Stortinget - Møte mandag den 7. juni 2021 *

Dato: 07.06.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 549 L (2020–2021), jf. Prop. 182 L (2020–2021))

Innhold

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 21 [10:33:21]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Endringer i klimaloven (klimamål for 2030 og 2050) (Innst. 549 L (2020–2021), jf. Prop. 182 L (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Åsmund Aukrust (A) [] (ordfører for saken): Vi behandler endringer i klimaloven, som i hovedsak handler om hva som skal være Norges klimamål for 2030 og 2050. Klimaloven og Parisavtalen slår veldig tydelig fast at alle lands klimamål bare kan økes. Det vil være i strid med Parisavtalen å redusere det som skal være våre målsettinger.

Jeg takker komiteen for et godt samarbeid, og jeg tror alle partier kommer til å redegjøre for sitt syn, så jeg kommer til å bruke tiden på hva som er Arbeiderpartiets forslag.

For 2030 er det bra at vi i dag får til å øke våre mål. Vi mener likevel at det som kommer fra regjeringen, er for defensivt. Vi mener at det er for defensivt å si at vi skal kutte opp mot 55 pst., vi foreslår at vi i stedet skal si minst 55 pst. kutt. Vi ser at andre land rundt oss øker sine målsettinger, og da bør også Norge være med på å gjøre det. Dessverre er det bare Miljøpartiet De Grønne og SV som i dag støtter våre forslag, og vi har jo ikke flertall – iallfall ikke ennå – så da vil jeg si at vi fra Arbeiderpartiets side subsidiært kommer til å stemme for forslag nr. 2, fra regjeringspartiene, så vi iallfall sikrer oss at det blir flertall for å øke målene.

For 2050 er det i all hovedsak enighet mellom partiene om at vi skal kutte 90–95 pst. Fra opposisjonens side foreslår vi likevel at vi skal endre begrepet «lavutslipp» til «netto nullutslipp». Det handler ikke om utslippsmålene våre, der er vi enige. Det handler om hva slags begrep vi skal bruke. Hvis vi hadde sagt «netto nullutslipp», hadde vi stilt oss på samme side som de mest progressive landene fram mot Glasgow-møtet i november. Det mener vi at Norge burde gjøre.

Til slutt har Arbeiderpartiet også et par andre forslag, og jeg skal gå gjennom noen av dem kort. Vi foreslår å få trepartssamarbeidet og den sosiale dialogen inn i klimaloven. Det er en viktig del av Parisavtalen, og vi mener at det også burde komme fram i norsk klimalov. Denne regjeringen framstår nærmest som om de har politisk allergi mot å bruke trepartssamarbeidet eller fagforeningene og arbeidsgivers ansvar inn i klimapolitikken. Vi har foreslått det her, vi foreslo det i forbindelse med klimameldingen, vi har foreslått det en rekke ganger, og hver eneste gang er det blitt avvist, også til protester fra dem det gjelder. Vi får ikke flertall for det i dag, men her står hele opposisjonen, med unntak av Fremskrittspartiet, samlet, så det er gode muligheter til å få til endringer den 13. september.

La meg til slutt ta opp et forslag som handler om at vi skal få en årlig klimatale i Stortinget. Vi har en årlig finanstale, og vi har en rekke årlige redegjørelser, bl.a. om likestilling, europaspørsmål og andre politiske felter. Vi mener at det viktigste feltet i vår tid definitivt fortjener en egen tale og en egen debatt her i Stortinget hvert eneste år. Jeg er egentlig litt overrasket over at ikke regjeringspartiene også er enig i en slik holdning, om at det burde vi få til. Men det går vel inn i tradisjonen med at regjeringspartiene stemmer for alle forslag, med mindre Fremskrittspartiet også er en del av dem.

Med det anbefaler jeg innstillingen og tar opp forslaget Arbeiderpartiet er en del av.

Presidenten: Representanten Åsmund Aukrust har tatt opp det forslaget han refererte til.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Tidligere i år behandlet vi klimameldingen, som skulle være veikartet for å nå våre klimamål. Først i dag behandler vi spørsmålet om hvilke mål det er. EU på sin side, som vi har forpliktet oss til å samarbeide med for å nå klimamålene, har satt i gang en omfattende prosess som betyr mulige endringer i alle regelverkene som påvirker hvordan utslipp beregnes og regnskapsføres i den avtalen vi har sammen. Vi har altså, litt billedlig talt, ingen anelse om hvor vi skal, og heller ikke hvordan vi skal komme dit.

Senterpartiet beklager at prosessen er blitt bakvendt. Det gjør det vanskelig å fatte gode vedtak som faktisk skal ta oss til de målene vi er forpliktet til i Parisavtalen. Vi er ikke alene om å synes det. NHO er en av høringsinstansene som påpeker nettopp dette, og mener at Stortinget først burde behandlet resultatet av EUs klimamålprosess før man endrer klimaloven og setter nye prosentvise mål.

Den norske klimadebatten bærer preg av å være en måldebatt, en konkurranse om å sette seg høyest mulige mål, men det er en lite konstruktiv konkurranse, som ikke bringer oss framover. Det er viktig å huske at Parisavtalen peker på at det skal være balanse mellom menneskeskapte utslipp og opptak av klimagasser. Vi trenger altså en storstilt satsing på karbonnegative løsninger. For Senterpartiet er det derfor avgjørende å vite hvordan regelverket for skog og bruk av land blir for Norges del, og hvordan det vil påvirke bruken av våre naturressurser. Det vi trenger, er et regelverk som sørger for at vi fortsatt kan gjøre bruk av naturen og få størst mulig opptak av karbon i jord og skog og gå fra ikke-fornybar produksjon av varer til fornybar produksjon og samtidig bidra til økt karbonbinding.

Det grunnleggende problemet i denne sammenheng er at målene vi har forpliktet oss til gjennom EU, er karbonnøytralitet, altså at utslippene ikke er større enn karbonopptaket. Hvordan kan dette henge sammen når regjeringen ikke foreslår løsninger som inkluderer bindinger eller setter mål for binding?

Vi trenger klimanegative tiltak, og et eksempel på det er tremasseprodusentene Norske Skog Saugbrugs i Halden og Borregaard i Sarpsborg. De har redusert egne utslipp til nær null, produserer klimanøytrale produkter og vil med et fangst- og lagringsanlegg ved Borg Havn kunne være klimanegative. Regjeringen har derimot ingen strategi for å stimulere den type virksomhet, produkter eller planer, og det er ganske oppsiktsvekkende. Alt dette i sum tyder på at Stortinget bør jobbe mer med innholdet, avvente det som vil bli gjeldende regelverk på området, og i mellomtiden jobbe med å nå de målene som allerede er satt. For øvrig mener vi det er en god idé at Stortinget debatterer målene årlig, slik Arbeiderpartiet har foreslått.

Lars Haltbrekken (SV) []: I år er det 32 år siden Norge for første gang diskuterte klimamål. Det var i 1989, og det var som en følge av Brundtland-rapporten. Den gangen bestemte man seg for å ha et mål om å stabilisere norske utslipp av klimagasser innen år 2000. Vi kjenner alle historien – det var et mål vi ikke nådde.

Når SV i dag legger fram et forslag om å kutte utslippene med 70 pst. innen 2030, sammenlignet med 1990, er ikke det bare et ambisiøst mål, men det er et mål vi også følger opp med en konkret plan for hvordan det skal kuttes i norske utslipp av klimagasser med 70 pst. Samtidig med at vi kutter utslippene med 70 pst., bygger vi nye arbeidsplasser som skal bidra til det, og vi sikrer en rettferdig fordeling i landet.

Ethvert parti som har ambisjoner om å løse klimakrisen, må legge fram en plan for hvordan de har tenkt at det skal skje. Det gjorde SV i fjor høst, da vi la fram en plan som viste hvordan utslippene skulle kuttes med 60 pst., og det gjør SV nå, når vi også kommer til å legge fram en plan som viser hvordan utslippene skal kuttes med 70 pst. 70 pst. er avgjørende. Vi vet at klimakrisen har akselerert de siste årene. Vi får daglig påminnelser om at den er på gang.

Derfor tar jeg opp forslaget til endring av § 3 som SV har lagt fram i dag, men jeg vil samtidig si at vi kommer til å stemme subsidiært for det som er flertallets tilråding i komitéinnstillingen når det gjelder § 3.

Presidenten: Representanten Lars Haltbrekken har tatt opp det forslaget han refererte til.

Terje Halleland (FrP) []: Regjeringspartiene har skrevet én særmerknad i denne saken, der de «viser til det oppjusterte klimamålet, og at Norge var det første vestlige landet i verden som varslet et mer ambisiøst mål.»

Beklager, men når jeg leser den setningen, spør jeg meg hva som er viktig for regjeringen i denne prosessen. Er det det nye forsterkede målet, eller er det det at Norge var først – at vi kunne sole oss litt mer i glansen av å være litt bedre og litt raskere? Dette kalles symboler. Når symbolene kommer før ønsket om resultatene, er det all grunn til å bli bekymret. Spørsmålet er da: Ville vi meldt inn det samme målet om vi hadde ventet til vår fremste samarbeidspartner på klimaområdet hadde meldt inn sine målsettinger, og vi hadde hatt muligheten til å tilpasse våre etter disse? Det er ikke Norge som er problemet. Det er heller ikke EU som er problemet. Derfor burde Norge bestrebe seg på å ha de samme vilkårene som EU i denne saken.

Vi velger nå å sette oss selv og norsk næringsliv i en dårligere posisjon enn konkurrerende næringsliv. Det har vi gjort, og kunnet gjøre, på grunn av det at Norge har hatt en oljesmurt økonomi. Men om deler av den opinionen får rett, og vi får betydelige reduksjoner i vår petroleumsaktivitet, og vår økonomi blir mer lik våre nabolands, da bør vi påse at vi konkurrerer under de samme vilkår, for det er ikke snakk om at Norge ikke skal opprettholde sine internasjonale forpliktelser, eller at klimagassutslippene gjennom en endret avtale ville blitt større. Nei, snarere tvert imot.

Klimaloven legger ikke føringer på politiske løsninger, veivalg eller virkemidler, det er opp til enhver sittende regjering. Det betyr at vi heller ikke kjenner til konsekvensene eller kostnadene av tiltakene. Vi vet at økonomi, handel og eierskap blir mer og mer internasjonalt, og at lokal tilhørighet blir det mindre og mindre av. Ingen bedrifter, verken norske eller internasjonale, kommer til å etablere seg i Norge eller forbli i Norge, om ikke vi kan tilby minst like gode betingelser som alle andre. Jeg må medgi at jeg også er skuffet over deler av næringslivet som ikke har stilt flere spørsmål og fått fram flere bekymringer, men har vært veldig opptatt av, og stoler veldig på, at avgifter som de blir pålagt, blir kompensert. Jeg er oppriktig redd for at det vil gå noen år før en ser resultatet av dagens vedtak, og at det da kan være for sent.

Jeg tar til slutt opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Terje Halleland har tatt opp de forslagene han refererte til.

Ketil Kjenseth (V) [] (komiteens leder): Fra Venstres side er vi veldig glad for at vi har en regjering som leverer på klima. Det gjelder både å kutte, å sette seg offensive målsettinger og å oppdatere lovverket. Vi er i front. Det ser også næringslivet rundt omkring i Europa, og ellers i verden. De kommer hit for å utvikle ny teknologi, for å investere. Vi er det landet som har gått i front for å få til karbonfangst og -lagring. Over 17 mrd. kr skal vi bruke de neste årene på å få til det.

Så får vi en oppvisning her fra Senterpartiet og SV, der Senterpartiet går inn for å bruke teknologi for å ta CO2 ut av atmosfæren, vedkjenner seg ikke at det er menneskeskapte klimautfordringer og vil vente og se, mens SV høyner målet betraktelig, til 70 pst. Det er en spagat og et sprik, og det er vanskelig å se hvordan de to partiene i en såkalt fløy på venstre side i politikken skal kunne nå de målene og de forpliktelsene vi har tatt på oss. Det blir spennende, framover mot valget og valgkampen, å følge hvordan de på rød-grønn side har tenkt de skal ta fatt på dette.

Representanten Aukrust la på bordet en plan om egentlig å si at man kutter mer, men man gjør ikke det, ved å ha et nullutslippsmål fram mot 2050. Med det arealet og den skogen vi har i Norge, kan vi ikke sitte og vente. Vi er nødt til å gjøre disse tiltakene som vi er i gang med. Fram mot 2030 har vi helt konkrete tiltak for å kutte våre egne utslipp og gå i front. Det ser også næringslivet og kommer for å være med og hjelpe å utvikle teknologi som vil kutte utslipp. Fram til 2030 har vi dårlig tid, og fram til 2050 har vi dessverre enda dårligere tid. Nå har Det internasjonale energibyrået pekt på at vi er nødt til å få hodet opp av sanden og ta inn over oss virkeligheten, og det er nødt til å sette fart på teknologiutviklingen.

Det mest interessante med denne debatten her er å se forskjellen på borgerlig og rød-grønn side. På borgerlig side leverer vi. Jeg er veldig glad for at Fremskrittspartiet har vært med på å få på plass karbonfangst og -lagring. Vi har gått i front i verden på det å utvikle en infrastruktur for elbiler. Vi viser at i persontransporten er det mulig å kutte.

I morgen kommer oppdaterte tall for klimautslippene. Det blir spennende å se, men alt tyder på at vi kutter ytterligere.

Jeg tar til slutt opp forslaget Venstre har sammen med regjeringspartiene.

Presidenten: Representanten Ketil Kjenseth har tatt opp det forslaget han refererte til.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Når vi i dag oppdaterer klimaloven med nye, forsterkede mål, er dette ekstra gledelig for oss i Kristelig Folkeparti, som i mange år har kjempet for å få en egen klimalov på plass. Etter at vårt representantforslag om klimalov ble nedstemt under den rød-grønne regjeringen, var Kristelig Folkeparti i 2014 igjen med på å levere et representantforslag om en egen klimalov. Den gang fikk vi stortingsflertallet med på en klimalov, og klimaloven ble etter flere runder med utredning endelig vedtatt 2. juni 2017. Stortinget vedtok den gang også å opprette et teknisk beregningsutvalg som skulle sørge for et etterrettelig diskusjonsgrunnlag om klimaeffektene av ulike tiltak.

Samlet sett er klimaloven i dag et godt verktøy som gir en målrettet oppfølging av klimaforpliktelsene våre. Det er derfor gledelig at vi i dag kan oppdatere loven med forsterkede klimamål.

I februar 2020 meldte Norge som første vestlige land inn et forsterket klimamål for 2030 under Parisavtalen. Det forsterkede målet for 2030 er nå at utslippene skal reduseres med minst 50 pst. og opp mot 55 pst. sammenlignet med utslippsnivået i referanseåret 1990.

Det er bra at regjeringen har vært offensiv på å melde inn forsterkede mål. Denne regjeringen er også den første som ikke bare har levert på offensive mål, men også har lagt fram en troverdig, realistisk og gjennomførbar plan for hvordan klimamålene skal nås. Denne regjeringen er også den første som har levert et klimabudsjett i forbindelse med statsbudsjettet.

Kristelig Folkeparti mener at dette er riktig vei å gå. Tiden med overbudspolitikk på nye mål uten realistiske planer for hvordan disse skal oppfylles, må nå være forbi. Det er ikke nok bare å være ambisiøs hvis en ikke vet hvordan målene skal nås. Det viktige er at vi faktisk klarer å nå målene, og dette har regjeringen lagt fram en realistisk plan for hvordan vi kan gjøre, noe vi i Kristelig Folkeparti er svært fornøyd med.

Stefan Heggelund (H) []: Det er fint vær i dag. Hadde jeg ikke vært utendørs, hadde jeg visst det allikevel med tanke på hvor fort det går i salen, så jeg tenkte det at det var greit å bruke litt tid på talerstolen.

For fire år siden kom jeg inn i energi- og miljøkomiteen. Da var det noen krav man ble møtt med som klimapolitiker.

Det ene var at det måtte skje en omstilling på norsk sokkel. Det var viktig i klimapolitisk sammenheng, men også viktig fordi Norge trenger å omstilles og bli mindre avhengig av én næring.

Det andre var at vi måtte få på plass et troverdig prosjekt for karbonfangst og –lagring. Der klarte ikke de rød-grønne å komme i mål. Nå var det på tide at man klarte å jobbe felles over hele Stortinget, sikre gode avtaler, sørge for at næringslivet var med, men også at næringslivet var med på å ta risiko, for å øke sjansen for at man skulle lykkes.

Det tredje var at man trengte høyere ambisjoner.

Det fjerde var at man trengte forpliktende mål, ikke mål som var slik at når man var i ferd med å nærme seg årstallet, kunne man bare skyve på klimamålet.

Tiden tillater ikke at jeg tar alt, men poenget er at dette var noen av hovedkravene.

Jeg er glad for å representere det største regjeringspartiet på Stortinget, som har levert på samtlige krav i klimapolitikken som kom for fire år siden – samtlige uten unntak. Det vi gjør i dag, er kronen på verket: Vi hever de norske klimamålene – 50-55 pst. innen 2030, 90-95 pst. til 2050.

Det er fint at denne regjeringen i tillegg til en rekke konkrete tiltak allerede har lagt fram en klimaplan som viser med nøyaktighet hvordan klimamålene fram til 2030 kan nås. Følges den planen, nås klimamålene.

Det er noen som prøver å påstå at det ikke skjer noe i klimapolitikken. Det er noen i Arbeiderpartiet som fortsatt prøver å si at ambisjonene ikke er høye nok. Det er festlig fra et parti som ikke har levert ett forslag som viser hvordan kuttene kunne komme raskere, eller at det ble mer kutt fram til 2030. Det viser at det nærmer seg valgkamp. Men jeg tror at de som er opptatt av klimapolitikk, burde stemme på det som har vist seg å være det troverdige alternativet, nemlig sittende regjering, både for å kutte utslipp og for å ha vekst og verdiskaping samtidig.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: I 2017 vedtok Stortinget Noregs første klimalov. Lova er viktig fordi ho bind denne og kommande regjeringar til å omstille Noreg i ei klimavenleg retning. Ho lovfestar måla våre, og ho forpliktar regjeringa til å gje Stortinget regelmessig informasjon om status og framdrift i arbeidet med å nå måla.

Sidan 2017 har regjeringa forsterka Noregs klimamål for 2030 og 2050. Vi føreslår difor å endre klimalova, slik at lova vert oppdatert i tråd med dei forsterka måla vi har meldt inn, i tråd med Parisavtalen.

Noreg var det tredje landet i verda som melde inn eit forsterka mål. Målet er å redusere utsleppa med minst 50 pst., opp mot 55 pst. Det er det vi no føreslår å lovfeste. Målet vil vi gjennomføre i samarbeid med EU, og sjølv om måltalet ikkje er identisk med EUs måltal, er ambisjonsnivået omlag det same. Grunnen til det er at vi reknar CO2-opptak frå skog annleis enn det EU gjer.

I januar 2021 la regjeringa fram ein klimaplan for å nå målet. Aldri før har ei regjering levert ein så ambisiøs klimaplan med så konkret politikk, der ein effektbereknar på tonnet kor mykje framtidig politikk vil kutte i utslepp og dermed ta oss i mål. Det skapar truverd – om at dette ikkje berre er mål ein har sett seg, men mål ein skal nå.

Det er slik at for å verte eit lavutsleppssamfunn, må vi kutte utsleppa våre kraftig framover, også utover 2030, så regjeringa sitt forslag er at vi no lovfestar at vi skal kutte utsleppa med 90–95 pst. innan 2050.

Fleire land forsterkar no klimamåla sine. Det er bra. Det aukar sjansen for at vi kan klare å nå 1,5-gradersmålet. Sjølv om andre land vedtek mål om såkalla klimanøytralitet, eller netto null, betyr ikkje det at Noreg bør gjere det same. Det vil stort sett svekkje våre klimamål, ikkje styrkje dei. Eit netto null-mål inneber at utslepp og opptak går i null. Det er jo bra, men sidan Noreg har eit stort CO2-opptak frå skog- og arealbruk, vil eit netto null-mål bety ein betydeleg reduksjon i ambisjonsnivået for Noregs 2050-mål, så eg vil rå Stortinget frå å støtte forslaget frå Arbeidarpartiet. Med andre ord er regjeringa sitt forslag til klimamål for 2050 meir ambisiøst enn eit netto null-mål, og eg håpar at Stortinget vil vedta det mest ambisiøse alternativet.

Klimalova sitt formål er å fremje openheit og offentleg debatt om status, retning og framdrift mot klimamåla. I innstillinga vert det bedt om ei årleg utgreiing om status for klimaarbeidet. Klimalova inneheld allereie ei sånn forplikting. Regjeringa har kvart år sidan lova trådde i kraft rapportert i tråd med den, og i klimameldinga varsla regjeringa at dei årlege klimalovrapporteringane framover vil gjere greie for gjennomføringa av klimaplanen og gje eit bilde av om det er behov for å justere kursen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Espen Barth Eide (A) []: Jeg takker statsråden for gjennomgangen og vil begynne med å si at jeg er glad for at vi får svært bred enighet i salen i dag om ambisiøse utslippskutt også for 2050. Men jeg har lyst til å høre litt mer om hvorfor statsråden er så bekymret for at Norge også skal gjøre det et stort flertall av land nå gjør, herunder EU og USA, og noe FNs generalsekretær ber om, nemlig også å erklære et netto null-krav.

Jeg ville forstått resonnementet hvis det var slik at man bare sa netto null, men det vi fra Arbeiderpartiet ønsker og også foreslår, er at vi skal sette oss et netto null-mål samtidig som vi spesifiserer at utslippskuttene, altså reduksjonen i klimagassutslippene, skal være nettopp 90–95 pst., altså et netto null-mål med en spesifikasjon av hvilken andel som minst må komme fra utslippskutt. Jeg mener det er riktig og viktig for Norge å gjøre, fordi det nå er en netto null-koalisjon som bygges opp, og et veldig sterkt ønske om at selskaper og land skal samles rundt det.

Hvorfor kan man ikke i tillegg til 90–95 pst. i 2050 også si at Norge er med i arbeidet for å få til netto null?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Det er fordi at viss vi seier at målet er netto null, vil vi svekkje Noregs klimamål i 2050. Ein vil ikkje nødvendigvis svekkje andre sine klimamål med å seie det, for dei har andre utgangspunkt enn oss, f.eks. lågare opptak i skog, men representanten Barth Eide kan ikkje berre slutte frå at nokon andre har bestemt at netto null er ambisiøst for dei, at det også er ambisiøst for oss, for det er det ikkje. Noreg har ein annan geografi. Vi har store opptak i skogareal, og det er bra, men dersom målet vårt skal vere netto null i 2050, i alle naturlege forståingar av det ordet, betyr det – med mindre Arbeidarpartiet har ei heilt eiga forståing av orda netto null – at vi vil kutte utsleppa våre med ca. 60 pst., ikkje 90–95 pst.

Så høyrer eg at det Barth Eide seier, er at vi skal setje eit mål om netto null, og så skal vi kutte utsleppa med 90–95 pst., men då betyr ikkje det netto null. Då er det orda som er det viktige, og at orda skal få ei anna betyding enn det som er den naturlege forståinga, og som alle andre legg til grunn. Kvifor Arbeidarpartiet absolutt vil at det er noko Stortinget skal vedta, har vorte vanskelegare og vanskelegare å forstå i denne prosessen.

Espen Barth Eide (A) []: Da kan jeg bidra litt til oppklaring, for som jeg sa i mitt første spørsmål, er vi tilhengere av at vi spesifiserer at utslippskuttene skal være på minst 90–95 pst. Det er den reduksjonen vi må få til når det gjelder utslipp. Så mener vi at det i tillegg er viktig å anerkjenne at vi også må jobbe for økt karbonlagring i skog, i natur, i myr, i hav, og at det er en viktig del av denne satsingen. Hvis man da går over i klimapositivitet, altså at man binder mer enn man slipper ut, er det en veldig god nyhet, men vi mener at det er en politisk bevegelse nå mot netto null som Norge bør være med på, og så bør vi fra Norges side spesifisere at hos oss skjer det samtidig som vi går inn for 90–95 pst.

Dette er noe mange av fagmiljøene også ønsker seg. Det har vært uttrykt fra flere av dem som jobber med dette, at Norge kan både si hva våre minimum utslippskutt til 2050 skal være, og samtidig slutte oss til arbeidet for et globalt netto null. Jeg skjønner ikke hvorfor Venstre stritter imot, man får nesten inntrykk av at det er andre partier som har strittet imot at man skulle si også det.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Det er fordi klimalova ikkje regulerer utsleppa eller utsleppsmåla globalt eller utsleppsmålet for EU eller utsleppsmålet for USA. Ein regulerer utsleppsmålet for Noreg, og det er for Noreg Arbeidarpartiet føreslår netto null som eit mål. Eg har ingen problem med å slutte meg til netto null som eit mål der det betyr ei skjerping av klimamålet, og det gjer det i mange land, men ikkje i Noreg. Kvifor skal ein då føreslå det? Det er det eg ikkje forstår.

Dersom ein skal kutte utsleppa med 90–95 pst. i 2050 – og det er bra, det er det vi skal gjere – og så skal ein ha netto null, må jo det logisk nok bety at ein skal ha mindre opptak i skogareal enn det ein elles må. Det synest eg er vanskeleg å forstå at Arbeidarpartiet vil ha som eit mål i den norske klimalova. Det ambisiøse målet er å kutte 90–95 pst. Eg registrerer at Arbeidarpartiet er einig i det, og då er vi på eit ambisiøst nivå. Kvifor ein skal skape ytterlegare forvirring med stort tolkingsrom for å svekkje klimapolitikken, det forstår eg ikkje.

Espen Barth Eide (A) []: Det er mulig denne debatten ikke bringer oss så mye framover. Jeg understreker igjen at vi mener det er riktig å si at utslippskuttene er 90–95 pst. Det er altså det som går på reduksjon av klimagassutslipp. De må styres mest mulig mot null. Så må vi ha en bevissthet om opptak og at vi også skal ha en politikk for å ta opp så mye vi kan, særlig gjennom naturlige prosesser, eventuelt industrielle i tillegg, hvis det lykkes. Begge deler er viktig, begge deler bør uttrykkes.

Det er en sterk internasjonal kampanje ledet av FN og med noen av verdens største økonomier bak seg, som faktisk sier at alle land bør si at vi strever mot et netto null-mål. Hvis det for Norges del betyr at vi blir klimapositive, er det en veldig positiv tilleggsnyhet. Vi må være tydelig på utslippsmålene. Vi må ikke bruke karbonopptak som unnskyldning for ikke å kutte, der er statsråden og jeg enig, men jeg mener det er rart at Norge skal snakke om at målet er et lavutslippssamfunn, når stadig flere andre snakker om at man skal til netto null. Jeg mener at de to tingene er fullt ut kompatible, og jeg skjønner ikke helt hvorfor man er så skeptisk.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Det er fordi eit netto null-mål i Noreg ikkje vil vere eit bidrag til netto null globalt. Det vil svekkje målet mot netto null globalt, fordi Noreg har såpass høgt opptak av CO2, og det skal vi vere glade for. Noreg sitt bidrag til netto null globalt må vere å kutte så mykje av våre utslepp som vi kan, samtidig som vi aukar opptaket og i alle fall ikkje forverrar det.

Når vi då skal kutte utsleppa med 90–95 pst., er det eit betydeleg bidrag til netto null globalt, men igjen må eg minne representanten Barth Eide om at den norske klimalova regulerer ikkje globale klimamål. Viss den gjorde det, hadde vi ikkje hatt noko problem, for då ville måla vore så ambisiøse at verda ville klart 1,5-gradersmålet utan problem. No snakkar vi om Noreg, og i Noreg vil eit netto null-mål – med mindre Arbeidarpartiet har ein heilt eigen definisjon av kva det betyr – kraftig svekkje det norske klimamålet. Difor bør ein ikkje stemme for det.

Terje Halleland (FrP) []: Hvis vi kan gå vekk fra uttrykk og formaliteter og gå over til praktisk politikk, kunne jeg tenke meg å spørre statsråden om forholdet til EU, for jeg må innrømme at jeg akkurat nå er noe usikker på om vi går en alenegang, eller hvor sterkt vi er knyttet til EU når det gjelder å nå våre mål. Jeg har et veldig konkret spørsmål til statsråden, som jeg håper han kan svare meg på: Hva er forskjellen på at Norge kutter 50 pst. av sine utslipp og EU kutter 50 pst. av sine utslipp, og at Norge og EU sammen kutter 50 pst. av sine utslipp?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Det er nokre viktige forskjellar når det gjeld det at vi jobbar i lag. Det kanskje aller viktigaste er at vi har ein felles kvotemarknad for kvotepliktig sektor, og så lenge vi har det – og det oppfattar eg at Stortinget ønskjer, også Framstegspartiet – må vi nødvendigvis gjennomføre klimamåla våre i lag med EU, for dette er, per no iallfall, halvparten av utsleppa våre, og dei vert jo då ein del av eit felles samarbeid per definisjon. Det er ganske enkelt ein refleksjon av realitetane, og det trur eg er bra, for kvotemarknaden fungerer. Kvotemarknaden fører til betydeleg utsleppsnedgang i Europa. Det siste talet var vel frå 2019, då utsleppa gjekk ned med om lag 9 pst. i kvotepliktig sektor. Det er betydeleg. Heile poenget med systemet er jo nettopp at ein skal kutte utsleppa raskast der det er mest lønsamt, og at bedriftene skal kunne tene pengar og verte lønsame på å investere grønt og kutte utslepp.

Terje Halleland (FrP) []: Det statsråden sier nå, er at det er ingen forskjell på at Norge skal kutte 50 pst. av sine utslipp, i stedet for at de skal kutte 50 pst. sammen med EU og deres utslipp. Det vil jo være helt annerledes å drive bedrift i Norge og ha krav på seg til å kutte 50 pst. i en liten økonomi, i en liten nasjon, i forhold til å være en del av et større samarbeid, som EU vil være, så betyr ikke en slik alenegang egentlig et dårligere utgangspunkt for en norsk bedrift enn hva det vil være å være en bedrift etablert i EU?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Eg synest representanten Halleland argumenterer kraftfullt for både europeisk samarbeid, EØS-avtalen og klimasamarbeid med EU, og det er godt. Det er vel også grunnen til at regjeringa og Framstegspartiet har vore einige om at vi skal ha den typen samarbeid, og det meiner eg også er noko av det viktigaste som har skjedd dei siste åra, at vi har gått inn i eit felles klimasamarbeid med EU.

Når det er sagt, så er det ikkje slik at alt av utslepp vert regulert i detalj gjennom felles EU-regelverk. Det er også slik at betydelege delar av dei norske utsleppa, nærare bestemt halvparten av dei, ikkje er ein del av kvotepliktig sektor. Det gjeld f.eks. transport, jordbruk og mange andre delar av norsk næringsliv. Der skal vi også føre ein klimapolitikk, og den skal være ambisiøs. Det er jo det som er hovudsiktemålet med klimaplanen også, å leggje på bordet mange fleire tiltak, særleg retta inn mot ikkje-kvotepliktig sektor.

Så trur eg ikkje at det er noka konkurranseulempe for Noreg å setje ambisiøse klimamål og gjennomføre raske utsleppskutt. Tvert imot trur eg det er viktig for at vi skal posisjonere oss. Det er vel også grunnen til at næringslivet i stor grad har støtta opp om det, trass i at representanten er litt skuffa over at dei har gjort det, slik han gav uttrykk for i sitt førre innlegg.

Terje Halleland (FrP) []: Jeg blir veldig usikker nå på hvor statsråden er i dette, for det må ikke være noen tvil om at vi også ønsker et samarbeid med EU. Det har vi støttet hele veien, og det er noe vi brenner for. Det er jo regjeringen som her svikter samarbeidet med EU, for regjeringen velger å gå vekk fra at vi skal ha de samme målsettingene og resultatene som EU, noe som i praksis fører til at norske bedrifter har tøffere krav på seg enn bedrifter i EU. Det er derfor Fremskrittspartiet ikke kommer til å støtte klimaloven og endringene som regjeringen legger fram i dag, på grunn av at de bryter med det samarbeidet med EU.

Mitt spørsmål er: Hvorfor ønsker ikke regjeringen å ha et samarbeid med EU som gir bedriftene i EU og Norge like rammevilkår?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Regjeringa ønskjer absolutt eit tett samarbeid med EU, også på klimaområdet, og enkelte av oss skulle jo også i og for seg meine at ein burde vore medlem i EU. Då ville vi hatt felles klimamål med EU. Men det er vi ikkje. Noreg er ein sjølvstendig part til Parisavtalen, og så lenge Noreg er ein sjølvstendig part til Parisavtalen, melder vi inn eit sjølvstendig klimamål under Parisavtalen. Det har vi gjort. Det var vi blant dei første som gjorde. Det handlar for så vidt ikkje om at ein, som representanten sa tidlegare, skal vere så langt framme og gå føre alle andre. Tvert imot gjorde vi det ganske tett på fristen. Derimot var det veldig mange andre land som braut den fristen med eit halvt år, eitt år eller halvanna år, og det er framleis mange land som ikkje har oppdatert måla sine. Det vert viktig på klimatoppmøtet i Glasgow til hausten å sørgje for at endå fleire oppdaterer måla sine.

Når alt det er sagt, skal det seiast at det klimamålet EU omsider sette, som er bra, harmonerer godt med det norske. Fråtrekt skog er det ca. 52,8 pst. dei skal kutte. Vi skal kutte 50–55 pst.

Terje Halleland (FrP) []: Jeg sitter med en følelse av at statsråden ikke ønsker å forstå og svare helt på spørsmålet. Men hvis jeg prøver å være veldig tydelig på følgende: Hvis regjeringen hadde ventet til EU hadde framsatt sine målsettinger og sitt regelverk tilknyttet det, hadde Norge da levert inn det samme målet som det vi leverte inn nesten et år før EU gjorde det? Hva vil kostnaden være for skattebetaleren med et system som gjør at Norge velger å avvike fra systemet som EU delvis har etablert eller ønsker å etablere?

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Svaret på spørsmålet er ja. Vi ville meldt inn det same klimamålet i dag som vi melde inn for nesten halvanna år sidan, for det melde vi inn etter grundige vurderingar av følgjande: Klarer vi dette? Kva er det lengste vi vil klare å strekkje oss til, realistisk sett? Korleis er teknologiutviklinga? Og ja, vi ser at dette skal vi klare. Det ser vi også i dag. Difor har vi meldt inn eit ambisiøst mål, og vi ville gjort det same i dag.

Det representanten eigentleg spør om – dersom eg skal tolke han litt ut frå det han tidlegare har spurt meg om – er: Kvifor kan ikkje Noreg setje eit nettomål for 2030 og trekkje frå utviklinga som har vore i skogen i Noreg sidan 1990? Det er vel det representanten eigentleg lurer på. Svaret på det er at det ville ha svekt det norske klimamålet betrakteleg, både det vi no har sett, og det førre. Eg minner om at det ikkje er slik at EU set eit mål for kvart enkelt land i det ein no har meldt inn. Det er for EU samla, både for dei skogrike landa og for dei skogfattige landa, og ein skal nå det i lag.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som nå får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Espen Barth Eide (A) []: Dette er en viktig dag, og jeg har lyst til å uttrykke glede over at det nå blir svært bred enighet om et skjerpet norsk klimamål. Jeg vil også understreke – slik det ble sagt bl.a. fra saksordfører Aukrust i begynnelsen av denne debatten – at slik Parisavtalen er designet, er det ikke mulig å redusere målene, de må bare gå opp, og summen av denne norske loven og våre internasjonale forpliktelser betyr at etter dette vedtaket må Norge kutte minst 50–55 pst. og kan eventuelt bare sette strengere mål. Dette er jeg glad for.

Så har Arbeiderpartiet, som representanten Aukrust ga uttrykk for, ønsket at vi skulle ha et tydelig tall på 55 pst. og understreket at det gjelder hele økonomien, altså kvotepliktig og ikke-kvoteplikt sektor. Vi hadde en samtale som jeg ikke trenger å gjenta nå, om at vi i tillegg bør si netto null og 90–95 pst. i 2050, men la ikke det overskygge det viktige budskapet, at dette nå vil gjelde for alle kommende norske regjeringer.

Det har den fine siden ved seg at fra nå av er det ikke lenger meningsfylt å ha politiske debatter om hvorvidt vi skal prøve å nå disse målene – det skal vi, det må vi. Det vi får, er en sunn og fornuftig politisk debatt om hvordan man når dem. I årene som kommer, vil vi ha debatter om dette er noe som markedet stort sett løser best selv gjennom prissignaler fra staten alene – gjennom f.eks. CO2-avgift – eller om man trenger mye mer aktiv tilretteleggelse fra statens side. Dette er viktige debatter som kommer til å bli skillelinjer i norsk politikk. Men det er ikke lenger en relevant posisjon å si at vi ikke skal oppnå disse målene, for det vedtar vi nå, det blir vi forpliktet til, og det er bra.

Jeg har også lyst til å minne om at uansett hva som skjer til høsten, skal de som styrer fra oktober, til Glasgow fra og med 1. november. Det er et par uker etter at alle forhold rundt regjeringsdannelse måtte være avklart. Da vil det være en tydelig forventning til at Norge kommer til Glasgow og gjør det andre land gjør og skal gjøre og forbereder seg på, nemlig å tydeliggjøre både hva som nå er de nasjonale målene, og hva slags planer man har for å nå dem. Det er en stor internasjonal dugnad som pågår nå, og det er viktig at vi er forberedt på det.

Så har jeg lyst til å si til de innleggene vi har hørt fra Fremskrittspartiet, at jeg opplever at de sitter litt igjen i en verden hvor det høres ut som det lønner seg å utsette utslippskutt. Det er en helt annen verden enn den næringslivet og arbeidstakerne i norsk industri ser, for jeg reiser land og strand rundt og hører folk si tvert imot: Strenge krav og en aktiv næringspolitikk som gjør det mulig å nå dem, er måten å sikre framtidige markeder på. De markedene vi eksporterer til, ikke minst det europeiske, kommer til å bli stadig mer kresne, stadig mer krevende med tanke på karbonfotavtrykk, og det er de som er tidlig på når det gjelder å finne løsninger på det, som vil vinne kampen om framtidsmarkedene. Det å klamre seg fast i en fossiløkonomi som åpenbart er på vei ned, er å gjøre norsk industri og norske arbeidstakere en stor bjørnetjeneste.

Stefan Heggelund (H) []: Det kan nok hende at det er litt lenge siden Fremskrittspartiets stortingsgruppe har vært ute i det virkelige liv, i næringslivet. Ellers hadde de nok visst det alle andre vet, virker det som, i både næringsliv og industri, og som de kommuniserer til oss, nemlig hvor viktig det er at det gjennomføres en omstilling i Norge bl.a. på grunn av norsk næringsliv og norsk industris konkurransekraft.

Så er spørsmålet: Var dette alt? Var dette virkelig alt i debatten om kulminasjonen av det som har vært regjeringens klimapolitikk de siste fire årene, eller de siste åtte årene egentlig? Er man liksom allerede ferdig? Det er greit det, altså. Men er det fordi de rød-grønne partiene har fått en slags åpenbaring om at valget ikke vinnes i denne salen? Nei, det kan det jo ikke være. Det er fortsatt så mange løse forslag og Dokument 8-forslag at det formelig renner ut av ørene våre, så det kan ikke være det. Det må være noe annet som gjør at de er så lite aktive, nemlig at de vet at de har en så utrolig dårlig sak, at de vet at den konflikten de prøver å skape med regjeringen om endringene i klimaloven, er forfeilet. Folk gjennomskuer det, folk avslører det.

Vi hørte representanten Barth Eides innlegg nå. Der var det en gledens dag plutselig. Det var en stor kontrast til innlegget vi hørte fra representanten Aukrust, der det nærmest hørtes ut som en tragedie. Men det er fordi Arbeiderpartiet må si sånne ting, for de har ingen forslag om hvordan utslipp kan kuttes raskere, eller hvordan vi kan kutte mer utslipp.

Sosialistisk Venstreparti snakker nå om at de skal kutte 70 pst. innen 2030. Det er viktig at også de klarer å være med på overbudslinjen til MDG. Det ville vært for ille om SV hadde glemt å legge inn et overbud i siste liten som et løst forslag kl. 8.30 i dag morges, og at det gjorde at de mistet noen klimaengasjerte velgere til partiet som utfordrer dem i deres innerste. Men ikke ett forslag Sosialistisk Venstreparti la fram i forbindelse med behandlingen av klimaplanen, av de mange hundre de la fram, ville bidratt til at utslippene ble kuttet raskere eller at det ble kuttet mer utslipp innen 2030.

Det er for mye prat i klimadebatten, men så er det noen partier som er mer opptatt av å handle. De partiene sitter i regjering. De partiene har ført en politikk som gjør at utslippene går ned, og har en konkret plan for hvordan man når 2030-målene. Espen Barth Eide kan snakke om uenigheter så mye han vil – sannheten er at det ligger en plan på bordet som viser hvordan 2030-målet nås. Det er det på tide at de rød-grønne begynner å ta inn over seg.

Lars Haltbrekken (SV) []: Når vi hører representanten Hallelands – utenfor denne sal: kamerat Halleland, Klima-Terje – innlegg her i dag, får det meg til å tenke at hvis det hadde vært et storting under steinalderen, hadde Fremskrittspartiet vært de ivrigste talspersonene mot å gå bort fra steinalderen. Steinalderen tok ikke slutt fordi vi manglet stein, men fordi mennesket fant nye og bedre måter å gjøre ting på. Det er Fremskrittspartiet imot.

I fjor høst reiste jeg rundt til deler av norsk næringsliv på Vestlandskysten og på Sørlandet. Det var verftsindustri som bygde noen av de mest verdensledende hurtigbåtene innenfor sitt segment. Det var solcelleindustri i Kristiansand. Deres samstemte krav til meg som stortingspolitiker, da jeg spurte hva vi kunne gjøre for å sikre dem vekst og framgang framover, var: Still miljøkrav! Still miljøkrav – det er det viktigste dere kan gjøre, for vi har kompetansen, vi har folkene som kan utvikle miljøteknologien.

Det ønsker ikke Fremskrittspartiet å være med på. I stedet minner Fremskrittspartiet meg om industrien på 1970-tallet, som sloss mot det som var av nye miljøkrav. I dag er den samme industrien glad for at disse miljøkravene ble stilt, for det gjør at deler av norsk industri er verdensledende innenfor miljøområdet og får solgt produktene sine framover. Jeg tror Fremskrittspartiets innerste ønske er at vi fortsatt skal selge stein.

Så hører vi representanten Heggelund snakke om at SV ikke hadde forslag som ville ha kuttet utslippene i Norge raskere gjennom klimameldingen. Jo, vi hadde det. Vi ville ha satset mer på karbonfangst og -lagring på langt flere anlegg. Men hva er regjeringens svar? Jo, om få dager får vi det: rekordstor tildeling av nye oljefelt til oljeselskapene.

Åsmund Aukrust (A) []: Først til replikkordskiftet mellom Espen Barth Eide og Sveinung Rotevatn, som var veldig opptatt av å si at dette var en norsk klimalov. Det er selvfølgelig alle enig i, men hva vi gjør hjemme i Norge, får også noe å si for hva vi gjør ute i verden. Vi bør ha en ambisjon om at andre skal lese det vi vedtar, og det vi vedtar, skal vi være med og fremme ute i verden. Vi mener at vi ville ledet best an hvis vi sa 90–95 pst. med netto null. Da ville Norge gått i front.

Det Sveinung Rotevatn i alle fall bør slutte å si, er at dette er å svekke norske klimamål, for da leser han ikke hva som står der. Vi kommer til å stemme for nøyaktig de samme klimamålene, og da kan man ikke påstå at det er å svekke det. Det gjør man rett og slett i mangel på annen argumentasjon.

Sannheten er at Arbeiderpartiet ønsker å øke Norges klimamål. Der regjeringspartiene sier at de vil kutte opp til 55 pst., sier vi «minst 55 pst.». Det er en ganske stor forskjell i hva som skal være Norges klimamål fram til 2030.

Så etterlyses det at Arbeiderpartiet fremmer flere forslag. Vel, i dag diskuterer vi klimaloven og lovverket, men Arbeiderpartiet har jo fremmet hundrevis av forslag om å forsterke norsk klimapolitikk. Senest da vi behandlet klimameldingen fra regjeringen, fremmet Arbeiderpartiet over 200 forslag. Regjeringspartiene stemte imot hvert eneste ett. Det var bare i forbindelse med de få forslagene hvor Fremskrittspartiet var enig med de rød-grønne, at regjeringspartiene var enig. Ellers valgte regjeringspartiene å overse hvert eneste forslag som kom fra miljøbevegelse, fagbevegelse, næringsliv og opposisjon.

Derfor blir det helt feil når vi hører talspersoner fra regjeringspartiene snakke om at alt er på stell: Ta det med ro! Vi har kontroll. Heldigvis er det ikke mange som biter på den argumentasjonen. Det er heldigvis ikke slik, for verden styrer mot katastrofale klimaendringer, og det er ingen grunn til å slå seg på brystet i Norge og si: Hadde alle bare gjort som oss, hadde alt dette ikke vært noe problem.

Vi ser at Norge trolig ikke nådde sine klimamål for 2020. Vi har ikke tatt de store grepene vi skulle ta i næringspolitikken. Vi har gjennomført store kutt i bistanden til miljøarbeidet, og vi har for første gang ikke et eget nasjonalt klimamål.

Arbeiderpartiet sier at klimamålene skal gjelde for hele den norske økonomien, ikke bare for ikke-kvotepliktig sektor, men også her åpner regjeringen for å ha utstrakt kvotekjøp. Det er ingen som med sikkerhet kan si hva som skal være Norges klimamål for 2030. Det er det bare opposisjonen som vil ha klare mål for.

Til slutt: Komitélederen var inne på det han mente var en rød-grønn spagat. Vel, på seg selv kjenner man andre. Da lurer jeg på hva han mente, og hva han hørte fra Fremskrittspartiet. Det er helt sant, det som Trine Skei Grande sa i valgkampen, før hun gikk inn i regjering med Fremskrittspartiet. Da sa hun at i klimapolitikken er ikke Fremskrittspartiet på en annen planet – de er i et annet univers. Det som var litt rart, var at konklusjonen på den argumentasjonen var at hun selv gikk inn i regjering med dem.

Vi mener at det nå er behov for et nytt flertall i denne salen for å føre en annen klimapolitikk med en mer aktiv stat, og som ikke vil fortsette strategien med å la markedet ordne opp, for gjennom snart 30 års klimahistorie har det ikke vist seg å stemme. Derfor trenger vi en mer aktiv politikk, og det kan vi få etter den 13. september.

Terje Halleland (FrP) []: Om jeg får lov, vil Klima-Terje svare et par av mine kamerater i salen. Stefan snakket om næringslivet – vi skal gjerne høre etter når Høyre-representanter snakker om næringslivet. Der har jeg vært i 25 år, så jeg vet hvor jeg kommer fra – og der skal representanten også prøve seg fra høsten av.

Fremskrittspartiet støtter omstilling. Jeg tror ikke det er noen i denne salen som er i tvil om at vi står overfor omstillinger og en ny hverdag. Men så er det prisen vi skal betale for den omstillingen, og hvordan vi best mulig kan innrette oss for å skape de rammevilkårene som næringslivet trenger for å konkurrere med dem der ute. Man trenger ikke gå lenger enn til CO2-avgiften, som vi skulle ta tilbake og gi til våre mindre industribedrifter som var utenfor kvotepliktig sektor, for dem skulle vi beskytte. De skulle unngå den store internasjonale konkurransen med de store multinasjonale konsernene. Det førte til at vi ga dem dobbelt så høy avgift som de internasjonale konsernene. Det er konsekvensen av at vi ikke ser hva politikken vår kan føre til. Vi skal bygge et lovverk for framtiden, og da kan vi ikke hele tiden bruke historien – men i dette tilfellet burde vi brukt historien for å passe på at vi klarer å gi like rammevilkår for næringslivet vårt.

Når SV snakker om næringslivet, da skal vi lytte. Én ting er at SV mener at Fremskrittspartiet ikke ville gått ut av steinalderen – det kan man gjerne mene – men SV gjør jo det de kan for at vi skal komme tilbake dit. Framtiden blir ikke vedtatt – den skal vi skape. SV er altså kun et forbudsparti.

Petroleumsnæringen er jo akkurat den næringen som med sin kunnskap og erfaring skal bringe oss inn i den omstillingen, inn i de nye næringene. Vi snakker om karbonfangst og -lagring, og vi snakker om hydrogen, havvindmøller og havbruk til havs. Det er den kompetansen som den maritime sektoren og petroleumsnæringen har, som gir oss muligheten til å kunne klare den omstillingen.

Presidenten: Presidenten vil for øvrig oppfordre til at man ikke bruker fornavn på hverandre. Selv om man er dus og engasjerte, bør man prøve å unngå det.

Representanten Stefan Heggelund har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Stefan Heggelund (H) []: Det er bare fordi vi er så gode venner i denne komiteen. Jeg er veldig fornøyd med at jeg skal tilbake og skape verdier i næringslivet, som Terje Halleland og andre kan sitte og skalte og valte med når de trykker ut sine mer eller mindre velformulerte merknader i neste periode.

Lars Haltbrekken fant fram et retorikknotat fra 2005 og tok steinaldereksemplet. Det er bare å gratulere med det, men det er kanskje på tide å oppdatere notatene sine, de begynner å bli utslitt. Det vi trenger, er konkrete tiltak.

Til slutt: Det var så mange faktafeil i innlegget til representanten Aukrust, og man kan ikke rekke å gå gjennom alle sammen, men det er faktisk slik at av de flere hundre forslagene som Arbeiderpartiet hadde i forbindelse med klimaplanen, ville ikke ett av dem bidratt til at utslippene ble kuttet raskere eller mer. Det er sannheten. Det er fakta. Men vi har en klimaplan som når klimamålene.

Presidenten: Representanten Lars Haltbrekken har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Lars Haltbrekken (SV) []: Vi trenger ikke å gå til steinalderen for å finne eksempler på hva Fremskrittspartiet risikerer for norsk næringsliv framover. Vi kan gå til Kodak, selskapet som i mange år ga oss det som kalles Kodak-øyeblikk – familiebilder oppigjennom. Det sies at selskapet for sent oppdaget den digitale revolusjonen og at filmrullen i kameraene var på vei bort. Det er ikke hele sannheten, for en av de ansatte i Kodak var faktisk den første som fant opp det digitale kameraet. Men ledelsen ønsket å satse på filmrullen, for det var det man hadde gjort godt. Der finner man også Fremskrittspartiet. De ønsker å ta oss videre inn i klimakrisen med det som har skapt den.

Statsråd Sveinung Rotevatn []: Berre eit par korte ord til slutt om det klimamålet vi faktisk ligg an til å vedta, og som er svært viktig, nemleg å kutte 50–55 pst. av utsleppa våre fram mot 2030.

Eg forstår at ein gjerne vil diskutere kven som har meint kva, og kven som kan ha dei gode slagorda frå 2005 osv., eg er ikkje skyldfri når det gjeld å delta i slike debattar sjølv, men eg vil likevel seie med litt alvor på slutten av debatten at dette er krevjande mål å nå. Dette er ein tøff jobb, og behandlinga av klimaplanen viste nettopp det. Der viser vi korleis vi kjem i mål, men det er jo knapt eit forslag i den planen som ikkje har sine tydelige politiske motstandarar i ulike parti. Det var knapt eit forslag som ikkje nokon føreslo å svekkje i løpet av prosessen. Vi har lagt oss på eit høgt nivå på opptrapping av CO2-avgift, som vil bidra med dei største kutta. Ingen føreslo ei høgare CO2-avgift i den debatten. Derimot vart det føreteke og føreslått ei rekkje unntak, bl.a. vart det vedteke unntak for den største utsleppskjelda i ikkje-kvotepliktig sektor, nemleg avfallsforbrenning.

Opptak kan ein snakke mykje om, men det fordrar at ein faktisk tek opp CO2, og det betyr at ein må la ein del skog stå. Det betyr at ein del myr og våtmark må få vere i fred. Det er ikkje alltid den linja stortingsfleirtalet har lagt seg på i debattane vi har hatt dei siste vekene, for å seie det mildt.

Det ligg til grunn i framskrivingane at vi skal fortsetje med elbilfordelar – det har no dei fleste partia her gått inn for å svekkje i neste periode. Eg har for så vidt med vilje ikkje nemnt enkeltparti, for det er ikkje målet med dette innlegget. Målet med innlegget er derimot å understreke at skal vi klare å nå dette, må vi faktisk gjere alt det vi har sagt i klimaplanen, og kanskje meir. Det er ein tøff jobb. Eg trur ikkje det er ein negativ jobb for Noreg, for omstilling, for næringslivet, eg trur det er viktig å gjere det, men det er ganske sterke politiske interesser, ulike særinteresser som kvar på sin front vil vere imot og meine at akkurat dei skal verte behandla på ein spesiell måte og ikkje som alle andre. Slik har det vore i denne perioden, dei krava vil kome i neste periode, og når Stortinget no sluttar seg til desse måla om å kutta 50–55 pst., håper eg verkeleg at stortingsfleirtalet også meiner det og har tenkt å nå dei. Det bør vi gjere, fordi vi er ein del av eit globalt fellesskap, ein del av ein Parisavtale som føreset at alle gjer så mykje som dei kan for å kutte utsleppa.

Eg meiner det nivået vi no legg oss på, er riktig. Det er ambisiøst, det vert krevjande, men det er fullt mogleg å få til. Men då er det viktig at ein på tvers av partigrenser og uavhengig av kven som sit i regjering i åra framover, står fast ved vedtaka ein har gjort, trappar opp CO2-avgiftsnivået, sørgjer for opptak i skog og anna areal, og på den måten viser at ein meiner alvor og ikkje berre set mål.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 21.

Votering, se voteringskapittel