Nancy P. Anti (Sp) [18:58:19 ] : I henhold til vedtaket om
tvangssammenslåing av fylkeskommuner har Troms og Finnmark pliktoppfyllende
startet forhandlingene. Man startet med et fellesmøte for fylkestingene.
Det første som skjedde, var at man måtte flytte møtet ut av fylkeshovedstaden
på grunn av manglende hotellkapasitet. Så hørte vi i sted at man
til og med måtte chartre et eget fly for å komme seg dit.
Forhandlingene viste fort at det
var stor uenighet om sentrale spørsmål, både når det gjaldt organisering
og målsettinger. Én part ville ha formannskapsmodellen, en annen
ville ha parlamentarisme. Det er også uenighet om hvor hovedsetet
skal være, om valgordning, osv. Fylkene har også store forskjeller
i historie, næringer, kultur og ressurstilgang. For å se litt humoristisk
på det hele kan man slå fast at Troms og Finnmark aldri ville ha fått
match på Tinder.
Vi har alle sett på kartet hvor
stort dette fylket blir. Man vil ikke kunne sammenligne dette fylket
med f.eks. Danmark, og det er på grunn av den manglende infrastrukturen.
Avstandene er gruelig lange, og det er maks 2–3 flyavganger per
dag.
Senterpartiet vil også spørre:
Hvor mange fylker har vi som grenser til tre land? Det kommer det
nye fylket til å gjøre. Ett av disse landene er faktisk stormakten
Russland. Øst-Finnmark har både historisk sett og i dag et sterkt
forhold til Russland, både formelt og i folk-til-folk-samarbeid.
Når det gjelder Finland, har vi både felles skoler og barnehager,
og vi har felles helse- og beredskapssamarbeid.
Lokalt føler man veldig sterkt
på at man sentralt i Norge bare omtaler nabolandet Sverige. Vi frykter
at en storregion der flertallet ikke har denne historien og erfaringen,
ikke vil ivareta våre naboforhold slik som vi ønsker det.
Til sist vil jeg ta opp finnmarksloven
og den pågående rettighetsavklaringen. Finnmarksloven brukte flere
tiår på å modnes for i det hele tatt å bli vedtatt, og kommisjonens
utredningsarbeid er langt fra ferdig. Det er meget tvilsomt om det
er troverdig framover å mene at det er greit å ha ett område innenfor
et fylke som skal ha en særlov og særrettigheter.
Senterpartiet er overbevist om
at man også i nord vet sitt eget beste, og det blir helt galt å
tvinge fram en sammenslåing mot folkets vilje.
Når det gjelder Kristelig Folkeparti,
er det uforståelig at man sier at man var, er og forblir tro mot
frivillighetsprinsippet, men allikevel vil stemme imot å oppheve tvangsvedtak.
Nils T. Bjørke hadde her
teke over presidentplassen.
Heidi Greni (Sp) [19:01:19 ] : Målet med fylkesreformen var
å få nye og større fylker med en jevnere fordeling av innbyggere
mellom fylkene. Det skulle gi rom for overføring av nye oppgaver
fra stat til fylke og dermed bidra til overføring av makt fra sentral
stat til region. Ikke mye av målsettingen kunne kvitteres ut i Stortingets
behandling av tvangssammenslåing av fylkeskommuner 8. juni i år.
Det er ikke vedtatt overføring av nye vesentlige oppgaver til fylkene,
og forskjellen i fylkenes innbyggertall er større enn noen gang.
Det
har vært mange kommentarer til denne håpløse reformen i media.
Det
virker som en reform for reformens skyld.
Jeg
har aldri skjønt hvorfor vi skal ha en slik reform.
Fylkeskommunen
håndterer godt dagens oppgaver.
Det
er blitt enorme forskjeller på regionene.
Det
er ingen logisk inndeling.
Grensene
er tegnet før oppgavene er kjent, og det må jo være slik at oppgavene
styrer størrelsen på regionene.
Nå
virker det som om størrelsen er satt i hytt og vær.
Nei, det er ikke jeg som har uttalt
dette. Det er ingen senterpartist som har uttalt dette. Det er en
sentral Høyre-politiker, Erling Lae, tidligere fylkesmann i Vestfold og
tidligere nestleder i Høyre, som har uttalt dette. Men jeg holder
med ham i hvert eneste ord.
Vi vet at regionreformen er drevet
fram for å få til et kompromiss mellom regjeringspartiene, Venstre
og Kristelig Folkeparti. Gode kompromisser er politikken kjent med,
men dette er en form for kompromiss som det enkelte parti ikke har
fått til å henge sammen med det andre partier har oppnådd. Vi får
beholde fylkesnivået, men vi får nye fylker med en ulogisk og uheldig geografisk
sammensetning, og de vil bli dysfunksjonelle. Vi får nye fylker
som er begrunnet med at det skal skje en overføring av makt fra
sentral stat til folkestyrt regionalt nivå, men vi vet ikke hvilke
oppgaver som skal overføres. Det kan vi i beste fall få vite når
regjeringens ekspertutvalg har kommet med sine forslag.
Det er betegnende for fylkesreformen
at etter at vedtaket ble gjort i juni, sto flere av de som stemte
for den nye fylkesinndelingen, fram og beklaget at det gikk som det
gikk. Vi fikk vedtatt en regionreform, men grensene vi fastsatte
mellom fylkene, skulle ha vært annerledes, sa de alle sammen.
Stortinget bør gjøre som fylkeskommunene
ber om. Vedtakene om tvangssammenslåing bør oppheves. Fylkeskommunene
er godt rustet til å løse de oppgavene de har i dag, og skal det
gjøres vurderinger av ny inndeling, bør fylkene selv få lov til
å vurdere det ut fra hvilke oppgaver som skal løses.
Det var representanten Skjelstad
som i dag sa at vi må bygge huset før vi møblerer. Jeg vet at han
nettopp har bygd seg nytt fjøs, og jeg er ganske sikker på at han
fant ut om han skulle ha høner eller kyr, før han bygde det fjøset.
Det skulle vi ha gjort i denne reformen også.
Nicholas Wilkinson (SV) [19:04:40 ] : I dag gjør hestehandler
på bakrommet at vi ender med et vedtak ingen partier ønsker. Vi
får et norgeskart der det virker som om høyresiden har kastet dart
i blinde på Norges-kartet for å bestemme hvilke fylker som skal
slå seg sammen: Lille Møre og Romsdal består, folkerike Akershus
skal slås sammen med ikke bare ett annet stort fylke, men to. Massive
Finnmark slås sammen med Troms og står for en fjerdedel av Norges
areal, samtidig som lille Oslo skal bestå. Derfor er dette en trist
dag for Stortinget. Ikke fordi det er galt å gjøre endringer, men
fordi endringene er dårlige.
SV kunne opprinnelig vært med på
et vedtak i dag – om en regionreform som kunne skapt sterke regioner, og
hvor vi kunne flytte oppgaver vekk fra staten, slik SV har foreslått.
Virkelig avbyråkratisering, for bedre tjenester for folk, får vi
om vi flytter beslutninger vekk fra staten og ned og nærmere folk.
Slik kan vi også få ned forskjellene i makt og rikdom.
SV ønsket å flytte sykehusene til
et regionalt nivå med folkevalgt kontroll. Endringen til helseforetak
har vært byråkratisk og dårlig for helsevesenet. Vi ønsker mer tid og
tillit og beslutninger som tas nærmere folk. Det kunne vi fått i
dag med en god regionreform. I stedet for å gjøre et sånt vedtak
– sammen – i dag ble vi servert slurvete arbeid uten innhold som
ingen egentlig støtter.
I debatten i Akershus i valgkampen
ville ingen – selv ikke noen av høyresidens representanter – forsvare
regionreformen som den er. Ingen av dem ville forsvare å legge ned
Akershus.
Det er en trist dag for Stortinget
og høyresiden i Norge. Denne hestehandelen gir oss en reform ingen
vil ha, og som verken bidrar til å løse klimaproblemene eller de økende
forskjellene i makt og rikdom. Det er en meningsløs reform, og jeg
gleder meg til å stemme sammen med SV mot dette makkverket.
Presidenten: Presidenten
vil påtale at «slurvete» ikke er et vanlig parlamentarisk uttrykk.
Ingalill Olsen (A) [19:07:10 ] : Jeg skal ikke gå nærmere inn
på det fellesmøtet som Sanner ba fylkeskommunene i Troms og Finnmark
om å holde, som kostet én million – bortkastede penger. Det verste
er at det ikke virker som flertallet her tar inn over seg i det
hele tatt at vi kaster penger ut av vinduet på den måten.
Å greie å tegne et kart uten at
de som bor der, er involvert, er ingen stor statsmannskunst – heller
tvert imot. Håndverket er elendig, og vi sitter igjen med en dysfunksjonell
region. Det er ikke stortingsrepresentantene, verken fra Høyre,
Fremskrittspartiet, Venstre eller Kristelig Folkeparti, som kommer
til å slite med følgene av det vedtaket. Den byrden er det faktisk
finnmarkingene selv som må bære.
Samfunnet har endret seg. Ja, men
avstandene er like store, de er de samme. Vi bor i et land mer stor
variasjon i folketall og geografi. Denne reformen hensyntar ikke våre
demografiske og geografiske utfordringer.
Når Sanner påstår at sammenslåingen
av Troms og Finnmark vil styrke nordområdepolitikken, ja, da blir
vi overrasket, og da skal vi lytte nøye. Det høres helt urimelig
ut. Høyre–Fremskrittspartiet-regjeringen har ikke definert nordområdene
som Norges viktigste strategiske område, som de rød-grønne definerte
det som. Hvordan sammenslåingen av Troms og Finnmark skal endre det,
er meg en gåte. Regjeringen har nedprioritert nord. Sammenslåingen
av Troms og Finnmark er en del av denne nedprioriteringen. Hvordan
kan flertallet leve med denne sentraliseringen og tenke eller påstå
at de utvikler Nord-Norge? Jeg frykter at Finnmark er den største
taperen etter behandlingen av denne saken, og det gjør meg faktisk
vondt. Jeg synes det er tragisk.
Finnmarksloven er en del av dette
bildet. Vi har en lov som er begrenset til arealet i Finnmark. Det
er mulig at vi kan finne tekniske løsninger på det, det ser jeg
ikke bort fra, men det vil komplisere det hele.
Jeg tror ikke at noe blir endret
gjennom denne debatten, for flertallet bruker sin makt. Men dette
kommer ikke til å utvikle demokratiet i nord, dessverre. Det er utrolig
trist, og jeg synes det er en trist dag for fylket Finnmark – og
for meg som finnmarking.
Torhild Bransdal (KrF) [19:10:09 ] : Her er det mye depresjon,
her er det mange mørke tanker, og her er det svært lite framtidshåp.
Det er i beste fall å se på hvilken status vi har i dag, og være
tilbakeskuende. Jeg og Kristelig Folkeparti ønsker å se framover.
Det er blitt snakket om at Høyre
og Fremskrittspartiet ikke vil ha denne reformen. Det er helt sant,
men de har inngått en avtale med Venstre og Kristelig Folkeparti om
at vi sammen skal lage en god reform. Da velger jeg å ta dem på
ordet. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet er veldig opptatt av
at dette er dårlig, og at fylkeskommunene kan løse de oppgavene
som er. Vi har i dag et regionalt nivå som holder på å råtne på
rot, og det er fordi det ikke er tilstrekkelig med oppgaver. Jeg
har ikke hørt en dynamisk tenkning, framoverlent, om hva man virkelig
skal fylle dette med – nei, det er bare det at kartet blir så feil.
Det er det vi har vært opptatt av i hele dag – at kartet er feil.
Til og med seniorer fra flere partier svinger seg opp på de store
oratoriske høyder her, med hundreårs historie, at dette skulle være
noe av det verste som har skjedd. Selv for en som tror så hardt
som Kristelig Folkeparti gjør, er det å trekke det litt for langt,
rett og slett.
Det er sagt at ansvaret ligger
hos Kristelig Folkeparti – ja, helt klart. Ansvaret ligger hos Kristelig
Folkeparti. Men ansvaret ligger også hos andre partier. Kristelig
Folkeparti skal ta på seg det ansvaret Kristelig Folkeparti skal
ha, men vi har ikke ansvaret alene. Her har fire samarbeidende partier
tatt på seg ansvaret for å finne gode løsninger.
Nei, inndelingen er ikke optimal.
Det blir sagt at Kristelig Folkeparti var så hissig på å få i stand
Viken at vi til og med måtte forhandle så vi fikk inn noen kristne
friskoler. Jeg tror ikke det var noen fra Arbeiderpartiet i våre
forhandlinger. De har i hvert fall ikke lyttet godt ved dørene,
det er helt sikkert.
Kristelig Folkeparti er veldig
ettertraktet for tiden. Det er en fantastisk følelse. Vi er faktisk
så ettertraktet at vi nesten ikke tør skrive oss inn i merknader,
for da vil alle følge med der vi er. Kristelig Folkeparti har tenkt
å være ettertraktet, og Kristelig Folkeparti har tenkt å være framoverlent
i denne saken.
Tore Storehaug (KrF) [19:13:05 ] : Lat meg kome med eit par
kommentarar om den debatten som går no. Her blir det slengt rundt
uttrykk som at fylkesreforma er laga gjennom å kaste dart. Ord som
«makkverk» har blitt brukt veldig mange gonger i løpet av debatten.
Det er representantar som har påstått at Kristeleg Folkeparti avgjer
fylkesreforma ut frå tilskot til friskular. Eg synest det er eit
lågt nivå.
Representanten Karin Andersen hadde
eg ein replikk til før i dag. Ho fortalde meg at sidan eg ikkje
var vald inn på Stortinget i førre periode, hadde eg ikkje kunnskap om
dei prosessane som hadde gått. Men eg kan opplyse presidenten på
Stortinget om at eg har møtt i folkevalde organ før. Eg har møtt
i fylkestinget i Sogn og Fjordane, som har vore inne i ein ganske
lang prosess, og eg har lyst til å opplyse salen litt om korleis
debatten i det fylkestinget har vore. Fylkesordføraren vår heldt
for to dagar sidan ein tale til fylkestinget, og då hadde ho eitt
bodskap: Løft blikket og sjå framover! Ho sa at no er det viktig
at vi konsentrerer oss om kva vi kan skape, og ikkje om kva vi kan
tape.
Eg trur det er kloke ord å ta med
seg inn i den tida og den debatten som vi står i no, for den debatten
som vi har no, handlar ikkje berre om fylkesreforma, han handlar
om ei reversering av fylkesreforma. Eg høyrer få av dei representantane
som er mest kritiske, seie kva dei faktisk vil.
Å feile er menneskeleg. Å skulde
på andre er politikk. I norsk politikk har vi hatt ein kultur der
vi lagar breie forlik, spesielt i dei sakene som er vanskelege,
og som skal seie noko om kvar hen vi vil. Og vi har hatt ein styrke
i at vi har stått samla og har kunna lage forlik på tvers av partigrensene.
Eg opplever ikkje det i den haldninga som er i salen no.
Eg er foreløpig fornøgd med måten
vi klarar å lande dette på. Så er det slik at ting kjem ein tilbake
til seinare, men då skal vi gjere det på ein måte der vi er med
på å byggje noko. Med orda til fylkesordføraren heime: Lat oss løfte
blikket og sjå framover!
Willfred Nordlund (Sp) [19:15:34 ] : Man kan gjøre seg noen
betraktninger om hvorfor reformen møter så laber interesse der ute
– én ting er blant befolkningen. Jeg skal gjøre meg noen betraktninger.
Jeg tror det handler litt om tillit.
Der ute blant fylkespolitikerne er det at man skal forholde seg
til at det kommer eventuelle oppgaver, vanskelig. Det man opplever, er
at regjeringen har gjort det motsatte så langt. Den har redusert
bevilgningene til næringsutvikling, den har foreslått å ta fra fylkeskommunene
deres ansvar innenfor videregående opplæring, innenfor tannhelse,
innenfor kollektivtrafikk. Det er i seg selv litt spesielt at statsråd
Sanner har foreslått det, all den tid man ellers påpeker – bl.a.
i Samferdselsdepartementet – at det kanskje er et av de områdene
der man virkelig kan ha nytte av stor regional samordning.
Videre har man redusert rammeoverføringene
og ikke fulgt opp når det gjelder pris og kostnadsvekst. Det medfører
at tilliten til at det faktisk skal komme oppgaver, er lav. Det
er i det lyset at jeg – som jeg sa her tidligere – gleder meg til
å diskutere hvilke oppgaver stortingsflertallet er villig til å
gi disse nye regionene. Det vil bli selve testen på om en del av
de uttalelsene som kommer fra flertallet i denne salen her nå, står
til troende.
Så gjør jeg meg noen refleksjoner
etter å ha reist ganske mye i dette landet de siste 15 årene, og
i særdeleshet de siste to årene: Kunnskapen om avstand er ikke nødvendigvis
bestandig til stede. Det er i hvert fall ikke mulig å spore at alle
representantene klarer å sette seg inn i den opplevde avstanden
der ute. Jeg kommer fra et fylke der vi har 880 kilometer – om vi
tar korteste og raskeste vei og ikke skal innom absolutt alle kommunene
– å kjøre i bil fra nord til sør. Og jeg må påta meg rollen å være egentlig
litt lenger nordfra og uttrykke min store forståelse for hvorfor
Finnmarks representanter og Troms’ representanter uttrykker stor
skepsis til denne reformen. Vi snakker altså om et område som er
større enn veldig mange land i Europa. Når fylkespolitikerne der
oppe sier at man har et areal å forvalte og ikke bare skal yte tjenester
til sine innbyggere, tror jeg – med bakgrunn i den nye plan- og
bygningsloven, som foreligger her – det hadde vært fint om Stortinget
tenkte over hvordan det regionale folkevalgte nivået der skal klare
å lage helhetlige planer ut fra den nye loven. Det kommer til å
bli krevende.
Ole André Myhrvold (Sp) [19:18:50 ] : Min gode kollega Tage
Pettersen avla meg en liten visitt i stad. Det stemmer at jeg har
satt noen spørsmålstegn ved den regionen Kristelig Folkeparti etterlater
seg på Østlandet, og jeg har satt spørsmålstegn ved om Kristelig
Folkeparti hadde hatt den samme holdningen om man fortsatt hadde
vært representert fra disse fylkene. Mon tro det. Jeg skulle ønske
at Kristelig Folkeparti lyttet mer til sine tillitsvalgte i Østfold
og Buskerud, som har uttalt sterk skepsis til konstruksjonen Viken.
Det er helt legalt å være for en regionreform, og det er helt legalt
å tenke rundt det regionale nivået, men når kartet blir seende ut
som regionen Viken, må det være lov til å stille noen spørsmål.
Men det var egentlig ikke det jeg
gikk opp for. Det er et parti som glimrer med sitt fravær på denne
talerstolen i dag. Det er Stortingets tredje største parti, et parti
som ofte ser hva som rører seg i folk, og hva som rører seg i folkedypet.
De påberoper seg å være på lag med folk flest, og jeg tror det er
en god grunn til at de ikke har vært på denne talerstolen i veldig
stor grad i dag, nettopp fordi de ikke vil assosieres med denne
elitistiske reformen, fordi man ser at region Viken og andre tvangssammenslåtte
regioner ikke vil bli særlig funksjonelle og ikke har særlig stor
forståelse ute i folkedypet.
Innledningsvis sa Fremskrittspartiets
talskvinne Kjønaas Kjos det egentlig rett ut. De ønsker ikke fylker
i det hele tatt og kanskje er det greit at det blir så ikke-funksjonelt
at man lager ett fylke av hele landet. Det var vel noe i den retning.
Jeg hadde et håp om at motstrømspartiet Kristelig Folkeparti skulle
være med og pause reformen og Viken. Nå setter jeg min lit til at
folkepartiet Fremskrittspartiet ser ufornuften i dette forslaget.
Jeg ser at representanten Bård Hoksrud har tegnet seg. Jeg vil appellere
til Fremskrittspartiet om ikke å grave seg ned, men faktisk snu
i tide. Det vil tjene dem til stor ære, og jeg tror at skattebetalerne
også vil sette stor pris på det.
Norunn Tveiten Benestad (H) [19:21:32 ] : Vi er langt ute i
debatten nå, og det er litt av hvert man kunne ønske å kommentere.
Opposisjonen tegner et bilde av reformen som ikke er gjenkjennende.
Representanten Asphjell stilte
statsråden spørsmål om han var bekymret for uroen ute i fylkene.
Nei, svarte statsråden, det er ikke masseopprør ute mot regionreformen.
Representanten Olsen spurte: Er Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre
og Kristelig Folkeparti fornøyd med det kaoset de har skapt? Nei,
det er ikke kaos, men vi er fornøyd med det resultatet vi skal vedta
i dag, var svaret. Representanten Lauvås sa: Jeg har sterk tro på
at Kristelig Folkeparti skal endre denne reformen. Det skjer ikke.
Representanten Lundteigen la ansvaret for vedtakene som skal gjøres
i dag, på Kristelig Folkeparti. Representanten Bransdal har helt
rett når hun sier at det er fire partier som står bak de vedtakene
som skal gjøres i dag.
Kristelig Folkeparti har fått mye
pepper her i kveld – min oppfatning er motsatt. Jeg vil si at Kristelig
Folkeparti fortjener ros for å ha fulgt opp de vedtakene som er gjort
i saken, som har respektert premissene og forhandlingsresultatet
som foreligger. Det står det etter min mening stor respekt av.
Så sa representanten Storehaug
noe klokt. Løft blikket og se framover, sa han. Det er et klokt
råd, og det er det denne reformen handler om.
Kårstein Eidem Løvaas (H) [19:23:19 ] : Jeg kommer fra Vestfold,
så jeg skal være litt forsiktig med å snakke om avstander. Men vi
kan i hvert fall konkludere med, uavhengig av denne regionreformen,
at det blir ikke lenger fra ett sted til et annet.
Det har vært veldig mye fokus på
at det blir større forskjeller med denne regionreformen. Det er
feil. Det er åpenbart fortsatt et behov for satsing på realfag.
Oslo er i dag nesten ni ganger større i folketall enn det minste fylket.
Viken kommer til å være under fem ganger større enn den minste regionen
etter at det nye kartet er tegnet. Det er betydelig mindre forskjeller
mellom regionene. Så kan det hende at man mener at det er veldig
store forskjeller på geografien, men det er altså sånn at Viken –
når det er en realitet – får plass to ganger inne i det som er dagens
Finnmark.
Så jeg skulle ønske at vi i dag
heller kunne se fremover, som flere av mine kollegaer har vært inne
på, i stedet for denne omkampen. For jeg hører flere si at i dag vedtar
vi – i dag er det en trist dag. Det er jo ikke det. Dette ble vedtatt
8. juni. Det står mange regionale og lokale politikere der ute og
venter på å komme i gang, og man venter på at vi skal bli ferdig
med denne unødvendige omkampen.
Min medrepresentant fra Arbeiderpartiet
fra Vestfold, Dag Terje Andersen, avla meg og mine kollegaer en visitt,
og gikk imot min kollega Westgaard-Halles påstand om at dette ikke
opptar folk flest. Han sier at dette opptar folk flest, dette er
folk flest opptatt av. Jeg tror ikke han har rett, men la oss for
tankeeksperimentets skyld si at folk flest er opptatt av det. Ja,
da er kanskje det forklaringen på at Arbeiderpartiet gikk kraftig
tilbake i Vestfold, og at Høyre gikk godt frem og fikk en ekstra
representant i fylket. Så la oss legge det til side.
Regionale og lokale politikere
har lyst til å komme i gang med denne reformen nå. De venter på
at vi skal bli ferdige med dette. Jeg har lyst til å sitere Steven
Stills – i en hit med Crosby, Stills & Nash fra forrige gang
det var kommunereform, for 50 år siden:
«If you can’t be with the one you
love, love the one you’re with.»
Nå må vi løfte blikket, vi må åpne
opp for å utvikle bedre tjenester, og vi må utvikle bedre regioner.
Det er skole som er viktig, det er kultur som er viktig, det er samferdsel
som er viktig, og det er regional utvikling som er viktig. Vi må
komme oss videre. Vi må slutte med å være opptatt av avstand i meter
og antall mennesker. Det er ikke sånn at jeg plutselig får et akutt
behov for å dra til Hol eller Halden fordi det blir samme region,
eller Siljan eller Sande for den sakens skyld. Sentrum er der vi bor,
der vi jobber, og der vi lever livet vårt. Det er det vi skal utvikle
videre, og det er det denne regionreformen er en del av. Så jeg
ønsker at vi nå legger omkampen død, at vi kommer oss videre og
får utviklet de gode regionene.
Ketil Kjenseth (V) [19:26:33 ] : Jeg vil starte med et utsagn
fra representanten Dag Terje Andersen fra Arbeiderpartiet, som sa
at demokratiet har vært fraværende i denne prosessen. Nei, det har
det slett ikke. Men demokratiet i Arbeiderpartiet har vært som en
dårlig innstilt tv-antenne. Det har vært veldig vanskelig å tolke
signalene. For i Troms er Arbeiderpartiets fylkesråd svært entusiastisk.
Det samme kan sies om Arbeiderpartiets rolle i Hordaland og Sogn
og Fjordane, og i Buskerud har Arbeiderpartiets fylkesordfører ikke
valgt å se mot Telemark og Vestfold. I hvert fall er det fra fylkene
at initiativene til denne inndelingen kommer. Det er ikke vi på
Stortinget som nødvendigvis har tatt initiativ til å tegne dette
kartet. Det har de i stor grad vært med på selv.
Til representanten Trygve Slagsvold
Vedum, som synes at det blir rotete i huset, og at dette er en inndeling ingen
vil ha, og en reform heller ingen vil ha. Slagsvold Vedum bor i
Hedmark. Der har vi over de siste 15 årene etablert Sykehuset Innlandet,
Innlandet politidistrikt, Teater Innlandet, Fagskolen Innlandet,
Innovasjon Norge Innlandet, Høgskolen i Innlandet og Regionale forskningsfond
Innlandet. Sågar næringslivet har organisert seg i NHO Innlandet.
Representanten Slagsvold Vedum kan jo si hvilke av disse inndelingene
han selv ikke har vært med på. Det høres ut som om dette egentlig
er ganske ryddig i Innlandet.
Det er her det svikter litt når
representanten Ivar Odnes fra Oppland sier at Innlandet ikke er
klar for dette, og at lille Venstre bidrar med noe som Innlandet
ikke vil ha. Men Innovasjon Norge Innlandet er organisert sånn,
NHO Innlandet er organisert sånn, det regionale forskningsfondet
er organisert på dette viset, og alle disse roper etter mer muskler,
etter flere virkemidler for å utvikle konkurransekraft, utviklingskraft
– og også demokrati, for den del – for å sikre inntekter og velferd
for vår region.
Når jeg sier at eksportinntektene
fra Raufoss er 303 000 kr, er de for Elverum 187 000 kr, for Tynset
riktignok 61 000 kroner. Ja, vi kan godt utjevne noe av det gjennom
denne reformen, men det viktigste er at skatteinntektene fra eksportørene
blir utjevnet og fordelt utover hele Innlandet. Alle nyter godt
av det, men vi er nødt til å putte på, så vi sikrer at fortsatt
innovasjons- og eksportkraft skapes i vår region, sånn at vi har
velferd å leve av i framtida. Det er nettopp det som er det grønne skiftet
– når oljeinntektene går ned, skal vi leve av noe annet. På Raufoss
selger de bildeler til hele verden hver dag.
Kristian Tonning Riise (H) [19:29:47 ] : I avisen Glåmdalen
den 26. oktober 2005 kunne vi lese følgende:
«Det var rene forlovelsesfesten
på Lillehammer da fylkestingene i Hedmark og Oppland vedtok å inngå
ekteskap og bli til Region Innlandet innen 2010.»
De observante vil legge merke til
at dette tidspunktet er like etter at regjeringsskiftet i 2005 skjedde
og den rødgrønne regjeringen hadde tiltrådt, og da var det entusiastisk
stemning i Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV for regionreform.
«Regionreformen er en storstilt
demokratireform, intet mindre», uttalte daværende kommunalminister
og leder i Senterpartiet, Åslaug Haga, bastant. Men det mest spennende
eksemplet synes jeg likevel er et leserinnlegg i Aftenposten den
9. mars 2006 med tittelen «Sterke regioner for fremtiden», og jeg
har lyst til å lese noen utdrag fra denne artikkelen.
«I dag er den politiske legitimiteten
i mange fylkeskommuner lav, samtidig som innbyggerne er godt fornøyde
med oppgavene som blir utført. Gjennom å samordne flere oppgaver
på regionalt nivå kan vi videreutvikle kvaliteten på tjenestene,
bidra til bedre samlet ressursbruk og styrke legitimiteten.»
Litt senere i den samme teksten:
«Det er mange som har synspunkter
på hvordan vi best skal utforme nye, sterke og robuste regioner. Rådslaget
vårt inviterer alle engasjerte mennesker til å delta i en bred demokratisk
debatt rundt den viktigste demokratireformen i Norge på lenge!»
Dette høres ut som noe Jan Tore
Sanner kunne sagt. Han ville kanskje vært litt mer nøktern enn dette,
men teksten er ikke skrevet av Sanner. Dette er faktisk en felleskronikk
av Trygve Slagsvold Vedum og Dag Terje Andersen. Derfor var det
ganske spennende å høre et heller oppgitt innlegg fra representanten
Slagsvold Vedum i stad. «Reformen ingen partier vil ha», gjentok
han. Like indignert var representanten Dag Terje Andersen, som hadde
innlegg etter Slagsvold Vedum. Det sies at man blir klokere med
årene, men jeg tror jeg likte 2006-utgaven av Slagsvold Vedum og
Andersen litt bedre enn dagens. Det fantes faktisk en tid da representanten Slagsvold
Vedum ikke bare var entusiastisk tilhenger av regionreform. Han
var til og med pioner for det etter hvert litt utskjelte ordet «robust».
Så kjenner vi alle historien. De
rød-grønnes regionreform strandet. Derfor må det være ekstra gledelig
at vi i dag kan sørge for helt sikkert at forlovelsesfesten fra
Lillehammer i 2005 omsider resulterer i et ekteskap. Tolv års forlovelsestid
må være lenge nok, og representanten Vedum kan omsider få sitt ønske
om robuste regioner oppfylt.
Ove Trellevik (H) [19:32:48 ] : Dette må vera dagens aller,
aller beste innlegg. Denne debatten har på mange måtar berre vore
eit ekko frå debatten som var i juni, så Kristian Tonning Riise
skal ha honnør for at han har kome med nye opplysningar i saka.
Det må eg verkeleg seia at det ikkje er mange andre som har klart
å gjera under heile den debatten me har hatt her i kveld. Det vert
føreslått reverseringar utan at ein kjem med noko nytt i debatten,
men det var utruleg frigjerande å høyra Kristian Tonning Riise med
den historieforteljinga. Opposisjonen har brukt heile dagen på å
dyrka nederlaget sitt utan å fortelja at dei har vore for dette
på den måten dei har vore for tidlegare, og det er merkeleg at dei
kan ha ei slik tilnærming i debatten her i dag.
Så vert eg eigentleg veldig overraska
når eg høyrer representanten Frida Melvær fortelja korleis det har
vore i Sogn i Fjordane, men når eg høyrer Kristian Tonning Riises
innlegg, vert eg ikkje overraska. Når stortingsrepresentantar frå
Arbeidarpartiet og Senterpartiet går fram på den måten for å hindra
fleirtal for viljen til innbyggjarane og politikarane i Sogn og
Fjordane, vert eg vel eigentleg ganske skremd. Det vitnar vel om
panikk i både Senterpartiet og Arbeidarpartiet for at regjeringa
skal få fleirtal for politikken sin – som dei attpåtil eigentleg
er einige i. Det er jo det Kristian Tonning Riise fortel oss her.
Eg synest dette er ein underleg
debatt. Eg skulle verkeleg ha ønskt at me hadde hatt fleire slike
fylkesordførarar som me har i Sogn og Fjordane, frå Senterpartiet. Tenk
deg, president, om me hadde hatt representantar på Stortinget for
Senterpartiet med ein slik integritet som fylkesordføraren i Sogn
og Fjordane har hatt! Då hadde Noreg sett annleis ut.
Bård Hoksrud (FrP) [19:34:57 ] : Fremskrittspartiet behøver
ikke ha så mange representanter her oppe for å fortelle mye av det
samme som vi fortalte i juni – og til representanten Myhrvold vil
jeg si at det for så vidt ikke er så veldig stort behov for det
– men jeg skal være litt ulydig i dag og har tatt ordet nå.
Jeg skulle egentlig vært i fylkestinget
i Telemark i dag, for jeg sitter også i fylkestinget og har fattet
vedtak om at man skal slå sammen fylkene Vestfold og Telemark til
én region. Det morsomme med det er jo at Arbeiderpartiet, som er
veldig imot her på Stortinget, egentlig lokalt – og for så vidt
også stortingsrepresentanter fra Arbeiderpartiet – gjerne ville
slått seg sammen hvis bare Buskerud ble med. Argumentasjonen fra
Arbeiderpartiet har vært at man ikke vil slå sammen Vestfold og
Telemark, fordi det er en tvangssammenslåing. Men hvis man slår
seg sammen med Buskerud, er det greit. Hvis man bare tvangssammenslår
med et annet fylke, er det helt i orden med regionreformen. Jeg
synes jo det er en litt merkelig tilnærming til denne debatten.
Og jeg hadde håpet at det var litt mer framoverlenthet, litt mer
positivitet.
Jeg var på fylkestingsmøte for
Vestfold og Telemark – 23. november, mener jeg det var – hvor det
var enighet om at nå måtte fylkesordførerne sette seg sammen, for det
er to enstemmige fylkesting. Hvis ikke måtte de lukke seg inne på
rommet til de klarte å bli enige om hva de skulle gjøre, hva navnet
skulle være, og hvordan man skulle få til dette på en god måte.
Og ja, nå er man i hvert fall enig om at man skal sørge for at regionhovedsetet skal
ligge i Telemark, fylkesmannsembetet skal ligge i Vestfold, og hvis
man hadde gjort som Arbeiderpartiet hadde villet – å ha ett fylke
til – kan det hende at det ville blitt mindre i ett av de to fylkene
som nå faktisk får mer. Jeg synes også det er et perspektiv som
man bør ta med når vi diskuterer dette.
Det ikke noen tvil om at Fremskrittspartiet
helst ikke skulle hatt noe regionalt nivå, det er jo utgangspunktet vårt.
Men jeg mener faktisk at når man har kommet dit man har kommet,
bør man se på det man gjør lokalt. Det ville jo vært tragisk for
fylkestinget i Telemark, som for noen få timer siden enstemmig sa
ja til å slå seg sammen, at opposisjonen i dag skulle få flertall
for å si nei til at de skulle få lov til å fatte det vedtaket de
fattet for noen timer siden. For det ville vært konsekvensen hvis
opposisjonen her i denne salen hadde fått igjennom sitt forslag
i dag – ganske dumt.
Sandra Borch (Sp) [19:37:50 ] : Representanten Tveiten Benestad
fra Høyre sier det ikke er noe opprør i befolkningen. Jeg lurer
på om det er mange i denne salen som har vært på rundreise i Troms
og Finnmark det siste året. Man kan jo reflektere over hvorfor Høyre
så vidt kom inn med representasjon fra Finnmark på Stortinget, og
kanskje man er veldig glad for at man har en ordning som i dag ordner
utjevningsmandat. Man kan reflektere over hvorfor Høyre mistet en
av to representanter i Troms. Det kan det være verdt å reflektere
over.
Dagens regjering, med støttepartiene
Kristelig Folkeparti og Venstre, tror åpenbart at svaret på alt
i samfunnet er sentralisering og tvangssammenslåing. Gjennom den
ene reformen etter den andre, under dekke av å påstå at man endrer
til det bedre, er realiteten sentralisering, byråkratisering og
tvangssammenslåing – reformer ofte uten annet reelt innhold enn
sentralisering.
Dagens regjering har begått språklig
misbruk av reformbegrepet, og steg for steg gir de ytterligere kraft
til sentraliseringen av Norge. Ressursene og verdiene man finner
i hele landet, vil man ha, men for regjeringen er det visst et problem
at det bor folk her. For det er ingen tvil om at regionreformen
kommer til å gå ut over tjenestetilbudet til folk.
Jeg er fra Troms, som nå er vedtatt
sammenslått med Finnmark, og jeg vet ikke om alle her er klar over
hvor stort Troms og Finnmark blir – fra Vadsø i Finnmark til Kvæfjord
i Troms er det 1 075 km. Det er 16 timer å kjøre med bil. Da er
det ikke tatt med ventetid på ferger. Det er én time kortere å kjøre
via Finland, men vi kan vel bare slappe av, for vi kan jo ta fly.
Det tar tross alt bare fem–seks timer å fly.
Avstandene i nord er allerede store
nok. Sammenslåing av Troms og Finnmark blir ikke et fylke; det blir
et kontinent, et kontinent som grenser til tre andre nasjoner.
Til slutt: Jeg skulle ønske fylkespolitikerne
i Troms og Finnmark, ja hele befolkningen i Troms og Finnmark, fikk
svar på hvorfor statsråd Sanner ikke ville møte dem på det felles
fylkestinget han selv har pålagt, til en prislapp på over en million
kroner. Men statsråden har sagt at vi skal være rause. Da tenker
jeg at statsråden er raus tilbake og vil dekke de kostnadene på
over en million kroner det vil være å gjennomføre fylkestingene
i Troms og Finnmark fire ganger i året.
Karin Andersen (SV) [19:41:10 ] : Det er sjelden jeg er med
på debatter som er så fulle av floskler som denne debatten. Vi blir
invitert til å se framover. Ja, hva ser vi framover? Jo, vi ser
to regjeringspartier som vil legge ned fylkeskommunen, og som aktivt
har foreslått å fjerne oppgaver fra fylkeskommunene i dag. I vår
var vi med på å slåss for at tannhelsetjenesten, som jo er en velfungerende
tjeneste i fylkeskommunene, ikke skulle bli splittet opp på alle
kommunene. Endog kollektivtrafikken – som kanskje kunne være et
argument for at vi trenger større fylker, kanskje da også Oslo og
Akershus sammen – skulle store kommuner få. NHO kom til komiteen,
rev seg i håret og lurte på hva i all verden dette var: Skulle de
nå sitte med anbud med enda flere enn det de sitter med nå, med
alt det effektivitetstapet og det rotet som det ville medføre? Det
er det det er.
Venstre og Kristelig Folkeparti
har nå lekt Kirsten Giftekniv for en tvangsreform der vi kan vente
oss at det ikke kommer noen nye oppgaver. Jeg har hørt representanter
være oppe her og snakke om Ringeriksbanen, om intercity, om nordområdesatsingen.
Alle disse tingene fungerer jo i dag. Det står regjeringen fritt
å legge oppgaver til fylkeskommunene, men det vil de ikke, de vil
ta oppgavene fra dem. Det er det vi har fått forslag om her i Stortinget
til nå.
Jeg har vært for en regionreform
– jeg kan røpe at jeg har vært det siden 1990-tallet, da jeg satt
på fylkestinget, da vi hadde oppgaver, og da vi hadde tro på at
Stortinget faktisk ville gi fylkeskommunene flere oppgaver. Da kunne
vi laget store regioner som kunne hatt en betydning, men med de
oppgavene som denne regjeringen ser ut til å synes at fylkeskommunene
skal ha, er dette med skam å melde en meningsløs reform. Jeg tror
ikke det er noen som sitter og venter på å skulle gjennomføre dette
lokalt, i hvert fall ingen jeg kjenner. De sitter og gruer seg,
for det har kostet mye penger, det kommer til å koste mye penger,
og de har mindre penger å rå seg med nå enn de hadde før. Alle pengene
de skulle kunne drive regional utvikling, videregående skole og
kollektivtrafikk for, er mindre nå enn de var før.
Så dette er en ganske trist dag,
og det er trist at lokalpolitikere skal måtte kaste bort tid, krefter
og penger på dette.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [19:44:20 ] : Det handler om
folk, det handler om folks liv, det handler om tjenestene de har
krav på, og hverdagen de lever i.
Først – litt overordnet – noen
konkrete eksempler på at verdier med nærhet over hele landet er
gode norske verdier:
norsk
verdiskapning i stor grad knyttet til utnytting av naturressurser
i form av fisk, mineraler, trevirke og andre råvarer, spredt over
hele landet
nordmenn
som er knyttet til hverandre gjennom stedene våre, hjemsteder med
dialekter, fotballag, bunader, familiehistorier, feriesteder
nærhet
til beslutningstakere og kjennskap til hverandre, som bygger tillit
spredt
bosetting som god beredskap og som vårt sterkeste forsvar
Stortinget har satt mål om at vi
skal opprettholde vår selvforsyningsgrad av mat, også fordi det
gjør oss tryggere. Men da må det jo bo folk der maten skal produseres. I
framtiden må vi få mer ut av mindre i offentlig sektor fordi oljeinntektene
faller og omsorgsbehovet øker. Når vi skal tenke nytt, har vi muligheter
til også å tenke spredt.
Hva er Senterpartiets alternativ
til denne reformen? Jo, det er en tillitsreform. Senterpartiet vil
foreslå en plan for langt større utflytting av statlige arbeidsplasser som
en del av et arbeid om å tenke nytt om direktorater og forvaltning.
Utflytting bør bygge på tydelige kriterier om at vertskommuner har
nok langsiktighet til å sikre gode overganger for ansatte. En tillitsreform
i offentlig sektor må sikre både bedre resultater og lavere kostnader
for forvaltningen. Vi må tørre å flytte flere beslutninger til førstelinjen
og øke medvirkning for medarbeidere i skole, helse og omsorg – det
motsatte av dagens tilstander med en regjering med støtte fra Venstre
og Kristelig Folkeparti.
Så til dagens debatt: Representanten
Kjenseth ramser lydig opp organiseringer der vi har et samstemt
Innlandet. Jeg er glad for at vi kan samle tjenester i Innlandet, men
Venstre må jo ikke forveksle samarbeid med politisk organisering.
For meg er det hårreisende at verdien av folkestyre og lokale vurderinger
for forvaltningsorganet som vi som opplendinger til daglig må forholde
oss til, blir forvekslet med andre organer i Oppland og Hedmark.
Det er ikke det samme, og det bør heller ikke bli vurdert på samme
måte. Det må ligge til grunn faglige vurderinger som forsvarer en
sammenslåing av Oppland og Hedmark. Det har jeg til gode å se.
Norge er verdens beste land å bo
i, og det håper jeg det vil fortsette å være. Desentralisering er
en verdi. Tillit og beredskap er viktige verdier.
Dag Terje Andersen (A) [19:47:18 ] : Jeg tok først og fremst
ordet for å kommentere representanten Kjenseths påstand om at dette
var en reform som hadde vokst fram nedenfra. Sannheten er at det
gikk en beskjed til fylkeskommunene om at de var nødt til å snakke
med nabofylkene om det kunne være aktuelt med en fylkessammenslåing.
Noen av dem startet før det – trønderne
gjorde det, helt frivillig. For vår del i Vestfold har vi sagt at
Vestfold, Telemark og Buskerud kan være et alternativ hvis vi må slå
oss sammen, og en del andre fylker har snakket om andre løsninger.
Men alle har sagt at vi først burde diskutere oppgaver. Det var
det jeg sa i mitt første innlegg. Det er helt riktig som Kristian
Tonning Riise sa, han siterte en artikkel, og den var glitrende
og godt formulert, om jeg skal si det selv. Jeg er selvfølgelig
for beskjeden til å sitere mine egne innlegg fra tidligere tider,
men den handlet om innhold, og det var det prosessen handlet om.
Ja, Trygve Slagsvold Vedum og jeg
reiste rundt i landet og holdt foredrag sammen, sammen med folk
fra SV, og samlet partiene våre for å diskutere om vi kunne klare
å få til en skikkelig demokratireform som ga lokaldemokratiet makt
og myndighet. Det greide vi ikke, det innrømmer jeg. Nå blir vel
dette stående i stortingsreferatet, men jeg omtalte den meldingen
vi la fram, som meldingen med tilløp uten sprang, fordi det var
så vanskelig å få frigjort oppgaver til det regionale nivået. Det
er grunnen til at jeg helt først i mitt innlegg i stad sa at dette
ikke er en regionsreform. Dette er en sammenslåing av fylker, og
en tvangssammenslåing av fylker som ikke har bedt om å bli slått
sammen.
Vi i Vestfold er opprørt, og jeg
kan fortelle min kollega på benken, Kårstein Eidem Løvaas, at jeg
lytter veldig til Høyres ordfører i Sandefjord, Bjørn Ole Gleditsch,
eller tidligere fylkesmann i Vestfold, den kjente Høyre-mannen Erling
Lae, som har sagt klart og tydelig at denne reformen ikke kan forklares
for noen, for den har ikke noe innhold. Det er grunnen til at vi
har sagt: Nei, vi skal ikke tvangssammenslå de fylkene. Derfor ligger
Dokument 8-forslagene her. Og så vil vi være med på en prosess som
diskuterer hvilke demokratiske oppgaver vi kan gi til regionale
forvaltningsnivåer, og så finne naturlige strukturer med utgangspunkt
i det.
Som sagt, til tross for at jeg
var rent for beskjeden til å nevne det, synes jeg flere burde lese
den artikkelen som Kristian Tonning Riise har lest. Og i den grad
en skal drive med demokratireform, kanskje bruke det som oppskrift,
nettopp å gjøre det.
Tore Hagebakken (A) [19:50:27 ] : Jeg legger til grunn at alle
i denne forsamlingen har et demokratisk sinnelag, og vi har også
innsikt i at det er makta som rår. Men jeg er skrudd sammen slik
at når jeg skjønner hvor det bærer, begynner jeg tross alt å være
litt konstruktiv og tenker: Hva ligger det her av muligheter? Men
det var fram til stortingspresidenten personlig kom inn i manesjen.
Stortingspresident Olemic Thommessen
delte sine tanker om nye, sammenslåtte fylkeskommuner i avisen Gudbrandsdølen
Dagningen den 5. november. Innlegget hans får meg til å bli enda
mer bekymret for om regjeringspartiene virkelig har noen vilje til
å gi det regionale nivået større ansvar og flere oppgaver.
«Sett med Høyres øyne mener vi
nok det er viktigere å styrke kommunene med oppgaver enn å legge dem
til fylkeskommunen.»
Dette er mindre enn halvhjertet
om fylkeskommunenes framtidige oppgaver. Jeg vet ikke hvilken makt
og innflytelse stortingspresidenten har på regjeringspartienes politiske
virke, men når det er primærkommunene han nå løfter fram i tvangssammenslåingen
til flere gigantiske fylkeskommuner, med tanke på nye oppgaver, blir
jeg – med god grunn – svært bekymret. I det minste vil jeg si at
det var meget dårlig timing.
For igjen: En ny fylkesinndeling
alene er ingen reform. Snarere kan det, som mange har sagt, bli
begynnelsen på slutten for dette forvaltningsnivået. Nye enheter
må få ny kraft, økt ansvar og handlingsrom og sikres økonomi til
å stimulere verdiskaping og sørge for velfungerende tjenester på
regionalt nivå.
De fylkespolitikerne som nå sier
ja, slik Hoksrud beskriver, gjør det i forventning om at de skal
få viktige, nye oppgaver – samtidig som de kjenner regjeringspartienes blåselampe,
den blå sådan.
Jeg håper statsråden – som kanskje
er i salen – eller noen fra regjeringspartiene, eller Venstre, som
går i spissen for det hele, kan presisere hva Høyre egentlig vil
i denne saken. Det kan hende de vet mer om det enn enkelte av oss
andre gjør – det var, president, til Kjenseth personlig. Dette har
president Thommessen virkelig sådd tvil om, slik jeg ser det. Hans
uttalelse gir i alle fall ikke økt entusiasme rundt tvangssammenslåingsprosjektet
på fylkesnivå. Jeg forventer at noen tar ansvar for å klargjøre
dette, for jeg tror det er flere enn meg som synes det kunne være
greit å få en pekepinn på hva vi har i vente – eventuelt ikke har
i vente.
Heidi Greni (Sp) [19:53:36 ] : Først en visitt til Bård Hoksrud,
som mente at hvis vi hadde styrt, hadde ikke fylkestingene fått
lov til å bestemme at de ønsket fylkessammenslåing. Hvor tar han
det fra? Trøndelagsfylkene har slått seg sammen. Det var vedtak
for det både i Nord-Trøndelag og i Sør-Trøndelag. Representanten Greni
stemte sågar for fylkessammenslåing. Det var et frivillig vedtak,
og hele Senterparti-gruppen stemte selvfølgelig for en frivillig
fylkessammenslåing. Her snakker vi om tvangsvedtak og om dem som
ikke ønsker å gjennomføre ved tvang.
Denne debatten er i grunnen et
ekko fra 8. juni, og det kan oppsummeres på samme måte: Høyre og
Fremskrittspartiet er glad for at de er halvveis til å avvikle fylkeskommunen,
som de mener er et unødvendig nivå. De har foreslått å fjerne ansvar
for tannhelse, kollektivtrafikk og en del av videregående. De har
halvert regionale utviklingsmidler. Det er det de har gjort med
fylkeskommunen i denne perioden. Venstre og Kristelig Folkeparti
tror fortsatt at de har reddet det fylkeskommunale nivået, at det
på ingen måte er truet, og de har fortsatt tro på at det skal komme
nye oppgaver. Sterk i troen er de i alle fall. Felles for disse
fire er at de har stemt imot alle de 14 forslagene som Senterpartiet
har fremmet om nye oppgaver.
Det som er like sjokkerende som
sist, er måten disse partiene omtaler dagens fylkeskommuner på,
og derigjennom også omtaler alle de dyktige fylkespolitikerne fra
alle politiske partier. Bransdal sa det på den måten at regionalt
nivå er i ferd med å råtne på rot. Ørmen Johnsen kalte det en døende
hest, som er vissen og trenger omplanting – akkurat den øvelsen
var ikke fag da jeg gikk på agronomen, så det blir litt krevende.
Jeg synes det er respektløst overfor
folkevalgte og respektløst overfor ansatte i fylkeskommunen å omtale dem
på denne måten. Det er en omtale som Senterpartiet ikke støtter.
Det er i sterk kontrast til det som tidligere fylkesmann Erling
Lae har sagt, at fylkeskommunen er velfungerende og løser oppgavene
på en veldig fin måte, og det er i sterk kontrast til det innbyggerne
sier, som er veldig fornøyd med tjenestene.
Når Tonning Riise harselerer med
Slagsvold Vedums utspill, er han en av de få som har fått med seg
at Senterpartiet er for en regionreform. Men dette er ingen regionreform.
Dette er en strukturreform. Vi ønsker en regionreform med innhold,
og dessverre har også Høyre stemt imot alle de 14 forslagene vi
har om nye oppgaver til regionene. Vi har ikke fått høre om nye
oppgaver her i dag. Det eneste vi vet, er hva de ikke ønsker – det
de har stemt imot.
André N. Skjelstad (V) [19:56:55 ] : Det er litt synd at representanten
Greni ikke tar opp det som er den hele og fulle sannheten fra den
behandlingen vi hadde i vår, den 8. juni. For det er en rekke oppgaver
som ligger der, som nå faktisk kommer tilbake til Stortinget gjennom ekspertutvalget.
Jeg må også få lov til å si at
jeg reagerer på noe jeg har hørt mye av i debatten i dag: at det
blir sådd tvil om Kristelig Folkeparti. Kristelig Folkeparti står
for sine avtaler. Det bør det ikke være den minste tvil om. Kristelig
Folkeparti har stått for denne avtalen rundt regionene, og stått
oppreist. Det synes jeg de fortjener ros for. Jeg synes det er hult
å angripe Kristelig Folkeparti på den måten som det gjøres nå. Kristelig
Folkeparti har vært tydelige helt fra vi vedtok at vi skulle ha
det andre nivået, til vi nå faktisk stadfester det vedtaket vi gjorde
den 8. juni – og omkamp-kameratene heldigvis ikke får viljen sin.
Direkte feil er også antydningene
om videregående skole fra representanten Greni og flere til. Videregående skole
er på akkurat samme måte som under de åtte årene representantens
parti hadde regjeringsansvar sammen med de andre rød-grønne – det
er akkurat det samme. Så det skjønner jeg ikke. Da må hun være misfornøyd
med det en gjorde i de åtte årene en satt i regjering, for det var
likt som i dag.
Og når det gjelder dette om arealbegrepet,
legger jeg merke til at alle er klar over at det kommer et ekspertutvalg.
Alle var klar over det da vi vedtok dette den 8. juni. Da kommer
justeringen, eventuelt. Vi var tydelig på at vi ikke kom til å dele
opp fylker, i det vedtaket. Det har vi heller ikke gjort. Men vi
var også tydelig på de oppgavene som vi vedtok skulle utredes nærmere,
som er langt flere enn de 14 som representanten Greni nå påpekte
i sitt innlegg – langt flere, og også noen som Senterpartiet heller
ikke stemte for.
Jeg blir også litt forundret når
en av Senterparti-representantene lystig sier at de ønsker å flytte
makt ut, i form av statlige arbeidsplasser. Ja, men da må man gjøre noe
så det faktisk blir en reell balanse, ved å skape en motmakt – som
jeg, da jeg gikk inn i denne salen i dag, trodde at Senterpartiet
faktisk var opptatt av. Men der har jeg tydeligvis tatt feil, og
jeg er helt enig i det representanten Tonning Riise sier om at det
som var sannhet for Senterpartiet for åtte år siden, ikke gjelder
nå. Det så vi også da vi debatterte sukkeravgift for bare noen få dager
siden. En forandrer, og en snur kappen etter vinden til enhver tid.
Olemic Thommessen hadde
her gjeninntatt presidentplassen.
Lene Vågslid (A) [20:00:07 ] : Det er interessant å høyre at
mange representantar frå særleg Høgre meiner at folk ikkje bryr
seg om dette. Då kan ein jo spørje seg kvifor me enno står her og
debatterer denne saka. Kvifor er det så mange innlegg frå Arbeidarpartiet,
frå Senterpartiet, frå SV – som er parti som til saman utgjer mange
medlemar og mange veljarar? Det er, ein skal kanskje ikkje seie
tull, men det er så langt frå sanninga å meine at folk ikkje bryr
seg om dette.
I valkampen i Telemark har det
blitt referert til tidlegare undersøkingar om folk syntest det var
ein god idé å tvangssamanslå Telemark og Vestfold. Sju av ti syntest ikkje
det. Det kan hende Høgre har eit litt anna syn på kva som er mykje
folk og ikkje, men motstanden i dei to fylka er betydeleg.
Litt av grunnen til at eg tok ordet,
var at det i stad blei sagt frå talarstolen av representanten Bård
Hoksrud, som òg sit i Telemark fylkesting, at fylkestinget i Telemark
eigentleg var for ei tvangssamanslåing med Telemark, Buskerud og
Vestfold. Viss Bård Hoksrud hadde fylgt litt meir med dei gongane
han eventuelt deltek i Telemark fylkesting, ville representanten
visst at det ikkje stemmer. Telemark fylkesting har peikt på Buskerud,
Telemark og Vestfold, men det står ingen plass at ein ynskjer å
gjere det med tvang. Det er ein ganske vesentleg del av denne debatten.
Arbeidarpartiet, og det har blitt
sagt mange gongar frå denne talarstolen, er ikkje imot ein regionreform, men
som Dag Terje Andersen vel sa så godt i stad, er ikkje dette eigentleg
ein regionreform. Dette er tvangssamanslåing av nokre fylkeskommunar.
Det er ein så dårleg konstruksjon at det imponerer meg at den kan
gå gjennom Noregs nasjonalforsamling.
Men til slutt: Eg synest ikkje
Kristeleg Folkepartis stortingsrepresentant i Telemark Geir Jørgen
Bekkevold har vore utydeleg i denne saka. Eg har vore i mange debattar,
i alle fall nokre, og der har representanten frå Telemark heile
tida sagt at han er for denne regionreforma. At hans kollegaer i
Kristeleg Folkeparti i Telemark ikkje er det, er mogleg, og at me
andre som er ueinige med han, hadde håpa at det kunne påverke, flytte
eller endre utfallet av dagens vedtak, må vere legitimt. Det må
vere lov å håpe at me i dag kunne fått eit vedtak om nei til tvangssamanslåing
av Vestfold og Telemark. Men eg skal innrømme at eg ikkje har gått
rundt og trudd i dag at Geir Jørgen Bekkevold frå Kristeleg Folkeparti
i Telemark skulle redde den saka.
Men dykk andre har moglegheita
i kveld.
Stein Erik Lauvås (A) [20:03:16 ] : Det er for så vidt et fint
drag at Venstre tar Kristelig Folkeparti i sterkt forsvar. Jeg er
fremdeles svært, svært skuffet over at ikke Kristelig Folkeparti
grep den muligheten de hadde til å gjøre de endringene som hadde
vært fornuftige.
Venstre i denne saken hadde jeg
for så vidt ingen forhåpninger til, det er som det er. Venstre fikk
jo lov til å tegne kartet som takk for at de støttet regjeringen
i inntektssystemet og fikk endret det. Denne regionreformen er egentlig
resultatet av en gedigen hestehandel mellom Høyre og Fremskrittspartiet
og Venstre, blandet inn i et inntektssystem. Det er det som er sannheten
bak dette.
Jeg har under debatten ikke fått
tak i hvorfor man har valgt å lytte til f.eks. Rogaland og si at
ja, det er viktig, de har lyttet til Rogaland. De sa nei, de ville
ikke ha noen sammenslåing. Buskerud sa nei, Østfold sa nei, Akershus sa
nei, flere andre fylker sa nei. Dem har man ikke lyttet til. Er
det mulig å be statsråden om en forklaring på hvorfor man lytter
til Rogaland, men ikke til noen andre? Det hadde vært fint å få
en tydelig forklaring på hvorfor det er slik – om det har noe med
at det var Høyres representanter i Rogaland som begynte å røre på
seg, slik at man ikke turte. Hva vet jeg, det får statsråden svare
ut.
Jeg hører også at man argumenterer
med at nå har fylkene begynt å vedta dette, så nå ville det være
ille om Stortinget skulle endre på det. Det er klart at fylkene
har begynt å vedta dette – under tvang. Under tvang har fylkene
begynt å vedta dette, for alternativet har jo statsråden gitt klart
uttrykk for: Hvis de ikke begynner å gjøre det nå, kommer statsråden
og gjør det for dem. Det er intet annet enn tvang, derfor blir disse
vedtakene nå tatt. Regionalpolitikerne våre sover jo ikke i timen,
de ser jo utmerket hvor stortingsflertallet ligger, og hvor dette bærer.
Det går mot slutten av debatten,
og jeg får bare konstatere at regjeringspartiene, Venstre og Kristelig
Folkeparti mener at denne fylkessammenslåingen er det beste de kan
få til. Det er ikke mye å skryte av – tvert imot, denne regionreformen
framstår som et makkverk. Den er et makkverk. Det som
er ille, er at dette makkverket nå blir endelig vedtatt.
Presidenten: Presidenten
er litt i tvil om «makkverk» er et parlamentarisk uttrykk – vi lar
det henge i luften.
Siv Henriette Jacobsen (A) [20:06:37 ] : Kommunikasjon er en
vanskelig ting, spesielt når man sier to helt ulike ting samtidig.
Det opplever jeg at avtalepartnerne Kristelig Folkeparti og Høyre
gjør i dag. Statsråden har gjentatte ganger sagt i dag at omkampenes
tid er forbi. Samtidig sier Kristelig Folkepartis talsperson at
dersom dette viser seg å bære galt av sted, får vi se på det på nytt.
Da blir jeg litt i tvil: Er døra stengt? Er døra åpen? Det hadde
vært veldig fint å få en avklaring på dette før denne saken er ferdig
i dag.
Dersom Kristelig Folkeparti er
i tvil om eller er direkte uenig i det som gjøres nå – det ble faktisk
sagt at Kristelig Folkeparti mener at Viken er for stor – er det
merkelig at man går inn i dette med helt åpne øyne og bidrar til
å stemme for noe som man egentlig er imot. Hvorfor ikke kjøpe seg
litt bedre tid? Hvorfor ikke få en vurdering av om det er lurt å
organisere fylkene rundt Oslo på samme måte som Nav har gjort, eller
som Øst politidistrikt har gjort?
Fylkene, slik de er organisert
i dag, er gamle – jeg vet ikke om de er 160, 200 eller 260 år gamle.
Hvorfor ikke bruke et halvt år eller ett år på å se om det er mulig
å organisere fylkene rundt Oslo på en bedre måte?
Trøndelag hadde en visjon og et
slagord for sammenslåing som gikk omtrent slik: La oss føye sammen
det som hører sammen. Slagordet for Viken bør til sammenligning
være: La oss ikke etablere noe som ikke henger på greip.
Bård Hoksrud (FrP) [20:08:45 ] : Først til representanten Vågslid:
Jeg tror ikke jeg sa at det var fylkestingsgruppen til Arbeiderpartiet
som ville tvangssammenslå Buskerud. Hele fylkestinget i Telemark
har sagt at man gjerne så at man slo sammen Vestfold, Telemark og Buskerud,
men Buskerud ville ikke. Det var da jeg sa at når Arbeiderpartiet
står på at man skal slå sammen de tre, ville det bety at om man
ikke slo seg sammen med Vestfold, var det fordi det var tvang, men
hvis man slo seg sammen med Buskerud, var det plutselig ikke tvang. Men
Buskerud vil ikke. Jeg tror de ville oppfattet det som tvang.
Men til representanten Karin Andersen,
som sier at ingen hun kjenner gleder seg, alle sitter og gruer seg
– som region- og fylkespolitikere: Jeg er jo det også, og jeg tror
at det er greit å være litt foroverlent. Jeg gruer meg ikke, for
jeg tror at man skal ta utfordringer og være framoverlent. Det opplever
jeg også at flere av fylkestingsrepresentantene i mitt fylke, Telemark,
er. De ser faktisk at det kan være bra. Selv om det hender at Vestfold
og Telemark ikke alltid er enige, tror jeg kanskje at man har noen
forskjeller som kan være bra for begge fylkene. Det er ikke sånn
at man slår sammen fylker, man slår sammen fylkesadministrasjonene
og det folkevalgte regionale nivået. Jeg tror dette skal kunne gå
veldig bra.
Så var det en representant som
var oppe og pratet om at vi var heldige. Det er jeg enig i, for
vi bor i verdens beste land. Da er det greit å minne Stortinget
om at det var etter at Høyre og Fremskrittspartiet kom i regjering,
at vi gikk fra å være veldig høyt oppe til faktisk å bli verdens beste
land å bo i. Det er bra, og det viser at med Høyre og Fremskrittspartiet
i regjering går det bra for landet. Vi går oppover på statistikken
og er nå verdens beste land å bo i.
Men jeg synes det er viktig å ha
med at det nå er mange som ser mulighetene der ute. Ja, det har
vært uenighet, det har vært diskusjoner, og det har vært mye fram og
tilbake. I fylkestinget i Telemark har man snudd flere ganger, men
nå er man i hvert fall enig. Det var som sagt et veldig godt møte
den 23. november. Så vidt jeg har skjønt, var det et enstemmig fylkesting
i Telemark i dag som sa at dette går vi for. Jeg opplever at vanlige
folk ikke er så veldig opptatt av fylkeskommunen, men de er opptatt
av oppgavene som skal løses. Hele poenget er at man skal bruke mer
penger på å løse oppgavene og gi innbyggerne gode tjenester, og
ikke på administrasjon. Det er en del av det som ligger til grunn.
Tom-Christer Nilsen (H) [20:11:44 ] : Jeg har vært fylkesordfører
i et fylke som har søkt partnere på begge sider. Vi har ikke søkt
østover, men vi har i hvert fall søkt både nord og sør for å finne
partnere, og nå har vi heldigvis fått til en sammenslåing med Sogn
og Fjordane. Det er jeg glad for, fordi jeg er glad for at det blir
litt større tyngde der vest. Det er noe med størrelse også i seg selv.
I dag har vi fått slått fast fra
denne talerstolen erfaringene fra sist regionreform. Vi fikk se
at de som da satt i regjering, bl.a. Arbeiderpartiet, strengt tatt
var imot å gjøre noe med oppgavene før de hadde gjort noe med formen,
og i dag får vi demonstrert at de også er imot å gjøre noe med formen.
Det er slik at i denne debatten – jeg har vært fylkespolitiker i
snart 20 år og sett det – at hver gang det har kommet til stykket,
så har man vært mot det som var rekkefølgen akkurat da. Så også
i dag. Hvis vi skal få til sterkere regioner som har en sterkere stemme
inn mot denne sal, f.eks., og mot de sentrale områdene i landet
og i de sentrale områdene i landet, må vi før eller siden velge
å bite i det sure eplet og faktisk gjøre et eller annet. Det er
ikke mulig å sitte lenger i denne salen og vente og si at nei, nå
burde vi gjort noe med oppgavene først, nå burde vi gjort noe med
formen først. Vel, nå får vi jammen santen gjøre noe, og derfor
synes jeg ikke noe om denne omkampen vi har her i dag.
Vi har hørt ord som gigantisk –
det er et meningsløst ord med hensyn til fylkeskommunene som kommer
til å være i framtiden i Norge. Vi har hørt ord som kaos – da er
i hvert fall dette noe av det mest ordentlige kaoset jeg har sett
noensinne. Det er ikke mer kaos i denne prosessen enn en vanlig
rushtid i Oslo eller i Bergen. Dette er ikke kaos, dette er faktisk
helt ordentlig, og den eneste uroen befinner seg i den politiske
klassen som enten er lei seg for at fylkeskommunen og deres taburetter
forsvinner, eller fordi de har en viss nostalgi i dette.
Det høres jo ut som om dette ble
til ved en eller annen form for lang offentlig utredning, veloverveid
sammenslåing og nøye vurdering av hvilke steder som hørte sammen.
Sogn og Fjordane og Hordaland ble til fordi en som ikke var amtmann
i Bergen, sendte brev til kongen i Danmark, i København, for å be
om å få et eget amt. Det fikk han, og det ble Sogn og Fjordane.
Det feiret vi jubileum for for et par år siden. Det er slike historier
som ligger bak denne opprinnelige strukturen, og det har faktisk
skjedd ting på 160 år.
En liten trøst til mine kolleger
fra Østlandet som føler det vondt og vanskelig at det blir langt
fra Hallingskarvet til Askim: Det er langt fra Hardangerjøkulen
til Øygarden også, men vi har levd med det. At det ligger en fjord
i midten – vel, i Hordaland ligger det en fjord som er fem mil lengre
enn Oslofjorden, og det går helt fint. I Sogn og Fjordane ligger
det en fjord som er enda lengre, og det går helt fint. Sånn kan
jeg fortsette opp hele vestlandskysten. Dette går helt greit.
Kristian Tonning Riise (H) [20:15:10 ] : Gjennomgangstonen
fra opposisjonen i denne debatten er at vi er for en regionreform,
bare ikke denne regionreformen. En etter en kommer de opp på talerstolen
og sier at hadde bare dette eller dette vært her, kunne vi vært for
en regionreform. Det er jo ikke slik at den oppgavefordelingen som
er i reformen nå, er skrevet i stein for all framtid. Med en slik
tilnærming hadde det jo aldri blitt en reform.
Representanten Heidi Greni var
oppe her i stad og sa at Senterpartiet er egentlig for en regionreform
– den måtte bare se litt annerledes ut – mens representanten Sandra
Borch var opptatt av at regionreformen gikk ikke an fordi avstanden
fra Harstad til Kirkenes var så utrolig stor. Dette er en kritikk
som ikke går an på en gang. Uansett hva slags type oppgaver som
hadde ligget i regionreformen, hadde ikke avstanden fra Harstad
til Kirkenes blitt mindre. Så det er jo ikke bare et problem her
at opposisjonen ikke klarer å bli enig med seg selv om hva de er
imot, men selv Senterpartiet er ikke enig med seg selv om hva de
egentlig er imot med regionreformen, om de finner argumenter for
å være imot regionreform uansett, eller om de kunne vært for en
eller annen form for reform. Da kan man mistenke at det ikke egentlig
er regionreform man er imot, men det at det nå er en borgerlig regjering
som gjennomfører en reform som man selv mislyktes med for mange
år siden. Det synes jeg i så fall er en uansvarlig tilnærming fra
Stortinget.
Tuva Moflag (A) [20:17:12 ] : Jeg tror jeg skal starte med
å konstatere at jeg er for både regionreform og kommunereform og
har deltatt i et spennende arbeid med å slå sammen Oppegård og Ski
kommuner fram til jeg ble valgt inn på Stortinget nå i høst.
Jeg har lyst til å plukke opp noe
av det representanten Westgaard-Halle snakket om i stad, at folk
ikke bryr seg om regionene. Da har jeg lyst til å fortelle dere
om en liten øvelse jeg gjorde på Facebook for noen dager siden. Jeg
spurte spesifikt dem som ikke har politiske verv, om de kunne si
hva de mener om regionreformen. Jeg var spent på om jeg skulle få
noen svar, fordi jeg tenkte: Er det bare politikerne som er opptatt
av regionene, eller er folk også det? Jeg ble egentlig ganske overrasket
over at jeg på et helt vanlig Facebook-innlegg fikk 76 kommentarer.
Det var noen få som sa at nei, de var ikke opptatt av regionene,
men de aller fleste var opptatt av det regionale nivået, og mange
mente at det er behov for en regionreform. Men det var noe som var
ganske slående i disse kommentarene – og jeg bor i Akershus, og
mange av mine venner kommer fra samme region som meg: Viken er en
meningsløs konstruksjon, det var ganske tydelig.
Det er Oslo og Akershus som har
flest felles utfordringer, særlig gjelder det samferdsel. Representanten
Pettersen fra Østfold var i stad inne på at det vil være en fordel
i regionen Viken at man nå kan gå på videregående skoler på tvers
av den nye regionen. Men jeg tror ikke det er så interessant for
en som bor i Halden, å gå på videregående skole i Hallingdal som
det er for dem som bor på grensen til Oslo, å kunne gå på en videregående skole
i Oslo. Jeg mener at det er der problemet er størst. Vi sier at
vi har en felles bo- og arbeidsmarkedsregion, men det gjelder ikke
for dem som er 16–19 år. Derfor mener jeg at det største problemet
med Viken er at Oslo ikke er med. Oslo er faktisk et tettsted som
strekker seg helt ut til der jeg bor, på Langhus. Vi skal ikke være
i samme kommune, jeg skal være en del av Nordre Follo. Men vi skal
heller ikke være en del av samme fylke eller samme region, og det
synes jeg er synd.
Presidenten: Representanten
Heidi Greni har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til
en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Heidi Greni (Sp) [20:19:49 ] : Representanten Tonning Riise
har tydeligvis vanskelig for å forstå at Høyre og Senterpartiet
har forskjellige definisjoner av reform. Når vi vil reformere et
område, er det for at man enten skal levere bedre tjenester eller
levere tjenestene mer effektivt. Når Høyre kommer med en ny reform,
er det enten for at noe skal bli stort, større eller størst, eller
at noe skal sentraliseres mest mulig. Det er to vidt forskjellige
innfallsvinkler. Senterpartiets reform, med nye oppgaver til fylkeskommunene,
er ikke avhengig av fylkessammenslåing, den er ikke avhengig av
å få en meningsløst stor konstruksjon som dekker en fjerdedel av landets
areal. De oppgavene vi har foreslått, kan fint gjennomføres uten
fylkessammenslåinger. Det er fylkespolitikerne som må finne ut om
det er rasjonelt å slå sammen to fylker. Hvis fylkespolitikerne
lokalt sier at her er det fornuftig å slå sammen, vi vil få bedre
tjenester og mer rasjonell drift ved å slå sammen – ja, så er Senterpartiet
for det.
Nå har vi slått sammen trøndelagsfylkene.
Dessverre har vi ikke sett en eneste ny oppgave, og det er vi veldig skuffet
over.
Steinar Ness (Sp) [20:21:09 ] : Dagens fylkeskommunar rotnar
på rot, er det sagt i denne debatten. Det er for meg ei heller resignert
tilnærming til godt arbeid som vert gjort innanfor både vidaregåande
opplæring og kulturetaten ute i fylkeskommunane, der mange folkevalde
stiller opp og gjer eit godt arbeid, og der tusenvis av tilsette
gjer det same.
Men så er det slik at det er nokre
fylkeskommunar som ikkje rotnar på rot. Det gjeld Rogaland, det
gjeld Møre og Romsdal, og det gjeld Nordland. Då kunne det vore
interessant å få opplyst frå denne talarstolen kva det er som skil
desse tre fylkeskommunane frå dei som skal slåast saman med tvang.
Har desse heilt unike kvalitetar som ingen andre har, og som gjer
at dei er meir liv laga enn fylkeskommunar som Akershus, Buskerud, Troms
og Sogn og Fjordane?
Så er det etterlyst frå talarstolen
realfagleg kompetanse. Eg kan jo medgje at eg har eksamen i både
matematikk og statistikk, som ville gjort opptak til lærarstudiet mogleg.
Eg var innom det som har vorte sagt, at vi får meir einskaplege
regionar med det nye systemet. Eg har rekna på det. Folketalet varierer
i dag frå 75 000 i Finnmark til 670 000 i Oslo. Det er ein skilnad
på 600 000 innbyggjarar. På det nye regionkartet vil folketalet
variere frå 243 000 til 1 148 000 innbyggjarar. Det er over 900 000
innbyggjarar. I mi utdanning lærte eg at 900 000 var vesentleg meir
enn 600 000. Så går det sjølvsagt an å lage tabellar, statistikk
og presentasjonar prosentvis som igjen ikkje viser det faktiske
bildet, men eg meiner at dei nye regionane vert mindre einsarta
enn dei nye fylkeskommunane.
Eg vil gjerne gje ros til representanten
Eskeland, frå Høgre, som sa veldig tydeleg kva det er som har skjedd ute
i fylkeskommunane. Ho sa: Fylkeskommunane har gjort jobben som Stortinget
har pålagt dei. Det er vanskeleg å seie i etterkant at det er fylkeskommunane
som har sete i førarsetet for desse prosessane, når dei ikkje har
teke initiativet sjølve, men har gjort det på oppdrag frå Stortinget.
Presidenten: Representanten
Willfred Nordlund har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet
til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Willfred Nordlund (Sp) [20:24:12 ] : Det er mulig at representantene
er veldig engasjert i debatten, men jeg tror nok jeg har hatt bare
ett treminuttersinnlegg.
Jeg skal nøye meg med å si at regionreformen
slik som den trer fram, ytterligere er et bevis på – sett ut fra denne
debatten, som vi har hatt gjennom en hel dag – at Norge ikke er
det demokratiske fyrtårnet som vi liker å tro at vi er. Her er hastverkselementet
spesielt framtredende. Den gjennomføres uten ordentlig utredning
og sedvanlige høringsrunder. Med rekordlav entusiasme og uten troverdig
begrunnelse – som flere av representantene har etterlyst i denne
debatten – halter den altså videre. Det blir geografiske misfostre
som ingen egentlig ønsker seg – når vi ser det ut fra den debatten
som har foregått her i dag.
Og det er interessant å merke seg
at debatten har foregått i veldig mange timer – det står i sterk
kontrast til det som er blitt sagt, at denne saken ikke engasjerer.
Kårstein Eidem Løvaas (H) [20:25:22 ] : En veldig kort kommentar
til representanten Grenis siste innlegg, hvor hun forsøkte seg på
å definere hva Høyre legger i ordet «reform»: Jeg tror ikke så ille
om mine ærede konkurrenter. Jeg tror både Senterpartiet og vi har
samme definisjon av ordet «reform», nemlig å forandre til det bedre.
Det handler ikke om å bekjempe demokrati eller andre betegnelser.
Det jeg derimot tror vi har en
ulik definisjon av, er ordet «bedre». Vi ønsker en reform fordi
omverdenen har forandret seg, så vi ønsker å forandre til det bedre, mens
jeg tror «bedre» i Senterpartiets ører er å beholde alt som det
er, og hvis ikke man gjør det, skal man reversere.
Ketil Kjenseth (V) [20:26:31 ] : Jeg har tegnet meg litt ut
og inn, i håp om at jeg kunne få avrunde debatten som saksordfører,
og jeg øyner at vi nå er i ferd med å lande denne debatten. Det
har vært en lang dag, med ti timers debatt om inndeling av det kommunale
nivået i Norge.
Jeg må bare få avlegge representanten
Marit Knutsdatter Strand en liten visitt, i og med at hun ga meg
noen bemerkninger knyttet til innlandet, og at vi ikke må forveksle
samarbeid, forvaltning og politikk. Det er vel derfor Senterpartiet
vil legge ned sykehusene i Oppland, beholde fylket, men bygge et
nytt sykehus i Hedmark. Jeg får det ikke helt til å henge på greip
at det er slik politikken skal drives.
Så sa representanten Karin Andersen
at vi er invitert til å se framover her i dag, men nei, vi er invitert
av 29 representanter fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti til å se bakover. Ser vi framover, handler det om struktur.
Vi har vedtatt to ganger i år at fra 2020 blir det en ny struktur.
Det handler om oppgavereform, som vi nå over en tiårsperiode for
andre gang prøver på, og vi er på vei til å vedta nye oppgaver, fordele
offentlige oppgaver bedre over hele landet. Og så – som vi ikke
har snakket så mye om – handler det om en finansieringsreform for
både kommunene og fylkene. Nytt inntektssystem for fylkene skal
vi debattere mer og også gjøre nye vedtak for de kommende årene.
Dette er en reform som strekker seg over tid, og det vil den måtte gjøre.
Så er jeg glad for å representere
et parti som har en kontinuitet, og som har stilt inn antennen her.
I Bondevik II-regjeringa var det landbruks- og matminister Lars Sponheim
som fikk ansvaret for å peke ut innlandets vei framover, og da ble
prosjektet Innlandet 2010 etablert. Det var sikkert derfor Karin
Andersen og Trygve Slagsvold Vedum skrev fagre ord om framtida til
innlandet. I hvert fall blir prosjektet Innlandet nå riktignok i
2020, men vi holder en stø kurs.
Statsråd Jan Tore Sanner [20:29:30 ] : Det var representanten
Nordlund som fikk meg til å ta ordet, etter påstanden om at Norge
ikke lenger skulle være et demokratisk fyrtårn fordi Stortinget
i dag gjør de vedtak som Stortinget har rett til å fatte, og videre
karakteriserer regionreformen som et makkverk. Jeg har bare lyst til
å si at det tilligger Stortinget, som landets øverste demokratisk
valgte organ, å fatte denne typen beslutninger. Man kan i hvert
fall ikke hevde at Stortinget har tatt lett på den oppgaven. Vi
brukte mange, mange timer i våres, da man vedtok reformen, og nå
har vi brukt ni timer på å diskutere om man skal oppheve reformen.
Så all ære til Stortinget for i hvert fall å ta sin oppgave på aller
høyeste alvor.
Jeg har også lyst til å formidle
til Stortinget at for et par uker siden samlet departementet alle
de fylkene som nå skal bygge nye fylker. Jeg ble slått av entusiasmen
på det møtet. Det var samlet fylkespolitikere, tillitsvalgte, hovedverneombud
og ansatte fra alle fylkene som nå går sammen. Det var ikke noen
opprørsstemning der. Tvert imot var det en entusiasme og en glede over
at nå skal man bygge noe nytt – og det er det vi nå også har fått
høre fra flere representanter fra Venstre, Kristelig Folkeparti,
Høyre og Fremskrittspartiet, som opplever det samme der ute.
Når omkampenes tid nå er forbi,
og vi skal se fremover, vil jeg invitere hele Stortinget til å være
med på det videre arbeidet, for det videre arbeidet handler om de mange
fylkespolitikerne og ansatte som nå skal gjøre en viktig jobb. La
oss sammen gi dem støtte i den viktige jobben de skal gjøre, for
de gjør den jobben for sine velgere, for innbyggere og næringsliv
i sine fylker. Nå har vi diskutert både inngåelse av reform og om
man skal oppheve reform. Nå håper jeg at Stortinget også vil være med
på å skape reform.
Åslaug Sem-Jacobsen (Sp) [20:31:58 ] : Man kan sikkert være
oppgitt eller synes at ni timers diskusjon av en slik sak er unødvendig,
men det synes altså ikke veldig mange i denne salen, og å påstå
at dette ikke er interessant for andre mennesker der ute, er feil,
det vet alle vi representantene som har kjempet imot tvang i disse
sakene.
Ja, statsråd Sanner, det er klart
at Stortinget skal være med og se framover. Vi må prøve å gjøre
det samme som en del fylkestingspolitikere er tvunget til å gjøre
nå om dagen. Representanten Hoksrud hevdet fra talerstolen her i
dag at det ble enstemmig vedtatt at vi skal slås sammen. Det er
jo ikke det man har gjort i fylkestinget i Telemark i dag. Man har
forholdt seg til de prosessene som er, og gjort vedtak med hensyn
til hvordan man har blitt satt til å jobbe med sammenslåingsprosessen.
De vet jo hva som ble forelagt dem fra komiteen når det gjelder
avstemningsresultatet i denne salen. Men hadde, mot formodning,
håpet om et annet avstemningsresultat til et flertall i fylkestinget
både i Vestfold, i Telemark og i veldig mange andre fylkesting som
vi har snakket om, i dag blitt innfridd, hadde de med en gang selvfølgelig
stoppet disse prosessene.
Mange har pekt på at det er en
trist dag, en trist dag for Norge og en trist dag for det regionale
folkevalgte nivået. Noen tror de har reddet det, men sannsynligvis
er det nå det vil råtne på rot, dessverre. Vi må prøve å gjøre det
beste ut av det, men jeg skulle så inderlig ønske at folk kunne
gjort noe så folkelig som å ta til vettet.
Presidenten: Representanten
Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til
en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Karin Andersen (SV) [20:33:59 ] : Hvis vi skal se framover,
så hadde det vært interessant om det hadde vært lagt noen oppgaver
på bordet som fylkeskommunene skulle løse. Det har vi ikke sett.
Regjeringen har tvert imot foreslått å fjerne oppgaver. Størrelsen
blir dessverre et problem fordi det ikke er nye oppgaver, og fordi det
blir noe stort som ingen har noe tilhørighet til – og da må de jo
ha noe viktig å drive med sånn at folk i hvert fall kan skjønne
at det foregår noe viktig der. Jeg har hatt veldig god kontakt med
mange som har jobbet med denne reformen lokalt – og ja, de gjør
det, fordi de vet at de blir tvunget.
Det hviler nå et stort ansvar på
det flertallet som vedtar denne fylkesreformen, for å legge både
oppgaver og penger på bordet slik at den spådommen som jeg har, nemlig
at det er et ønske fra regjeringen om å legge ned hele det regionale
nivået, blir gjort til skamme. Da skal jeg rose regjeringen, hvis
den gjør det.
Marit Knutsdatter Strand (Sp) [20:35:24 ] : Vi klarer ikke
å gi oss i denne debatten, og jeg lar meg engasjere. Det handler
om virkeligheten, og at det som blir referert fra denne talerstolen,
og det som blir referert i ettertiden, er representativt for de
folkene vi sitter her på vegne av. Da må jeg rett og slett ta ordet
for å lette det jeg har på hjertet og reflektere over det jeg har
opplevd, både som lokalt folkevalgt, og som en del av denne reformen
de siste årene.
Statsråden sier at dette har vært
drevet fram av framoverlente lokalt folkevalgte politikere. Etter
å ha vært blant dem som har vært med på å drive fram og jobbe med
reformprosessen, kan jeg si at vi følte det ikke som om vi hadde
noe valg. Vi følte det ikke som om det var noe annet alternativ
enn å gjøre som statsråden sa. For når man sitter som lokalt folkevalgt,
har man enorm respekt for dem som er folkevalgt på Stortinget, og
dem som sitter i regjering. Men det er godt å sitte her i dag og vite
at det handler om hvilke perspektiv man har, hvilket kunnskapsgrunnlag
man har, og hvilke beslutninger man tar når man sitter her. Jeg
vil bare si på vegne av de lokalt folkevalgte at dette ikke nødvendigvis
er blitt drevet så frivillig og så velvillig fram som statsråden
skal ha det til.
Representanten Kjenseth sammenligner
Sykehuset Innlandet og regionreformen. Han viser til at Senterpartiet
er for en sammenslåing av sjukehus, men ikke fylker, der Venstre
er for sammenslåing av fylker, men ikke sjukehus. La meg bare påpeke
at prosessen med å slå sammen disse sjukehusene har pågått siden
2002, hvis jeg ikke tar helt feil. Da sier det seg selv at etter
15 år begynner vi å få et godt kunnskapsgrunnlag, og det er ganske
tydelig hvilke oppgaver som skal tilfalle det nye sjukehuset, og
hvilke som skal bli igjen på lokale helseinstitusjoner. Det som
ikke er like tydelig, er hvilke oppgaver som skal tilfalle et nytt,
stort fylke med sammenslått Oppland og Hedmark. Regionreformen har pågått
siden 2005. Vi har ikke et godt nok grunnlag her i dag, mener jeg,
mener Senterpartiet, til å gå inn for dette. Nærhet og folkestyre
er en verdi.
Tellef Inge Mørland (A) [20:38:00 ] : Jeg tror vi ville hatt
et bedre utgangspunkt hvis regjeringspartiene og deres samarbeidspartier,
Venstre og Kristelig Folkeparti, i det minste hadde innrømmet at
det fortsatt er store utfordringer med denne reformen. En av utfordringene er
selvfølgelig det som går på størrelse, som mange har vært inne på.
Sanner snakker om entusiasme og
glede for å bygge noe nytt, hos fylkespolitikerne. Fylkespolitikere
har i hvert fall ingen glede av å sabotere, man er konstruktive når
man ser at det er få andre alternativer ut ifra hvordan flertallet
i denne salen kommer til å agere. Men utfordringen når det gjelder
å ha entusiasme, må i like stor grad gå tilbake igjen til Sanner.
For med mer entusiasme hos Sanner og dem som nå kommer til å vedta
denne reformen, vil man også forvente at det faktisk kommer reelle
oppgaver. Og kommer det reelle oppgaver, blir det også lettere å
bygge et regionalt nivå framover i tid. Men hittil er det spørsmålet
om hvilke oppgaver som ikke skal komme under eller ligge til fylkeskommunene,
som har dominert, og fortsatt gjør det. Er videregående skoler i
spill, er kollektivtrafikk i spill, er tannhelse fortsatt i spill?
Det skaper en usikkerhet, og det skaper også utfordringer med å
samle entusiasme rundt regjeringen, Kristelig Folkeparti og Venstres
reform.
Så er det for meg fortsatt ganske
uklart hva man nå vil bruke fylkene til i framtiden. Viken, med
1,2 millioner innbyggere, er for de fire partiene perfekt. Men det
er samtidig Agder, som jeg kommer fra, med 300 000 innbyggere. Det
er ikke vanskelig å tenke seg at her vil det være noen utfordringer
når det gjelder hvilke oppgaver som vil passe det regionale nivået,
og ikke minst når det gjelder å klare å balansere. Hvis Oslo og
Viken er enige, er det ganske mye kjøttvekt, som er vanskelig for
Agder eller Møre og Romsdal å jevne ut. Det å kunne være ærlig på
at det ligger noen utfordringer rundt sentralisering i denne reformen,
tror jeg i hvert fall ville vært et viktig signal. Det å være ærlig
på at verktøyene til det regionale nivået må styrkes, f.eks. når
det gjelder regionale utviklingsmidler, burde man vært tydelig på.
Ser man på forslaget til statsbudsjett fra regjeringen, er det mindre verktøy
til regionale nivåer, når man ser på regionale utviklingsmidler.
Det er uheldig.
Så skjønner jeg at Høyre og Fremskrittspartiet
ikke kommer til å være de ivrigste pådriverne for denne reformen.
Men når Kristelig Folkeparti er med på lasset her, må jeg si at
min erfaring med fylkespolitikere fra Kristelig Folkeparti er at
de ønsker oppriktig et ordentlig regionalt nivå som har muligheter
for å bygge både kommuner og landet videre. Og i den sammenheng
ligger det et stort ansvar på kanskje særlig Kristelig Folkeparti,
og for så vidt Venstre, for at man fyller regionreformen med innhold.
Det har man ikke klart å komme i mål med nå. Den jobben starter,
og utfordringen ligger særlig på dem som har vært med på dette forliket
med regjeringen.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.