Stortinget - Møte tirsdag den 6. desember 2022

Dato: 06.12.2022
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 90 S (2022–2023), jf. Dokument 8:24 S (2022–2023))

Søk

Innhold

Sak nr. 8 [11:26:12]

Innstilling fra finanskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Roy Steffensen, Hans Andreas Limi, Carl I. Hagen og Sylvi Listhaug om innhenting av Høyesteretts vurdering av om forslag til økt sats i grunnrenteskatten for vannkraft fra januar 2022, samt innføring av høyprisbidrag fra september 2022, er i strid med Grunnloven § 97 om at ingen lov må gis tilbakevirkende kraft (Innst. 90 S (2022–2023), jf. Dokument 8:24 S (2022–2023))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Frode Jacobsen (A) [] (ordfører for saken): Det er to måneder siden regjeringen la fram sitt forslag til statsbudsjett, og selve budsjettet vedtok vi her sist torsdag. Senere i dag skal finanskomiteen ha formell avgivelse av Innst. 3 S for 2022–2023. Den innstillingen vil inneholde omfattende merknader og vurderinger fra komiteen knyttet til alle regjeringens forslag i Prop 1 LS for 2022–2023, inkludert forslaget om økt grunnrenteskatt og grunnrentesats og innføring av høyprisbidrag for kraftsektoren og vurderingen av tilbakevirkningsforbudet etter Grunnloven § 97.

I forbindelse med det forslaget vi nå behandler, har komiteen ikke gått inn i vurderinger av spørsmålet om tilbakevirkning. Det som her blir foreslått fra Fremskrittspartiet, er at Stortinget skal benytte seg av bestemmelsene i Grunnloven § 83 om å be om Høyesteretts betenkning om det juridiske innholdet i regjeringens forslag til statsbudsjett knyttet til spørsmål om økt grunnrenteskatt og innføring av et høyprisbidrag. Grunnloven gir Stortinget mulighet til å be om slike betenkninger fra Høyesterett. Det er en mulighet Stortinget har brukt med stor varsomhet, og derfor har Stortinget kun en gang etter 1945 benyttet seg av denne muligheten.

I merknadene slutter komiteens flertall – alle partier med unntak av Fremskrittspartiet – seg til statsrådens vurderinger når han i sitt brev av 10. november til Stortinget skriver følgende:

«Jeg mener at terskelen for å innhente Høyesteretts uttalelse etter Grunnloven § 83 bør være høy. Praksis har vist at det skal svært mye til før det er hensiktsmessig at en slik uttalelse blir innhentet. Selv om en betenkning er rådgivende for Stortinget, vil den kunne legge føringer for etterfølgende rettslige prosesser om det samme temaet, og dermed bidra til å undergrave Høyesteretts dømmende oppgave – og selv om betenkningen formelt verken har noen rettskraft eller prosessuelle rettsvirkninger. Det vises også her til at regjeringen har lagt frem for Stortinget relevante momenter i disse sakene, og redegjort for regjeringens eget syn.»

Terskelen for at Stortinget skal be om Høyesteretts betenkning i juridiske spørsmål, skal være høy. Et stort flertall i komiteen, alle med unntak av Fremskrittspartiet, slutter seg dermed til innstillingen om å avvise forslaget som er fremmet. I en sak som dette vil det ikke være et riktig skritt av Stortinget å innhente Høyesteretts betenkning etter Grunnloven § 83 om tilbakevirkningsforbudet etter Grunnloven § 97.

Helge Orten (H) []: Takk til saksordføreren for redegjørelsen. Vi slutter oss for så vidt til standpunktet om at dette ikke sendes inn for Høyesterett, og at det skal være en høy terskel for nettopp å gjøre det – å be om en uttalelse derifra. Spørsmålet om tilbakevirkende kraft vil også bli ytterligere behandlet eller vurdert i Innst. 3 S for 2022–2023, som saksordføreren viste til, og våre merknader vil framkomme i den forbindelse.

Jeg vil bare understreke at problemstillingen knyttet til tilbakevirkende kraft ikke er uproblematisk. Det er en veldig krevende problemstilling, som vi etter beste evne har prøvd å sette oss inn i, og som vi også vil måtte behandle når vi legger fram Innst. 3 S. Samtidig vil jeg også understreke at det er regjeringens ansvar nettopp å sørge for at de forslag som fremmes for Stortinget, er tilstrekkelig utredet og avstemt i forhold til både norsk lov og Grunnloven. Det er et ansvar som hviler på enhver regjering – når de fremmer forslag for Stortinget – å gjøre denne type vurderinger, inngående vurderinger, av hvorvidt det som fremmes, er innenfor både norsk lov og Grunnloven, og at det er tilstrekkelig utredet.

Jeg har bare lyst til å understreke det før vi avslutter. Jeg har egentlig ikke noe mer å tilføre saken utover det saksordføreren viste til. Så kommer vi tilbake til øvrige merknader i Innst. 3 S for 2022–2023.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Roy Steffensen (FrP) []: Finansministeren har mange ganger stått på denne talerstol og med stolthet snudd seg og pekt på bildet bak her og snakket varmt om Eidsvoll 1814 og Grunnloven, og det med veldig god grunn, for Grunnloven skal vi være svært stolte av. Og et viktig punkt i Grunnloven er § 97, om at ingen lover skal ha tilbakevirkende kraft.

Det norske samfunnet er bygd på tillit, tillit til systemer, tillit til politikere, tillit til lovverket, og på vissheten om at det som er vedtatt, er det man skal forholde seg til – at ikke politikere ut av intet med tilbakevirkende kraft kan endre straffelov, reguleringer eller gjøre vedtak som snur opp ned på hverdagen. Likevel skjedde dette nå i september da regjeringen i forbindelse med sitt forslag til statsbudsjett foreslo at sats i grunnrenteskatt for vannkraft skal gjelde fra januar 2022 – samt innføring av et høyprisbidrag fra 28. september 2022.

I budsjettettdokumentene finnes en gjennomgang av tilbakevirkningsspørsmålet som ligger i regjeringens forslag, sett opp mot Grunnloven § 97. Her har finansministeren gått til det uvanlige skritt å be om at også Stortinget vurderer tilbakevirkningsspørsmålet grundig – at også Stortinget vurderer tilbakevirkningsspørsmålet grundig. Det finnes altså tvil i departementet om dette er gjort på rett måte. For Stortinget ville det vært naturlig å be om nettopp Lovavdelingens vurdering dersom det var tvil om lovligheten. Men en sånn vurdering for Stortinget må imidlertid gjennomføres med assistanse og kompetanse fra regjeringen. Fremskrittspartiet mener derfor at det mest naturlige i denne saken er å ta i bruk Grunnloven § 83, om å innhente Høyesteretts vurdering. Dette bør gjøres all den tid Lovavdelingen i departementet, i kapittel 3.4.4 i deres konklusjon, har påpekt at de er i tvil om dette ligger innenfor Grunnloven § 97.

I uttalelsen tok Lovavdelingen forbehold om at saken reiste mange og vanskelige spørsmål, at enkelte sider ved forslaget var usikre og uavklarte, at Lovavdelingen hadde begrenset kjennskap til en rekke forhold ved kraftmarkedet, og ikke minst at de hadde hatt begrenset tid til rådighet. Lovavdelingen konkluderte altså under tvil med at forslaget ikke er i strid med Grunnloven, men uttrykte særlig tvil hva gjelder tilbakevirkende innføring av høyprisbidraget. Videre påpekte de at det trengs en velbegrunnet redegjørelse for de krav Grunnloven oppstiller om hvorfor tiltak må ha tilbakevirkende kraft. Den velbegrunnede avgjørelsen tyder på at dette handler om økonomi og behovet for å saldere, eller på kort tid å finne penger til å saldere, et budsjett.

Jeg vil understreke at representantforslaget fra Fremskrittspartiet ikke omhandler skatten og avgiftene i seg selv. Vårt forslag adresserer regjeringens tydelige oppfordring om å gjøre en grundig vurdering av tilbakevirkningsspørsmålet. Det mener vi vi best kan gjøre med hjelp av Høyesterett, og jeg fremmer hermed vårt forslag.

Presidenten []: Representanten Roy Steffensen har da tatt opp forslaget fra Fremskrittspartiet.

Sveinung Rotevatn (V) []: Vi har jo hatt mykje diskusjon om kraftskatt denne hausten, og den føregår på ulike nivå. Det eine er om ein er for dei endringane som vert gjorde, eller ikkje, og det har vi jo diskutert i denne salen i førre veke. Venstre er mot det føreslåtte høgprisbidraget, og vi meiner også at regjeringa går for langt når det gjeld å heve grunnrenteskatten så raskt som dei gjer.

Eit anna nivå av diskusjonen er det konstitusjonelle rundt dette. Det synest eg er ein interessant diskusjon. Det er ikkje uproblematisk, og det går også fram av forslaga frå regjeringa. Den diskusjonen kjem vi tilbake til når vi skal diskutere lovsaka, når den saka er innstilt frå komiteen.

I dag er det eit tredje spørsmål, og det er ikkje om Stortinget skal ta stilling til det konstitusjonelle her, men om ein skal be nokon andre ta stilling til det, nemleg Høgsterett. Det er noko Stortinget har vist stor varsemd med å gjere, i historia. Det har ein gjort to gonger etter parlamentarismens gjennombrot – eller det vil seie to gonger fram til 2020, ein gjorde det ein tredje gong då Stortinget gjekk inn for at ein skulle be Høgsterett vurdere EUs fjerde jernbanepakke. Då kan det i parentes merkast at dei som i dag frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet og sannsynlegvis også SV meiner det er viktig at ein er tilbakehaldne, ikkje var spesielt tilbakehaldne når det gjaldt den saka. Sånn sett er det i og for seg Framstegspartiet som er dei som har ei slags konsekvent linje her, men også vi i Venstre og Høgre, som meiner det skal vere ein høg terskel før ein byrjar å be Høgsterett vurdere slike spørsmål.

Det har å gjere med både at det er ein tradisjon for at Stortinget tolkar Grunnlova og vurderer grunnlovsspørsmål, og at det er konkrete saker som vert prøvde i domstolane. Det er også ein del av Grunnlova vår, som det vart snakka varmt om her, at domstolane prøver saker, dei prøver ikkje abstrakte spørsmål. Moglegheita finst der, og då vert spørsmålet: Når er det naturleg å gjere det? For min del vil eg seie at det i alle fall må vere tale om ganske nye spørsmål som er veldig krevjande, og som ein har lite presedens for. Då kan ein kanskje tenkje seg at ein innhentar ei vurdering, sjølv om ein sjølvsagt ikkje må gjere det då heller.

Når det gjeld spørsmål om tilbakeverkande kraft av skattar, er ikkje det veldig nye spørsmål. Det har vi lang rettspraksis rundt, det har Stortinget vurdert mange gongar, og det har også Høgsterett vurdert konkret, f.eks. i reiarlagsskattgjevingssaka for nokre år sidan. At det skal tilseie at det no er nødvendig å be Høgsterett gjere ei abstrakt vurdering, vil eg seie det er lite som talar for, og difor stemmer også Venstre imot det.

Når det gjeld sjølve saka, om det no er klokt og nødvendig å påleggje kraftbransjen så høge skattar som ein gjer, på den måten ein gjer, så kan ein vere ueinige. Det har også dette stortinget vore gjennom fleire debattar, og det skal vi vere i fleire debattar før jul.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Regjeringen mener det er rimelig å omfordele mer av de ekstraordinært høye kraftinntektene tilbake til fellesskapet. Vi har derfor foreslått å innføre et høyprisbidrag på vann- og vindkraft. Høyprisbidraget er tilpasset den spesielle situasjonen vi er i, og blir ikke et varig element i skattesystemet sånn som grunnrenteskatten er.

Da forslaget ble offentliggjort, var det fare for at kraftprodusentene skulle tilpasse seg ved å tappe ned vannmagasiner før avgiften trådte i kraft. Det ville vært svært uheldig for forsyningssikkerheten. Det var derfor sterke samfunnsmessige hensyn som lå bak at vi foreslo å innføre høyprisbidraget med tilbakevirkning for stor vannkraft. Provenyhensyn veide også. Dette er begrunnelsen for at høyprisbidraget blir iverksatt fra offentliggjøring av forslaget og før Stortinget treffer sitt vedtak.

Regjeringen har i proposisjonen gjort grundig rede for grunnlovsforbudet mot tilbakevirkning, de sterke samfunnsmessige hensyn i saken og hvorfor vi mener at høyprisbidraget ikke innebærer klart urimelig eller urettferdig tilbakevirkning. Regjeringen har også lagt til grunn at endringer i grunnrenteskattesatsen innenfor samme kalenderår er lovlig, fordi det ikke foreligger særlig klart urimelig eller urettferdig tilbakevirkning. En omfattende tolkningsuttalelse om dette fra Justisdepartementets lovavdeling er også innhentet.

Høyesterettspraksis har vist at domstolene ser hen til de politiske avveiningene som er gjort av lovgiver for å begrunne tilbakevirkningen. Det er derfor regjeringen i proposisjonen har poengtert at Stortinget selv må gjøre en vurdering. Å innhente en vurdering fra Høyesterett om lovligheten av de tiltakene regjeringen har foreslått med tilbakevirkning, vil forsinke hele budsjettprosessen. Det vil også være prinsipielt feil å bruke Norges høyeste domstol til å vurdere dette spørsmålet, som etter nettopp høyesterettspraksis i så stor grad handler om politiske avveininger av de ulike interessene sett opp mot risikobildet som forelå.

I historien har muligheten til å innhente betenkning kun blitt benyttet et fåtall ganger. Sist var 26. mars 2021 om jernbanepakken. Gangen før var helt tilbake i 1945. Jeg mener at terskelen for å innhente Høyesteretts vurdering etter Grunnloven § 83 bør være høy, og særdeles høy for et tiltak som inngår i budsjettprosessen. Praksis har vært at det skal svært mye til før det er hensiktsmessig at en slik vurdering blir innhentet.

Selv om en betenkning er rådgivende for Stortinget, vil den kunne legge føringer for etterfølgende rettslige prosesser om det samme temaet og dermed bidra til å undergrave Høyesteretts dømmende oppgave, og det selv om betenkningen formelt verken har rettskraft eller prosessuelle rettsvirkninger. Jeg viser også her til at regjeringen har lagt fram for Stortinget relevante momenter for vurderingen av grunnlovsnormen og redegjør for regjeringens eget syn. Stortinget må for sin del gjøre sin egen selvstendige vurdering.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Roy Steffensen (FrP) []: Jeg oppfatter på regjeringspartiene at innføringen av høyprisbidraget med virkning fra 28. september er begrunnet i samfunnsmessige hensyn, altså frykt for at kraftselskapene ville produsert mye kraft mellom 28. september og fram til den datoen et vedtak om høyprisfritak i så fall skulle gjelde fra – rett og slett en frykt for å tømme magasinene.

Fremskrittspartiet har ved flere anledninger uttrykt at det er risiko for at vannmagasinene kan tømmes for fort, men vi har fremmet konkrete forslag om at det med tanke på forsyningssikkerhet bør være krav til et minimumsnivå på vannmagasin og fyllingsgrad. Ville ikke et sånt forslag hatt samme effekt som et høyprisbidrag for å forhindre at magasinene blir tømt?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Nå går jeg litt inn på en annen statsråds område, men regjeringen har vært opptatt av – og statsråd Terje Aasland har jo fra tidlig i sommer hatt en veldig tydelig dialog, også direkte kommunikasjon, med kraftselskapene om det – å holde igjen vann nettopp for å sikre forsyningssikkerheten. Det er gjort. Så må man når man gjør de skattemessige vurderingene vi gjør, vurdere hvilke samfunnsmessige konsekvenser det kan ha. Det er klart at ved en så stor skatteendring kunne en av de samfunnsmessige konsekvensene vært at man tappet ned vannmagasiner før avgiften trådte i kraft. Det var en av hovedbegrunnelsene for at vi da vi offentliggjorde det nye høyprisbidraget, sa at det skulle være virkningstidspunkt fra den datoen. Det andre elementet som også veide tungt, er provenyhensyn. Så det var to punkter. Punkt nummer én var tapping av vannmagasin, punkt nummer to var provenyhensyn.

Roy Steffensen (FrP) []: Hastverk er lastverk blir det sagt, og alt tyder på at denne saken ikke ble godt nok vurdert før den ble lagt fram. Det bekrefter jo Lovavdelingen i sin vurdering, hvor de skriver at de har hatt begrenset tid til rådighet. Det bekreftes også ved at regjeringen har gjort flere endringer på innretningen siden framleggelse, både dato og hvordan dette skal innrettes. Det er regjeringens ansvar å legge fram saker for Stortinget innenfor hva Grunnloven tillater. Det er regjeringen som har tilgang til lovavdeling og fagdepartementer, og som ikke minst har all den tid de behøver for å gjøre grundige vurderinger før de legger fram en sak. Da finansministeren skrev at også Stortinget må vurdere tilbakevirkningsspørsmålet grundig, hva mente finansministeren egentlig at Stortinget burde gjøre?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Det er å vise til etablert høyesterettspraksis, altså at de politiske avveiningene som lovgiver har, er viktige. Det er det helt naturlig å skrive. Så er det helt rett, som representanten sier, at regjeringen har tunge fagmiljøer. Det er to lovavdelinger. Skattelovavdelingen, som jeg har ansvar for i Finansdepartementet, har gjort tunge, faglige juridiske vurderinger av spørsmålet. Nettopp fordi man skulle ha en grundig prosess, gjorde man en tilleggsvurdering i lovavdelingen i Justisdepartementet. Med bakgrunn i de vurderingene som er gjort, mener jeg at dette er et riktig forslag, og at dette er en riktig måte å gjøre det på både politisk, som er min vurdering, og juridisk, slik vi har lagt fram forslaget.

Roy Steffensen (FrP) []: Jeg hørte mye om hva statsråden har gjort, men ikke hva han mente Stortinget burde gjøre. Statsråden nevnte i innlegget sitt at det også gjaldt hensynet til budsjettfristene. Det har han også skrevet i en uttalelse til komiteen den 10. november – at sentrale deler av budsjettet ikke vil bli avklart innenfor fristene for budsjettvedtak hvis det skal hentes inn en vurdering fra Høyesterett.

På generelt grunnlag lurer jeg på: Når det er to hensyn som kolliderer mot hverandre, altså fristene for budsjettet og også om vedtak ikke bryter med Grunnloven, hva mener finansministeren er det viktigste hensynet?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: I dette spørsmålet ble det lagt premisser jeg ikke er enig i. Her har vi nettopp hatt de tyngste inne. Både skattelovavdelingen og Lovavdelingen har gjort vurderinger og mener dette er i samsvar med Grunnloven, i samsvar med den praksisen man har, og lagt det fram for Stortinget. Så er det selvfølgelig Stortinget som skal vedta det både som lovgiver og som de som vedtar budsjettet i Norge. Den vurderingen gjør Stortinget nå. Regjeringen mener det er et klokt og godt forslag, og jeg merker meg også at bredden i Stortinget stiller seg bak det.

Sveinung Rotevatn (V) []: Finansministeren sa i innlegget at terskelen for å be om ei rådgjevande fråsegn frå Høgsterett bør vere høg. Det kan ein seie seg einig i, men det seier ikkje så mykje om når det er riktig å gjere det, berre at terskelen er høg. Det eg gjerne skulle høyrt frå finansministeren, er om han har noka form for prinsipiell tilnærming til desse spørsmåla om når det er riktig å be om ei sånn vurdering. Grunnen til at eg spør, er sjølvsagt at finansministeren og hans parti gjekk i front sist ein skulle hente inn, og Stortinget vedtok å hente inn, ei vurdering. Det gjaldt fjerde jernbanepakke. Då var det eigentleg ei ganske lik sak som no – nemleg ei sak der ein har ganske lang stortingspraksis rundt spørsmålet, i det tilfellet om lite inngripande suverenitetsavståing, i dette tilfellet om tilbakeverkande kraft på skatt – der Senterpartiet då likevel meinte at Høgsterett skulle gje sitt syn, mens no meiner dei det ikkje. Då er spørsmålet: Er prinsippet berre kor vidt Senterpartiet er einig i saka eller ikkje, eller finst det ei prinsipiell haldning til slike spørsmål?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum []: Regjeringen har gått inn i denne problemstillingen og selvfølgelig hele det lovmessige rundt budsjettet. Det jobbet man med over tid, og man jobbet grundig. Man har egne vurderinger av skattelov. I dette spørsmålet valgte vi i tillegg å ha en egen vurdering fra lovavdelingen i Justisdepartementet. Vi mener at de rådene vi har gitt til Stortinget, er kloke og gode, avveid til den situasjonen vi er i. Så må Stortinget gjøre sin vurdering.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Carl I. Hagen (FrP) []: Finansministeren har sendt et brev til finanskomiteen, datert 10. november i år, hvor det står:

«Grunnloven § 97 fastsetter forbud mot å gi tyngende lover med tilbakevirkende kraft.»

Det er litt rart at finansministeren begynner med å sitere Grunnloven feil. § 97 lyder således:

«Ingen lov må gis tilbakevirkende kraft.»

Det er ikke noe snakk om tyngende lover. Men det er et interessant brev. Det står også, på side 2, følgende:

«De sterke samfunnsmessige hensynene og begrunnelsen for virkningstidspunktet, er, i tillegg til å ivareta fiskale hensyn, (...)».

De sterke samfunnsmessige hensyn er visstnok fiskale, altså å skaffe staten penger. Men så vidt vi alle vet, har staten mer enn nok penger: 12 000 mrd. kr oppspart i fond. Så det er ikke noe som kan tillegges noe særlig vekt.

Det er flere som har snakket om at det skal være en høy terskel, og det er jeg enig i. Men når et flertall i Stortinget vil vedta en lov som veldig mange allerede mener er i strid med Grunnlovens forbud mot tilbakevirkning, er det nettopp en slik situasjon hvor man burde be om en betenkning.

Flere har hevdet at det er praksis for Høyesterett å tillegge Stortingets egen vurdering av grunnlovsmessigheten stor betydning. Det kommer fra en dom fra 1976, Kløfta-dommen. Jeg er uenig med Høyesterett på dette punktet, for Høyesterett skal jo nettopp passe på at et simpelt flertall i Stortinget ikke gjør noe som strider mot Grunnloven. Da må man i tilfelle endre Grunnloven, og det kan ikke et simpelt flertall gjøre. Høyesterett skal passe på at Stortinget ikke går utover Grunnloven. Da er det litt rart at Høyesterett selv sier at de skal legge vekt på hva den skyldige selv mener, for å si det slik. Det kan ikke være et fornuftig prinsipp at Stortingets vurdering skal tillegges stor vekt. Det er jo nettopp Høyesterett som skal passe på at Stortinget ikke gjør ting som strider mot Grunnloven. Da vil Stortingets simple flertalls egen vurdering egentlig ikke tillegges noen vekt. Jeg håper uansett at når denne saken er ferdig og budsjettet er vedtatt, vil noen gå til domstolene med en konkret sak for å tvinge Høyesterett til å ta stilling til om Stortingets flertall her har brutt Grunnloven. Det ville være interessant å få en endelig uttalelse i form av en dom fra Høyesterett.

Hans Andreas Limi (FrP) []: Flere representanter, og også finansministeren, har sagt at terskelen for å be om en vurdering fra Høyesterett skal være høy. Det er Fremskrittspartiet helt enig i. Men det er ikke veldig vanlig, heldigvis, at regjeringen fremmer lovforslag eller skatteforslag med tilbakevirkende kraft. Terskelen for det bør også være svært høy. Det som er det spesielle i denne saken, er at av omtalen i skatteproposisjonen fremgår det at regjeringen har vært i tvil. Regjeringen har bedt lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet om en vurdering, og den vurderingen og de uttalelsene som har kommet, er heller ikke krystallklare. Så det er altså rom for tvil om hvorvidt dette forslaget om tilbakevirkende kraft er i henhold til Grunnloven § 97. Og det spesielle er at regjeringen ber Stortinget om gjøre den vurderingen.

Det vi er redd for ved å akseptere at man kan gjennomføre såpass store skatteendringer med tilbakevirkende kraft, er at det skaper en presedens. Hva blir det neste? Skal man også kunne akseptere at man tøyer Grunnlovens bestemmelser fordi det er praktiske og økonomiske grunner som tilsier det? Det ville i så fall bidra til å svekke rettssikkerheten i Norge. Derfor mener Fremskrittspartiet at i nettopp denne saken, som ikke er tilsvarende den vurderingen vi ba om i forbindelse med jernbanepakke IV, er det viktig å få en betenkning fra Høyesterett for å unngå at man legger til grunn en praksis som vil være veldig uheldig, og som vil bety at man i realiteten kan tilsidesette Grunnlovens bestemmelser når det passer det politiske flertallet.

Votering, se voteringskapittel

Presidenten []: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.

Sakene nr. 9 og 10 behandles under ett.

Forrige kapittel
Neste kapittel