Stortinget - Møte mandag den 7. juni 2021 *

Dato: 07.06.2021
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 520 L (2020–2021), jf. Prop. 153 L (2020–2021))

Innhold

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 24 [13:24:46]

Innstilling fra arbeids- og sosialkomiteen om Endringer i arbeidsmiljøloven mv. (tiltak for å bekjempe arbeidslivskriminalitet) (Innst. 520 L (2020–2021), jf. Prop. 153 L (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ynske frå arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten ordna debatten slik: 3 minutt til kvar partigruppe og 3 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil det ikkje verta gjeve høve til replikkar, og dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får også ei taletid på inntil 3 minutt.

Margret Hagerup (H) [] (ordfører for saken): I dag tar vi ytterligere grep i kampen for et seriøst, trygt og sikkert arbeidsliv. I denne proposisjonen fremmes forslag til endringer i straffeloven, arbeidsmiljøloven, lov om obligatorisk tjenestepensjon og allmenngjøringsloven, som særlig skal bidra til forsterket strafferettslig og administrativ oppfølging av arbeidslivskriminalitet.

Jeg vil takke komiteen for godt samarbeid og nå redegjøre for komiteens innstilling. Det trengs sterke virkemidler for å slå ned på arbeidslivskriminaliteten, og komiteen imøteser nye verktøy for å bekjempe dette. Endringene som legges fram i proposisjonen, gir tydelige signaler om hvor skadelig grov arbeidslivskriminalitet er, og at det har alvorlige konsekvenser for arbeidstakere, virksomheter og samfunnet.

Utnyttelse av utenlandske arbeidstakere og unndragelse av skatter og avgifter er to av de vanligste formene for arbeidslivskriminalitet. Arbeidsinnvandrere er mer utsatt enn norske arbeidstakere ved at de ofte er villige til å akseptere dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Økokrim viser i sin trusselvurdering at dette kan gi store besparelser i arbeidsintensive yrker og prosjekter der det legges ned mange arbeidstimer, noe som også er konkurransevridende. Omfattende bruk av kontanter er videre et kjennetegn ved kriminelle aktører, typisk ved at kontantbruk legger til rette for svart omsetning.

I proposisjonen fremmes det en egen straffebestemmelse mot lønnstyveri med en øvre strafferamme på seks års fengsel. Bestemmelsen tas videre inn i straffeloven for å markere alvor og prioritet i tråd med mottatte høringssvar. Det fremmes også forslag om at lønn som den klare hovedregel skal utbetales via bank, samtidig som det åpnes for snevre unntak.

I proposisjonen fremmes det videre forslag om at lov om obligatorisk tjenestepensjon skal straffesanksjoneres, noe det også er bred støtte for blant høringsinstansene. Obligatorisk tjenestepensjon må anses som en viktig del av den samlede godtgjørelsen, og manglende oppfølging av forpliktelser vil ha alvorlige konsekvenser for de arbeidstakerne som rammes.

Departementet fremmer også en presisering av Arbeidstilsynets påleggskompetanse etter allmenngjøringsloven. Det foreslås videre å øke strafferammene ved skjerpede omstendigheter i arbeidsmiljøloven, fra tre til fem år, opp til samme nivå som naturmangfoldloven og forurensingsloven. Dette vil gjøre HMS-lovgivningen mer konsistent, og det er stor tilslutning blant høringsinstansene til dette. Både LO og NHO viser til at dette vil gi et tydelig signal om hvor alvorlig brudd på loven er, og at arbeidsmiljøkriminalitet er uønsket.

Avslutningsvis viser jeg til forslaget om en godkjenningsordning i bilbransjen, som et flertall i komiteen støtter. En slik ordning vil styrke arbeidstakernes arbeidsforhold, gjøre det lettere for kunder å velge seriøse aktører og bidra til at myndighetene får oversikt over de ulike aktørene.

Med denne proposisjonen sikrer vi arbeidstakeres rettigheter og tar ytterligere grep for å motvirke svart arbeid og arbeidslivskriminalitet.

Med det tar jeg også opp forslagene vi er en del av, og ser fram til en god debatt.

Arild Grande (A) []: Arbeiderpartiet slutter seg til det som ligger i proposisjonen. Det er saker som Arbeiderpartiet og fagbevegelsen har kjempet for lenge, og som regjeringen nå endelig har gitt opp sin motstand mot. Det er positivt.

Så går regjeringen etter vårt syn ikke langt nok. Derfor fremmer vi i denne saken flere forslag for å styrke kampen mot kriminelle og useriøse aktører ytterligere. Jeg legger med dette fram de forslagene som Arbeiderpartiet er en del av.

Regjeringen har konsekvent vært bakpå og i etterkant når det gjelder arbeidslivskriminalitet. De har rett og slett ikke fulgt med i timen, og har ikke engang sørget for at deres egen satsing på a-krimsentre skal fungere. Et eksempel på det er politiets hjemler til å delta på aksjoner i regi av arbeidslivskriminalitetssentrene. Den saken gjorde jo at hele a-krimsatsingen, hvor regjeringens halmstrå har vært a-krimsentrene, kollapset. Derfor viser vi også i denne innstillingen til våre forslag og merknader i justiskomiteens behandling av Prop. 166 L for 2020–2021, og at vi samlet sett i den og i denne saken styrker a-krimsentrene og de samarbeidende etatene ved å gi økte ressurser og myndighet samt rydde unna all tvil om hjemler om informasjonsdeling, samarbeid ved a-krimsentrene og i a-krimsaker, og deltakelse på felles aksjoner i regi av a-krimsentrene.

Presidenten: No snakka både representanten Grande og saksordføraren, representanten Hagerup, om forslag. Men presidenten kan ikkje sjå nokon forslag. Det er tilrådinga som gjeld – så det er avklart.

Bjørnar Laabak (FrP) []: Fremskrittspartiet viser til at det er en stor utfordring i hele samfunnet vårt at vi har en økt forekomst av kriminalitet i arbeidslivet. Vi har flere ganger forsøkt å foreslå nasjonal minstelønn, noe som ville ha gjort det enklere, spesielt for dem som ikke er fra Norge, å kjenne til de minimumsrettighetene som er innenfor arbeidslivet i Norge. Det ville også ha gjort det lettere for Arbeidstilsynet osv. å føre kontroll og følge opp.

Det ble nevnt her at regjeringen er bakpå. Jeg tenker at samfunnet og det som skjer der ute, endrer seg nesten raskere enn det man klarer å løpe etter. Men det er viktig å oppfatte at det arbeidet som har vært gjort de siste årene, faktisk har vært helt nødvendig. Så jobbes det helt ned på lokalt nivå i dag, både i små og store bedrifter og ikke minst i kommunene, med å ha sikre innkjøpsreglement, innkjøpsrutiner og oppfølging av alt fra arbeidsplasser til dem man kjøper tjenester av ute i samfunnet.

Vi mener at en godkjenningsordning ikke er riktig vei å gå. Det kan medføre at det kanskje snarere blir tvert om, at når det gjelder godkjenningsordning og god oppfølging, prøver man å komme seg unna og privatiserer på en måte selve godkjenningen ved at enkeltpersoner og vi som er ute og handler, enten vi er på kjøpesenter eller får vasket eller reparert bilen, skal være en form for tilsyn.

Fremskrittspartiet støtter A i komiteens tilråding, minus § 4-1 åttende ledd, som vi ikke støtter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Det er korrekt at det ikke er fremmet forslag. Situasjonen er imidlertid den at tilrådingen til B er fremmet av komiteens flertall, som dessverre ikke har flertall her i salen.

Det vi skal diskutere, er å bekjempe arbeidslivskriminalitet. Jeg synes det er viktig å ha litt orden på begrepene. Det som er kriminelt, er noe som bryter norsk lov. Vi har ikke noen nasjonal minstelønn, som Fremskrittspartiet snakker om. En kan ønske seg det, men vi har ikke det i loven. For alle de arbeidsforhold hvor det ikke er allmenngjorte tariffavtaler, er det fritt fram, dersom partene blir enige om det, å betale så lite som en kommer fram til. Det er sosial dumping, det er uanstendig, det er noe en ikke bør gjøre, men det er ikke ulovlig. Derfor må vi være veldig tydelige på at arbeidslivskriminalitet er adferd som bryter norsk lov. Det som det er behov for, er at en på en rekke områder må skjerpe norsk lov, for det er mange ting ute i arbeidslivet som folk oppfatter som kriminelt, men som ikke er det. Derfor må loven endres.

Når fikk vi denne situasjonen med at arbeidslivskriminalitet ble et så stort og viktig tema? Jo, den fikk vi da vi fikk et nytt arbeidsmarked, da vi ikke lenger hadde et felles nordisk arbeidsmarked, men vi fikk et EØS-arbeidsmarked. Faktum er at uregulert arbeidsinnvandring fra land utenfor Norden har skapt denne situasjonen, fordi en rekke mennesker som bor i de landene, har så elendige lønns- og arbeidsbetingelser og det er så høy arbeidsledighet at de er villige til å arbeide for en slikk og ingenting i Norge. Det er mange tilgrensende problemstillinger i forbindelse med dette. I innstillinga er det referert til situasjonsbeskrivelsen til Nasjonalt tverretatlig analyse- og etterretningssenter, NTAES, om utviklingen av arbeidslivskriminalitet i Norge i 2017 og 2020. En går inn på akkurat dette.

Derfor er Senterpartiets standpunkt at vi må skjerpe lovverket, vi må allmenngjøre flere tariffavtaler, vi må styrke fagforeningene, men den aller viktigste systemendringen er at vi må få en kontrollert arbeidsinnvandring fra land utenfor Norden, sånn at vi kommer i en situasjon hvor etterspørselen etter arbeidskraft i Norge er i overkant av tilbudet. Det er basisen for et velorganisert arbeidsliv.

Solfrid Lerbrekk (SV) []: Arbeidslivskriminalitet er ein veldig stor trussel mot den norske arbeidslivsmodellen, og eit av dei aller beste verkemidla mot arbeidslivkriminalitet er auka organisasjonsgrad. Regjeringspartia ser ut til å kunna seia seg einig i at eit organisert arbeidsliv er svært viktig i kampen mot arbeidslivskriminalitet, men regjeringa har i åtte år gjort det dyrare å vera organisert, i form av at fagforeiningsfrådraget har vore frose år etter år, sjølv om alt anna har auka i pris.

Dette er motstridande. Regjeringa seier éin ting og gjer noko anna. Her er det òg på sin plass å nemna at kontingentfrådraget for arbeidsgjevarane har vorte auka i takt med prisveksten i same periode. Dette er kanskje ein del av det me ser i meiningsmålingane for tida. Folk har nemleg begynt å sjå på kva regjeringa gjer, heller enn å høyra på kva regjeringa seier.

Til denne saka ligg det fleire gode forslag i tilrådinga. For Sosialistisk Venstrepartis del røystar me for heile tilrådinga. Regjeringspartia ser berre ut til å røysta for A i tilrådinga. Dette viser igjen, som alle andre gongar me har diskutert dette temaet, at venstresida er villig til å gå betydeleg lenger i kampen mot arbeidslivskriminalitet.

Dette får me ta opp igjen i neste periode. Då må me nok til å vaska med lut i staden for ei mild handsåpe.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Regjeringen la i 2015 frem en strategi mot arbeidslivskriminalitet. Den er revidert flere ganger, sist i februar 2021. Denne proposisjonen følger opp flere av tiltakene i strategien.

Vi foreslår en ny bestemmelse i straffeloven om straff for arbeidsgivere som bevisst og for egen vinning unnlater å betale avtalt eller lovbestemt lønn eller godtgjørelse. Lønnstyveri vil etter forslaget kunne straffes med bot eller fengsel i inntil 2 år, eller i inntil 6 år ved «grovt lønnstyveri». Regjeringen ønsker på denne måten å bidra til bedre balanse mellom hvordan samfunnet behandler arbeidsgivere som stjeler fra sine arbeidstakere, og arbeidstakere som stjeler fra sin arbeidsgiver. Samtidig innebærer forslaget at myndighetene får ytterligere verktøy for å bekjempe de mest useriøse virksomhetene.

I forlengelsen av lønnstyveriforslaget fremmes det videre forslag om å innføre straffansvar for brudd på lov om obligatorisk tjenestepensjon, om å presisere i allmenngjøringsloven at Arbeidstilsynet kan gi pålegg om utbetaling av allmenngjort lønn, samt å skjerpe strafferammen i arbeidsmiljøloven for de mest alvorlige lovbruddene.

Det andre hovedforslaget i proposisjonen gjelder innføring av en bestemmelse i arbeidsmiljøloven om at lønn skal betales via bank. Forslaget innebærer at det som klar hovedregel skal være forbudt å utbetale lønn i kontanter, og at Arbeidstilsynet skal få myndighet til å håndheve det nye lovkravet. Formålet er å redusere handlingsrommet for dem som profitterer på arbeidslivskriminalitet, redusere omfanget av svart arbeid og sikre at arbeidstakere får større sikkerhet for sine trygderettigheter.

Endelig foreslås det en endring i arbeidsmiljøloven som skal gi hjemmel til å fastsette forskrift om en godkjenningsordning for virksomheter som tilbyr tjenester i forbindelse med bilpleie, dekk- eller hjulskift o.l. Godkjenningsordningen skal bedre arbeidsforholdene, gjøre det lettere for kunder å velge seriøse leverandører og bidra til at myndighetene får bedre oversikt over de ulike aktørene.

Jeg er glad for at også arbeids- og sosialkomiteen i likhet med de store massene i høringsrunden i all hovedsak slutter seg til endringene.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har òg ei taletid på inntil 3 minutt.

Rigmor Aasrud (A) []: Det er ingen tvil om at arbeidslivskriminalitet er svært alvorlig. Derfor er det bra at vi får på plass vedtak her i dag som gjør det litt vanskeligere for dem som ønsker å leve av å ha tilbud på utkanten av den norske arbeidslivsmodellen.

Jeg lar meg stadig forundre over Lundteigens analyser av hva som er feil, for jeg har ennå ikke hørt Lundteigen snakke om de arbeidsgiverne som lønner folk for dårlig, som gjør ting som arbeidsgivere ikke burde gjøre. Det er det store problemet i Norge. Heldigvis har vi sett at Arbeidstilsynet i det siste har slått ned på mange av de arbeidsgiverne, gitt dem store bøter, fordi de ikke gjør jobben sin med å lønne folk og la dem få de arbeidsforholdene de fortjener, enten man er norsk eller kommer fra utlandet.

Det som undrer meg, er at regjeringen nok en gang har gjort en avtale med Fremskrittspartiet om revidert nasjonalbudsjett, og da prioriterer man å legge et arbeidskrimsenter til Troms og Finnmark, mens Innlandet får fortsatt ingen arbeidskrimsenter. Det er dårlig, og det burde ha vært satset langt mer på det.

Det som også er interessant, er at når det kommer på plass et nytt a-krimsenter, er det igjen i Stortinget det ble forhandlet inn. Regjeringens satsing med strategier og tiltak er for dårlig, for vi klarer ikke å ta dem som faktisk bør tas.

Jeg er også overrasket over at Fremskrittspartiet nok en gang løfter fram minstelønn som løsningen. Ingen, verken fra arbeidsgiver- eller arbeidstakersiden, er enig i at minstelønn er en god modell. Jeg hørte her da vi diskuterte saken i forrige uke, at de fleste norske arbeidsgivere betaler langt mer enn tariff. Ja, det er mulig noen gjør det, men det er jammen meg noen som vil benytte seg av minstelønn. Det blir en dårlig løsning, både for arbeidstakerne og for det norske samfunnet.

Jeg kunne tenke meg å utfordre statsråden på å si noe om hvorfor man ikke nå satser på et a-krimsenter i Innlandet. Det er et stort område, og det er mye næring der som rammes av arbeidslivskriminalitet, så det trengs. Hvorfor ønsker man ikke nå å forsterke den innsatsen ved legge flere arbeidskrimsentre på plass, sånn at hele Norge er dekket?

Margret Hagerup (H) []: Regjeringen har konsekvent vært bakpå, sa representanten Grande. Det er en kritikk som stadig går på tomgang. Denne proposisjonen viser nettopp at regjeringen tar arbeidslivet på alvor.

Mye har skjedd de siste åtte årene. Da Høyre kom i regjering, trappet vi opp kampen mot arbeidslivskriminalitet, skjerpet straffene og sørget for et mer fleksibelt, familievennlig og trygt arbeidsliv. Regjeringen har siden 2015 styrket innsatsen mot arbeidslivskriminalitet med over 100 mill. kr, etablert syv a-krimsentre, innført strengere straffer og høyere bøter for dem som bryter lover og regler, og opprettet servicesentre for å sikre utenlandske arbeidstakere informasjon om deres rettigheter og plikter, for å nevne noe.

I åtte år kunne Arbeiderpartiet strammet inn på kravene myndighetene stiller ved offentlige innkjøp, men det skjedde på Høyres vakt. Arbeiderpartiet kunne opprettet a-krimsentre, som sørger for at politiet, skatteetaten, Nav og Arbeidstilsynet jobber sammen mot de useriøse aktørene, men det skjedde altså med Høyre i regjering.

Før denne regjeringen tiltrådte, hadde ikke Norge en konkret og handlingsrettet strategi mot arbeidslivskriminalitet. Nå har vi det, og den er attpåtil fornyet flere ganger, nettopp fordi kampen mot arbeidslivskriminalitet er så viktig. Etter åtte år med Høyre i regjering har Norge et godt organisert arbeidsliv med anstendige lønns- og arbeidsvilkår, der hele, faste stillinger er hovedregelen. Lønnsforskjellene mellom ledere og ansatte er små sammenlignet med andre land, det er høy tillit, og ni av ti trives på jobb. Videre har vi et godt samarbeid mellom partene i arbeidslivet, og vi har parter som tar ansvar i vanskelige tider.

Arbeidslivskriminalitet er en betydelig utfordring for både arbeidstakere, virksomheter og samfunnet, og vi trenger sterke virkemidler for å slå ned på arbeidslivskriminalitet. Denne proposisjonen vil gi oss ytterligere nye verktøy i kampen mot useriøse aktører, samtidig som man også tydelig signaliserer hvor skadelig grov arbeidslivskriminalitet er.

Det har vært lovløse tilstander i bilbransjen. Nå strammes det inn også på dette området. Møller Medvind er en av aktørene som har operert lovlig i en bransje med store utfordringer. Der får ungdom tilbud om fast stilling sammen med de beste i bilbransjen, og de jobber nå med å realisere fagbrev i bilpleie. De går foran i arbeidet med å renvaske en bransje, og regjeringen går igjen fremst i arbeidet for å sikre et seriøst arbeidsliv med plass for alle. Å høre representanten Grande gjentatte ganger si at regjeringen har slept beina etter seg, faller på sin egen urimelighet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) []: Senterpartiet støtter regjeringas forslag, men vi går også lenger og stiller oss sammen med Arbeiderpartiet og SV bak flere forslag i innstillinga, bl.a. at arbeidsmiljømyndighetene skal ha påleggskompetanse, og det skal også gjelde for leverandører og underleverandører som er omfattet av solidaransvaret i allmenngjøringsloven. Vi går også inn for at den endringen i arbeidsmiljøloven § 4-1 åttende ledd som lyder «eller tjenester i forbindelse med vedlikehold og reparasjon av motorvogn» også kan bety at en vurderer nødvendige innstramminger av godkjenningsordninger også for andre deler av bilbransjen, f.eks. bilgummisentre.

Det som er en gjennomgående sak her, er at mange privatpersoner i Norge sjølsagt er interessert i å få utført sine tjenester på en billigst mulig måte, og det fører til at det er noen næringsdrivende som ønsker å følge opp det ved å ha en praksis som utfordrer det norske regelverket, og som utfordrer det organiserte arbeidslivet. Det er noe Stortinget må gi klare regler for å hindre, ikke minst for å få like konkurransevilkår.

Jeg tok også ordet fordi jeg ville svare på innlegget til Rigmor Aasrud. Representanten Aasrud sa at jeg ikke har reagert på at arbeidsgivere lønner folk for dårlig. Jeg regner med at det representanten tenkte på, var jordbærbønder – jeg regner med at det var det som var stikket. Jeg kan forsikre henne om at Senterpartiet av i dag er veldig klare på at vi skal følge de allmenngjorte tariffavtalene. Det betyr at de som har jordbærplukkere, har en minstetariff som en må følge, og hvis det er akkord, skal det i tilfelle komme som et tillegg til minstetariffen.

Når det er sagt, skal en også være klar over at allmenngjort tariffavtale for jordbruk og gartneri er i en særstilling – den er så dårlig at den ligger 50–60 kr under allmenngjort tariffavtale i bygg og anlegg. Det fører i dag til at mange personer som kommer inn på unntaket for jordbruk, går over til bygg og anlegg ganske raskt – det har en visstnok anledning til – for der er lønns- og arbeidsbetingelsene bedre. Dette må endres. Senterpartiet står virkelig for at vi skal følge allmenngjorte tariffavtaler, at vi skal gjøre det lettere å allmenngjøre flere tariffavtaler, og for at bygg og anlegg og jordbruk må en få en bedring av avtalene.

Arild Grande (A) []: Når representanten Hagerup klarer å få seg til å si, og presterer å si, fra denne talerstolen at den rød-grønne regjeringen ikke hadde noen strategier mot arbeidslivskriminalitet, vet hun at hun ikke snakker sant. Og det skal man være forsiktig med fra denne talerstolen, for hvert ord blir skrevet ned.

Den rød-grønne regjeringen hadde tre handlingsplaner mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Statsråden som la fram to av dem, sitter på bakerste rad i Stortinget og kan bekrefte at det ble gjort. Det de gjemmer seg bak, for å prøve å tåkelegge hele debatten, er at høyreregjeringen valgte ikke å kalle det handlingsplaner, de kaller det strategier, og sånn sett kan de si at de var først ute med strategier. Men dette er bare semantikk. Det virkelig avgjørende er hva innholdet er i disse handlingsplanene eller strategiene, eller hva man nå velger å kalle det. Det er det debatten handler om.

Vi i Arbeiderpartiet er glad for de endringene som kommer gjennom denne proposisjonen, og vi er glad for at Høyre endelig har gitt opp sin innbitte motstand mot mange av disse tiltakene som vi har fremmet gang på gang, til motstand fra høyresiden. Det er vi glad for. Men vi vil hele tiden videre, for vi vet at de kriminelle, de useriøse, de hviler aldri. De er alltid noen steg foran politikken, og ekstra tydelig blir det når vi har en høyreregjering som så til de grader nøler.

Hvis verden hadde vært så rosenrød som høyresiden framstiller det som – ja, da lurer jeg på hvorfor det er en så stor frustrasjon blant dem som jobber i arbeidslivet, blant dem som organiserer arbeidstakerne i arbeidslivet, og ikke minst blant dem som jobber i innsatsen mot arbeidslivskriminalitet. For når vi møter dem, sier de at det er nesten ikke gjort noen verdens ting for å sørge for at de kan dele informasjon seg imellom. Hjemlene for politiet til å delta på aksjoner i regi av a-krimsentrene har ikke vært avklart – den skandalen kom like før jul. Man er hele tiden i etterkant. Derfor ber de oss om å fremme forslag som gjør at man en gang for alle fjerner all tvil om hjemlene til politiet og om hjemlene til å oppheve all taushetsplikt mellom aktørene som jobber på disse sentrene. De ber oss om å fremme forslag om å styrke innsatsen – flere sentre, slik at hele landet blir dekket, men også økte ressurser, slik at det blir prioriterte ressurser på hvert enkelt senter, at de sakene som blir avdekket, prioriteres i linjene bakover, og at det blir strengere sanksjoner.

Vi gir oss ikke. Vi fremmer nye forslag, og til høsten – etter valget – skal vi iverksette den politikken som en gang for alle får ryddet opp i arbeidslivet.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 24.

Votering, se voteringskapittel