Siv Jensen (FrP) (komiteens leder): I statsbudsjettet for 2004 gir Regjeringen en omtale av Statsbudsjettutvalgets utredning, som i denne innstillingen er blitt viet betydelig oppmerksomhet fra komiteens side.

Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det Regjeringen foreslår i budsjettet, går i riktig retning. Vi slutter oss selvfølgelig til alle de forslag Regjeringen kommer med, men vi skulle ønske at man kunne gå noe lenger.

Det å innføre et periodiseringsprinsipp er et viktig skritt. Vi mener at de samme prinsippene burde gjøres gjeldende også for statsregnskapet og statsbudsjettet. Det burde i hvert fall være slik at en omlegging medfører at styringsfokuset blir endret fra utbetalinger til kostnader, som i større grad bidrar til å synliggjøre ressursforbruk, og derved også bidrar til en mer effektiv bruk av ressurser.

Et forhold som det ble pekt på i den offentlige utredningen, var at dersom man besluttet å legge om føringsprinsippene, burde man også vurdere en reform for kommunal forvaltning. Det er ikke veldig lett å se at Regjeringen har brukt noe særlig tid på det spørsmålet i sin omtale til Stortinget. Sist regnskapsreglene for kommunal sektor ble revidert, ble endringene begrenset av at staten benyttet kontantprinsippet. Etter Fremskrittspartiets vurdering er det nå et bedre grunnlag til stede for at også kommunal sektor blir vurdert i forhold til en omlegging av regnskapsreglene. Det betyr at man i større grad får en harmonisering av regnskapsreglene mellom statlig, kommunal og privat sektor, noe som bør gi større og bedre grad av sammenlignbarhet.

Et annet forhold som er grundig omtalt av Statsbudsjettutvalget, er flerårige budsjetter. Når det gjelder flerårige budsjetter, er det et spørsmål som burde ha vært belyst i betydelig større grad av Stortinget. Fremskrittspartiet fremmer sammen med et mindretall i komiteen et forslag om at det blir nedsatt et utvalg i Stortinget som bruker noe mer tid på å vurdere alle de forhold, alle de spørsmål, som er tatt opp av Statsbudsjettutvalget gjennom denne store utredningen. Vi mener det ville vært betydelig mer forsvarlig, og ikke minst interessant, for Stortinget å få vurdert ikke bare regnskapsprinsipper på en slik måte, men også muligheten for i større eller mindre grad å gå over til flerårige budsjetter på områder der det er egnet. Man kan tenke seg mange metoder for å gjøre dette, og mange områder man kunne prøve ut prosjekter på. Uansett er det i hvert fall vårt ønske at det blir satt ned et utvalg i Stortinget som ser nærmere på det. Det kan være mye som taler for det, og det kan selvsagt sikkert være mye som taler mot det. Men gjennom en lang, hektisk budsjettbehandling, hvor det er enormt mange spørsmål som skal avgjøres, mener vi det hadde vært betydelig klokere om Stortinget brukte noe mer tid på en så vidt omfattende utredning som Statsbudsjettutvalget her har lagt frem.

Vi vet også at det er varierende praksis rundt omkring i en del andre land, både hva gjelder regnskapsprinsipper, og hva gjelder flerårige budsjetter. Det kunne det vært interessant å ha viet noe mer tid. Min påstand er i hvert fall at det er mye av grunnen til at vi ofte ender opp med ikke å gjennomføre vedtak denne salen fatter. Eksempelvis er det slik at vi fatter fireårsplaner for Forsvarets rammer. Vi fatter fireårsplaner og opptrappingsplaner når det gjelder samferdselsbudsjetter. Samtidig stiller vi oss i den situasjonen at når vi skal vedta budsjettene, ender vedtakene opp med å bli salderingsposter, nøyaktig de samme vedtakene som denne salen fattet bare noen få måneder før. Det er et styringsproblem. Det skaper usikkerhet, uforutsigbarhet og utrygghet hos dem som burde kunne forvente at den type avtaler, som skal strekke seg over tre–fire–fem år, blir holdt. Derfor hadde det vært fornuftig at man brukte noe mer tid på dette, for å blinke ut områder hvor det helt åpenbart ville vært fornuftig at man budsjetterte for en lengre periode av gangen, og holdt seg fast til det. Alle de prinsippene burde vi diskutert under en litt annen omstendighet enn når vi må knives om de samme kronene innenfor en budsjettbalanse. Det ville, tror jeg, bidratt til å styrke statsbudsjettets renommé. Det ville bidratt til å styrke det vi alle er opptatt av uansett i hvilke debattfora vi er, nemlig vår evne til å være forutsigbare når vi budsjetterer.

Jeg skal ikke dra dette særlig lenger, vel vitende om at det ikke er flertall i komiteen for å sette ned et slikt utvalg. Jeg vil likevel ta opp det forslaget som mindretallet fremmer. Utover det vil jeg bare henvise til Fremskrittspartiets øvrige merknader og også ta opp de andre mindretallsforslagene vi har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Siv Jensen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Tore Nordtun (A): I likhet med komiteens leder vil jeg også knytte en del kommentarer til oppfølgingen av Statsbudsjettutvalgets utredning. I den merknaden og den omtalen av denne saken som er gitt i innstillingen, er Arbeiderpartiet og regjeringspartiene mye på linje.

Når det gjelder statsbudsjettet og statsregnskapet i dag, føres det som kjent etter kontantprinsippet. Statsbudsjettutvalgets anbefalinger er at man går over til periodiseringsprinsippet. Hvis vi ser på utvalgets begrunnelse for å anbefale bruk av periodiseringsprinsippet, er den at dette prinsippet på mange måter – kan man si – synliggjør kostnadene ved statlig aktivitet bedre enn det nåværende kontantprinsippet. Periodiseringsprinsippet gir bedre oversikt over statens eiendeler og forpliktelser enn dagens kapitalregnskap. Regnskapet ført etter periodiseringsprinsippet vil selvfølgelig gi grunnlag for å vurdere kostnader opp mot aktiviteter og produkter. Det synes vi også er bra.

Det er òg videre av stor betydning at staten kan føre en aktiv finanspolitikk, og at dette best ivaretas dersom Stortingets budsjettvedtak knytter seg til kontantstrømmene. Det er derfor vi er enige med Regjeringen i at Stortingets budsjettvedtak fortsatt bør baseres på kontantprinsippet. Vi mener at det er ønskelig med økt fokusering på bruken av ressurser i offentlig sektor, og at det er et argument for å innføre periodiseringsprinsippet. Hvis vi tar et eksempel i andelen av eldre i befolkningen, som vil øke sterkt fram til 2020, vil utgiftene til pensjoner og omsorgstjenester i den perioden også øke kraftig. Den økningen som vi ser innenfor denne sektoren, øker selvfølgelig behovet for stadige forbedringer og effektiviseringer i offentlig sektor.

Periodiseringsprinsippet bør først innføres på områder der det er mest å hente. Det vil si at det er en omlegging i informasjonen som kan brukes til å fatte viktige beslutninger om hvordan virksomheten skal drives framover. Prinsippet bør derfor innføres skrittvis, etter vår oppfatning, og nytten av omleggingen bør vurderes underveis.

Staten benytter seg av en rekke ulike organisasjonsformer for sin virksomhet, fra forvaltningsorganer til alminnelige aksjeselskap. Disse virksomhetene har ulike muligheter til å fatte beslutninger om bl.a. investeringer, vedlikehold og drift. For disse vil periodiseringsprinsippet gi en bedre informasjon som grunnlag for en del av beslutningene, bl.a. om investeringer. Det er dermed hensiktsmessig at en omlegging til periodiseringsprinsippet vurderes sammen med eventuelle endringer i tilknytningsform, finansieringsform, delegering av beslutningsmyndighet, eller andre endringer i vårt styringssystem. Jeg ser ikke bort fra at det på lang sikt kan ligge store kostnadsbesparelser i å avvikle ordninger som det ikke lenger er behov for, eller reformere dem, slik at de blir mer treffsikre i forhold til de problemene de i utgangspunktet skulle løse. Men dette er en type informasjon som ikke følger av mer fokusering på kostnadseffektivitet, eller av å legge om til periodiseringsprinsippet.

Det er viktig å ha et langsiktig perspektiv i utarbeidelsen av et statsbudsjett. En slik langsiktighet er helt nødvendig for å forebygge problemer som kan vokse seg store over en viss tid. Det kan f.eks. gjelde å forberede seg på store demografiske endringer, som jeg var inne på tidligere, som flere eldre og mangel på arbeidskraft, og en må iverksette reformer som krever systematisk satsing over tid. Men jeg vil understreke at selv om et av målene med langtidsbudsjettering er å sikre kontroll med utviklingen i offentlige utgifter og underskudd i budsjettbalansen, kan resultatet lett bli det motsatte.

Jeg vil peke på at for alle sektorer vil det være en fordel å være omfattet av en opptrappingsplan eller et vedtak som gjør at sektoren automatisk blir prioritert på årets budsjett, og at en dermed, som en skriver i innstillingen, slipper unna den årlige «kampen om kronene» dersom det formelt sett i større grad åpnes for beslutninger med budsjettkonsekvenser. Men jeg legger ikke skjul på at det er viktig å få en god oversikt over mange områder i skatte- og avgiftspolitikken, både når det gjelder vekst i utgiftene, ulike ordninger som blir vedtatt, osv., og når det gjelder å se helårsvirkningene av store tiltak på inntekts- eller utgiftssiden som iverksettes etter styrke ut i budsjettåret.

Fordelen ved å se konsekvenser av vedtak over flere år er også at det motiverer til å foreslå økte utgifter til ett budsjettår som vil gi reduserte utgifter eller økte inntekter i årene framover. Ett eksempel på en økt utgift er tiltak for et mer inkluderende arbeidsliv. Hvis tiltakene lykkes, vil det gi reduserte utgifter til bl.a. uføretrygd o.l. Et annet eksempel er at økt bruk av ressurser til kontroll av skatte- og avgiftsetatene over tid vil føre til mindre skatte- og avgiftsunderslag, og dermed økte inntekter.

Stortingets presidentskap må, etter vår oppfatning, se nærmere på Stortingets egne rutiner for å behandle forslag som kan ha budsjettmessige konsekvenser utover budsjettåret. En måte å gjøre dette på kan være at fagkomiteene på Stortinget oversender slike forslag på høring til finanskomiteen, som vurderer disse forslagene i forhold til de samlede forpliktelsene de påfølgende årene. Dette forutsetter at Stortinget holder oversikt over alle vedtak med konsekvenser for statsbudsjettet, både i budsjettåret og i de påfølgende årene.

Jeg tar opp de forslag der Arbeiderpartiet er medforslagsstiller.

Jeg vil henlede oppmerksomheten på spesielt ett av disse forslagene. Det gjelder Småbåtregisteret. Småbåtregisteret er, vil mange si, en bagatell, men det har vært en gjenganger i Stortinget gjennom mange år. Nå foreslår man på ny en omorganisering av Småbåtregisteret. Jeg vil be: La det nå ligge i Fredrikstad, der det ligger, noen år til.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Nordtun har tatt opp de forslag han refererte til.

Øystein Djupedal (SV): La meg si at jeg er hjertens enig med representanten Nordtun i at nå må det være slutt med dette tullet rundt Småbåtregisteret. La det få ligge i Fredrikstad, og la det få lov til å leve sitt liv der. Man må ikke i ethvert tilfelle finne en årsak til å konkurranseutsette. Dette drives faktisk trygt og godt av en offentlig etat.

Det som jeg skal bruke mesteparten av tiden i dette relativt korte innlegget på, er å omtale det samme Statsbudsjettutvalget som både komiteens leder og Arbeiderpartiets talsmann har snakket om. Det som er kjernen i dette, hvis en ser bort fra de vanskelige ordene som ofte kommer i forbindelse med slike forhold, er hvordan vi skal legge til rette for mer langsiktig tenking, langsiktighet i budsjettering, og hvordan man skal legge til rette for at man faktisk over mange år kan se konsekvensen av de vedtak som her gjøres – både på godt og vondt. Det betyr ikke, slik som vi ser det, eller ønsker det, at det skal ligge forpliktelser ut over hvert enkelt budsjettår, men at det i større grad skal synliggjøres hva konsekvensen av Stortingets vedtak er. Konsekvensen er, etter vårt skjønn, at det vil lettere framstå både som helhetlig og presist, både helhetlig i budsjettet, og også for hver enkelt sak som behandles. Det vil gi grunnlag for, tror vi, en bedre innsikt, en bedre forståelse og et bedre grunnlag for den økonomiske politikken som føres her i huset, og ikke minst også en politikk som over tid er bærekraftig. Jeg tror det er relativt åpenbart for de fleste at de fleste vedtak som her fattes, fattes med en langsiktighet i seg. Det betyr at konsekvensen er for det enkelte budsjettår, men selvfølgelig er konsekvensen mer langsiktig enn som så. Men det er viktig å tenke igjennom hvordan dette blir, også for å imøtegå litt av det som sies å være en motforestilling mot det å bruke periodisering som prinsipp, at Stortinget selvfølgelig skal gjøre budsjettvedtak hvert enkelt år.

Hvis en tenker igjennom alle de områdene som det er mulig å tenke seg at man skal måle økonomisk effekt på, f.eks. på litt lengre sikt enn bare det bevilgningsvedtaket som blir fattet, er det veldig klart at dette kan ha mye for seg. Ta helse som et eksempel. En kan tenke igjennom hva bevilgninger til helse kan medføre eller ikke medføre. En kan tenke igjennom hva helse kan bety av sparte kostnader i neste omgang, ved at vi har en friskere befolkning, mindre sykmelding, mindre uføretrygding. Det finnes altså mange måter å tenke seg framskriving av budsjett på, som kan ha stor økonomisk konsekvens.

Eller ta det storstilte vedtaket som vi har gjort om barnehageutbygging og lavere barnehagepriser i Norge. Hadde Stortinget fattet vedtak om dette for hvert enkelt år og lagt noen planer framover, ville man på en måte ha startet en slags periodiseringstankegang i det vedtaket, og det hadde vært fornuftig og forstandig av Stortinget også å tenke barnehageutbygging i en langsiktig sammenheng og også tenkt på hvilke gevinster dette gir samfunnet.

Ta arbeidsledighet som et annet eksempel på et samfunnsfelt der det er viktig at man tenker langsiktig. Det betyr at man har muligheten til å tenke både økonomisk gevinst og menneskelig gevinst. Det betyr at det å tenke forebygging – noe som ofte framstår som nesten håpløst i stortingssammenheng – som i første omgang framstår som en utgift, kanskje på noe lengre sikt kan framstå som en inntekt, eller i hvert fall en mindre utgift, simpelthen ved at man har gjort noe klokt. Det som i helsesammenheng ofte kalles forebygging, kan tenkes overført til mange andre samfunnsområder, noe som vil gi mindre utlegg litt lenger fram i tid. Denne typen tenking er det nesten umulig å få til, fordi det fokuseres på budsjettbalanse, som blir en hellig strek man ikke skal bevege seg over. Det betyr at i det øyeblikket man ønsker å satse på noe, må man satse mindre på noe annet.

En langsiktighet i den type tenkning tror jeg ville ha vært til stor gunst for Stortinget og for Stortingets anseelse. De fleste av oss tenker faktisk slik i hverdagen, at hvis vi ikke pusser litt på husene våre innimellom, vil husets verdi forringes. Det betyr at vi maler litt ekstra og pusser litt ekstra, både fordi vi har glede av det selv, og også fordi husets verdi ikke skal forringes. Hvis man ser på budsjettarbeidet som et hus som forringes, kan dette være en måte å tenke langsiktig på, for vi skal bo i dette huset i mange, mange år. – Dette var ikke et forsvar for «Det norske hus», men et forsøk på å skape et bilde av hvordan langsiktighet faktisk kan bety økonomisk innsparing og gevinst.

Vi ønsker en trinnvis innføring av disse prinsipper. Vi tror det kan være klokt at vi tenker helhetlig ut fra denne vurdering, og jeg tror også det hadde vært klokt at Stortinget hadde tenkt igjennom hvordan vi ønsker å gå videre. Et utvalg under Stortinget, som vi er medforslagsstiller på, kunne ha vært fornuftig. Jeg registrerer at det ikke er flertall for dette, men jeg syntes å registrere i representanten Nordtuns innlegg noen tanker om hvordan han så for seg at Presidentskapet skulle gå videre i behandlingen her i huset av dette, og eventuelt spille tilbake til både finanskomite og andre komiteer. Hvis dette var et slags modifisert forslag av det vi har ønske om, hadde det vært klokt. Jeg håper i hvert fall at jeg oppfattet representanten Nordtun rett i så måte.

La meg fort bare nevne noen få andre forhold i innstillingen som det er viktig å legge vekt på.

Vi har gjort en omdisponering fra Finansdepartementet til styrking av kampen mot svart arbeid. Dette er et kjempeviktig og sentralt område. Vi synes det er vanskelig å forstå hvorfor ikke flertallet i større grad ønsker å ta tak i dette. Omfanget av svart arbeid er veldig stort, og det vil kunne være selvfinansierende hvis man styrket tolletaten og skatteetaten.

Småbåtregisteret var kort nevnt.

La meg også ta opp alle de forslagene som ligger på 90-poster – Husbanken, Lånekassen og mange andre viktige områder som vi har egne forslag på. Også her ligger det som heter «Ryan-fondet», disse 400 millionene til distriktsfondet ligger til bevilgning her i dag. Det er SV meget tilfreds med.

Presidenten: Representanten Øystein Djupedal har tatt opp de forslag han refererte til.

Morten Lund (Sp): Senterpartiet foreslår å øke bevilgningene til skatteetaten også for neste år med 25 mill. kr for å ansette flere kontrollører. Bakgrunnen er de stadige rapportene om det enorme omfanget av svart økonomi. Vi er bekymret for statens inntektstap på et tosifret milliardbeløp, for smitteeffekten når så få blir oppdaget og straffet, og for den umulige situasjonen som oppstår for dem som driver lovlig innenfor de bransjer som er mest rammet.

Bakgrunnen er også henvendelser fra ansatte i skatteetaten. De forteller om en vanskelig hverdag for dem som skal kontrollere, på grunn av store nedbemanninger. I perioden 1995-2002 er 800 årsverk blitt borte ved ligningskontorene og fylkesskattekontorene. NTL-Skatt, som organiserer 55 pst. av de ansatte i skatteetaten, påpeker at stramme budsjetter gjør at mange etatskontorer i distriktene står i fare for å bli nedlagt. Manglende kontrollkapasitet har som naturlig konsekvens at kontroller både i bedriftene og av de rapportene som kommer inn, må begrenses.

Forskerne Pape og Reichborn har beregnet at et ekstra kontrollårsverk i skatteetaten er verdt 4,6 mill. kr. I tillegg til de direkte økte inntekter som følge av at skatte- og avgiftsunndragelser blir avdekket, kommer effekten av at skattyternes atferd endrer seg når de som jukser, blir tatt. Jeg ønsker at folks skattemoral skal bli styrket. Det skjer ved hjelp av økte kontroller.

NTL-Skatt har også påpekt at gevinsten ved å utvikle og ta i bruk nettbaserte kontrolltjenester kan være betydelig overvurdert.

Jeg er skuffet over finansministerens og Regjeringens passive holdning, som går fram av de svar som er gitt på spørsmål om kampen mot svart økonomi. Regjeringen burde ta imot med åpne armer ethvert tilbud om å øke samfunnets inntekter og høyne skattemoralen ved å sette skatteetaten i stand til å utøve sin jobb på en bra nok måte.

Senterpartiet har i tilknytning til Statsbudsjettutvalgets innstilling fremmet forslag om å endre budsjetteringsrutinene slik at de store gevinster ved forebygging kan hensyntas på en bedre måte enn i dag. Det finnes mange områder der vi vet at bevilgninger i dag gir store innsparinger og forbedringer både for samfunnet og for den enkelte på sikt, men der ettårsperspektiv og streng fokus på det enkelte budsjettområde setter effektive stoppere for at forebygging prioriteres.

La meg nevne forebygging av trafikkulykker som eksempel. De koster oss 25 milliarder i året i dag i tillegg til menneskelig lidelse og smerte. Ifølge Vegdirektoratet koster ett dødsfall i trafikken 21 mill. kr, en gjennomsnittlig personskade 1,8 mill. kr. Trygg Trafikk sier at vegbelysning reduserer antall dødsulykker i mørke med 65 pst. Midtdeler på firefelts veg reduserer sannsynligheten for å bli drept med 40 pst. Et sammenhengende gang- og sykkelvegnett i norske byer har en samfunnsnytte som er minst fire-fem ganger høgere enn kostnadene. Likevel vil det i mange fylker kunne ta 100 år før behovet for gang- og sykkelveger er dekket. Det forteller litt om manglende hensyn til forebygging.

Senterpartiet mener at samfunnet ikke har råd til ikke å tenke forebygging på en langt mer offensiv og seriøs måte enn i dag. Vi må bort fra festtalene og over på praktisk handling for å bidra effektivt til å redusere antall ulykker, helseskader, miljøødeleggelse og vold. Vi må tenke langsiktig og på tvers av sektorgrenser når vi budsjetterer. Vi må endog greie å se hele samfunnsnytten av det vi gjør, og det som ikke gjøres. Det er det vårt forslag som legges fram i dag, legger opp til.

Senterpartiet er tilfreds med at vi nå får en diskusjon om mulighetene for en mer langsiktig budsjettering generelt. Budsjettvedtakene er svært viktige for mange, ikke minst for næringslivet. Stabilitet og forutsigbarhet må derfor tilstrebes. Senterpartiet er opptatt av at vi skynder oss langsomt og ikke innfører regler som innebærer økt byråkratisering, og systemer som blir mer ressurskrevende. Det er derfor positivt at det er bred enighet om at budsjettvedtakene fortsatt skal baseres på kontantprinsippet.

Senterpartiet har i innstillingen pekt på at dagens budsjetteringspraksis i Stortinget er unødig begrenset av praktiseringen av handlingsregelen, som er ettårig, og kravene om den strenge oppdelingen i budsjettrammer ved fagkomiteenes budsjettarbeid.

Senterpartiet mener at finanspolitikken må få et nytt overordnet siktemål, nemlig å stimulere til økt bruk av tilgjengelige arbeidskraftreserver. Når arbeidskraften er beregnet å ha 14 ganger større verdi enn oljeformuen, bør det bli en selvfølge at det i hvert nasjonalbudsjett gis en oversikt over tilgjengelige reserver og tiltak som sikter mot å la alle som vil, få delta i verdiskapingen, ut fra sine forutsetninger for å delta. Senterpartiet mener samfunnet her har enorme gevinstmuligheter, og at det vil bli helt nødvendig å hente ut disse gevinstene, ut fra de prognoser som foreligger for aldersfordelingen de neste tiår, og de økte pensjonsforpliktelsene.

Jeg vil få sette fram Senterpartiets forslag.

Presidenten: Representanten Morten Lund har tatt opp de forslag han refererte til.

Statsråd Per-Kristian Foss: I Gul bok for 2005 vil Stortinget få synliggjort, gjennom helhetlige fremskrivninger av budsjettets utgifter og inntekter for tre år fremover, en del slike økonomiske konsekvenser. Om man liker dem eller ei, skal jeg ikke kommentere på det nåværende tidspunkt, men la meg si det slik at det har jo ikke manglet på budsjettmessige fremskrivninger av vedtak Stortinget har ønsket å fatte. Jeg husker senest debatten om G-regulering i folketrygden. Det manglet ikke på langsiktige økonomiske fremskrivninger av vedtakene, men det hjalp jo ikke noe.

I høst skulle Pensjonskommisjonens innstilling kommet, men den kommer nå rett over nyttår. I Pensjonskommisjonens innstilling er det all grunn til å tro at man vil få tilstrekkelig med langsiktige økonomiske fremskrivninger, som i seg selv skulle si mye om mangel på budsjettmessig rom i årene som kommer. Om det vil gjøre noe inntrykk, vet jeg heller ikke, men det mangler ikke på slike fremskrivninger.

Statsbudsjettutvalget har jo vurdert dette ganske grundig. Det var et utvalg som var nedsatt av den forrige regjering – bredt sammensatt både faglig og politisk. Det har vurdert slike spørsmål og sett på erfaringer også fra andre land. Har det nyttet noe særlig med bindende budsjettrammer for en periode fremover, tre–fire år, som man f.eks. har i Sverige? Svaret er vel egentlig, og det står i innstillingen, at det har ikke virket noe særlig godt. Rammene holdes ikke, og man bruker også teknikker for å unngå dem, bl.a. skjønnsmessige anslag på regelbundne utgifter – altså å synse om regelbundne utgifter, som jo undergraver den samlede prioritering som følger. Men det skal ikke mangle på slike fremskrivninger dersom Stortinget ønsker det – og det har jeg forstått at mange ønsker – uten at slike fremskrivninger er bindende.

Regjeringen vil istedenfor et langtidsprogram for neste periode legge frem, i tillegg til Skatteutvalgets innstilling som en melding, Pensjonskommisjonens innstilling som en melding, og der vil mange fremskrivninger fremgå. I tillegg til det vil man legge frem en helhetlig økonomisk perspektivanalyse for en lengre periode. I en slik perspektivanalyse vil man jo se den handlefrihet man har i årene fremover. Det vil være fremskrivninger som kan legge grunnlaget for realistisk politisk programmering i den perioden som da gjenstår.

Til slutt må jeg bare si at jeg undrer meg over én ting: De som tar sterkest til orde for bindende rammer for perioden fremover, burde jo overveie de konsekvenser det gir for finanspolitikken. For de som sterkest tar til orde for å bruke finanspolitikken til konjunkturstyring, bør være særdeles forsiktige med langsiktig bindende rammer. Det kan jo tenkes at konjunkturene faktisk forandrer seg i en tre- eller fireårsperiode.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.