Marianne Sivertsen Næss (A) [10:04:47] (komiteens leder): Verden preges i dag av energikrise og klimakrise – begge er globale, og begge er av fundamental karakter for folk, samfunn og natur. Løsningen på den ene ligger i løsningen av den andre, i gjensidighet.

Det siste året har med full styrke vist oss energitrilemmaet vi står i. Energi spiller en grunnleggende rolle i å møte samfunnets primære behov og å sikre internasjonal stabilitet og velstand. Å sikre tilgjengelig og rimelig energi med lave utslipp til alle er kanskje vår tids største utfordring. Oppgaven vi står overfor, å bygge et lavutslippssamfunn, er en enorm oppgave. Vi må redusere utslipp. Vi må øke produksjonen av fornybar energi og utvikle teknologier for nye næringer. Det vil kun være mulig å gjøre dette hvis myndigheter, samfunn, industrier og organisasjoner jobber tett sammen.

Vi er allerede i gang med en av de største snuoperasjonene verden har stått overfor, nemlig å erstatte fossil energi med fornybar. Den globale etterspørselen etter fossil energi må reduseres. Samtidig må vi sørge for at alternativene kommer på plass, for hva skjer hvis alternativene ikke er på plass dersom man kutter olje og gass og kommer i en situasjon med energimangel? Det har man på mange måter fått demonstrert det siste året med energikrisen i Europa. Har vi energimangel, har det stor påvirkning på folks liv, for næringsliv, arbeidsplasser og trygghet. Derfor er vi opptatt av å ha flere tanker i hodet på samme tid.

Vi er tydelig på at norsk petroleumsindustri skal utvikles, ikke avvikles, samtidig som vi skal nå ambisiøse klimamål og omstille oss til et lavutslippssamfunn i 2050. I omstillingen av Norge vil tilgangen på og bruk av fornybar energi være nøkkelen. I våre satsinger innenfor havvind, hydrogen, ammoniakk og CO₂-håndtering vil kompetansen i petroleumssektoren være helt avgjørende. Vi ser mange nye prosjekter som krever mye av den samme industrien og kompetansen som ligger i denne høyproduktive industrien. De nye næringene vil gi store bidrag for å kutte utslipp, men de vil også trygge arbeidsplasser.

Nå skjer det mye på kort tid. Siden vi kom i regjeringskontorene, har det skjedd et temposkifte i havvindsatsingen. I budsjettet for 2023 har vi prioritert havvind gjennom bl.a. midler til grunnundersøkelser, kartlegging av sjøfugl og økte bevilgninger til energimyndighetene, som vil bidra til raskere utbygging av havvind. Vi har gjort endringer i havenergiloven, som gir en tydeligere og mer detaljert regulering enn tidligere, og vi har sendt på høring rammene for utbygging av Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II. Vår havvindsatsing skal skje på en måte som skaper innovasjon og ny teknologi, og ikke minst skal den sørge for å bygge norsk leverandørindustri og bidra med ringvirkninger for norsk næringsliv i form av oppdrag og tilgang på store mengder fornybar energi.

Samtidig er det ikke bare innen utbygging av fornybar energi vi trenger et temposkifte. Vi trenger raskere utbygging av strømnettet. Med årets budsjett er vi i gang med å utvikle neste generasjons kraftsystem. Vi sørger for flere hender i arbeid og effektiviserer konsesjonsbehandlingen. Norske energimyndigheter må rigges for å følge opp behovene til samfunnet, ikke motsatt. Dette er en styrking som egentlig burde ha vært startet og satt i gang for flere år siden, for på kun tre år ser vi at NVE har gått fra å kunne behandle nettkonsesjoner etter hvert som de kom, til nå å ha 120 saker i kø. Det holder ikke. Vi sørger nå for raskere utbygging av både nett og fornybar kraft.

Den reneste og billigste kraften er den vi ikke bruker. Potensialet er stort for energieffektivisering. Derfor legger vi med dette budsjettet til rette for energieffektivisering i alle deler av norsk økonomi.

Virkningene av klima- og naturkriser med hyppigere ekstremvær, flom og tørke merkes i Norge så vel som i verden. Omstillingen Norge skal igjennom, skal bidra til at vi når våre klimamål, samtidig som vi bygger nye, grønne næringer og bærekraftige samfunn for framtiden.

Regjeringen legger fram den første utgaven av sin klimastatus og -plan sammen med statsbudsjettet. Dette er nybrottsarbeid. De har for første gang tallfestet den beregnede klimaeffekten av forslag til virkemidler framlagt i statsbudsjettet. Det nye styringssystemet vil hjelpe oss til å sette kursen mot klimamålene.

Samtidig må vi hele tiden sørge for at det vi gjør, gir en rettferdig klimapolitikk som legger til rette for at vanlige folk i hele Norge skal ha lik mulighet til å leve bærekraftig, sirkulært og fornybart. Ikke minst må vi ta hensyn til næringslivet og den samlede kraftbalansen i Norge. Veien mot 2030 er ikke bare rett fram. Mange prosjekter for utslippskutt kan ha lang utviklingstid, men gi betydelige utslippskutt når de realiseres. Det betyr at vi ikke kan forvente en lineær utvikling i utslippsreduksjoner. Det viktigste nå er å få satt i gang disse prosjektene selv om det de gir i utslippskutt, kanskje ikke kommer før slutten av 2020 eller i begynnelsen av 2030.

Arbeidet med å løse klima- og naturkrisen kan ikke settes på vent, selv om verden står foran mye usikkerhet. Vi legger nå fram et budsjett som gir store, nødvendige kutt av klimagassutslipp. Dette gjør vi samtidig som vi tar hensyn til folks krevende hverdag. Vi er i gang med å rigge samfunnet for en rask og rettferdig omstilling som kutter utslipp og skaper jobber.

Jeg er sikker på at når vi ser tilbake om ti år, vil mye ha endret seg – sannsynligvis ikke alt til det bedre, men jeg er sikker på at veldig mye er blitt mye, mye bedre enn i dag. Vår ambisjon er å bygge et Norge med lave utslipp, Europas laveste strømpriser og trygge arbeidsplasser, med Norge som en ledende aktør i framtidens grønne næringsliv. Dagens budsjett tar oss flere viktige skritt i den retningen.

Så vil jeg, helt til slutt som komitéleder, takke komiteen for et godt samarbeid i arbeidet med dette statsbudsjettet og ser fram til en god debatt her i dag.

Ole André Myhrvold (Sp) [10:20:46]: Jeg tror ingen av oss som stilte til valg i fjor høst, gjorde det fordi vi trodde at vi skulle måtte håndtere ekstraordinære strømpriser og energikrise i Europa, eller at Russland skulle gå til angrep på et av sine naboland. Likevel er det det vi har stått overfor det siste året. Vi kan ikke si som grevinnen og hovmesteren: «Same procedure as last year!» Derfor har det budsjettet vi debatterer i dag, et dramatisk bakteppe. Budsjettet tar nye og radikale grep for å sikre trygghet for folk, men det er også et budsjett for å bygge Norge videre og ta oss inn i en ny tid med lavere klimagassutslipp, nye arbeidsplasser og en ny energivirkelighet.

Det siste året har vi hatt skyhøye kraftpriser og stått overfor mulig kraftrasjonering. Vi har sett et energisystem utfolde seg i all sin, skal vi si, prakt – uforståelig for de fleste av oss. Familier og næringsliv rammes. Jeg er derfor glad for at regjeringen har slått fast at det ikke skal bygges nye utenlandsforbindelser i denne perioden. Jeg er også glad for at regjeringen har satt ned en energikommisjon som skal gjennomgå systemet og levere en rapport på nyåret.

For husholdningene forlenget Stortinget i forrige uke sikringsordningen for å gi trygghet og forutsigbarhet i møte med de høye strømprisene. For næringslivet er det innført en strømstøtteordning som skal stimulere til økt energieffektivisering, og fra nyttår vil det også være mulighet for fastpriser for den delen av næringslivet som ønsker økt forutsigbarhet.

Regjeringens grep for å holde igjen vann i norske vannmagasiner har fungert. Der vi i sommer fryktet en situasjon med forsyningsutfordringer, har vi nå en situasjon der fyllingsgraden i magasinene i de sørlige områdene ligger over medianen for årstiden. Samtidig vil det være nødvendig også å vurdere nye tiltak for å sikre forsyningssikkerheten i kommende vintre. Det siste året har gitt oss en dramatisk innsikt i systemets svakheter. Det jobbes derfor nå med å innføre en styringsmekanisme som skal sikre at mer vann spares i magasinene ved lave magasinnivåer, og at eksporten av kraft i slike tilfeller begrenses.

Selv om det siste årets utfordringer i energimarkedet i stor grad ligger utenfor Norge, vil det være behov for å øke kraftproduksjonen innenlands for å nå regjeringens mål om nok og rimelig kraft til folk og industri. Ikke minst trengs det mer kraft for å snu fra en petroleumsdrevet økonomi til en fornybar økonomi. Derfor styrkes nå satsingen ikke bare på lokal strømproduksjon og energieffektivisering, men også på kortsiktige tiltak for å stimulere til strømsparing. Alt dette gjøres for å nå målene om mer kraft, mer nett og mer effektiv bruk av energien vår.

Et av de viktigste tiltakene for å nå det langsiktige målet om mer kraft og å bygge verdier på det fornybare er satsingen på havvind, noe det heldigvis er relativt bred enighet om. Her kan Norge få utnyttet sine store fortrinn med store og dype havområder og videreutvikle den kompetansen og teknologien vi allerede besitter som følge av årtier med en omfattende offshorenæring og aktivitet i nettopp disse områdene.

I mai lanserte regjeringen en omfattende ambisjon der vi har som mål å produsere 30 000 MW havvind innen 2040. Første utlysning er planlagt allerede første kvartal neste år. Samtidig jobbes det parallelt med ytterligere områder. Forrige uke kunngjorde regjeringen sitt syn på hvordan dette skal gjøres, og sendte det ut på høring. Det har altså skjedd mer de siste åtte månedene enn det gjorde de åtte foregående årene med Erna Solberg.

Senterpartiet er et nøkternt parti som styrer etter linjen om at vekst ikke er å forbruke mer, men å forvalte bedre. Derfor har vi gjennom en rekke år vært en pådriver for økt energieffektivisering. Den billigste og minst konfliktfylte energien er den vi ikke bruker. Lenge har de lavest hengende fruktene blitt hengende, men nå satses det. Blant annet skal Husbanken styrkes for å støtte energioppgradering av kommunalt eide utleieboliger, sykehjem og omsorgsboliger og studentboliger. Innsatsen for bedre informasjon om energieffektivisering og energisparing i husholdninger, næringsliv og det offentlige styrkes, og NVE tydeliggjøres som en koordinator for enøkfeltet.

Klimadebatten her hjemme hardnet til i høst, og jeg vil advare mot en utvikling der man øker polariseringen. Det er ingen tvil om at klimakrisen må løses, og at vi må gjennom en kraftig omstilling. Samtidig må vi gjøre det på en måte som ikke øker de geografiske og sosiale forskjellene. Reduserte utslipp kommer til å kreve mye av oss, og de fleste av oss vet hvor stor usikkerhet det skaper bare man skal gjennom en liten omstilling på egen arbeidsplass. Klimaendringene krever at hele samfunnet omstiller seg. En eskalerende polarisering som bryter ned tilliten og truer både folkestyret og evnen til å nå klimamålene, må unngås.

Det er bare gjennom rettferdige og troverdige løsninger at vi kan samle folk. Det må være rettferdighet mellom de rike og de med normal eller lavere inntekt, det må være rettferdighet mellom generasjoner, og det må være økonomisk og geografisk rettferdighet.

Det er viktig å huske at vi i den andre enden vil komme ut med en sterkere økonomi, tryggere arbeidsplasser og store verdier til fellesskapet. Med dette statsbudsjettet ligger Norge an til å nå målene vi har satt sammen med EU om kutt i klimagassutslipp i 2023, noe som er helt nødvendig.

Terje Halleland (FrP) [10:33:45]: Hvorfor har vi skatt på tobakk, og hvorfor har vi skatt på alkohol? Jo, det er fordi vi ønsker at det skal drikkes og røykes mindre. Hvorfor har vi da skatt på kraftproduksjon? Er det fordi vi ønsker at det skal produseres mindre? Det er nok ikke det. Men det blir konsekvensen av en politikk der man skattlegger så sterkt at investeringene ikke lenger lønner seg.

Økt grunnrente, høyprisbidrag, er kanskje regjeringens løsning på økt behov for inntekter, men det er ingen løsning for verken kraftkrisen eller priskrisen på kraft, snarere tvert imot. Vi trenger økt kraftproduksjon, både for å imøtekomme et kraftunderskudd og for å få reduserte kraftpriser. Da trenger vi ikke et skattesystem som bidrar til akkurat det motsatte.

Etterspørselen etter kraft i Norge har eksplodert. Nå sier både Statnett, NVE, DNB, PwC, og hva de nå heter alle sammen, at det forventes kraftunderskudd allerede i 2026. Det er ikke mange årene til. Når vil regjeringen tro på det samme underskuddet? Og kanskje viktigst av alt: Når har de tenkt å gjøre noe med det?

Miljødirektoratet antyder et økt kraftbehov på 34 TWh. Det er ikke først og fremst for prisenes eller næringsutviklingens del, men for at vi skal nå klimamålene som regjeringen har en målsetting om å nå før 2030. Samtidig har vi en næringsminister som fremdeles springer rundt og skal etablere kraftkrevende næringer rundt hvert et nes, men hvor kraften skal komme fra – ja, det vet ingen.

Uten økt kraftproduksjon vil prisene i Norge forbli høye, og forblir prisene høye, kommer investeringene til å utebli. Sol og vind kan vanskelig bli løsningen, men skal vi lykkes med sol og vind, som regjeringen snakker så mye om, må vi styrke effekten på kraftsystemet vårt. Det var næringen i ferd med å gjøre, men setter nå alle bremsene på fordi regjeringens nye skattesystem gjør disse investeringene ulønnsomme. Når vi får både effekt- og kraftunderskudd om få år, vil dette selvfølgelig gå ut over næringslivet vårt, som allerede er hardt rammet av mangel på kraft og høye priser.

Så hvordan skal vi gjøre oss mindre sårbare? Jo, ved å sikre at vi både får mer kraft og ikke minst skaffer mer effekt i kraftsystemet. Da må regjeringen få tilliten tilbake fra kraftprodusentene og gjøre det lønnsomt å investere i kraftproduksjon og ikke minst se på innretningen av høyprisbidraget for å få investeringer som fører til økt effekt.

Jeg tror ikke det er tillit nok der ute til at regjeringens nye skatter bare er midlertidige, til at vi skal klare å få de ønskede investeringene til å komme på rett spor igjen. Jeg håper at vi fremdeles har et felles mål om å få Norge til igjen å bli den energinasjonen som har rikelig og rimelig fornybar kraft tilgjengelig. På klima ønsker vi å gjøre endringer før det er for sent. Vi kan ikke tillate oss ikke å gjøre det samme på energi. Et fossilfritt energisystem trenger mer effekt, og skal vi sikre kraftsystemet vårt, sikre at vi har nok kraft der vi trenger den, når vi trenger den, må vi begynne på den jobben nå.

Nok en gang svikter denne regjeringen Barentshavet og Nord-Norge ved å utsette 26. konsesjonsrunde. Jeg gikk jo rundt og håpet på at den nye situasjonen med krig i Europa ville føre til en revurdering av regjeringens avtale med SV om å utsette 26. konsesjonsrunde. I stedet forlenger man den. Forstå det den som vil. Nå fikk vi også nettopp en utsettelse av Wisting. På grunn av stor kostnadsvekst får man utsettelse av et svært viktig prosjekt for Finnmark og Norge. Det kunne vært det første av mange nye prosjekter i et område der Oljedirektoratet mener at to tredjedeler av våre uoppdagede ressurser ligger. Uten nye funn vil norske leveranser minke – for mye. De vil minke altfor mye i årene som kommer, og i 2035 vil over halvparten av dagens kapasitet for gass være vekk. Det er verken norske budsjetter eller europeiske energisystemer forberedt på.

Det er veldig synd at det ikke er så mange som tar dette på alvor, når det også skapes usikkerhet om det vil bli tatt et valg om eksportløsning i Barentshavet. Det burde absolutt vært på plass, både for å sikre en aktiv 26. konsesjonsrunde og et Wisting som viste vei. Nå er det spørsmål om SV og kamerat Haltbrekken vil få rett, at det ikke kommer noen 26. konsesjonsrunde, og at oljesatsingen i Barentshavet avsluttes før den er kommet helt i gang.

Jeg tar opp de forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Presidenten [10:45:18]: Replikkordskiftet er avsluttet.

Nikolai Astrup (H) [10:45:34]: Vi har bare én klode, og det er ikke bare en arv fra våre forfedre. Det er også et lån fra våre barn. Det forplikter. De neste årene må vi gjennom en enorm omstilling. Vi skal nå bærekraftmålene innen 2030. Vi skal stanse naturkrisen som har ført til at 70 pst. av jordens dyreliv er utryddet de siste 50 årene, og vi skal begrense den globale oppvarmingen ned mot 1,5 grad. Det betyr at vi må kutte utslippene til netto null innen 2050. Vi skal fra fossilt til fornybart, fra lineær- til sirkulærøkonomi, fra høye utslipp til et samfunn med netto null utslipp. Aldri før gjennom menneskehetens historie har vi måttet endre så mye for så mange så raskt.

Samtidig leste vi i VG i forrige uke at statsministeren har meislet ut syv prioriterte politikkområder som Arbeiderpartiet i regjering skal legge til grunn for sitt arbeid. Klima er ikke blant dem, heller ikke natur. Det holder ikke.

Dette året har vært en påminnelse om at klimaendringene er her nå, sterkere og mer synlige og mye tidligere enn det selv klimaforskere trodde. Da blir det veldig kortsiktig å dreie oppmerksomheten bort fra klimapolitikken. Selvsagt er det andre svært store og viktige utfordringer som også skal og må løses: inflasjon, resesjon, global energikrise og en pandemi som fremdeles setter sine spor. Energikrisen har rammet folk og bedrifter hardt.

Samtidig er mitt budskap dette: Vi kan ikke, som statsministeren, velge hvilken av krisene vi skal løse. Krigen i Ukraina har synliggjort at energi, sikkerhet og klima henger sammen. Det har det gjort lenge, men nå er det tydelig for alle, og det må vi ta konsekvensen av. Akkurat nå trenger verden energi fra alle kilder der vi kan få tak i det, men kampen for å bli uavhengig av russisk energi må samtidig være en kamp for et raskere grønt skifte, en raskere utbygging av fornybare energisystemer. Vi er ikke sårbare for Putins herjinger med energimarkedene fordi det er bygget for mange vindturbiner og solparker i Europa, men fordi det er bygget for få.

På kort sikt er det bare én løsning på strømprisene her hjemme: Staten må stille opp for folk og bedrifter som sliter. Mye tyder på at regjeringen har vært for optimistisk om at fastprisavtaler skal være redningen for bedrifter som sliter. Det løser uansett ikke den underliggende utfordringen: at det er for lite kraft tilgjengelig. Vi må rett og slett bygge ut mer kraft, og her er det ikke ett svar. Vi må ha mer av det meste: oppgradering av vannkraftverk, mer småkraft og flere vindparker der det er ønsket, og solkraft. Vi må også bruke den energien vi har, mer effektivt. Energien vi ikke bruker, er tross alt den aller mest miljøvennlige.

Det virkelig store potensialet for ny kraftproduksjon ligger til havs. Vi har Europas beste vindressurser. På bare 1 pst. av arealet på norsk sokkel kan vi bygge ut havvind tilsvarende all norsk vannkraftproduksjon. Det haster å komme i gang, og det fremstår helt uforståelig at regjeringen utsetter halvparten av utbyggingen av Sørlige Nordsjø II til 2025 – men det er ingen skam å snu.

Det grønne skiftet vil kreve mye mer kraft enn vi har i dag, og det vil også kreve store investeringer i hver enkelt virksomhet i alle bransjer og i alle sektorer. Min bekymring er at beslutningssystemer og rammevilkår ikke er tilpasset at vi nå trenger en radikal endring, raskt. Å få konsesjon til å bygge et nytt nett eller ny kraftproduksjon tar mange år. Å bygge ut et offshore strømnett tar tid å planlegge og år å bygge ut. Det samme gjelder effektiv distribusjon av hydrogen. Å bygge ut gruver som kan møte Europas behov for mineraler i det grønne skiftet, fremstår nærmest som en uoverkommelig oppgave.

Slik kan det ikke fortsette. Gradvis forbedring er ikke tilstrekkelig. Forvaltningen må rigges for en ny virkelighet. Hvis ikke risikerer vi at kraftkrisen forsterkes, at det grønne skiftet forsinkes, og at industrielle muligheter forringes.

Samtidig må vi ta inn over oss at også helt vanlige små og mellomstore bedrifter skal omstille seg, og til det trenger de kapital. Da er det grenser for hvor mye regjeringen kan heve skattene. Til de store industrielle satsingene kreves det også kapital, og mye av den må komme fra utlandet. Da er det spesielt uheldig at regjeringen aktivt har bidratt til å svekke Norges omdømme som et forutsigbart sted å investere. Det vil ta tid å bygge opp tilliten som er revet ned i høst. En god begynnelse vil være å erkjenne at vi har et tillitsproblem, og at det er menneskeskapt – for ikke å si politikerskapt.

For å oppsummere: Vi skal gjennom en stor samfunnsendring de neste tiårene. Vi kommer til å trenge alle verktøyene i verktøykassen for å lykkes. Men vi trenger også en regjering med større ambisjoner, med mer forståelse for den gjensidige avhengigheten mellom privat og offentlig sektor, og en statsminister som setter klima på prioriteringslisten. Politisk vilje er heldigvis en fornybar ressurs.

La meg til slutt si at det er godt å se at presidenten fortsatt er frisk og rask etter å ha vært ute og hugget juletre.

Jeg tar opp forslagene Høyre har sammen med Venstre, Miljøpartiet De Grønne og Kristelig Folkeparti.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [10:58:39]: Vi lever i ei dyrtid og i ei tid då konsekvensane av menneskeleg påverknad på klima og miljø blir meir og meir tydelege. Det er vår største oppgåve at globale, nasjonale og lokale rammer sikrar ei meir rettferdig og berekraftig utvikling, og vi må bruke politikk til å gjere folk i stand til å møte dyrtida. Samtidig er det meir og meir tydeleg at vi må få til meir heilskapleg forvaltning, der alle departementa dreg i same retning. Skal vi greie omstillinga med å fase ut fossil energi og redusere areal- og materialforbruket til eit nivå som natur og miljø toler, må det førast ein heilskapleg politikk, der alle er med og skaper ei betre framtid for dei som kjem etter oss.

Budsjettet til SV byggjer på ein ansvarleg politikk, der vi ikkje aukar oljepengebruken innanlands. Men vi er glade for at det i budsjettavtalen blei einigheit om at regjeringa i første halvår av 2023 skal fremje forslag om eit rammeverk for eit større fleirårig bidrag til gjenoppbygging og støtte til Ukraina og internasjonal innsats for å redusere dei negative konsekvensane av den krigen.

Den tydelege prioriteringa i vårt alternative budsjett er å redusere ressursane til oljerelatert verksemd, som t.d. oljeforsking, for å kunne auke investeringane i teknologi og tiltak som kan få ned utsleppa på ei rekkje område. Vi har svært kort tid på å stanse naturtapet og kutte klimagassutsleppa om vi skal unngå ei øydeleggjande global oppvarming. Kutta må skje på ein rettferdig måte, samtidig som vi bidreg til ny næringsutvikling og meir berekraftig matproduksjon.

Vi må få fart på omstilling av industrien, kollektivsatsing og nullutsleppsteknologi for transport, både til sjøs og på land. Vi vil bruke både pisk og gulrot – reguleringar, avgiftssystemet og investeringsfond – for å nå måla. Vi meiner det er nødvendig å gjere det dyrare å bruke fossil energi, samtidig som vi gjev kraftfulle insentiv til å investere i nullutsleppsteknologi og bruke kollektivtransport.

I vårt alternative budsjett har vi sett av midlar til ei kraftig styrking av Enova med 850 mill. kr, til eit eige punktutsleppsprogram i Enova, til å styrkje enøksatsinga i bygg, i tillegg til tilskot for å investere i karbonfangst og -lagring ved åtte kommunale avfallsforbrenningsanlegg i byar i heile landet. Vi har midlar til ladeinfrastruktur i distrikta og Klimasats i kommunar og fylke.

Naturkrisa er like stor som klimakrisa, og ein må sjå det i samanheng. Ein må stanse arealforbruket og gje grøntareal og natur eit sterkare vern i all forvaltning. I tillegg må ein velje smarte naturbaserte løysingar. Difor vil vi innføre Natursats etter modell av Klimasats som eit verktøy for kommunane.

Vi vil ha økologiske grunnkart, på både sjø og land, for å gje betre arealforvaltning. Vi vil ha utgreidd byggjeforbod på myr og reversere dei store kutta i det frivillige skogvernet, og vi vil setje av midlar både til trua naturtypar og til naturrestaurering. Vi vil reversere kutta til frivillig innsats med strandsonerydding og mange av dei namngjevne postane som går til kompetansearbeidsplassar innan forvaltning av kulturlandskap og natur. Vi vil også bruke meir til flaum- og skredsikring.

Det var vårt alternative budsjett – men å forhandle er å gje og ta. Vi har gått inn i ein budsjettavtale, og når det gjeld rammeområde 12 og 13, har vi ikkje fått inn alle prioriteringane våre i den budsjettavtalen, men vi har fått vidareført Klimasats. Vi har også fått oppretta eit punktutskriftsprogram og eit skikkeleg løft for Enova på 850 mill. kr i forhold til det som var lagt fram. På området natur fekk vi stansa tre TFO-utlysingar i iskanten. Vi har fått inn eit verbalforslag om å greie ut byggjeforbod på myr. Vi har reversert det meste av kutta i frivillig skogvern og nokre av kutta til Runde Miljøsenter og auka satsinga på Mareano-prosjektet, som er kjempeviktig for å få meir kunnskap om havet. Eit styrkt kunnskapsgrunnlag for hav- og kystøkologi er viktig.

Vi er opptekne av å finne løysingar og skape håp for framtida. Vi har ikkje alle svara, men vi må vidare. Vi skal forhalde oss aktivt til budsjettavtalen, men samtidig vere eit opposisjonsparti som set fordeling, klima og natur høgt på dagsordenen.

Sofie Marhaug (R) [11:10:44]: I dag nærmer strømprisen i Sør-Norge seg 8 kr/kWh på det meste, og snittprisen nærmer seg 5 kr/kWh med avgifter. Strømpriskrisen påvirker så å si alle deler av økonomien. Prisene stiger for folk flest, for næringsliv, men også for offentlige institusjoner. En politisk regulert strømpris ville fått konsekvenser for hele budsjettet. Rødt vet at det ikke er flertall for vårt forslag om et kostnadsbasert prissystem, en makspris på vanlig forbruk og en dyrere pris på luksusforbruk, selv om det er stor oppslutning om det blant folk og i grasroten i fagbevegelsen.

Med et annet flertall på Stortinget kunne vi tatt tilbake kontrollen over de skyhøye prisene. I årets budsjett har vi forholdt oss til at det er høye strømpriser, og derfor øker vi minsteytelsene i velferdsstaten mye mer enn noen andre partier på Stortinget. Vi øker barnetrygden, setter ned egenandelen i helsevesenet, bruker nærmere 3 mrd. kr på en tannhelsereform som monner, kutter i prisene til kollektivtransporten og styrker kommuneøkonomien – for å nevne noe.

Jeg vet at dette ikke sorterer under energi- og miljøkomiteen, men når strømprisene løper løpsk i en økonomi der hele infrastrukturen er basert på elkraft, får det så enorme konsekvenser at regjeringen – selv ikke etter budsjettforliket – har klart å dempe effektene tilstrekkelig. Dette er tiden for å bygge ut velferdsstaten, ikke bare lappe på de største sårene.

I Rødts budsjett for energi og miljø er et av de viktigste grepene vi tar, at vi setter av 1 mrd. kr, som er øremerket energieffektivisering og lokal produksjon av solkraft. Dette er det som monner på kort sikt om vi virkelig går mot kraftunderskudd, som mange har pekt på at vi gjør. Dette er også et grep som ikke legger beslag på naturen, for vi står nemlig ikke bare i en klimakrise, men også i en naturkrise.

Rødt øker også potten til øvrige klimatiltak, gjennom bl.a. Enova, med flere hundre millioner kroner, for vi er nødt til å gjøre begge deler, både spare energi og kutte utslipp. Og hvis vi ikke klarer å se disse problemene i sammenheng med hverandre, bærer det galt av sted. Derfor er jeg så skuffet over at man har senket ambisjonene for enøk i budsjettforliket.

Andre viktige, store poster i Rødts energi- og miljøbudsjett dreier seg om å restaurere naturen. Vi innfører en egen natursats for kommunene, bruker 300 mill. kr mer på skogvern, styrker flomberedskapen i regi av NVE, som man også i budsjettforliket har brukt som inndekning.

Så bruker Rødt over en halv milliard kroner på konkrete prosjekter som bidrar til karbonfangst og -lagring. Det siste er vi nødt til å gjøre mer av for å få ned klimagassutslippene. I årets budsjett har vi også inkludert et regnskap. Jeg ble anklaget for ikke å kunne regne – jeg skulle ønske jeg hadde selvtilliten til en Høyre-mann og kunne si det samme om andre – men det er faktisk slik at også vi i Rødt har kalkulator og kan regne. I vår klimaplan viser vi hvordan vi skal kutte utslipp fram mot 2030 og inkludere dette i budsjettet vårt, og hvordan vi helt konkret kan fatte vedtak som bidrar til kutt.

Skal vi nå klimamålene, er vi avhengig av at de som forbruker mest, kutter mest. Det betyr at Norge må kutte mer enn de fattigste statene i verden, men det betyr også at de 10 pst. rikeste her hjemme må kutte langt mer enn det folk med dårlig – eller til og med vanlig – råd må gjøre. Derfor må luksusforbruk bli dyrere, skattene til de rikeste må bli høyere, og vi må i fellesskap satse på miljøvennlig infrastruktur, slik at vi kommer oss gjennom krisene sammen.

Jeg er bekymret for at hvis vi ikke tar tilbake den demokratiske kontrollen over kraften, eller hvis vi ikke klarer å levere handlekraftig og rettferdig miljøpolitikk, kommer forskjellene bare til å bli større. Det skaper fattigdom, det skaper klima- og naturødeleggelser, og det undergraver tilliten til politikken. Og da er vi på ville veier, for det haster å gjøre noe, i stedet for å «la markedet få virke uten innblanding», for å bruke ordene til en av regjeringens egne ministre fra i fjor. Nei, vi fikk ikke et venstreside-flertall for å la markedet virke uten innblanding.

Med dette er våre forslag fremmet.

Ola Elvestuen (V) [11:24:34]: Det viktigste som skjedde i klimaforhandlingene i COP27 i Sharm el-Sheikh og resultatet av dem, er at verden holder fast ved målet om at vi skal holde den globale oppvarmingen under 1,5 grader, og at vi må føre en politikk for å nå det målet. Og – også når jeg hører på debatten her – det gjør at både regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre i årene framover også må være med og diskutere produksjonssiden av olje- og gassvirksomheten i Norge. Både UNEPs Gap-rapport og IEAs rapporter viser at hvis vi ser på de olje- og gassfunnene verden har i dag, vil bare halvparten av dem kunne hentes opp for at vi skal nå 1,5-gradersmålet. Det vil si at dette må vi også diskutere.

Det å sette i gang med nye, større oljefelt ut på 2030-tallet, som det vil være snakk om når det er nye funn, innebærer at enten mener disse partiene at 1,5-gradersmålet er noe vi ikke når, eller så mener disse partiene at lønnsomheten i feltet ikke er viktig. Det er bra at SV har fått inn at vi ikke skal gå videre med den 26. konsesjonsrunden, men det er likevel ikke det avgjørende. Det avgjørende, når det tildeles nye felt, er tildeling i forhåndsdefinerte områder. Jeg håper at man i den enigheten som SV er en del av, heller ikke åpner for utvidelser av TFO-områdene. Det er det som er gjort tidligere – når konsesjonsrunder har vært utsatt, er TFO-arealene likevel utvidet. Så det kunne det være fint å få en bekreftelse på.

Vi skal redusere våre utslipp med 55 pst. Det har vi sammen med EU meldt inn til FN, og det er klimaavtalen med EU som kommer til å bli den avgjørende faktoren for å få dette til. Nå skal vi redusere med 40 pst. i ikke-kvotepliktig sektor, men EU jobber med å lage nye regler, innenfor både Klar for 55-pakken og RePower EU. Det kommer en mengde nye regler og krav som må innføres også i Norge, så raskt som det gjøres i EU, slik at vi også kan nå våre mål og være med på å drive dette framover. Det vil være avgjørende i det året vi går inn i, at regjeringen bruker sine muligheter for å påvirke disse direktivene nå. Når de først er vedtatt, må de vedtas også her.

Regjeringens forslag til budsjett er skuffende. Elbilfordelene tas bort i mye større grad enn det som er varslet tidligere. Veibruksavgiften går ned. Grunnavgiften forsvant i de siste forhandlingene. Det blir dyrere med nullutslippsløsninger og mindre avgifter på fossile drivstoff. Fra Venstres side fortsetter vi elbilsatsingen. Vi reduserer ikke fossile avgifter. Vi forsterker Klimasats, ikke bare henter det tilbake, og også Enova. Vi har en betydelig kollektivsatsing. Vi øker også innblandingskravene på biodrivstoff.

Men vi har også en naturkrise, og hvilken politikk vi skal føre, henger sammen med klimaavtalen med EU. Det Grønn bok ikke svarer på, er hvordan vi skal dekke opp de 6,7 millioner tonnene som vi har av utslipp i skog- og arealbruksendringer. Der kommer det også nye regelverk på plass, som vi må følge opp.

I budsjettet er det ingen nye initiativ for natur. Tvert imot – det er betydelig nedprioritert. Alle poster reduseres stort sett, og i tillegg er det vanskeligere å få oversikt fordi mange poster slås sammen. Det er kutt på vannforvaltning, marin forsøpling, truede arter og naturtyper, arbeidet mot fremmede arter. I Venstres alternative budsjett dekker vi opp dette, og vi styrker det, fra regjeringens forslag, med ca. 700 mill. kr. Og vi innfører en ny ordning med Natursats. Men det må styrkes hvert år – nå blir det svekket.

Jeg tar til slutt opp Venstres forslag.

Kristoffer Robin Haug (MDG) [11:38:50]:

«Å være menneske er en sykdom.

Helbredelse er umulig,

men all vår streben består i

å finne et smertestillende middel.»

Dette er dikteren Hans Børlis ord.

Det smertestillende middelet vi har forsøkt fram til nå, er å forbruke, spise opp og sage over den grenen vi sitter på, nemlig naturen, og vi kaller det framskritt.

For noen av oss er egenverdien av naturen en selvfølge. Men selv de som kun ser den instrumentelle verdien i naturen, vet utmerket godt at det vi skal leve av i framtiden, er det vi alltid har levd av: ren luft, friskt vann og sunn mat. Alt dette får vi fra naturen.

Likevel står vi i en situasjon som FNs generalsekretær beskriver som krigføring mot naturen. FNs naturpanel slår fast at én av åtte millioner arter er utrydningstruet, herunder en tredjedel av alle korallrev og en tredjedel av alle marine pattedyr. Derfor er naturtoppmøtet som pågår i Montreal akkurat nå, så uhyre viktig. Vi trenger en ny, ambisiøs og bindende avtale for naturen, men skal disse avtalene ha noen effekt, må det følges opp med konkrete tiltak.

I valgkampen ble vi lovet at natur og klima skulle være rammen for all politikk i Norge. Selv om stans i 26. konsesjonsrunde er et aldri så lite lyspunkt, fortsetter 95 pst. av oljeletingen som før, gjennom TFO-ordningen, og de store partiene kappes i dag om å være mest ambisiøse med å utvikle aktiviteten i Barentshavet.

Også den lokale klimadugnaden fikk seg en knekk da klimasatsordningen ble foreslått fjernet. Vi takker SV for at de fikk tvunget regjeringen tilbake på dugnaden, men vi står igjen med et kutt på 60 pst. Fossilt drivstoff blir billigere, elbiler blir dyrere, og motorveiplaner gjennom vernede våtmarker ligger fast. Det kom ingen krisepakke til en kollektivtransport som ligger med brukket rygg etter pandemien.

Dag for dag ofrer vi naturen i framskrittets navn. Men hva betyr ordet framskritt for oss? Betyr framskritt å bygge ned og rasere natur for å få plass til nye veier, hyttefelt og industriområder? Betyr framskritt å lempe på nasjonale krav til forvaltning av strandsonen, kulturminner og reguleringer på flom og rasfare? Betyr framskritt å kutte i tiltak for å redusere marin forsøpling, vannforvaltning og miljødata?

Det vi trenger, er en grunnleggende endring av norsk naturforvaltning. Vi må sikre oss bedre kunnskap om økosystemene våre, stanse tap av natur og snu trenden fra naturforringelse, først til arealnøytralitet og så til naturpositivitet. For mens Norge har signert «Leaders Pledge for Nature», om å reversere tap av biologisk mangfold innen 2030, er realiteten at Norge ikke har nådd et eneste av de 20 naturmålene verdens land satte for 2020, og ca. en tredjedel av kjente norske arter risikerer å bli utryddet. Mens Norge leder det internasjonale havpanelet som støtter 30 pst. vern og 100 pst. bærekraftig bruk av havet, er realiteten at Norge nå sier at vi istedenfor skal åpne for gruvedrift på havbunnen, og vi fortsetter med olje- og gassleting.

Hva er De Grønnes svar? I vårt budsjettforslag viser vi en tydelig prioritering av bevaring av natur. Vi ønsker en handlingsplan for naturen for å vise hvordan Norge kan oppfylle 30 pst. vern av hav og land, og vi viser hvordan vi kan få til en betydelig reduksjon av fotavtrykket, både fra produksjon og fra forbruk. Vi viser hvordan vi kan restaurere 15 pst. av forringede økosystemer innen 2025, og hvordan vi skal dekke utslippsgapet i skog- og arealbrukssektoren. Vi sikrer et statsbudsjett med kommuner som har nok midler og et kunnskapsløft for å få plass til naturregnskap, og vi legger en plan for hvordan Norge kan bli først arealnøytralt og så naturpositivt – hvis bare vi får gjennomslag for vårt budsjett.

Ikke minst bruker vi klimabelønning for å få en positiv dugnad der det lønner seg å gjøre klimavennlige valg, og vi innfører igjen en storsatsing på enøk. Varmepumper til dem som har lite fra før, ville ha kommet godt med i den kalde tiden vi er inne i nå.

Med det tar jeg opp forslagene fra Miljøpartiet De Grønne.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:52:32]: Klima- og miljøkrisen er den største utfordringen vi står overfor, som vi alle må jobbe med å løse, og som jeg tror vi alle er enige om at vi ikke klarer å løse raskt nok og iallfall ikke får gjort nok.

2022 er blitt nok et år der vi har sett både brutale og vonde eksempler på at klimaendringene er her allerede, og ikke minst at de oftest rammer de aller fattigste. Derfor vil jeg starte med å si at jeg synes det er veldig bra at regjeringa la fram et eget klimabudsjett sammen med statsbudsjettet. Så mener Kristelig Folkeparti riktignok at regjeringa ikke klarer å synliggjøre at en når eller klarer å kutte til 55 pst. innen 2030, men dette er et viktig virkemiddel – en start som jeg tror kan videreutvikles og hvert eneste år brukes for å lettere se hvilke tiltak som ligger inne, og om vi må legge inn flere, og det skal sikre at vi faktisk skal nå målene.

Sammen med klimaloven, som Kristelig Folkeparti er veldig opptatt av, og også samarbeidet med EU om utslippsmålene som kommer med juridisk forpliktende utslippskutt, både håper og tror jeg at vi skal klare dette.

Vi vet at jo raskere vi får tatt utslippskuttene, jo bedre er det. Derfor ønsker Kristelig Folkeparti i det alternative budsjettet vi har lagt fram, å kutte enda mer. Nå vet vi også at det å beregne utslippseffektene av utslippene ikke er enkelt, men vi har prøvd å tallfeste på egen hånd og også sammen med ulike miljøorganisasjoner. De tiltakene vi har lagt inn, er blitt beregnet til om lag 450 000 tonn mer enn det regjeringa har foreslått. Det handler om å fortsette med klimatiltakene i kommuner og fylkeskommuner, doble støtten til Bionova, som jeg tror kan bli viktig for å få gjennomført kuttene i landbruket, men også 1 mrd. kr ekstra til Enova til energieffektivisering i bygg, for husholdninger eller til næringsliv, differansekontrakter for å sikre et marked på hydrogen og sikre at vi får fortgang i det, og også en rekke andre ulike tiltak.

Samtidig er vi offensive internasjonalt, og der er jeg glad for at klimaministeren jobber i ulike sammenhenger. Vi ønsker å ta et enda større ansvar både i fornybar energi-satsingen og ikke minst når det gjelder klimatilpasning, som vi vet blir alvorlig for de fattigste. Derfor har vi lagt inn store ekstra tilskudd, både fordi vi da når 1 pst.-en, og ikke minst fordi vi dobler tilskuddet til bl.a. klimainvesteringsfondet, som også skal holdes utenfor bistandsbudsjettet.

Over til mer energi og ikke minst strøm: 2022 har også blitt preget av strøm. Min store bekymring er at vi som politikere ikke klarer å løse dette godt nok for innbyggerne. Jeg vil si at noe av det som har gjort mest inntrykk på meg i det året som har gått, er selvsagt de lange køene på matsentralene og de som virkelig har behov for hjelp, men også alle de som vel kalles ny-fattige, eller de som har vanlige jobber, men som allikevel ikke klarer å få betalt regningene sine.

For mange av oss kan det være godt å oppleve at ting blir litt trangere, og at det ikke alltid bare er å kjøpe det en vil, eller å kjøre på, som en har gjort i mange år. Men hverdagen for disse menneskene er helt annerledes enn akkurat bare det. Derfor har vi prioritert knallhardt i Kristelig Folkepartis alternative budsjett. Vi har valgt å prioritere 100 pst. kompensasjon over 50 øre/kWt, som jeg har snakket om, og som jeg mener at regjeringa burde gjort. Det koster over 12 mrd. kr, men vi dekker det inn. Vi dekker det bl.a. med en midlertidig økning i skatt for dem med over 1 mill. kr i inntekt, fordi det også vil gi et mer sosialt utslag på ordningen.

Så er jeg bekymret for frivilligheten. Det har jeg tatt opp i mange sammenhenger, men frivilligheten og ideelle organisasjoner får ikke god nok strømstøtte. Vi vet at det er mange som har satt opp kontingenten, eller som har måttet stenge haller. Jeg er også bekymret for de signalene som kommer om at det er mange barn og unge som ikke går på fritidsaktiviteter fordi det koster for mye. Konsekvensene av for dårlig støtte der er veldig fort at en må skru opp kontingenten. Det som overrasker meg veldig, er at regjeringa ikke har lagt inn støtte lenger enn til mars. Jeg kan ikke forstå at en tror at strømpriskrisen er over innen det. Det er uansvarlig å ikke budsjettere for støtte utover det. Det er et stort svik mot frivilligheten.

Det samme gjelder taket på strømstøtteordningen for landbruket, som går ned fra 60 000 kWt i måneden til 20 000 kWt fra den 1. januar. Det er et svik mot dem som fikk beskjed om å produsere som før. Kristelig Folkepartis alternativ er mye bedre. Det er tydeligere prioriteringer når det gjelder klima, men også å hjelpe dem som sliter mest med strømregningene i landet.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:57:36]: Ja, det skal jeg – jeg tar opp Kristelig Folkepartis forslag.

Statsråd Espen Barth Eide [12:06:28]: Klima- og naturkrisen kan ikke settes på vent. Nettopp derfor er dette en så tydelig prioritet i budsjettet, ikke bare i Klima- og miljødepartementets budsjett, som faktisk øker med 19 pst. fra 2022, saldert, til 2023, men også fordi vi har satt i gang et arbeid på tvers av alle departementer, da veldig mye av det vi snakker om her, er sektorovergripende og krever en systemisk omstilling av hele økonomien.

Vi må få til våre utslippskutt, både fordi vi skal ta vår del av den store dugnaden, og også fordi vi må tilpasse oss til en verden hvor markedene endrer seg, og hvor det faktisk lønner seg for verdiskaping og jobbskaping at vi er med på reisen mot lav- og nullutslipp. Framtiden er fornybar, sirkulær og bærekraftig og må også være naturpositiv.

Derfor har vi lagt fram grønn bok, klimastatus og -plan, som nettopp går ut på å gjennomføre denne systemendringen i hvordan vi tenker budsjett, hvordan vi tenker helhetlig styring av samfunnet. Den vi la fram i år, som ledsaget årets statsbudsjett, er første eksempel på noe vi skal videreutvikle, styrke og gjennomarbeide ytterligere. Jeg gleder meg over at vi både her i salen og i innstillingen fra mange partier, også fra opposisjonen, har anerkjent betydningen av det grepet, for det vi fra regjeringens side ønsker, er ikke bare å vise hva vi gjør, men også vise hvilken ramme vi kan føre debatten om klimakutt i, at vi får en felles referanseramme for hvordan vi kan regne på en god måte. Man kan bare tenke seg om vi skulle hatt budsjettdebatt uten at en regjering først hadde lagt fram et forslag til budsjett. På samme måte må vi kunne gjøre dette også når vi skal telle utslipp slik vi teller penger.

Grønn bok skal rapportere på utslippskuttene som var, hvordan det gikk. Den skal beskrive klimaeffekten av neste års budsjett, og den skal vise hvordan neste års budsjett passer inn i reisen mot 2030, da vi skal kutte 55 pst. av alle norske utslipp – alle sektorer, alle klimagasser. Dette skal være rammeverket.

Jeg har lyst til å påpeke at det er viktig å være ærlig på at når det gjelder å beregne framtidige utslipp, er det beheftet med betydelig usikkerhet. Derfor kommer vi til å ha høy prioritet på å jobbe med å styrke metodikken, styrke kunnskapsgrunnlaget for hvordan man kan koble et bestemt virkemiddel, graden av det, opp mot graden av utslippskutt. I dag er det slik at man har noen modeller som viser hvordan f.eks. avgiftsendringer eller endrede krav til innblanding av biodrivstoff påvirker utslippene, men for en rekke tiltak, f.eks. effekten av økt bevilgning til Enova for å styrke omstillingen i transport og industri, hvor man vet at det vil ha effekt, sannsynligvis betydelig effekt, er det vanskelig å sette det nøyaktige tallet. Det kommer vi til å jobbe mer med – til eget bruk, men også slik at Stortinget, opposisjon, offentlighet, organisasjoner kan bruke det virkemidlet.

Et grønt budsjett ble grønnere med avtalen med SV, og jeg er glad for de tiltakene som kom der, men har igjen lyst til å minne om at det i stor grad var tiltak som var hentet nettopp fra regjeringens grønne bok. Når det gjelder ikke-kvotepliktig sektor, det som heter innsatsfordelingsordningen i samarbeid med EU, vil vi oppfylle det budsjettet vi har fått for 2023. I regjeringens opprinnelige budsjett viste vi hvordan 500 000 tonn ville komme med statsbudsjettet og 200 000 tonn med ting vi arbeidet med for innføring i 2023 i andre kanaler. Det som nå har skjedd, er at veldig mye av det vi arbeidet med, er framskyndet gjennom budsjettavtalen, og så har vi tilført ytterligere grep som gjør at vi mener at vi nå går godt forbi målet på 700 000 tonn, som var det vi trengte i denne sektoren for neste år.

Vi er på vei inn i et naturtoppmøte, og nå må det være naturens tur. Derfor har vi en ambisiøs naturpolitikk i dette budsjettet. Det er ikke riktig at pengene til natur er kuttet. De er faktisk økt når man ser på helheten i det budsjettet som nå ligger på bordet. Restaurering av natur, Oslofjord, Mareano, forbud mot nedbygging av natur og videreføring av frivillig skogvern er eksempler på det. Også her trenger vi en helhetlig og sammenhengende naturpolitikk, for veldig mye av det som skal gjøres på dette feltet, ligger ikke bare i budsjett, men også i hvordan vi disponerer i andre budsjettkapitler. Det gleder jeg meg til å komme tilbake til.

Statsråd Terje Aasland [12:25:52]: Russlands brutale krig i Ukraina har skapt en humanitær katastrofe for folk i Ukraina. Nå angripes den ukrainske strømforsyningen målrettet for å ta fra folk strøm og varme til vinteren. Samtidig bidrar krigen til en dyp energikrise i Europa, og det er ingen tvil om at Europa nå står overfor store utfordringer på energisiden. Det er stor mangel på gass og knapphet på kraftproduksjon. Dette har ført til svært høye og ustabile energipriser, både i Europa og i Norge, og det er en svært alvorlig situasjon.

Norge er nå Europas største og viktigste leverandør av gass. Både selskapene og myndighetene har gjort tiltak for å øke produksjonen. Vi vil levere rundt 122 milliarder m³ gass til Europa i år, en økning på 8 pst. mer enn vi gjorde i fjor, og økningen alene utgjør 100 TWh. Samlet leverer vi nå 1 300 TWh energi til Europa. Det er betydningsfullt.

Norges gasseksport er svært viktig for Europas forsyningssikkerhet, og Norges viktigste bidrag til å avhjelpe energikrisen i Europa er å opprettholde gasseksporten på et så høyt nivå som mulig, så lenge vi kan. TFO-rundene er viktig for å sikre tilgang på areal til nye prosjekter, slik at vi kan videreutvikle vårt energipartnerskap med Europa framover.

Russlands struping av gass til Europa påvirker også prisene her i Norge på en måte vi aldri har opplevd tidligere. Samtidig er det bra at ressurssituasjonen har bedret seg betraktelig i Norge utover høsten. Rapporteringsordningen regjeringen har etablert, fungerer, og produsentene har spart på vannet. Sammen med mildt vær, mye nedbør og lavt forbruk har magasinfyllingen i Norge kommet opp på et normalt nivå. Energimyndighetene anser nå at forsyningssikkerheten gjennom vinteren er god, og at sannsynligheten for rasjonering i Sør-Norge gjennom kommende vinter er svært liten. Det er likevel viktig å understreke at situasjonen i kraftmarkedet framover er usikker, og at vi vil oppleve høye og ustabile priser så lenge Europa mangler energi. Det er viktig at aktørene fortsatt utøver aktsomhet og tar høyde for at situasjonen neste vinter er mer usikker enn vanlig. Derfor blir den varslede styringsmekanismen også svært vesentlig de kommende vintrene.

Vi ser nå at strømprisene er på vei oppover, ja, ekstremt høye, og det er kaldt vær, og denne vinteren må vi være forberedt på høye strømpriser. Vi står derfor veldig tydelig ved vårt løfte om at vi skal stille opp så lenge det er nødvendig. Derfor er jeg glad for at vi har Europas mest omfattende ordning for husholdningene, at denne forlenges ut 2023, og at vi har lagt til rette for et bedre tilbud av fastprisavtaler til næringslivet.

På lengre sikt er det bare tre tiltak som virkelig monner, og det er å sørge for at vi får mer kraft, mer nett og mer effektiv energibruk. Skal disse tiltakene virke raskt, er det en forutsetning at ikke myndighetene er en flaskehals. Derfor er den satsingen som regjeringen foreslo i kommende statsbudsjett om å styrke energimyndighetene, viktig, både for saksbehandlingskapasiteten i NVE og for å øke tempoet i konsesjonsbehandlingen. I tillegg skal vi bidra til å legge til rette for energieffektivisering i alle deler av norsk økonomi, som igjen raskt kan redusere energibehovet og dempe konsekvensene av de høye strømprisene for både husholdningene og næringslivet.

Mye av den kraften vi trenger i framtiden, kan komme fra vindkraft til havs, og noe av det jeg egentlig er mest stolt av at vi har fått til det siste året, er et markant temposkifte i havvindsatsingen. Regjeringen sendte nylig ut en høring om kriteriene for tildeling på Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord, og jeg opplever at mange mener utgangspunktet treffer svært godt på målet om både å få på plass mer fornybar kraftproduksjon og samtidig skape grunnlaget for nye kompetansearbeidsplasser i Norge. Jeg gleder meg til å jobbe videre med dette og andre spørsmål knyttet til hvordan vi skal nå målet på 30 000 MW innen 2040.

Energikrisen i Europa påvirker oss i Norge, som sagt, ved vår tilknytning til det europeiske energisystemet. Regjeringen vurderer alle tiltak som kan bidra til at vi får ned prisene uten å sette forsyningssikkerheten i spill. Ja, vi skal snu hver stein – og det holder vi på med. Samtidig må vi være ærlige om at det ikke finnes enkle, kortsiktige løsninger på dagens krise. For regjeringen har det vært avgjørende å få på plass et statsbudsjett som bidrar til langsiktige og varige løsninger, noe som igjen vil sikre at vi får tilstrekkelig tilgang på rimelig energi som et fortrinn i Norge. Samtidig som vi avhjelper den svært krevende situasjonen mange opplever her og nå, med strømstøtteordningen, skal vi også videreutvikle vår rolle som en trygg og langsiktig energiaktør i et europeisk marked.

Stein Erik Lauvås (A) [12:45:06]: Det kan nok ikke gjentas for ofte: Vi er i en svært krevende tid. På vei ut av en pandemi fikk vi en angrepskrig i Europa; Russland gikk til fullskala krig mot Ukraina og brukte sin makt over energileveranser til Europa som et ledd i sin krigføring. De ville altså sørge for at Europa skulle bøye seg og la Russland ta over Ukraina uten innblanding, og Russlands ledelse innførte energikrig mot Europa. Energi og tilgang til en rekke andre produkter som Europa og Norge trenger, ble plutselig vanskelig tilgjengelig. Da begynte prisene å gå opp. Da begynte inflasjonen å gå opp, og da fulgte det renteoppgang med det. Det var ikke lenger mulig å drive videre som om ingenting hadde hendt, og det bærer statsbudsjettet preg av – at vi har en trygg økonomisk styring, og at vi har et tydelig omfordelende budsjett hvor det er grunnleggende viktig at de som har mest, bidrar mest. At vi ser landet under ett, og at vi utjevner geografiske og sosiale forskjeller, er grunnleggende viktig.

Strømprisene er på alles lepper, som det heter, og det er naturlig, da vi alle – stort sett – er avhengige av strøm på et eller annet vis. Russlands struping av energitilførsel til Europa må ta den største skylden for en galopperende strømpris. Regjeringen innførte Europas sterkeste strømstøtte til husholdningene i Norge. Det var både riktig og nødvendig, og det bidrar til at økonomien i vanlige husholdninger ikke kollapser. Tilgangen på kraft, som har vært både billig og ren, har vært et fortrinn for både industri og husholdninger i Norge, og det må vi sørge for at blir virkeligheten også de neste tiårene. Da må vi bygge mer kraft, mer fornybar kraft. Vi må bygge et sterkere og bedre strømnett, og vi må bli flinkere til å spare på strømmen. Men vi klarer ikke å spare oss ut av dette: Vi må bygge mer kraft. Det er det ikke noen vei utenom.

Derfor er det underlig at vi har partier som er prinsipielt imot havvindsatsing, en satsing som vil skaffe oss sårt tiltrengt kraft og flere arbeidsplasser. Og det er underlig at vi har partier som mener at vi bør avvikle olje- og gassnæringen, og som i praksis fremmer forslag om det her i dag. Forslagene nr. 8, 9 og 10, fra Rødt, Venstre og Miljøpartiet De Grønne, er en ren avliving av olje- og gassnæringen og er helt uforsvarlig og vil knekke titusenvis av arbeidsplasser og økonomien i stort, men det er det de foreslår. Norge skal fortsatt være en stabil og langsiktig leverandør av olje og gass til den europeiske energimiksen. Det må vi være tydelige på, og vi må ikke bidra til å spre usikkerhet om det.

Da er det på tide å rose Høyre og Fremskrittspartiet litt, for de omtaler dette i sine merknader. De legger seg på regjeringens linje, og det synes jeg er bra. Det er veldig bra at vi også får en sterk satsing på å utvikle grønn industri, en betydelig satsing, bl.a. gjennom Enova.

Så må jeg få lov til å bruke litt tid på å nevne at i dag åpner Follobanen offisielt, og reisetiden fra Mysen til Oslo kortes ned ca. 10 minutter hver vei. Det er et stort steg i riktig retning for å gjøre toget konkurransedyktig mot bilen. Satsingen, som har kostet over 36 mrd. kr – til dem som klager på samferdselssatsingen i dette landet – vil gi store ringvirkninger, helt fra Ørje, der jeg selv bor, og for resten av Indre Østfold. Jeg har lyst å si at kommunene i Indre Østfold – på tvers av alle partifarger – har stått samlet i kravet om at østre linje skulle få bruke den nye, tynne tunnelen. Det har vært helt avgjørende. Det politiske trykket fra kommunestyrer og ordførere har gitt resultater.

Omstillingen i det norske samfunnet må oppleves rettferdig. Det er et felles løft vi skal gjennom for å kutte utslippene. Da kan ikke noen betale urimelig mye mer enn andre for å nå de målene som settes. Vi må ha folk og næringsliv med oss og ikke mot oss når jobben med å nå klimamålene skal gjøres. Og heldigvis – i Norge har vi ressursene både økonomisk og kompetansemessig, og vi har betydelige muligheter for å lykkes. Vi har en regjering som vil satse på mer kraftutbygging, og som tar klima- og miljøutfordringene på alvor. Vi har alle muligheter for å lykkes med dette. Det er lov å ha tro på framtiden. Regjeringens politikk tar oss i riktig retning.

Ove Trellevik (H) [12:50:03]: I motsetnad til førre talar meiner eg at budsjetteinigheita mellom regjeringspartia og SV ikkje er det beste alternativet for landet, klimaet eller våre europeiske samarbeidspartnarar. Regjeringa og SV si handtering av leitepolitikken er svært dårleg nytt for klimaet, energibalansen i Europa og energiprisane me alle opplever i det daglege. Det verste er no at brua mellom det fossile energiforbruket i EU og netto null-målet i 2050 har fått ein alvorleg brest.

Russlands krig i Ukraina har ført til store omveltingar i energimarknaden i Europa. For eitt år sidan dekte russiske gassleveransar rundt 40 pst. av det europeiske forbruket – i år har dei levert 10 pst. Noreg er dermed den største leverandøren av gass til Europa. Gass frå Noreg bidreg til at energisituasjonen i Europa ikkje er endå meir krevjande enn det me opplever no. Utan norsk gass ville krisa i Europa vore mykje verre.

Skulle me ført regjeringspartia sin samarbeidspartnar SVs petroleumspolitikk, ville me ikkje hatt nokon gass i det heile å bidra med. Det er grunn til å frykta SVs petroleumspolitikk og kva han vil ha å seia for framtida i negativ forstand.

Allereie i 2024 er det venta reduksjon på norsk sokkel i produksjonen, og i 2030 ligg det an til å falla ganske kraftig. Mykje kan tyda på at når regjeringa no gjer knefall for SVs petroleumspolitikk, kan det forverra energisituasjonen og klimagassutsleppa i EU. Det er merkeleg å høyra dei representantane som meiner at me har funne nok olje og gass i verda. Ja, isolert sett har me det, men skal me utvinna den fossile energien, må me gjera det med dei metodane me nyttar i Noreg.

På Johan Sverdrup slepper me ut 0,64 kilo CO₂ per oljeekvivalent. Dei verste plassane i verda er talet over 30. Gjennomsnittet er 17 kg per oljeekvivalent. Då bør sjølvsagt norsk sokkel vera den siste ein skal slutta å produsera frå. Difor må me leita meir.

EU har inngått ein avtale med Qatar om kjøp av LNG-gass i minst 15 år frå 2026. LNG-gassen frå Qatar har 80 gonger høgre utslepp av klimagassar enn naturgassen levert i rør frå Noreg har. Ved å skyva på 26. konsesjonsrunde svekkjer ein i realiteten moglegheitene for å nå netto nullutsleppsmåla i 2050.

Regjeringa og EU var også einige i sommar om å auka gassleveransane på kort og lang sikt. «EU og Noreg har gjensidig interesse av at petroleumssektoren blir utvikla vidare, slik at Noreg også etter 2030 kan vere ein stor eksportør av olje og gass», sa Aasland i sommar. – Me blir ikkje store om ikkje me leitar meir.

I felleserklæringa om energisamarbeidet vert det streka under Noregs spesielle særstilling, der EU støttar at ein framleis leitar etter petroleum for å kunna levera olje og gass til dei europeiske marknadene i framtida. Dei gassfunna me kjenner til i dag på norsk sokkel, vil ikkje kunna møta etterspurnaden i EU, verken på kort eller på lang sikt. Me treng ein stabil leitepolitikk der dei nummererte rundane inngår og TFO-områda aukar gradvis.

Ei av årsakene til at EU vil satsa på gass, og at gasskraft er ein del av EUs taksonomi, er at gassen kan reinsast for CO₂ ved kraftproduksjon og ved produksjon av blått hydrogen og ammoniakk. Me ser at gassen kjem til å verta brukt på ein annan måte i framtida, ein meir berekraftig måte. Difor må me leita meir og utvinna gassen på ein meir berekraftig måte. Store mengder gass, men då forbrukt med CCS eller som hydrogen eller ammoniakk, inngår i EUs energimiks etter 2050. Gjer me ikkje dette, vil me heller ikkje nå klimamåla våre i 2050.

Difor er Høgre positiv til å elektrifisera sokkelen, og både utvinning og bruk av norsk gass må gjerast på ein klimavenleg og miljøvenleg måte.

Men det er ikkje uavgrensa med kraft til dette føremålet heller. Både Statnett og NVE peikar på kraftbehov og underskot om få år. Difor føreslo Høgre i vinter, då me diskuterte elektrifisering av sokkelen i denne sal, at elektrifiseringa måtte sjåast i samanheng med kraftsituasjonen og tilgangen på kraft når nye felt skal planleggjast for elektrifisering. Regjeringspartia støtta ikkje det forslaget. Dei støtta heller ikkje forslaget som vert fremja i dag, om å greia ut moglegheiter for å delelektrifisera sokkelen med gasskrafta med CCS-løysing. Dei støttar heller ikkje forslaget i dag om å vurdera verkemidla for at «Direct Air Carbon Capture», altså DACC, kan verta lønsamt ved bruk av CO₂-avgift eller kvotesystem.

Netto null betyr at me òg må bruka karbonfangst og -lagring for å nå netto null-måla.

Siv Mossleth (Sp) [12:55:29]: Fornybar energi er viktig, for det er nøkkelen til omstillingen av Norge. Vi skal ha rikelig med ren og rimelig energi til folk og industri i Norge. I debatten i dag er det mange som har satt søkelys på hvordan vi skal bygge ut mer ren energi. Vi må også anerkjenne utfordringene vi står overfor, fordi utbygging av fornybar energi har konsekvenser for natur og areal.

En viktig verdi som ikke så enkelt lar seg tallfeste i et budsjett, enten det er et budsjett for utbygging eller et statsbudsjett, er verdien av natur. Naturens egenverdi veier sjelden tungt når den avgjørelsen skal tas. Det gjør heller ikke den kulturelle verdien, slik som jakt og fiske, eller den åndelige betydningen av naturen.

Et viktig verktøy i dette arbeidet kan være naturregnskapet, som er under etablering, men det er vanskelig å måle naturverdier i et regnskap. Hva betyr gode utmarksbeiter i en tid hvor vi tror at vi for all evighet kan importere fôrråvarer fra Brasil? Hva betyr utmarksbeite dersom økt selvforsyning blir mye mer nødvendig for å ha mat til egen befolkning i en urolig verden, både politisk og i forbindelse med klimautfordringer?

Vi må energieffektivisere ved å se på energiproduksjon med minst negative konsekvenser, og vi må ta kunnskapsbaserte valg før vi velger å bygge ut. Vi må balansere økonomi, økologi og sosial bærekraft. Siden det nå pågår et FN-toppmøte om en naturavtale, viser jeg til det som står i Hurdalsplattformen om at Norge skal være en aktiv pådriver i arbeidet for å sikre en best mulig naturavtale som balanserer bruk og vern. Hurdalsplattformen er også tydelig på at langsiktig og bærekraftig forvaltning av naturressursene er grunnprinsippet i regjeringas miljøpolitikk. Gode forvaltningstradisjoner gir ofte et bedre og mer langsiktig vern enn bare det formaliserte vernet. Mye av det biologiske mangfoldet i Norge er avhengig av menneskelig bruk, bl.a. beiteområder og slåttemark.

I statsbudsjettet er det et nasjonalparkløft på 10 mill. kr for å styrke forvaltningen av nasjonalparkene gjennom økt bevilgning til besøkssentre, nye stillinger som nasjonalparkforvaltere og økte tiltaksmidler til verneområdestyrene. Den lokale forvaltningen av verneområdene har gitt positive ringvirkninger i form av lokal verdiskaping og større aksept for vernet, uten at det går på bekostning av verneverdiene. Det er viktig å styrke den lokale forvaltningen.

Det er 1,2 mill. kr til norsk friluftsliv. Det vil gi bedre helse og livskvalitet for folk, med særlig fokus på barn, unge, personer med nedsatt funksjonsevne og personer med innvandrerbakgrunn.

Innsatsen for å bedre tilstanden i Oslofjorden er styrket betraktelig. Arbeidet mot pukkellaks styrkes fra 10 mill. kr til over 25 mill. kr, og det er viktig for villaksen, som vi har et spesielt ansvar for. Det kommer en stortingsmelding om villrein i Norge for å sikre reinens overlevelse. Det er satt av 4 mill. kr til forskning på skrantesyke, som er usedvanlig viktig å stoppe.

Når det gjelder villrein, vil jeg berømme regjeringa for ikke å gjennomføre et ekstraordinært uttak av rein på Hardangervidda denne vinteren. Nytten ville ikke stått i forhold til ulempen. Beslutningen er bra for villreinen, og den er bra for samarbeidet mellom statlige myndigheter og lokale aktører.

Regjeringspartiene vil føre en mer restriktiv rovdyrpolitikk som bygger på Bernkonvensjonen og rovdyrforliket. Vi vil styrke de lokale og regionale rovviltnemndenes rolle. I budsjettet avvikles ordningen med tilskudd til driftsomstilling av sauebruk til annen landbruksvirksomhet på grunn av rovviltskader.

Marius Arion Nilsen (FrP) [13:00:51]: Norge har fram til for 1–1,5 år siden hatt rimelig kraft til norske strømkunder. Dette har vært en av våre styrker.

Siden den tid har strømprisene satt stadig nye rekorder i negativ forstand, uten tegn til bedring. Vannmagasin som var breddfulle i starten av fjoråret, ble tømt rekordraskt med rekordhøy eksport av kraft, elektrifisering av sokkelen og generell rekordhøy kraftproduksjon i et mindre vått år enn vanlig. I denne perioden fulgte regjeringen situasjonen tett og fulgte nøye med, men gjorde ingenting. Vi i Fremskrittspartiet fremmet mange gode forslag, deriblant om begrensning og regulering av krafteksporten for å sikre forsyningssikkerheten og om normalisering av prisene, for mer enn et år siden. Alt ble stemt ned av regjeringspartiene, mens ingen egne tiltak kom.

Vi befinner oss på nytt i nesten samme situasjon. Normalt fylte vannmagasin tømmes rekordraskt, krafteksporten går for fullt, og prisen per kilowattime her vi står i dag, er 6 kr. Det er 20 ganger mer enn normalt. På det verste i dag ser vi en pris her i sør på opp mot 8 kr per kWh.

Regjeringen tror ikke at situasjonen kommer til å bli bedre, snarere verre. I budsjettet settes det av 44,7 mrd. kr for 2023. Det er opp fra 34 mrd. kr for 2022, som ble anslått medio august. For rettferdighetens skyld skal jeg ta med at tallet for 2022 nok blir høyere siden strømprisene har økt mer enn man forventet i august, men situasjonen er dramatisk.

Næringslivet sliter stort. Hadeland Glassverk, etablert i 1762, har overlevd to verdenskriger og spanskesyken, bankkrise, finanskrise og mer, men regjeringen Støres handlingslammelse er det ikke sikkert at Hadeland Glassverk overlever. Halvparten av staben er nå permittert. Strømregningen har gått fra 2 mrd. kr til 40 mrd. kr i året.

De er ikke de eneste – over hele landet hører vi det samme. Utallige bedrifter sliter, utallige bedrifter går til det skrittet å permittere. Enkelte må si opp, og enkelte andre bedrifter går konkurs. Folk som sliter med å betale strømregningen allerede, får det ikke enklere når de mister jobben og ikke har stabil inntekt. Flere kommer det til å bli, for enten forstår ikke regjeringen alvoret i situasjonen, eller så har de ingen tanke om hvordan de kan løse krisen.

Fastprisprosjektet som skulle fikse situasjonen for næringslivet, som kom fra statsråd Vestre for en uke siden, ser ut til å havarere før det engang har kommet i gang. Fastprisen som tilbys, er mange ganger historisk normal. Det kan ses på som bransjens dom over regjeringens energipolitikk, og bransjen har ingen tro på regjeringens evne til å løse problemet.

Snart 15 måneder ut i krisen har regjeringen ennå ikke tatt til orde for en bred samling her på Stortinget – en bred samling av partier som kan jobbe fram og finne fram til gode løsninger som ville monnet, som ville vært forankret i denne salen. Istedenfor aksepterer man passivt krisen, mens minstepensjonister, barnefamilier, alle de som tidligere slet, nå opplever en krise i økonomien sin. Folk som før hadde grei økonomi, er nå kommet i det man kaller nyfattigdom. Det er mange som sliter.

Fremskrittspartiet foreslår derfor strømstøtte som hjelper alle skikkelig, men det som er enda viktigere, er at vi også kommer med representantforslag og foreslår politikk som vil korrigere og ta tak i den situasjonen vi har nå, som forslaget vårt forrige uke om fortsatt konkurransedyktige strømpriser i Norge ved å koble de norske strømprisene fra de europeiske i større grad. Dessverre har ikke regjeringen tilsvarende forslag i emning, og statsbudsjettet bærer preg av at regjeringen ser ut til å ha kapitulert i kampen mot strømpriskrisen. Vi vil advare sterkt mot dette, og vi vil appellere innstendig til at stortingsflertallet finner sammen og tar tak i situasjonen, jobber fram gode løsninger og ikke aksepterer at strømpriskrisen er kommet for å bli, som det kan virke som enkelte gjør.

Vi er nødt til å få mer kraft. Vi er nødt til å få en bedre og mer fornuftig bruk av kraften, men vi er også nødt til å få kontroll over krafteksporten. Så må vi slutte å bruke strøm til tiltak som bare vil øke prisene og ikke gi andre effekter enn det, som elektrifisering av sokkelen.

Linda Monsen Merkesdal (A) [13:06:02]: Klima, omstilling, kraft og ressursar heng saman med fortid, notid og framtid. I det historiske bildet såg me på naturressursar som noko som tilhøyrde dåtidas generasjonar. Vatn, olje og mineralar blei sett på som utømmelege kjelder som me kunne bruka til evig tid, men samtidig behandla me desse ressursane med respekt. Det gav oss ein industriell revolusjon som skapte arbeidsplassar i by og bygd. Det me produserte og utvikla av nye arbeidsplassar, blei inntekter som skulle gå til å utvikla gode til fellesskapet, velferdsstaten vår. I dag veit me at det ikkje er utømmelege kjelder, og menneskeskapte klimaendringar er med på å utfordra korleis me ser på og brukar ressursane våre.

Så kvar er me no? Me er i ei tid der kunnskap og fotavtrykket vårt har innhenta oss. Me veit at det er på tide å endra kurs, og me kan ikkje fortsetja som me gjer. Det er politikarane i dag, som sit i denne salen, som skal vera med på å utforma framtida.

Samtidig som me skal endra kurs, skal me òg sørgja for arbeidsplassar og industri i bygd og by. Det skal vera produksjon i framtida, produksjon som skal gje oss inntekter til å vidareføra velferdsstaten. Dagens regjering med Støre i spissen er motoren for korleis me skal byggja framtida for innbyggjarane i Noreg, for me skal utvikla og ikkje avvikla industrieventyret. Det må me gjera i fellesskap og i tett og godt samarbeid med næringslivet og fagforeiningar for å sikra utsleppskutt og ei rettferdig og rask omstilling.

Me må òg sjå oss sjølve i samanheng med resten av verda, sjølv om enkelte parti meiner at me burde tenkja på oss og deretter andre. Det kunne ha vore mogleg i ei anna tid, men i dagens situasjon, med krig i Europa, energimangel, klimakrise og stadig aukande polariserande debatt, er dette eit tankesett og ein logikk som ikkje held seg til fakta og verkelegheita.

Noreg har store føresetnader for å vera i front i dette skiftet. Me har arbeidsfolka, me har bedriftsleiarane som ser løysingane, og som ser framover. Me har tett samarbeid med fagrørsla, og saman skal me utforma løysingane.

Når me står i den tida me er i, er eg veldig glad for at det er dei sosialdemokratiske løysingane som skal visa retning, slik at omstillinga gagnar fellesskapet. Vanlege folk skal koma ut som vinnarar, for me skal byggja landet basert på sosialdemokratiske verdiar. Me skal gjennomføra tøffe klimakutt, byggja grøn industri og fornybar kraft, og Noreg skal vera leiande.

Representanten Astrup kan vera heilt trygg på at klima og natur skal vera ramma rundt all denne politikken. Det har me presisert i Hurdalsplattforma. Det vil seia at me må tenkja nytt. Nye tankar gjev rom for nye næringar. Grøn industri vil byggjast av fornybar energi. Sirkulærøkonomi, digitalisering, smarte løysingar og energieffektivisering – dette vil gje nye arbeidsplassar.

Mange parti ønskjer lette løysingar, men det finst ikkje lette løysingar, for me er midt i ei endringstid der løysingar ikkje kan vera tufta på popularitet, men på trygg økonomisk styring. Kva meiner eg med trygg økonomisk styring? Då tenkjer eg på trygg styring når det gjeld utvikling av nye energikjelder, trygg styring når det gjeld nye grøne næringar, trygg styring når det gjeld å kutta klimagassutslepp, for dette handlar om menneske og forandringar som vil påverka kvardagen til menneske direkte. Det krev endringar i dei tusen heimar, men eit grønt skifte basert på sosialdemokratiske verdiar er eit rettferdig grønt skifte der folk kjem ut med eit betre liv, der me byggjer landet og skapar framtidige grøne arbeidsplassar samtidig som me sikrar innbyggjarane våre Europas lågaste straumprisar. Det er slik eit rettferdig grønt skifte ser ut, og dette Noreg er me i gang med å byggja.

Bård Ludvig Thorheim (H) [13:11:15]: Jeg skal innom samme tema som siste taler, men med et noe annet perspektiv.

Nå går togene for store grønne industriinvesteringer i Europa. På 2020-tallet forventes de største nyetableringene som blir løsningene for fornybarsamfunnet for tiår framover. De landene som griper den muligheten, vil bli morgendagens vinnere, i form av framtidsrettede jobber, teknologi, verdiskaping og velferd.

I Norge er vi best stilt blant sammenlignbare land for å utnytte de store, nye mulighetene, med en 100 pst. fornybar kraftsektor og store uutnyttede ressurser som vi kan ta i bruk hvis vi utviser politisk vilje til det.

Vi har en regjering som knapt ser ut til å rekke noen av de togene som går nå. Det skyldes ikke næringslivet, som har vilje, kunnskap, folk og kapital. Det skyldes at økt kraftkonsum ikke følges opp med ny kraftproduksjon. Flere av morgendagens store industrimuligheter går dessverre på spor som leder til konkurrerende land, hvor de finner større kraftoverskudd. Nylige rapporter fra PwC og DNV understreker alvoret, med et forventet kraftunderskudd i siste del av 2020-tallet. Vi måtte økt vår kraftproduksjon med 50 pst. fram til 2030 for å gripe industrimulighetene og samtidig oppfylle våre klimaforpliktelser.

Fra Høyres ståsted har vi forsøkt å vise vei, men det er fra regjeringskontorene den praktiske jobben må gjøres og lederskap utvises. Det gir ingen mening å snakke om havvind i 2030 når norsk industri taper konkurranser, her og nå og de nærmeste årene, på grunn av for liten tilgang på kraft.

La oss se på de mulighetene som forblir uutnyttet – for det første solkraft. Etter forslag fra Høyre bestemte Stortinget å fjerne en rekke regler og barrierer for å muliggjøre en rask og stor solkraftutbygging. Det kan gi mye ny kraft raskt inn i kraftsystemet vårt, men ut fra signalene fra NVE er det usikkert hva det blir av den endringen.

Vannkraften vår har fremdeles et stort potensial, men regjeringen har foreslått en skatteskjerpelse på topplinjen heller enn på bunnlinjen, noe som skader, og ikke skjermer, ethvert insentiv for å investere i oppgradering og effektivisering av eksisterende anlegg. Det må også vurderes å inkludere sideelver fra vernede vassdrag for enkelte av oppgraderingene for å få full effekt og hvis vi skal mene alvor med å få ny kraftproduksjon.

Når det gjelder vindkraft på land, ser vi at skatteskjerpelsene vil føre til at en del vindkraftselskaper vil gå konkurs og kanskje måtte legge ned. Vi mister dermed kraft. Det er også stor usikkerhet for investeringer i havvind i Norge.

For småkraften har Høyre foreslått å forenkle og liberalisere for å få enda mer kraft ut av den, noe som har blitt nedstemt. Vi har foreslått hurtigspor for nettutbygging, som også olje- og energiministeren sa var en av løsningene på strømpriskrisen, og vi har foreslått og fått tilslutning til et tilleggsmandat for Enova for energieffektivisering, som også er en del av løsningen.

Det er mulig å iverksette langt mer fornybar kraftproduksjon også før 2030. Løsningene ligger i kompromisser som regjeringen kan gjøre ved å lene seg til høyresiden på Stortinget. Spørsmålet er om regjeringen prioriterer symbolpolitikk med Sosialistisk Venstreparti heller enn å gripe mulighetene for norsk industri. Togene går nå. Jeg skulle likt å se at regjeringen var på stasjonen.

Michael Tetzschner (H) [13:15:48]: Jeg vender tilbake til et element i statsråd Barth Eides engasjerte innlegg fra denne talerstolen tidligere i dag, der statsråden reklamerte for grønn bok, en nyskapning som også kalles klimabudsjett. Nå står ikke det på omslaget, det står Regjeringas klimastatus og -plan, men la gå.

Et budsjett i vanlig forstand er jo en bindende aktivitetsplan hvor det er mulig å ettergå post for post om man har lyktes, om man har hatt den aktiviteten som skal til. Slik sett svarer ikke klimabudsjettet til merkelappen. Den inneholder en del interessante utdrag fra særdepartementene. Det jeg særlig finner interessant, er beskrivelsen av et nytt klimastyringssystem, som er inntatt på side 9 i dokumentet. I mangel av forpliktende tallstørrelse står det en del om organiseringen, som også er en del nyskapning og nybrottsarbeid. På side 13 heter det:

«Klima- og miljødepartementet har det sektorovergripande ansvaret for klimapolitikken, men ansvaret for å utvikle og implementere mange av dei viktigaste politiske grepa for å få utsleppa ned ligg i andre departement.»

Det er interessant at Finansdepartementet sammen med Statsministerens kontor i stigende grad gjennom de siste årene egentlig er de samordningsinstansene man har i regjeringen. Dette at man samordner på tvers av sektorer, betyr at man har makt til å tvinge to departementer til enighet der de måtte ha motstående interesser. I så henseende er det ikke en liten forvaltnings- og forfatningsmessig omveltning vi er vitne til, idet klima- og miljøministeren da er blitt overordnet både Finansdepartementet og SMK i disse spørsmålene – hvis man skal ta disse ordene for pålydende, og det bør man jo gjøre i et dokument til Stortinget.

Det er ikke sikkert Vedum, vår gode finansminister, har lest detaljene her, men vi har også merket oss at statsministeren i en opplisting av syv prioriteter ikke hadde med klimasaken. Jeg regner med at også Statsministerens kontor etter hvert blir informert om dette klimastyringssystemet, som har gjort statsråd Barth Eide til den sektorovergripende samordner av høyeste rang.

Nå kan man si at dette er en lek med ord, men det er ikke det, for hvis man går inn og leser den organisatoriske beskrivelsen, har noen av oss såpass lang erfaring med organisering av både budsjetter og innsatser fra offentlig sektor at veldig mye av dette fremstår som både uklart og uavklart. Det er uheldig for klimapolitikken at man på den ene siden sier den nå skal ramme inn all politikk – det er selvfølgelig fullmaktene til statsråden, som han er begeistret for – mens når det gjelder denne bruken av ansvar, delansvar og implementeringsansvar, oppløser det seg i noe noen kunne falle på å sammenligne med et veikart for kaos, et veikart for uklarhet, et veikart for ansvarsoppsplitting og egentlig en fluktrute ut av ansvar, når man etter hvert konstaterer at dette er en ineffektiv arbeidsfordeling som gjør at man ikke når klimamålene, slik det er beskrevet.

Dette er en stor bekymring, også fordi det gir anledning til nettopp å rømme unna ansvar når det er beskrevet så diffust. Da vet vi i hvert fall at vi når den tid kommer, får henge ansvaret på det øverste ledd, som for tiden er statsråd Barth Eide.

Gro-Anita Mykjåland (Sp) [13:20:46]: Budsjettdebatten er en debatt for neste år, men året 2022, med Russlands invasjon av Ukraina, energikrise i Europa og sterk prisvekst, kan vi dessverre ikke legge bak oss. Vi tar det med oss inn i det neste året, og dette budsjettet bærer tydelig preg av det. Hvem hadde tenkt at vi skulle bevilge nærmere 45 mrd. kr av det norske statsbudsjettet for å avlaste husholdningene for skyhøye strømregninger? Hvem hadde tenkt at vi skulle huse tusenvis av ukrainske kvinner og barn som har flyktet fra krig i sitt hjemland? Utenriksdepartementet anslår at innen 2023 er omme, kan det ha ankommet 70 000 ukrainske flyktninger til Norge. Store, økte bevilgninger til sikkerhet og beredskap er en nødvendighet inn i året 2023.

Historien om Norges energipolitikk er at den har vært brukt for å utvikle Norge. Den har gitt grobunn for store industrietableringer, gitt lys og varme til våre hjem og vært helt avgjørende for den velferden vi har skapt i Norge, og det skal vi fortsette med. Vi skal fortsette å utvikle Norge som energinasjon – sa jeg idet lyset gikk. Gjennom ny vannkraft, vindkraft og solkraft skal vi legge til rette for satsinger som gir mulighet for å skape nye arbeidsplasser, og som gir tilgang til mer fornybar energi. Lokal kraftproduksjon og energieffektivisering er viktige tiltak som vi satser mer på i året som kommer.

Det er ikke tvil om at vi vil trenge mer fornybar energi i årene som ligger foran oss. For Senterpartiet er det en selvfølge at vi må kunne sikre vår egen forsyning gjennom strengere regulering, sånn at husholdninger og næringsliv kan være trygge på at de har den kraften de trenger, sommer som vinter. Jeg er derfor glad for at regjeringen vil innføre en ny styringsmekanisme som skal sikre at vi sparer mer vann og dermed begrenser eksporten vår når vi står i fare for å komme ned mot lave nivå i vannmagasinene.

Ny kraftproduksjon er viktig, men vi må også bruke energien på en mer effektiv måte. I budsjettet har regjeringen lagt fram en pakke med nye og eksisterende virkemidler og en plan for å nå målet om 10 TWh redusert energibruk i bygg i 2030.

For mange av oss er det en sammenheng mellom strømpris og strømforbruk, og fokuset på energieffektivisering henger ofte sammen med prisen vi betaler for strømmen. I budsjettet for 2023 setter vi av midler via Enova og Husbanken til dem som trenger mest hjelp for å gjennomføre tiltak for å spare energi. Samtidig er det mange i Norges land i dag som har mulighet til å gjennomføre energieffektiviseringstiltak uten støtte, og min oppfordring går til dem, for her ligger et stort potensial.

Å øke tempoet i saksbehandlingen er et viktig grep vi gjør i neste års budsjett for å sikre at norske husholdninger og næringsliv skal få nok og rimelig kraft også i framtiden. Jeg ser fram til neste år inn i energiens rike.

Lars Haltbrekken (SV) [13:24:16]: Det blir stopp i 26. konsesjonsrunde, sårbare områder i iskantsonen blir ikke utsatt for oljeboring. Det skal utredes opprettelse av petroleumsfrie områder, altså områder som skal gis et varig vern mot petroleumsvirksomhet. Det skal utredes og innføres forbud mot nedbygging av myr. Det skal utredes og innføres forbud mot bruk av fossile brensler til energiformål. Vi skal få på plass differansekontrakter for hydrogen. Det skal stilles krav om lavutslipp og nullutslipp fra oljeselskapenes supplyflåter. Det skal innføres forbud mot bruk av fossil gass i byggvarme.

Bruken av miljøvennlig biodrivstoff skal trappes opp – ikke den type biodrivstoff som den forrige regjeringen likte å fylle på tanken, nemlig den som ødelegger regnskogen, men vi skal bruke avansert biodrivstoff basert på avfallsressurser. Nullutslippskrav til bybusser skal framskyndes, slik at vi både kutter utslipp av klimagasser og får renere byluft. Vi skal få en matkastelov i 2024 for å redusere matsvinnet. Vi skal få innfaset null- og lavutslippsfly på kortbanenettet. Det skal inngås en CO₂-avtale med industrien om å kutte utslippene. I løpet av 2023 skal det også stilles strengere krav til gruvevirksomheten om tilbakefylling i gruvene og økt ressursutnyttelse. Vi skal ikke lenger bare ha fossilfrie anleggsplasser, vi skal ha utslippsfrie anleggsplasser.

Hva er fellesnevneren for det som jeg har nevnt her? Fellesnevneren er at de kutter utslipp, de tar vare på naturen, og de er en del av den budsjettavtalen som SV fikk framforhandlet. Vi er nødt til å ta nye skritt hver eneste dag i årene framover, store skritt, i retning av å ta vare på naturen, kutte utslippene av klimagasser og sørge for at vår felles framtid blir en framtid på en levelig klode. Den oppgaven er SV klar å ta – hver eneste dag framover.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [13:27:29]: Øydelegging av natur skjer ikkje over natta, men litt etter litt. Altfor ofte tapar naturen i konsesjonsprosessar. Vi legg kraftgater gjennom naturreservat, vi byggjer motorveg gjennom våtmarksområde, hytter og infrastruktur i myr, vindkraftverk midt i dei viktigaste trekkleiene for fugl og oppdrettsanlegg rett over fiskeplassar og gyteplassar i sårbar fjordnatur.

Vi må ha ei endring. Den menneskelege påverknaden skjer bit for bit, litt etter litt, og til slutt er summen av det naturen må bere, for stor. Ein må sjå klima og natur i samanheng, og samfunnet må gjennom ei omfattande omstilling. Difor må vi ikkje berre ha ei grøn bok for klima, men også for natur. Det meste vil på ein eller annan måte måtte handle om arealbruk.

Det har vore snakk om vindkraft her i dag, vindkraft på land, og regjeringa har opna for nye konsesjonshandsamingar. Eg og mitt lokalsamfunn er nok ein av grunnane til at det var bom stopp. Vi tapte kampen om Haramsfjellet, og det har blitt slik vi frykta. No blir det funne mykje død fugl på fjellet, og eg registrerer når eg er heime, at når det er kaldt og stille, blir det produsert lite.

Om heile Europa går i takt og satsar på vind, blir det å handtere kraftsituasjonen og å unngå utkoplingar krevjande og dyrt. Statsråd Aasland snakka om meir nettutbygging og meir vindkraft på land, men ikkje om kva som skal levere krafta når det er lite vind og kaldt, slik som no. Det er der problemet ligg.

Vi treng meir realistiske planar og analysar. Vi treng grunnleggjande endring med meir samanheng i politikken. Skal natur forvaltast på ein ansvarleg måte, må ein ta tak i konsekvensutgreiingane og sikre kvaliteten i dei og ha ei meir transparent og forsvarleg systematisk vekting av natur i forvaltninga. Konsekvensutgreiingsforskrifta er viktig her, og også tiltakshierarkiet, der ein skal førebyggje før ein øydelegg, slik at ein ikkje risikerer det som har skjedd i Sandnes, der naboane må gå med lyd på øyret for i det heile teke å takle å vere i sitt eige lokalsamfunn – og heller ikkje slik det var gjort med dei gamle vindkraftkonsesjonane, der ein kunne lure på om det var eit poeng å plassere anlegga der dei skulle gjere mest skade.

Skal vi byggje tillit i samfunnet, skal vi nå måla våre for klima og natur, må vi rett og slett ha ein gjennomgang av konsekvensutgreiingane og korleis forvaltninga brukar dei.

Siv Mossleth (Sp) [13:30:38]: Jeg kunne ha tenkt meg å stemme for å senke belysningen i salen dersom det betydde at vi kunne øke temperaturen en ørliten grad, men jeg har tatt på ull, så nå holder jeg vel ut til debatten er over.

Ordningen med tilskudd til omstilling av sauebruk til annen landbruksvirksomhet grunnet rovvilt er avviklet, og 6 mill. kr flyttes fra posten med forebyggende og konfliktdempende tiltak til finansiering av kunnskapsdata om rovvilt. Det er viktigere å få eksempelvis bedre registrering av gaupebestanden enn å kvitte oss med flere sauebruk.

Siden jeg allerede i forrige innlegg snakket om natur som var vanskelig å sette tall og verdi på, har jeg lyst til å fortsette med en annen sak som er litt vanskelig å sette tall på. Jeg vil snakke om klimapartnerskapet, for det er en arena for strukturert dialog mellom stat og næringsliv på bransjenivå. Klimapartnerskapet skal ha som overordnet mål å sette fart på den grønne omstillingen i næringslivet og baseres på gjensidig forpliktende avtaler. Det vil være et godt verktøy for raskere utslippskutt uten å redusere det overordnede handlingsrommet staten har i klimapolitikken. Prosessene med klimapartnerskapene starter med utforming og signering av en intensjonsavtale mellom staten og hovedorganisasjonene i arbeidslivet. Det er et godt trepartssamarbeid som kan brukes til nytte for både mennesker og miljø.

Jeg har også lyst å nevne veikartet for et grønt industriløft. Det peker på hvor viktig det er med samarbeid både med industri og med partene i arbeidslivet, og med andre land. Det er pekt ut sju særlige innsatsområder for et grønt industriløft: havvind, batteri, hydrogen, CO₂-håndtering, grønne prosjekter i eksisterende fastlandsindustri, som prosessindustrien, skog- og trenæringen og annen bioøkonomi og den maritime verdikjeden.

Ola Elvestuen (V) [13:33:46]: Når jeg hører denne debatten, er det mange ting jeg er glad vi fikk på plass i de tidligere stortingsperiodene, bl.a. at vi har utenlandskablene våre, og at vi er en del av et europeisk energisamarbeid som vi kan utvikle videre, og som vi også vil ha fordel av når vi trenger kraft til Norge. Det er klart at dette er noe vi trenger å bygge på, og som vi burde ha bygget videre på allerede, når vi nå er i gang med en havvindsatsing som regjeringen ikke har satt tempo på. Man var godt i gang med Hywind Tampen fra forrige regjering, og man har halvert Sørlige Nordsjø II, i tillegg til at man ikke direkte går med på en hybridkabel som gjør at vi knytter oss til utviklingen som ellers går rundt Nordsjøen.

Den andre delen jeg er veldig glad for at kom i forrige stortingsperiode, er klimaavtalen med EU. Den tror jeg ikke ville blitt vedtatt med det Stortinget og den sammensetningen vi har i dag, særlig ikke når en ser hvilken utfordring det kommer til å være å nå målene. Én ting er å nå målene som vi skal nå innenfor ikke-kvotepliktig sektor. Vi skal vel ned på 23,4 millioner tonn i 2023. Det er bra at regjeringen sier at man vil nå det. Ofte er det sånn at om man sier en ting mange nok ganger, blir det en sannhet, men slik er det ikke i klimapolitikken. Dette skal telles opp i etterkant, det skal måles, og det vi ikke når, må vi kompensere for senere.

Der vi vil bli særlig utfordret, er i det å ta vare på natur. Der er det skog- og arealbruksendringer hvor det er beregnet et utslipp på 6,7 millioner tonn. Det må i null før 2030. Utslippene fram til 2030 må også kompenseres med utslippskutt andre steder. Det må føre til omfattende endringer i hvordan vi planlegger, og hvordan vi har arealbruk i Norge. En må ha nasjonal styring ned i kommunene på en helt annen måte enn tidligere. I Drammen, nå i ettermiddag, skal det være en demonstrasjon mot kommuneplanen slik den er foreslått, hvor det vel er 250 fotballbaner med utbyggingsarealer som ligger inne i forslaget. Sånn kan det ikke fortsette.

Helt til slutt: Jeg synes ikke det er bra når regjeringen kutter disse mindre summene til folk som jobber med å ta vare på natur. Jeg nevnte Maridalens Venner tidligere, som Senterpartiet var veldig for i opposisjon. Nå tar man ned utslippene. Man har Nabo i Bergen, som er i Lokal Agenda 21. Det burde vært fortsatt.

Så, helt til slutt, må jeg si at det er en feil i forslag nr. 46 fra Venstre. Der skal det stå at det er et tilskudd til Maridalens Venner på 0,8 mill. kr.

Sofie Marhaug (R) [13:37:13]: Jeg kan forsikre forrige taler om at det ville blitt utenlandskabler med ulike partier, som det også har blitt. Der har flere partier på begge ender av bordet samarbeidet om å underlegge Norge den europeiske kraftbørsen og å bygge flere utenlandskabler også.

Det jeg egentlig tegnet meg for å si noe om, gjelder diskusjonen om kraftbehov og kraftpriser. Det jeg tror er viktig å huske på, er at vi i tiden framover må tenke mye mer på prioritering av kraften. Nå snakker man om utbyggingsprosjekter en eller annen gang i framtiden som skal løse alt, enten det er havvind, vindkraft på land eller til og med utbygging av vernede vassdrag, som noen i denne salen er for. Sannheten er at vi nok må prioritere hardere. Vi må si nei til utvinning av kryptovaluta. Det er f.eks. veldig mange som ønsker å etablere seg i Nord-Norge – der strømmen i hvert fall til nå har vært ganske billig – fordi det er billig strøm. Vi er nødt til å prioritere nettet strengere. Vi kan kanskje ikke si ja til alt.

Rødt ønsker at vi da skal prioritere fastlandsindustrien foran elektrifisering av sokkelen. Det handler om at vi synes det er håpløst å bygge opp en infrastruktur for å holde liv en næring som skal leve lenge, det er ikke det, men vi bruker rein kraft for å produsere fossil energi som brennes og brukes i utlandet. Det mener vi er en uklok prioritering, og det er feil vei å gå inn i det grønne skiftet på, for man legger ned fastlandsindustrien for å forlenge en industri som ikke varer evig, enten man liker den eller ikke.

Så synes jeg det er merkelig å framstille nyliberal handelspolitikk som solidaritet. Det er veldig rart at det som er veldig lønnsomt for toppene i kraftbransjen, skal være solidaritet med Europa. Misforstå meg rett: Rødt og jeg er for å eksportere overskuddskraft, og vi kan godt diskutere hvilken pris vi skal eksportere den til også, men at det skal være ensbetydende med solidaritet, at det noen tjener veldig gode penger på, skal være solidarisk, går jeg ikke med på. Jeg er tvert imot bekymret for at det som skjer med kraftpolitikken i Norge nå, ødelegger en kraftpolitikk som har fungert før. Vi ser at f.eks. Statnett har direktørstillinger og lederlønninger som eser ut, i millionklassen, mens folk betaler skyhøye strømpriser. Det er et system som mister tillit, og som ikke fungerer godt nok i dag. Prisene ser ikke ut til å bli lavere framover heller.

Statsråd Terje Aasland [13:40:35]: Jeg kunne kanskje ha avsluttet debatten, men det er noen innlegg som fortjener litt oppmerksomhet.

For det første sier representanten Nilsen at det ikke har vært noen antydninger om brede løsninger på energifeltet. Med respekt å melde, det mener jeg er veldig feil. Er det en sak som har blitt diskutert gjentatte ganger i Stortinget i løpet av det siste året, så er det energisituasjonen og energiløsninger. Vi har hatt energimeldingen, vi har hatt en redegjørelse, og vi har behandlet strømstøtteordningen en rekke ganger i Stortinget, sist forrige torsdag. Det at en ikke er en del av et flertall, at representantens forslag ikke får flertall, kan ikke bety at det ikke er antydninger om brede løsninger.

For det er ganske bred tilslutning til hovedtrekkene i energipolitikken. Det tror jeg vi skal være veldig glad for, for det er langsiktige investeringer. Det er usedvanlig viktig at vi klarer å gjennomføre det vi nå har startet med, og som skyldes denne regjeringen. Det er faktisk at vi har en storstilt utbygging av mer fornybar energi, at vi legger til rette for å bygge ut nett raskere enn det vi gjør i dag. Det er med på å understøtte nettopp det som skal være industriens behov og industriens muligheter i tiden framover.

Jeg er langt på vei enig i det meste som representanten Thorheim tar opp og snakker om, men det er jo ting som regjeringen allerede jobber med – en rekke tiltak som regjeringen enten har på kartet eller er godt i gang med.

Når representanten Elvestuen sier at det ikke har blitt satt fart på havvind, så er det, med respekt å melde, feil. Denne regjeringen har virkelig tatt tak i det og både løftet ambisjonene og nå gått i gang med gjennomføringen av det.

Helt til slutt har jeg lyst til å understreke overfor representanten Marhaug hva det er industrien trenger i fortsettelsen. Industrien trenger mer nett, de trenger mer kraft og en stabil situasjon. Det kan kun løses gjennom de tiltakene. Et lite eksempel: I min hjemregion, i Herøya Industripark og på andre siden av fjorden, trengs det 4 500 MW. Det er et enormt stort kraftpotensial. I dag bruker Vestfold og Telemark 750 MW, tror jeg. Det skal mangedobles inn mot industrien. Da må vi bygge ut mer kraft. Vi må ta i bruk de mulighetene vi har, for både havvind, solenergi, energieffektivisering, landbasert vindkraft og oppgraderinger og utvidelser av vannkraften vår for å lykkes. Dette er vår mulighet i tiden framover – nettopp å legge til rette for at vi kan ta det løftet og bygge energinasjonen, fornybar energi-nasjonen, Norge videre.

Statsråd Espen Barth Eide [13:43:41]: Debatten går mot slutten, og jeg synes det har vært en god debatt. Jeg har lyst til å si litt overordnet at jeg virkelig er glad for å ha æren av å være klima- og miljøminister i et land hvor de aller fleste partiene kappes i å kutte mer.

Jeg mener at regjeringen har gode svar på hva som står i både klimastatus og -planen, og hva som ligger i budsjettavtalen mellom SV og regjeringspartiene. At det er målestokken, er viktig. Vi skal ikke så fryktelig langt vekk fra Norges grenser før det ikke er sånn, og det sender også et signal til samfunnet og næringslivet om at dette er alvorlig ment.

Det er faktisk svært bred enighet om at vi skal nå klimamålene våre. I den grad vi er uenige, er det om hvor fort det går, og hvilke grep vi tar. Det er også et helt sentralt poeng i arbeidet med klimastatus og -planen, som ikke vi har beskrevet som et klimabudsjett – det sier jeg til representanten Tetzschner – men vi kaller det nettopp klimastatus og -plan, og vi mener at det er det det er.

Så forstår jeg at representanten Tetzschner frykter at det nå er innført et slags diktatur, der Klima- og miljødepartementet styrer alt. Det kan jeg avkrefte. Det er ikke slik. Regjeringen er fortsatt kollektivt ansvarlig for sine avgjørelser, både om budsjettet og ellers.

Men det er riktig at klima- og miljøministeren nå er gitt et særlig samordningsansvar. Det er rett og slett fordi at skal man gjøre klima og natur til en ramme rundt all politikk, kan man ikke nøye seg med å se på den politikken som ligger under Klima- og miljødepartementet. Det er ikke der de store utslippene er. Det heller ikke der de store naturtapene påføres. Da må man ha en gjennomgående funksjon. Jeg kan også berolige representanten Tetzschner med at dette dokumentet er regjeringens dokument, og det er finslipt i nært samarbeid med både det nevnte Finansdepartementet og Statsministerens kontor, som seg hør og bør, for dette er et nybrottsarbeid i hvordan vi prøver å styre Norge, slik at vi faktisk oppnår noen overordnede klima- og naturmål.

På slutten av debatten til Elvestuens påpekning av LULUCF og behovet for sterke grep innenfor skog- og arealbrukssektoren: Det jeg er enig i. Der må det jobbes mye. De tallene som ble referert, er framskrivinger fra den tiden han selv satt ved makten, eller var støtteparti, og det er viktig at vi er nødt til å gjøre ting på to områder: ta vare på jordvernet og redusere nedbyggingen av natur og forvalte skogen bedre. Derfor er jeg glad for å kunne fortelle at det nå kommer en ny skogstandard som skal virke fra 1. mars neste år, som legger mer vekt på plukkhogst og reduserer bruken av flatehogst. Vi innfører noe som heter småflatehogst, og det skal settes til side 5 pst. av særlig biologisk viktig areal der hvor det er store bruk.

Så det skjer en del ting på forvaltning, som næringen, miljøorganisasjoner og fagmiljøer har fått til i fellesskap. Dette er de praktiske grepene for å få ned utslippene for natur.

Birgit Oline Kjerstad (SV) [13:47:05]: Fredag fekk eg sjå ein fantastisk film frå 800 meters djup, der det låg blekksprutar og ruga på egga sine, dei låg opp ned. Akkurat der var temperaturen slik at nytt liv kunne oppstå. Anten vi snakkar om på land eller i havet, er naturen kompleks. Han er samansett i eit fantastisk økosystem som vi er ein del av, og vi må for alt i verda ikkje setje oss i ein situasjon der vi øydelegg han. Difor stiller vi meir og meir spørsmålet: Må vi ikkje også begynne å diskutere om vi berre skal godta premiss om at all industri, uansett kva ein finn på, skal ha den krafta som dei forlangar?

Terje Halleland (FrP) [13:48:07]: Debatten går mot slutten, men jeg ønsker å knytte noen få kommentarer til spesielt representantene for regjeringsapparatet, statsrådene våre. Det kommer veldig mange fine ord, og en er veldig selvtilfreds med den posisjonen en har fått, og de løsningene en har lagt fram, men jeg klarer ikke med min beste vilje å se at det er kommet noe som helst svar på de utfordringene som samfunnet vårt står overfor akkurat nå.

Vi har priser som truer næringslivet vårt, og vi har mangel på kraft som også truer nye etableringer og næringslivet vårt. Det er ingen løsning på kraftsituasjonen som jeg hører fra noen av statsrådene eller representantene fra partiene deres.

Det er noe magisk med dette. 2030 er et årstall som vi skal merke oss godt, som går igjen i de fleste debatter. Så spør vi da om hvor den kraften skal komme fra, den som skal klare å realisere de målsettingene som regjeringen har fram til 2030. Er det havvind? Hvor mye havvind har vi tro på at det vil bli produsert i 2030? Er det vind på land? Hvor er køen av aktører som ønsker å etablere vind på land? Er det å utnytte potensialet som vi har på vannkraft? Da kommer statsråd Barth Eide umiddelbart og sier at det går ut over naturen vår, så det kan vi ikke gjøre.

Så går statsråd Aasland opp igjen og snakker om en storstilt utbygging og nettetablering. Da må jeg få lov til å spørre: Hva er det som skjer? Når kommer dette, når får vi se resultatene av det? Det skjer veldig lite.

Det er snakk om at Fremskrittspartiet og den forrige Solberg-regjeringen var en pådriver for at Norge skulle være et grønt batteri for Europa. Har dere virkelig en slik korttidshukommelse at dere ikke husker Åslaug Haga, som sto fram og egentlig etablerte begrepet, og Ola Borten Moe, som sto fram og var forkjemperen for å få utenlandskablene? Vel har mange skyld i det som har skjedd, men jeg tror ikke dere skal fraskrive dere deres eget ansvar.

Hva er forskjellen på denne regjeringen og den tidligere regjeringen? Det denne regjeringen nå har klart å etablere, er politisk risiko. En kommer og endrer rammevilkårene for næringslivet vårt over natten. Her kommer en med grunnrenteskatt, her kommer en med nye skatter som får tilbakevirkende kraft. En har etablert et høyprisbidrag som fører til at den lille kraften som vi så gjerne skulle ha hatt, ikke blir realisert. En innfører arbeidsgiveravgift, og i skattepolitikken innfører en endring av friinntekten. Det er dyrt å drive butikk i Norge. Vi er et høykostland, og vi har høye lønnskostnader. Men skal vi drive slik at vi ikke klarer å ha stabile rammevilkår, flytter de siste ut.

Marianne Sivertsen Næss (A) [13:51:21]: Det har vært en god debatt. Mye har blitt sagt, og jeg kjenner at det er riktig å kommentere en del av det.

Jeg vil starte med å si noe om det som blir sagt fra høyrepartiene, særlig fra Høyre, om det å svekke Norges omdømme. Det er noe jeg ser Høyre har brukt tid på i tilnærmet alle sine innlegg i dag, men også under finansdebatten, at man snakker om det skatteopplegget som sikrer staten mer inntekter fra dem som høster av fellesskapets ressurser. Det som kanskje er mest oppsiktsvekkende, er ikke den koordinerte nedsnakkingen som man har gjort i disse debattene, men det at Høyre faktisk i stor grad legger til grunn de samme prinsippene om at de som bruker norske naturressurser, skal være med og betale tilbake noe av dette til fellesskapet. Så jeg vil påstå at de som virkelig bidrar til å snakke ned Norges omdømme, er nettopp partiene på høyresiden.

Så til Fremskrittspartiet og Halleland, som nevnte at nå har man virkelig sviktet Barentshavet, og han dro opp en rekke eksempler og særlig det som går på energi, altså på infrastrukturløsning for gass i Barentshavet. Jeg må gjenta det jeg sa i replikkordskiftet: Det var nettopp med en statsråd fra Fremskrittspartiet at man tok den første utredningen som kom om en infrastruktur for gass i Barentshavet, og la i skuffen og sa at dette gjør vi ikke noe mer med. Det har vi i stor grad Fremskrittspartiet å takke for, at vi ikke har en slik infrastrukturløsning på plass her og nå. Så kan man også diskutere både Wisting og kostnadsdrivende greier der, men det er nå i alle fall ikke denne regjeringens politikk at Wisting nå er lagt bort.

Så tenker jeg også å kommentere det som sies om at det er et knefall for SV i olje- og energipolitikken. Vel, det ville sett ganske likt ut hvis høyresiden skulle sittet og forhandlet med Venstre, som da hadde sagt nei til stort sett alt og hadde lagt ned næringen gjennom dette statsbudsjettet.

Til det som gjelder kraftsituasjonen: Ja, den er krevende. Det er ingen av oss som står her og forsvarer at det skal være strømpriser slik vi ser i dag, men når man tar til orde for, slik Fremskrittspartiet og Nilsen gjorde, og legger fram en rekke forslag: Jeg tror det er veldig viktig i den situasjonen vi står i nå, at man ikke velger en tilnærming som handler om å eksperimentere og ikke ha kunnskap nok om hva som vil hjelpe på lengre sikt. Vi har satt ned en energikommisjon. Den kommer til å levere 1. februar, og den vil kunne si ganske mye om veien videre, men fortsatt finnes det ingen kvikkfiks ut av den strømpriskrisen som vi har opplevd i det siste året, og det kommer til å vare en stund.

Til de forslagene som går på makspris: Jeg synes det er ganske interessant at man fortsetter å forsvare det. Hva hjelper det – i en situasjon hvor man har energiknapphet – med full fest og makspris og å kjøre på, hvis resultatet av det ender opp i rasjonering og industridød? Så her må man i hvert fall ha gode insentiver for å fortsette å spare.

Nikolai Astrup (H) [13:54:41]: Jeg gjorde et forsøk på å tegne meg sist, men det gikk åpenbart ikke. Grunnen til at jeg tegnet meg, var for det første for å takke for debatten. Jeg er enig med dem som har sagt at det er – heldigvis – bred enighet om en del lange linjer, både i klima- og miljøpolitikken og også i energipolitikken. Det er viktigere enn noen gang at vi klarer å stå sammen om noen hovedlinjer i politikken.

Det er ikke noen tvil om at vi står i en veldig krevende situasjon. Det er derfor vi har terpet så mye på at det er uheldig at vi akkurat nå har fått økt politisk risiko ved å investere i Norge. Det er ikke for å plage regjeringspartiene at vi tar dette opp, men det er fordi det er en reell bekymring. Den bekymringen kommer ikke fra politikere, den kommer fra næringene der ute. Den kommer fra internasjonale kapitalmiljøer som nå sier at de heller vil investere i land som Finland, Sverige, Danmark, USA eller til og med Den dominikanske republikk enn i Norge, fordi rammevilkårene nå er ustabile i Norge. Det knytter seg spesielt til forslaget om å innføre grunnrenteskatt på landvind, som trer i kraft 1. januar. De er riktig, som statsråden sier, at det skal på høring, men høringen er ikke sendt ut. Like fullt trer dette i kraft 1. januar, og selskapene må forholde seg til det fra 1. januar, uten å vite hvordan den endelige innretningen blir. Det er en unorsk måte å gjøre det på og svært uheldig når vi nå skal i gang med en stor satsing på havvind.

Statsråden sier også at det er under denne regjeringen havvindsatsingen virkelig har skutt fart. Mon det, det var Stortinget som klarte å fremtvinge at regjeringen satte et mål for hvor mye havvind som skulle lyses ut innen 2040, etter at statsråden selv bare noen uker tidligere hadde sagt det var lite hensiktsmessig å sette et nasjonalt mål for nettopp havvindutbyggingen.

Det er denne regjeringen som må ta ansvar for at ambisjonene for Sørlige Nordsjø II er skjøvet ut i tid. Det er kun halvparten som skal lyses ut nå, istedenfor hele det opprinnelige området, og det mener jeg er spesielt uheldig i den situasjonen vi står i nå. Det er ingen grunn til å vente på dette. Det må bygges ut mer nett for å få det til. Det må diskuteres ilandføringspunkter for å ta imot så mye kraft, men vi trenger mer kraft på kort sikt, og da er det veldig underlig at det er det løpende seminaret mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet som skal avgjøre hvor mye kraft som skal bygges ut på norsk sokkel, og ikke behovene som det norske samfunnet står overfor.

Det er fortsatt litt uenighet å ta tak i, og det er ikke minst viktig med strømpriser som nå kanskje går mot 8, 10, kanskje 20 kr. Det understreker alvoret i situasjonen. Vi er nødt til å bygge ut mer, og vi er nødt til å bygge ut raskt. Vi er i en helt annen situasjon enn det vi var før Russland invaderte Ukraina.

Sofie Marhaug (R) [13:57:51]: En kort merknad: Vi har diskutert kraftbehovet mye, og det er viktig, men vi løser ikke priskrisen med å produsere mer kraft så lenge vi er knyttet til et stort, ustabilt, dyrt og markedsliberalt europeisk energiregime. Det er noe av bakgrunnen for at Rødt foreslår en kostnadsbasert prisfastsettelse på strømmen. Det kan man gjerne kombinere med en dyrere pris på overforbruk dersom man er redd for sløsing.

Det som er noe av problemet til denne regjeringen, er at de gjør mye bra på veldig mange områder, men så lenge man ikke klarer å få kontroll på de skyhøye strømprisene, er det fritt leide for Erna Solberg & co ved neste stortingsvalg. Jeg unner ikke regjeringen det, og jeg unner ikke det norske folk det heller, det er helt ufortjent, men da må man løse strømpriskrisen.

Nikolai Astrup (H) [13:59:09]: Vi kunne holdt på lenge ennå, men jeg skal gi meg med dette, for taletiden min er ute.

Til siste taler, representanten Marhaug: Rødts kraftpolitikk løser absolutt ingenting. Tvert om vil Rødts kraftpolitikk og energipolitikk bidra til at det blir mindre energi tilgjengelig, både i Norge og i Europa, og det vil føre til rasjonering, industridød og ha svært uheldige konsekvenser for både folk og bedrifter over hele landet.

Rødt har ikke noe svar på dette, og det å sette en pris på strømmen ut fra hvor mye det koster å produsere den, er den sikre oppskrift på nettopp rasjonering og strømbrudd. Det er gjerne i land som Rødt kan ha et forhold til, at man har testet ut denne modellen, og det fører alltid til det samme resultatet, nemlig at man går tom for strøm lenge før behovet tar slutt.

Ola Elvestuen (V) [14:00:26]: Jeg skal være kort, jeg også.

Vi skal ta strømpriskrisen på alvor, men vi må huske på hvorfor vi har strømpriskrisen. Den er der på grunn av Russlands angrep på Ukraina, og den er der fordi Europa skal slutte med russisk gass. Derfor er det bra at vi produserer mer gass nå og eksporterer den til Europa. Samtidig må Europa også redusere bruken av både olje og gass, og vi skal støtte opp under det.

Så dette er et stort, bredt samarbeid det er riktig at Norge med våre kraftressurser er en del av, men der vi også skal være med og nå det målet vi i fellesskap skal nå, nemlig at vi skal bli uavhengig av russisk olje og gass – sammen med resten av Europa – samtidig som vi skal bidra til å redusere utslippene og nå de målene vi har satt oss i fellesskap i Europa, og gjøre det vi trenger for å holde 1,5-gradersmålet.

Lars Haltbrekken (SV) [14:01:46]: De skyhøye strømprisene som vi har vært vitne til denne vinteren og sist vinter, er totalt uakseptable. Derfor fikk SV tidligere i høst gjennomslag, i forhandlinger med regjeringen, for at man skal se på hvordan prisfastsettingen av strøm kan frikobles fra det europeiske gassmarkedet. Det er urimelig at prisen på forurensende gasskraft skal være det som driver også prisen på vannkraft i Norge.

Den offentlige utredningen som skal komme om dette, forhåpentligvis i løpet av neste år, vil kunne gi oss mange svar på hvordan vi faktisk skal løse den priskrisen som vi står oppe i. Den kan ikke vedvare dersom vi skal få til den satsingen som vi er avhengig av på grønn industri, og sikre husholdningene i Norge strøm til akseptable priser som ikke gjør at de blir flådd, slik som i dag.

Jeg kan love at vi i SV kommer til å følge opp både arbeidet med mandatet til den utredningen og utredningen i etterkant og fremme forslag som vil sikre at vi får større kontroll over kraftressursene og over hvordan prisen på strøm, som en avgjørende innsatsfaktor, faktisk settes.