Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten føres over én dag, med en samlet taletid på 6 timer og 5 minutter, eksklusive replikker og treminuttersinnlegg. Taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 130 minutter, Fremskrittspartiet 80 minutter, Høyre 50 minutter, Sosialistisk Venstreparti 30 minutter, Kristelig Folkeparti 25 minutter, Senterpartiet 25 minutter og Venstre 25 minutter.

Replikkordskiftene foreslås ordnet slik: Det blir adgang til fem replikker med svar etter innlegg av partigruppenes hovedtalere, parlamentariske ledere, statsministeren og finansministeren og tre replikker med svar etter talere med 10 minutters taletid eller mer samt etter øvrige statsråders innlegg innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Reidar Sandal (A) [10:06:56]: (leiar for komiteen): Vi har ein sterk og sunn økonomi i landet vårt. No lever vi i ein markert høgkonjunktur. Den store utfordringa er å ordne seg slik at dei gode tidene kan vare ved for ein lang periode. Det er som kjent slik at måten vi klarer å handtere dei gode tidene på, har mykje å seie for den økonomiske utviklinga når konjunkturbildet endrar seg. Dei politiske partia har til dels svært ulike syn på korleis dette best kan gjerast.

Sysselsetjinga er no rekordhøg. Arbeidsløysa har falle sterkt og er no nede på eit svært lågt nivå. Frå hausten 2005 og fram til no har sysselsetjinga auka med over 150 000 personar, meir enn det doble av befolkninga i Finnmark. Fleirtalet av dei som har fått jobb, er personar som tidlegare stod utanfor arbeidsmarknaden.

Dei to siste åra har 54 000 personar gått frå arbeidsløyse til jobb. Det har sjølvsagt gitt kvardagen deira ei ny meining. Forskjellar er blitt jamna ut. Talet på langtidsledige er halvert i den same perioden. Ei sentral oppgåve framover blir å syte for at folk kan bli ståande i arbeid.

Riktige prioriteringar er viktig i økonomisk vanskelege tider. Men det gjeld sanneleg òg i gode tider, som vi no opplever. No må vi ordne oss slik at kostnadsveksten ikkje blir så sterk at vi riv grunnlaget vekk for konkurranseutsett næringsliv. Derfor må vi halde igjen i bruken av petroleumsinntekter. Regjeringa gjer det. Neste år vil bruken av petroleumsinntekter liggje 7 milliardar kr under forventa avkasting frå Statens pensjonsfond – Utland. Det er ein ansvarleg økonomisk kurs som definitivt er framtidsretta. Det var vel òg slik leiaren i Venstre, Lars Sponheim, tenkte då han i Stortinget 5. oktober var tilfreds med dette grepet frå Regjeringa. Han trudde ikkje budsjettforslaget ville vere så stramt, uttalte han.

Regjeringspartia arbeider for å skape eit meir rettferdig samfunn. Velferdsordningane og fellesgoda må derfor styrkjast. Ved å reversere skattekutta for dei rikaste som Bondevik II-regjeringa gjennomførte, har vi skaffa vesentleg meir midlar til felleskassa. Berre for neste år gir det 13 milliardar kr meir til fellesskapen, til f.eks. helse og omsorg, barnehagar, utdanning og miljø.

Helse- og omsorgstenestene er svært viktige for oss. Kvaliteten skal vere god. Det er eit vilkår for at pasientane skal kjenne seg trygge og få den oppfølginga som dei har krav på. Vi tek konsekvensen av det. Helse- og omsorgssektoren er budsjettvinnaren for neste år. Det blir ein realvekst på 3,9 milliardar kr. Aldri før har det vore lagt fram eit så godt helsebudsjett. Fleire skal få behandling ved sjukehusa. Neste år kan det investerast meir i bygningar og utstyr.

Opptrappingsplanen for psykisk helse blir fullført, og det blir ei styrking på 940 mill. kr samanlikna med i år. Psykiatrien har fått eit stort lyft med denne planen, både til investering og til drift. Omsorgsplan 2015 blir følgd opp med m.a. eit nytt investeringstilskot til nye sjukeheimsplassar og omsorgsbustader.

Det har skjedd store framsteg i utbygginga av barnehagar dei siste åra. Satsinga har vore sterkt offensiv. Men vi er ikkje komne i mål. Derfor blir det ein realvekst neste år på 2,7 milliardar kr til barnehagar. Midlane blir øyremerkte. Med det opplegget som Regjeringa foreslår, skulle grunnlaget vere lagt for full barnehagedekning i 2008.

Det blir også gjennomført to andre tiltak neste år til glede for barnefamiliar: Foreldrebetalinga for plass i barnehage blir reelt sett redusert ved at maksimalprisen blir halden uendra på nivået for i år. Dessutan blir foreldrefrådraget for pass og stell av barn auka for føresette, frå 5 000 til 15 000 kr for kvart barn utover det første.

Å leggje til rette for at flest mogleg kan få jobb med ei inntekt dei kan leve av, er å kjempe mot fattigdom. Vi satsar systematisk i den retninga. Arbeidsløysa har heldigvis gått sterkt ned. Trass i dette held vi fast ved nivået på arbeidsmarknadstiltaka. Det gir ein eineståande sjanse for personar som så langt har hatt problem med å kome i arbeid. Det nye kvalifiseringsprogrammet og garantien om tilbod om arbeidsmarknadstiltak til dei som har vore lengst ledige, er andre gode tiltak. Regjeringa foreslår dessutan styrking innanfor rusfeltet og meir midlar til opplæring for vaksne. Samla blir det foreslått å styrkje tiltaka mot fattigdom med 336 mill. kr. Så langt har den noverande regjeringa foreslått 1,6 milliardar kr meir til tiltak mot fattigdom enn Bondevik II-regjeringa gjorde. Då held eg utanfor løyvinga til bistand på 0,98 pst. av brutto nasjonalinntekt til fattige i andre land. Også der viser vi omtanke og solidaritet.

Den største utfordringa i vår tid er kanskje å kjempe mot menneskeskapte klimautslepp. Vi skal overoppfylle pliktene våre under Kyoto-avtala. Derfor blir det løyvt ein halv milliard kr til kjøp av klimakvotar. I tillegg skal Regjeringa få fullmakt til å kjøpe kvotar for inntil 3,6 milliardar kr utover dette. Dermed kan vi investere i utviklingsland for å hindre at deira framtidige økonomiske vekst blir skadeleg for klimaet.

Landet vårt skal ta ansvar for å utvikle teknologi for å fange og lagre CO₂ frå gasskraftverk. Budsjettet for neste år blir derfor styrkt for å reinse gasskraftverka på Mongstad og Kårstø. Den samla økonomiske ramma for Enova blir 1,5 milliardar kr neste år. Det opnar for sterk satsing på fornybar energi.

Regjeringa tek nye steg for å skape eit meir rettferdig samfunn. Fordelingsprofilen i skattesystemet blir styrkt. Personar som har høge inntekter og formuar, skal betale meir skatt. Dei som derimot har lågare eller middels inntekter og formuar, får uendra eller lågare skatt. Aksjerabatten i formuesskatten blir fjerna. Det fører til likebehandling av aksjar og andre formuesobjekt som bankinnskot og obligasjonar. Dette har svært gode fordelingseffektar, for det er først og fremst personar med høge inntekter som har store aksjeformuar. Samtidig aukar botnfrådraget vesentleg, frå 220 000 til 350 000 kr, noko som fører til at mange med låge formuar slepp å betale formuesskatt. Neste år vil 180 000 personar som i dag betaler formuesskatt, sleppe å gjere det. Halvparten av dei er pensjonistar. I tillegg vil mange få lågare formuesskatt enn i dag. På denne måten omfordeler vi verdiar i samfunnet og gjer systemet meir rettferdig.

Framstegspartiet foreslår å redusere skattane med 11,3 milliardar kr i forhold til opplegget frå Regjeringa. Skattereduksjonen kjem først og fremst dei høgtlønte til gode, fordi det største kuttet blir gjort i formuesskatten. Etter opplegget til Framstegspartiet vil ein person med bruttoinntekt på mellom 150 000 og 200 000 kr få skattelette på 1 800 kr. Den som derimot tener over 3 mill. kr, vil Framstegspartiet gi skattelette på 34 700 kr. Det er gruppene med høg inntekt og formue som blir vinnarar, ikkje folk flest.

Høgre vil ha ei ordning som til forveksling liknar på Framstegspartiet sitt opplegg. Rett nok vil Høgre berre gi ein liten skattelette for den lågaste inntektsgruppa – 400 kr. Den som derimot har ei bruttoinntekt på over 3 mill. kr, vil Høgre premiere med ein skattelette på 30 100 kr. Opplegget viser at det blir gitt lette for dei aller rikaste i samfunnet. Høgre følgjer altså godt opp den linja partiet stod for i førre periode, då det blei gitt skattelette på til saman 24 milliardar kr.

Regjeringa foreslår ei vesentleg endring i skattlegginga av reiarlag for å gjere dei konkurransedyktige i forhold til systemet i andre europeiske land. Næringa får innfridd ønsket om skattefritak for framtidige skipsfartsinntekter. Dette vil føre til auka lønsemd av investeringar i norsk skipsfart. Omlegginga vil utan tvil også ha den effekten at Noreg framleis kan hevde seg som ein stor aktør på den internasjonale arenaen. Finansinnstillinga viser at det er brei tilslutning til dette forslaget.

Den noverande skatteordninga for reiarlag inneber at selskapa ikkje betaler løpande selskapsskatt av overskota. Skatten blir utsett til reiarlaga deler ut utbytte eller går ut av ordninga. Eg meiner at dette systemet ikkje lenger er eigna til å sikre nyinvesteringar i norsk skipsfart. I den perioden den gjeldande skatteordninga har vart, er det opparbeidd skattekreditt på 21 milliardar kr. Å ettergi dette beløpet ville ha svært uheldige fordelingsverknader. Derfor har Regjeringa foreslått at 14 milliardar kr av skattekreditten skal innbetalast over ein periode på ti år. Det resterande beløpet på 7 milliardar kr kan setjast av til fond for miljøtiltak. Finansinnstillinga viser at det er klart ulike oppfatningar om denne saka.

Når det gjeld spørsmål som relaterer seg til forståinga av Grunnlova § 97, viser eg til behandlinga av Innst. O. nr. 1 for 2007-2008, som skal skje i Odelstinget om to dagar.

Framstegspartiet avviser forslaget frå Regjeringa og går imot at det på dette området skal budsjetterast med ei inntekt på 1,4 milliardar kr. Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre derimot vel ei anna tilnærming. Dei er imot den foreslåtte overgangsordinga og ber om at Regjeringa utgreier saka på ny – i dialog med næringa – og legg vurderingane fram for Stortinget i revidert nasjonalbudsjett for 2008. Det paradoksale er at sjølv om Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre vil stemme imot forslaget, bruker dei noko av inndekninga i sine alternative budsjett. Høgre har innarbeidd 600 mill. kr til forbetring av forslaget frå Regjeringa, dvs. at partiet bruker 800 mill. kr som inndekning. Kristeleg Folkeparti og Venstre går inn for at 200 mill. kr av beløpet som er inntektsført, i staden skal bli avsett til miljøfond. Dei bruker 1,2 milliardar kr til inndekning. Det er svært uklart korleis dei tre partia meiner det skal vere mogleg å få inn ein så stor del av skattegjelda samtidig som dei går imot forslaget frå Regjeringa om overgangsordning. Sidan det her er snakk om etterskotspliktige skattytarar, må vedtak gjerast i 2007 dersom det skal få bokført effekt i 2008. Derfor kan ikkje vedtaket først gjerast i juni neste år, slik Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre foreslår.

Finansinnstillinga viser at det er eit grunnleggjande skilje mellom regjeringspartia og Framstegspartiet. Medrekna utanlandsbudsjettet vil Framstegspartiet auke bruken av petroleumsinntekter med 15 milliardar kr utover forslaget frå Regjeringa. Rammene for Utanriksdepartementet vil Framstegspartiet redusere med ca. 10 milliardar kr. Det er hjelpa til dei fattigaste i verda som det i særleg grad skal kuttast i. Landbruks- og matdepartementet skal få ein reduksjon på over 6 milliardar kr etter opplegget frå Framstegspartiet. At det vil få dramatiske følgjer for jordbruket og distrikta våre, treng ingen vere i tvil om.

Regjeringspartia legg stor vekt på å føre ein ansvarleg økonomisk politikk. Vi vil at dei gode tidene skal vare. Størstedelen av det fagøkonomiske miljøet åtvarar mot å bruke meir av petroleumsinntektene og seier at konsekvensen vil vere høgare rente og arbeidsløyse innanfor eksportindustrien.

I den økonomiske politikken er det eit stort sprik på borgarleg side. Høgre har tradisjonelt stått for ein ansvarleg kurs på dette feltet, i klar motsetning til Framstegspartiet. Likevel ivrar Høgre no for regjeringssamarbeid med Framstegspartiet. Då blir det uklart kva slags økonomisk politikk ei slik koalisjonsregjering skal føre. Høgre er blitt utfordra i saka. Svaret har vore at dei vil føre ein ansvarleg økonomisk politikk og følgje forskriftene om handlingsregelen. Frå Framstegspartiet er svaret heilt annleis. Framstegspartiet slår fast at det er valresultatet i 2009 som skal bestemme kva slags økonomisk politikk som skal førast. Dersom Framstegspartiet får ein sterk posisjon, skal dei ha stor innverknad på den økonomiske politikken. Då vil ikkje garantien frå Høgre ha nemnande verdi. Spenninga er altså sterk mellom dei to største borgarlege partia i synet på den økonomiske politikken.

Mindre turbulent blir det ikkje om vi også har i mente Lars Sponheims klare tale om Framstegspartiet tidlegare i haust.

For nokre dagar sidan hadde Dagbladet følgjande treffande kommentar:

«Alt i alt har ikke de alternative budsjettene brakt de borgerlige partiene nærmere hverandre. Snarere demonstrerer de opposisjonens avmakt.»

Eg konstaterer at det er uklart kva slags alternativ som finst til den sitjande regjeringa. Haustjakta på borgarleg side har ikkje vore forsonande, men konfliktfremmande.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [10:22:14]: Det er mange ting man kunne grepet tak i, men jeg er for så vidt glad for at lederen av finanskomiteen bruker så mye av sin taletid på å snakke om Fremskrittspartiet. Men selvfølgeig, når en arbeiderpartimann snakker om Fremskrittspartiets politikk, er det nødt til å gå galt.

Så til det jeg vil spørre om. Vi har vært gjennom en ganske omfattende prosess i finanskomiteen når vi har behandlet statsbudsjettet, og lederen av komiteen har sågar på en meget god måte ledet komiteen gjennom arbeidet. Vi har hatt flere dager med høringer, og mange høringsinstanser har kommet til Stortinget og gitt viktige innspill til finanskomiteen på en rekke viktige samfunnsområder. Problemet, som jeg ser det, er at flertallet som har lagt fram innstillingen, stort sett velger å neglisjere alt som har kommet fram i disse høringene, og som organisasjoner, frivillige organisasjoner og andre aktører har vært opptatt av. Ser da lederen av finanskomiteen noe som helst behov for å ha denne typen høringer i forbindelse med en budsjettbehandling, når de som har flertall, stort sett totalt neglisjerer å høre på det som faktisk kommer fram?

Reidar Sandal (A) [10:23:20]: Fleirtalet i Stortinget, regjeringspartia, er opptekne av at vi skal ha ei demokratisk ordning. Høyringane i både finanskomiteen og dei andre komiteane i samband med behandlinga av budsjettet, er ei viktig, demokratisk handling. Vi lyttar til dei innspela som kjem – sjølvsagt gjer vi det – men det er altså slik at når folket vårt har bestemt at dei tre regjeringspartia skal danne regjering, må vi òg ha moglegheit til å bruke det fleirtalet vi har fått. Og representantane frå regjeringspartia har hatt eit godt, konstruktivt samvirke med Regjeringa i arbeidet med heile budsjettprosessen og har fremma synspunkta våre i høve til det.

Så vil eg peike på at vi har gjort endringar i samband med budsjettbehandlinga. Vi har plussa på budsjettet med 100 mill. kr til å styrkje tiltak mot fattigdom, til å styrkje miljøprofilen og til å satse meir innanfor universitets- og høgskulesektoren. Så Ulf Leirstein si bekymring for høyringsinstituttet er heilt grunnlaus.

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:24:34]: Norge går godt. Vår politiske hovedutfordring er, som representanten Sandal sa, å få de gode tidene til å vedvare. Likevel er dette en regjering for de tapte muligheter. Regjeringen gikk på et hvileskjær innen forskning og høyere utdanning, og man sitter tydeligvis fast på skjæret ennå.

Dagens regjering bruker 132 milliarder kr mer enn man gjorde i 2005. Likevel klarer man bare å presentere en økning på 2 milliarder kr til vei. På vårt viktigste politiske område, nemlig miljø, er det Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti som presser Regjeringen til handling og også til økt satsing.

Hvorfor bruker ikke denne regjeringen de store pengene på de store oppgavene, slik statsministeren har sagt og lovt flere ganger?

Reidar Sandal (A) [10:25:23]: Eg meiner nok at spørsmålet frå representanten Skovholt Gitmark i beste fall er misvisande. Den regjeringa som vi har no, brukar dei store pengane på dei store oppgåvene. Det har statsministeren sagt, og eg vil seie: Statsministeren har til fulle sine ord i behald. Vi har satsa tungt desse to åra, og vi har òg foreslått i budsjettet for 2008 å styrkje velferda i kommunane våre. Vi hadde ei sveltefôring av kommunane i førre periode. No har vi fått ein auke inkludert i det budsjettforslaget vi legg fram, på 20,8 milliardar kr for kommunesektoren. Det trur eg skulle fortelje alt. Vi satsar òg tungt på eit anna viktig velferdstiltak, nemleg utbygging av barnehagane, så vi er svært godt i rute. Vi har svært gode resultat å vise til. Det er faktisk vi i regjeringspartia stolte over.

Hans Olav Syversen (KrF) [10:26:31]: Finanskomiteens leder var inne på høstjakt. Han syntes det som hadde skjedd i den forbindelse fra opposisjonens side, var litt stusslig, skjønner jeg. Det kan vel ha noe å gjøre med at etter vår mening er ikke sesongen helt der foreløpig. Vi har ikke hatt noen sesongjakt midt i denne valgperioden. Men om to år kan det hende vi kan ta opp spørsmålet til nærmere vurdering.

Sandal var inne på at det ikke minst i gode tider er viktig å gjøre de riktige prioriteringene. Han kom inn på sunn økonomi som et viktig element i det. Samtidig ser vi at etter at Regjeringen la fram sitt budsjett, kom det stadig kritikk, også fra egne rekker, om at kampen mot fattigdom var nedprioritert. Flertallet legger inn 100 mill. kr. Det er stort sett til tiltak som kan sies å styrke kampen mot fattigdom. Jeg vil spørre finanskomiteens leder om ikke dette er en erkjennelse av at den kampen mot fattigdom som Regjeringen hittil har prestert, ikke har vært god nok.

Reidar Sandal (A) [10:27:41]: Å arbeide for å redusere fattigdomen er ei stor og krevjande oppgåve. Regjeringspartia erkjenner det, og vi er ikkje komne i mål. Men vi er godt i gang. Eg vil minne representanten Syversen om at den regjeringa som sit no, har foreslått, og får no vedteke, å auke løyvingane for å kjempe mot fattigdomen med 1,6 milliardar kr meir enn Bondevik-II-regjeringa gjorde i perioden 2001–2005. Vi har i alle fall oppnådd langt meir enn dei, men oppgåvene er store og formidable.

Eg vil òg minne om at vi har ei offensiv satsing når det gjeld å kjempe for betre vilkår for dei fattige i andre land. Vi aukar u-landsbudsjettet til 0,98 pst. av brutto nasjonalinntekta. Det har aldri vore så høgt før. Det skulle vere eit forslag som ligg Kristeleg Folkeparti sitt hjarte nær, vil eg tru.

Odd Einar Dørum (V) [10:28:57]: Like årvisst som det er finansdebatt, finner det sted en replikkveksling mellom partiet Venstre og representanten Sandal. Det handler om det grunnleggende, nemlig at kunnskap er makt, forskning er avgjørende for framtiden, forskning er avgjørende for å løse klimakrisen, og forskning er avgjørende for det levende og det ufødte næringsliv.

Hver gang har disse samtalene noe felles over seg, nemlig denne forståelsen som jeg nå presenterte. I fjorårets utgave, mellom representanten Sponheim og representanten Sandal, var representanten Sponheim opptatt av kuttene til universiteter og høgskoler. I sitt svar sier representanten Sandal: «Eg vil vere klar på det, men eg trur ikkje det blir nokon varig tilstand at det skal vere slik» – nemlig at det har vært et kutt. Vel, ved årets budsjett ble kuttet videreført. Nå ser vi at man kutter 200 mill. kr på Universitetet i Oslo. Det rammer undervisningen. Vi ser det samme skje i Bergen.

Er det slik at representanten Sandal, nå som vi nærmer oss juletider og planlegger nye budsjett, kan være tydeligere i løftene om at det vi nå ser ved universiteter og høyskoler, skal vi oppleve for siste gang?

Reidar Sandal (A) [10:30:01]: Eg vedkjenner meg at satsinga på høgre utdanning og forsking er eit viktig felt for regjeringspartia òg i tida som kjem. Vi har krevjande utfordringar. Vi har ikkje kome i mål.

Eg vil minne om at når det gjeld universitets- og høgskulesektoren og forskingsfeltet, aukar vi løyvinga til forsking med 1,2 milliardar kr neste år. Det er ein realvekst på 3 pst. Det er òg foreslått å auke kapitalen i Fondet for forskning og nyskaping med 6 milliardar kr, til 66 milliardar kr.

Eg viser òg til at vi foreslår 350 nye stipendiatstillingar frå hausten 2008. På tre år er auken i forskingsløyvinga blitt like stor som under heile den perioden Bondevik II-regjeringa styrte. Dersom representanten Dørum er sterkt misfornøgd no, fortel vel det mykje om korleis han vurderer innsatsen til den regjeringa han sjølv var med i i perioden 2001–2005, som gjorde ein klart dårlegare innsats.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:31:16]: På Arbeiderpartiets hjemmeside uttaler representanten Sandal at Fremskrittspartiet bruker penger partiet ikke har, fordi vi bruker 15 milliarder kr mer enn Regjeringen. Sandal har tidligere sagt at Fremskrittspartiets pengebruk vil føre til inflasjon, høyere kronekurs og sorg og elendighet for norsk industri. Det gjentok han for så vidt også i dag. Han sa at dersom Regjeringen hadde kunnet, ville den ha brukt mer penger.

I Ot.prp. nr. 79 for 2006-2007, som er til behandling i finanskomiteen, foreslår Regjeringen å øke statens eierandel i StatoilHydro fra 62,5 pst. til 67 pst. Det betyr at Regjeringen må kjøpe 143 millioner aksjer i StatoilHydro. Det koster anslagsvis 25 milliarder kr. Det viser seg at Regjeringen faktisk kan bruke mer penger når noe er viktig nok, som f.eks. aksjer i StatoilHydro. Hva kommer det av at staten uten problemer kan pumpe 25 milliarder kr inn i norsk innenlandsøkonomi ved å kjøpe i markedet, uten at det får noen negative konsekvenser, mens de 15 milliarder kr Fremskrittspartiet vil bruke, vil gi svært katastrofale følger for norsk innenlandsøkonomi?

Reidar Sandal (A) [10:32:21]: Det går eit grunnleggjande skilje i norsk finanspolitikk, mellom Framstegspartiet på den eine sida og regjeringspartia – og òg dei tidlegare regjeringspartia, heldt eg på å seie – på den andre.

Vi meiner det er uansvarleg av Framstegspartiet å bruke så mykje av petroleumsinntektene våre som det dei vil gjere, fordi det vil setje kronekursen over styr og føre til auka rente i landet vårt. Vi har lagt fram forslag – både i budsjettet for 2008 og tidlegare – som er innanfor ansvarlege økonomiske rammer. Det er òg den disposisjonen som vi har foreslått når det gjeld oppkjøp av staten sine interesser i statlege selskap. Så det er ingen grunn til ei slik uro som representanten Tybring-Gjedde her prøver å gi uttrykk for.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ulf Leirstein (FrP) [10:33:40]: Fremskrittspartiet har framlagt sitt alternative statsbudsjett, i trygg forvissning om at vi gjør en rekke omprioriteringer og nye prioriteringer som er viktige og riktige.

Norge har med sin oljerikdom muligheter mange andre land kan misunne oss. Allikevel skal ikke dette være noen sovepute. Vi skal gjøre gode, fornuftige og nødvendige investeringer nå, som vil gi bedre rammebetingelser for dagens innbyggere og for dem som kommer etter oss.

Fremskrittspartiet viser med sitt alternative statsbudsjett muligheten vi har til å foreta slike investeringer. Vi fremmer forslag om å øremerke deler av vår oljerikdom, oljefondet, til andre spesifikke fond, noe som umiddelbart vil gi positive ringvirkninger for norsk næringsliv og for innbyggerne.

Norge har en stor offentlig sektor. Dette krever, etter Fremskrittspartiets oppfatning, at vi kritisk gjennomgår den offentlige driften – for å sikre at skattebetalernes penger blir brukt mest mulig fornuftig og effektivt. Som folkevalgte forvalter vi de pengene vi har til rådighet, på vegne av innbyggerne. Derfor har vi gjennom vårt alternative statsbudsjett systematisk gått igjennom alle deler av offentlig forvaltning – for å kunne foreta kutt og besparelser i offentlig forvaltning, byråkrati og subsidieordninger. Dette gjør vi bl.a. for å frigjøre midler til å kunne prioritere sterkere på de områder vi mener at Regjeringen gjør for lite. Og vi gjør det for å kunne foreta store kutt i statens inndrivelse av skatter og avgifter.

Fremskrittspartiet ønsker at folk flest skal kunne få beholde mer av sine lønninger og pensjoner, slik at det skal være mulig å leve av egen inntekt, og at man selv skal kunne foreta valg for seg og sin familie.

Norge er et godt land å bo i – for de aller fleste. Men på flere områder har vi mangler og utfordringer som Fremskrittspartiet mener vi skal møte. Vi kan ikke stilltiende sitte og se på at noen opplever et velferdssamfunn som tar vare på de fleste, men ikke alle.

La meg da komme inn på de områder hvor Fremskrittspartiet gjør andre og helt nødvendige omprioriteringer enn det den rød-grønne regjeringen legger opp til:

Vi blir stadig minnet om situasjonen for pasientene i våre sykehus og om kommunenes tilbud til eldre, pleietrengende mennesker. Fremskrittspartiet ser med sterk bekymring på utviklingen knyttet til sykehusenes økonomi og utfordringene knyttet til ventelister og helsekøer. Bare det siste året har det blitt 20 000 flere mennesker i helsekø, og det totale antallet er nå over 200 000. Innenfor eldreomsorgen er det store forskjeller kommunene imellom, og alle burde nå se behovet for et krafttak for en bedre eldreomsorg.

Fremskrittspartiet mener at skal vi gi et kvalitetsmessig bedre tilbud til disse menneskene, må det bevilges flere midler. Vi foreslår derfor en klar satsing på pasientbehandling og en styrking av eldreomsorgen – gjennom systemendringer, ved å ta i bruk private tilbud som et supplement til det offentlige samt mer penger øremerket sykehusene våre og mer penger til eldreomsorgen i våre kommuner.

Regjeringens fattigdomssatsing har vist seg å være svært mangelfull, også i forslaget til statsbudsjett for 2008. Regjeringen har ikke tatt i bruk de virkemidler som ville ha kunnet løse problemene for mange fattige i Norge.

Fremskrittspartiet legger i sitt alternative budsjett fram flere forslag som vil redusere arbeidsledigheten samt øke produktiviteten og effektiviteten i arbeidslivet. Skal vi løse utfordringene for dem som har lite å rutte med, handler det om å gi folk mulighet til å klare seg på egen inntekt. Fremskrittspartiet foreslår derfor skatte- og avgiftskutt som vil komme dem med lave og middels inntekter til gode. Fremskrittspartiet foreslår et tydelig løft for alle minstepensjonister og unge uføre, som vil gjøre disse i stand til å få en anstendig inntekt.

Bilister, reisende med kollektivtrafikk og næringslivet blir hver dag minnet på manglende satsing på investering i infrastruktur. Det er ingen grunn til at Norge skal slite med virkningene av dårligere standard på samferdselssektoren enn våre naboland og resten av Europa. Tvert imot tilsier vårt lands beliggenhet, våre lange transportstrekninger og vår spredte bosetting at vi sørger for effektiv kommunikasjon og reduserte avstandsulemper for næringsliv og befolkning. Fremskrittspartiets forslag innebærer derfor en varig storsatsing på veiutbygging, stans i bruken av bompengemidler og etablering av varig og forutsigbar finansiering av utbyggingsprosjekter innenfor samferdselsnettet, både når det gjelder vei, jernbane og kollektivtransport. Dette gjøres ved å foreslå oppbygging av et infrastrukturfond hvor avkastningen øremerkes realinvesteringer i samferdsel. Slik etableres en basis for investeringer i vekst og verdiskapning i framtiden.

Regjeringens budsjettforslag vil ikke bedre tryggheten for folk flest. Det gis i budsjettforslaget ikke rom for høyere aktivitet innenfor justissektoren. Norge er i dag i bunnsjiktet når det gjelder politidekning i Norden. Fremskrittspartiet vil øke politiets driftsbudsjett betydelig neste år. Dette sikrer at flere politifolk blir ansatt, og det muliggjør at eldre, erfarne politifolk gis tilstrekkelig tilbud til å stå lenger i tjeneste.

Fremskrittspartiet mener at Norge bør ha som mål at landets utdanningssystem skal ligge i verdenstoppen når det gjelder kvalitet og læringsresultater, som gjenspeiler at framtidige arbeidsplasser i stor grad vil være kunnskapsintensive. I budsjettforslaget fra Regjeringen satses det for lite på utdanning og forskning i forhold til de uttalte målsettingene. Fremskrittspartiet foreslår en sterkere satsing på høyere utdanning og forskning, bedre kvalitet i grunnopplæringen, tilpasset undervisning og økt vedlikehold av skolebygg og kirker.

Regjeringens påstand om at skolen nyter godt av økte overføringer til kommunesektoren, er ikke dokumentert. Fremskrittspartiet har over flere år hatt øremerkede midler til skolesektoren. Fremskrittspartiet mener primært at grunnopplæringen skal finansieres gjennom et stykkprisfinansieringssystem, hvor pengene følger eleven til den skolen eleven velger å gå på. Inntil et slikt system er på plass, mener Fremskrittspartiet at det er nødvendig å øremerke deler av bevilgningene til kommunene til satsing på skolen og bedre kvalitet i opplæringen.

Fremskrittspartiet mener at det er viktig å øke overføringene til den spisse delen av Forsvaret, ut fra dagens sikkerhetspolitiske situasjon. Fremskrittspartiet mener at Forsvarets bevilgninger i lang tid ikke har stått i forhold til oppdragene Stortinget pålegger Forsvaret å løse. Fremskrittspartiet foreslår derfor en kraftig styrkning av Forsvaret med 2 milliarder kr. Dette ser vi på som starten på en økonomisk opptrappingsplan for Forsvaret.

Fremskrittspartiet ønsker en forsvarspolitikk og et forsvar som bygger på de utfordringer vi står overfor i dagens og morgendagens samfunn. Videre må Forsvaret være av en slik karakter at det lett kan tilpasses de ulike trusselbilder. Dette kan best sikres ved å beholde et grunnleggende forsvar med kjerneoppgaver på norsk jord, men med kapasiteter til å delta i operasjoner også andre steder i verden.

Fremskrittspartiets utviklingspolitikk tar sikte på å løfte mennesker ut av fattigdom og skape grunnlag for vekst og utvikling gjennom bl.a. å bygge ned toll- og handelsbarrierer, sletting av illegitim statsgjeld, sikring av eiendomsrettigheter for det brede lag av befolkningen, satsing på helse og utdanning, kanalisering av bistand gjennom frivillige organisasjoner og globale fond, forsterket nød- og katastrofehjelp, økt satsing på bruk av mikrokreditt og bistand til strukturelle tiltak som fremmer demokrati, rettsstat og markedsøkonomi. Alle tiltak som støttes, skal bli gjenstand for grundig evaluering, resultatmåling og regnskapskontroll.

De minst utviklede landene er preget av en negativ spiral, hvor bistand utgjør den vesentligste inntektskilden til landet, samtidig som det internasjonale finansmarked og det private næringsliv vegrer seg for å investere i markeder med høy risiko. Fremskrittspartiet ber Regjeringen om å utrede ulike aspekter rundt etablering av et fond for investeringer i det private næringsliv i disse landene.

Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett viser en alternativ måte å løse de utfordringer på som samfunnet står overfor. Jeg konstaterer at den rød-grønne regjeringen velger en annen kurs enn det Fremskrittspartiet ønsker. Det viser at Fremskrittspartiets politikk er et klart alternativ til Regjeringens politikk, og at de utfordringer vi har løsningsforslag til, kun blir neglisjert av Regjeringen og møtt uten konstruktive løsningsforslag.

Avslutningsvis tar jeg opp alle forslag som Fremskrittspartiet alene eller sammen med andre har framsatt gjennom budsjettinnstillingene.

Presidenten: Representanten Ulf Leirstein har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [10:42:24]: Framstegspartiet opnar no for regjeringssamarbeid med Høgre. Til no har det vore eit stort sprik mellom Høgre og Framstegspartiet i den økonomiske politikken. For 2008 vil Framstegspartiet f.eks. auke bruken av oljepengar med 15 milliardar kr. Høgre slår fast at dei vil ha ein stram økonomisk politikk òg i framtida. I debattar den seinare tida har Høgre avvist Framstegspartiet sitt krav om å bruke langt meir oljepengar. Omsynet til renter og kronekurs har vore viktige grunngjevingar.

Framstegspartiet og representanten Leirstein har fleire gonger hevda at det er styrkeforholdet etter valet i 2009 som skal vere avgjerande for kva slags kurs ei eventuell ny regjering skal velje. Eg tillèt meg då å spørje representanten Leirstein om han kan klårgjere kva slags økonomisk politikk ei eventuell regjering av Framstegspartiet og Høgre skal føre.

Ulf Leirstein (FrP) [10:43:32]: Fremskrittspartiet viser gjennom sitt alternative statsbudsjett hvilken politikk vi ønsker å føre, hvis velgerne gir oss mandat til det. Det er selvfølgelig valget i 2009 som er avgjørende for hvilket styrkeforhold partiene faktisk skal ha i eventuelle regjeringsforhandlinger, slik det også var for de partiene som i dag sitter med regjeringsmakt.

Fremskrittspartiet fører ikke en urealistisk og uansvarlig økonomisk politikk – tvert imot. Faktisk har bl.a. Statistisk sentralbyrå regnet på Fremskrittspartiets økonomiske opplegg og sagt klart ifra at vårt opplegg, slik vi innretter den økonomiske politikken, ville gitt mindre inflasjon og mindre press på renten – det motsatte av det representanten Sandal påstår. Vi vil komme tilbake til konstruktive regjeringsforhandlinger med andre partier hvis velgerne gir oss tilslutning for det i 2009.

Akhtar Chaudhry (SV) [10:44:31]: I sitt arbeidsprogram skriver Fremskrittspartiet at partiet ikke vil ha flere enn 1 000 mennesker fra den tredje verden, inkludert kvoteflyktninger og deres familier. En kan si mye om den politiske eller den moralske siden av denne typen politikk, men den skal jeg la ligge. I denne anledning er jeg mer opptatt av en annen ting, og det er at Fremskrittspartiet kutter 2,5 milliarder kr til Afrika i sitt bistandsbudsjett. Da er mitt spørsmål til Fremskrittspartiet: Ser Fremskrittspartiet motsetninger i sin politikk, når de på den ene siden kutter i det som kan gi mennesker i Afrika velferd og fred, og som dermed minsker presset på Europas grenser, og på den andre siden har et ønske om å få færrest mulig mennesker nettopp fra Afrika til Europa – og til Norge?

Ulf Leirstein (FrP) [10:45:35]: Representanten Chaudhry tar nå utgangspunkt i at norsk bistandspolitikk faktisk funker og gir disse menneskene i bl.a. Afrika, som han nevner, større håp om et nytt liv.

Vi så på nyhetene senest i går at en rapport fra NORAD viser at man faktisk ikke har klart å nå alle de målsettingene man setter for norsk bistandspolitikk. Derfor er jeg stolt av at Fremskrittspartiet er et parti som kommer med en alternativ bistandspolitikk, hvor vi bl.a. fremmer forslag om å be Regjeringen se på muligheten for å innføre et fond hvor vi kan støtte næringsvirksomhet i disse landene. Det er utrolig viktig for disse landene og for de menneskene som bor i utviklingsland, at hvis man skal lykkes, må vi få opp næringsliv, vi må få opp troen på privat eiendomsrett, og vi må få på plass lov og orden. Det kan vi gjøre med andre typer forslag som Fremskrittspartiet har fremmet, enn med den type forslag som representanten Chaudhry og andre har sverget til nå i mange tiår, og som faktisk dessverre viser seg ikke å lykkes.

Laila Dåvøy (KrF) [10:46:37]: Fremskrittspartiet vil i sitt alternative budsjett senke avgiftene på alkohol – dette i kontrast til våre naboland. Den borgerlige regjeringen i Finland øker avgiftene med 10–15 pst. neste år, og den borgerlige regjeringen i Sverige velger å øke alkoholavgiftene neste år av hensyn til folkehelsen og produktiviteten i arbeidslivet.

Ut fra SIRUS-rapport nr. 1 i 2001 kan vi stipulere konsekvensene av en prisnedgang i Norge tilsvarende dagens svenske alkoholpriser. Konsekvensene kan bli en økning i det totale antallet dødsfall på omkring 605 pr. år, hvorav 225 vil være dødsulykker og 60 vil være selvmord, i tillegg til en økning i kriminaliteten på 700 flere voldsdommer.

Representanten viste til utsatte grupper i sitt innlegg og sa at velferdssamfunnet skal ta vare på alle.

Kan Fremskrittspartiet forsvare at et kutt i avgifter er viktigere enn hensynet til folks helse, at barn og unge blir utsatt for vold, og å bekjempe kriminalitet?

Ulf Leirstein (FrP) [10:47:43]: Jeg konstaterer at representanten Dåvøy automatisk sammenligner det å redusere norske skyhøye alkoholavgifter med at det vil få en masse negative følger. Det er faktisk slik i dag at vi bl.a. har en grensehandel som er på rundt 10 milliarder kr, hvor en rekke mennesker som bor nær grensen, faktisk drar over og handler den typen varer som representanten Dåvøy sikter til. Det betyr at vi eksporterer mange arbeidsplasser ut av Norge.

La meg også minne om at det faktisk er en lovlig vare vi snakker om. Det er ingen automatikk i at man vil bruke mer av den varen ved at vi reduserer avgiftene her i Norge, men kanskje noe av den grensehandelsproblematikken vi ser, vil stoppe opp. Kanskje vi kunne få stoppet noe av den enorme smuglingen og den ulovlige importen som er av denne typen produkter inn til Norge, hvis vi fikk redusert norske alkoholavgifter. Vi kunne også da ha sikret norske arbeidsplasser.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:48:47]: Istedenfor å spørre om Fremskrittspartiets øremerking og private løsninger for helse og omsorg går mitt spørsmål på Fremskrittspartiets helhetlige økonomiske politikk.

USAs tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan har vært i Oslo og snakket om boliglånskrisen i USA:

Dette var en ulykke som bare ventet på å skje. Hadde det ikke vært boliglånene, så hadde det vært noe annet som hadde utløst den, sa Greenspan om finanskrisen som nå rir verdens banker og fire nordnorske kommuner, ifølge referatet i E24. Greenspan brukte betegnelsen «eufori», velvære gjennom stimulerende stoffer, om det som har skjedd. Euforien i den menneskelige natur bygger seg opp og er selvforsterkende. Det danner seg priser og forventninger som er helt uten forankring i de underliggende realiteter. Karusellen drives stadig fortere rundt, men det er ikke noe nirvana der ute. Markedene snur, det skjer brått. Euforien avløses av frykt. Vi har liten mulighet til å ta boblene på vei opp. De sprekker ikke før spekulasjonene gir seg, sa Greenspan.

Denne beskrivelsen er i sterk kontrast til norsk tradisjon. Hvor står Fremskrittspartiet nå – i vår blandingsøkonomiske tradisjon eller hos Greenspan?

Ulf Leirstein (FrP) [10:49:59]: Vi har ikke med Greenspan på våre møter i stortingsgruppen når vi lager vårt alternative statsbudsjett, så la meg i hvert fall avklare den myten.

Fremskrittspartiet legger opp til en økonomisk politikk hvor vi bl.a. tar i bruk noe av den oljerikdommen vi har i dag, til å satse på investeringer som er fornuftige i dag og for framtiden. I forrige stortingsperiode var faktisk Senterpartiet med på den linjen i finanskomiteen, men har valgt å bytte side nå, når man fikk regjeringsmakt og ikke lenger deler sin egen økonomiske politikk, slik man gjorde for bare få år siden.

Vi i Fremskrittspartiet er trygge på at vårt økonomiske opplegg vil bidra til å holde arbeidsledigheten lav, å sørge for å få et mer produktivt næringsliv, å få flere til å investere i norsk næringsliv, å sikre norske arbeidsplasser og å sørge for at vi holder skattene og avgiftene lave, slik at folk flest kan beholde mer av egen inntekt og leve av egen inntekt, noe som gir menneskeverd, og som er positivt for økonomien.

Borghild Tenden (V) [10:51:04]: Nestlederen i Fremskrittspartiet, Per Sandberg, skriver i Aftenposten den 15. november at det er galskap å satse på høyhastighetstog i Norge, fordi han er bekymret for at dette vil gå ut over det eksisterende togtilbudet. Han skriver at Norge trenger høyere fart på eksisterende jernbane. Samtidig kutter Fremskrittspartiet i budsjettet – på drift og vedlikehold, på investeringer og på persontransport med tog. Og som vi har hørt her i dag, bevilger Fremskrittspartiet fra et fond som jeg ikke kan se har gitt noen særlig avkastning så langt.

Har Fremskrittspartiet en jernbanepolitikk, og i så fall: hva slags?

Ulf Leirstein (FrP) [10:51:42]: Fremskrittspartiet har absolutt en jernbanepolitikk. I motsetning til dagens flertall, som fra år til år lar Jernbaneverket og andre aktører sitte og vente og se på statsbudsjettet med hensyn til om man faktisk får penger til investeringer, ønsker Fremskrittspartiet et fond, hvor vi øremerker en del av avkastningen hvert år, slik at man får forutsigbarhet i hva som faktisk vil kunne bli bevilget til henholdsvis vei, til kollektivtrafikk, til jernbane og til bredbåndssatsing. Det vil gi forutsigbarhet gjennom styringsdokumentet Nasjonal transportplan, slik at man visste at pengene faktisk kom, framfor slik som det er i dag, at man fra år til år er avhengig av å se om stortingsflertallet hoster opp de pengene som trengs.

Fremskrittspartiet har gjennom sitt alternative statsbudsjett øremerket penger til jernbaneutbygging, sørget for at vi satser på jernbane der hvor folk bor, der hvor det er mange pendlere, sørget for at de får et godt og sikkert tilbud. Vi mener at vårt opplegg ville gitt mye mer forutsigbarhet enn dagens opplegg. Og jeg har registrert at bl.a. samferdselsministeren har vært ute og sagt at kanskje man skulle se på muligheten for å bruke oljepenger osv. til den type investeringer. Vårt poeng er: La oss se på oljefondet, ta deler av det og putte det i et investeringsfond, så har vi øremerket klare midler til jernbane, til samferdsel for øvrig og til bredbåndsutbygging.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jan Tore Sanner (H) [10:53:15]: Høyre prioriterer de store oppgavene i forslaget til budsjett for 2008. Skolen og forskningen får et løft, eldreomsorg og rehabilitering styrkes, vi øker investeringene i vei og jernbane, øker innsatsen for å bekjempe fattigdom, trapper opp klima- og miljøinnsatsen og styrker både politi- og forsvarsbudsjettet. Det er god vekst i norsk økonomi, og det skaper rom for å prioritere viktige velferdsområder og å øke investeringene i kunnskap og infrastruktur. Der Regjeringen smører tynt utover alle sektorer, velger Høyre å foreta noen viktige prioriteringer.

Utfordringene kan selvsagt ikke løses av penger alene. Derfor fremmer Høyre en rekke forslag for å modernisere offentlig sektor. Når den rød-grønne regjeringen har stoppet fornyelsen, bremses også kreativiteten og evnen til å finne nye og smartere måter å løse utfordringene på. Vi må få mer ut av de ressursene vi har til disposisjon, og gjennomføre reformer som innebærer at det blir færre permflyttere og flere varme hender i omsorgen. Høyre fremmer bl.a. forslag om en modernisert bygge- og eiendomspolitikk, om nøytral moms i staten for å åpne for flere private tjenesteleverandører, om økt konkurranse innen vei og jernbane og lavere vekst i bevilgningene til offentlig administrasjon. Vi vil også motivere flere kommuner til å slå seg sammen, ved å gjeninnføre et statlig tilskudd til infrastruktur for kommuner som frivillig slår seg sammen.

Hovedutfordringen i norsk økonomi er mangel på arbeidskraft. Regjeringen bidrar til å øke presset i økonomien og dermed presset på renten og kronen, når de legger frem ekspansive budsjetter uten tiltak som kan øke tilgangen på arbeidskraft. Regjeringen svikter i finans- og strukturpolitikken både i 2007 og 2008, og overlater for mye av konjunkturstyringen til Norges Bank. Faren er at kostnadsøkningene i kommunene og høyere rente kan føre til et redusert tjenestetilbud i hele landet. Høyre vil sikre at de gode tidene kan vare lenger. Derfor vil vi gjøre det mer lønnsomt å jobbe, mer lønnsomt å investere i nye ideer og mer lønnsomt å spare. Vi reduserer også bruken av pengene fra pensjonsfondet noe.

Dette er ikke nye forslag som Høyre fremmer i 2008-budsjettet. Helt siden høykonjunkturen startet, har Høyre fremmet både strukturforslag og hatt et finanspolitisk opplegg som ville ha økt vekstevnen i norsk økonomi. Det viktigste vi gjør i vårt forslag til statsbudsjett for 2008, er å legge opp til en helhetlig strategi for å motivere og øke tilgangen på mer arbeidskraft. Høyre presenterer faktisk 31 forslag for å øke tilgangen på arbeidskraft. Forslagene innebærer at vi skal få flere fra trygd til arbeid, frigjøre arbeidskraft gjennom modernisering av offentlig sektor, øke arbeidsinnvandringen og flere tiltak som gjør det mer lønnsomt å arbeide. En undersøkelse som IKT-Norge fikk gjennomført, viser at fire av ti vil jobbe mer hvis de får beholde mer av egen inntekt. I dagens situasjon med knapphet på arbeidskraft er det ganske uforståelig at Regjeringen ser bort fra sammenhengen mellom lavere skatt og økt tilgang på arbeidskraft. Høyre øker minstefradraget med 2 500 kr for alle. Det skal lønne seg å jobbe. Finansministeren snakker ofte om at arbeidskraften er vår viktigste ressurs. Hvorfor vil hun da ikke gjøre det mer lønnsomt å jobbe for folk med helt vanlige lønnsinntekter?

Høyre presenterer også en strategi for å få flere eldre til å stå lenger i arbeid. Flere eldre arbeidstakere har en kompetanse som både offentlig sektor og våre bedrifter har behov for. Nå vet vi at nesten seks av ti 62-åringer og faktisk åtte av ti 66-åringer står utenfor arbeidsmarkedet. Vi vet at det er flere eldre arbeidstakere som ønsker å stå lenger i jobb. Høyre foreslår derfor et eget skattefradrag for eldre arbeidstakere som står i jobb, på 6 000 kr pr. år. Vi foreslår seniortiltak innenfor politiet og i skolen, og vi vil fjerne avkortingen i pensjon for alle mellom 67 og 70 år som velger en kombinasjon av pensjon og arbeid.

Aldri har statens økonomiske handlingsrom vært større. Den rød-grønne regjeringen kan glede seg over rekordstore skatteinntekter og høy oljepris. Bare siden 2005 har skatte- og avgiftsinntektene økt med svimlende 130 milliarder kr. Ingen andre land i Europa kan drømme om en tilsvarende situasjon. Disse landene velger allikevel å prioritere kunnskap og forskning. I Norge har Regjeringen valgt en annen strategi. I gode tider har den rød-grønne regjeringen senket ambisjonene innenfor kunnskap og høyere utdanning. Man har gått fra et hvileskjær i 2007 til et feilskjær i 2008. Jeg husker fortsatt daværende partileder i SV, Kristin Halvorsen, som reiste land og strand rundt i valgkampen i 2005 og snakket om at fremtiden ikke ligger på bunnen av Nordsjøen, den ligger i hodene på våre barn og vår ungdom. Hvem skulle da trodd at en regjering med en finansminister og en kunnskapsminister fra SV var det partiet som skulle nedprioritere kunnskapen?

I gode tider er det viktig at vi investerer for fremtiden. Derfor velger Høyre i tillegg til høyere utdanning og forskning å investere mer i vei og jernbane. Det er kortsiktig politikk å høste i gode tider uten at man samtidig sår for fremtiden. Å «dele» og «omfordele» er velkjente begreper i det rød-grønne vokabular. Men å «skape» synes å være et fremmedord. Vi trenger flere små og mellomstore bedrifter som kan trygge arbeidsplassene og sikre verdiskapingen og velferden i årene som kommer. Vi kan sikkert fortsette å surfe på gode tider en stund, men det er kortsiktig politikk. Høyre presenterer derfor en fremtidsrettet næringspolitikk med fokus på forskning, infrastruktur, innovasjon og reiseliv, og et lavere skattenivå som vil gjøre det mer lønnsomt å investere i norske arbeidsplasser.

La meg også legge til: Det er viktig at kommunene også får noe igjen når de legger til rette for verdiskaping i kommunene. Kommunene må oppleve at legger de til rette for små og mellomstore bedrifter og det blir mer verdiskaping, blir det også mer penger til velferd, mer penger til barnehager, skole og eldreomsorg.

Venstresiden ser det åpenbart helt annerledes. For dem er velferd noe som bevilges av staten. Når de rød-grønne nå tar en enda større andel av selskapsskatten fra kommunene, fjernes også en viktig motivasjon for kommunene til å legge til rette for nye bedrifter. Da blir det viktigere for kommunene å søke om høyere overføringer fra staten, fremfor å søke om å få flere bedrifter til kommunen. Det er kortsiktig. Det rammer mange kommuner, og det blir ikke mer, men mindre velferd.

Høyre vil gjøre mer for dem som trenger det mest, og øker derfor innsatsen for å bekjempe fattigdom med ca. 400 mill. kr utover Regjeringens forslag. Høyre øker bostøtten med 75 mill. kr, styrker innsatsen for å hjelpe rusmiddelavhengige, iverksetter flere arbeidsmiljøtiltak og foreslår lavere pris i barnehager for lavinntektsfamilier.

For Høyre er det selvsagt at det er et politisk ansvar å sikre en verdig alderdom, moderne sykehus, gode skoler og trygge barnehager, men det må ikke bety at det offentlige også skal drifte alle velferdstjenestene. Ufordringene innen flere av disse områdene er så store at vi må mobilisere alle gode krefter, private aktører, frivillige og ideelle organisasjoner. Under den rød-grønne regjeringen ser vi at det tas skritt for skritt hvor det blir mindre rom for private aktører, frivillige og ideelle organisasjoner. Prislappen for de ideologiske skylappene til de rød-grønne partiene er et dårligere tjenestetilbud til befolkningen.

Helsekøene vokser. Tilbudene innen rehabilitering og opptrening er svekket, fordi den rød-grønne regjeringen nedprioriterer og kutter i private tilbud. Barnevernet svekkes, fordi private tilbud nedprioriteres. Det blir mindre mangfold i Skole-Norge etter at man har svekket muligheten til å etablere friskoler.

La meg til slutt påpeke at de ikke-sosialistiske partiene på mange områder trekker i samme retning. Samlet utfordrer man Regjeringen på viktig områder. Selvsagt er det mye som skiller, og jeg vil ikke overdrive enigheten, men samtidig er det en del viktige ideologiske områder hvor Regjeringen utfordres. Det gjelder bedre rammebetingelser for bedriftene – det skal lønne seg å jobbe – økt satsing på sparestimulerende tiltak, økt satsing på kunnskap og forskning, mer til politi, mer til å bekjempe fattigdom og økt handlingsrom for frivillige organisasjoner. Det er noen av de områdene hvor de borgerlige partiene trekker i samme retning.

La meg til slutt ta opp de forslag hvor Høyre er forslagsstiller eller medforslagsstiller.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Jan Tore Sanner har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [11:03:53]: Høgre prøver å gi inntrykk av at det er eit ansvarleg politisk parti, eit parti som folk skal kunne stole på. I sitt alternative budsjett vil Høgre redusere ulike ordningar innanfor landbruket med 1,9 milliardar kr neste år. Det utgjer eit kutt på 16 pst., og det fører til ein reduksjon på 33 000 kr pr. årsverk i jordbruket i 2008. Forslaget må innebere at t.d. jordbruksavtala for 2008, som allereie er inngått, må setjast til side.

Eg vil derfor spørje representanten Sanner: Synest Høgre det er god og forsvarleg praksis å seie opp ei avtale midt i ein avtaleperiode utan forvarsel av noko slag? Og: Er Høgre sitt forslag ei gladmelding til distrikta våre?

Jan Tore Sanner (H) [11:04:59]: I valgkampen var landbruksministeren fra Senterpartiet på besøk i en av hjemkommunene til Reidar Sandal. Der fikk han beskjed fra de bøndene som ønsket å samdrifte, om at hvis de ikke fikk lov til å samdrifte, ville deres gårder bli nedlagt i løpet av kort tid. Det var på grunn av den rød-grønne regjeringens landbrukspolitikk.

Når jeg trekker frem det eksempelet, er det for å vise at et av hovedproblemene innenfor landbrukssektoren er at bonden har for lite frihet, at det er for mange konsesjonslover, for mye regulering, for sterk boplikt, som gjør at prisen på landbrukseiendommene synker, og at bonden får for lite frihet. Vi mener at vår landbrukspolitikk er forsvarlig og ansvarlig, og at kombinasjonen av større frihet for bonden kan kombineres med et noe lavere overføringsnivå.

Vi har et samlet opplegg som også er meget godt for Distrikts-Norge, og langt bedre enn det Regjeringen legger frem. Vi bedrer rammebetingelsene for kystnæringen og for små og mellomstore bedrifter, og satser mer på veibygging i Distrikts-Norge.

Magnar Lund Bergo (SV) [11:06:18]: Representanten Sanner sier at han vil ha mer penger til velferd. Det er fint. Han skal få vår støtte til det. Jeg bare undrer meg litt på om Sanner har god samvittighet for de pengene han bruker til velferd. Selv om Høyre gir noe skattelette, er det kanskje greit fremdeles å disponere 10 milliarder kr som denne regjeringen har inndratt i skattelette, men som den forrige regjeringen gjerne ville bruke.

Videre i Høyres program ser jeg at Høyre flagger høyt at de vil fjerne formuesskatten, og jeg har sett at enkelte Høyre-velgere har vært plaget med at det ikke skjer så veldig mye her. I årets budsjett har ikke Høyre store ambisjoner på egne vegne når det gjelder å fjerne formuesskatten. Dersom Høyre skal fjerne formuesskatten, vil det bety ytterligere 10 milliarder kr. Man kan få mye velferd for 20 milliarder kr. Det er klart.

Mener Sanner at det ville betydd noe for sykelønn, uføretrygd eller økte egenandeler ikke å ha 20 milliarder kr disponibelt?

Jan Tore Sanner (H) [11:07:25]: Det er én sammenheng som jeg savner i Lund Bergos replikk, og det er sammenhengen mellom verdiskaping og velferd. Velferd er ikke noe vi bare kan bevilge, verdiene må også skapes.

Når Høyre er opptatt av å senke skatten på lave og midlere inntekter, er det for å gjøre det mer lønnsomt å arbeide. Når vi går imot Regjeringens skatteskjerpelse for dem som investerer sine egne penger i norske arbeidsplasser, er det fordi vi vil gjøre det mer lønnsomt å investere i norske bedrifter. Da blir det også mer penger til velferd. Det er faktisk slik at skatteinntektene har økt med 130 milliarder kr siden 2005. Og hvorfor det? Jo, fordi det er god vekst i norsk økonomi. Da mener vi at det er riktig at vi også må investere for fremtiden, samtidig som vi prioriterer noen velferdsområder.

Det er en sammenheng mellom å gi gode rammebetingelser for bedriftene våre, å investere mer for fremtiden og å prioritere viktige velferdsområder.

Ola Borten Moe (Sp) [11:08:44]: Representanten Sanner er i sitt innlegg opptatt av de store økonomiske grepene i budsjettet. Han er bekymret for at Regjeringen bruker for mye penger, og mener at vi med det fører et for stort press inn i norsk økonomi.

Høyre kutter samlet sett 1,6 milliarder kr i statsbudsjettet sammenliknet med Regjeringens opplegg. Det er et kutt som tilsvarer 0,7 promille av nasjonaløkonomien. Mener Sanner at forskjellen mellom å la de gode tidene vare og det å sette økonomien over styr ligger i det sjiktet?

Så svarte ikke Sanner på det direkte spørsmålet fra representanten Sandal. Dette kuttet tilsvarer omtrent det Høyre kutter i en allerede inngått landbruksavtale. Forrige uke behandlet Stortinget et Dokument nr. 8-forslag fra Høyre, der man etterlyste «forutsigbare rammevilkår» for landbruket. Mener Høyre at dette er forutsigbare rammevilkår for landbruket?

Jan Tore Sanner (H) [11:09:50]: Svaret på det spørsmålet er ja, men la meg bruke litt mer tid på det første spørsmålet.

Jeg har ikke sagt i mitt innlegg at forskjellen på et ansvarlig økonomisk opplegg og Regjeringens opplegg er 1,6 milliarder kr. Hvis representanten hadde lyttet til mitt innlegg, ville han ha hørt at jeg fokuserte veldig sterkt på behovet for mer arbeidskraft. Det er hovedutfordringen i norsk økonomi. Det er ikke mangel på penger, men rett og slett at vi mangler de hendene som skal jobbe innenfor velferdsområdene, som skal jobbe innenfor skole, og som skal jobbe i bedriftene våre. Når det er mangel på arbeidskraft, ser vi at det blir press på lønningene, det blir press på rentene, og det blir press i norsk økonomi. Derfor er det viktigste grepet vi tar i vårt budsjett, den helhetlige planen vi lanserer for å øke tilbudet på arbeidskraft, ved å få flere fra trygd til arbeid. Vi gjør det mer lønnsomt å arbeide ved å modernisere offentlig sektor og ved å øke arbeidsinnvandringen noe mer, ikke minst den kompetente arbeidskraften. Det er forskjellen mellom vårt opplegg og Regjeringens opplegg når det gjelder hvordan man tar hensyn til de økonomiske utfordringene.

Alf E. Jakobsen (A) [11:11:08]: Høyre har mange forslag for å få flere folk i arbeid. Så vidt jeg greide å telle, er det 31 forslag om tiltak. Riktignok er effekten av en del av dem ganske uklar.

Det er ikke mer enn to år siden Høyre hadde finansministeren, satt i regjering og var med på å legge fram statsbudsjett. Hvorfor kom ikke Høyre med de forslagene da? Var det fordi mange av disse forslagene ikke ville øke arbeidsstyrken noe særlig? Eller var det fordi Høyre egentlig ikke er så opptatt av denne problemstillingen når det kommer til stykket? Var ikke situasjonen mer akutt mens Høyre satt i regjering? Hvilke av disse 31 tiltakene kom finansministeren med da Høyre sist satt i regjering og la fram statsbudsjettet?

Jan Tore Sanner (H) [11:12:03]: Jeg er fristet til å si at nå må vi slutte å snakke om snøen som falt i fjor. Nå er det på tide at også den rød-grønne regjeringen, som har sittet ved makten i to år, begynner å ta ansvar og ser fremover.

Det er faktisk slik at flere av de forslagene som ligger i vår helhetlige plan, var også den borgerlige regjeringens politikk, bl.a. å senke skatten på lavere og vanlige inntekter for å gjøre det mer lønnsomt å arbeide. Men situasjonen i dag er mer prekær enn det den var for to år siden. Nå er det faktisk dobbelt så mange ledige stillinger som det er arbeidsledige. Det betyr at kampen om arbeidskraften mellom kommunene, mellom helseinstitusjonene og mellom bedriftene er økende, og det betyr at det er nå vi må ta grep for å øke tilbudet på arbeidskraft. Det er faktisk det viktigste vi kan gjøre for å få de gode tidene til å vare lenger, slik at vi kan få mer velferd, og slik at folk kan oppleve trygghet i sin hverdag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Heikki Holmås (SV) [11:13:26]: På fredag besøkte jeg Det internasjonale energibyrået i Paris. Ifølge deres oppdaterte prognoser vil energiforbruket når det gjelder olje, gass og ikke minst kull, stige dramatisk fram til 2030, hvis vi holder fram som vi stevner. 60 pst. av utslippsøkningen vil komme i Kina og India, og det gode bildet på dette er at det hver uke åpnes et nytt kullkraftverk i Kina.

Selv om vi på denne måten kommer til å kjøre kloden inn i en evig, tropisk regntid, har vi her i Norge ingen muligheter til å stå med en moralsk pekefinger overfor verken kinesere eller indere. De gjør dette av én eneste grunn. De gjør det for å skape økonomisk vekst for å komme opp på den samme levestandarden som i Norge og i Amerika, slik at de kan kjøre like mye bil i like mange biler som oss, bruke like mye strøm og krangle om oppussing på kjøkkenavdelingen på IKEA like ofte som oss. Hva kan vi gjøre med dette? Det ene vi kan gjøre, er å dra til Bali og sørge for å få satt et absolutt tak på utslippene i 2020 og få Norge til å påta seg strenge utslippsforpliktelser. Det andre er å gjøre jobben hjemme, og den jobben er vi godt i gang med i det budsjettet som vi vedtar her i Stortinget i dag.

Når nesten 85 pst. av verdens samlede energiforbruk kommer fra gass, kull og olje, sier det seg selv at en omfattende rensing og lagring av CO₂ fra den stasjonære delen av disse utslippskildene vil kunne bidra enormt. Den jobben gjør vi her i Norge når vi som første regjering bruker nesten 1 milliard kr på rensing på Kårstø og Mongstad. Det er altså slik at når en reiser i andre land i Europa, er det all right å få den tilbakemeldingen at det legges merke til det vi gjør, og at det ses på som viktig. Ingen andre regjeringer enn vår har satt av penger til dette. Vi var først ute med å reinjisere på Sleipner, og vi skal være i teten når det gjelder å utvikle teknologi, slik at den kan tas i bruk i stort monn i årene som kommer.

Vi viderefører satsingen på jernbane på et historisk høyt nivå, og vi går videre i arbeidet med å utrede høyhastighetsbaner mellom storbyene i Sør-Norge, i tråd med det som er politikken i resten av Vest-Europa. Vi henger etter, men vi er på sporet.

I tillegg setter vi av 4 milliarder kr på årets budsjett og på framtidige års budsjetter til kjøp av klimakvoter, fordi vi har påtatt oss høyere forpliktelser enn det vi strengt tatt er nødt til etter Kyotoprotokollen, og fordi det er nødvendig for å nå de målene vi har.

Når strømprisene over hele Europa går opp over nyttår, er det et tegn på at det å innføre en kostnad på utslipp av CO₂ virker. Fordi de fleste energikildene og strømkildene i resten av Europa er fossile, bidrar det til å presse strømprisene oppover. Hva er vel da mer riktig for oss her i Norge enn at vi tar litt av den prisøkningen som folk og næringsliv merker, og investerer i ny fornybar energi? Vår regjering har mer enn doblet satsingen på fornybar energi. Når vi gjør det samtidig som vi øker avgiftene på fyringsolje med 40 øre, gjør vi det lønnsomt for folk å velge vekk forurensende energikilder. Vi støtter folk til å bli uavhengige av forurensende energikilder, slik som oljefyr, og til å satse på mer miljøvennlig oppvarming. Vi tar viktige grep på miljøområdet når vi gjør en del av dette.

Dieselavgiftene: Siste gang det ble foreslått en økning i dieselavgiftene, hørte en del av de eldre stortingsrepresentantene hvordan lastebileiere kjørte i timevis rundt Stortinget, helt til Stortinget gav seg og lot være å øke dieselprisene. Det er altså slik at vi øker dieselprisene med 20 øre pr. liter neste år, fordi det skal bli mer lønnsomt å velge drivstoffgjerrige biler. Det har ikke vært et knyst – knapt nok – fra Fremskrittspartiet.

Vi styrker bistanden i verden. Vi gjør det bl.a. ved å hjelpe land til å ta demokratisk og bærekraftig kontroll over sine egne naturressurser, samtidig som vi styrker satsingen på miljørettet bistand med 400 mill. kr. Skal de grønne utviklingsmekanismene i Kyotoprotokollen fungere som teknologioverføring til alle verdens land, ikke bare til Kina og India, må flere land hjelpes til å utvikle miljøvennlige prosjekter. Det er altså mange gode eksempler på hvordan det sløses med energi, rett og slett fordi det ikke fins offentlige myndigheter som er inne og tar de nødvendige grep som kunne spart masse energi, skapt billigere energi for folk og skapt velferd og utvikling i flere land.

Våre tre regjeringspartier gikk til valg på å velge velferd, fellesskap og rettferdig fordeling i stedet for skattelette og egoisme. Ett av de stedene der dette tydeligst kommer fram, er med hensyn til det som går på barnehagesatsingen vår. Vi sørger for full dekning i løpet av 2008. Jeg skulle gjerne likt å si noen ord til Byrådet i Oslo i denne anledning. De driver mesterskap i ansvarsfraskrivelse når de gjør egen inkompetanse med hensyn til å oppfylle barnehageløftene om til et problem først og fremst for SV. Vi er stolte over det enorme velferdsløftet vi tar, og vi ber alle om å være med på å dra det lasset. Det å la være å møte opp til dugnaden tar seg altså ikke ut.

I mellomtiden har vi frosset barnehageprisen. Vi lovte både lavere barnehagepris – en lav makssats – og vi lovte barnehageplass til alle. De løftene holder vi! Den gangen Øystein Djupedal og May Hansen i 2002 fikk på plass barnehageforliket, var prisen 4 000 kr i en god del private barnehager. Det at vi nå har satt ned prisen, gir en barnefamilie over 18 000 kr mer å rutte med og fører til at flere med dårlig råd får seg barnehageplass og kan gå ut i jobb. Dette er altså til Høyres Jan Tore Sanner.

Dette er et av de viktigste tiltakene vår regjering gjennomfører for å gjøre det mulig for mennesker som ønsker en arbeidsplass, å gå ut i jobb. Når vi samtidig gir folk økt fradrag for barnepass for andre og tredje barn, lønner det seg virkelig å jobbe, og det er billig å velge barnehage. Dette er altså det største velferdsløftet – kanskje det største kunnskapsløftet. Vi tar et stort arbeidsløft og et stort likestillingsløft. Det er det største som kommer til å stå igjen etter vår stortingsperiode når vi går til valg i 2009. Vi har sendt ut forslag til hvordan vi skal sørge for at alle skal ha rett til barnehageplass, og det kommer til å bli gjennomført.

Kunnskapen for våre barn begynner i skolen. Den begynner i barnehagen, og videreføres i skolen gjennom gode læringsopplevelser. Da er det kjempeviktig at vi sørger for – slik som for de barna som nå får gratis kjernetid i Groruddalen i Oslo – å utvide slike prosjekter til å gjelde flere. Vi vet godt at hvis vi ikke sørger for at barna kan norsk når de begynner på skolen, får de dårlige læringsopplevelser fra år én, noe som uten tvil bidrar til at vi har så mange som støtes ut fra videregående skole. Når vi utvider timetallet, gjennomfører og utvider prosjektene i forhold til gratis kjernetid, sørger for både sunnere ernæring, bedre helse og bedre konsentrasjon på skolen ved at de får frukt og grønt, og når vi gir rett til videregående opplæring for flere av de voksne som ikke har hatt rett til videregående opplæring til nå, så bidrar dette til et stort kunnskapsløft.

Neste år kommer vi til å ligge på det høyeste nivået når det gjelder direktefinansierte stipendiater fra Stortinget, altså over det den forrige regjeringen noen gang lå på. Når Stortinget tar seg muligheten til å gjøre omprioriteringer på statsbudsjettet, gir vi midler nettopp til å følge opp disse stipendiatene. Vi øker forskningsinnsatsen, og vi øker Forskningsfondet for å sørge for mer stabile vilkår. En viser veldig klart signaler om hva slags retning tingene går i.

Det andre viktige grepet vi tar, er i forhold til rettferdig fordeling, og det skal vi komme mer tilbake til i skattedebatten. Vi snur altså utviklingen enda sterkere der de 10 prosentene som er i toppen av samfunnet, drar ifra. Den forrige regjeringen, sammen med Fremskrittspartiet, ønsket å avskaffe formuesskatten. Vi bruker formuesskatten til enda bedre omfordeling gjennom å øke bunnfradragene, slik at flere slipper å betale formuesskatt, og vi styrker fordelingsprofilen generelt.

Vi tar gode grep for å sørge for å få flere mennesker i jobb. Vi gjør dette på en måte for å hjelpe nettopp de folkene som har minst penger, de som er sosialhjelpsmottakere, gjennom å styrke den kvalifiseringsstønadsordningen som vi har, og gjennom å ta viktige grep for å få flere folk i jobb. På denne måten skaper vi et mer rettferdig og mer miljøvennlig samfunn, og det er bra.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [11:23:53]: Det er blitt litt meir stille omkring den kampen mot fattigdom som SV har gått inn for i kvar valkamp. No legg ein altså fram eit statsbudsjett der ein person som tener 100 000 kr, må betale 15 000 kr til fellesskapet. Samtidig seier Regjeringa at ein person som berre har 100 000 kr å rutte med, er fattig og vil ikkje kunne delta i det sosiale livet som ein burde. Det er eg for så vidt heilt einig i. Derfor ønskjer også Framstegspartiet å heve frikortgrensa til 70 000 kr for inneverande år, og vidare heve ho til 100 000 kr. Vi synest altså ikkje at nokon som tener så lite som 100 000 kr, skal måtte betale skatt i det heile.

Då er mitt spørsmål til representanten Holmås: Synest representanten Holmås at det er rimeleg og riktig at ein person som berre har 100 000 kr i inntekt, 100 000 kr å rutte med, skal måtte betale 15 000 kr til fellesskapet?

Heikki Holmås (SV) [11:24:59]: Jeg synes at det som er viktig, er å se på summen av alle ordninger. Vi har gode bostøtteordninger, vi har gjort det billigere å delta på flere og flere arenaer, og vi har gjort det billigere for folk å få en barnehageplass. Jeg synes dette er viktige ting. I tillegg har vi sørget for – hvert eneste år, senest dette året – å gi skattelette nettopp til de gruppene som Gjermund Hagesæter her snakker om. Jeg tror at vi kommer til å fortsette med å gjøre det i årene som kommer.

De viktigste grepene vi har tatt for å skape en bedre fordelingsprofil i årets budsjett, går på to forhold: Det ene er at vi har sørget for at det i større grad gis fritak for formuesskatt til de folkene som er i bunnen. Fremskrittspartiet ville jo gi mest formuesskattelette til de menneskene som har aller mest penger her i landet – det er helt riktig. I tillegg har vi det siste grepet som vi tar, som altså Fremskrittspartiet heller ikke er med på, nemlig at vi bedrer fordelingsprofilen gjennom å skattlegge rederinæringen og trekke inn noen av de skattekredittene som de har hatt utestående.

Jeg synes at hvis en ser på helheten i Fremskrittspartiets skatteprofil, er det ingen tvil om hvor de aller største pengene går. Vi har ført en god fordelingspolitikk hvert eneste år, og vi kommer til å fortsette å gjøre det i årene som kommer.

Svein Flåtten (H) [11:26:31]: Jeg håper representanten Holmås tilgir meg at jeg etter hans engasjerte foredrag om verdens klimaproblemer og norsk barnehagesatsing stiller ham et spørsmål om hvordan det går med fattigdomssatsingen.

Regjeringens erklæring om å avskaffe fattigdom hørte jeg lite om fra Holmås, men jeg hørte om det fra komiteleder Reidar Sandal. Det har nå blitt til en «systematisk» satsing på fattigdom. Når det gjelder tallene, sier man at dette er 1,6 milliarder kr mer enn i budsjettet fra Bondevik-regjeringen. Ja, men da glemmer man at man nå har 132 milliarder kr mer til disposisjon. Dette er talltriksing som de fattige overhodet ikke kan leve av.

Har SV og Regjeringen forlatt målet sitt om å avskaffe fattigdom? Skal de fattige tilgodeses med smuler? Er dette nå bare blitt til en «systematisk» satsing på fattigdom?

Heikki Holmås (SV) [11:27:37]: Nei, vår regjering kan ikke ha noe annet mål enn å avskaffe fattigdommen. Det målet har vi også. Det står klokkeklart i Soria Moria-erklæringen. Det viktigste grepet for å sørge for at det blir færre fattige i Norge, er å sørge for å hjelpe flere av de menneskene som har hatt trøbbel med å komme seg inn på arbeidsmarkedet, ut i jobb. Jeg mener at det er veldig klart at vår regjering både jobber med dette og lykkes med dette når vi i løpet av det siste året har klart å halvere antallet mennesker som er langtidsarbeidsløse, altså mennesker som har vært arbeidsløse lenge. Det antallet er gått betydelig ned. Når vi samtidig med å gjøre det innfører en kvalifiseringsstønad, som gjør at alle de folkene som har et ønske om å komme seg ut i jobb, har muligheten til det gjennom gode programmer og kan få oppfølging til det – de skal få jobb og hjelpes til dette gjennom det nye kvalifiseringsprogrammet – mener jeg at vi viser veldig tydelig at vi mener alvor.

Når vi samtidig nå tar grep for de folkene som er aller mest utstøtte, (presidenten klubber) nemlig rusmisbrukere, og både fra regjeringens side og fra vår side sier at vi skal (presidenten klubber igjen) trappe opp dette i årene som kommer, mener jeg at tallenes tale er tydelig.

Presidenten: Presidenten ber om at taletiden følges.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:28:57]: Etter å ha vært en som satt tett på og var en av dem som maste om at vi må ha plass før vi subsidierer på pris, synes jeg at innlegget til representanten Holmås var ganske utfordrende. Men jeg skal ta en helt annen sak her.

Det ble feiret som en seier da de rød-grønne regjeringspartiene i Soria Moria-erklæringen lovte at

«bevilgningene til utviklingssamarbeid når målet om 1 prosent av BNI og at innsatsen deretter trappes ytterligere opp i perioden».

Dette ble feiret av SV.

Dette er den tredje budsjetthøsten med rød-grønt flertall. Heller ikke nå foreslår Regjeringen det som de har lovet. Kristelig Folkeparti gjør det i vårt alternative budsjett. Vi innfrir 1 pst.

Det er tøft å prioritere. Det er ikke mangel på inntekter til statskassen. De er større enn man forutsatte. Det er ikke mangel på ekstrem fattigdom og nød som gjør det nødvendig å ha dette i fokus fra vårt land. Det er ikke mangel på makt, for de rød-grønne har stortingsflertallet. Det eneste jeg da sitter igjen med, er spørsmålet: Er det mangel på politisk vilje til faktisk å gjøre det som man lovte gjennom Soria Moria-erklæringen?

Heikki Holmås (SV) [11:30:01]: Kanskje jeg får begynne med å si til Dagrun Eriksen at jeg synes det er veldig bra at de har prioritert offentlig bistand så høyt i sitt alternative budsjett. Det er alltid flott. Jeg mener at dette er noe vi har dratt i lag og bakket hverandre opp på i den perioden da Kristelig Folkeparti var med på å dra dette opp, og jeg er helt overbevist om at Dagrun Eriksen også husker at vi drog opp disse samlede beløpene i den perioden da vi satt i opposisjon.

Nå er vi i posisjon, og vi har en klar målsetting om at dette er noe vi kommer til å få til. Det sa jeg også da budsjettet ble presentert. I årets budsjett øker vi bistanden med 2,3 milliarder kr. I neste års budsjett legger vi opp til en økning på 1,5 milliarder kr – til sammen den største toårsøkningen noensinne. Jeg tør ikke love noe, men jeg tror jeg kan gå så langt som til å si at jeg har en veldig klar visjon om at det som ligger i Soria Moria-erklæringen, skal vi juble sammen over i 2009.

Lars Sponheim (V) [11:31:18]: Jeg skal ikke være med og forskuttere Heikki Holmås’ jubel i 2009. Men jeg har lyst til å fortelle ham at for noen uker tilbake – rett før Regjeringen hadde sin budsjettkonferanse – våknet jeg en morgen i august, midt i valgkampen, og hørte representanten Holmås’ mandige stemme appellere til sin egen regjering om at det måtte tas et skikkelig grep for å sørge for en aktiv og sosial boligpolitikk for å oppfylle løftene fra Soria Moria-erklæringen.

Nå skal jeg ikke gjøre noe poeng av at representanten Holmås, som en viktig finanspolitiker for Regjeringen, må ha hjelp av kringkastingen for å nå fram til finansministerens øre, men jeg vil sitere lederen for Leieboerforeningen, Lars Aasen, som mener at boligpolitikken er det området der det er størst gap mellom intensjoner og virkelighet i forhold til Soria Moria-erklæringen. Deler representanten Holmås denne virkelighetsbeskrivelsen fra Lars Aasen, eller mener han at Regjeringen i det budsjettet som nå foreligger, har levert det som den alltid aktive i sosial- og boligpolitikk, Heikki Holmås, appellerte til Regjeringen om en tidlig augustmorgen?

Heikki Holmås (SV) [11:32:21]: Jeg tror det er riktig, som Lars Sponheim tar opp, at innenfor boligpolitikken – det har vel også kommunalminister Magnhild Meltveit Kleppa sagt – står det fortsatt igjen å ta en del viktige grep for å komme i mål i forhold til Soria Moria-erklæringen. Vi tar viktige grep i forhold til studentboligpolitikken, som var en av de oppgavene som de tre regjeringspartiene samlet seg om i forkant av regjeringserklæringen, nemlig at vi ville øke antallet studentboliger. Vi fikk vel en gladmelding her fra NSU, som syntes at de grepene som var tatt for å øke antallet studentboliger, var veldig, veldig bra.

Nå gjelder det å komme i mål med utbyggingen av de andre boligområdene. Vi har satset mer penger på bostedsløse. Etter at Stortinget omprioriterte, satser vi også mer penger i dette budsjettet både på oppfølging av bostøtten for å gjøre den noe mer målrettet, og for ikke å diskriminere med hensyn til om huset er finansiert av Husbanken eller av andre. Det er et veldig viktig signal. Samtidig følger vi opp flere. Ett av de stedene det har vært størst problemer, er nemlig når det gjelder å komme fra fengsel og inn i bolig etterpå. Her er vi i gang, men vi har et stykke å gå.

Jørund Rytman (FrP) [11:33:47]: SV prøver å framstille seg som å være et parti som ivaretar u-landenes ve og vel. Jeg lurer derfor på hvorfor SVs finanspolitiske talsmann ikke støtter Fremskrittspartiets forslag om å fjerne de høye tollmurene rundt Norge, slik at u-landene i større grad kan få solgt sine varer til Norge. Flere rapporter og klare tall konkluderer med at de u-land som har satset på frihandel og eksport av varer, har oppnådd mer velferd og økonomisk vekst. Hvorfor kjemper ikke Heikki Holmås for dette, og hvorfor vil SV avgiftsbelegge varer fra bønder og produsenter i verdens fattige land?

Det var også litt interessant at Holmås pratet om miljø i innlegget sitt. Hvorfor vil ikke Holmås være med på å etablere et fond for investeringer i det private næringsliv i u-landene, slik at man bl.a. kan bruke norsk miljøteknologi i disse landene?

Heikki Holmås (SV) [11:34:43]: Nå tror jeg nesten Jørund Rytman har lest et annet budsjett enn det jeg har lest, for vi tar – i tråd med det som har vært en arbeidsgruppes anbefalinger – viktige grep for å gi nulltoll til flere land. Vi har nå utvidet antallet land som har tollfrihet, fra 50 til 64 i årets budsjett, pluss at vi senker tollsatsene for alle de andre u-landene.

Det vi ikke er interessert i å være med på, er å fjerne alle tollsatsene for alle land i verden. For det vi vet vil skje da, er nettopp at markedet i Norge vil bli oversvømmet av amerikansk- og australskprodusert kjøtt. Det ville skvise ut hele det norske markedet for bøndene i Norge, samtidig som de fattige landene ville miste den kvaliteten som ligger i at de har nulltoll. Her har vi tatt viktige grep i budsjettet for nettopp å gi u-landene en fortrinnsrett. Det må vi følge tettere opp i årene som kommer, for å sørge for at vi kommer i mål.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:36:05]: For noen uker siden – det var like rundt utskiftingene i Regjeringen – ble det sendt ut en pressemelding fra Finansdepartementet. I ingressen der står det «Hva med å prøve seg som finansminister på Kristin Halvorsens kontor?» Jeg lurte et øyeblikk på om det var noe med regjeringsskiftet jeg ikke hadde helt fått med meg, om at det var en allmenn mulighet til å fylle den plassen. Det var det ikke, men derimot var det en lansering av et nytt økonominettspill fra Finansdepartementet. Nå trodde jeg ikke det var spekulasjon og spill som var i første rekke i det departementet, og ved nærmere gjennomsyn var det et spill for ungdom om samfunn og økonomi – og det kan være vel og bra.

På den annen side slo det meg at finansministeren har kommet med noen løfter, ikke minst i barnehagepolitikken, som kanskje gjorde at dette «med å prøve seg som finansminister» var en erkjennelse av at løftene ikke er oppfylt. Det er ikke til å komme fra at de forventningene som denne regjeringen har skapt i veldig mange grupper i det norske samfunnet, har falt proporsjonalt med antallet måneder i regjeringskontorene. Det er vel en lærdom noen hver kan høste av.

Når Kristelig Folkeparti legger fram sitt alternative budsjett, er det også for å legge fram et budsjett vi mener vi kan stå for når vi en gang kommer tilbake i de kontorene hvor den utøvende politikken finner sted. Sentralt for oss er at vi ønsker å bygge et samfunn hvor medmenneskelighet og omsorg er styrende verdier. Hvert enkelt menneske har en ukrenkelig verdi, og det skal stå i sentrum for samfunnsbyggingen og for samfunnets institusjoner. Fattigdom, urettferdighet og nød er ikke noe et humant samfunn kan forholde seg passivt til, enten det er hjemme hos oss selv eller langt bortenfor våre egne grenser.

Det som stadig kommer nærmere inn på oss, er vårt ansvar for å forvalte miljøet til beste for alle mennesker – både de som lever i dag, og ikke minst de som kommer etter oss. Derfor har vi satset på dette når vi framlegger vårt alternative budsjett. Det kommer bl.a. til uttrykk gjennom følgende satsinger: Vi ønsker å bringe bistanden opp til 1 pst. gjennom å avsette 458 mill. kr mer enn Regjeringen gjør i sitt forslag. Innenfor dette ønsker vi å prioritere Afrika, utdanning og helse. Vi ønsker også å prioritere innsatsen mot fattigdom her hjemme. Over 300 mill. kr går direkte til fattigdomssatsing, i tillegg til en lang rekke andre tiltak som vil virke i samme retning.

Jeg må si at jeg blir litt lei av denne sammenlikningen med hva Bondevik II-regjeringen gjorde og ikke gjorde. Det var Bondevik II-regjeringen som igangsatte en konkret fattigdomssatsing. Når man ser på regnskapet for 2005, altså det siste året hvor Bondevik-regjeringen satt, brukte staten 650 milliarder kr. For budsjettet for neste år foreslås det å bruke 771 milliarder kr, altså 121 milliarder kr mer. Så kan jeg retorisk spørre om regjeringspartiene, når de vet at de har over 120 milliarder kr mer, synes at de har satset på fattigdom hjemme i den grad de fattige fortjener det. Hver og en får svare for seg selv. Sammenlikningen med andre regjeringer halter utrolig når man tar med seg hvilken enorm rikdom denne regjeringen forvalter i 2008-budsjettet, stipulert til 771 milliarder kr, som vi skal bruke.

I vårt budsjettalternativ mener vi også at vi reflekterer alvoret i klimatrusselen mer enn det Regjeringen gjør. Det betyr en kraftig vridning av skattene nettopp for å initiere et mer miljøvennlig forbruk. Det blir mer kroner til fornybar energi, kollektivtrafikk og jernbane.

For Kristelig Folkeparti er det sivile samfunn en viktig hjørnestein i samfunnet. Vilkårene for frivillige, ideelle aktører blir vesentlig styrket i vårt budsjettalternativ gjennom en egen frivillighetspakke. I omsorgssektoren øker vi innsatsen med 200 mill. kr på samme felt.

En trygg oppvekst er kanskje det beste vi kan gi våre barn for å trygge hele vårt samfunn. Skolesatsingen har det vært mye snakk om – eller kanskje vi skal si den manglende skolesatsingen fra den sittende regjering. Vi synes ikke det er et riktig grep å øke timetallet ytterligere når vi ser at kommunene allerede innskrenker på antall lærere. Vi vil heller fylle de timene vi allerede har, med mer kvalitet og bedre oppfølging av den enkelte elev. Derfor styrker vi også barne- og familievernet. Det gir en tryggere oppvekst, og det er viktig for de barna som kanskje har de største utfordringene i sin oppvekstsituasjon. Vi gir også mer til rusomsorg og tiltak for barn av rusavhengige og psykisk syke.

Når det gjelder høyere utdanning, er det symptomatisk at mitt eget universitet, Universitetet i Oslo, hvis styret får det som det vil, neste år skal kutte 200 mill. kr. På mitt gamle fakultet, juridisk fakultet, foreslår man for å spare penger å kutte eksamenstiden fra 8 til 6 timer, og å kutte sensorene ned til én pr. student når eksamen avgis. Det sier meg noe om at det er mye som skal til før vi kan si at vi har noe løft på den sektoren.

I eldreomsorgen hadde vi nå faktisk forventet en forpliktende tverrpolitisk opptrappingsplan fra Regjeringen, slik det ble lovt fra regjeringspartiene i valgkampen. Foreløpig har vi ikke sett noe til den. Vi mener at dagens eldre fortjener en opptrappingsplan, og vi mener også at det er nødvendig. Det er en stor utfordring når vi vet at innen rehabiliteringen er én av sju senger stengt de to siste årene. Det må faktisk bety at folk som har behov for rehabilitering, nå ikke får det.

Seniorpolitikken er viktig. Reidar Sandal var inne på at stadig flere kommer i arbeid, og vi vet også at det er stort press i norsk økonomi. De ikke-sosialistiske partiene har i fellesskap forslag som sørger for at flere kan bruke mer tid i arbeidslivet, ved at det bl.a. tas initiativ for at 68- og 69-åringer skal ha mer igjen for å arbeide, ved at vi fjerner avkortningen i forhold til den pensjonen de har.

Jeg synes at etter at Regjeringens forslag ble lagt fram, har veldig lite skjedd i Stortinget knyttet til budsjettbehandlingen. I finanskomiteen har vi hatt over 50 høringsinstanser. Det er ikke sikkert Regjeringens forslag i ett og alt har vært fullkomment, men når det skjer endringer på rundt 100 mill. kr, sier det noe om at løpet stort sett er lagt. Så vil jeg si at endringene, de 100 mill. kr, i hvert fall peker i riktig retning. Det er bostøtte, det er mer til rusavhengige, og det er i hvert fall et ørlite signal når det gjelder utdanning og forskning. Selv om disse 27 mill. kr ble oversolgt av representanten Holmås, er det nå i hvert fall et signal, uten at jeg er helt sikkert på at det gir noe utslag på Richters skala som er av betydning!

Årets nobelprisvinner i litteratur, Doris Lessing, har sagt: Tenk feil om du vil, men tenk for all del selv. Jeg tror Regjeringen har tenkt selv når det gjelder både rederi- og kraftverksbeskatning, men de har altså tenkt feil, og det skal vi komme tilbake til om to dager. Jeg synes de endringene som gjøres her, peker i gal retning for næringslivet og når det gjelder incitamenter for mer fornybar energi.

Jeg vil med dette ta opp Kristelig Folkepartis forslag, både dem vi er alene om, og dem vi står sammen med andre om.

Presidenten: Representanten Hans Olav Syversen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Rolf Terje Klungland (A) [11:46:30]: Når man hører på representanten Syversen, skjønner man at de er sterke i troen i Kristelig Folkeparti, men minnet er det annerledes med, tydeligvis.

Jeg vet ikke om det er tilgivelse Kristelig Folkeparti satser på også i politikken, men det er faktisk slik at denne regjeringen har dradd inn 13 milliarder kr i skattelette som regjeringen Bondevik hadde vedtatt i forrige periode. Det gir altså 50 milliarder kr mer til velferd i løpet av denne fireårsperioden. I Nationen 22. november kunne en lese at Kristelig Folkeparti nå ser at de får mer gjennomslag for sin politikk ved å samarbeide med de rød-grønne partiene.

Jeg vil utfordre representanten fra Kristelig Folkeparti på om han synes det er rett å gi skattelette istedenfor å få mer til sine kjerneverdier, som han kan få støtte for av disse regjeringspartiene.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:47:38]: Når det gjelder skattepolitikken, vil jeg si følgende: Det vi trenger, er en skattepolitikk som bygger opp under at vi har en velferd også i framtiden. Det tror jeg også Arbeiderpartiet egentlig er enig i. Derfor er det vel også slik at mange av de skattelettelsene som forrige regjering bidrog til, står ved lag fortsatt, antakelig fordi de var ganske vel fundert. Ikke minst gjelder det å sørge for at vi har et næringsliv som fungerer, som gjør at vi får større skatteinntekter ved å føre en skattepolitikk som underbygger verdiskapingen.

Jeg er ikke så opptatt av satsene som Klungland er. Jeg er opptatt av at vi har et skattesystem som bidrar i fellesskapet, som gjør at vi har et sunt næringsliv, og som også gir en god fordeling, slik at fellesskapsfølelsen, som vi trenger i det norske samfunnet, også kan være der i årene framover. Hvis Klungland er med på det, er vi i tilfelle på samme lag.

Magnar Lund Bergo (SV) [11:48:51]: Representanten Syversen legger i sitt innlegg stor vekt på bistand og fattigdom. Det er bra og prisverdig. Det som da forundrer meg noe, er at han samtidig sier at deres alternative budsjett er et budsjett for framtiden og det framtidige regjeringssamarbeidet – neste gang i posisjon. Det ligner ikke veldig mye på det Syversen ser, hvis han kikker over sin høyre skulder.

Men det som overrasker meg mer: Dagens situasjon med mangel på arbeidskraft gir en enestående mulighet til å få flere av dem som har ulike problemer i arbeidsmarkedet, fra trygd og over i arbeid. Kristelig Folkeparti understreker i finansinnstillingen at arbeid er den sikreste vei ut av fattigdom, og foreslår økte bevilgninger til arbeidsmarkedstiltak til personer som har fysiske eller psykiske lidelser. Allikevel foreslår Kristelig Folkeparti å kutte i de ordinære arbeidsmarkedstiltakene. Er ikke Kristelig Folkeparti opptatt av at arbeidsløse med andre typer problemer som gjør at de ikke står først i jobbsøkerkøen, f.eks. innvandrere og eldre, skal få hjelp til å komme i arbeid?

Hans Olav Syversen (KrF) [11:50:02]: Det som er tilfellet i vårt alternative budsjett, er at vi bruker mer på arbeidsmarkedstiltak enn det Regjeringen gjør. Vi vektlegger det noe annerledes, ikke minst fordi vi har vært på høringer og faktisk hørt hvordan det er der ute i virkeligheten: Det som nå trengs, er å sørge for arbeidsmarkedstiltak som er mer tilpasset dem som har et langvarig bistandsbehov. Dermed har vi en annen innretning enn det Regjeringen har. Vi styrker dem som trenger langvarig bistand på arbeidsmarkedet, og så går vi litt ned på de ordinære arbeidsmarkedstiltakene. I dagens situasjon tror jeg det er en riktig prioritering.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [11:50:55]: Mye er gjort, men det er fortsatt store utfordringer i eldreomsorgen. Nå er det gode ord å høre i alle partier. Men det holder ikke med bare gode ord, det er handling som teller.

Kristelig Folkeparti stemte sammen med Høyre imot det historiske løftet på 5,7 milliarder kr mer til kommunene i 2005. Men nå har Kristelig Folkeparti endelig begynt å få øynene opp, og det ser en i årets budsjettopplegg. En ser at Kristelig Folkeparti og Høyre har ulike innretninger i sine kommuneopplegg.

Mitt spørsmål er da: Finnes det en mulighet for at Kristelig Folkeparti igjen kan velge et samarbeid med Høyre, et samarbeid på Fremskrittspartiets nåde – når man husker hvordan det gikk forrige gang, hvordan kommunesektoren og en verdig omsorg ble skadelidende under det forrige samarbeidet?

Hans Olav Syversen (KrF) [11:51:38]: Det var vel en historiebeskrivning som må være tatt ut av Senterpartiets debattopplegg og ikke Kristelig Folkepartis, så her tror jeg at jeg må korrigere visse ting.

For det første: Da Bondevik II-regjeringen overtok etter Stoltenberg-regjeringen pekte dessverre pilene i norsk økonomi nedover. Det var helt nødvendig å stramme til og sørge for at vi fikk et næringsliv som fungerte, slik at vi på sikt kunne styrke økonomien. Det betydde at alle måtte bidra, også kommunene. Så ble det vekst i kommunesektoren utover i perioden. Men fra Kristelig Folkepartis side har vi sagt at i en situasjon hvor det ble strammet til i kommunene, var det nok slik at det ble vel hardt for enkelte. Det betyr at når vi nå har nytt godt av den økonomiske veksten som kom mot slutten av Bondevik II-regjeringens periode, og som nåværende regjering virkelig nyter godt av, er det rom for å satse på kommunene.

Representanten Slagsvold Vedum er vel kanskje også enig i at den forventningen som nåværende regjering har skapt i kommunene, er i ferd med å bli et problem for den sittende regjering.

Marianne Aasen Agdestein (A) [11:52:59]: Kristelig Folkeparti kjenner jeg som et ansvarlig økonomisk parti, i likhet med alle partier i denne sal, med ett unntak. I forlengelsen av det viser Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett til at de er bekymret for et opphetet bygge- og anleggsmarked. Som en konsekvens vil Kristelig Folkeparti dempe byggeaktiviteten ved å kutte i bevilgningen til Statsbygg med 225 mill. kr. Samtidig ønsker de å øke byggeaktiviteten i kommunesektoren med et langt større beløp enn det innstrammingen viser. Der foreslår de å utvide investeringsrammen til opprusting av kirker og skolebygg med 1,5 milliarder kr. Hvordan får Kristelig Folkeparti dette til å henge sammen?

Hans Olav Syversen (KrF) [11:53:48]: Når det gjelder bevilgningene til Statsbygg er det der ofte snakk om større prosjekter, som man med fordel kanskje kan dempe noe nå i en opphetet økonomisk situasjon.

Når det gjelder bevilgningene knyttet til låneordningen for kommunene som kan brukes til oppgradering av skoler og kirker, snakker vi her om mindre beløp, som det lokale næringsliv ofte kan sørge for. Jeg tror det er en bedre prioritering enn det Regjeringen har foreslått, i den økonomiske situasjonen vi er i.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:54:48]: Den rød-grønne regjeringa prioriterer fellesskapstanken og korrigering av markedskreftene sterkere enn ei regjering hvor Høyre er med. Dette gir bedre mulighet til å utvikle jevnbyrdige forhold blant folk, sikre nasjonale interesser til våre naturressurser, holde Norge reint med reint vann, rein luft og rein jord, samt ivareta kyst- og bygdebefolkningens interesser. Internasjonal solidaritet blir også bedre ivaretatt. Mange velgere som står bak den rød-grønne regjeringa, er imidlertid utålmodige etter å se dette sterkere ved praktiske tiltak i sitt hverdagsliv. Det er bra!

Årets statsbudsjett er nøkternt i forhold til de forventninger om velferdsforbedringer som er skapt i en høykonjunktursituasjon. For Senterpartiet er det spesielt gledelig at sjølstendig næringsdrivende kvinner nå i forbindelse med fødsel får sosiale trygderettigheter som er likeverdige med dem kvinnelige lønnsmottakere har hatt i mange år.

Vår pengepolitikk skal være mest mulig åpen, stabil og forutsigbar. Den skal understøtte finanspolitikken ved å medvirke til å stabilisere utviklinga i produksjon og sysselsetting, for i pengepolitikken har vi en krevende balanse. I Norges Banks Pengepolitisk rapport 3/07 ble rentebanen senket i forhold til tidligere rapport med en halv prosent til 5 1/4 pst. i andre halvår 2008. For Senterpartiet vil fordelingspolitiske konsekvenser for unge kontra velsituerte eldre personer samt konkurranseutsatt næringslivs rammebetingelser peke i retning av at vi ikke fører en økonomisk politikk som medvirker til at rentedifferansen til våre handelspartnere øker ytterligere.

USAs tidligere sentralbanksjef Alan Greenspan har vært i Oslo og snakket om boliglånskrisa i USA. Dette var en ulykke som bare ventet på å skje, sa Greenspan om finanskrisa som nå rir verdens banker og også er kommet til Norge i fire nordnorske kommuner. Greenspan brukte betegnelsen eufori, velvære gjennom stimulerende stoffer, om det som har skjedd. Euforien i den menneskelige naturen bygger seg opp og er sjølforsterkende. Det danner seg priser og forventninger som er helt uten forankring i de underliggende realiteter, markedene snur – det skjer brått – euforien avløses av frykt. Slik er det bare, vi kan ikke gjøre noe politisk med det, er Greenspans samfunnsforståelse. Vi har liten mulighet til å ta boblene på vei opp. De sprekker ikke før spekulasjonene gir seg, sa Greenspan. Dette var hans samfunnssyn.

Mange meningsdannende innbyggere i Norge har overflod av lettjente penger. Det preger sjølsagt atferden. Dette er penger som har sin basis i råderett over enorme naturressurser, hvor råderett kombinert med tidligere langsiktig samfunnsorganisering og -investering gjør at vi høster der andre har sådd. Det norske folk er ved dette privilegert internasjonalt, og vi har et stort ansvar for å feie for vår egen dør i klimautfordringa. Slik burde vi være annerledeslandet. Slik kunne vi med større tyngde gjøre krav på å tale med en sjølstendig stemme. Verden trenger sjølstendige stemmer.

Fokusering på finansforvaltning, aksjekurser, luksusinvesteringer og velferdsforbedringer for de bedrestilte har dessverre kommet enda mer i sentrum etter hvert som vår pengerikelighet har økt. I hvilke fora skapes så dette dominerende synet?

Produksjon av dagens rådende syn i landet skjer i Oslo, av et forholdsvis begrenset antall mennesker i viktige posisjoner, benevnt som Oslo-eliten. Dette synet kjennetegnes ved enøyd fokusering på aksjekursen, liten kontakt og forståelse for hva som rører seg ute i landet. Deres oppfatning bygger på det som er oppfatningen i finanssentrene – finanssentrene internasjonalt.

Senterpartiet er overbevist om at denne regjeringa må intensivere arbeidet med å videreføre vår økonomiske politiske tradisjon med å korrigere markedskreftene, slik at de samfunnsnegative utslag med økonomiske rystelser som gir frykt og utrygghet for næringsliv og folk flest, kan unngås. I dette arbeidet er strengere økonomisk lovverk, forsterket kredittilsyn og en mer langsiktig byggende økonomisk politikk viktige stikkord.

Dagens norske velferdsnivå bygger på politisk vilje til å bygge opp produksjonsbasert virksomhet for mange tiår siden. Vilje til å ta kontroll over utviklinga av oljeressursene har gjort at vi sjøl har en sterk oljeindustri og ikke bare er et filialland for utenlandske oljeselskaper. Viljen til å tilpasse rammevilkårene for internasjonal skipsfart til en global situasjon gjør at vi har en skipsfartsnæring og en maritim næring som er enestående i verden. Se på kartet hvor Norge er plassert, og vi ser Norges avhengighet av å mestre livet på havet og sjøen og dermed være en viktig sjøfartsnasjon med en lønnsom, moderne skipsfart.

Tidligere tiders aktive næringspolitikk har tatt utgangspunkt i at vi er et lite land, at vi har naturgitte fortrinn, nasjonal kompetanse og et ønske om å opprettholde en desentralisert bosettingsstruktur. Vi står nå overfor en globalisering som er sterkere enn noen gang. Det stiller oss overfor store utfordringer, og det må da føres en aktiv politikk for å hindre en forvitring av tradisjonell konkurranseutsatt industri som har basis i våre naturressurser eller vår beliggenhet.

Spørsmålet om skatt for rederiselskaper – både overgangsordning for de rederier som er inne i dagens rederiskatteregelverk, og framtidig ordning – har vært en komplisert sak for Senterpartiet. Regjeringen etablerer nå en konkurransedyktig rederiskattemodell for framtida. Dette er Senterpartiet glad for. Senterpartiet er opptatt av at dette er en viktig distriktsnæring som også gir grunnlag for landbasert virksomhet mange steder langs kysten. De maritime næringer er blant våre sterkeste næringsmiljøer – vi har internasjonale fortrinn. Det er viktig for Senterpartiet å bidra til å sikre dette også for framtida.

Når det gjelder overgangsordningen for de rederier som omfattes av dagens rederiskattregelverk, har Senterpartiet gått inn i denne saken med andre løsninger enn det kompromiss Regjeringa har foreslått. Flertallet i Senterpartiets stortingsgruppe har tatt Regjeringas oppfatning av rederibeskatning til etterretning ut fra den politiske situasjonen vi er i. Stortingsgruppa har derfor akseptert det forslag som foreligger.

Senterpartiet slutter seg til Regjeringas forslag om endringer i kraftverkbeskatningen. Samtidig vil vi understreke Regjeringas uttrykte målsetting om en sterkere satsing på ny fornybar energi med samlet mål om 30 TWh i økt fornybar energiproduksjon og energieffektivisering fra 2001 til 2016.

Det har kommet klare innspill, bl.a. fra Småkraftforeningen og Energibedriftenes landsforening til endringer i kraftverkbeskatninga. Vi i Senterpartiet er lydhøre til disse grundige innspillene. Derfor står vi bak en flertallsmerknad til budsjettet for 2008, hvor vi ber Regjeringa legge fram en bred vurdering av incentivene for økt miljøvennlig utbygging av vannkraft og annen fornybar energi i revidert nasjonalbudsjett for 2008. Spesielt ber flertallet om å få tilbakemelding på om det kan være forhold som hindrer en samfunnsmessig fornuftig opprusting, fornying og bygging av anlegg for fornybar kraft.

I vår situasjon med høykonjunktur og høye oljeinntekter er vår største fiende og neste generasjons største fare vår historieløshet og innadvendthet – historieløshet i den forstand at vi glemmer at det er tidligere tiders langsiktighet og tanker for framtida vi i dag høster av og bygger vår velferd på, og innadvendthet i den forstand at vi kun ser vår egen lille andedam og glemmer at vi på kort og lang sikt bygger vår velferd på samhandling med verden rundt oss basert på de næringsgrener som vi har fortrinn for å drive med, samt videreutvikler de næringer som er nødvendige for å gi våre innbyggere trygghet under skiftende politiske og økonomiske internasjonale konjunkturer.

Årets statsbudsjett er nøkternt i forhold til de forventninger om velferdsforbedringer som er skapt i en høykonjunktursituasjon. Det er et ansvarlig statsbudsjett for 2008.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jørund Rytman (FrP) [12:03:08]: For ca. to uker siden var samferdselsministeren og Lundteigens partifelle, Liv Signe Navarsete, på møte i regi av Modum Senterparti. Gjennom et oppslag i Drammens Tidende er det kommet fram at Navarsete der erkjente at Fremskrittspartiet har helt rett i at mer bruk av oljepenger til vei er god samfunnsøkonomi.

Jeg kan lese opp følgende fra Drammens Tidende:

«Vil bruke oljepenger på vei»

Og videre:

«Samferdselsminister Liv Signe Navarsete (Sp) gir regjeringens erkerival Carl I. Hagen rett i at det er mer fornuftig å satse på samferdsel enn å sylte ned oljemilliarder i utlandet.»

Jeg lurer på om finanspolitisk talsmann i Senterpartiet er enig i dette. I så fall – med vissheten om at vårt fylke, Buskerud, faktisk har 24 av landets 100 mest livsfarlige veier, og at Buskerud-veiene har et etterslep på ca. 2,2 milliarder kr – hvorfor presser ikke Lundteigen mer på for å øke bevilgningene til vei?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:04:10]: Som jeg sa i innlegget mitt, er mange velgere i de rød-grønne partiene utålmodige etter å sikre større satsing på fellesskapstanken – ikke minst på å krympe landet, sikre at framkommeligheten blir god. Vi ser at for de mennesker som bor i områder hvor man er avhengig av moderne kommunikasjon, er dette standpunkt som gjelder uavhengig av hvilket parti man stemmer på. Det er mange i SV som mener akkurat det samme som Liv Signe Navarsete ut fra den hverdagen de står oppe i.

Den prioriteringa som Regjeringa har gjort, er at man greier å oppfylle Nasjonal transportplans forutsetninger. Statsråden satser mer på framkommelighet og opprusting av veier – rett og slett å fylle asfalt i hullene i veien. Det er ingen hemmelighet at vi i Senterpartiet er utålmodige etter å gå videre her. Vi er langt fra i mål i forhold til det som Regjeringas støttespillere forventer av oss i de kommende budsjetter.

Svein Flåtten (H) [12:05:22]: Representanten Lundteigen har ved et par anledninger i dag euforisk omtalt utslagene av markedsøkonomien i USA og boligboblen der. Men det er også eufori i Senterpartiet. Det er et grasrotopprør mot partiets håndtering av skatteøkningene for småkraftverk. Det er litt mer hjemlig, litt mer nært, litt mer viktig for attåtnæringene på bygda og for utbygging av fornybar og miljøvennlig energi i dette landet.

Nå står Senterpartiet bak en merknad om at man skal utrede dette for fremtiden. Men dette er jo egentlig enkelt, dette handler om beskatning. Man behøver ikke lete etter incentiver. Dette er snakk om skatt. Hvorfor mener Senterpartiet at det er en så veldig god idé å øke skattene for småkraftverk ved å redusere grensene for når man skal måtte betale grunnrenteskatt?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:06:28]: Det hadde nok vært en fordel om også partiet Høyre i større grad hadde konsentrert seg om internasjonale konjunkturer og internasjonale forhold. Med vår åpne økonomi er hva som skjer internasjonalt, av større betydning enn de fleste er klar over. Derfor synes jeg det er noe uklokt å antyde nedsettende at det å ha et internasjonalt blikk, ikke er sentralt i den situasjonen vi står oppe i.

Men så tilbake til det hjemlige. I Senterpartiets rekker synes man ikke det er noe godt forslag å øke beskatningen av småkraftverk. Det har kommet tydelig til kjenne i de uttalelser som er kommet fra våre folk. Den helhetsløsning som så Regjeringa har valgt, er en løsning som har ført til veldig sterke faglige innspill fra både småkraftselskapene og Energibedriftenes landsforening. Det er noe Senterpartiet vil jobbe videre med fram mot revidert nasjonalbudsjett.

Jan Sahl (KrF) [12:07:44]: Senterpartiet har hatt et prisverdig engasjement for levende lokalsamfunn over hele landet, et engasjement som Kristelig Folkeparti deler fullt ut. Vi er enige om at levende småbedrifter er en forutsetning for et levende lokalsamfunn.

To konkrete saker til beste for småbedriftene har vært trygge rettigheter for selvstendig næringsdrivende i forbindelse med graviditet og fødsel og arveavgiftskrav overfor familiebedrifter som drives videre av neste generasjon. På det første punktet er det en viss framdrift, men på det andre punktet, arveavgift, skjer det ingenting. Representanten Lundteigen uttalte seg i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett på følgende vis:

«Punktet om lettelser i arveavgift er et sentralt punkt, og i Soria Moria-erklæringa står det at en skal gjøre generasjonsskifte i familiebedrifter lettere. Det er et punkt som blir fulgt opp.»

Nå er jo det punktet beviselig ikke fulgt opp. Mitt spørsmål til Lundteigen er om han i dag kan si noe mer om hvordan dette løftet konkret skal bli fulgt opp.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:08:51]: Vi er glad for å få en viss kreditt, i hvert fall i forhold til sjølstendig næringsdrivende kvinner. Vi tar med oss den.

Når det gjelder arveavgift og bolig som arvelater har bebodd, og bedrifter som arvinger overtar, er dette et svært viktig tema for Senterpartiet. Vi er nødt til å følge med i tida i forhold til det som kreves. Senterpartiet er ikke fremmed for å tenke i retning av betinget arveavgiftsfritak når arvinger overtar hus eller eiendom for å drive videre. Det er en fritakstenkning med betingelser som ligger Senterpartiets hjerte nær.

Gunvald Ludvigsen (V) [12:09:50]: I debatten etter at statsbudsjettet blei lagt fram den 5. oktober, sa representanten Lundteigen følgjande:

«Statsbudsjettet skal nå gjennom en grundig behandling i Stortinget. Det kommer mange på høringene våre som skal si sitt om budsjettet. Det er flinke folk i de respektive regjeringspartier som ikke har hatt muligheter til å gå inn på alle sider ved budsjettet, og det er sågar en opposisjon som skal lyttes til. På denne bakgrunn vil Senterpartiets stortingsgruppe holde muligheten åpen for endringer i neste års statsbudsjett i Stortinget.»

Er Senterpartiet fornøgd med at dei i realiteten ikkje blir høyrde av dei andre regjeringspartia i ei så viktig sak som skattlegging av småkraftverk i distrikta? Og ikkje minst: Har regjeringspartia høyrt på alle dei fornuftige forslaga frå opposisjonen, f.eks. om fleire og betre tiltak for å kjempe mot fattigdom?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:10:54]: Det er et helt korrekt sitat.

De høringer som er gjennomført, har regjeringspartiene i større grad enn tidligere tatt hensyn til, både i form av merknader og i form av holdninger som avspeiles i salen her i dag, til kommende budsjetter.

I tillegg er det en endring som er av større prinsipiell enn økonomisk karakter, nemlig at budsjettet er endret med 100 mill. kr i forhold til temaer som opposisjonen og høringspartene har lagt vesentlig vekt på.

Kraftverksbeskatningen og det som er saken der, har jeg grundig redegjort for. Det kommer en ny runde om rammebetingelsene for miljøvennlig kraftproduksjon fra vannfall og annen energi fra fornybare kilder i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Jeg vil oppfordre alle til å engasjere seg for å realisere Regjeringas målsetting om 30 TWh i økt produksjon fram mot 2016. Det er et svært ambisjonsrikt mål, som det må større fart på for å realisere.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [12:12:10]: Man blir litt andektig når man lytter til Lundteigens innlegg fra talerstolen. Der blandes en romantisert etterkrigshistorie, planøkonomi og global utvikling om hverandre. Jeg skal komme tilbake til det jordnære.

I år 2000 var det anslagsvis 70 000 bønder i Norge. I 2005 var det tallet redusert til 48 000. I dag er tallet enda lavere. Dette har Senterpartiet klart helt uten hjelp fra Fremskrittspartiet. Beregninger viser at antall byråkrater for å administrere disse litt under 48 000 bøndene er 5 000, dvs. at det er ca. en administrator pr. niende bonde. Dette tallet har ikke blitt redusert, selv om antall bønder har blitt redusert med 30 pst. de siste syv årene.

Mener Senterpartiet at norsk landbruk er hensiktsmessig organisert? Mener Senterpartiet at norsk bondestand trenger 5 000 byråkrater for å administrere sin virksomhet? Og er det noe som passer i en globalisert verden, som Lundteigen er så opptatt av?

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:13:14]: Jeg takker for attesten for romantikk og internasjonale forhold.

Når det gjelder bønder, som er litt mer jordnært, og som jeg har en viss forutsetning for å snakke om, og tilsyn i så henseende, kan jeg forsikre representanten Tybring-Gjedde om at det snart går over alle grenser i forhold til hvilke tilsyn og hvilke krav som stilles til dem som står for matproduksjonen i Norge. Det kan ikke være noen tvil om at Senterpartiet står for en linje der man skal kontrollere i stort, ikke detaljstyre i smått. Det gir muligheter for at vi kan forenkle kraftig en god del ting. I denne sal og i andre saler er det dessverre i stor grad for stor trygghet for at det er kjekt å ha. Det er moralen i en rekke saker. Det er kjekt å ha litt ekstra. Det er noen som skal betale, og det er noen som skal leve med det. Det er et stort problem for oss som i praksis arbeider i norsk jordbruk.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Lars Sponheim (V) [12:14:41]: Det hadde vært fristende å fortsette der Lundteigen slapp. Det hadde vært mye å tilføre den debatten for en som har vært imot de siste forenklinger som har vært gjort de siste årene, men jeg skal konsentrere meg om et større løp, nemlig budsjettet.

Aldri før har Stortinget behandlet et statsbudsjett med så mye penger til disposisjon som det vi kommer til å vedta i dag. Bare fra 2007 til 2008 øker skatteinntektene med 35 milliarder kr. En svært høy oljepris gjør at vi kan bruke mer oljepenger enn noen gang før, og enda holde oss godt under handlingsregelens 4 pst.-grense.

Rekordhøye inntekter gir store muligheter til å satse på framtiden. Men gode tider – ikke minst eventyrlig gode tider, som vi må si at vi har – setter særlig store krav til politiske prioriteringer.

Jeg mener at det som får flertall i dag, dessverre viser at det ikke har vært vilje til slike prioriteringer. Regjeringspartienes forslag til statsbudsjett er uten en klar politisk kurs, der alle får litt mer enn i fjor, og miljøet kanskje litt mer enn litt. Flertallets bruk av 100 mill. kr til alt fra litt mer bostøtte til kamp mot ulv i Norge hjelper ikke på hovedinntrykket av et flertall som ikke vil prioritere de viktigste utfordringene, men som har valgt et minste felles multiplum.

Det er direkte urovekkende at nedprioritering av høyere utdanning og forskning fortsetter. Venstre er svært skuffet over at fjorårets kutt i basisbevilgningene til universitetene og høyskolene ikke rettes opp.

Satsingen på barnehageplasser, heldagsskole og frukt og grønt går på bekostning av høyere utdanning, forskning og nødvendige tiltak for å rekruttere flere og mer motiverte lærere. Jeg mener det burde være åpenbart for alle at det er helt feil å utvide skoledagen når det er mangel på lærere. Flertallet mener tydeligvis at det ikke er noe problem, uten at det er anvist noen som helst løsning på hvordan denne utfordringen skal møtes.

Dette gjelder ikke bare grunnskolen. I Aftenposten i forrige uke kunne vi lese om at elever i videregående skole snytes for timer fordi flere skoler kutter antallet undervisningstimer for å spare lønnsutgifter. Dette kommer dessverre ikke som noen overraskelse. Lærerdekningen i grunnskole og videregående skole er ikke blitt bedre de siste to årene til tross for fagre løfter i Soria Moria-erklæringen.

Det er viktige elementer i neste års statsbudsjett innenfor miljøområdet. Den forsiktige økningen i grønne avgifter er bra, men ikke tilstrekkelig, og vi får ikke det nødvendige løftet som skal til for å møte klima- og miljøutfordringene. Støtten til fornybar energiproduksjon er for svak, og Venstre savner ordninger for investeringsstøtte til pilotprosjekt. I tillegg kommer det helt ulogiske forslaget om å øke beskatningen av småkraftverk.

Jeg tror at nestleder i Norddal senterparti, Egil Berge, har helt rett når han uttaler følgende til Nationen sist fredag:

«En ting er å sitte i regjering med SV og Ap, men jeg har ikke ord for at Sp går med på å øke skatten for småkraftverk. Vi har et valg om to år, og hvis ikke Senterpartiet går imot denne skatteøkningen, kommer partiet til å miste mange velgere.»

Senterpartiet er åpenbart truffet på sin mest erogene sone.

Venstre er skuffet over at flertallet heller ikke denne gangen velger å gjøre hverdagen enklere for gründere og selvstendig næringsdrivende. Den såkalte forbedring av de sosiale ordningene for selvstendig næringsdrivende framstår som en ren bløff: Regjeringen og stortingsflertallet later som om de bedrer de sosiale ordningene for de selvstendig næringsdrivende ved å gi disse en rett til fødselspenger fra 1. juli 2008. Samtidig sendes regningen til de samme gjennom en økning av trygdeavgiften. Regjeringen tar inn 95 mill. kr, og gir tilbake bare 60 mill. kr til de selvstendig næringsdrivende i 2008. Venstre har ved flere budsjettbehandlinger foreslått at selvstendig næringsdrivende gis rett til svangerskapspenger, omsorgspenger og sykepenger under svangerskap uten økning i trygdeavgiften. Vi gjentar dette i dag. Resultatet blir dessverre at regjeringspartiene nok en gang svikter. Det er skuffende, fordi Venstre mener bedre sosiale ordninger kan gi større trygghet og mer motivasjon for flere kvinner til å starte opp for seg selv.

Venstre er tilfreds med at Regjeringen fortsetter en tung satsing på å bekjempe global fattigdom, men samtidig er det grunn til å være skuffet over innsatsen på hjemmebane. Det er mildt sagt oppsiktsvekkende å se regjeringspartier som åpenlyst beskylder hverandre for ikke å ville prioritere tiltak for å bekjempe fattigdom, slik vi har sett det mellom SV og Senterpartiet ved dette budsjettframlegget. Resultatet blir dessverre at fattigdommen definitivt ikke blir avskaffet med dette budsjettet heller. Det må unektelig være noe underlig for det partiet som mente at fattigdom kunne avskaffes ved et pennestrøk, å oppleve at nesten hele opposisjonen foreslår å bevilge mer penger – til dels mye mer – til fattigdomsbekjempelse enn det man selv fikk gjennomslag for i regjering.

Venstre er et sosialliberalt parti. Det betyr sterk tro på menneskets skaperevne, kreativitet og ansvarsfølelse. Venstre setter alltid det enkelte menneske i sentrum, ikke grupper eller klasser. Alle mennesker er likeverdige, men ingen er like. Og alle må få den samme mulighet til å bruke sine evner til beste for seg selv og samfunnet.

I Venstres alternative statsbudsjett for 2008 får dette først og fremst sitt uttrykk gjennom økt satsing på utdanning og forskning, på miljø- og klimatiltak og fattigdomsbekjempelse. På hvert av disse områdene foreslår Venstre en påplusning på mer enn 1 milliard kr utover det stortingsflertallet gjennom regjeringspartiene mener er tilstrekkelig.

Venstre omprioriterer om lag 12 milliarder kr i sitt alternative statsbudsjett for 2008, fordelt med omtrent like store deler på skatte- og avgiftsopplegget og statsbudsjettets utgifts- og inntektsside. Venstre foreslår den samme strukturelle, oljekorrigerte budsjettbalansen som Regjeringen, men har et samlet opplegg som vil virke marginalt – for ikke å gjøre noe poeng av det, mindre ekspansivt på grunn av en netto skatte- og avgiftslette på om lag 750 mill. kr.

Venstre vil ha mer skatt på forbruk og helse- og miljøskadelig atferd og mindre skatt på arbeid, og vi foreslår i vårt alternative budsjett en slik omlegging innenfor en ramme på vel 3 milliarder kr. Venstre er skuffet over at Regjeringen ikke har benyttet denne anledningen til en kraftigere omlegging av skatte- og avgiftssystemet i en mer miljøvennlig retning. Noe er gjort, mye mer kunne vært gjort. Tidspunktet for en slik omlegging er definitivt nå. Både det forhold at klimaproblemene er vår tids største politiske utfordring og at Regjeringen skal holde det samlede skatte- og avgiftsnivået uendret, tilsier en langt mer offensiv omlegging enn Regjeringens forsiktige endring av enkelte avgifter.

Venstre foreslår videre endringer og omlegging i skatte- og avgiftssystemet på ytterligere 3 milliarder kr. Blant annet foreslår Venstre både å justere innslagspunktet i toppskatten og økt minstefradrag. Vi foreslår økt bunnfradrag i formuesskatten, styrking av BSU-ordningen, økte avskrivningssatser for næringslivet, styrking av SkatteFUNN-ordningen og rett til bunnfradrag for selvstendig næringsdrivende.

Kunnskap er noe av det viktigste Norge kan satse på i tiden som kommer, og en slik satsing innebærer en sikring av framtidig verdiskaping, demokrati og dannelse. Venstre vil derfor ha en rekordsatsing på skole, utdanning og forskning og foreslår en økning i bevilgningene til skole, utdanning og forskning på om lag 1,7 milliarder kr utover Regjeringens forslag. Hovedvekten i Venstres alternativ er en styrking av forskning og høyere utdanning med vel 1,2 milliarder kr, men vi foreslår også kompetanseår og rekrutteringsplan for lærere.

Norge skal være en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet, og vi skal ha en lederrolle i arbeidet med å utvikle et godt, klimavennlig samfunn. Norges troverdighet er avhengig av at vi reduserer egne utslipp, bidrar til utvikling av teknologi og viser at det er mulig å frikoble en sunn økonomisk utvikling fra utslipp av klimagasser. Til tross for at Regjeringen har forsøkt å framstille sin egen satsing innenfor klima- og miljøområdet som ambisiøs, inneholder ikke forslaget til statsbudsjett for 2008 de nødvendige prioriteringene for å få til reduksjoner i klimagassutslippene som monner. Derfor foreslår Venstre en kraftig økning i miljø- og klimatiltak på samlet 1,75 milliarder kr utover Regjeringens forslag. Blant annet foreslår Venstre økt satsing på klima- og miljøforskning, økt satsing på kollektivtransport og jernbane, styrket oljevernberedskap, diverse tiltak for ny fornybar energi og alternativt drivstoff og et eget tilskudd til foregangskommuner innenfor klimaområdet.

Alle mennesker skal ha frihet og et verdig liv. Velferdsstaten skal bidra til dette, som borgernes solidariske system for rettferdighet og trygghet. De grunnleggende forutsetningene for et godt liv skal være der for alle, uavhengig av de ulikheter vi fødes inn i, og de tilfeldigheter som livet selv rammer oss med. Allikevel er det ingen tvil om at vi innen helse- og sosialpolitikken må prioritere mer til dem som trenger det mest, og ikke smøre tynt utover til alle. Dette krever politisk mot og politisk vilje. Sosial ulikhet i helse er et voksende problem og henger nøye sammen med fattigdom. Det er svært viktig for å bekjempe fattigdom at det satses på helse og behandling til dem som altfor ofte faller utenfor også i helsevesenet. Rusmisbrukere må få bedre behandling og nødvendig hjelp. Venstre foreslår en økning i tiltak for å redusere fattigdom på vel 1 milliard kr utover Regjeringens forslag. Hovedsatsingene er rusomsorg, forsøk med borgerlønn, offentlig finansiert tannhelse, omsorgslønn for foreldre med funksjonshemmede barn, tiltak for bostedsløse og økt bostøtte.

Venstres alternative budsjett er etter mitt skjønn det mest radikale budsjettalternativet innenfor ansvarlige budsjettrammer som vi i dag har til behandling, og det er det alternativet som er best tilpasset de utfordringene Norge som nasjon står overfor. Vi prioriterer en satsing på framtiden: på forskning, utdanning og skole, radikale grep for å løse vår tids største utfordring – miljø- og klimaproblemene – og en målrettet satsing for dem som trenger det aller mest.

Jeg tar med dette opp de forslag Venstre har fremmet i innstillingen.

Presidenten: Representanten Lars Sponheim har tatt opp de forslag han refererte til. Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [12:24:46]: Venstre går imot den overgangsordninga som Regjeringa har foreslått for reiarnæringa. Venstre vil at ein skal greie ut saka meir, og at nytt forslag skal fremmast til våren i revidert nasjonalbudsjett. Det høgst spesielle er at Venstre først vil stemme imot forslaget. Likevel vil partiet bruke det aller meste av inndekkinga – til saman 1,2 milliardar kr – i sitt alternative budsjett.

I denne saka er det snakk om etterskotspliktige skattytarar. Vedtak bør derfor gjerast i år, ikkje neste år, dersom det skal ha bokført effekt i 2008.

Representanten Sponheim er ein svært erfaren politikar, som skal ha stor systeminnsikt. Eg vil derfor spørje: Korleis kan Venstre forklare den logikken som ligg bak handlemåten partiet har valt i denne saka?

Lars Sponheim (V) [12:25:57]: Etter hva jeg forstår, vil regjeringspartiene sørge for at dette vedtaket blir gjort i år, og det vil de facto bli et budsjett som skal disponere også disse pengene for neste år. Venstre har en oppfatning om en noe annen fordeling eller prioritering av disse pengene.

Men det jeg synes er viktig å si, er at Regjeringen har satt Stortinget – og ikke minst opposisjonen i Stortinget – i en vanskelig situasjon med dette forslaget. Det er kommet autoritative og sterke signaler til Regjeringen, ikke minst gjennom høringer, om at dette kan være grunnlovsstridig, og da settes Stortinget i en vanskelig situasjon. Stortingets vedtak vil kunne være en rettskilde i framtidige rettssaker som kanskje, eller med stor sannsynlighet, vil komme. Det i det hele tatt å spille Stortinget og denne skatteordningen inn i så mye usikkerhet synes jeg er uansvarlig av Regjeringen. Derfor har opposisjonen samlet bedt om å få et annet opplegg til revidert nasjonalbudsjett. Det kan f.eks. gjøres gjeldende for 2009 og senere etterskuddspliktig.

Ågot Valle (SV) [12:27:03]: Venstre skal ha honnør for forslaget om å ta imot 500 flere kvoteflyktninger, men baksida av medaljen er ikke så ærerik, for Venstre foreslår faktisk å kutte hjelpen til verdens fattigste med 34 mill. kr, samtidig som partiet ikke følger Regjeringa fullt ut når det gjelder å dra inn mer fra norske rikinger. Venstre vil kutte hjelpen til Latin-Amerika, med den merkelige begrunnelsen at det vil svekke fattigdomsorienteringa, men faktum er jo at fattigdommen er skrikende og miljøutfordringene formidable i flere latinamerikanske land. Budsjettet har en klar profil også i forhold til Latin-Amerika – sosial utvikling, miljøretta tiltak, biologisk mangfold, bærekraftig og demokratisk bruk av naturressurser, støtte til urfolk og til fattige kvinner.

Så spørsmålet mitt er: Er det sånn at det er urfolk, biologisk mangfold, fattige kvinner og arbeidere i Latin-Amerika som skal betale for det veldig gode forslaget om å ta imot flere kvoteflyktninger?

Lars Sponheim (V) [12:28:27]: La meg først si at det meget lille kuttet som er gjort på utviklingsbudsjettet når det gjelder den kanskje mer politiske satsingen på SVs politiske frender i Latin-Amerika, tror jeg ikke bør ses på som annet enn en tydelig politisk markering.

Det er helt rett at penger brukes til økt satsing på kvoteflyktninger, men det ligger i dette et klart signal om at vi nok kunne tenke oss at bistands- og utviklingsmidler kunne vært brukt annerledes. Så når representanten Ågot Valle stiller meg dette spørsmålet, gir det meg en veldig fin anledning til nettopp å reise dette som en utfordring i forhold til Afghanistan og behovet for sivil utviklingsbistand til Afghanistan. Jeg så representanten Valle på TV kritisere sterkt at vi ikke gjør mer av det, men det er jo en kritikk som går rett inn i SV, som har bistandsministeren og finansministeren. Vi vet at det er langt på vei de to ministrene som prioriterer denne store summen til utviklingsmidler, så hvis SV hadde villet, hadde vi kunnet prioritere mer til utviklingsarbeid i Afghanistan. Men politiske frender i Latin-Amerika er tydeligvis høyere prioritert.

Ola Borten Moe (Sp) [12:29:43]: Sponheim var inne på mangelen på lærere i sitt innlegg, og Venstre tar mål av seg til å styrke den offentlige skolen. Det er et mål Senterpartiet deler. Mitt spørsmål er om det er riktig å ta 6 000 lærere ut av skolen for å gjennomføre det kompetanseåret som Venstre har lovt, i en situasjon der vi allerede mangler lærere, og der vi åpenbart er nødt til å fylle på med 6 000 nye. I tillegg mangler en god del av den inndekningen som vi vet må på plass hvis et sånt forslag skal kunne la seg gjennomføre.

Det andre jeg tenkte å spørre om, er nettolønnsordningen for sjøfolk, som Venstre foreslår å ta bort i sin helhet. Er det en god hilsen til alle landets sjøfolk at man egentlig ikke ønsker dem, og kutter alle overføringer og støtte til vanlige arbeidsfolk, mens man går inn for den nye skatteordningen for skipsfart, der man i praksis skjermer kapitalen på samme vis?

Lars Sponheim (V) [12:30:46]: Når det gjelder det første, har representanten Borten Moe helt rett i at Venstre har den mest offensive utdannings- og lærerpolitikken i denne sal. Den må ses i en helhet, bl.a. når det gjelder investeringer i økt tilgang på lærere gjennom lærerutdanning og læreres økte kompetanse bl.a. gjennom mulighet til å kunne utdanne seg med jamne mellomrom. Det er vel knapt noen gruppe som trenger å modernisere sin kunnskap hele tiden som lærere, fordi de har den viktige jobben de har.

Så er det rett at Venstre har tatt på seg den litt tøffe, upopulære jobben det er å si at 1,8 milliarder kr for å la en yrkesgruppe få slippe å betale skatt, er helt urimelig, når vi faktisk tar statsministerens ord på alvor og sier at de største pengene skal gå til de store tingene. 1,8 milliarder kr betaler en altså til bartendere på danskebåten, mens fiskere som ligger utenfor Grønland i storm og uvær i dagevis, ikke skal ha den samme fordelen, og det i en situasjon hvor landet mangler arbeidskraft. Dette er dårlig politikk, og Venstre har mot til å si det.

Ellers hadde jeg gjerne sett at representanten hadde spurt litt om småkraftbeskatning, men det gjorde han altså ikke!

Torgeir Micaelsen (A) [12:31:54]: Jeg skal ikke spørre om småkraft, jeg heller!

I løpet av det siste halve året har vi fått tre avklaringer, vil jeg egentlig si, på borgerlig side som har gitt et bilde av hvordan situasjonen er der. Først fikk vi den klare beskjeden fra lederen i Fremskrittspartiet, Siv Jensen, om at de ikke vil støtte en regjering der de selv ikke er med. Så satte Sponheim til de grader dagsordenen her tidligere i høst ved å gi klar beskjed om at Venstre ikke ville støtte en regjering der Fremskrittspartiet var med. Og i det siste har vi også fått klar beskjed fra Jan Tore Sanner fra Høyre om at det er helt uaktuelt for en ny borgerlig regjering å drive en uansvarlig økonomisk politikk. Sponheim satte dagsordenen, som sagt, og hadde noen ganske gode, reflekterte vurderinger av situasjonen på borgerlig side for et par uker siden. Hvordan vurderer han nå, etter at de ulike alternative budsjettene er lagt fram, situasjonen på borgerlig side for månedene og årene som kommer?

Lars Sponheim (V) [12:32:57]: La meg først gi uttrykk for at jeg tror at valgresultatet i 2009 kommer til å gjøre at Norge får en mindretallsregjering. Iallfall tyder alle galluper på at dagens flertall forsvinner, og jeg er ganske sikker på at det ikke vil bli etablert noen annen, alternativ flertallsregjering. Da får vi en mindretallsregjering. Når en har vært igjennom en budsjettbehandling som den vi i dag avslutter, er jeg ganske sikker på at det er ganske mange som vil glede seg til vi får tilbake en mindretallsregjering og får litt politikk, fart og dynamikk inn i dette igjen, og sågar bedre budsjetter for landet.

Jeg vurderer nok i denne sammenhengen den budsjettinnstilling som nå foreligger, slik at den i og for seg understreker det jeg har gitt uttrykk for tidligere i høst. For meg er det noen egenskaper ved hva jeg kaller borgerlig politikk. Den ene er en raushet og en anstendighet overfor mennesker som er annerledes, lever annerledes og ser annerledes ut, og den andre er en langsiktighet som handler om klima- og miljøutfordringene, og som handler om nøkternhet i pengebruk. Er det usikkerhet om hva vi tåler på lang sikt, gjelder føre var-prinsippet på disse områdene. Her har jeg dessverre, vil jeg si, ikke øyekontakt med Fremskrittspartiet, og derfor står det nok fast det jeg har sagt i hele høst.

Heikki Holmås (SV) [12:34:12]: Jeg kunne ikke dy meg etter å ha hørt Lars Sponheims svar til Reidar Sandal i forhold til rederibeskatningen. Er det noe som vanligvis kjennetegner Lars Sponheim, er det at han har litt magemål. Derfor lurer jeg på når det gjelder rederibeskatningen: Tre av opposisjonspartiene har en fellesmerknad i forbindelse med den debatten vi skal ha på torsdag, der de er veldig klare på at de ikke føler seg helt trygge på opplegget og ikke kan være med på det, men ber Regjeringen komme tilbake med et nytt opplegg. I denne saken har altså ikke Lars Sponheim magemål, for han bruker faktisk 1,2 milliarder kr av de pengene som han ber Regjeringen om å komme tilbake igjen med et helt annet opplegg for hvordan man skal trekke inn, og helst komme til et kompromiss med rederinæringen om hvordan man ønsker å gjøre dette. Da er spørsmålet mitt til Lars Sponheim rett og slett: 1,2 milliarder kr – har Lars Sponheim noen tanker å bringe videre til Regjeringen om hvordan man skal få dette til?

Lars Sponheim (V) [12:35:23]: Nå er det slik at det de facto blir gjort vedtak på torsdag som betyr at dette vil være penger som ligger i statsbudsjettet for neste år. Vi har gjennom dette budsjettforslaget sagt at vi synes at en større andel av dette kunne gått til miljøfondet. Men det er også slik at i denne situasjonen skulle vi gjerne ha vært trygg på Grunnloven for å kunne være med på å dette, for det ligger et klart signal i det. Vi skulle ønske vi kunne være trygg på at dette ikke er grunnlovsstridig, for å kunne være med på å ta ut denne beskatningen. Det at regjeringsflertallet i forkant av det som mest sannsynlig fort kan bli en rettssak, egentlig harselerer over at en ber Regjeringen være tryggere på grunnlovsmessigheten av disse forslagene, synes jeg er litt rart. Vi hørte akkurat finanstalsmannen for Senterpartiet, Lundteigen, gi uttrykk for at det var et flertall i Senterpartiets stortingsgruppe som gikk inn for dette, og jeg forstod at han selv tilhørte et mindretall. Det vil altså kunne skapes mye usikkerhet om dette framover. Den usikkerheten burde Regjeringen eliminert.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:36:55]: Det er noen uker siden jeg stod på talerstolen i Stortinget og la fram forslaget til budsjett for 2008. Det jeg hadde tenkt å gjøre i debatten her i dag, var å prøve å heve blikket litt og se hva som har skjedd, hva slags politiske debatter som er reist, hvilke motforestillinger som budsjettet har fått, og hvordan det politiske bildet nå tegner seg. Det er veldig ofte mye diskusjon i Stortinget om spillet og spetakkelet rundt politikken, men her gis det jo en meget god anledning til å gå grundig inn og se på hva de politiske forskjellene egentlig er.

Det som er veldig slående, når man har fulgt norsk politikk gjennom mange år, er at dagsordenen for den politiske debatten er veldig forandret etter at det ble en rød-grønn regjering ved det regjeringsskiftet vi hadde i 2005. Det som dette budsjettet først og fremst har blitt kritisert for, er ikke at vi fører for lite av Høyres skattepolitikk, og ikke at kursen er feil, men at vi ikke gjør mer på det som er Regjeringens egne hovedområder og hovedprioriteringer. Det dreier seg f.eks. om fattigdom, det dreier seg om miljøomlegging, det dreier seg om utdanning, altså de sakene som den rød-grønne regjeringen fra før av prioriterer. Ropet utenfra og fra opposisjonen er derfor ikke «mer av det gamle», som de fikk med Bondevik og en Høyre-dominert regjering, men «mer rød-grønt». Det synes jeg er ganske interessant.

Jeg synes også det er ganske interessant å se på Høyres alternative budsjett. For neste år foreslår Høyre å dele ut skatteletter i størrelsesorden 2,5 milliarder kr. Det er etter at den rød-grønne regjeringen har fått skattenivået tilbake på 2004-nivå. Det var 13 milliarder kr i forskjell mellom det Bondevik-regjeringen foreslo for 2006, og det skattenivået vi har i dag. Nå er Høyre enig i ti av de skatteskjerpelsesmilliardene som vi kom med. I hvert fall må det jo være slik at hvis man skal ta deres budsjett på alvor, og se hva de faktisk prioriterer, kan man trekke fra 10 milliarder kr først. Det synes jeg er veldig interessant. Det har knapt vært noe budsjett hvor Høyre som parti, som ideologisk har slåss for skatteletter, har levert så små endringer i proveny, dvs. i omfang og nivå, på skattepolitikken.

Så er riktig nok Høyre og høyresiden i Stortinget helt forutsigbare på fordelingsvirkningen av de skatteforslagene som er. Her er det veldig klar forskjell mellom en rød-grønn skatteretning pluss Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre. Det handler om de veldig klare grepene som vi gjør for å sørge for at noen av dem som har aller mest penger i Norge, er med på å bidra til felleskassa. Det handler også om at folk flest skal se at man betaler skatt etter evne. Det er derfor vi har sagt at nå skal aksjer verdsettes 100 pst. og ikke 85 pst. i formuesskatten. Det er derfor vi har gjort innstramminger i den såkalte 80 pst.-regelen, og det vi får inn, har vi brukt til å heve bunnfradraget i formuesskatten. I løpet av to år er det 270 000 mennesker – som i 2005 betalte formuesskatt – som nå slipper å betale formuesskatt i 2008, og halvparten av dem er pensjonister. Det er meget god fordelingspolitikk. Hvis vi veksler det om til de 100 rikeste, er det altså slik at vi har skjerpet beskatningen fra vår regjerings side for de 100 rikeste i Norge med 3,3 mill. kr i året, mens Høyre og Fremskrittspartiet på den andre siden, som vil fjerne hele formuesskatten, ville gi de samme menneskene en lettelse på 9 mill. kr i året. Det er en veldig klar og tydelig forskjell, og vi skal selvfølgelig fortsette å jobbe for at vi får en bedre fordelingsprofil.

Høyre og Fremskrittspartiet gir noen lettelser i bunnen, men det er veldig beskjedent. Hvis man har ett barn i barnehage, får man en økt regning fra Høyre på 2 200 kr. Hvis man har en inntekt på 500 000 kr, får man en skattelette fra Høyre på 1 000 kr. Du går i minus. Men det er nå greit – en tydelig retning, mens det er de med 3 mill. kr og over som får en betydelig skjerpelse i det som er vårt forslag for 2008. Og de som fremdeles går rundt og tror at Fremskrittspartiet er for folk flest, bør jo bare rett og slett sette seg inn i hva som er skattepolitikken, og se hva slags kroner som gis ut på toppen.

Når det gjelder opposisjonens håndtering av rederibeskatningen, må jeg si at jeg synes den er veldig interessant. Fremskrittspartiet er veldig klare i sin konklusjon på spørsmålet om de er imot forslaget om at disse skattekredittene som rederiene skal ha, skal betales tilbake over ti år – på en lempelig måte, 2/3 – knyttet til forslaget om et meget gunstig skatteregime fra 2007 og framover. Men Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre bruker pengene – 1,2 milliarder kr. Lars Sponheim sier: Jammen, dette ville jo stortingsflertallet ha vedtatt uansett! Ja, det er en pragmatisk og fin måte å tilnærme seg dette på, men det går jo ikke an å lage noen stor grunnlovsdebatt av det. Og til syvende og sist er det også slik, og det er derfor dette er presentert så grundig for Stortinget nettopp i grunnlovsøyemed, at Stortinget selv har et betydelig ansvar for å vurdere grunnlovsspørsmålet rundt dette. Så jeg er veldig glad for at både Høyre, som bruker 800 mill. kr av dette, og Kristelig Folkeparti og Venstre, som bruker 1 200 mill. kr av dette for 2008, har en så pragmatisk tilnærming til nettopp dette spørsmålet, for det gjør at vi får et godt og balansert skatteforslag i forhold til rederiene. Det har også stor fordelingsvirkning, for 40 av de 100 rikeste menneskene i Norge har sine inntekter fra rederinæringen.

Så til fattigdom. Jeg er glad for at partiene på rad og rekke er opptatt av å bekjempe fattigdom. Men ut fra de ulike pakkene til bekjempelse av fattigdom som ligger rundt omkring i statsbudsjettene, er det vanskelig å se at det er nettosatsing vi snakker om, for mange av disse pakkene finansieres ved å flytte på andre penger som er viktige for dem som har lite, f.eks. på arbeidsmarkedstiltak. Og da er det jo riktig som representanten fra Kristelig Folkeparti, Syversen, sier, at det kan godt hende at det er riktig å diskutere innretningen på arbeidsmarkedstiltakene. Men det er vanskelig å se at man ikke rammer noen, særlig det vi nå gjør i forhold til en langtidsledighetsgaranti, og hvordan vi virkelig skal klare å lose folk inn. Det er veldig vanskelig å se at det skal være noe bruttobeløp for satsing mot fattigdom når man flytter på penger som også er viktige for å bekjempe fattigdom.

Så til en annen observasjon som jeg synes er veldig interessant, og det er klimaet i miljødebatten. Det dreier seg ikke om at det alltid er populært å plusse på på utgiftssiden, men det dreier seg om hvordan de sakene som handler om forurenser betaler-prinsippet, nå håndteres av Stortinget. Jeg hadde trodd det var mye mer kontroversielt å øke dieselavgiften med 20 øre, øke fyringsoljeavgiften og øke litt på CO₂-avgiften på fly enn det det faktisk var. Jeg husker også hvordan bensintrykket var på Stortinget rundt 2000, da Regjeringen ble presset til å sette ned disse avgiftene med virkning over statsbudsjettet på til sammen 3 milliarder kr pr. år, som ellers kunne gått til gode miljøtiltak. Nå er klimaet et helt annet. Nå er det slik at vi har støtte fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre til å gjøre dette. Ja, det er til og med slik at de ønsker å gå lenger på noen områder, og det har heller ikke vært noen storm ute i den store verden blant vanlige velgere i denne sammenheng. Det er en utfordring til oss som vi skal ta, for det handler om at når det gjelder miljø- og klimaspørsmål, er det mange som ønsker å være med på å legge om forbruk og vri innsatsen, ikke bare ved å plusse på noen kroner, men også for å se hvordan summen har vært. Det har vært en fordel at vi har kunnet gjøre disse skattevekslingene innenfor det som er rammen fra 2004, for da er det innretningen på dette som folk kan se at vi først og fremst er ute etter.

I denne miljø- og klimaverdenen er jo Fremskrittspartiet på en hele annen klode. Men det er interessant at til og med Høyre foreslår å øke fyringsoljeavgiften utover det vi har lagt opp til.

Bare én refleksjon til til slutt, og det dreier seg om bistand. Fremskrittspartiet raserer norsk bistand, men også Høyre kutter betydelig i norsk bistand. Venstre har noen småkutt som også har en politisk retning og profil, som Sponheim var inne på. Kristelig Folkeparti derimot går stikk motsatt vei. Gjennom sitt forslag ønsker de nå å oppfylle 1-prosenten allerede fra 2008. Jeg synes det er veldig interessant at det er så stort sprik mellom partiene i opposisjon når det gjelder både skatt og bekjempelse av fattigdom ute i den store verden.

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten vil igjen minne om at når det røde lyset slukkes, er taletiden over.

Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [12:47:36]: Det er selvfølgelig slik at i et statsbudsjett hvor man bruker over 770 milliarder kr, brukes mye av disse pengene fornuftig. På en rekke områder er man selvfølgelig enig, men så er det en del områder hvor Fremskrittspartiet er uenig i de prioriteringene som Regjeringen gjør.

En av de tingene jeg har lyst til å komme inn på, er de avgiftene som Regjeringen velger å øke. Statsråden var inne på noe av dette på slutten av sitt innlegg. Når man øker skattene, kan man kanskje si at det er noe mer rettferdig, for man betaler skatt ut fra hvor mye man tjener, eller hvor mye penger man har. Når man øker avgifter, rammer det ganske blindt. Hvis man har lite, tjener lite, vil en økning, f.eks. av dieselavgiften, ramme hardere enn det vil gjøre for en som tjener mye og har mye penger. Derfor stusser jeg noe over at Regjeringen velger de avgiftsskjerpelsene som man har lagt opp til de to siste årene. Ser ikke statsråden det som problematisk at man nettopp ved avgiftsøkninger kanskje rammer ekstra hardt de som har minst fra før?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:48:42]: En skal alltid ha fordelingsvirkningene av forslag, som kan være godt begrunnet av andre hensyn, f.eks. miljø, i bakhodet. Det betyr ikke nødvendigvis at en skal endre de forslagene en har, for å understreke prinsippet om at forurenser betaler. Men det betyr kanskje at en skal lette andre skatter og avgifter for å kompensere for det.

Representanten Leirstein tegnet et altfor enkelt bilde. Det er ikke slik at de som kjører mest i Norge, er de som har lavest inntekt. Faktisk har de fattigste blant oss sjelden egen bil. De som kjører mest, er heller ikke de som bor i distriktene, selv om de har mye større bruk for bil enn mange av oss som bor mer sentralt. Det er faktisk høytlønte menn i Akershus som rammes mest hvis man setter opp drivstoffavgiftene. Men vi skal gjøre begge deler, og derfor er det gitt lettelser i en del gebyrer og på andre vis i budsjettet, men Leirsteins oppfatning av hvem som først og fremst rammes hvis man øker miljøavgifter, stemmer altså ikke helt.

Jan Tore Sanner (H) [12:49:56]: La meg først si at jeg har sjelden hørt så mye tull om skatt som i finansministerens innlegg. Hvis man skulle fulgt hennes retorikk, var det heller jeg som burde takke finansministeren fra SV, som har beholdt om lag 15 av de 24 milliarder kr som Høyre gav i skattelettelser i forrige periode.

Mitt spørsmål dreier seg imidlertid om en av de utfordringene som norsk økonomi står overfor – mangel på arbeidskraft. Kristin Halvorsen har i helgen som partileder i SV gått inn for å beholde dagens AFP-ordning. Vi vet at dagens AFP-ordning er en ordning som er med og bidrar til at åtte av ti 66-åringer er utenfor arbeidsmarkedet. Som finansminister snakker Kristin Halvorsen veldig mye om behovet for mer arbeidskraft og behovet for å få flere eldre til å stå lenger i jobb. Mitt spørsmål er om Kristin Halvorsen som finansminister er enig med Kristin Halvorsen som SV-leder i at man skal beholde AFP-ordningen, eller om hun er enig med statsministeren og den borgerlige opposisjonen i Stortinget i at vi trenger en reforhandlet AFP-ordning som kan motivere folk til å stå lenger i jobb.

Presidenten: Presidenten vil påpeke at uttrykket «tull om skatt» ikke er et parlamentarisk uttrykk.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:51:16]: President, hvis jeg siterer Sanner, kan jeg vel si «tull om skatt» en gang til?

Bare en liten replikk om skatt først. Det er interessant at Høyres skattenivå nå ligger 10 milliarder kr over det budsjettet de foreslo for 2006. Det er interessant at når Sanner skal smykke seg med at det er skattelettepolitikken som har gjort at vi har fått økte skatteinntekter – og han sier hva vi har oppnådd siden 2005 i økte skatteinntekter – var det i et regime der de rød-grønne faktisk hadde skjerpet beskatningen. Så det er ikke slik at den dynamiske skattepolitikken virker slik som Sanner sier.

Så til AFP. Jeg er rystet over Høyres forslag i statsbudsjettet når det gjelder håndteringen av AFP. Det er en krigserklæring til partene i arbeidslivet, og hadde de borgerlige hatt regjeringsmakt nå, hadde det vært full fyr og total skjæring. Vårt landsstyre har sluttet seg til de hovedpunktene som Fellesforbundet har spilt inn i den videre debatten om AFP. Det kommer til å være en meget krevende sak, ikke bare for Regjeringen, men for hele Stortinget – men å starte der som Høyre foreslår, er oppskriften på at det går helt i surr.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:52:36]: Det var spennende å høre Kristin Halvorsen som politisk hovedkommentator se ned på allmennheten, hvordan det stod til her i Stortinget. Og når det gjelder skjæring med arbeidslivets parter, tror jeg vi virkelig har lyttet til en ekspert. For det er ikke mer enn vel ett år siden det var full skjæring mellom Regjeringen og arbeidslivets parter – så det skal nok opposisjonen lære av.

Jeg hadde mest lyst til å utfordre finansministeren på de store linjene, som hun selv sa hun var opptatt av. Jeg bet meg merke i at finansministeren sa at hun ikke hadde trodd at forslaget til skatter og avgifter i grønn retning kom til å være så lite kontroversielt – og så sa hun at der ligger det en utfordring for Regjeringen. For meg indikerer det at Regjeringen har gjort for lite. Man har utfordret for lite. Er det kanskje det finansministeren skulle ønske man hadde gjort mer av i dette budsjettet, i lys av de klimapolitiske utfordringene vi har?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:53:42]: Det ville aldri falle meg inn å se ned på Stortinget. For jeg har lang fartstid herfra, og jeg er veldig klar over at det er Stortinget som er vår oppdragsgiver. Men det jeg har et veldig sterkt ønske om, er at vi kanskje får politisert debatten litt mer framover når det gjelder hvilke valg partiene i opposisjonen gjør, og hvordan de forholder seg til hverandre i forhold til det som er Regjeringens hovedprioriteringer. Det er mitt ønske for denne debatten, og ikke minst for miljødebatten.

Det er veldig interessant at alle de tidligere regjeringspartiene, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, støtter de avgiftsøkningene vi har foreslått, og går lenger. Og det er interessant hvilke reaksjoner vi har fått fra folk flest, for det er ikke lenge siden det ble full fyr av et eneste lite nys når det gjaldt denne typen avgifter. Jeg ser på det som en utfordring, men jeg tror det henger nøye sammen med at vi klarer å vri skattesystemet sånn at man også reduserer noen tydelige skatter og avgifter eller gebyrer, for å veksle om. Det er det som står i Soria Moria også, at vi skal få et mer konsekvent og grønt avgiftssystem.

Lars Sponheim (V) [12:54:57]: Finansministeren har fått en god invitasjon når arbeidet med 2009-budsjettet starter etter jul, til virkelig å ta fatt på skatteskiftet, med de erfaringer som nå er gjort, og også de forslag som Regjeringen har fremmet.

Mitt spørsmål skal gå på det å øke grensene for betaling av arbeidsgiveravgift og lønnsoppgaveplikt for frivillige organisasjoner, som Regjeringen har foreslått, og som også ble fremmet, helt identisk, av Venstre i et representantforslag våren 2006. Det ble totalt knust av finansminister Halvorsen, som sa følgende:

«Eventuell ytterligere støtte til frivillige organisasjoner bør gis som offentlig tilskudd fremfor å utvide eksisterende, eller innføre nye, unntaksbestemmelser i skatte- og avgiftsreglene. (…) En utvidelse av eksisterende særordninger for frivillige organisasjoner vil også være i strid med ett av målene med skattereformen om brede skattegrunnlag og likebehandling. Selv om enkeltendringer eller unntak isolert sett kan virke små, vil slike endringer over tid skape et komplisert skattesystem der de samlede virkningene av ulike særordninger er vanskelige å gjennomskue.»

Dette sa finansministeren, og mitt forslag ble totalt slaktet. Og så kommer Kristin Halvorsen med det samme forslaget nå. Hva har skjedd?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:56:03]: Det som har skjedd, er at Regjeringen ikke nødvendigvis endrer politikk på bakgrunn av et spørsmål fra Lars Sponheim.

Lars Sponheim (V) [12:56:11]: Men det slaktes.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:56:12]: Ja, men det går an å tenke litt også. Jeg mener det er veldig viktig å lage rause, romslige og fleksible ordninger for frivillige organisasjoner. Det handler om at man må finne den balansen der de har levelige rammevilkår, samtidig som småbedrifter rundt omkring i distriktene også har levelige rammevilkår. Derfor er det skjedd mye mer på dette feltet når det gjelder beskatning av frivillige organisasjoner, enn hva som skjedde på mange år med den forrige regjeringen.

Disse endringene i arbeidsgiveravgiften og grensene for hvor mye man kan betale uten å rapportere det, hadde jo ikke vært forandret på 15 år. Så jeg er veldig fornøyd med at vi har klart å justere disse grensene. Men jeg har ikke nødvendigvis tenkt, heller ikke for framtiden, selv om jeg synes at representanten Sponheim har et godt poeng, å endre Regjeringens politikk akkurat der og da.

Gjermund Hagesæter (FrP) [12:57:20]: Tidleg i denne perioden var finansministeren meir oppteken av at dei fattige skulle kome betre ut, at dei fattige skulle bli rikare. No synest eg at retorikken i større og større grad går mot dei rike – at dei rike skal bli fattigare, og at det er på den måten ein skal sikre betre utjamning.

Eg må også seie at kreativiteten er stor hos finansministeren og i Finansdepartementet når det gjeld å peike ut nye grupper av rike som skal flåast i større grad. Det siste, som står i innstillinga til statsbudsjettet, er ei innføring av ein kildeskatt for pensjonistar som flyttar ut av landet, og som ønskjer å bu nokre år av sitt pensjonisttilvære f.eks. i Spania. Dei skal no flåast med ein ekstraskatt. Det er det i alle fall planar om, og det er sett i verk eit arbeid for å greie ut det. Mitt spørsmål er: Kva er bakgrunnen for denne utgreiinga, og kva tid kan vi få ho på bordet?

Statsråd Kristin Halvorsen [12:58:24]: For det første synes jeg at Fremskrittspartiet burde trekke pusten, slappe av og vente til forslag faktisk foreligger før de går inn i debatt om dem. Det er altså ingen som har foreslått noen endringer på dette punktet, og ingen konklusjoner er trukket. Så jeg vil foreslå at man samler krefter til dette eller eventuelt noe annet man kan irritere seg over senere.

Jeg skal ikke forskuttere og si når vi kommer med en konklusjon på dette spørsmålet. Det kan ennå ta noe tid. Det er noen avveininger som dreier seg om hva som er rimelig og rettferdig når man bor utenlands, og om hvordan vi skal ordne opp i skattereglene. Men jeg vil gjerne komme tilbake og presentere konklusjonen på dette arbeidet på et senere tidspunkt.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Olav Akselsen (A) [12:59:30]: Valkampen 2005 handla mykje om kva veg me ville at Noreg skulle gå. Skulle me fortsetja den storstilte privatiseringa Bondevik II-regjeringa, med god hjelp frå Framstegspartiet, la opp til, eller skulle me satsa på å byggja ut velferda i offentleg sektor? Skulle me fortsetja ein politikk med store skatteletter til dei med dei største inntektene og dei største formuane, eller skulle me satsa på ei meir rettferdig fordeling?

Dei raud-grøne partia lova ein ny kurs for Noreg dersom dei vann valet. Arbeidarpartiet ville ha slutt på sultefôringa av dei norske kommunane og den storstilte privatiseringa av offentlege tenester. For oss var det viktigare å satsa på å byggja ut offentleg sektor enn å gi skattelette til dei rikaste, slik den førre regjeringa gjorde.

Arbeidarpartiet lova å satsa meir på helse, eldreomsorg, skule og barnehagar. Og me ville ha ein meir rettferdig fordelingspolitikk.

Frå dag ein har den raud-grøne regjeringa jobba for å innfri løfta frå valkampen. Budsjettet me diskuterer i dag, er eit nytt eksempel på at me har fått ein ny kurs her i landet etter regjeringsskiftet for to år sidan. Me satsar no på ei meir rettferdig fordeling, og me satsar meir på å løysa fellesoppgåvene våre.

Vår satsing ber frukter. Kommunane er igjen sette i stand til å sikra lokale velferds- og tenestetilbod. Satsinga har gitt meir til skule, meir til eldreomsorg og meir til barnehagar. Me er i rute med å nå målet om 10 000 fleire tilsette i omsorgssektoren i denne stortingsperioden. Dette betyr at me får ei betre eldreomsorg i landet vårt. Det er òg sterk vekst i aktiviteten ved norske sjukehus. Aldri før har så mange fått hjelp med sine sjukdomar eller plager. Satsinga på utdanning begynner òg å gi resultat. Gratis skulebøker i vidaregåande skule kjem på plass. Frukt og grønt i ungdomsskulen er på plass. Frå neste haust blir det fleire timar i barneskulen. Det blir òg satsa meir på forsking. 350 nye stipendiatstillingar blir oppretta neste år.

For første gong i historia har me no ei regjering som leverer det dei lova på samferdsle, og målet om full barnehagedekning er snart nådd.

Dessverre ligg det i politikkens natur at ein aldri heilt når målet om det perfekte samfunnet, eit samfunn heilt utan feil og manglar. Det vil alltid oppstå nye behov, og det vil oppstå nye utfordringar. Sjølv om Noreg er eit svært godt land å bu i for dei aller, aller fleste, ser me dessverre enno eksempel på at det er eldre som ikkje får det tilbodet dei fortener. Enno ser me at det er ungar som ikkje får plass i barnehage. Enno er det folk som står i helsekø, og enno er det vegar som ikkje har den standarden dei bør ha.

Men med det budsjettet som me vedtek seinare i kveld, tek me viktige steg i rett retning på alle desse områda. Regjeringspartia lova ein ny kurs – og regjeringspartia leverer ein ny kurs for Noreg.

Som eit rikt land har me etter mitt syn plikt til å dela vår rikdom med fattige land i verda. Til neste år set me ny norsk rekord i utviklingshjelp, både i kroner og i prosent av bruttonasjonalinntekta. Desse pengane bidreg til å skapa eit betre og meir verdig liv for tusenvis av personar i verdas fattige land. Desse pengane bidreg òg til å skapa ei tryggare verd for oss alle.

Regjeringspartia vil òg bruka mykje ressursar på klimatiltak både heime og ute til neste år. Dette er viktig og riktig. Alt tyder dessverre på at dei varsla klimaendringane er godt i gang. Så seint som førre veke la FNs klimapanel på nytt fram ein rapport som stadfesta denne utviklinga. Det hastar derfor med å koma i gang med kampen mot dei globale klimautfordringane, og klimamøtet på Bali neste månad vil vera avgjerande for utviklinga på dette området.

Det går svært bra med Noreg. Arbeidsløya er den lågaste på over 20 år, og aldri før har sysselsetjinga vore høgare. Mange tusen som har vore utanfor arbeidslivet, har no fått seg jobb. Det er positivt for samfunnet, og det er positivt for dei det gjeld. Høg sysselsetjing aukar teneste- og vareproduksjonen i samfunnet og gir fleire ei lønnsinntekt å leva av, noko som igjen er med på å redusera talet på fattige. Låg arbeidsløyse er det beste middelet mot fattigdom. Regjeringa har i tillegg ei massiv satsing på målretta, konkrete tiltak mot fattigdom i Noreg.

Ordresituasjonen i norsk næringsliv er svært bra, og etterspørselen er svært høg. Mange bedrifter slit med å skaffa nok kvalifiserte folk. Ikkje minst i bygg- og anleggssektoren ser me dette. Nokre planlagde prosjekt må no utsetjast. Til dels har det kome inn få anbod, og dei anboda som er komne inn, har ofte lege 30–40 pst. over planlagde kostnader. Dette bør vera eit varsku til oss alle.

Ei av dei viktigaste oppgåvene til politikarene er etter mitt syn å halda orden i økonomien. Me må unngå ei løpsk rente og ein altfor sterk kronekurs. Det er ikkje meir enn fire år sidan over 20 000 industriarbeidsplassar forsvann i løpet av eitt år på grunn av høg kronekurs. Me må unngå at det skjer igjen. Derfor er det bra at Regjeringa i sitt forslag til budsjett har halde litt igjen på pengebruken og brukar mindre enn det handlingsregelen strengt tatt opnar for.

Det einaste partiet på Stortinget som ikkje ser ut til å ta desse signala på alvor, er Framstegspartiet. Nok ein gong pøsar dei på med milliardar til alle gode formål. At dette er hasard med norsk økonomi og norske arbeidsplassar, er ein ting, men med Framstegspartiet sitt alternative budsjett viser ein òg for alle at det ikkje finst ein samla opposisjon til Regjeringa sitt statsbudsjett.

Dei fire opposisjonspartia sine budsjett sprikjer i alle retningar. Høgre vil bruka 1,6 milliardar kr mindre enn Regjeringa. Framstegspartiet vil bruka 15 milliardar kr meir. Høgre vil redusera bistanden. Kristeleg Folkeparti vil auka han. Framstegspartiet vil gi over 21 milliardar kr i skatte- og avgiftslette, mens Kristeleg Folkeparti og Venstre vil halda skattenivået omtrent på dagens nivå.

Når ein ser dei alternative budsjetta frå opposisjonspartia, skjønar ein godt kvifor dei ikkje har greidd å samla seg om ein felles politikk eller eit felles ansvar.

Mens opposisjonen kranglar om kva som skal vera deira alternativ, har me i dag ei regjering som leverer det dei lova i valkampen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siv Jensen (FrP) [13:07:07]: Når man lytter til Olav Akselsen, får man jo inntrykk av at ikke bare går det bra i dette landet, det går faktisk nesten for bra med den rød-grønne regjeringen. Det er altså ingen grenser for selvskryt for et plettfritt og perfekt budsjett. Jeg tror kanskje både Olav Akselsen og andre representanter for regjeringspartiene kunne opptrådt noe mer ydmykt, for velgerne har jo i stor grad ikke helt oppdaget dette perfekte budsjettet, slik jeg oppfatter det.

Men mitt spørsmål til Olav Akselsen er et helt annet. Med stor iver har mange av regjeringspartienes representanter i denne debatten forsøkt å fokusere på i hvilken grad det nå er reelle tilnærmelser mellom de ikke-sosialistiske partiene. Jeg vil gjerne be Olav Akselsen reflektere over hvordan han opplevde situasjonen mellom de tre rød-grønne partiene for nøyaktig fire år siden, to år før stortingsvalget i 2005. Hvordan så det da ut i forhold til samling, kurs og retning hos de tre rød-grønne partienes alternative budsjetter, og hvor kunne man spore viljen og evnen til samarbeid?

Olav Akselsen (A) [13:08:14]: For det første vil eg berre gjenta det eg sa, at det er all grunn til å skryta av det budsjettet som er lagt fram i dag. Dei aller, aller fleste områda i samfunnet får auka løyvigar, og tilboda blir betre neste år.

Når det gjeld spørsmålet frå Framstegspartiet, skjønnar eg godt at dei prøver å dekkja over si usemje med dei andre partia ved å stilla spørsmål om korleis det står til med andre parti sin samarbeidsvilje og samarbeidsevne. Det som er heilt klart, er at dei borgarlege partia i dag står milevis frå kvarandre, noko som ikkje minst kjem fram i den økonomiske politikken, der me ser nok eit eksempel på at Framstegspartiet aukar løyvingane med mange milliardar kroner, mens f.eks. Høgre vil halda igjen. Det var aldri tilsvarande avstand i førre periode mellom dei partia som i dag regjerer. Same kva: Det som er verkelegheita, er at me i dag har ei regjering som trass i indre usemje på enkelte punkt greier å levera saker og greier å vri Noreg i ei ny retning.

Erna Solberg (H) [13:09:28]: Jeg forstår at representanten Akselsen egentlig synes det hadde vært hipp som happ om det var Arbeiderpartiets alternative budsjett eller SVs eller Senterpartiets som hadde vært grunnlaget for fire år siden. Da synes jeg han skal lese dem en gang til, for her var det lovet ganske mye som han er dypt uenig i.

Representanten Akselsen begynte med å ta utgangspunkt i hva som ble sagt i 2005. Representanten Akselsen var en aktiv valgkampdeltaker i 2005. Han reiste land og strand rundt med et budskap om at man skulle ha en mer aktiv næringspolitikk. Han lovte industrikraftregime. Han lovte bedre vilkår for næringslivet i distriktene. Ja, listen over hva man sa, var lang. Når man nå kan summere opp, etter tre statsbudsjetter og to år i regjering, ser man at på nesten ikke et eneste område har man innfridd noe av det man den gang sa. Industrikraftregimet er like langt borte som det noen gang har vært. Vi ser at små og mellomstore bedrifter i distriktene blir tømt for egenkapital gjennom økt formuesskatt.

Mitt spørsmål til representanten Akselsen er: Er han glad for at han ikke ble næringsminister, så han slapp å møte seg selv så ofte i døren?

Olav Akselsen (A) [13:10:41]: Eg står inne for den politikken som blir ført av denne regjeringa. Eg står òg inne for den innsatsen som blei gjord i førre valkamp for å heva næringspolitikken høgare på den politiske dagsordenen, og ikkje minst for å få ein debatt knytt til den utruleg passive næringspolitikken den førre regjeringa førte.

Den beste måten å måla om næringspolitikken fungerer på, må jo vera å ta utgangspunkt i situasjonen i næringslivet. Det er altså slik at ordresituasjonen i norsk konkurranseutsett industri aldri har vore betre enn han er. Sysselsetjinga har auka med over 150 000 i løpet av desse to åra, og det har blitt gjort viktige omleggingar av næringspolitikken i retning av meir aktiv næringspolitikk, bl.a. innanfor reiseliv, innanfor marin sektor og innanfor maritim sektor. Derfor er det grunnlag for å seia at ei ny regjering også førte til ein ny kurs når det gjaldt ein meir aktiv næringspolitikk i Noreg.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [13:11:54]: Representanten Akselsen er ein dugande politikar med bl.a. erfaring som olje- og energiminister. Difor er også Akselsen vel kvalifisert til å vurdera ein merknad frå regjeringspartia om auka skattlegging av mindre kraftverk. Merknaden lyder slik:

«Flertallet ber Regjeringen om å legge fram en bred vurdering av incentivene for økt miljøvennlig utbygging av vannkraft og annen fornybar energi i Revidert nasjonalbudsjett for 2008. Spesielt ber flertallet om å få tilbakemelding på om det kan være forhold som hindrer en samfunnsmessig fornuftig opprusting, fornying og bygging av anlegg for fornybar kraft.»

Ein får lesa mellom linjene. Etter å ha lytta bl.a. til representanten Lundteigen sitt innlegg sit eg igjen med eit sterkt inntrykk av at regjeringspartia eigentleg synest at forslaget om auka skattlegging av småkraftverk er ganske tøvete, men sidan det er eiga regjering som legg dette fram, kan dei ikkje avvise forslaget. Difor gjev dei eiga regjering ein ny sjanse til å innsjå at dette var dumt, og til å prøva å finna på noko betre å koma med.

Spørsmålet er: Meiner representanten Akselen at dette er ei rett tolking av merknaden?

Olav Akselsen (A) [13:13:02]: No representerer Ingebrigt S. Sørfonn eit parti som kanskje er meir vant med å «tolka teksten» enn Arbeidarpartiet, men hensikta er ikkje at ein skal lesa mellom linjene; ein skal lesa det som står her. Det som er heilt klart, er at me i Noreg har veldig store ambisjonar om å få til meir fornybar energi. Me skal auka løyvingane til dette formålet. Når det har kome påstandar om at ein del av desse skatteendringane kan slå negativt ut, synest eg det er fornuftig at Stortinget får ein gjennomgang, slik at me har full oversikt over verknadene av dei ulike tiltaka me set inn for å få nå dei måla me har felles med Kristeleg Folkeparti i alle fall, nemleg at me skal få ein høgare produksjon av fornybar energi i Noreg. Det er det som er hensikta med denne merknaden.

Anne Margrethe Larsen (V) [13:14:07]: Venstre er opptatt av miljø- og kollektivsatsing i byene. Men hva er grunnen til at Regjeringen har svekket incentivordningen for kollektivtrafikk gjennom å utvide mer uten å øke ressursene samtidig? Da blir det jo mindre penger til byer og byområder, altså en nedprioritering av og dermed et dårligere kollektivtilbud i mange byer, og en nedprioritering av miljøet. Hva er grunnen til at Regjeringen har gjort dette?

Olav Akselsen (A) [13:14:40]: Det er heilt klart ei målsetjing for regjeringspartia å auka talet på personar som reiser kollektivt. Det har me m.a. vist gjennom satsinga på jernbane, der løyvingane er auka med 50 pst. i løpet av denne toårsperioden. Det er òg slik at med ein betra økonomi i kommunar og fylkeskommunar får ein òg ei moglegheit til å stimulera til auka aktivitet innanfor kollektivtransporten. Så vårt svar er at me ønskjer ein høgare kollektivtrafikkdel, og me har lagt økonomiske ressursar på bordet som gjer at det er mogleg å oppnå eit slikt mål.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:15:31]: Jeg vil gjenta mitt spørsmål til representanten Sandal tidligere i dag som jeg ikke fikk svar på. Akselsen påstår at Fremskrittspartiets pengebruk fører til inflasjon, høyere kronekurs og sorg og elendighet for norsk industri, fordi vi bruker 15 milliarder kr mer enn det Regjeringen gjør. Det må han gjerne mene, selv om Statistisk sentralbyrå mener det motsatte.

Det fremgår av Ot.prp. nr. 79 for 2006–2007 at Regjeringen planlegger å kjøpe 143 millioner aksjer i StatoilHydro for å komme opp på en eierandel på 67 pst. Det tilsvarer 25 milliarder kr, som Regjeringen skal pumpe ut i norsk økonomi. Det viser seg altså at når Regjeringen ikke trenger å gå via statsbudsjettet, kan man bruke mer penger – når formålet er viktig. Jeg registrerer at det formålet å kjøpe aksjer i StatoilHydro er så viktig for Regjeringen at de kan gå utenom handlingsregelen og utenom statsbudsjettet, slik at de ikke utgiftsfører dette kjøpet. Hva kommer det av at Regjeringen kan pumpe nye 25 milliarder kr inn i norsk økonomi uten at det får noen konsekvenser for økonomien, mens når Fremskrittspartiet bruker 15 milliarder kr primært på skattelette til dem som har lavere og midlere inntekter, får dette katastrofale konsekvenser for norsk økonomi?

Olav Akselsen (A) [13:16:34]: For det første er det ikkje slik at det er Arbeidarpartiet aleine som er skeptisk til den pengebruken som Framstegspartiet legg opp til. I denne salen er det jo ikkje noko parti som er i nærleiken av å støtta den politikken som Framstegspartiet har når det gjeld pengebruk. Så dette er ei av dei sakene som vil bli interessante i eventuelle framtidige forhandlingar mellom dei borgarlege partia.

Den norske staten budsjetterer med pengar som me brukar til ulike gode formål. Men i tillegg har den norske staten mange pengar plasserte i formue, og den formuen har me i fellesskap her bestemt skal haldast utanfor statsbudsjettet. Om denne formuen står i Statoil-aksjar, i andre aksjar på den norske børsen eller i annan type formue i andre land, påverkar ikkje det økonomien i Noreg. Derfor blir det heilt feilaktig når ein framstiller det som at desse pengane skal sprøytast inn i norsk økonomi. Dette er ei formuesplassering som ikkje endrar bruken av pengar i Noreg.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Siv Jensen (FrP) [13:18:14]: Dette har så langt vært en svært forutsigbar finansdebatt – på den ene siden denne litt Tuppen og Lillemor-aktige dragkampen mellom den sittende regjering og de forrige regjeringspartiene, hvor man hele tiden beskylder hverandre for ikke å ha gjort nok, vi-plusset-på-mer-enn-dere-gjorde, ædabæda osv. Jeg tror, med all respekt for mange av partiene i denne sal, at en veldig stor andel av det norske folk begynner å bli lei av den type debatter. Folk er mer interessert i å høre hvilke løsninger hver enkelt av oss har på de utfordringene vi står overfor nå og i fremtiden, enn å diskutere hvem som bruker mer penger eller mindre penger på den enkelte budsjettposten. I så henseende har finansministeren faktisk helt rett når hun sier at deler av opposisjonen roper på mer rød-grønn politikk og ikke en ny kurs. Det er interessant å observere gjennom denne debatten.

Den andre siden ved denne debatten som også er svært forutsigbar, er den felles front man har mot Fremskrittspartiet – og dermed også mot en fjerdedel av befolkningen. Jeg har lyst til å understreke det: Hver gang man går til angrep på Fremskrittspartiet – det forferdelig uansvarlige partiet som ønsker å løse en del av de utfordringene vi står midt oppe i – går man også til angrep på en fjerdedel av befolkningen i dette landet. Derfor kunne en del av de selvoppnevnte økonomiprofessorene i denne salen med fordel ha dempet seg lite grann og vist litt større respekt for at partiene har ulike standpunkter og ulike tilnærminger til hvordan vi skal løse samfunnsutfordringene. Det er det Fremskrittspartiet gjør. Vi har en alternativ oppskrift, en alternativ løsning, når veldig mange av partiene i denne salen mer eller mindre går i samme retning.

Jeg har lyst til å dvele litt ved det spørsmålet Christian Tybring-Gjedde ved to anledninger har reist i replikkvekslinger. En av de store påstandene hele veien er den uansvarlige økonomiske politikken som Fremskrittspartiet angivelig fører. Ifølge flertallet blir det inflasjon med Fremskrittspartiets oljepengebruk, som de facto betyr å investere i infrastruktur, i lavere skatter, i at folk kan leve bedre av egen økonomi. Men man mener altså at det ikke blir inflasjon av at Regjeringen bruker folks penger i stedet for at de bruker dem selv. Det å kreve inn andre menneskers hardt opptjente penger er helt ok. Det er ansvarlig når Regjeringen bruker andre menneskers penger, men å la dem få lov til å bruke dem selv, er uansvarlig.

Det blir ifølge flertallet selvsagt også inflasjon av å investere i infrastruktur, i egen fremtidig verdiskaping, men det blir ikke inflasjon av å investere 25 milliarder kr i StatoilHydro-aksjer. Jeg la merke til at Olav Akselsen sa at dette kun var en omplassering av formue. Det er en argumentasjon jeg godt kan ha sansen for, men da vil jeg utfordre Olav Akselsen på følgende: Ved at staten ikke kjøper disse aksjene, vil noen andre kjøpe dem, og disse andre vil presumptivt være vanlige mennesker i det norske samfunn. Det vil selvsagt påvirke pengebruken i dette samfunnet hvis folk lar være å investere 25 milliarder kr i aksjer og kanskje heller bruker dem på å kjøpe nye kjøkkenmaskiner. Jeg bare nevner det, som et bidrag etter Olav Akselsens totale bortforklaring av hvordan penger brukt påvirker inflasjonsdannelsen i samfunnet.

Statsråd Kristin Halvorsen har helt rett i sin kommentar til denne debatten, at det har vært liten fokusering på de store linjene. Vi burde kanskje i større grad diskutere hvordan vi skal løse det enorme vedlikeholdsetterslepet som har bygd seg opp i dette samfunnet, både i forhold til bygningsmasse og i forhold til infrastruktur, hvor det er et enormt antall milliarder kroner i etterslep, noe man ikke ser ut til å ha noe svar på hvordan man skal løse nå og i de kommende årene. Merkelig nok har et av verdens rikeste land ikke engang råd til å ta vare på sin egen kulturarv. Det fremstår som underlig. Alt skal med andre ord være som før, til tross for at vi har enorme strukturelle utfordringer.

Og hvor blir det av fornyingsministeren? Tittelen i seg selv burde tilsi en enorm fokusering på å fornye og endre det norske samfunnet gjennom strukturelle grep. Jeg har foreløpig ikke sett denne statsråden levere en eneste sak av betydning til Stortinget som påvirker norsk økonomi i noen som helst retning.

Med andre ord: Vi har behov for å diskutere de store linjene, og det har vært totalt fraværende så langt i denne finansdebatten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Olav Akselsen (A) [13:23:31]: Det er press i norsk økonomi, og eit av dei største problema i dag er mangelen på arbeidskraft. Me ser at dette no gjev seg utslag i auka prisar og lønningar. Dette burde vera eit varsku for dei fleste, og dei fleste i denne salen tek det på alvor, med unntak av Framstegspartiet, som berre pøsar på med ytterlegare pengar og på den måten stimulerer etterspørselen ytterlegare.

At Framstegspartiet ikkje vil sjå den økonomiske verkelegheita, er for så vidt greitt nok. Men det er ein ting Noreg sitt nest største parti må ta stilling til, og det er den politiske verkelegheita. Og i den politiske verkelegheita er det ingen andre parti som er i nærleiken av den økonomiske politikken Framstegspartiet vil føra. Høgre har kategorisk slått fast at det er uaktuelt for dei å føra ein uansvarleg økonomisk politikk. Det betyr med andre ord at dersom Framstegspartiet skal inn i regjering, må dei gje opp sin økonomiske politikk. Burde ikkje Framstegspartiet då ha vore så ærlege å seia at dette er dei pengane og dei områda dei vil prioritera dersom dei kjem i regjering?

Siv Jensen (FrP) [13:24:41]: Det er jo nettopp derfor Fremskrittspartiet er det eneste reelle alternativet til den sittende regjering. Vi tør å representere en helt annen kurs i veldig mange viktige saker, og vi har løsninger der hvor Regjeringen famler.

Så til mangelen på arbeidskraft: Hvis Olav Akselsen hadde lest Fremskrittspartiets alternative budsjett, kunne han ha blitt inspirert. For vi har mer enn noe annet parti tatt masse grep for å frigjøre arbeidskraft, bl.a. gjennom å effektivisere offentlig sektor, gjennom å redusere offentlig administrasjon, som er meningsløst høy i forhold til den befolkningsandelen vi har.

Nå har vi nettopp fått en proposisjon til Stortinget om økning av bevilgningene til ventelønn. Det gjør man altså i en tid hvor man samtidig gir uttrykk for at det er total mangel på arbeidskraft. Hva betyr det, annet enn at man sementerer de gjeldende strukturene i stedet for å sette arbeidskraften fri, slik at den kan gjør større nytte for seg i de delene av økonomien som faktisk har behov for mer arbeidskraft?

Inge Ryan (SV) [13:25:51]: Jeg ser ikke på meg sjøl som en sjøloppnevnt økonomiprofessor. Jeg ser på meg sjøl som en som kan ganske mye om Norge, og ikke minst om Distrikts-Norge.

Jeg stopper aldri å forundre meg over forslagene fra Fremskrittspartiet når det gjelder jordbruket. Man skal nå altså redusere overføringene til jordbruket med 6 milliarder kr. Jeg har vært ordfører i en av disse jordbrukskommunene, Namsskogan, og der ville samtlige gårdsbruk ha vært lagt ned med Fremskrittspartiets forslag. Det samme ville ha skjedd i kommune etter kommune fra Finnmark og helt ned til Vest-Agder.

Én ting som virkelig vil forandre Norge, er dersom Fremskrittspartiet kommer i posisjon slik at de får gjennomført sin landbrukspolitikk. – Og det er ikke bare avfolking vi snakker om. Hva med matvareberedskapen – ikke minst det at vi da må kjøpe enda mer mat fra utlandet, noe som fører til enda mer transport og enda mer miljøproblemer?

Mitt spørsmål til Siv Jensen blir følgende: Mener Fremskrittspartiet alvor med sitt forslag også dersom man kommer i posisjon – at man skal redusere jordbruksoverføringene med 6 milliarder kr?

Siv Jensen (FrP) [13:26:55]: Hvis Inge Ryan mener at mer import av mat fører til større problemer for miljøet, bør han gjøre alt han kan for å avvikle grensehandelen, ved å sette ned alkoholavgiftene og en rekke andre ting, for det er en ikke ubetydelig transport som skjer over svenskegrensen som følge av skyhøye særnorske avgifter.

Så til landbrukspolitikken: Akkurat den samme argumentasjonen som Inge Ryan nå bruker om hvilke farer norsk landbruk står overfor hvis de må gjennom en omlegging, ble brukt da fiskerinæringen ble utsatt for en kraftig reduksjon og bortfall av de subsidiene som en gang var der. Fiskerinæringen er fortsatt en av Norges aller viktigste næringer, en av våre største eksportnæringer, og det skjer altså uten subsidier. Det betyr at vi har klart å lage et system med effektive, konkurransenøytrale virkemidler, som gjør at Norge kan være en fiskerinasjon i verdensklassen. Det er helt åpenbart at mye av den innretningen vi har i dagens landbrukspolitikk, er gammeldags, bakstreversk og definitivt ikke slik at den fører til innovasjon og nytenkning i næringen.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [13:28:10]: Etter å ha lese Framstegspartiet sitt alternative budsjett lurer eg på om partiet i det heile ser nokon samanheng mellom dei frivillige og dei profesjonelle aktørane i kulturlivet. Til liks med Kristeleg Folkeparti er Framstegspartiet positiv til frivillige lag og organisasjonar. Kristeleg Folkeparti meiner at kultur har ein eigenverd og vil derfor styrkje budsjettet utover Regjeringa sitt forslag.

Framstegspartiet føreslår kutt når det gjeld kulturbygg, musikkformål, språk, litteratur og bibliotekformål, museum, film, scenekunst – nesten 1 milliard kr vil dei kutte innafor kultursektoren. Mange frivillige lag og organisasjonar har stor glede av aktørar frå det profesjonelle kulturlivet. Framstegspartiet ville med sitt forslag, dersom det vart vedteke, strupe ein del av kulturlivet i Noreg. Kulturskulane skal drivast på dugnad, har aktørar frå Framstegspartiet sagt. Det profesjonelle gir inspirasjon til dei frivillige. Vi treng både topp og breidd. Ser Framstegspartiet det?

Siv Jensen (FrP) [13:29:16]: Fremskrittspartiet er helt enig med Kristelig Folkeparti i at kultur har en stor egenverdi og beriker vår hverdag. Spørsmålet er: Hva gir oss best kultur – at Stortinget styrer hver eneste detalj i norsk kulturliv gjennom bevilgningene, eller at vi faktisk er villig til å betale det det koster? Jeg vet ikke hvordan det er med representanten Molvær Grimstad, men jeg er i hvert fall – med glede – villig til å betale for en stor kulturopplevelse hvis jeg får lov til å beholde litt mer av mine egne hardt opptjente penger, uten at Kristin Halvorsen og andre først skal skattlegge meg hardt og så dele pengene ut slik de mener det er riktig å subsidiere kulturen.

Jeg tror at både jeg og de fleste andre mennesker i dette landet selv kan klare å vurdere hva vi opplever som god kultur, og la pengene våre gå dit, i stedet for at man skal være avhengig av stortingsrepresentanter som mener seg bedre kvalifisert til å vurdere dette enn innbyggerne selv.

Lars Peder Brekk (Sp) [13:30:35]: Jeg vil følge opp spørsmålet fra representanten Inge Ryan fra SV om landbruk. Det var et spørsmål som representanten Jensen ikke svarte særlig klart på. Hun snakket mer om fisk enn om landbruk.

Fremskrittspartiet foreslår altså å kutte bevilgningene til landbruket med hele 7,1 milliarder kr – eller 59 pst. Det skal skje over ett år. Det vil redusere inntektene i landbruket med ca. 75 pst. umiddelbart. Når vi vet at landbruket er en kapitalintensiv næring med langsiktige investeringer, vet vi – det vet også Fremskrittspartiet – at det selvsagt også vil ha konsekvenser både i landbruksnæringen og i alle andre tilgrensende næringer. Det vil gi et ras av konkurser, ikke bare i landbruksnæringen; også banker, leverandører og foredlingsledd vil få problemer, og det vil ikke minst bli problemer for næringsmiddelindustrien.

Er Fremskrittspartiet fortsatt interessert i norsk landbruksproduksjon? Hvilke virkemidler vil Fremskrittspartiet foreslå for å sikre norsk landbruksproduksjon?

Siv Jensen (FrP) [13:31:37]: Med Senterpartiet i regjering, både i denne regjering og i tidligere regjeringer, har vi hatt en vedvarende nedbygging av norsk landbruk. Det har gjennom en årrekke blitt betydelig færre, men dog større bruk. Det har altså skjedd med Senterpartiet i regjering, ikke med Fremskrittspartiet.

Det Fremskrittspartiet foreslår, er helt opplagt et kutt i de betydelige subsidiene. Men i motsetning til Senterpartiet er vi altså for å behandle bøndene som det de er, nemlig selvstendig næringsdrivende som trenger gode rammebetingelser. Vi kombinerer altså det med å fjerne en rekke lover, regler, forbud, påbud og restriksjoner som hindrer den enkelte bonde i å ta selvstendige, gode valg i forhold til å utvikle sin landbrukseiendom. Vi foreslår å avvikle en rekke lover og regler som gjør det vanskelig å produsere og utvikle eiendommene, som gjør det vanskelig å omsette eiendommene. Vi foreslår faktisk å innføre reell eiendomsrett også for landbrukseiendommer, noe vi trodde at også Senterpartiet var enig i.

Trine Skei Grande (V) [13:32:53]: Fremskrittspartiets budsjettforslag står i en tradisjon i forhold til de ikke-sosialistiske partiene når det gjelder å satse på høyere utdanning og forskning. Vi syns det er bra at Fremskrittspartiet har kommet med i den borgerlige tradisjonen det er å satse på dette. Men det er en stor del som mangler.

Regjeringa sier at den står for et såkalt kulturløft. Nå har Høyre mer til kultur enn Regjeringa, Kristelig Folkeparti har mer til kultur enn Regjeringa, Venstre har 150 mill. kr mer til kultur enn Regjeringa. Men Fremskrittspartiet vil kutte nesten 1 milliard kr i kulturbudsjettet.

Kultur, høyere utdanning og forskning henger sammen. Det handler om å bygge nasjonen, det handler om å satse på framtida, på bibliotek, på museer, på det å ta vare på språket, på det å satse på dannelsen i et samfunn – en lang borgerlig tradisjon som Venstre har vært en forkjemper for i denne salen siden 1884.

Nå har Fremskrittspartiet skjønt at det er viktig å satse på høyere utdanning og forskning. Når vil Fremskrittspartiet skjønne at kultur er en viktig del for i det hele tatt å jobbe for dannelsen i et samfunn?

Siv Jensen (FrP) [13:34:00]: Det er ikke ofte man får ros fra Venstre i denne sal, så man skal lytte nøye.

Det er slik at Fremskrittspartiet bevilger betydelige beløp til norsk kulturliv i sitt alternative budsjett, og vi prioriterer særlig de områdene vi mener er viktige, bl.a. for å ivareta den såkalte dannelsen, som Venstre er så opptatt av.

Men la meg snu dette rundt. Det er jo ikke slik at Venstre er det partiet som forvalter sannheten på alle områder. Jeg la merke til at Skei Grande uttrykte det slik at det var en stor del som manglet i Fremskrittspartiets alternative budsjett før Venstre kunne si seg fornøyd. Ja, det er etter vår oppfatning en stor del som mangler også i Venstres alternative budsjett før Fremskrittspartiet kan si seg fornøyd. Men på en del områder kan man se den samme retningen hos Venstre som hos Fremskrittspartiet. Jeg synes det ville være mye mer konstruktivt av Skei Grande å være opptatt av å fokusere på det som forener, i stedet for på det som skiller.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Erna Solberg (H) [13:35:20]: Da Regjeringen tiltrådte for litt over to år siden, sa jeg i debatten om regjeringserklæringen at jeg var redd for at dette kom til å bli en regjering for de tapte muligheter. Det var en regjering som kom til dekket bord, men det var en regjering som ikke la frem en regjeringserklæring for å utnytte den gode økonomiske situasjonen man var oppe i, for å videreutvikle det norske samfunnet.

Jeg hadde håpet at jeg kunne ha sagt at jeg tok feil. Men to år og tre statsbudsjetter etter den debatten må jeg bare konstatere at jeg nok ser at det jeg sa, var en riktig beskrivelse også av hva Regjeringen gjør. Én ting er at vi kan konstatere at dette er en regjering som gang på gang begår løftebrudd på viktige områder i forhold til hva de lovet i valgkampen i 2005 – noen av dem har jeg nevnt i replikkordskiftet med parlamentarisk leder Akselsen i Arbeiderpartiet tidligere – men det som bekymrer meg mest, er ikke at det er løftebrudd fra Regjeringens side, men at man skritt for skritt går i feil retning.

Dette er en regjering som ser ut til å ha blandet sammen prat og handling. Aktiv stat er blitt til mest aktiv prat. Verdens beste klimapolitikk er blitt til verdens mest oppblåste klimaretorikk. Det man burde ha hatt, var en regjering som benyttet muligheten til å handle når det gjelder de viktige og store tingene.

Det som vi fra Høyres side synes er viktig, er at man i gode tider skal investere for fremtiden, at man investerer slik at de gode tidene kan fortsette, og de neste generasjoner kan håndtere sine utfordringer bedre enn det vi i vår tid klarer. Å investere for fremtiden innebærer å satse på vei, jernbane, infrastruktur. Men det dreier seg også – og kanskje først og fremst – om å satse på grunnlaget for verdiskaping i fremtiden, grunnlaget som ligger i hvert enkelt menneskes muligheter til å ta fatt og utvikle seg selv og vårt samfunn, nemlig når det gjelder kunnskap og kompetanse, både gjennom grunnskolen og gjennom høyere utdanning.

Vår opplevelse er at Regjeringen går i stikk motsatt retning. Hvileskjæret i høyere utdanning og forskning er nå blitt til et rent feilskjær. – Ja, for det fortsetter. I går kom oppslagene om at man har store problemer ved Universitetet i Oslo med å gjennomføre det som var det store løftet i høyere utdanning og som var fullfinansiert av den forrige regjeringen. Nå går det på undervisningskvaliteten løs ved landets største universitet. I en tid der kunnskap er viktigere enn noen gang, velger Regjeringen å prioritere ned satsingen på mennesker og kunnskap og utvikling. I en tid der vårt samfunn ikke har hatt mer penger å bruke, er det fremtiden denne regjeringen ikke er villig til å satse på.

Det vi ønsker, er å gjøre det mer lønnsomt å jobbe, mer lønnsomt å spare, mer lønnsomt å forske, mer lønnsomt å investere i norske arbeidsplasser og å eie og drive små og mellomstore bedrifter. Det Regjeringen gjør, er å gjøre det mindre lønnsomt å jobbe, mindre lønnsomt å spare, mindre lønnsomt å forske, mindre lønnsomt å investere i norske arbeidsplasser og å eie og drive små og mellomstore bedrifter. Det er å gå baklengs inn i fremtiden. Det er ikke å møte de behovene vi har fremover.

Vi trenger en regjering i dette landet som er villig til å premiere dem som står på litt ekstra, som tør å realisere gode ideer, tør å skape noe nytt, og alle dem som legger ned en innsats hver eneste dag for å skape sin egen fremtid og for å spille en rolle i andre menneskers fremtid. Vi trenger en regjering som ikke på den ene siden sier at man trenger kapital i Norge, det skal komme et statlig fond på litt over 2 milliarder kr, samtidig som de henter ut egenkapital av alle landets små og mellomstore bedrifter slik at deres egen evne til å utvikle seg og investere blir svekket.

Det er det misunnelsesargumentene som brukes fra denne talerstolen i dag, dreier seg om. Når man snakker om at noen av oss skulle gi såkalt mer skattelette – som i praksis betyr at vi opprettholder situasjonen slik den er i dag for dem som eier norske bedrifter – henter denne regjeringen ut mer og mer av de investeringsmidlene disse bedriftene skulle hatt for å kunne bygge nytt utstyr, satse på forskning og utvikling og være robuste arbeidsplasser i en periode som kanskje ikke blir like god i fremtiden.

Regjeringen gjør lite for alle dem som står utenfor arbeidslivet. Regjeringen har planer, den har prosjekter, det kommer stortingsmeldinger. Men den gjør for lite for å hjelpe de 700 000 menneskene som står utenfor arbeidsmarkedet, tilbake i arbeid. Høyres budsjett prioriterer fremtiden, prioriterer å få flere tilbake i arbeid, prioriterer kunnskap og utdanning. Samtidig klarer vi å satse på dem som er aller svakest: betydelig mer til fattigdom, til rusomsorgen og til rehabilitering som gjør at verdigheten ville blitt større for mange av dem som trenger det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eirin Kristin Sund (A) [13:40:50]: Som det har vært sagt fra talerstolen her før i dag, er full barnehagedekning en av de viktigste sakene for Regjeringen. Men minst like viktig er det for de mange småbarnsforeldrene i landet. Vi hørte i NRK-nyhetene 22. november at fem høyrestyrte kommuner topper listen når det gjelder å ha lange ventelister til barnehagene. Oslo, Bergen, Bærum, Sandnes og Ålesund har til sammen ansvar for over halvparten av barnehagekøene her i landet.

Den rød-grønne regjeringen har bevilget mer enn 6 milliarder kr for å få full barnehagedekning. Dette har de klart å gjøre i flere kommuner, men altså ikke i disse høyrestyrte kommunene. Vil Høyre sentralt ta et initiativ overfor sine ordførere og be dem om å prioritere dette høyere?

Erna Solberg (H) [13:41:35]: Jeg er veldig glad for at folk trives så godt med å bo i høyrestyrte kommuner at de flytter dit en masse. Det denne listen som har vært i media, først og fremst sier, er at folk trives og vil flytte til en høyrestyrt kommune. Det er også de kommunene som har høyest befolkningsvekst, og det gir noe av utfordringen.

Men det er ikke de som har lengst kø i forhold til antallet barn i samme aldersgruppe. Vi har valgt ikke å gjøre slik som SV åpenbart gjør – å spre tallene ut slik det passer dem. Vi har valgt å regne på de ti største kommunene når det gjelder hvor mange barn som står i kø, i forhold til hvor mange barn som faktisk bor der. Det gir et annet bilde.

– Ja, min hjemby har fortsatt et problem. De sliter fortsatt med at Anne-Grete Strøm-Erichsen var byrådsleder og ikke bygde barnehager frem til 2003. Men da dukker det plutselig opp en betydelig mengde SV- og arbeiderpartistyrte kommuner på den listen over de ti kommunene som har lengst barnehagekø i forhold til antallet barn. Det er vel det mest interessante.

Inge Ryan (SV) [13:42:50]: Vi er vel alle her på Stortinget glade for at arbeidsledigheten nå er veldig lav, på litt over 2 pst. Vi vet at vi har noen igjen som ikke har kommet seg i jobb, og som vi er veldig opptatt av å få i jobb fordi Norge skriker etter arbeidskraft.

Jeg har sjøl jobbet i arbeidsmarkedsetaten noen år, og vet at denne siste gruppa er krevende å få i jobb, fordi de av ulike årsaker trenger mye kvalifisering. De trenger tilrettelagt opplegg som varer over noe tid, slik at de etter en stund kan ha mulighet til å gå inn i en vanlig jobb. Da har vi det vi kaller for tiltaksplasser.

Høyre kutter 3 000 tiltaksplasser i sitt alternative budsjett. Det forundrer meg at en dyktig politiker som Erna Solberg – en av Norges dyktigste – faktisk aksepterer at man skal hindre 3 000 personer i å komme i jobb, noe som ville være til beste for det norske samfunnet. Hva er grunnen til at man kutter 3 000 tiltaksplasser i Høyre?

Erna Solberg (H) [13:43:53]: Først vil jeg takke for rosen, for at jeg skal være en dyktig politiker. Det er alltid hyggelig å høre det.

Jeg vil understreke at Høyre øker antallet tiltaksplasser for yrkeshemmede, for dem som har det vanskeligst. I tillegg er det flere deler av vårt statsbudsjett der det ligger inne tiltak for særlige grupper som er blant dem som har de største utfordringene. Noe av det vi har rettet kritikk mot Regjeringen for de siste årene, har vært at istedenfor virkelig å ta fatt på å hjelpe dem som har det vanskeligst, har Regjeringen valgt å gjøre alle tiltakene lettere, med mindre oppfølging fra bedriftene som skal hjelpe dem ut i arbeid. Dermed blir det bare de letteste tilfellene man videreformidler.

Vi mener at vår totalsum ville fått betydelig flere tilbake i arbeid enn det Regjeringens opplegg gjør. Men det henger sammen med hva vi gjør i forhold til integrering, rusomsorg og yrkeshemmede. Da ville tiltaksmengden vår vært litt annerledes sammensatt, men vridd mot de mest vanskeligstilte gruppene.

Lars Peder Brekk (Sp) [13:45:06]: I likhet med Fremskrittspartiet foreslår Høyre betydelige kutt i landbruksoverføringene, et kutt på ca. 1,9 milliarder kr for jordbruket i 2008. Det innebærer ca. 20 pst. på ett år, og det er helt åpenbart at det vil gi store utfordringer for jordbruket. Høyre er opptatt av et mer markedsorientert jordbruk med stordrift. I en situasjon der verdensmarkedet har endringer i matvareprisene, ser vi at det også vil påvirke situasjonen i Norge.

Er Høyre opptatt av å øke prisene i landbruket i Norge for å stimulere til økt tilbud av norske jordbruksprodukter i det norske markedet?

Erna Solberg (H) [13:45:55]: Høyres landbrukspolitikk, og det bør være bekvemt for Senterpartiet, ligger i beløp nærmere Senterpartiets enn Fremskrittspartiets når det gjelder hva vi bevilger. Men det er noe mindre enn hva Regjeringen bevilger. Det henger sammen med at vi tror at det er mulig å slippe bøndene i Norge noe mer fri fra det voldsomme reguleringsregimet som er på både størrelse, aktiviteter og hvordan man skal organisere landbruket. Jeg tror f.eks. at å regulere antallet deltakere eller størrelsen på samdriften i årene fremover, er med på å sørge for at færre kommer til å være bønder enn de som hadde ønsket det, særlig i Distrikts-Norge. Jeg kjenner særlig til en dal i Møre og Romsdal, hvor man altså fikk nei for ikke så lenge siden til å lage samdrift mellom ti bønder, for det var langt over regelverket. Sannsynligvis resulterer det i at det ikke blir noe særlig landbruksdrift igjen. Tanken vår rundt dette er at vi må slippe bøndene fri på flere områder, og vi vil gjøre det lønnsomt på den måten. Så kan det godt tenkes at matvarene blir dyrere, særlig hvis kvaliteten blir bedre.

Olav Akselsen (A) [13:47:12]: Arbeidarpartiet og Høgre står kvarandre fjernt i ideologi og i korleis me innrettar statsbudsjetta våre. Men me har likevel alltid hatt det til felles at me meiner at ei av dei viktigaste utfordringane knytte til budsjett er å føra ein forsvarleg økonomisk politikk. Høgre er det partiet som eg har oppfatta har vore mest positivt til å få til ei borgarleg samling, og det partiet som har vore minst avvisande til Framstegspartiet sin invitt om å få til ei slik samling. Når me les budsjettinnstillinga, viser det seg at dei partia som står lengst frå kvarandre i spørsmålet om pengebruken, er Framstegspartiet og Høgre.

Mitt spørsmål til Erna Solberg er om Høgre finn at Framstegspartiet sin økonomiske politikk er eit godt grunnlag for ei ny regjeringsplattform.

Erna Solberg (H) [13:48:10]: La meg bare bekrefte at jeg er enig i at på mange ideologiske områder står Høyre og Arbeiderpartiet absolutt langt fra hverandre. Vårt utgangspunkt er at vi skal skape et samfunn som gir muligheter for alle. Det dreier seg om å øke handlingsrommet for enkeltmenneskene og familiene i vårt samfunn og ruste dem opp for fremtiden, mens jeg registrerer at slagordet til Arbeiderpartiet er at alle skal med, altså at noen definerer hva folk skal være med i, ikke at man skal gi mulighetsrom for enkeltindivider.

Så til det spørsmålet som jeg tror jeg har svart Arbeiderpartiet på fra denne talerstolen gjentatte ganger tidligere. Jeg skjønner at man er veldig opptatt av det. Vi kommer fortsatt til å mene at den regjeringen vi skal sitte i, skal føre en ansvarlig økonomisk politikk og en ansvarlig økonomisk pengebruk. En ansvarlig økonomisk politikk dreier seg om både hvor mye penger man bruker og hvordan man innretter bruken. Det mest ansvarlige som ligger i Høyres opplegg, bortsett fra at vi bruker litt mindre penger ved ikke å ha et ekspansivt budsjett slik Regjeringen har, er faktisk våre 31 tiltak for å få mer arbeidskraft og flere mennesker i jobb i dette landet. Det burde Arbeiderpartiet tatt som en inspirasjon til å gjøre noe, istedenfor bare å diskutere hvordan andres samarbeid går.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Inge Ryan (SV) [13:49:44]: Når man reiser rundt i Norden, og for så vidt i Europa, er det stor interesse rundt den nye regjeringa i Norge, som blir sett på som den mest radikale regjeringa i Europa. Vi får stadig spørsmål om hvordan vi har fått det til, og hva slags politikk vi har, osv., osv. Så blir det neste spørsmålet: Klarer vi å levere? Når vi møter de samme kollegaene senere og sier at vi hadde store ambisjoner, klarer vi også å gjennomføre de ambisjonene vi hadde? På det er svaret ja.

Vi har startet en kursendring i forhold til det man la opp til i Norge tidligere, med det forrige regimet, gjennom at vi har stoppet privatisering, satset mer på fellesskapsløsninger, osv., osv.

Så spør man: Er man i mål? Jeg tror aldri man skal være i mål. Jeg tror man alltid skal være på vei mot Soria Moria, for politikk går aldri over. Det er en konstant jobbing mot et mål der det faktisk kommer ting underveis som gjør at man må justere kursen, endringer som skjer både nasjonalt og internasjonalt, slik at det å drive med politikk er alltid å være på vei. Men vi er på vei mot rett mål, retningen er riktig. Det er det som er det viktigste.

La meg nevne to–tre eksempler. Den største endringen som har skjedd, i hvert fall siden jeg begynte å følge med i norsk politikk, er at det som SV og Venstre hadde som hovedsak i mange år, nemlig miljøpolitikken, nå er den viktigste saken for alle partier på Stortinget. Alle sier at miljø er den viktigste saken. Den endringen har skjedd bare på noen få måneder. Derfor får vi en omlegging i skattesystemet der man favoriserer det som er miljøvennlig, og de som forurenser, må betale mer. Det er et klart valg for denne regjeringa, og det kommer til å fortsette enda sterkere i årene framover. Man får rensing av gasskraftverk, og ikke nok med at man får det, vi er også i ferd med å utvikle en teknologi som forhåpentligvis andre land i verden også kan bruke. Det er da det virkelig betyr noe for miljøet, hvis denne teknologien også kan brukes andre steder.

Så skjer det ting i forhold til rettferdig fordeling, særlig når det gjelder arbeidsledighet og det at vi har såpass mange færre arbeidsledige. Det er ikke bare Regjeringas skyld, for det handler om konjunkturene, men det er også Regjeringas skyld at så mange jobber. Vi vet betydningen av det å ha en jobb og en arbeidsplass å gå til, hva det betyr både for sjølfølelsen og økonomien til folk. Vi har en betydelig omlegging av skattesystemet, ikke minst i det siste på formuesskatten, der de rikeste må betale mer til fellesskapet, mens de som har minst, bidrar mindre. Det skal vi også fortsette med.

Så har vi satsinga på barn og unge. Det at kommunene har fått en langt bedre økonomi, gjør at mulighetene for å satse på barn og unge er langt større enn noen gang tidligere. Vi ser at det er litt forskjellige prioriteringer i kommunene. En av utfordringene ved det kommunale sjølstyret er nok at noen kommuner ikke prioriterer skole og barnehage så høyt som Regjeringa skulle ønske, men de har iallfall mulighet til det. Både gjennom kommuneøkonomien, ved at man har tilført grunnskolen flere timer, og gjennom Kulturløftet er det en betydelig satsing på barn og unge, som vi skal fortsette med i åra framover.

Finansministeren var tidligere i dag inne på at det som er overraskende når vi nå har endret kursen i en retning som vi skal jobbe enda sterkere med framover, er at opposisjonen ber om mer av det. De ber om mer satsing på miljø, mer satsing på rettferdig fordeling, mer satsing på fellesskapsløsninger og mer satsing på skole og barn og unge. Det er gledelig, for det er jo da tydelig at Regjeringa har stor oppslutning om sin politikk her i Stortinget. Det ser vi best i forhold til Høyre, som var det partiet som i forrige periode var veldig tydelig på at de ønsket skattelette framfor fellesskapsløsninger. Nå har de gått kraftig tilbake på at det er skattelette som er det beste. Det beste er å satse på fellesskapsløsninger, sier også Høyre nå. De har redusert sine ønsker om kraftige skatteletter for folk. Men fortsatt ser vi at det er stor forskjell på innretningen på det. Høyre og særlig Fremskrittspartiet vil ha skatteletter for de rike, mens de som tjener minst, skal betale mest.

Jeg syns at denne regjeringa, både når man snakker med folk her til lands og når folk spør oss i utlandet, kan si klart og tydelig fra at vi hadde en radikal regjeringserklæring, og at vi er i ferd med å følge den opp. Vi har snudd båten i en retning som vi tror på, og vi skal fortsette med mer politikk på de områdene som vi har begynt å jobbe med når det gjelder rettferdighet, miljø, barn og unge og en rekke andre felter.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jørund Rytman (FrP) [13:55:01]: Jeg tror jeg vil forsøke meg igjen. Jeg prøvde å utfordre SVs finanspolitiske talsmann med hensyn til hvorfor man ikke kutter mer og fjerner alle tollmurene, toll som produsenter og bønder i u-landene må betale når de skal selge sine varer i Norge. Jeg vil gjerne ha svar på hvorfor man ikke gjør det, og hvorfor man ikke vil støtte Fremskrittspartiets forslag om å opprette et fond for norske private investeringer i høyrisikoprosjekter i u-land, der man kan bruke norsk miljøteknologi.

Inge Ryan (SV) [13:55:40]: Tollvernet er et av de viktigste virkemidlene i norsk landbrukspolitikk. Det at et land har en egen politikk for matproduksjon, er utrolig viktig av flere grunner. Det aller viktigste er at vi produserer mat som vi kan levere til egen befolkning. Norge er i dag ca. 50 pst. sjølforsynt med mat, og det bør være et minimum. Det er ikke så mange år siden vi holdt på å stenge grensene på grunn av munn- og klovsyke og kugalskap rundt i Europa. Da var det like før man stengte grensene til Norge. Det betyr at vi er nødt til å ha en matproduksjon i Norge, slik at vi kan være forsynt med mat. Det krever at vi har et tollvern, slik at vi faktisk har mulighet til å produsere mat med det kostnadsnivået som er i Norge i dag.

For det andre er det viktig i forhold til bosetting at vi har et landbruk, fordi det er en bærebjelke i svært mange norske kommuner. Derfor må vi ha et importvern, slik at vi kan produsere mat i Norge.

Bent Høie (H) [13:56:51]: Statsrådene har i løpet av det siste halve året lovet mer på stort sett alle områder på vegne av landets lokalpolitikere. De har lovet mer til rusavhengige, mer til idretten, mer til helsepersonell, mer til rehabilitering, mer til kultur, mer til bibliotek, mer til skole, bedre sosialhjelpssatser, mer til boligløse, bedre legedekning, mer til eldreomsorg, mer til vedlikehold av kirker, skoler og andre offentlige bygg – og det i en situasjon der Regjeringen for andre år på rad legger opp til en reduksjon i kommunenes frie inntekter. Eller som KS sa i Aftenposten på lørdag:

«Kommuneopplegget for 2008 innebærer egentlig en lavere vekst enn budsjettene fra Erna Solberg. Dermed må kommunene begynne å kutte igjen».

Det er virkeligheten i Kommune-Norge. Når skal regjeringspartiene ta denne virkeligheten inn over seg og slutte å love mer på vegne av Kommune-Norge?

Inge Ryan (SV) [13:57:56]: Det som er viktig, er at vi satser mer på fellesskapsløsninger, og den viktigste fellesaktøren er kommunene. Derfor ble det et betydelig løft da denne regjeringa tiltrådte. Da kom det et formidabelt løft for kommunene. De rådmennene og ordførerne jeg har snakket med, merket en enorm forskjell på den forrige regjeringa og den nåværende regjeringa.

Så er det slik at kommunenes inntekter har økt også i årets budsjett, men de har økt noe mindre. Men det er klart at behovet er stort. Ikke minst er det et enormt etterslep på bygningsmassen rundt i kommunene som skal tas inn. Og vi ser at det stadig dukker opp nye utfordringer. Men det som er viktig, er at vi sier nei til skattelette. Vi har nå strammet inn, særlig når det gjelder skatt for de rikeste, og bruker det på fellesskapsløsninger. Men at behovet fortsatt er større enn det som fins av penger, er jeg enig med representanten Høie i. Vi skulle gjerne ha brukt enda mer penger, men så er det slik i norsk økonomi at man må holde igjen noe med tanke på både rente og kronekurs, og det gjør at kommunene har en noe lavere vekst dette året enn de hadde like etter regjeringsskiftet.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [13:59:15]: SV gikk inn i Regjeringen med løfte om å gjenreise Norge som miljønasjon. Representanten Ryan stilte selv spørsmålet: Klarer vi å levere?

Det har vært langt mellom SVs miljøseire så langt i denne regjeringsperioden. Regjeringen er ikke i nærheten av å nå målet om å realisere 3 TWh ny fornybar energi innen 2010. I statsbudsjettet for 2008 innføres det en kraftig skatteskjerpelse når det gjelder småkraftverk, støttesatsene til ny fornybar energi økes ikke, kapitalen i grunnfondet økes ikke, og bevilgningene til energiforskning økes ikke. Så langt er det realisert fattige 0,6 TWh ny fornybar energi i Norge.

Spørsmålet mitt blir da: Hvor gjenreises Norge som miljønasjon i budsjettet for 2008?

Inge Ryan (SV) [14:00:12]: Det er veldig bra at Kristelig Folkeparti er opptatt av det spørsmålet, for det er også SV. En ting er ny fornybar energi, men det andre er hvordan vi skal bruke mindre energi.

Vi vet at det i budsjettet for 2008 legges inn nærmere l,5 milliarder kr. Det er nesten en dobling i forhold til tidligere. Enova får betydelig økte midler. Målet en har satt seg, er at en skal nå 12 TWh innen 2010. Det er ikke bare ny fornybar energi, men også energisparende tiltak som skal utgjøre 12 TWh. Det er et stort mål, et veldig ambisiøst mål, for vi vet at i Norge i dag ligger vi på godt og vel 120–130 TWh i produksjon. Vi står fast ved det målet, men vi ser at her kreves det enda større innsats, ikke bare fra Enova, men med hensyn til folks holdninger. Man må faktisk gjøre en større innsats for å få redusert energiforbruket.

Men både innenfor bioenergi, der har vi et stort potensial, og innenfor småkraft jobber vi hardt videre for å få dette til.

Vera Lysklætt (V) [14:01:28]: Lærertettheten i den videregående skolen går ned, og vi står som kjent overfor store utfordringer med å rekruttere flere lærere. Regjeringen gjør lite for å rette opp denne situasjonen og for å møte framtidens utfordringer.

Venstre foreslår i dag å styrke fylkeskommunenes økonomi med 500 mill. kr for å sikre nok lærere i den videregående skolen i framtiden. I tillegg foreslår vi i vårt budsjett 175 mill. kr til utarbeidelse og innføring av nasjonale rekrutteringsplaner for lærere.

Mitt spørsmål er da: Hvorfor tar ikke regjeringspartiene den store utfordringen det er å rekruttere nok lærere, på alvor?

Inge Ryan (SV) [14:02:12]: Vi tar det på alvor!

Den viktigste ressursen i skolen – jeg har sjøl jobbet i skolen i 15 år – er verken toaletter eller takrenner, det er læreren. Det at vi har lærere som er motivert, og som har tilstrekkelige ressurser til å gjøre en god jobb, er kjempeviktig ikke bare i grunnskolen og videregående skole, men også når en kommer opp på høyere utdanning. Derfor ønsker vi også å stimulere til mer etterutdanning av lærere.

Jeg vet at den nye kunnskapsministeren, Bård Vegar Solhjell, har sagt at han ønsker å gå enda mer aktivt inn, og se på lærerrollen – altså hvordan lærere jobber, og hvordan arbeidsvilkår lærerne har. Det er kjempeviktig. Har en lærere som har gode arbeidsvilkår og trives i jobben sin, vil det smitte over på elevene. Det er den viktigste årsaken til å få til en god skole.

Hans Frode Kielland Asmyhr hadde her overtatt presidentplassen.

Ulf Leirstein (FrP) [14:03:12]: La meg først få si at det er ganske gledelig å høre en engasjert representant som Inge Ryan holde sitt innlegg, selv om jeg er uenig i mange av de punktene han trekker fram.

Men jeg vil gjerne komme med ett punkt som Inge Ryan ikke nevnte, og det er dokumentavgiften. Før stortingsvalget i 2005 var SV faktisk opptatt av å få redusert og få gjort noe med dokumentavgiften. Spesielt for mange førstegangsetablerere oppleves denne avgiften ganske urimelig. Vi vet at mange førstegangsetablerere har problemer med å komme inn på boligmarkedet, og å få fjernet den type dokumentavgift kunne vært en god håndsrekning.

Hvorfor har SV gått bort fra sine tidligere valgløfter? Ser Inge Ryan, som parlamentarisk leder i SV, noen mulighet for at dette er noe man faktisk har tenkt å gjøre noe med i inneværende stortingsperiode?

Inge Ryan (SV) [14:03:58]: Det med dokumentavgiften er en ting vi har diskutert i SV flere ganger. Det er klart at når en skal skaffe seg bolig, får en en ekstra overraskelse når en ser at en også skal betale en dokumentavgift i tillegg til de utgiftene en har med å skaffe seg bolig. Jeg har snakket med mange ungdommer, særlig, som plutselig får seg en overraskelse når denne avgiften kommer oppå de øvrige kostnadene.

Det er også mange i SV som har tatt til orde for at dette er noe vi bør kikke på. Det ble ikke prioritert i dette statsbudsjettet, men jeg kan love representanten Leirstein at det er en debatt vi nok kan tenke oss å være med på videre. Spørsmålet er om vi fjerner den. Vi vil i alle fall se på mulighetene for å legge om dokumentavgiften, eventuelt redusere den. Jeg kan ikke love at det skjer neste år, men jeg kan love at vi skal ta på alvor de innspill som kommer.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [14:05:05]: Me er midt mellom to stortingsval. Fleirtalsregjeringa bør vera i alle fall halvvegs i arbeidet med å realisera Soria Moria-erklæringa. Talspersonar frå den raud-grøne sida har allereie brukt mykje tid på å rosemåla innsatsen så langt, og meir vil heilt sikkert koma. I finansdebatten i fjor avslutta ein av regjeringspartia sine representantar sitt skryteinnlegg med «Halleluja!». Eg har ikkje for vane å dempa ned folk som ropar halleluja – eller pris Herren, som det betyr. For min eigen del vil eg likevel reservera dette uttrykket for ein som har betydeleg større innverknad på verdshistoria enn det som sjølv leiaren av den sitjande norske regjeringa har.

Dagens regjering har eit økonomisk utgangspunkt som ingen andre har hatt. Ein stadig større sum oljepengar vert pløgd inn i budsjettet. Det kjem på toppen av ein høgkonjunktur som har skapt ein gledeleg rekord i sysselsetjing og låg arbeidsløyse.

Likevel er det mange som sit med ei kjensle av at budsjettforslaget ikkje gjev dei svara dei hadde håpt på. Ei viktig årsak til det er nok den offensive salskampanjen som dei raud-grøne førte for politikken sin, både før og etter valet. At sjølv verdas heldigaste regjering – økonomisk sett – ikkje kan innfri alle forventningane dei sjølve har skapt, bør ikkje koma som ei bombe i denne salen. Men det kjem nok dessverre som ei overrasking for mange andre.

Kristeleg Folkeparti har ikkje tenkt å nytta tida i denne debatten til svartmåling. Me veit godt at ei regjering må seia nei til mange gode føremål. Når ein samanliknar dei ulike budsjettforslaga frå både regjering og opposisjon, er det neppe grunnlag for å seia at forskjellane er dramatiske – då med unntak av budsjettforslaget frå Framstegspartiet.

Forskjellane mellom regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti sine budsjett er likevel tydelege. I Kristeleg Folkeparti omprioriterer me 3 milliardar kr innanfor dei offentlege utgiftene og ytterlegare 3 milliardar kr innanfor skatte- og avgiftsopplegget.

Me utfordrar Regjeringa til å gjera meir for å kjempa mot internasjonal fattigdom. Med den farten opptrappinga av norsk bistand har no, vil målet om 1 pst. av BNI vera nådd i 2009. Me meiner at det historiske steget opp til 1 pst. bør takast i år, for deretter å auka ytterlegare i denne perioden. Det er i tråd med Kristeleg Folkeparti sine politiske løfte for denne perioden, og eg trudde òg det var i tråd med regjeringspartia sine løfte.

Kristeleg Folkeparti ønskjer òg å gjera meir for å auka handelen med låginntektsland. Dette er først og fremst eit solidaritetstiltak. Kristeleg Folkeparti legg inn pengar til fjerning av tollmurar overfor låginntektsland med nærare 20 gongar meir enn det som Regjeringa gjer.

Heldigvis har me registrert at Regjeringa ønskjer å auka det økonomiske samkvemmet med Israel, og me ser med store forventningar fram til at finansministeren og andre statsrådar kjem med konkrete forslag for å følgja opp denne målsettinga. Dette vil vera stimulerande både for norsk økonomi og for norsk kompetanseutvikling.

Kristeleg Folkeparti utfordrar Regjeringa til å gjera meir for å kjempa mot fattigdom i Noreg. Regjeringspartia i Stortinget fekk lov til å flytta på 100 mill. kr. Ein del av desse midlane vart nytta til å styrkja dei målretta fattigdomstiltaka. Det er positivt, men samtidig eit klårt teikn på at mange i desse stortingsgruppene fullt ut er einige med Kristeleg Folkeparti i at Regjeringa prioriterte dette for lågt. Kristeleg Folkeparti vil satsa endå sterkare på bustøtte, på arbeidsretta tiltak overfor utsette grupper, på rusomsorg og rusbehandling og på målretta tiltak overfor barn og unge med særleg høg risiko for å falla utanfor.

Når det gjeld eingongsstønaden ved fødsel og adopsjon, gjer ikkje Regjeringa noko for å redusera diskrimineringa av mødrer utan fast inntektsgjevande arbeid, som allereie er stor. Regjeringa gjer heller ingenting for å auka farspermisjonen – i strid med løfta i regjeringserklæringa.

Me støttar Regjeringa fullt ut når det gjeld å gjennomføra eit skatteskifte med vekt på grøne skattar. Som Kristeleg Folkeparti sitt alternative budsjett viser, meiner me det er rom for å styrkja dette skiftet allereie i 2008. I Kristeleg Folkeparti har me, saman med Høgre og Venstre, stilt offensive krav om miljøpolitiske tiltak i 2009-budsjettet. For vår del er me villige til å auka tempoet òg i 2008; det gjeld både grøne skattar, auka fondsavsetning, osv.

Gjennom eit slikt skatteskifte vil det òg vera rom for å gjera meir når det gjeld å betra rammevilkåra for næringsliv og verdiskaping.

Me registrerer at det mest omtala næringspolitiske grepet frå Regjeringa er å leggja seg i ein mogleg konflikt med reiarnæringa i Høgsterett. I tillegg har dette grepet gjeve tilliten og føreseielegheita ein alvorleg knekk.

For oss i Kristeleg Folkeparti betyr aktiv næringspolitikk først og fremst å letta arveavgiftsbyrda for familiebedrifter, for å stimulera til meir framtidsretta forsking osv. i familiebedrifter. Me er overbeviste om at vårt alternativ ville ha gjeve eit betre resultat i form av verdiskaping over heile landet enn det som Regjeringa sitt opplegg vil gje.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Alf E. Jakobsen (A) [14:10:20]: På veldig mange områder ligger Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet veldig nær hverandre: i verdispørsmål, når det gjelder fellesskap, og i synet på omsorg. Det er jeg glad for, selv om jeg ikke roper halleluja.

Så ser jeg at dere satser på fattigdomsbekjempelse. Og mitt spørsmål til representanten Sørfonn blir da: Hvorfor kutter dere i tilskudd til helse og rehabilitering for sykmeldte med 200 mill. kr, kutter i antall arbeidsmarkedsplasser med 500 mill. kr, kutter i dagpengeordningen for fiskeindustrien, i permitteringsordningen og i lønnsgarantiordningen? Blir ikke dette en saldering gjennom kutt som nettopp rammer fattige og vanlige arbeidsfolk? Er ikke dette en fattig trøst, når dere tar og gir med samme hånd? Flåsete ville jeg sagt at det kanskje er derfor dere kaller alternativet deres for en fattig trøst.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [14:11:19]: Når det gjeld fattigdomssatsing, minner eg om at Bondevik II-regjeringa var den første regjeringa som hadde ei målretta satsing på å kjempa mot fattigdom. I motsetning til regjeringspartia er Kristeleg Folkeparti i år i den situasjonen at me òg kan lytta til det som kjem fram i høyringane til budsjettet. Me har lytta til det og justert vårt budsjett i forhold til det behovet som er innmeldt. Det nyttar ikkje med små retoriske knep å koma utanom at Kristeleg Folkeparti si fattigdomssatsing er betydeleg større enn det som kjem frå regjeringspartia. Me har målretta dette både mot barn i verkeleg utsette grupper, mot rusmisbrukarar og mot familiar, i form av bustøtte osv. Det er ein samanheng, og det er målretta tiltak i vår fattigdomssatsing – målretta tiltak som me veit vil treffa, for me har òg lytta til brukarane som skal gjera seg nytte av dette, og som etterlyser det.

Heikki Holmås (SV) [14:12:34]: Det er mye bra å si om Kristelig Folkepartis budsjettforslag. Noen av de tingene som jeg ser ligger der, om skatteendringer og slike ting, er det ikke noe annet å si til enn at dette må vi ta med oss videre og se på fram mot både revidert nasjonalbudsjett og budsjettet til neste år. Flere av disse punktene, som bistand, handel med lavinntektsland, fattigdom og miljø, er jo alle områder der Kristelig Folkeparti sier: Vi gjør mer enn Regjeringen – men der altså vår regjering gjør vesentlig mer enn det den forrige regjeringen gjorde. Det skulle da være slik at dette handler om å trekke i samme retning, og så får vi bare prøve å hjelpe hverandre på veien.

Jeg har ett spørsmål til representanten Sørfonn, og det gjelder rederibeskatningen. Det er altså slik at Kristelig Folkeparti går imot det opplegget som Regjeringen legger opp til, og som stortingsflertallet går inn for. Likevel bruker Kristelig Folkeparti 1,2 milliarder kr på årets budsjett. Hvordan henger dette sammen?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [14:13:46]: Dette heng godt saman. Regjeringspartia har vel ikkje så veldig mykje å skryta av, for òg i opplegget frå Regjeringa gjev dei uttrykk for ei betydeleg usikkerheit når det gjeld grunnlovsheimelen. Me i Kristeleg Folkeparti ønskjer ikkje ein situasjon der me får ein konflikt i Høgsterett i forholdet til ei stor og viktig næring. Difor har me føreslått eit kompromiss, ei løysing som eg er ganske sikker på ville ført fram. Det er ein frustrasjon i området som representanten Holmås kjenner godt, og som eg kjem frå. Ein masse reiarar som ikkje vassar i luksus, men som tener pengar og pløyer dei tilbake til lokalsamfunnet sitt, seier: Me har vorte lurte, me gjekk inn i den førre reiarskattordninga i tillit til at dette skulle gje stabilitet og føreseielegheit. Det var ein del av våre kollegaer som flagga ut og flytta vekk, dei kan no koma tilbake, og dei kjem mykje betre frå det økonomisk enn me som har vore lojale heile vegen, me føler oss lurte. Dette er dramatisk. Regjeringspartia burde òg ta inn over seg at det er skapt ein betydeleg svekt tillit til føreseielegheit og stabilitet.

Lars Peder Brekk (Sp) [14:15:11]: Også jeg er enig i det Heikki Holmås sier, at det er mye positivt i Kristelig Folkepartis budsjettforslag. Stortingsflertallet har jo i sine omprioriteringer i budsjettet bl.a. styrket fattigdomssatsingen, som også påpekes av representanten Sørfonn i hans innlegg.

Nationen skrev på lederplass den 22. november at Kristelig Folkeparti nå ser ut til å ha mest å hente på samarbeid til rød-grønn side, og at avstanden til Høyre og Fremskrittspartiet har blitt enda større gjennom høstens budsjettbehandling. Jeg vil også understreke at de dramatiske kuttene som både Høyre og Fremskrittspartiet foreslår for landbruket, ikke skulle være noen spesiell invitasjon til Kristelig Folkeparti.

Som representant for sentrumspartiet Senterpartiet synes jeg det er gledelig at Kristelig Folkeparti sannsynligvis får større uttelling for sine viktigste saker ved denne sentrum–venstre-regjeringen. Jeg vil be om Sørfonns kommentarer til det.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [14:16:05]: Eg er alltid spent på spørsmålet når ein startar med å skryta uhemma av Kristeleg Folkeparti sin politikk, men eg skjønar adressa i spørsmålet her. Det som er viktig for oss i Kristeleg Folkeparti, er å få fram vår politikk, våre alternativ og våre løysingar, slik som dei har utspring i vårt program, og så søkjer me samarbeid der me får mest gjennomslag for vår politikk. Det har me hatt god erfaring med i dei ulike regjeringskonstellasjonane me har vore med i. Me er ikkje i den situasjonen no at me skal byggja noka regjering i denne perioden. Eg har oppfatta det slik at sjølv om ein har visse interne problem, så tek denne regjeringa sikte på å halda saman perioden ut, og me skal ikkje stikka kjeppar i hjulet for det.

Samtidig er det interessant å sjå eit visst samanfall mellom sentrumspartia. Det verka òg slik, då me lytta til Lundteigen sitt innlegg i dag, at heller ikkje Senterpartiet er heilt tilfreds i den regjeringa som dei er med i. Så kanskje burde òg Senterpartiet tenkja litt meir i retning av kva sentrum kan gjera saman.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [14:17:22]: Kristeleg Folkeparti får skryt så langt i replikkordvekslinga, men eg skal love at det ikkje skal bli ein vane.

Men i all hovudsak så er det støtte til Regjeringas budsjettforslag frå Kristeleg Folkeparti. Vi har om lag same budsjettbalansen, det er små kosmetiske endringar. Me er veldig einige når det gjeld profilen på helse-, omsorgs- og velferdstilbodet, bistandspolitikken, landbruks- og distriktspolitikken osv. – eg kan òg nemne foreldrebetalinga i barnehagen. Det synest eg er bra, og det teiknar bra for framtida.

Det som er overraskande, er kuttforslaga til Kristeleg Folkeparti. Eg skal nemne eit par forslag som har næringspolitisk interesse. Kristeleg Folkeparti kuttar 130 mill. kr i vedlikehald av riksvegar. Vidare er det kutt i næringspolitiske verkemiddel. Kristeleg Folkeparti seier i sine merknader at

«verdiskaping er grunnlaget for velferd. Difor er næringspolitikk avgjerande for Kristeleg Folkeparti».

Dette er eg einig i. Men likevel kuttar altså Kristeleg Folkeparti med over 330 mill. kr på næringspolitikken.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [14:18:32]: Når det gjeld næringspolitikken vår, er den først og fremst retta inn mot små og mellomstore bedrifter. Der har me ei rekkje tiltak som me ser i samanheng. Difor har me terpa på, og me kjem til å terpa på, at arveavgifta ved generasjonsskifte i familiebedrifter på visse vilkår bør falla vekk dersom neste generasjon driv vidare. Me meiner at når det gjeld løftet om å veksla formuesskatt mot utbytteskatten, kunne ein i denne regjeringa løyst det elegant ved å frita arbeidande kapital for formuesskatt. Dermed kunne ein likevel vera innanfor sitt eige program.

Me ønskjer å starta forsking og utvikling i små og mellomstore bedrifter, og for så vidt i heile næringslivet.

Dersom ein ser vår næringspolitikk samla, vil ein sjå at det er ein samanheng i han. Politikken er veldig målretta, og etter den kontakten me òg har med næringslivet, får me kvittert ut at det er ein næringspolitikk som næringslivet sjølv har tru på, og som dei ser samanheng i.

Rolf Terje Klungland (A) [14:19:47]: Jeg vil bare først gjøre det klart at regjeringspartiene selvfølgelig er helt sikre når en skal fatte vedtak på torsdag om rederiskatten. Jeg har også lyst til å kommentere hvorfor en tror at rederiene i sin tid valgte den ordningen som ble innført i Norge. Det tror ikke jeg de gjorde av nasjonalfølelse. Jeg tror de gjorde det ut fra ren avkastning på kapitalen, fordi de hadde en av de internasjonalt beste ordningene, noe de også kommer til å få i framtiden.

Men Kristelig Folkeparti skal være et «rederlig» parti, og de salderer altså med de pengene som ligger inne når det gjelder rederiskatten. Er representanten Sørfonn like «rederlig» som representanten og lederen av Venstre, Lars Sponheim, som sa at vi bruker pengene, for de andre partiene kommer til å vedta det allikevel?

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [14:20:48]: Eg svarte på ein nokolunde tilsvarande replikk tidlegare. Eg kan gjerne gjenta at når det gjeld reiarlagsskatteordninga, så kritiserer me Regjeringa kraftig for måten dei har takla dette på, og regjeringspartia for at dei har bygd opp ein heilt unødvendig konflikt med ei viktig næring – ei næring som har høg kompetanse og lang tradisjon i vårt land, og som me faktisk er avhengige av framover.

At Regjeringa i høg grad legg seg på kollisjonskurs, slik Regjeringa no har lagt opp til, er ein smule arrogant. Eg refererte til, og eg gjentek det gjerne, at ein god del av dei reiarane som eg har snakka med og som held til i mitt distrikt, ikkje er reiarar som vassar i luksus, men det er reiarar som pløyer tilbake si verdiskaping til lokalsamfunn, arbeidsplassar osv. Desse er rimeleg fortørna, for å seia det mildt, dei føler seg lurte. Dei seier at deira tillit til stabilitet og føreseielegheit er betydeleg svekt.

Gjennom vårt budsjettforslag har me lagt opp til eit kompromiss som me meiner ville ha gjeve ein god og pragmatisk veg gjennom dette, som ganske sikkert næringa sjølv ville ha akseptert, og som styresmaktene godt kunne ha levd med. Det er bakgrunnen for det standpunktet som me har teke i budsjettet vårt.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Lars Peder Brekk (Sp) [14:22:33]: Senterpartiet vil bygge samfunnet nedenfra. Skal enkeltmennesket kunne vokse og ha mulighet til å virkeliggjøre sine drømmer, sine ideer om det gode liv, trengs det lokalmiljø som skaper trygghet, identitet og kulturelt rotfeste.

Samtidig må den enkeltes rettigheter hele tiden ses i lys av andres rettigheter, for stor frihet for noen fører til mindre frihet for andre. Trygge lokalsamfunn er preget av samhold, samvirke og likestilling mellom ulike grupper.

Som et av de rikeste land i verden må vi tørre å tenke nytt på mange områder. Vi må finne svar på framtidens utfordringer og alle de spørsmål mange undrer seg over i dag. Hvis folk for 20 år siden hadde hatt våre økonomiske muligheter og dagens kunnskaper om forebygging, ville vi ikke hatt den enorme veksten i diabetes, kreft, fedme, astma, i uføretrygding og sykefravær, i tallet på barnevernsbarn og kriminelle som vi ser nå. Levealderen ville vært høyere, og flere ville holdt seg lenger i fin form. Folk ville hatt det bedre. Det ville vært enklere å være politiker i dag om de for 20 år siden hadde visst bedre og bestemt klokere.

Jeg vil at våre etterfølgere ikke skal tenke slik om oss.

I dag vet vi at økt fysisk aktivitet og sunnere kosthold forebygger effektivt, at bedre gang- og sykkelveier er superlønnsomt, at mindre bruk av tobakk og rusmidler berger liv og forbedrer livskvaliteten, at god oppfølging av de aller minste gir aller best effekt. Vi vet at all forebygging er bedre enn reparasjon, og at tidlig forebygging er best.

Den store utfordringen framover, utover dette budsjettet, er å ta inn over oss og følge opp med målrettede tiltak til forebygging. Gevinstene av god forebygging vil vi finne igjen i samfunnsregnskapet gjennom økt verdiskaping og økt skatteinngang, lavere kostnader til trygder, helsevesen, barnevern og kriminalomsorg.

Trygge lokalsamfunn i både bygd og by er både et mål og et viktig virkemiddel. Trygge lokalsamfunn er avhengig av god kommuneøkonomi, som sikrer viktige velferdstjenester som barnehager, skole, barnevern, helsetjenester, pleie og omsorg, kulturtilbud osv. Som følge av de siste års kraftige satsing på kommunesektoren kan kommunene levere kvalitativt gode tjenester tilpasset innbyggernes behov. Senterpartiet er opptatt av en fortsatt bærekraftig kommuneøkonomi, som er forutsetningen for de framtidige trygge lokalsamfunn i hele landet.

Trygge lokalsamfunn er videre avhengig av økt verdiskaping, noe som forutsetter fortsatt satsing på næringsutvikling, samferdselsformål og tiltak i distriktene. Senterpartiet har i budsjettet vært opptatt av å forsvare og videreutvikle satsingen på infrastruktur og bredbånd. Både satsingen på vei og jernbane i tråd med Nasjonal transportplan samt økte bevilgninger til fiskerihavner og farleier i budsjettet er særdeles viktig i så henseende.

Et aktivt næringsliv i hele landet som både videreforedler norske råvarer og gjør bruk av Norges konkurransefortrinn gjennom våre naturressurser, sikrer bosetting og bygger kunnskap i hele landet. Det er også avgjørende for trygge lokalsamfunn. En økonomisk politikk som bidrar til å sikre et konkurranseutsatt næringsliv i framtiden, er særdeles viktig.

I tider med sterk økonomisk vekst på de fleste områder øker presset mot de næringer som har minst lønnsomhet, og sentraliseringen øker. Primærnæringene, landbruk og fiske/havbruk, er avgjørende for arbeid og bosetting i distriktene, og de må sikres rammevilkår som gjør dem konkurransedyktige samlet sett.

Dersom vi skal klare å møte klimautfordringene i årene som kommer, må vi samtidig klare å satse skikkelig og målrettet på ny og fornybar energi. Dette kan også være god næringspolitikk. Senterpartiet er derfor glad for Regjeringens klare og utrykte målsetting om en satsing på ny fornybar energi, med et samlet mål om 30 TWh i økt fornybar energiproduksjon og energieffektivisering fra 2001 til 2016. I dag synes vi i Senterpartiet at vi ikke har gode nok virkemidler for å realisere dette målet fullt ut.

Senterpartiet vil peke på flertallsmerknaden om at Regjeringen skal legge fram en bred vurdering av incentivene for økt miljøvennlig utbygging av vannkraft og annen fornybar energi i Revidert nasjonalbudsjett for 2008. Senterpartiet forventer at det kommer en bred vurdering av både skattemessige, energipolitiske og næringsmessige vilkår som påvirker utbyggingen av bl.a. småkraft. Vi forventer at denne gjennomgangen vil føre til at rammebetingelsene endres allerede i revidert nasjonalbudsjett for 2008, på en slik måte at mer småkraft faktisk blir bygd ut der det er fornuftig, og der det er økonomisk forsvarlig. Vi trenger mer fornybar energiproduksjon dersom vi skal nå målene om utbygging av ny fornybar kraft innen 2016.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [14:27:55]: Eg er einig med representanten Brekk i at det er fornuftig å leggje til rette for meir fornybar energi. Det er fornuftig å leggje til rette for fleire vasskraftverk, småkraftverk. Det har to sider ved seg. For det første er det god distriktspolitikk, som Senterpartiet òg støttar, og det er sjølvsagt òg bra for miljøet. Problemet er at Senterpartiet gjer det motsette. I statsbudsjettet er det ei skjerping i skattlegginga av småkraftverka og ei forverring av rammevilkåra. Vi har allereie fått tilbakemelding om at det vil medføre at kraftverk som ein tidlegare trudde var rekningssvarande å byggje ut, no ikkje blir bygde ut. Då er mitt spørsmål: Kvifor seier representanten Brekk éin ting og gjer noko anna, nemleg å forverre rammevilkåra for småkraftutbygging i Noreg?

Lars Peder Brekk (Sp) [14:29:00]: Det er ikke å legge skjul på at spørsmålet om småkraftutbyggingen har vært en vanskelig sak i senterpartikretser og i bygder og distrikter der en jobber med det. Det forslaget som nå blir gjennomført, står vi imidlertid bak. Men vi er også veldig opptatt av at vi skal realisere innholdet i den merknaden som jeg nettopp gjennomgikk i mitt innlegg, der en legger opp til at en skal se både på næringsmessige, miljøpolitiske, energipolitiske og ikke minst skattepolitiske vurderinger av den endringen som nå gjennomføres. Da forventer vi at denne gjennomgangen vil føre til endringer i de foreslåtte tiltakene. Det er særdeles viktig at vi får gjennomgått dette skikkelig. Det vil være det beste grunnlaget for at vi får en fornuftig politikk på dette området framover.

Torbjørn Hansen (H) [14:30:00]: Regjeringen har utpekt det maritime næringslivet til en spesiell og viktig sektor for Norge. Det synes jeg er klokt, for denne kystnæringen er global, den har over 100 milliarder kr i omsetning og sysselsetter mer enn hundre tusen mennesker. Derfor blir det uforståelig når Regjeringens forslag til budsjett for 2008 går til frontangrep på rederinæringen. Riktignok kommer et nytt rederiskattesystem, men Regjeringen annullerer altså skattefritaket i det nåværende systemet hele veien tilbake til 1996, og forsøker å kreve inn 14 milliarder kr i skatt med tilbakevirkende kraft.

Det finnes sannsynligvis ikke et eneste rederi i Norge som ville brukt dagens ordning hvis de visste at fritaket ville bli reversert. Mange ville faktisk ha spart skatt på å bruke ordinær selskapsbeskatning. Forslaget vil svekke investeringsevnen langs kysten med nærmere 50 milliarder kr og er sannsynligvis i strid med Grunnloven. Representanten Lundteigen sa litt lettvint tidligere i dag at Senterpartiet tar dette til etterretning. Men mener faktisk parlamentarisk leder i Senterpartiet at det er greit at Regjeringens rammebetingelser blir fastsatt gjennom lange rettsprosesser i norsk høyesterett?

Lars Peder Brekk (Sp) [14:31:06]: Spørsmålet om rederiskatt, både overgangsordning og framtidig ordning, har vært en komplisert sak. Det understreket også Lundteigen i sitt innlegg tidligere i dag.

Jeg vil understreke at Regjeringen nå etablerer en konkurransedyktig rederiskattmodell for framtiden. Det understreket også Hansen i sitt spørsmål. Dette er vi i Senterpartiet selvsagt særdeles glad for. Vi er også opptatt av at dette er en viktig distriktsnæring som også gir grunnlag for landbasert virksomhet mange steder langs kysten. De maritime næringene er noen av våre sterkeste næringsmiljøer, og dette er det viktig for oss i Senterpartiet å bidra til i framtiden.

Når det gjelder overgangsordninger og skattekreditten som det spørres om her, har Senterpartiet gått inn i den saken med en annen løsning i utgangspunktet enn det kompromisset som nå er foreslått av Regjeringen. Flertallet i Senterpartiets stortingsgruppe har tatt Regjeringens oppfatning av rederibeskatningen til etterretning, ut fra den politiske situasjonen vi er i. Gruppa har derfor akseptert det forslag som foreligger.

Bjørg Tørresdal (KrF) [14:32:07]: Representanten Lars Peder Brekk sa i sitt i innlegg at det var viktig å skape trygge lokale velferdssamfunn. Det er Kristelig Folkeparti helt enig i. Vi er enige i at en god skole, gode omsorgstjenester, et rikt kulturtilbud og en positiv utvikling lokalt er helt avhengig av en god kommuneøkonomi.

Kristelig Folkeparti er glad for at den opptrappingen av kommuneøkonomien som startet i forrige periode, i flere år har blitt fulgt opp av den nåværende regjering. Men nå har det stoppet opp. Etter en topp i 2006 er det nå en stopp i satsingen på kommuneøkonomien. Når representanten Lars Peder Brekk sier at en fortsatt skal ha en bærekraftig kommuneøkonomi, mener han at opptrappingen er slutt, og at den bare skal være status quo, eller ser han en nedgang?

Lars Peder Brekk (Sp) [14:33:06]: Jeg tror Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, som representanten Tørresdal her understreker, er særdeles enige om betydningen av kommuneøkonomien for å sikre gode velferdstilbud, for å sikre gode skoler, kulturtilbud mv., som også understrekes i spørsmålet.

Vi er opptatt av at kommuneøkonomien skal videreføres også i framtiden. Vi ser at det settes spørsmålstegn ved de overføringene til kommunene som er kommet i dette budsjettet. Det er foreslått at en ivaretar demografiutfordringene. Vi vil se videre på utfordringene i framtiden når vi ser på kommuneøkonomien, for Senterpartiet har ikke stoppet opp med å videreutvikle kommuneøkonomien.

Leif Helge Kongshaug (V) [14:33:50]: I august i år var det paneldebatt i forbindelse med Småtinget på Hamar. Temaet for debatten var rammebetingelsene for små og mellomstore bedrifter. I den debatten deltok også representanten Lars Peder Brekk på vegne og Regjeringen og lovet at det ikke ville komme ytterligere skatteskjerpelser for næringslivet i budsjettet for 2008.

Nå er det ikke noe nytt at denne regjeringen sier én ting, men gjør noe annet. Og det viste seg at løftet hadde en gyldighet på ca. en måned – før vi fikk se sannheten i 2008-budsjettet: Aksjerabatten som stimulerer til spredt eierskap, blir fjernet, 80 pst.-regelen strammes inn, økt kraftverksbeskatning på småkraftverk, økt trygdeavgift for næringsdrivende, endringer i rederibeskatningen, dieselavgiften økes osv.

Mitt spørsmål til representanten Brekk blir: Hva er det i Regjeringens skatte- og avgiftsopplegg som oppveier disse skatteskjepelsene for næringslivet, og som dermed gjør at representanten har sine ord fra NHOs småting i behold?

Lars Peder Brekk (Sp) [14:35:10]: Den økte kraftverksbeskatningen har jeg kommentert i mitt innlegg. Jeg har sagt at vi ønsker å se videre på det. Vi har vært med og utformet en merknad sammen med de andre partiene i Regjeringen, og vi er opptatt av at vi skal få en grundig og skikkelig gjennomgang av kraftverksbeskatningen i tråd med det som er ønsket fra Småkraftforeningen og EBL. Vi ønsker en næringsmessig gjennomgang, en energipolitisk gjennomgang og en miljøpolitisk gjennomgang av den beskatningen, og vi forventer selvsagt at det skal gi resultater fram mot revidert, slik at vi får en beskatning som ivaretar framtidsmulighetene for denne næringen, som er viktig for distriktene, og som er viktig for mange grunneiere rundt omkring i landet. Spesielt småkraft er der viktig.

Når det gjelder dieselavgiften, ser vi at den nå ikke møter motstand. Den har en klimaeffekt, og vi ser også at Venstre er glad for den skatteomveksling som dieselavgiften innebærer.

Jan Tore Sanner (H) [14:36:27]: Det aner meg at Senterpartiet synes det begynner å bli litt trangt å sitte i regjering. Det ser ut til å skje hver gang Senterpartiet har sittet i regjering i noen år, man begynner å føle ubehag.

Nå hører vi fra Senterpartiets parlamentariske leder at på grunn av den politiske situasjonen som har oppstått, støtter man nå forslaget til statsbudsjett. Men er det ikke slik at Senterpartiet har vært med på hele prosessen, med flere statsråder og til og med med partilederen i regjering? Er det ikke slik at Lars Peder Brekk og Lundteigen også har vært med på utarbeidelsen av forslag til statsbudsjett? Det første som skjedde da budsjettet ble lagt frem, var at Senterpartiet angrep Regjeringens fattigdomssatsing, og jeg skjønner at SV ble forbannet. Nå har vi fått høre at rederibeskatningen har Senterpartiets stortingsgruppe tatt til etterretning, og småkraftbeskatningen, som rammer småkraftverkene, er man heller ikke noe særlig glad for.

Er det slik at Senterpartiet har vært med på utarbeidelsen av statsbudsjettet og stiller seg bak det? Og synes Lars Peder Brekk at det er særlig lojal opptreden Senterpartiet driver med under denne budsjettbehandlingen?

Lars Peder Brekk (Sp) [14:37:36]: Senterpartiet har vært med i utarbeidelsen av budsjettet, og vi stiller oss bak de forslag som er framlagt i budsjettet, og som det skal stemmes over senere i kveld.

Jan Tore Sanner (H) [14:37:47]: Og det var svar på spørsmålet?

Presidenten: Det var et klart svar!

Replikkordskiftet er dermed over.

Gunnar Kvassheim (V) [14:38:06]: Da jeg så Regjeringens statsbudsjett for 2008, slo det meg at i valgår ville det vært en åpenbar fordel om statsbudsjettet ble lagt fram under valgkampen. Det hadde trolig økt muligheten for at det var samsvar mellom det som ble lovt, og det som ble levert. Det statsbudsjettet som er lagt fram, er ikke i samsvar med de løftene som er gitt fra Regjeringen på meget vesentlige områder.

Det ble sagt at Norge skulle være et foregangsland i miljø- og klimaarbeidet. Det løftet er ikke fulgt opp i det statsbudsjettet som er lagt fram. Det ble varslet ny kurs, og det ble varslet et krafttak for miljøet. Så ser vi at det legges fram et svært svakt miljøbudsjett hvor Miljøverndepartementet er en av budsjettaperne nok et år.

Regjeringen har forsøkt å pynte på dette ved å lage en oversikt over det den kaller miljøtiltak på mange ulike departementers budsjett. Samlet får en dette til å beløpe seg til 24 milliarder kr. Dette forsøket på å sminke et dårlig miljøbudsjett ble ganske fort avslørt. 4,2 milliarder kr av de 24 milliarder kr som skal gå til miljøtiltak, stammer fra Landbruksdepartementets budsjett. Det er en tredjedel av Landbruksdepartementets budsjett som innkasseres som en miljøsatsing. Det betyr at en altså får mer fra Landbruksdepartementet enn fra Miljøverndepartementet til miljøpolitikk, slik som Regjeringen regner.

Nå er det ikke bare Venstre som er misfornøyd med Regjeringens satsing når det gjelder miljø- og klimaarbeidet. En meningsmåling som ble lagt fram i går, viser at hele 70 pst. av befolkningen mener at Regjeringen ikke gjør nok på dette området. Jeg tror det skyldes at en ser tydelig at det ikke er samsvar mellom det Regjeringen sier den skal gjøre, og det den faktisk gjør i klimameldingen og i budsjettet. Folk forventer lederskap når det gjelder klimautfordringene. De ønsker å bidra, og de ønsker at det legges til rette for at de kan bidra. Så opplever en at Regjeringen ikke innfrir disse forventningene.

Venstre har et sterkt ønske om og var det første partiet som i denne sal tok til orde for et klimaforlik. Det er utfordringer på dette området som er av en slik karakter at politikerne bør bestrebe seg på å finne løsninger. Jeg håper at den meningsmålingen som ble kunngjort i går, øker Regjeringens vilje og presset på Regjeringen til å bidra til å få et slikt forlik.

Etter Venstres mening er det behov for raskt å komme i gang for å legge om til et lavutslippssamfunn. Det haster med tiltak som en ikke ser reflektert i Regjeringens statsbudsjett. Det er et viktig poeng at dersom en drøyer med å komme i gang med dette arbeidet, øker prisen som en må betale.

Etter Venstres mening synes Regjeringens politikk når det gjelder klimautfordringene, å være preget av en frykt for omstilling. Venstre ser på omstilling som nye muligheter. Vi ser på omstilling som muligheter for å skape ny teknologi, nye bedrifter og nye arbeidsplasser. Så var også Lavutslippsutvalgets hovedanbefaling at det skulle satses massivt på teknologiutvikling og på forskning. Sett på denne bakgrunn er det helt uforståelig at Regjeringen har fortsatt sitt hvileskjær når det gjelder forskning, når nettopp økt forskningsinnsats er noe av nøkkelen til de løsningene en må få når det gjelder å få ned klimagassutslippene.

På et annet område hvor Regjeringen ikke følger opp sine løfter, har Lavutslippsutvalget en klar anbefaling. Det gjelder raskt å komme i gang med rensing av gasskraftverkene. Regjeringen har i Soria Moria-erklæringen lovt at gasskraftverket på Kårstø skal renses innen 2009. Nå vet vi at så ikke kommer til å skje. Det vi ikke vet, er hvor lenge vi må vente før dette løftet blir innfridd. Det er også grunn til å være urolig for framdriften som er knyttet til løftet om rensing på Mongstad.

Også på et tredje område hvor Lavutslippsutvalget hadde en klar anbefaling om offensiv politikk, svikter Regjeringen. Det gjelder fornybar energi. Der sier Regjeringen at den skal ha et kraftfullt regime for å utløse store mengder med fornybar energi-produksjon, mens realiteten er at Norge står, sammen med Malta og Estland, for et av de dårligste støttesystemene for fornybar energi-produksjon. Det betyr at vi eksporterer gode prosjekter som kunne vært realisert i Norge, men som i stedet blir realisert i utlandet på grunn av Regjeringens politikk. Ja, det er endog slik at kraftgiganten Statkraft, som er eid av staten selv, sier at en heller satser på fornybar energi-produksjon i utlandet fordi rammevilkårene som eieren, staten, setter i Norge, er så dårlige.

I Venstres alternative statsbudsjett satses det markert mer på miljø- og klimatiltak enn det Regjeringen legger opp til. Mersatsingen er på rundt 1,8 milliarder kr. I tillegg kommer et skatteskifte fra rød til grønn skatt på ca. 3 milliarder kr. Dette skatteskiftet er basert på ønsket om at det skal lønne seg å arbeide, og at det skal ha en omkostning å forurense og sløse med ressursene.

I vårt alternative statsbudsjett fører vi opp 200 mill. kr som tilskudd til klimakommuner. Det er bygd på den erkjennelsen at kommunene står nærmest innbyggerne, og at det er viktig å få et miljøengasjement, et klimaengasjement i kommunene. Vi ønsker å gi støtte til et antall kommuner som kan bli pilotkommuner og utstillingsvinduer, til inspirasjon for andre kommuner.

I vårt alternative budsjett satses det også mer på skogvern, på gyrobekjempelse, på friluftstiltak og på kulturminnearbeid enn det Regjeringen legger opp til. Vi følger også opp med større bevilgninger til giftopprydding i fjorder og langs kysten vår, fordi det her ikke er samsvar mellom de oppgavene som ligger og venter, og den avsetningen av midler som Regjeringen har i sitt budsjett. Ønsket om å satse mer på forskning gir seg utslag i at man bruker 100 mill. kr mer til klimaforskning og 300 mill. kr mer til forskning på fornybare energikilder.

Da vi behandlet forvaltningsplanen for nordområdene i Stortinget, uttrykte Regjeringen et helt klart ønske om å styrke oljevernberedskapen. Det var det som skulle balansere at man åpnet for mer omfattende oljevirksomhet i nord. Denne styrkingen av oljevernberedskap er ikke fulgt opp i samsvar med de løftene som er gitt, og Venstre har derfor ført opp ytterligere 100 mill. kr til dette formålet.

Det er en framtredende del av vårt alternative statsbudsjett at vi satser mer på kollektivtransport – samlet er det tale om 850 mill. kr. En hovedkomponent er en fordobling av belønningsordningen for kollektivtransport i storbyområdene. Her har Regjeringen i realiteten stilt færre midler til disposisjon for de byene som er med i ordningen. Det er en vellykket ordning som bør styrkes, ikke bygges ned.

Når det gjelder jernbanesatsingen til Regjeringen, er de faktiske forhold slik at de mermidlene som stilles til rådighet, langt på vei spises opp av kostnadsøkningene på disse områdene. Venstre har i sitt alternative budsjett lagt opp til vesentlig mer til jernbaneformål enn det Regjeringen har. Det er i dag et misforhold mellom entusiasmen for høyhastighetstog, som Venstre deler, og viljen til å satse på jernbane for å legge til rette for økt godstransport og økt persontransport. Det er for øvrig ikke bare hos regjeringspartiene det misforholdet er å se i forbindelse med budsjettet.

Det er òg et tankekors at en satser store beløp på seismiske undersøkelser i nordområdene, men ikke følger opp med den miljøkartleggingen som en har lovt at en skulle komme i gang med.

Regjeringen hadde nylig en strategikonferanse etter to år i regjeringskontorene. Da konkluderte man med at klimatrusselen var større enn den man la til grunn på Soria Moria. Man sa det var behov for en mer kraftfull handling, og så opplever man altså at det kommer en klimamelding og et statsbudsjett som ikke gir mer enn det man lovte, men som bidrar mindre enn det regjeringspartiene lovte. I denne situasjonen er jeg fornøyd med at Venstre legger fram det mest offensive miljø- og klimabudsjettet av de partiene som er representert i denne sal.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rolf Terje Klungland (A) [14:48:14]: Venstre har en politikk som vil avvikle prosessindustrien og norsk rederivirksomhet. Det er dårlig miljøpolitikk, og det vil også føre til at over 200 milliarder kr i eksportinntekter vil forsvinne, og det vil bli flere hundretusen arbeidsledige. Svaret fra Venstre er å kutte i arbeidsmarkedstiltaksplassene, kutte i kvalifiseringsprogrammet, kutte i seismiske undersøkelser for å finne mer olje og gass, kutte i pensjonene og øke matvareprisene.

Venstres politikk vil føre til en folkevandring over fjellet for å komme inn her når de ikke lenger har arbeid. Men representanten Kvassheim vet jo at det er ikke plass til alle her. Jeg vil utfordre ham til å si hva han vil gjøre med de flere hundre tusen arbeidsledige som vil komme som en følge av Venstres politikk, for representanten Kvassheim er også kjent for å love betydelig mer enn han leverer. Jeg vil bare minne om at han var statssekretær i forrige regjering.

Gunnar Kvassheim (V) [14:49:24]: Venstre mener at vi i framtiden skal leve ikke minst av de nye mulighetene, og ikke av de gamle, foreldede og subsidierte løsningene. Det er et tankekors at dagens regjering bruker mer på nettolønnsordningen enn de bruker på å satse på fornybare energikilder. Jeg er helt overbevist om at de pengene flyttet over til fornybar energi-produksjon ville gitt flere arbeidsplasser og desentraliserte arbeidsplasser. Og jeg tror ikke at Venstres politikk på dette området ville føre til nedgang av antall arbeidsplasser i en næring som går svært godt.

Når det gjelder prosessindustrien, gjør vi det som vi sier at vi skulle gjøre. Jeg var i debatt med representanten Klungland på Folkets Hus i Sauda. Han lå nesten under taket da han lovte at det skulle bli nye subsidierte kraftpriser til industrien i løpet av kort tid. Industrien venter fortsatt på de løsningene han lovte. Hadde vi fulgt Venstres råd og gått i markedet, ville vi fått vesentlig lavere priser enn det vi nå har, og vi hadde fått sikre arbeidsplasser – som er blitt usikre fordi man trodde på Klungland.

Rolf Terje Klungland (A) [14:50:31]: Klungland har aldri snakket om subsidierte kraftpriser (presidenten klubber).

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Vi går tilbake til den ordinære talerlisten.

Rolf Terje Klungland (A) [14:50:55]: Det var litt dumt, for jeg har jo et par replikker til jeg kunne ha kjørt på Kvassheim. Jeg vil bare starte mitt innlegg med å si at jeg har aldri snakket om subsidierte kraftpriser. Hvor Venstre har fått det fra, vet jeg ikke.

Jeg har lyst til å si at i helgen var jeg på en revy i hjemkommunen min, Kvinesdal. Tittelen på den revyen var «Det gjenge så det susa». Ja, det er jo flott. Det går stort sett så det suser i hele landet for tiden, men i en slik situasjon er det viktigere enn noen gang å sikre seg til dårlige tider.

Anleggsinvesteringene går nå rett i taket. Likevel er det noen som mener at vi kan løse problemene med å pøse på med mer penger. Hvorfor er det noen som fortsatt tror at prisene vil gå ned, bare staten bruker mer penger? Tvert imot, i Norge har vi for tiden ikke nok arbeidsfolk. Entreprenørene har så mye å gjøre at de skrur prisene i været for å tjene mer. Det er jo akkurat derfor de er blitt entreprenører. Med mer penger inn i systemet nå vil prisene bli enda høyere. Da vil Norge få mindre bygg, mindre vei, mindre jernbane for mer penger. Det vil føre til en negativ utvikling for Norge, en egoisme som vil skade generasjonene som kommer etter oss. Men frykt ikke: Regjeringspartiene skal fortsette med å bygge ut velferden i Norge, og vi skal gjøre det innenfor økonomiske rammer som er holdbare – holdbare nå og i generasjonene som kommer.

Regjeringspartiene vil bruke ca. 1 milliard kr mer enn Fremskrittspartiet til dagpenger for de arbeidsledige. Men det sier ikke Fremskrittspartiet noe om, for det innebærer jo at man kutter i trygden til de ledige. Regjeringspartiene vil også bruke nesten 1 milliard kr mer til sykepenger enn Fremskrittspartiet. Det sier ikke Fremskrittspartiet noe om, for det innebærer jo kutt og nedskjæringer for dem som er syke. Regjeringspartiene mener at arbeidstakeren skal ha rett til å trekke fra fagforeningskontingent på skatten sin. Hvorfor mener Fremskrittspartiet at det bare er arbeidsgiveren som skal få skattefradrag, når folk flest organiserer seg?

Regjeringspartiene ønsker ikke å kutte med milliardbeløp i landbruksavtalen, slik som Høyre og Fremskrittspartiet vil. Vi støtter heller ikke Høyre i å øke momsen med 2 pst. neste år, simpelthen fordi dette rammer vanlige folk og distriktene. Regjeringspartiene ønsker ikke å øke barnehageprisene for 2008, slik som Høyre vil. Vi mener at barnehageprisene skal ned. Da kan vi ikke godta forslag til økning fremmet av Høyre. Vi vil heller ikke øke trygdeavgiften for pensjonistene, slik som Høyre vil. Men det vil ikke Høyre snakke om.

Regjeringspartiene vil heller ikke godta kutt i kjøp av klimakvoter, slik som Kristelig Folkeparti vil. Klimapolitikken er etter vår mening for viktig til at vi skal kutte her. Vi vil heller ikke kutte i helse- og rehabiliteringspengene til de sykmeldte, slik som Kristelig Folkeparti vil. Folk kommer ikke raskere i arbeid av slikt.

Regjeringspartiene vil ikke som Venstre fjerne nettolønnsordningen for sjøfolk. Til det er maritim næring og norske sjøfolk altfor viktige, mener vi.

Samtlige opposisjonspartier viser at de har én felles verdi: La småkårsfolk betale de rikestes skattelettelser! Privatiser, og kutt for dem som har minst, er gjengangeren. Likevel er de freidige nok til å snakke om fattigdom. Det blir like troverdig som når «Komiske Ali» sa at han hadde full kontroll over amerikanske styrker under invaderingen av Irak.

Det norske folk gjorde et godt valg i 2005. Jeg er overbevist om at det kommer de også til å gjøre i 2009.

Statsminister Jens Stoltenberg [14:56:16]: Årets finansdebatt kjennetegnes spesielt av to forhold. Det ene er at vi har en flertallsregjering som også i dette statsbudsjettet gjennomfører valgløfter i høyt tempo og på mange områder. Det andre er at finansdebatten på nytt bekrefter at det ikke er et felles alternativ til dagens flertallsregjering.

Først litt om hva budsjettet innebærer når det gjelder å oppfylle valgløfter, gjennomføre det vi lovet velgerne før valget.

Arbeidsløsheten er halvert. Aldri tidligere har sysselsettingen i Norge vært høyere. Aldri før har flere mennesker vært i arbeid. Det er et viktig bidrag både til å bekjempe sosial ulikhet og til å utjevne sosiale forskjeller. Det er også det viktigste bidraget til økt verdiskaping og produksjon i landet vårt at vi ikke sløser med arbeidskraften ved at folk går arbeidsløse, men at folk er i jobb og dermed bidrar til verdiskaping.

Det er selvfølgelig mange forhold som gjør at arbeidsløsheten synker og sysselsettingen øker. Men Regjeringen har også bidratt gjennom å føre en ansvarlig økonomisk politikk, gjennom et inntektspolitisk samarbeid som på nytt har vist den nordiske modellens styrke når det gjelder å unngå pris- og kostnadsvekst, og gjennom en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Det er også greit å merke seg at de som skremte med at en regjering bestående av SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet ville føre en uansvarlig økonomisk politikk, at spesielt SV i regjeringskontorene ville skape høye renter og kaos i finanspolitikken, har tatt feil. Det er ført en økonomisk ansvarlig politikk, og de tre partiene har stått for den politikken i fellesskap. Så når det gjelder arbeid og verdiskaping, gjør vi det vi sa vi skulle gjøre.

Det andre er at dette budsjettet på nytt bekrefter at vi velger velferd framfor skattelette. Det er betydelig økte bevilgninger til mange ulike velferdsformål. Det er mulig fordi vi har avlyst de foreslåtte skattelettelsene fra den forrige regjeringen, og gått tilbake til 2004-nivå når det gjelder skatt. Da har vi fått opp mot 50 milliarder kr ekstra i denne fireårsperioden å bruke på fellesskapsgoder framfor skattelettelser. Det er med på å gjøre det mulig for oss å sørge for nesten 4 milliarder kr mer til sykehusene, sørge for at vi er i rute når det gjelder flere hender i eldreomsorgen, sørge for flere timer i skolen og satse på forskning og kunnskap. Vi har økt bevilgningene til forskning mer på tre år enn det den forrige regjeringen greide i hele sin stortingsperiode. Det er også grunnen til at vi har oppfylt transportplanen og bevilget mer til samferdsel enn den forrige regjeringen. Vi har sørget for et betydelig løft for kommunene, etter mange år med sultefôring under Bondevik II-regjeringen. Barnehagene får mer. Alt dette er altså et uttrykk for at vi velger velferd framfor skattelette.

Det tredje dette budsjettet kjennetegnes ved, og som er en viktig oppfølging av Soria Moria-erklæringen og våre valgløfter, er at det er en historisk satsing på miljø. Det er dels på budsjettets utgiftsside, men dels også på budsjettets inntektsside. Det er f.eks. viktig at vi fortsetter med en omlegging av skatte- og avgiftssystemet i mer miljøvennlig retning. Det bidrar til at det blir lønnsomt å redusere utslippene. I tillegg slutter vi oss til EUs kvotesystem. Det gjør at oppimot halvparten – i hvert fall godt over 40 pst. – av norske utslipp nå reguleres av absolutte tak på de totale utslippene, ved at de er en del av et kvotesystem som gjør at det koster å forurense. Og det er lønnsomt: Man tjener penger på å redusere utslippene.

I tillegg til miljøavgifter og kvotesystemet iverksetter vi miljøtiltak på budsjettets utgiftsside. Det handler om støtte til kollektivtransport og til jernbaneinvesteringer. Det handler om at vi med det budsjettet som nå legges på bordet, har doblet innsatsen for ny fornybar energi, sammenlignet med Bondevik II-regjeringen. Jeg hører at de partiene som satt i den regjeringen, mener at det er for lite, men vi har altså doblet deres innsats. Så så stusslig som de påstår at det skal være, kan det umulig være når vi bevilger dobbelt så mye til ny fornybar energi som det man gjorde for to år siden.

Vi har også bevilget betydelig til utvikling av en gasskraftteknologi for å rense CO₂, og vi bruker betydelige summer både på Kårstø og på Mongstad for å utvikle og få til den type rensing. Så det er en betydelig satsing på miljø i dette budsjettet.

Det er også mange andre satsinger der vi følger opp Soria Moria-erklæringen, bl.a. Kulturløftet – en historisk satsing på kultur. Vi har lyktes med å redusere fengselskøene ved å bygge ut fengselsvesenet. Og vi har en historisk økning i bistanden. Slik kan vi fortsette, men det er uomtvistelig dokumentert i dette budsjettet og i denne budsjettdebatten at selv om vi ikke er i mål, er vi godt i gang og holder et høyt tempo når det gjelder å innfri valgløfter. Landet fikk nemlig en ny retning, en ny kurs, med valgresultatet i 2005, med den nye regjeringen som valgte fellesskap framfor skattelette. Det er det ene hovedkjennetegnet ved budsjettdebatten og budsjettet Stortinget nå vedtar.

Det andre hovedkjennetegnet ved denne debatten er at alternativet til denne regjeringen er stadig mer uklart. Det er to år igjen til stortingsvalget, så det er ikke rimelig å forlange at de fire opposisjonspartiene, i den grad de ønsker å være et felles regjeringsalternativ, skal presentere felles program, felles politikk på alle punkter, men jeg registrerer at de ikke presenterer noen felles visjon om hva slags regjering de ønsker i 2009 som alternativ til dagens flertallsregjering. De har ingen felles statsministerkandidat, og de er svært langt fra hverandre når det gjelder å avklare felles politikk, i hvert fall på noen hovedområder.

Da Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet begynte å jobbe seg sammen i forrige stortingsperiode, var det i respekt for at det var tre ulike partier med tre ulike programmer, og heller ikke vi hadde sammenfallende synspunkt i alle saker i budsjettinnstillinger. Men vi jobbet for et felles mål, og fram mot valget i 2005 avklarte vi viktige hovedproblemstillinger.

For det første avklarte vi hva slags regjering vi ønsket, nemlig en flertallsregjering.

For det andre avklarte vi noen hovedsatsinger, nemlig satsingen på fellesskap i stedet for å fortsette den usosiale skattelettepolitikken.

For det tredje – det var kanskje det mest krevende – avklarte vi en del av de vanskelige sakene som tradisjonelt hadde splittet våre tre partier. Vi kom fram til felles holdning når det gjaldt europapolitikken. Vi kom fram til felles holdning når det gjaldt utenriks- og sikkerhetspolitikken. Og vi kom fram til felles holdning når det gjaldt hovedinnretningen av den økonomiske politikken, bl.a. ved at vi skulle legge handlingsregelen – en ansvarlig bruk av oljepenger – til grunn.

Det velgerne kan forlange av opposisjonen, er at dersom de ønsker å være et troverdig regjeringsalternativ, må de – ikke i denne finansdebatten, men framover mot 2009 – avklare noen av den samme typen grunnleggende problemstillinger. Hva slags regjering ønsker de – hvis de ønsker en felles regjering som alternativ til dagens regjering? Og hva mener de om en del av de sakene som tradisjonelt har splittet dem mest, slik f.eks. europasaken og sikkerhetspolitikken tradisjonelt splittet Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet?

Jeg har med glede merket meg at Høyre har garantert – og det er et sterkt uttrykk – at de kommer til å følge handlingsregelen. De kommer ikke til å bruke mer oljepenger. De kommer ikke til å gjøre det Fremskrittspartiet lover, nemlig å øke bruken av oljepenger. Jeg synes det står respekt av at Høyre, som er et parti som er opptatt av ansvarlighet i den økonomiske politikken, garanterer for at det ikke blir mer bruk av oljepenger. Det som da er interessant, er hva Fremskrittspartiet svarer på det. Da legger jeg til grunn at Fremskrittspartiet må begynne å avlyse mange av sine valgløfter – innenfor samferdsel, innenfor helse, innenfor eldreomsorg, innenfor skattelette og mange andre områder. Det vi bør ha et svar på fra Fremskrittspartiet, er: Hva er det Fremskrittspartiet kutter ut av alt det de lover velgerne, når de skal samarbeide med Høyre, som har garantert at det ikke blir mer oljepengebruk? Det synes jeg ikke vi behøver svar på i alle detaljer, men det kunne være interessant om Fremskrittspartiet begynte å antyde hvor mange milliarder de skulle kutte på sitt helsebudsjett, sitt eldreomsorgsbudsjett, sitt veibudsjett og andre ting, når de skal samarbeide med et parti som har garantert at det ikke blir mer oljepengebruk. Jeg forventer ikke svar på alt dette i dag, men jeg gleder meg til – hva skal jeg si – arbeidet som må gjøres her før valget i 2009, og vi vil gjerne se en start på det svaret i dag.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Vi får sjå kor langt vi kjem.

Det blir replikkordskifte.

Siv Jensen (FrP) [15:06:33]: Jeg skjønner at statsministeren føler at 2009 nærmer seg, og det kan man jo også se i dette budsjettet. Finansministeren sa tidligere i dag at det nærmest er et rop om mer rød-grønn politikk. Det ropet hører ikke jeg. Jeg ser snarere tvert imot at velgerne er i ferd med å løpe fra de rød-grønne partiene. Maken til selvskryt som man har hørt fra både statsministeren og de andre rød-grønne talsmennene i dag, er det lenge siden jeg har hørt i en finansdebatt! Det er altså ikke grenser for hvor fantastisk denne regjeringen er, hvor mange fantastiske ting de har gjort, og ikke minst hvor mange historiske satsinger de har gjennomført. Hvis det hadde vært tilfellet, tror jeg velgerne hadde merket seg det, og omfavnet Regjeringens gjøren og laden. Det er ikke tilfellet.

Derfor vil jeg utfordre statsministeren på følgende: Han pleier i hvert fall å ønske å framstå som en ansvarlig statsminister, og nå vil jeg gjerne at statsministeren nevner for oss fem områder i dette budsjettet han mener ikke er bra nok, og hvor velgerne har grunn til å være misfornøyd med den innsatsen Regjeringen har lagt fram.

Statsminister Jens Stoltenberg [15:07:41]: Først til hva velgerne gjør: Velgerne i et demokratisk land mener heldigvis litt forskjellige ting, så de stemmer på ulike partier og går i litt ulike retninger.

Men det vi kan si helt trygt, er at kommunevalget for få uker siden gav et resultat som er et godt grunnlag for at vi også skal kunne sikre flertall for de tre regjeringspartiene ved valget i 2009. Meningsmålingene går litt opp og ned, men også de gir absolutt grunnlag for at vi skal kunne sikre en fortsatt flertallsregjering etter valget i 2009. Det er det ene.

Det andre er at jeg ikke kan skjønne at det er spesielt ansvarlig av meg å nevne fem områder hvor jeg mener vi – hva skal jeg si – bør gjøre enda mer, for jeg mener at det nesten ikke er ett område hvor vi ikke bør gjøre mer enn det vi gjør i dag. Jeg kan jo starte med samferdsel. Det er klart at jeg gjerne skulle ønsket meg enda mer penger til samferdsel. Kommunene kunne jeg godt tenke meg å finne enda mer penger til. Finansministeren burde hatt enda litt mer penger til å lage en sosialt innrettet skattepolitikk eller aktiv miljøpolitikk. Nesten alle områder burde hatt enda mer. Men vi er i gang på alle områder, og det er det viktige.

Erna Solberg (H) [15:08:50]: Kommunevalget hadde gitt et ikke-sosialistisk flertall hvis det hadde vært stortingsvalg, og det gav en tilbakegang for regjeringspartiene. Det er mulig at det er et godt utgangspunkt for en bedre regjering. Det synes iallfall jeg, og det er mulig det var det statsministeren egentlig mente.

Selvfølgelig er det sånn at Regjeringen er i stand til å gjøre noe bra. Mange ting som Regjeringen gjør, er det jo fullstendig enstemmighet om her. Det er 116 milliarder kr mer som brukes i år, enn det som ble brukt i 2005, og det er 130 milliarder kr mer i inntekter til dette landet. Selvfølgelig kan man da oppnå noe.

Det som bekymrer meg nå, er den sektoren som ikke får mer penger, men som samtidig møter helt nye og sterke forventninger for hver eneste gang en statsråd åpner munnen, og det er kommunesektoren. Kommunenes Sentralforbund har nå sagt at budsjettopplegget for neste år gir en svakere vekst enn det budsjettoppleggene gav i mine år som kommunalminister. Ser statsråden at det er på tide å roe ned sine egne forventningsskapende statsråder?

Statsminister Jens Stoltenberg [15:10:12]: Regjeringspartiene gjorde et godt kommunevalg, og vi gjorde det vesentlig bedre enn regjeringer pleier å gjøre i det utenriksministeren kaller mellomvalg, også kalt kommunevalg, i Norge. Så det mener jeg fortsatt er et godt grunnlag for å vinne i 2009.

Det som burde bekymre representanten Solberg litt mer, er at hun ikke vet hva hun skal bruke et flertall til hvis hun får flertall, for representanten Solberg skal samarbeide med et parti som har som hovedsak, som nærmest eksisterer på formålet, å bruke mange ekstra oljemilliarder. Høyre har garantert at det ikke kommer til å komme én krone utover handlingsregelen. Det går ikke i hop, og det bør representanten Solberg tenke mye på.

Kommunene får mer penger, og de får mer penger på et svært høyt nivå, slik at vi ligger langt over det kommunalminister Solberg noen gang var i nærheten av å tenke på i sine kommunebudsjett.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [15:11:15]: Statsministeren hadde fleire utfordringar her, men eg må seia at farvatnet ikkje verkar heilt ryddig på alle område i den raud-grøne leiren heller.

Eg har lyst til å gå over til eit konkret spørsmål. Eit av løfta i Soria Moria-erklæringa var at ein skulle avskaffa fattigdomen i Noreg. Dette løftet har no Regjeringa gått vekk frå. I Kristeleg Folkeparti sitt budsjettforslag har me brukt nesten 300 mill. kr meir enn det som regjeringspartia har gjort, og Aftenposten skriv på leiarplass 17. november at

«det virker smålig at regjeringspartiene ikke en gang kan gjenta fjorårets beskjedne budsjettavtale med Kristelig Folkeparti, som har en mer ambisiøs fattigdomssatsing enn Regjeringen».

Så mitt spørsmål er – eg veit at budsjettavtaler vert inngåtte her i huset – om statsministeren ville hatt noko imot at det vart gjort ei lita miniavtale som kunne gje meir til kampen mot fattigdom enn det som kjem til å verta vedteke i dag.

Statsminister Jens Stoltenberg [15:12:19]: For det første er det slik at denne regjeringen har trappet betydelig opp kampen mot fattigdom, dels ved å gjøre det aller viktigste, nemlig å sørge for at flere kommer i jobb, at køene ved arbeidskontorene går ned – altså færre arbeidsløse. Køene ved sosialkontorene går også ned. Det er kampen mot fattigdom i sin fulle bredde. Vi har også gjort mer med de mer målrettede tiltakene, f.eks. når det gjelder tiltak for folk som lever på trygd, med sosialhjelpssatser, bostøtte og den type ting. Der har vi samlet sett foreslått 1,6 milliarder kr mer enn den forrige regjeringen.

Når det så gjelder mulighetene for å gjøre endringer her i Stortinget, har jeg stor respekt for at det er i Stortinget den type drøftinger bør skje. Jeg har merket meg at stortingsgruppene til regjeringspartiene har – hva skal jeg si – gjort et godt budsjett enda bedre ved at de har tatt 100 mill. kr og brukt vesentlige deler av det nettopp til tiltak for å styrke fattigdomsprofilen i budsjettet. Det viser jo at regjeringspartiene tar fattigdommen på alvor.

Lars Sponheim (V) [15:13:24]: Det var en litt sånn «vi alene vet best»-holdning over statsministeren i dag, slik arbeiderpartiledere ved diverse anledninger før har hatt i denne salen. Jeg trodde statsministeren, som leder av en samarbeidsregjering, hadde fått noe mer respekt for at mange parter har noe å bidra med i et samarbeid, også i møte med Stortinget.

Et tema som statsministeren ikke brakte på banen, var mangelen på arbeidskraft framover, noe som er en stor utfordring for økonomien vår. Vi i Venstre har tatt det åpenbart upopulære standpunktet å forandre standpunkt, må jeg si, i dette budsjettet, ved nå å gå imot nettolønnsordningen for sjøfolk. Statsministeren har brukt store penger på de store tingene – nemlig å nærme seg 2 milliarder kr til en yrkesgruppe som da slipper å betale skatt til fellesskapet. Er statsministeren, som også er en god sosialøkonom, ikke enig i at det kanskje var på tide å tenke nytt rundt dette i en situasjon hvor vi mangler arbeidskraft, og hvor denne ordningen virker åpenbart urimelig?

Statsminister Jens Stoltenberg [15:14:27]: I den grad det har vært oppfattet annerledes, vil jeg understreke at når jeg skryter av Regjeringen, så skryter jeg av alle de tre regjeringspartienes innsats. Det var jo nettopp det jeg prøvde å få fram også i innlegget mitt, at det som jeg mener er spesielt imponerende, er at tre partier – SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet – som i mange saker og historisk har stått langt fra hverandre i viktige og vanskelige spørsmål, som utenriks- og europapolitikken, har funnet fram til kompromisser, funnet fram til måter å håndtere også de sakene på hvor vi er uenige, for å kunne samarbeide om det viktige vi er enige om – satsing på fellesskap og rettferdig fordeling. Så jeg mener at noe av det det står respekt av, er nettopp de tre partienes evne til å finne fram til felles løsninger også der hvor utgangspunktet er ulikt, for vi er tre ulike partier. Min utfordring var egentlig at det har ikke opposisjonen i samme grad lyktes med.

Når det gjelder nettolønn, er det slik at både den forrige og denne regjeringen lovet nettolønn. Vi er også opptatt av at når vi har gitt løfter, skal vi stå ved dem. Det er en viktig grunn til at vi følger opp det løftet.

Siv Jensen (FrP) [15:15:44]: Den utfordringen jeg gav statsministeren i sted, var seriøst ment, og jeg hadde faktisk ventet et noe mer seriøst svar enn den litt flåsete oppførselen fra statsministeren.

Det er mange mennesker som ikke oppfatter dette som et godt budsjett. Det er mange eldre med store omsorgsbehov som ikke føler at dette er et kjempebudsjett. Det er mange fattige uten arbeidsevne som ikke føler at verden blir særlig mye bedre for dem med dette budsjettet.

Jeg la også merke til at ett av de områdene statsministeren overhodet ikke nevnte i sitt hovedinnlegg, var situasjonen for det norske forsvaret, som er alvorlig. Jeg har lyst til å utfordre statsministeren på det. I går holdt forsvarssjefen sin årlige tale i Oslo Militære Samfund. For det første kom det klart og tydelig frem – mellom linjene i det minste – at han ikke er særlig imponert over nivået på budsjettet, dernest at det kommer betydelig større utfordringer for Norge, ikke minst i lys av den aktiviteten vi nå ser på russisk side. Kan statsministeren gi et seriøst svar på hva som er de fremtidige planene til Regjeringen når det gjelder forsvarsbudsjettet?

Presidenten: Presidenten er noko i tvil om «flåsete» er eit parlamentarisk uttrykk.

Siv Jensen (FrP) [15:16:56]: Men det var et godt uttrykk, president!

Statsminister Jens Stoltenberg [15:16:59]: Jeg mener at det representanten Jensen nå gjør, er å reise et viktig spørsmål: hva som er «et godt budsjett». Er «et godt budsjett» et budsjett der vi kan si at vi er i mål på alle områder? Det budsjettet tror jeg nesten aldri kommer til å bli lagt fram. Men hvis det er slik at «et godt budsjett» er et budsjett der vi er godt i gang med å nå de målene vi har satt oss, er dette et godt budsjett. For vi er godt i gang, men vi er ikke fullt i mål på alle områder.

For eksempel mener jeg det er imponerende at vi nå ligger foran skjemaet på 10 000 nye årsverk i eldreomsorgen. Men det er fortsatt store mangler i eldreomsorgen. Jeg synes det er imponerende at vi finner nesten 4 milliarder kr – den sterkeste veksten noen gang – til sykehus. Men det er fortsatt store mangler i norsk sykehussektor. Og jeg er veldig stolt av at vi har fått mange milliarder ekstra til barnehager. Men vi er fortsatt ikke helt i mål når det gjelder barnehager. Sånn er det på nesten alle områder: Vi har gjort mye, men vi er ikke i mål, og vi er ikke fornøyd. Det er fortsatt store mangler. Det var det jeg prøvde å få fram i stad, at det er nesten ikke ett område – ikke én statsråd – hvor jeg ikke mener at vi kan bruke enda mer penger på en fornuftig måte.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Gjermund Hagesæter (FrP) [15:18:27]: Framstegspartiet ønskjer lågare skattar og eit enklare og meir føreseieleg skattesystem enn det vi har i dag, og det har også vore hovudutgangspunktet for vårt alternative statsbudsjett. Vi meiner at lågare skattar og avgifter er ein viktig føresetnad for at vi skal kunne sikre ei god og stabil verdiskaping i Noreg, og dermed også sikre ei god velstandsutvikling framover.

I vårt alternative statsbudsjett har vi ein total skatte- og avgiftslette på ca. 22 milliardar kr. Det er finansiert ved at ein har redusert nettoutgiftene i statsbudsjettet med 15 milliardar kr, og så har ein redusert overskotet på statsbudsjettet med 7 milliardar kr. I tillegg kjem også eit utanlandsbudsjett på litt over 7 milliardar kr. Det betyr, som fleire har vore inne på, at vi har ein såkalla oljepengebruk som er 15 milliardar kr høgare enn det som Regjeringa innstiller på. Med dagens oljepris ligg vi an til å få eit overskot på statsbudsjettet neste år på 450 milliardar kr. Med vårt opplegg ville vi fått eit overskot på 435 milliardar kr, under føresetnad av at oljeprisen held seg på dagens nivå. Vi meiner at det er fornuftig og forsvarleg, og det vil ikkje gi auka renter, som fleire har vore inne på, m.a. leiaren i finanskomiteen. Vi har også berekningar frå Statistisk sentralbyrå som viser at vårt alternative statsbudsjett for 2007 ville medført 0,6 pst. lågare rente enn Regjeringa sitt opplegg.

Den viktigaste profilen i vårt skatteopplegg er at vi vil ha høgare personfrådrag og høgare minstefrådrag enn det Regjeringa har foreslått. Det vil sjølvsagt ha størst effekt for lågare og midlare inntekter. Vi meiner det er rettferdig og sjølvsagt at flest mogleg skal få behalde ein større del av sine eigne inntekter. Det vil også stimulere til større tilbod av arbeidskraft, spesielt skattelette for lågare inntekter, på grunn av at det då blir meir lønnsamt å jobbe ekstra. Skattelette bidreg også til at skattytarane får auka kjøpekraft utan at dei må krevje store brutto lønnstillegg. Derfor ønskjer vi å auke frikortgrensa til 70 000 kr og på sikt også få den opp i 100 000 kr. Vi synest det er urimeleg at ein person som tener 100 000 kr, skal måtte betale 15 000 kr til fellesskapet.

Høgare avgifter har også ein ekstra spesielt usosial profil. Det vil ramme dei med låg inntekt hardast. Derfor går vi inn for å redusere både bensinavgift, dieselavgift, elavgift og dokumentavgift, for å nemne noko. Regjeringa går motsett veg, den ønskjer å auke avgiftene. Blant anna aukar ein avgifta på fyringsolje med totalt 500 mill. kr. Ein slik kraftig auke av denne avgifta vil setje arbeidsplassar i fare. Og då har eg lyst til å nemne eitt eksempel: Bedrifta Kronos Titan i Fredrikstad med 175 tilsette får ei meirbelastning på grunn av denne avgiftsskjerpinga for neste år på 7-8 mill. kr. Det betyr 40 000 kr pr. arbeidsplass. Dette er altså ei særnorsk avgift som konkurrentbedriftene til denne bedrifta i utlandet ikkje har, og det vil gjere det meir lønnsamt å ekspandere i utlandet og avvikle i Noreg. Det er eit uheldig signal, og det har ein uheldig verknad dersom det blir resultatet. Ingen vil tene på det. Norske arbeidstakarar vil ikkje tene på det, og miljøet vil heller ikkje tene på at ein legg opp til at norske bedrifter vil bli flagga ut til land som ikkje set miljøet så høgt og har dei same miljøkrava som Noreg. Eg trur også at dersom denne saka blir bringa inn for ESA, har bedrifta gode moglegheiter til å vinne fram.

Men uansett, dette var nokre av dei forbetringane som Framstegspartiet gjer når det gjeld skattar og avgifter. Dette er forbetringar som tydeleggjer at vårt alternative statsbudsjett har ein langt betre sosial skatteprofil enn Regjeringa sitt forslag, og også vil tryggje norske arbeidsplassar langt betre enn det Regjeringa sitt forslag vil.

Statsråd Sylvia Brustad [15:23:48]: Helse- og omsorgstilbudet har stor betydning for den enkeltes levekår og livskvalitet, og derfor er også dette området høgt prioritert i Regjeringas budsjettforslag. Det kommer bl.a. til uttrykk gjennom en historisk satsing på sjukehusa, gjennomføring av opptrappingsplan for psykisk helse, Omsorgsplan 2015, Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering og en opptrappingsplan for rusfeltet.

Sjukehusa styrkes vesentlig. Aldri er det satsa mer på sjukehussektoren i et enkelt år. Økninga er som kjent på hele 3,9 milliarder kr utover vanlig kompensasjon for pris- og lønnsvekst. For første gang etter 2002 budsjetteres det med aktivitetsvekst.

Det legges bl.a. til rette for en økning i all pasientbehandling med 1,5 pst. fra 2007 til 2008. Det er altså lagt inn midler slik at omkring 18 000 flere behandlinger kan tilbys neste år.

Regjeringa mener at sjukehusa ikke skal være nødt til å ta opp dyre lån for å gjenanskaffe helt nødvendig utstyr og bygg. Det er bakgrunnen for forslaget om 1,67 milliarder kr, slik at det til sammen for neste år bevilges 5,3 milliarder kr til dette formålet. Hvis Stortinget slutter seg til disse forslagene, vil vi få på plass en svært viktig forutsetning for sjukehusreformen. På den måten vil renteutgiftene blir mindre, og dermed vil sjukehusa også få mer penger til å drive aktiv pasientbehandling.

Til tross for det meget gode økonomiske opplegget for neste år er det ingen tvil om at sjukehusa har store utfordringer, slik jeg også redegjorde for i komitehøringa til helse- og omsorgskomiteen 15. november. For å oppnå økonomisk balanse for neste år må kostnadene reduseres med over 1 milliard kr sammenlikna med i år. Helseforetaka verken kan eller skal bruke mer penger enn det Stortinget til enhver tid bevilger.

Ambulansetjenesten blir en stadig viktigere del av den akuttmedisinske behandlingskjeden. Vi kommer i nær framtid til å oppnevne en bredt sammensatt gruppe som skal foreta en helhetlig gjennomgang av bil- og båtambulansetjenesten. Den rapporten skal foreligge i løpet av neste år.

Stortinget er orientert om at helseforetakas pensjonskostnader vil øke med om lag 3,2 milliarder kr for inneværende år og med om lag 2,2 milliarder kr for neste år sammenlikna med kostnadsnivået som ble brukt ved utarbeidelsen av statsbudsjettene for disse to åra. Regjeringa legger til grunn at de økte pensjonskostnadene ikke skal inngå i resultatkravet for de regionale helseforetaka verken for 2007 eller 2008. Som kjent er også pensjonskostnader en betydelig utfordring for private ideelle institusjoner, som er etablert innenfor de regionale helseforetakas sørge for-ansvar. Departementet har nylig hatt møte med representanter for disse institusjonene, og det er ingen tvil om at disse sjukehusa utgjør et svært viktig supplement til foretakas egne virksomheter. Det betyr sjølsagt også mye for behandlingstilbudet til enkeltmennesker. Deres situasjon inngår i det arbeidet Regjeringa har satt i gang, og vi vil komme tilbake til hvordan denne saken videre skal håndteres. Det vil skje seinest i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 2008.

Regjeringa er opptatt av at mennesker skal vente kortest mulig tid på å få nødvendig behandling. Om lag 66 pst. av alle pasienter som legges inn i sjukehus, mottar øyeblikkelig hjelp, dvs. at de kommer inn uten noe ventetid i det hele tatt.

Etter at sjukehusreformen ble gjennomført i 2002, er gjennomsnittlig ventetid for pasienter som står på venteliste, redusert med 18 dager. Det betyr at helseforetaka har greid å møte et av de viktigste kravene vi satte, og det også i en tid der det er stort press på sjukehusa våre. Men vi skal sjølsagt videre.

Tilbudet innenfor psykisk helse styrkes ytterligere ved at vi foreslår å bevilge 940 mill. kr mer i 2008. Dette kommer på toppen av en generell økning av pasientbehandlinga, slik jeg har redegjort for. Med dette er de økonomiske måltalla for opptrappingsplanen oppfylt. Det er også viktig å si at arbeidet med å bedre det psykiske helsetilbudet sjølsagt skal fortsette også etter at planen går ut. Det har skjedd veldig mye positivt som følge av denne opptrappingsplanen, som det har vært bred støtte til. Men vi er ikke i mål. Vi må fortsatt ikke minst satse på forebyggende arbeid både for barn og unge og for voksne, for å avdekke behov for å kunne sette i verk hjelp så tidlig som overhodet mulig. Vi skal prioritere det kommunale tilbudet til barn og unge med psykiske lidelser og tilbudet til voksne med sammensatte og langvarige behov for tjenester.

Kortere ventetid for behandling av barn og unge med psykiske lidelser skal fortsatt være høyt prioritert. Det er bra at ventetida er redusert fra andre tertial 2006 til andre tertial 2007. Men vi sier oss ikke fornøyd med det. Det er fortsatt for mange som ikke får rask nok hjelp. Derfor må ventetidene ytterligere ned. Det er derfor Regjeringa også har foreslått en særskilt ventetidsgaranti for barn og unge med psykiske lidelser og/eller rusproblemer under 23 år.

Rusmiddelavhengige skal få tilgang på tjenester av god kvalitet når de trenger det. Barn og unge og personer med rusmiddelproblemer skal fanges opp og få hjelp så tidlig som overhodet mulig. Opptrappingsplanen for rus er en helhetlig plan på feltet som omfatter forebygging, behandling, oppfølging, forskning mv. Skal vi få til bedre resultater enn det vi ser en del eksempler på i dag, krever det forpliktende samhandling og samarbeid på flere hold – mellom sjukehusene og kommunene, mellom de ulike tjenestenivåer og mellom det offentlige og de frivillige organisasjoner som også gjør en stor innsats på dette området.

Rehabilitering og habilitering er sjølsagt svært viktig for mange mennesker. De siste par åra er det lagt til rette for økt og mer målretta aktivitet. Øremerka midler til kjøp av rehabilitering ved private rehabiliterings- og opptreningsinstitusjoner har økt med vel 14 pst. fra 2005–2007. De regionale helseforetakene har i tillegg brukt midler fra basisramma til å kjøpe tjenester hos private, og de har økt innsatsen på området i egne sjukehus. De regionale helseforetakene bruker til sammen mellom 1,5 og 2 milliarder kr til rehabiliteringsretta tiltak, og budsjettforslaget for neste år legger til rette for at denne innsatsen kan styrkes.

Når det er sagt, må vi allikevel konstatere, slik Regjeringa ser det, at rehabilitering og habilitering ikke har den status og prestisje som det burde hatt. Når vi nå har lagt fram vår nasjonale strategi på området, er det fordi dette feltet må styrkes. Det er derfor lagt opp til bredt samarbeid mellom aktuelle departementer, brukerorganisasjoner og fagmiljøer, og samtidig skal departementet samarbeide med de private leverandørene på rehabiliteringsfeltet om utviklinga videre.

Det er et kvalitetsstempel at folk lever lenger, og at folkehelsa blir bedre. Men bak de positive gjennomsnittstallene vet vi at det er store sosiale ulikheter. Forskjellene henger bl.a. sammen med inntekt, oppvekstvilkår, livsstilsfaktorer som fysisk aktivitet, tobakk og alkohol – for å nevne noe. Greier vi å utjevne de sosiale forskjellene, bedrer vi også folkehelsa. Derfor har Regjeringa lagt fram flere strategier og handlingsplaner på områder med store folkehelseproblemer. Det er innenfor KOLS, diabetes, kreft, kosthold, tobakksforebygging og Opptrappingsplan for rusfeltet – for å nevne noe.

Omsorgstjenesten står overfor store utfordringer i åra framover. Vi blir flere eldre – og det er bra – og det kommer også flere yngre brukere som har behov for tjenester. Den viktige grunnplanken i dette, slik Regjeringa ser det, er en god kommuneøkonomi som er helt nødvendig for å sikre dem som trenger god omsorg, et bra tilbud. Derfor har Regjeringa prioritert å styrke kommuneøkonomien, og inntektene er økt med nesten 21 milliarder kr siden 2005. Det gjør bl.a. at målet om 10 000 flere årsverk i pleie- og omsorgssektoren kan bli nådd før 2009. I tillegg har Regjeringa lagt fram en helhetlig og forpliktende plan for bedre kvalitet og kapasitet i hele sektoren, det vi kaller Omsorgsplan 2015. De viktigste tiltakene er et nytt investeringstilskudd for å bygge flere plasser fra neste år. Det er en helhetlig demensplan, og det er en opptrapping av midler til omsorgsforskning. I tillegg må vi ha en stor satsing videre på kompetanse, etikk, aktiv omsorg og bedre legetjeneste i sjukehjem. Jeg opplever det slik at det er stor politisk enighet om behovet for å styrke pleie- og omsorgstjenesten, og jeg imøteser resultatene av de samtaler som nå pågår for å gjøre omsorgstjenesten bedre for dem som trenger det i vårt land.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (FrP) [15:34:08]: Den senere tid har statsråden flere ganger nevnt at ventetidene i spesialisthelsetjenesten ikke har gått opp. Derfor gikk jeg inn på Norsk pasientregisters statistikksider før jeg gikk i salen, og hentet ut tallene. Det som dette viser, er at på de områder der vi snakker om dem som får hjelp i løpet av første måned, går tallene ned. Videre øker ventetiden for alle gruppene med 3–6 måneder – de får 6–12 måneder ventetid. Da kan jeg ikke skjønne at statsråden kan stå her på denne talerstol og hevde at ventetidene ikke har økt. Hvis vi går inn i det som gjelder gjennomsnittlig ventetid, har den fra 1. tertial til 2. tertial økt fra 88 til 102 dager. Hvis vi så ser på fjoråret, slik at vi får med sommersvingningene som vi har hvert eneste år, har gjennomsnittlig ventetid økt fra 98 til 102 dager, altså fire dager gjennomsnittlig økning. Hvor har statsråden det fra at det ikke har vært noen økning i gjennomsnittlig ventetid?

Statsråd Sylvia Brustad [15:35:23]: Jeg vet ikke hvor representanten Nesvik har de tallene fra. La meg for det første gjenta at 66 pst. av alle pasienter kommer inn på øyeblikkelig hjelp, dvs. uten noen form for ventetid i det hele tatt. Det er slik at siden staten overtok sjukehusene, har ventetida i gjennomsnitt gått ned med 18 dager. Det er slik at siden vi overtok regjeringsmakta i 2005, har ventetida gått ned med ni dager, og den siste utviklinga som vi har tall for, viser at når det gjelder sjukehusbehandling, er ventetida uendra, på 69 dager. Når det gjelder barne- og ungdomspsykiatrien, har den gått ned med ti dager, og når det gjelder voksenpsykiatrien, har den gått ned med sju dager. Det er de siste tallene som vi har, og jeg har ingen grunn til ikke å stole på de tallene. Men vi skal videre, for det er et mål at pasientene skal vente enda kortere tid, særlig de som har de alvorligste sjukdommene, og at de som er sjukest, må få komme inn for å få nødvendig behandling i vårt helsevesen.

Sonja Irene Sjøli (H) [15:36:34]: I forrige uke fikk helse- og omsorgskomiteen, og jeg vet også statsråden, overlevert 225 000 underskrifter fra folk fra hele landet med krav om bedre rehabiliteringstilbud. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg, men det ser ikke ut til at det har gjort noe særlig inntrykk på Regjeringen.

Fra Finansdepartementet har vi fått bekreftet at det ikke er noen økning i bevilgningene til rehabilitering når det korrigeres for pris- og lønnsvekst. Man har altså ikke klart å gi en krone mer til rehabilitering, til tross for at Regjeringen har hatt 130 milliarder kr mer å rutte med fra 2005 enn det sentrum–Høyre-regjeringen hadde. En enstemmig helse- og omsorgskomite gikk inn for at rehabilitering skal bli den neste store satsingen, og da er mitt spørsmål: Ser statsråden for seg at løftet om en økonomisk opptrapping skal holdes, og hvordan har hun tenkt å klare det når det bare er ett år igjen å gjøre det på?

Statsråd Sylvia Brustad [15:37:36]: For det første kan jeg si meg enig i at det fortsatt er en vei å gå når det gjelder rehabilitering og habilitering. Men når det er sagt, kjenner jeg meg ikke igjen i den virkelighetsbeskrivelsen som Høyre stadig prøver å gi av stoda på dette viktige området. For rehabilitering i regi av våre regionale helseforetak er styrket betydelig siden vi overtok for to år siden. Det er også sånn at kjøp hos private har økt med 14 pst. fra 2005 til 2007. Vi bruker egne midler som er særskilt øremerket dette.

I tillegg kommer ordninga Raskere tilbake, hvor flere plasser i de private opptreningsinstitusjonene nå fylles opp, og vi er nødt til å styrke det ytterligere i kommunene. Men altså: Vi gjør enda mer når det gjelder rehabilitering i sjukehus nå enn før. Vi kjøper mange plasser i de private opptreningsinstitusjonene. Og vi skal gjøre enda mer der – det kommer til å fylles enda mer opp.

Vi må også styrke innsatsen i kommunene der folk bor, for det er mange som er nødt til å få rehabilitering der. Men det er altså ikke riktig at vi bruker mindre penger på dette området. Sannheten er det motsatte.

Laila Dåvøy (KrF) [15:38:50]: Norges Diabetesforbund har lenge arbeidet for å gjeninnføre det generelle sjablonfradraget for personer med diabetes. Endringene som ble gjort i 2004, var den gang basert på innspill og brev fra Helse- og omsorgsdepartementet til Finansdepartementet, der det ble fastslått at personer med diabetes ikke hadde spesielle merutgifter til f.eks. kosthold.

Nå har Helse- og omsorgsdepartementet på bestilling mottatt en ny faglig vurdering datert den 6. november 2007 – det er ikke mange dagene siden – og denne utredningen fastslår at personer med diabetes faktisk har merutgifter, bl.a. til kosthold. Jeg vil også vise til at en enstemmig finanskomite i forbindelse med revidert uttrykte uro over forskjellsbehandlingen i Skatteetaten for mennesker med diabetes.

Mitt spørsmål er følgende: Med denne nye faglige vurderingen, vil statsråden, ut fra sitt helsepolitiske ståsted, mene at det kan være grunnlag for en gjeninnføring av sjablonfradraget, og kanskje ta en prat med finansministeren om det?

Statsråd Sylvia Brustad [15:39:56]: Den faglige vurderinga, som vi nå har til behandling, kan jeg sjølsagt ikke svare på her og nå. Det som er viktig når det gjelder diabetes, for det er jo en sjukdom som dessverre er i veldig stor vekst, er at vi må gjøre enda mer for å forebygge det. De aller fleste tilfeller av diabetes, og da diabetes 2, som tidligere var noe særlig eldre menn fikk, men som nå stadig rammer yngre mennesker, faktisk helt ned i 30-årsalderen, henger – i tillegg til arv – veldig mye sammen med den måten vi lever på. Derfor er det særdeles viktig at vi greier å sette inn større trykk på det som dreier seg om fysisk aktivitet og kosthold – alle de tingene som vi vet virker.

Når så folk er blitt sjuke, er det sjølsagt viktig at de får god nok behandling og god nok oppfølging, og der mener jeg at det er en god del å hente på informasjon og på samhandling mellom sjukehus og kommunehelsetjenesten. Jeg synes også Diabetesforbundet, i forbindelse med at vi nå nylig har markert internasjonal diabetesdag, har kommet med veldig gode innspill til hvordan vi bør gå videre på den veien.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Svein Flåtten (H) [15:41:26]: Den viktigste oppgaven i norsk økonomi nå er å få de gode tider til å vare lengst mulig. Skatteinntektene er historisk høye. Regjeringen har utrolige 130 milliarder kr mer i skatteinntekter enn den forrige regjeringen hadde i 2005. Regjeringen og finansministeren har trukket vinnerloddet og skal bedømmes etter hvordan det forvaltes. Da er det nedslående, i en slik situasjon, å se Regjeringens manglende evne til å prioritere, å prioritere så det monner på de viktige oppgavene i stedet for bare å smøre tynt utover.

Det er i gode tider en skal investere for en enda bedre fremtid – investere i forskning, kunnskap og infrastruktur og drive en fremtidsrettet næringspolitikk som skaper grunnlag for fremtidens velferd. Det er i gode tider en må sørge for at de varer, ved å gjøre det mer lønnsomt å jobbe, særlig når landet skriker etter arbeidskraft. Det er i gode tider en må stimulere til å spare og til å investere i privat eierskap – eierskap som igjen vil føre til økt verdiskaping og økt velferd gjennom etablering av nye arbeidsplasser.

Selv med svimlende nye summer til disposisjon, makter Regjeringen heller ikke i dette budsjettet å løse påtren-gende oppgaver innen helsevesen, forsvar, forskning og høyere utdanning, arbeidskraftproblematikk og fattigdomsbekjempelse. Og for denne regjering må særlig det siste være et beklemmende tankekors. Trass i iherdige forsøk fra finansministeren på å minske de statistiske forskjellene forblir de rike like rike og de fattige like fattige, og de økte skattene treffer stort sett middelklassen, og bidrar bare til at eierskap, verdiskaping og etablering av arbeidsplasser blir vanskeligere.

Høyre har i sitt alternative budsjett forsøkt å kompensere hvileskjæret i forskning, kunnskap og høyere utdanning gjennom betydelig økning i bevilgningene på disse områdene. I næringspolitikken øker vi bevilgningene til infrastruktur, fjerner de næringsfiendtlige skatteøkningene på eierskap, fjerner deler av NO_x-avgiften, øker avskrivningssatsene og forbedrer overgangsreglene for rederinæringen.

Det er forstemmende å ha en næringsminister som uhemmet skryter av å satse 100 mill. kr på strategisk maritim satsing, mens han glatt inndrar 1,4 milliarder kr fra den samme næringen hvert år i ti år fremover, kanskje til og med i strid med Grunnloven. Det har vært vanskelig å finne ut hva begrepet «aktiv næringspolitikk» egentlig er, men det var vel neppe meningen at det skulle være å prosedere rammebetingelsene sine i Høyesterett.

Videre økes skatten på eierskap gjennom å fjerne aksjerabatten på aksjer, og det inndras nå 1,7 milliarder kr mer i ren formuesskatt på privat eierskap enn under den forrige regjeringen. Dette skjer samtidig med at man lager statlige fond for å forsyne små og mellomstore bedrifter med egenkapital – egenkapital til de samme bedrifter som man tar 1,7 milliarder kr fra hvert år i økt formuesskatt.

Høyre lanserer i sitt alternative budsjett 31 tiltak for å få flere i arbeid. Bedriftene skriker etter mer arbeidskraft for å få de gode tider til å vare. Regjeringen burde svare med aktive tiltak, men synes ikke engang å se sammenhengen mellom lavere skatt og økt tilgang på arbeidskraft.

Enhver større debatt i Stortinget de siste to år har vært preget av panegyriske beskrivelser fra regjeringspartiene om hvilken ubekymret tilværelse man nå opplever i norske kommuner etter at skattelettelser er erstattet med fellesskap. Men nå hører jeg noe dissonans i hylningsorkesteret her i dag. Når representanten Ryan utfordres av Høyres Bent Høie på neste års kommunebudsjett, kommer det unnvikende svar om at behovene alltid vil være større enn økonomien tillater – selvfølgelig. Men det er ikke det som er saken. Sannheten er at det er en forventningskrise i norske kommuner. Man hadde forventninger om å stå ved inngangen til en ubekymret økonomisk tilværelse. Det er avløst av det ubehagelige faktum at kommuneøkonomien for neste år har en reell nedgang i de frie inntekter. Og kanskje blir det mer nedgang når den endelige økningen i lønns- og pensjonskostnader foreligger. Det er de ubehagelige realitetene som Ryan ikke vil svare på. Det er allerede en stor overraskelse for mange kommuner at det ikke var så rosenrødt som man trodde.

Høyre kritiserer ikke Regjeringens kommuneopplegg. Vi mener det er stramt, men ansvarlig. Den store forskjellen er imidlertid at vi, i motsetning til Regjeringen, forteller og vedstår oss at dette er et budsjett som krever omstillinger og effektiviseringer, noe som må foregå kontinuerlig i kommunene. Når Jens Stoltenberg svarer Erna Solberg med at vi bruker mer penger på et høyt nivå og mye mer enn Bondevik-regjeringen i kommuneøkonomien, er det selvsagt. Man har 130 milliarder kr mer. Men kommunene kan ikke utbetale lønninger og leve av statsministerens tallmagi. Jeg tror mange kommunepolitikere i 2008 vil oppleve at det Soria Moria som statsministeren har fortalt dem at de snart stod ved trappen av, var ikke noe Soria Moria, det var rett og slett bare et fatamorgana.

Laila Dåvøy (KrF) [15:46:49]: Omsorg for mennesker som trenger helse- og omsorgstjenester, må prioriteres sterkere. Utfordringene blir større i årene framover. Det vil være dobbelt så mange eldre over 67 år i 2050 som i dag. Dette må håndteres med fokus på innhold og kvalitet i tjenestene, i tillegg til økt kapasitet. Dette kan best sikres gjennom en tverrpolitisk forpliktende plan for eldreomsorgen, slik Kristelig Folkeparti lenge har tatt til orde for. Den nylig framlagte demensplanen må følges opp med større økonomiske satsinger i årene som kommer, til opprettelse av f.eks. skjermede enheter for alle demente som trenger det, til å opprette dagtilbud for hjemmeboende demente og til kompetansehevingstiltak, for å nevne noe. Kristelig Folkeparti foreslår ytterligere 50 mill. kr til kompetanseheving i eldreomsorgen innen bemanning, utvikling av hjemmebasert omsorg, lindrende behandling for døende og forskning. Å sørge for at alle får en verdig alderdom er helt vesentlig.

Opptrappingsplanen for rusfeltet som Regjeringen nå omsider har lagt fram, mangler en tilstrekkelig økonomisk opptrapping for å gi et bedre helse- og omsorgstilbud for rusmiddelavhengige. Vi foreslår derfor i vårt alternative budsjett ytterligere satsing på rusfeltet, gjennom økte midler til forebyggende arbeid i regi av frivillige organisasjoner, økt tilskudd til tiltak for barn av rusmiddelavhengige og psykisk syke, økt tilbud for rusmiddelavhengige i ideelle institusjoner og tilskudd til kultur- og fritidstiltak for å sikre bedre oppfølging etter behandling.

Habiliterings- og rehabiliteringsfeltet trenger også et løft. Å redusere lidelse og øke livskvalitet er viktige mål. Dette er også god samfunnsøkonomi. Redusert behov for behandling, pleie, medisiner og større mulighet til å klare seg selv eller være i arbeid er ønskede effekter av god habilitering og rehabilitering. Kristelig Folkeparti er kritisk til at Regjeringen satser for ensidig på at rehabilitering skal rettes mot dem som er sykmeldt fra arbeid, selv om det også er svært viktig. Vi foreslår derfor å styrke habilitering og rehabilitering i helseforetakene, herunder bruk av tjenester fra private og ideelle opptreningsinstitusjoner, samt å øke tilskuddet til behandlingsreiser til utlandet.

Regjeringen har fremmet en rekke ulike planer og strategier, som f.eks. Nasjonal strategi for diabetesområdet, Nasjonal strategi for kreftområdet, Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering og Opptrappingsplan for rusfeltet. Så lenge det følger lite eller ingen midler med strategiene, blir de bare liggende som gode mål, slik organisasjonene innen f.eks. kreft- og diabetesomsorgen har påpekt gang på gang. Regjeringen må derfor sørge for at de nødvendige helsestrategier på ulike områder blir gjennomførbare og ikke utelukkende symbolpolitikk.

Mange av de private ideelle sykehusene står i fare for å gå konkurs på grunn av store uforutsette pensjonskostnader. De må som aksjeselskaper drive forsvarlig, mens de offentlige sykehusene kan drive videre med å unnta uforutsette pensjonskostnader fra resultatkravet. De private ideelle sykehusene er nå i en alvorlig situasjon hvor konkursfaren faktisk er overhengende, og det er avgjørende at Regjeringen løser problemet både på kort og på lang sikt. Regjeringens forslag til å løse dette, i verste fall ikke før i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett våren 2008, er ikke tilstrekkelig. Det er nødvendig å avklare dette umiddelbart.

Rapporter fra Sosial- og helsedirektoratet og Legeforeningen fra 2007 viser at fokus på økonomi helt ned på avdelingsnivå på sykehusene ofte er styrende for prioritering og kvalitet i helsetjenestene. Innsatsstyrt finansiering, ISF, var ment som et styringsverktøy for de regionale foretakene og ikke som et prioriteringsverktøy for lønnsomme og ulønnsomme pasienter, slik vi ser det er blitt i dag. ISF-systemet brukes til å legge krav om inntjening ved de enkelte tjenesteytende avdelinger. Dette kan være til hinder for et helhetlig pasienttilbud og dermed for bedre samhandling mellom avdelinger og nivåer i helsetjenestene, noe som er en av de største utfordringene vi har i helsevesenet i dag.

Til sist vil jeg vise til at Kristelig Folkeparti i budsjettinnstillingen fremmer forslag om at Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av sykehusenes samlede driftsunderskudd, og også om å igangsette en bred utredning av systemet for sykehusfinansiering som bedre enn dagens stykkprissystem fanger opp behovet for helhet i tjenestekjeden fra forebygging og primærhelsetjeneste til spesialisthelsetjeneste og rehabilitering.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [15:52:14]: Jeg har selvfølgelig fått med meg at mange i debatten i dag har vært opptatt av satsingen mot fattigdom, og at Regjeringen møtes med kritikk for at det vi gjør, er for lite, og at det ikke er noen nye grep i fattigdomssatsingen. Jeg tenker derfor å bruke denne anledningen til å snakke først og fremst om et veldig viktig nytt grep, et nytt tiltak som vil bli etablert for fullt rundt omkring i 2008.

Alle partier ønsker å bekjempe fattigdom, avskaffe fattigdom. Og så tror jeg vi alle sammen konstaterer at det finnes ingen enkle grep, enkle tiltak, noe hokuspokus som vil bidra til at vi når det målet. Det som mange særlig bekymrer seg over, er det faktum at om lag 30 000 mennesker her i landet lever av økonomisk sosialhjelp. Vi kan alltids diskutere hvordan det er å leve på alderspensjon, vi kan diskutere hvordan det er å leve av ulike trygdeordninger, men jeg tror vi alle sammen erkjenner at de som over lang tid lever av økonomisk sosialhjelp, har særlige utfordringer. Det er ikke minst fordi det aldri har vært meningen at folk skal leve over måneder og år av økonomisk sosialhjelp. Det har blitt en ukultur i det norsk velferdssamfunnet at folk lever av sosialhjelp over måneder og år. Sosialhjelpen har alltid vært ment å være en krisehjelp for å komme over kneika, få hjelp med den strømregningen som gjør at trygden ikke strekker til – altså den type tiltak over kort tid som fører mennesker videre i et mer varig spor. Så ser vi at regjering etter regjering ikke har lyktes i å få sosialhjelpen til å fungere slik, og derfor er det altså 30 000 langtidsmottakere av sosialhjelp i Norge i dag.

Alle regjeringer har snakket om at det må vi gjøre noe med. Denne regjeringen er den første som gjør noe med det. Det er veldig bra at Stortinget i høst har bidratt til at vi har fått vedtatt egne paragrafer i lov om sosialhjelp som handler om kvalifiseringsprogram. Fra 1. november i år trådte de paragrafene i verk. Det er noen penger i budsjettet i år, men neste år øker vi bevilgningene til 230 mill. kr pluss litt ekstra til bostøtte. Hva er det vi da får på plass? Jo, i de kommunene som har etablert NAV-kontor, kan vi gå inn overfor dem som lever av økonomisk sosialhjelp, og tilby dem aktivitet og tiltak, gjerne i kombinasjon med behandling hvis det trengs, f.eks. i forbindelse med rus. En meningsfull daglig aktivitet skal ikke være en passiv mottagelse av sosialhjelp. De tiltakene skal ha som målsetting å få folk i jobb. Du kan gå på programmet i inntil to og et halvt år. Du skal være tålmodig. Lista skal legges sånn at det er mulig å komme seg over den, men det skal være noe å strekke seg etter. Blir du med på et sånt kvalifiseringsprogram, går du fra økonomisk sosialhjelp til kvalifiseringsstønad, et tilbud om 2G i året som ikke er behovsprøvd. Det er 133 000 kr som ikke er behovsprøvd. Får du barnetrygd, får du det i tillegg. Har du barnebidrag, får du det i tillegg. Du får rett til statlig bostøtte hvis du kvalifiserer for det. Da slipper du hver måned å få beregnet hva du skal få i sosialhjelp. Du kan konsentrere deg om tiltakene. Du får en fast månedlig ytelse utbetalt. Og med det bevilgningsnivået som nå ligger i budsjettet, har vi sammen med KS anslått at vi i gjennomsnitt skal få 4 000 deltakere med på kvalifiseringsprogrammet i 2008. Ved utgangen av 2008 vil 5 500 ha gått fra økonomisk sosialhjelp til kvalifiseringsprogrammet.

Hvis man hevder at dette ikke er et tiltak for å bekjempe fattigdom, at dette ikke er et nytt, offensivt grep i forhold til den gruppa fattige som kanskje sliter aller mest, mener jeg at det er en ganske historieløs analyse. Dette er det første virkelige, skikkelige sosialpolitiske grep som er tatt ovenfor denne gruppa på mange, mange år. Og det synes jeg er viktig at man har med seg i debatten om fattigdomssatsing i budsjettet for neste år.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Presidenten vil samstundes gjere merksam på at tida for formiddagsmøtet snart er omme, men vil gjere framlegg om at formiddagsmøtet held fram ut over den reglementsmessige tida, slik at vi vert ferdige med replikkordskiftet.– Det vert sett på som vedteke.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:57:45]: I dagens Aftenposten går arbeids- og inkluderingsministeren ganske sterkt ut og signaliserer at han ønsker å returnere, sende hjem, illegale innvandrere som befinner seg – ulovig selvfølgelig – i Norge. Dette er et problem som har vokst de seneste årene, nettopp fordi man har manglet tiltakene å sette inn for å bekjempe det som er i ferd med å bli et vanskelig problem å håndtere.

I statsbudsjettet legger Regjeringen i realiteten ikke opp til noen økt ressursinnsats fra Arbeids- og inkluderingsdepartementets side for å hjemsende, returnere, flyktninger som ikke har krav på opphold i Norge. Mens Fremskrittspartiet i sitt alternative statsbudsjett mer enn dobler den budsjettposten, gjør altså ikke Regjeringen noe som helst.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hva slags tiltak er det da statsråden ønsker å bruke for å returnere illegale flyktninger eller innvandrere når det er sånn at han ikke er villig til å øke budsjettposten?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [15:58:53]: Jeg mener at det representanten Amundsen sier, er feil, for i budsjettforslaget for 2008 er det bevilget 10 mill. kr ekstra til returarbeid. Det er det som danner budsjettgrunnlaget for at vi nå øker antall returattacheer ved utenriksstasjonene, altså folk som skal være behjelpelig nettopp med f.eks. å fremskaffe id-dokumenter, som er en av hovedutfordringene for å kunne gjennomføre returer. Så vi får flere returattacheer på plass, og vi er nå i ferd med å etablere dette samarbeidet med Utenriksdepartementet for å lokalisere illegale innvandrere. I tillegg vil vi bruke av den bevilgningen til å få flere avtaler à la den vi har med Afghanistan om å etablere returprogram. Vi jobber nå særlig med sikte på å få på plass et returprogram i forhold til Nord-Irak, og jeg tror vi skal greie å få til det i 2008. Det er konkrete eksempler på at det Amundsen sier, er feil.

Martin Engeset (H) [16:00:09]: Jeg er glad for at statsråden var så tydelig på at det i arbeidet med å bekjempe fattigdom ikke fins noen enkle grep. Det er uttrykk for en fornuftig og ydmyk holdning til at dette er et sammensatt og vanskelig område – en atskillig mer ydmyk og nyansert holdning enn hos daværende SV-leder og herværende finansminister Kristin Halvorsen, som mente at fattigdom kunne utryddes bare med et pennestrøk, og at det bare var et spørsmål om politisk vilje.

Statsråden har sagt mye fornuftig mens han har vært statsråd, bl.a. uttalte han til Dagens Næringsliv ikke lenge etter at han tiltrådte:

«Velferdsordninger kan stå for fall.»

Og:

«Jeg vet det kommer til å bli bråk.»

Videre:

«Hvis jeg skal gjøre nye grep for å avskaffe fattigdommen og få ned ledigheten, må jeg ta penger fra eksisterende velferdsordninger.»

Når kommer de konkrete forslagene om å avvikle velferdsordninger?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [16:01:10]: Vi har f.eks. gjort et grep i forslaget til budsjett for 2008 hvor vi da har gjennomgått ulike velferdsordninger knyttet til arbeidsmarkedspolitikken, og vi foreslår nå å avvikle ventestønaden som ordning. Så det er et helt konkret eksempel på at vi har gjennomgang av ulike velferdsordninger. Det at vi har hatt et system der folk som har gått lenger enn to år på dagpenger, har kunnet gå over fra dagpengeordninger til en ventestønad uten noen tidsfrist, mener vi har ført til at mange har blitt innelåst på denne type ordninger i stedet for gjennom den situasjonen vi har i arbeidsmarkedet nå, å komme seg over i jobb.

Jeg skal være veldig klar på å innrømme at vi har gjennomgått mange ordninger og snudd mange steiner. Men det man jo ser, er at det er ganske gode begrunnelser for de fleste av disse ordningene.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [16:02:23]: Regjeringens snuoperasjon om sykelønnsordningen førte til at vel 600 mill. kr ble omprioritert til helse- og rehabiliteringstjenester og fordelt mellom statsrådens og helseministerens departementer. I år finner vi at en del av dette, 140 mill. kr, er oppført med følgende kommentar:

«(…) fordeles senere basert på erfaring med hvordan bruken av midlene utvikler seg og andre behov og muligheter.»

Det kan virke som en har en pen slump med penger som en i hvert fall ikke for øyeblikket vet riktig hvordan en skal benytte innenfor det formålet budsjettkapitlet gjelder. Samtidig opplever flere rehabiliteringsinstitusjoner eid av ideelle stiftelser eller organisasjoner at de har faktisk både ledig kapasitet og solid kompetanse når det gjelder arbeidsrettet rehabilitering. Det er et stort paradoks.

Kan statsråden love å være positiv til å la deler av denne foreløpig udisponerte posten gå til å utnytte den ledige kapasiteten hos de private, ideelle rehabiliteringsinstitusjonene?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [16:03:35]: Det som har vært begrunnelsen for at vi har holdt av en del penger, er at vi mener det har vært en gråsone mellom det en kan kalle medisinsk rehabilitering, og arbeidsrettet rehabilitering, med noen glidende overganger. Derfor har vi brukt tid og krefter Arbeids- og inkluderingsdepartementet og Helse- og sosialdepartementet imellom for å prøve å gå opp grensene på en skikkelig måte. Det mener vi at vi nå har gjort. I budsjettopplegget for neste år har vi en klar satsing også på arbeidsrettet rehabilitering gjennom NAV, og så har vi det av denne bevilgningen som disponeres av Helsedepartementet. Da har vi pengene i arbeid med det som siktemål at flere sykmeldte skal komme raskere i arbeid, etter to hovedspor, både medisinsk rehabilitering og arbeidsrettet rehabilitering.

Presidenten: Dermed er replikkordskiftet omme.

Føremiddagsmøtet er omme. Nytt møte blir sett kl. 18.

 

Behandlingen av sak nr. 1-3 fortsatte på kveldsmøtet.