Presidenten: Etter
ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at
taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og
3 minutter til medlemmer av regjeringen.
Videre vil presidenten foreslå at
det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil
fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen,
og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte
taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.
– Det anses vedtatt.
Lise Christoffersen (A) [10:03:16 ] (ordfører for saken):
Først av alt, takk til forslagsstillerne fra Kristelig Folkeparti
for å reise en svært viktig sak, nemlig behovet for at Stortinget
involveres i regjeringas arbeid med en sektoroverskridende strategi-
og handlingsplan for likestilling av mennesker med nedsatt funksjonsevne. Statsråden
har i sitt svarbrev til komiteen bekreftet at Stortinget vil bli
involvert på egnet måte. Selve det konkrete forslaget i saken fra
Kristelig Folkeparti gjelder et ønske om å få en stortingsmelding
med forslag til tiltak for utviklingshemmede spesielt.
Komiteen har ikke hatt høring i
saken. Vi vet likevel noe om organisasjonenes holdning i saken.
Organisasjoner som Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, FFO, og
Norges Handikapforbund, NHF, er mest opptatt av at de sikres reell
medvirkning og innflytelse i regjeringas arbeid med strategi- og
handlingsplan, herunder faste kontaktpunkter med sektoransvarlige
departementer. De er foreløpig ikke fornøyd med måten de er involvert
på, så langt. Statsråden har svart på dette i Dokument 15:1516 for
2017–2018 den 22. mai i år. Komiteen er delt i sin vurdering av
statsrådens svar. Flertallet har ingen ytterligere kommentarer utover
statsrådens svar på dette punktet. Mindretallet har fremmet forslag
som understreker at organisasjonene må trekkes tettere med i arbeidet
med strategiplanen enn det som har vært tilfellet til nå.
Når det gjelder ønsket om stortingsmelding,
er de utviklingshemmedes egen organisasjon, NFU, veldig klare på
at de ønsker en egen stortingsmelding om situasjonen for utviklingshemmede.
De andre organisasjonene støtter dem i det. Statsråden anser imidlertid
ikke det som hensiktsmessig, slik hun sier i svarbrevet til komiteen.
Komiteen har delt seg i et flertall
og et mindretall også på dette punktet. Flertallet viser til Jeløya-erklæringens
visjon om et samfunn der alle kan delta, og at en oppfølging av
det såkalte Rettighetsutvalgets anbefalinger, som gjelder hele livssituasjonen
til personer med utviklingshemning, vil bli ivaretatt gjennom strategiplanen
for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Mindretallet er ikke enig
i det og fremmer forslag om at det skal legges fram en stortingsmelding
med forslag til tiltak for at utviklingshemmede skal få oppfylt
sine menneskerettigheter på linje med andre, slik Norge er forpliktet
til etter FN-konvensjonen.
Mindretallet i komiteen har, foruten
forslag om tettere involvering av organisasjonene i utarbeidelsen
av strategiplanen og en egen stortingsmelding med tiltak for utviklingshemmede,
også fremmet tolv forslag der det skisseres hvilke temaer en slik
stortingsmelding bør omhandle. Jeg benytter anledningen til å ta
opp de forslagene Arbeiderpartiet står bak, og vil begrunne dem
i et seinere innlegg.
Presidenten: Representanten
Lise Christoffersen har tatt opp de forslagene hun refererte til.
Kristian Tonning Riise (H) [10:06:14 ] : Å styrke rettighetene
til mennesker med utviklingshemning er et viktig politisk arbeid.
Derfor har det også vært gjenstand for grundig utredning og debatt
tidligere. Det er viktig å ha med seg denne bakgrunnen når en skal
ta stilling til denne saken i dag.
Den 3. oktober 2016 leverte rettighetsutvalget
sin utredning NOU 2016: 17, På lik linje, til Barne- og likestillingsdepartementet.
I rapporten foreslås det åtte løft for å realisere grunnleggende
rettigheter for mennesker med utviklingshemning. Denne NOU-en var
en oppfølging av Meld. St. 45 for 2012–2013, Frihet og likeverd, som
ble behandlet i Stortinget høsten 2013.
I innledningen av stortingsmeldingen
kan vi lese:
«Tiden er moden for en ny gjennomgang
av levekårene for mennesker med utviklingshemming samt å vurdere
hvor langt vi er kommet i å gjennomføre ansvarsreformens mål».
Formålet med meldingen var å vurdere
i hvilken grad de politiske ambisjonene var gjennomført i praksis for
personer med utviklingshemning. Meldingen konkluderte med at målene
ikke var oppnådd, og at utviklingen på enkelte områder hadde gått
i feil retning. Derfor bad Stortinget den gangen regjeringen om
å sette ned et utvalg som skulle foreslå tiltak. Resultatet av det kan
vi som nevnt lese i NOU-en På lik linje.
Nå har vi egentlig kommet et steg
lenger. Regjeringen er i gang med å følge opp tiltakene som foreslås
i NOU-en, gjennom en strategiplan, som skal både inneholde en oversikt
over pågående tiltak og beskrive nye, konkrete tiltak.
Jeg vil i likhet med representanten
Christoffersen berømme Kristelig Folkeparti for at de løfter denne
problematikken. Vi er helt enige i intensjonen, men konklusjonen
i representantforslaget vil dessverre oppnå det motsatte av det
jeg antar er Kristelig Folkepartis ønske, nemlig å framskynde og
intensivere arbeidet med å bedre utviklingshemmedes rettigheter.
Det er også vanskelig å forstå logikken
bak forslagene til Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i denne
saken, som egentlig kun går ut på å detaljstyre hva en ny melding
skal inneholde – punkt for punkt. Det er fristende å spørre om de
samme partiene også ønsker at en ny melding eventuelt skal følges
opp av en ny NOU. I så fall er runddansen komplett.
Det er ikke en ny stortingsmelding
vi trenger nå. Det vi trenger, er handling. Det vi trenger, er konkrete
tiltak. Derfor bør Stortinget i dag unngå å instruere regjeringen i
å være mindre handlekraftig.
Hanne Dyveke Søttar (FrP) [10:09:15 ] : Inkludering av mennesker
er en prioritert oppgave for regjeringen. Dette gjelder alle mennesker,
inkludert mennesker med utviklingshemning, som dette forslaget omhandler.
Dette arbeidet er allerede i gang.
Som det ble nevnt, la rettighetsutvalget
fram sin utredning, På lik linje, høsten 2016. Regjeringen bruker denne
som en rettesnor for sitt videre arbeid. Regjeringen har også besluttet
å utarbeide en strategiplan, som skal følge opp de anbefalingene
som utvalget kom med. Denne planen skal beskrive politiske mål,
rammer og prioriteringer. Regjeringen vil i dette arbeidet også
gi en oversikt over pågående statlige tiltak og beskrive de tiltakene
som kommer.
Utredningen var grundig og omfattende.
Den genererte 139 høringsinnspill, der veldig mange var fornøyd med
den gjennomgangen som var gjort.
Mindretallet i komiteen har i denne
saken lagt fram 14 forslag. Intensjonen bak forslagene er man kanskje ikke
uenig i, men å be regjeringen legge fram en ny stortingsmelding,
er jeg ikke sikker på er rette veien å gå. Det som er viktig for
å komme videre, er rett og slett å komme videre. Hvis man sammenligner
mindretallets forslag med de åtte løftene i utredningen samt ser
på det som er varslet i svarbrevet fra statsråden, ser vi at innholdet
i disse forslagene allerede blir fulgt opp av regjeringen. Behovet
for en ny, eller nye stortingsmeldinger, er ikke til stede.
Sjøl om en offentlig utredning kan
følges opp av en stortingsmelding, er det ikke nødvendig i alle
saker, og i hvert fall ikke i denne saken, der arbeidet allerede
er i gang. Stortingets ønske om å bli involvert i arbeidet med strategiplanen
har blitt hørt.
Til slutt: Jeg har stor tro når
statsråden sier at hun vil orientere Stortinget på egnet måte om
arbeidet med å lage denne strategiplanen. Jeg ser fram til den orienteringen
og gleder meg til å se strategiplanen når den er ferdig. Jeg tror
den vil oppfylle alle ønskene vi her i salen har.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:11:42 ] : Jeg vil også takke forslagsstillerne
Olaug V. Bollestad og Geir Jørgen Bekkevold fra Kristelig Folkeparti
for forslaget, der de belyser de grunnleggende rettighetene til
mennesker med utviklingshemning.
Senterpartiet støtter fullt ut representantforslaget om
en egen stortingsmelding. Det framgår av mindretallsforslag nr. 2.
Det er spesielt at regjeringa ikke kan støtte det forslaget. Dersom
regjeringa sier at det er unødvendig å ha en stortingsmelding, hadde
det vært naturlig at regjeringspartiene i denne innstillinga kunne fortalt
konkret hva regjeringspartienes representanter i salen ønsker at
en skal ta fram i det arbeidet vi her snakker om.
Senterpartiet er opptatt av at vi
skal prøve å prioritere disse temaene. Det er diskutert mange ganger
tidligere, og det er sagt mye godt, men det som det mange ganger
står på, er at en ikke har greid å prioritere de nødvendige økonomiske
ressursene til å gjennomføre det. I innstillinga har vi derfor vært
veldig klare på at det å ha tett involvering av de funksjonshemmedes
organisasjoner sjølsagt er helt naturlig, og at de utviklingshemmede har
rett til å uttrykke sin mening og hevde sin rett på lik linje med
andre. Det er helt fundamentalt for at dette skal skje på en måte
som er mest mulig likeverdig med den som gjelder for dem som er
helt funksjonsfriske.
Ellers har vi gitt klar tilslutning
til å prioritere retten til arbeid, helsetjenester, utviklingshemmedes
muligheter til å ta et andre år på folkehøgskole, og gjennomgang av
erfaringene med vergemålsloven.
Forslagene som Senterpartiet ikke
er med på i innstillinga, er – som flere har vært inne på – forslag
som er godt ment. Vi ønsket å prioritere de forslagene vi var med
på, men vi har ikke noe ønske om at de andre ikke også skal være
med videre, spesielt forslag nr. 13, som går på meningsfylte fritidsaktiviteter.
Så Senterpartiet vil stemme subsidiært for forslagene nr. 8–13,
samt for forslag nr. 14, som er det løse forslaget fra Arbeiderpartiet,
fordi det gir en helhet. I innstillinga har vi ikke uttrykt oss
mot de forslagene, men vår tilrådning i innstillinga var et forsøk
på å prioritere det vi ser som helt grunnleggende viktig at en stortingsmelding
omfatter.
Solfrid Lerbrekk (SV) [10:14:41 ] : Eg vil fyrst nytta anledninga
til å takka Kristeleg Folkeparti for eit veldig godt forslag. Dette
er ei veldig viktig sak.
Me har som samfunn eit ansvar for
å leggja til rette for at alle skal få like moglegheiter og eit
godt liv. Dette arbeidet er spesielt viktig å følgja godt med på
overfor personar med ei eller anna form for utviklingshemning. Dette
er ei gruppe menneske som i kanskje spesiell grad ikkje alltid har
føresetnadene for å vera med i politiske lag og foreiningar. Det
er desse som kanskje har mest å stri med overfor eit systemtungt
Nav og andre viktige samfunnsinstitusjonar.
Forslaga me er med på, går gjennom
fleire viktige tema. Eg vil spesielt leggja vekt på to ting, for
det fyrste det daglege virket til ein person med utviklingshemning. Om
det er skule, VTA, ordinær arbeidsplass eller dagsenter, er det
noko av det viktigaste for både trivsel og utvikling. Difor er det
veldig viktig at me som politikarar passar godt på at desse samfunnsinstitusjonane
fungerer så godt som mogleg, og at dei er tilgjengelege for alle
som treng det.
Det andre eg vil nemna, er universell
utforming. Dette er ei fanesak når det gjeld lik tilgang og like
moglegheiter. Her har kommunane mykje ansvar, men det er vel så
viktig at regjeringa og Stortinget lager tydelege og konkrete krav,
der iallfall SV meiner at det må vera mest mogleg universell utforming.
Dette må regjeringa følgja nøye opp at skjer òg i kommunane.
I denne saka vert det votert over
mange gode forslag om kva me vil at regjeringa skal leggja fram
i ei ny stortingsmelding. Det vert hermed ei tydeleg bestilling
som denne gruppa menneske, som ikkje er representert i denne salen,
kan verta godt fornøgd med.
Dermed tilrår eg dei forslaga som
SV står bak, og varslar òg at me støttar det lause forslaget frå
Arbeidarpartiet.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:17:15 ] : Kristelig Folkeparti
er glad for arbeids- og sosialkomiteens innstilling, der flertallet
fremmer mange gode og viktige forslag, først og fremst forslaget
«Stortinget ber regjeringen legge
frem en stortingsmelding med forslag til tiltak for at utviklingshemmede
skal få oppfylt sine menneskerettigheter på lik linje med andre.»
Kristelig Folkeparti kommer til
å votere for alle forslagene. Vi støtter også forslag nr. 14, som
er fremmet av Arbeiderpartiet som et løst forslag i dag.
Når vi i bakgrunnen for forslaget
viser til regjeringens igangsatte arbeid med strategiplan for likestilling av
mennesker med nedsatt funksjonsevne, er det nettopp fordi vi vet
at det er slik regjeringen har sett for seg at den vil ta Rettighetsutvalgets
arbeid videre. En stortingsmelding om tiltak for utviklingshemmede
vil bare være delvis dekkende for den personkretsen regjeringens
strategiplan er ment å dekke. Her er det ulike grupper og ulike
behov. En del tiltak og rettighetsutfordringer er felles, andre
er veldig forskjellige. Hovedpoenget for Kristelig Folkeparti er
at vi mener det vil være positivt og veldig viktig for feltet at
Stortinget får anledning til en helhetlig gjennomgang. Arbeidet
for utviklingshemmedes rettigheter er ikke noe Stortinget bruker
altfor mye tid på. Det er sektoroverskridende og faller ofte mellom
stoler, og vi snakker om mennesker som mer enn noen andre skal ha
Stortingets oppmerksomhet.
Det er behov for oppfølging av NOU
2016: 17 På lik linje. Det er flott at regjeringen har igangsatt
et arbeid med en sektoroverskridende strategiplan for likestilling av
mennesker med nedsatt funksjonsevne. Jeg tror vi alle er enige om
at en stortingsmelding om utviklingshemmede og Stortingets arbeid
med dette ikke skal stå i veien for eller forsinke regjeringens
arbeid for likestilling av mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Snarere tvert imot – en helhetlig gjennomgang i Stortinget skal selvsagt
heller ikke være til hinder for at regjeringen fremmer konkrete
forslag sektorvis. Stortinget har behandlet en stortingsmelding
om mennesker med utviklingshemning før. Men 2013–2014 begynner å
bli en stund siden. Etter det har Rettighetsutvalget lagt fram sin
rapport, NOU-en har vært på høring. Alt dette viser store utfordringer.
Jobben vår er ikke å gi personer med utviklingshemning som en egen
gruppe helt egne rettigheter og plikter, men vi må løfte fram og
sikre at rettighetene er de samme uansett funksjonsevne, og at alle skal
ha de samme reelle rettighetene.
Kristelig Folkeparti mener det er
på tide med en helhetlig gjennomgang i Stortinget av utviklingshemmedes
situasjon og rettigheter. Og vi håper og tror at regjeringen vil
være interessert i å lytte til gode innspill og signaler fra Stortinget
når stortingsmeldingen behandles.
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [10:20:31 ] : Det å styrke
grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemning er
et svært sentralt arbeid for regjeringen og for meg. Det er et svært
givende arbeid, også fordi dette er et område det helt klart har
vært behov for en gjennomgang av, og hvor det helt klart er avgjørende
at vi gjør noen politiske prioriteringer. Dette gjelder innenfor
alle sektorer.
Barne- og likestillingsdepartementet
har orientert relevante sektordepartement om utvalgets forslag.
Utvalget har sett på funksjonshemmedes rettigheter og kommet med
sin innstilling. Vi har bedt departementet om å rapportere på hvordan
de følger opp utvalgets forslag, og flere av de ansvarlige departement
har allerede begynt arbeidet med følge opp, helt eller delvis, NOU-en som
ligger til grunn.
Derfor ønsket regjeringen å komme
raskt i gang med arbeidet med å følge opp den gode utredningen som
vi nå har på bordet, og derfor ønsket vi en strategiplan som består
av kun to ting, nemlig en strategidel som beskriver politiske mål,
politiske rammer og politiske prioriteringer om hvordan staten skal
innrette sin virksomhet for å oppnå likestilling av personer med funksjonsnedsettelser,
og del to er en handlingsplandel som representerer konkrete tiltak
som skal bidra til økt likestilling, både eksisterende tiltak innenfor
alle sektorer og nye tiltak som skal bidra til likestilling.
Målet med denne strategiplanen er
å sikre en mer koordinert og helhetlig innsats for likestilling
av personer med nedsatt funksjonsevne. Vi er godt i gang med arbeidet
med dialog med de funksjonshemmedes organisasjoner. Vi har et statssekretærutvalg
hvor alle relevante sektordepartement er representert, og det er
lagt opp til medvirkning fra de funksjonshemmedes organisasjoner.
Jeg er av den oppfatning at det
er viktig at vi jobber raskt med dette arbeidet, og jeg hadde sett
for meg at vi skulle fullføre strategiplanen. En stortingsmelding
vil forsinke arbeidet en stor del, fordi vi må forholde oss til en
del føringer og rammer for arbeidet som gjør at dette arbeidet nå
vil dra ut i tid, fremfor den raske tidsplanen vi hadde sett for
oss. Men det tar jeg til etterretning.
Presidenten: Det
åpnes for replikkordskifte.
Lise Christoffersen (A) [10:23:55 ] : Jeg har et spørsmål som
gjelder det siste statsråden sa om at arbeidet blir forsinket. Er
det noe i veien for at strategiplanen med forslag til konkrete tiltak
utformes som en stortingsmelding og presenteres for Stortinget før
den endelig bankes? Hvis det ikke er noe i veien for det, hvorfor
vil det da medføre en forsinkelse å involvere Stortinget?
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [10:24:24 ] : Det er ingenting
i veien for det, men som den erfarne representanten Lise Christoffersen
vet, er det en del føringer og rammer for arbeidet med en stortingsmelding
som forsinker prosessen veldig. Det er bl.a. knyttet til utredningsinstruksen
og til hvordan alle departementene involveres. Det er en rekke rammer
og føringer for et stortingsarbeid som gjør at det vil dra ut i
tid. Jeg ser ikke at det er noe i veien for å ha en stortingsmelding,
men da må jeg gjøre Stortinget klar over at det vil forsinke prosessen
en hel del. Det var også derfor regjeringen var opptatt av at vi
raskt skulle sette disse tiltakene ut i livet gjennom strategiplanen,
med overordnede mål og konkrete tiltak, slik at vi får gjort noe
med det det haster med, nemlig å sette inn tiltak som gjør at vi
får mer likestilte rettigheter for utviklingshemmede.
Lise Christoffersen (A) [10:25:29 ] : Takk for svaret. Jeg
lurer på om de forsinkelsene statsråden tenker på, også har noe
å gjøre med at kravene til en stortingsmelding gjør at de berørte
må involveres sterkere enn det som er tilfellet med en strategi-
og handlingsplan. Det ser jo ut til å ha blitt et kjennemerke for
regjeringa å holde organisasjonene på armlengdes avstand i saker som
er viktige for dem, så også i denne saken.
Ser ikke statsråden at det blir
bedre politiske beslutninger i saker som preges av åpenhet og medvirkning?
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [10:26:06 ] : Det medfører
absolutt ikke riktighet, det representanten Christoffersen står
her og sier. Funksjonshemmedes organisasjoner er veldig involvert
i dette arbeidet. Dette har ingenting med forsinkelser i forbindelse
med en stortingsmelding å gjøre. De ville selvsagt også blitt tatt med
i arbeidet med en stortingsmelding.
Det dette handler om, er at vi ønsker
å ha en effektiv framdrift. Derfor har vi dette statssekretærutvalget,
der funksjonshemmedes organisasjoner er involvert. Mitt embetsverk
har jevnlige møtepunkter med organisasjonene – det skal de også
ha fremover – og jeg ser frem til på torsdag formiddag å ha et samarbeidsmøte
med de funksjonshemmedes organisasjoner hvor vi skal sitte sammen
i departementet og diskutere hvordan vi sammen best kan komme frem
til tiltak som vil styrke rettighetene til de funksjonshemmede.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:27:12 ] : Det er mange fine ord,
og «strategiplan» er et av dem. En demokratisk strategi bygger jo
på en felles virkelighetsforståelse, og det er også et faktum som
må legges til grunn i en stortingsmelding. Og en plan er også noe
som må inngå i en stortingsmelding. Så jeg forstår ikke hva som
da skulle være problemet for regjeringa ved å legge fram en stortingsmelding.
Statsråden sier at det innebærer forsinkelser. Nå er det avklart
at det ikke har noe å gjøre med involvering av de organisasjonene
som har interesser i saken, så da er det første spørsmålet mitt:
Hvorfor er det forsinkelser?
Det viktigste spørsmålet er: Hvilke
realiteter i forslagene fra opposisjonen nå, forslagene nr. 1–14,
er strid med det som regjeringa arbeider med i sin såkalte strategiplan?
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [10:28:10 ] : Jeg vil selvsagt
ta inn alle de forslagene som vi jobber med, i strategien og i handlingsplanen,
og jeg vil vurdere alle de 14 forslagene som nå ligger på bordet.
Jeg ser frem til å legge frem en
stortingsmelding. Jeg er glad for at Stortinget ønsker å involvere
seg i dette arbeidet. Det eneste jeg er bekymret for, er at med
Stortingets vedtak i dag vil dette arbeidet forsinkes, fordi jeg som
ansvarlig statsråd er nødt til å forholde meg til en del instrukser,
føringer og rammer for en stortingsmelding, som man hadde unngått
med en handlingsplan.
Denne regjeringen er opptatt av
gjennomføringskraft. Vi er opptatt av å gjøre endringer som betyr
noe for folk, og særlig noe som betyr noe for rettighetene til de
utviklingshemmede. Det er derfor regjeringen ønsker å legge frem
en strategiplan, slik at vi kommer fort i gang med å gjøre disse
endringene. Nå må Lundteigen ta ansvar for at dette forsinkes, fordi
vi er nødt til å forholde oss til de føringer som foreligger for
en prosess knyttet til en stortingsmelding.
Karin Andersen (SV) [10:29:21 ] : Slik som statsråden nå uttrykker
seg, må vi ha en veldig stor forventning om at det kommer veldig
kraftige tiltak i budsjettdokumentet til høsten, for det er jo ingenting
som hindrer regjeringen i å legge fram gode forslag i budsjettdokumenter
eller i lovproposisjoner til Stortinget så raskt som det bare er
mulig å gjøre. Så mitt spørsmål til statsråden er om hun har tenkt
å gjøre det. Jeg tror ikke det kommer til å være noe flertall på
Stortinget som stemmer ned slike gode forslag som regjeringen da
kommer med.
Det andre spørsmålet handler om
at det i 2016 var et nasjonalt tilsyn med disse tjenestene, som
avdekte massive lovbrudd. Hva tenker statsråden om å sørge for at
slike lovbrudd ikke lenger skjer i tjenestene, enten det er i statlig
virksomhet eller i kommunal virksomhet?
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [10:30:21 ] : Jeg tar til
etterretning at det ser ut til at det blir stortingsflertall for
en stortingsmelding, og da kommer jeg med den stortingsmeldingen,
og det tar den tiden det tar, selv om jeg skal jobbe så raskt som
mulig.
Lovbruddene synes jeg selvsagt er
veldig alvorlig, og vi må sørge for at det ikke skjer igjen. Derfor
er jeg opptatt av å få til tiltak som virker, som sikrer de utviklingshemmedes
rettigheter, så fort som mulig.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:30:56 ] : Jeg synes det er
veldig flott at regjeringen nå har satt i gang et arbeid med en
strategiplan, som skal følges opp med en handlingsplan for å sikre
mennesker med funksjonshindringer større rettigheter.
Det er ingenting i veien for at
regjeringen også sektorvis kan komme til Stortinget med forslag,
til tross for at vi ber om en stortingsmelding. Men når statsråden bl.a.
skyver utredningsseksjonen foran seg som noe hun er nødt til å forholde
seg til, er vel utredningsseksjonen også noe regjeringen forholder
seg til – og bruker – når de selv jobber med enten strategiplan
eller handlingsplan. Så jeg kan ikke forstå at det skal være et
argument som forsinker denne prosessen veldig.
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [10:31:42 ] : Utredningsinstruksen
gjelder for en del dokumenter og prosesser som regjeringen utarbeider,
og som vi også leverer videre til Stortinget. En handlingsplan og
en strategiplan, som regjeringen ønsker å legge opp til, gjør at man
ikke trenger å forholde seg til en del av de føringene for prosesser
og utredninger som meldinger og proposisjoner krever at man gjør.
Regjeringen er – som representanten
Bekkevold vet – opptatt av å levere så raskt den kan. Jeg kan overfor Stortinget
ikke legge skjul på at en stortingsmelding tar mye lengre tid. Jeg
er glad for å kunne gjøre det. Jeg vil ta inn alle de tiltakene
som vi nå jobber med i strategiplanen og i handlingsplanen, i en
slik melding, og det er fint at Stortinget ønsker å involvere seg.
Det er viktig. Jeg har også snakket med Kristelig Folkeparti om
at jeg kom til å varsle at det var mulig å involvere Stortinget
også i høstens budsjett, men nå gjør vi det gjennom en stortingsmelding.
Presidenten: Replikkordskiftet
er omme.
De talere som heretter får ordet,
har en taletid på inntil 3 minutter.
Tore Hagebakken (A) [10:33:07 ] : Jeg kjenner NFU, NHF og FFO
som rimelig utålmodige organisasjoner, men de vil ha en stortingsmelding,
for de ser viktigheten av god forankring, ikke minst her i Stortinget,
av den nasjonale politikken som skal gi føringer for kommunesektoren,
som sitter på de fleste virkemidlene når det gjelder det vi her
har som tema.
Takk til representantene Geir Jørgen
Bekkevold og Olaug V. Bollestad for et godt forslag, som får meg
til å tenke tilbake til våren 2011 da jeg var saksordfører for en
lignende sak. Representantene Borghild Tenden og Trine Skei Grande
fra Venstre hadde fremmet forslag om å nedsette et offentlig utvalg
for å gjennomgå ansvarsreformen. En samlet helse- og omsorgskomité
sto bak innstillinga. Alle partier så at utviklingen hadde gått
i feil retning, og at noe måtte gjøres for å få dette politikkfeltet
tilbake på sporet, i samsvar med nasjonale politiske målsettinger.
Allerede i 2007 viste Sosial- og
helsedirektoratet – i rapporten «Vi vil, vi vil, men får vi det
til?» – at levekårene for mennesker med utviklingshemning utviklet
seg i utakt med målsettingene Stortinget hadde lagt til grunn. Og
i 2013 ratifiserte Norge FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker
med nedsatt funksjonsevne.
Som det ble sagt av Karin Andersen
her: I 2016 avdekket Helsetilsynet, gjennom nasjonalt tilsyn med
tjenester til personer med utviklingshemning, avvik fra lovverket
i 45 av 57 tilsyn. Vi kan også gå lenger tilbake i historien og
se på både barneboliger, avlastningsboliger og nasjonale tilsyn
om bruk av tvang og makt osv. Ingen partier ønsker vel denne situasjonen.
Vi har også Riksrevisjonens skarpe
kritikk av vergemålsreformen. En samlet kontroll- og konstitusjonskomité
støtter opp om Riksrevisjonens tilstandsbeskrivelse.
Jeg var sjøl også saksordfører for
en sak angående at barn skulle slippe å måtte bo på sykehjem. Jeg
skal innrømme at før jeg ble saksordfører for saken, var jeg knapt
nok klar over at dette var en problemstilling, men det var det.
Om det ikke gjaldt mange, så var det svært viktig at vi gjorde de
vedtakene vi gjorde, og de var enstemmige. Og når det gjelder boliger,
er det viktig å minne om det som står i FN-konvensjonen:
«at mennesker med nedsatt funksjonsevne
har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo,
på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform»
Vi har mye å ta tak i, og da skulle
jeg ønske at det hadde vært større enighet i Stortinget i dag enn
det er.
Karin Andersen (SV) [10:36:25 ] : Det er langt igjen til likestilling
for mennesker med utviklingshemning, og tålmodigheten er tydeligvis
stor i regjeringen, for det skjer forferdelig lite. På en del områder
kommer det svært negative ting fra regjeringen. Regjeringen har f.eks.
forsøkt å flytte varig tilrettelagt arbeid over til kommunene og
ta utviklingshemmede ut av den statlige arbeidsmarkedspolitikken.
Det er direkte diskriminering. Det er jeg enig med tidligere statsråd
fra Høyre, Victor Norman, i. Skal utviklingshemmede behandles likeverdig,
skal de være en del av den statlige arbeidsmarkedspolitikken, og
det tror jeg det er flertall i Stortinget for.
Når det gjelder bolig, nevnte representanten
Hagebakken det. Ja, det er slik at selv om utviklingshemmede skal
ha lik rett til å bestemme hvor de vil bo, ser vi stadig at de blir
plassert i store bofellesskap som ligner institusjoner, og at kommuner
velger å flytte dem, mot deres vilje, fra steder der de kanskje
har bodd i svært mange år og har tilknytning. De får korte husleiekontrakter,
slik at kommunene har mulighet til å flytte dem raskt.
Jeg leder kommunal- og forvaltningskomiteen.
Vi har diskutert dette også i forbindelse med ny kommunelov, når
kommunene nå skal få internkontrollansvar for mer. SV har advart
mot å svekke rettighetene i særlovgivningen til bl.a. mennesker
med utviklingshemning, fordi vi ser at det foregår faktiske lovbrudd
i mange kommuner. Derfor må disse rettighetene styrkes. Det trengs
en helhetlig gjennomgang på flere områder, men det er ingenting
i veien for at regjeringen kan styrke denne politikken på ulike
områder i budsjettet. Hvis de nå velger å ikke gjøre det, men skylder
på at det skal komme en stortingsmelding, ja, da er det et valg
regjeringen har gjort, og det er en reell nedprioritering. Og det
har de jo gjort gjennom flere år.
Det er mange ting på dette området
som virkelig trenger et skikkelig løft. Jeg skal nevne det siste,
og det er vergemålsordningen. Vergemålsordningen har vært dårlig.
Det har kommet en ny vergemålslov, men det er svært langt igjen
til vergemålsordningen virker godt nok for mennesker med utviklingshemning.
Jeg vet at i budsjettet ble vergemålsordningen styrket. Det trengs
en ytterligere styrking og en gjennomgang av ordningen, slik at
vi er sikre på at den virker godt nok for de menneskene som trenger
den. Der må regjeringen melde tilbake i budsjettdokumentene på ordentlig
vis, sånn at det er mulig å følge utviklingen.
Sheida Sangtarash (SV) [10:39:43 ] : SV kommer til å støtte
alle de forslagene som ligger i denne saken. Særlig glad er jeg
for det løse forslaget som fremmes om kartlegging av praksis i kommuner,
kommunenes SFO-tilbud og hvilket lovverk som eventuelt skal gjelde
for dem dette gjelder. Forslaget åpner også for helt konkrete tiltak.
I henhold til opplæringsloven har
kommunene anledning til å kreve betalt av foreldre som benytter
skolefritidsordninger til sine barn. Kommunene er pålagt å ha en
skolefritidsordning for elever til og med 4. årstrinn. Barn med
funksjonsnedsettelse kan være avhengig av praktisk bistand og tilsyn
etter skoletid også etter 4. årstrinn. Før vi fikk skolefritidsordningen,
var slik bistand og tilsyn hjemlet i sosialtjenesteloven – det som
nå er helse- og omsorgstjenesteloven. Barn er generelt fritatt for
egenbetaling for omsorgstjenester.
Foreldre til barn med funksjonsnedsettelse
har en omsorgsbyrde som er større enn foreldre flest har. Når de
i tillegg i enkelte kommuner må betale rundt 3 000 kr per måned
for nødvendig tilsyn for sine barn, legger kommunene stein til byrden.
Gjennom skolegangen kan foreldre til et barn med funksjonsnedsettelse
måtte betale over 200 000 kr mer for tilsyn etter skoletid enn foreldre
til barn uten funksjonsnedsettelse. SVs politikk bygger på tanken
om å jevne ut forskjeller og støtte opp under dem som har størst
behov. Det er feil å ta ekstra betalt av dem med behov for tilsyn
og bistand.
I politikken overfor mennesker med
nedsatt funksjonsevne er det vanlig å skille mellom funksjonsnedsettelse
og funksjonshemning. Funksjonsnedsettelser er det ofte ikke så mye
å gjøre med, men hvor hemmende en funksjonsnedsettelse er for personen
og familien, er et spørsmål om samfunnsutforming, tilrettelegging
og bistand. Barnekonvensjonens artikkel 23, punkt 3, sier at for
barn med spesielle behov på grunn av funksjonsnedsettelse skal slik
hjelp gis gratis når dette er mulig. Det å ikke kreve egenandel
for tilbudet før og etter skoletid etter 4. årstrinn er mulig for
Norge, og det er mulig for kommunene. SV støtter forslaget om kartlegging
av dagens praksis og forventer at regjeringen i utarbeidelsen av
stortingsmeldingen finner en løsning som kan avskaffe den urettferdige
praksisen med egenbetaling for skolefritidsordning etter 4. årstrinn
for barn med spesielle behov.
Lise Christoffersen (A) [10:42:41 ] : For Arbeiderpartiet er
det viktig å lytte til dem som har skoen på. Når de funksjonshemmedes
organisasjoner gir oss tydelige tilbakemeldinger, mener vi at vi
skal ta det på alvor.
Under vår regjering hadde vi f.eks.
en handlingsplan for et universelt utformet samfunn innen 2025.
Den målsettingen har dagens regjering fjernet. Tid går tapt. Det
beklager organisasjonene. Det beklager også vi. Vi har heller ikke
fått flertall for å sette et nytt mål om et tilgjengelig samfunn
innen 2025 og et universelt samfunn innen 2030.
Nå skal det altså lages enda en
strategiplan. Det er for så vidt positivt, men organisasjonene er
ikke fornøyd med måten de involveres på, og et av våre forslag tar
det, som sagt, på alvor. Kristelig Folkeparti har fortjenestefullt
fremmet forslag om egen stortingsmelding når det gjelder utviklingshemmede
spesielt. Regjeringa sier nei, organisasjonene sier ja. Da velger
Arbeiderpartiet å lytte til organisasjonene og støtter altså forslaget
fra Kristelig Folkeparti. Representanten Bekkevold kom jo egentlig med
et ganske godt tips til statsråden: Fortsett å jobbe med strategi-
og handlingsplanen – den gjelder dessuten flere enn de utviklingshemmede
– og kom så med stortingsmeldinga når den er ferdig.
Så har vi sagt noe om hva vi mener
en slik stortingsmelding bør omtale. Det bygger i det vesentlige
på rettighetsutvalgets åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter
for personer med utviklingshemning, men omfatter også noen andre
forhold, som fritidsaktiviteter, livssynsutøvelse, folkehøyskole,
vergemål og skolefritidsordning etter 4. klasse. Forslagene handler
egentlig om å se hele mennesket.
Jeg vil spesielt framheve ett av
forslagene, forslag nr. 4, som særlig viktig. Regjeringa har invitert
til en dugnad for et inkluderende arbeidsliv. Det må også gjelde utviklingshemmede,
men slik er det ikke i dag. For utviklingshemmede, som for alle
andre, er utdanning grunnleggende. Vi fremmer forslag om tilrettelagt
yrkesfagutdanning. NIFU har i en ny rapport vist at lærekandidatordningen
er bra for disse elevene, men svært få utviklingshemmede får slikt
tilbud i dag, selv om dette er rettighetselever. Det finnes noen
gode unntak – Østfold og Vestfold framheves. Nøkkelen til suksess
er forutsigbare betalingsordninger, opplæring i bedrift og et opplæringskontor
som lager fagplaner, justert ut fra den enkeltes ytelsesevne.
Men så er det neste steg. Forskning
viser at åtte av ti med utviklingshemning er uten jobb, selv om
de både vil og kan. Alternativet er kommunale dagsentre, men mange
har ikke det tilbudet heller. Det er uholdbart. Utviklingshemmede
fortjener at Stortinget tar dem på alvor. Derfor støtter vi forslaget
fra Kristelig Folkeparti om stortingsmelding. Derfor har vi lagt
inn en rekke forslag som kan sikre utviklingshemmedes rett til frie
og selvstendige liv. Vi mener det er for uklart hva regjeringa og
komiteens flertall egentlig mener bør gjøres.
Kjersti Toppe (Sp) [10:45:51 ] : Rettighetsutvalget – i ein
NOU frå 2016 – slo fast at menneske med utviklingshemming har ein
situasjon som ikkje er i tråd med menneskerettslege forpliktingar
og grunnleggjande rettar. NOU-en var eigentleg ganske alvorleg.
Han slo fast at personar med utviklingshemming vert diskriminerte
på ei rekkje samfunnsområde, både gjennom direkte forskjellsbehandling
og gjennom manglande tilpassing og tilrettelegging. Han slo fast
at utviklingshemma vert underlagde tvangsbehandling, utan at det er
nødvendig eller sakleg grunngitt. Han slo fast at elevar med utviklingshemming
ikkje får opplæring av den same kvaliteten som andre elevar, og
dei er ikkje inkluderte i normalskulen. Han slo fast at utviklingshemma ikkje
får den same tilgangen til forsvarlege helsetenester som andre,
og berre 25 pst. av dei som er utviklingshemma, har eit arbeid.
Det er dette bakteppet som er utgangspunktet
for det godt grunngitte representantforslaget frå Kristeleg Folkeparti,
og behovet for ei stortingsmelding. Eg synest det er ganske spesielt
å høyra på debatten her om kvifor ikkje dette feltet treng ei stortingsmelding,
at vi her skal gjera ein kvikkfiks og ha ein strategi som ikkje
skal forankrast i Stortinget. Eg høyrer statsråden seie at ho er glad
for at Stortinget vil «involvere seg». Dette er jo ei kjempeviktig
sak, og det er jo Stortinget som vedtar politikken. Korleis kan
ein laga ein strategi med politiske mål og handlingsplanar utan
at ein veit kva som er Stortingets vilje, og som ein da kan få fram
i ei stortingsmelding? Ein strategi treng ein ikkje å levera til
Stortinget. Ein strategi vert regjeringa sin strategi, som dei da
skal laga, uavhengig av kva som er Stortingets vilje på dette enormt
viktige og omfattande feltet.
Eg høyrer stortingsrepresentantar
frå regjeringsparti seia at dei gler seg til å lesa strategien.
Ja, men poenget er at det er jo vi som skal utforma denne strategien,
og så skal regjeringa gjera jobben. Det er i Stortinget denne politikken
må leggjast, og eg synest det er synd dersom det skal verta slik
at denne regjeringa i sak etter sak skal kunna leggja fram ein strategi
utan å ta inn over seg kva som er den politiske viljen i Stortinget.
Det vert ikkje ein god strategi dersom ein ikkje har eit samla storting
i ryggen og får fram dei gode vedtaka. Så seier representantar frå
regjeringspartia òg at ein trur at den vert god. Ja, men vi skal
ikkje tru, vi skal vita kva denne stortingsmeldinga – og påfølgjande
strategi og handlingsplan – vil omfatta.
Det er mange ting ein kan diskutera
i denne salen, men at dette feltet treng ei stortingsmelding, er
iallfall sikkert.
Lise Christoffersen (A) [10:49:14 ] : Bare et par kommentarer
til ting som har vært sagt: Representanten Søttar understreket behovet
for at vi nå kommer videre. Det mener vi også at det er et behov
for, men det går faktisk an å komme videre ved å involvere Stortinget. Som
representanten Toppe sa: Representanter for posisjonen gleder seg
til å se strategiplanen når den er ferdig. For vår del er det sånn
at vi gjerne vil inn før det, særlig fordi organisasjonene ikke
er fornøyd med måten de er involvert på. Da får jo også organisasjonene
en ny sjanse via Stortinget.
Nå har jo statsråden sagt i sitt
svarbrev til komiteen at hun vil sørge for at Stortinget blir involvert
i arbeidet med strategiplanen på egnet måte. Det hadde vært interessant
å høre om statsråden ville utdype hva hun mener med «egnet måte».
Når har statsråden tenkt å involvere Stortinget, og hvordan?
Da denne regjeringa tiltrådte, sa
faktisk statsministeren at nå skulle det bli andre boller i Stortinget,
nå skulle Stortinget få mye mer å si enn da den rød-grønne regjeringa
styrte. Men det ser jo ut til at opposisjonen er nødt til å sørge
for det selv, så det er fint hvis statsråden kan si hvordan hun
har tenkt å involvere Stortinget.
Jeg synes også det hadde vært fint
hvis statsråden kunne svare på om hun i det videre arbeidet vil
følge opp organisasjonenes krav om faste kontaktpunkter med sektoransvarlige
departementer. Eller er det sånn at statsråden mener at den rundebordskonferansen som
skal holdes om tre dager, er tilstrekkelig? Organisasjonene mener
i hvert fall ikke det.
Så har jeg én ting til som jeg har
lyst til å kommentere nærmere, og det gjelder det som flertallet
i komiteen viser til i innstillinga når det gjelder rettighetsfesting
av BPA som et viktig satsingsområde for likeverd og deltakelse.
I bladet Samfunn for alle, nr. 2 2018, fra NFU, refereres tall fra
Handikapforbundet som viser at før rettighetsfestingen oppga 83 pst.
at de kunne velge assistenter og bestemme hva, når, hvor og hvordan.
Etter rettighetsfestingen sier bare 49 pst. det samme. Jeg lurer
også på om statsråden kunne utdype om dette bekymrer henne, og hva
hun i så fall vil gjøre for at den rettighetsfestingen skal bli
reell.
Så har flere vært inne på behovet
for en ny vergemålsordning. Det kom jo en knusende rapport fra Riksrevisjonen
som Stortinget nettopp har behandlet, og det kunne også vært spennende
å høre hva statsråden akter å gjøre med det som ansvarlig koordinerende statsråd
på feltet. Det var jo den nye vergemålsloven som var det som måtte
til for at vi skulle ratifisere FN-konvensjonen i sin tid.
Karin Andersen (SV) [10:52:30 ] : Jeg tror jeg må minne statsråden
om – og dette gjelder alle statsrådene – at det er ikke like enkelt
for alle å få gjort sin mening kjent. Det er ikke alle som har sterke
økonomiske interesser bak seg, og som kan peke på statsbudsjettet
og si: Se, jeg går i pluss, sats på meg! Det er noen områder som
krever politisk vilje, og som krever at man tar klare politiske
valg for å prioritere det, framfor å telle penger, og dette er ett
av de områdene. Jeg klarer ikke å se noe stort engasjement fra regjeringen.
Jeg ser at statsrådene her er mer interessert i sin mobiltelefon
enn i å følge med på debatten.
Det er store, tunge utredninger
og dokumenter fra offentlige utredninger, fra kontroll- og tilsynsmyndigheter
og fra Riksrevisjonen som gjør at vi har et uendelig antall områder
som må endres dersom vi skal virkeliggjøre den reformen som man
for mange år siden kalte «ansvarsreformen». I starten klarte man
å holde seg til prinsippene. Etter hvert skled det ut. Derfor fikk
vi NOU-en som påviste at det hadde sklidd ut, og nå venter vi altså
på oppfølgingen.
Når det gjelder f.eks. brukerstyrt
personlig assistent, har SV fremmet forslag om det i forbindelse
med saken om kommuneøkonomien, som skal behandles i morgen, for
å forskriftsfeste ordningen, slik at det ikke blir forskjell mellom
kommunene, og for å utvide ordningen, slik at flere kan få dette.
Vi ber også regjeringen om å sette i gang et arbeid for å flytte
ordningen fra helse- og omsorgstjenestene til folketrygden. Det
er helt nødvendig, for det er et hjelpemiddel for flere enn dem
med utviklingshemning, men det er et godt hjelpemiddel for dem også.
Til slutt vil jeg si takk til representanten
Lise Christoffersen, som tok opp dette med videregående opplæring
og lærekandidatordningen. Den fungerer veldig godt der man har tatt
den i bruk, og den gjør at elever med utviklingshemning kan gjennomføre
et opplæringsløp og få fullført opplæringen. Det er uhyre viktig
at vi får på plass det, og at regjeringen også innser at man må
øke satsingen på varig tilrettelagt arbeid, i både egne bedrifter
og ordinært arbeidsliv, slik at flere kan få jobb.
Kristian Tonning Riise (H) [10:55:42 ] : Jeg tok ordet fordi
representanten Toppe og flere andre i denne saken har brukt taletid
på å forsøke å spre et inntrykk av at posisjonspartiene angivelig
mener at dette feltet ikke er av en slik viktighet at det trenger
en stortingsmelding, at vi mener at Stortinget på generelt grunnlag nærmest
ikke skal involveres i dette arbeidet. Det er feil. Vi mener det,
men Stortinget behandlet en stortingsmelding om dette høsten 2013.
Så fikk vi en NOU høsten 2016, som var en oppfølging av den stortingsmeldingen,
og nå er regjeringen egentlig i gang med å følge opp – punkt for
punkt – de forslagene som kom i NOU-en, med en strategiplan.
Og hvis vi leser forslagene fra
Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV i denne saken, går de i veldig
stor grad egentlig kun ut på å liste opp at man mener at en stortingsmelding
skal ta for seg hvert av de åtte punktene som kom i NOU-en som ble
levert høsten 2016. Det er da vi påpeker at vi nå ser ut til å være
inne i en litt uheldig runddans, hvor vi leverer stortingsmeldinger
og NOU-er som følger opp stortingsmeldinger, og så skal det nå være
en ny stortingsmelding som skal følge opp hvert av punktene i NOU-en.
Og da stiller jeg spørsmålet om det vil komme et nytt krav etter
det om at den nye stortingsmeldingen også skal følges opp av en
NOU.
Ja, vi mener at Stortinget skal
involveres i arbeidet, men nå er det tid for handling. Det ønsker
i hvert fall vi. Det er hevet over enhver tvil at en ny stortingsmelding nå
vil forsinke dette arbeidet, og det må også flertallet, som sørger
for det her i dag, være klar over.
Arild Grande (A) [10:57:51 ] : Jeg tar ordet for å minne om
hva som er utgangspunktet for at vi diskuterer denne saken her i
dag. Det er at organisasjonene på området ikke merker noen verdens
ting av den såkalte handlekraften fra regjeringen. Her viser man
til at det har vært prosesser med både meldinger og NOU-er, og at
regjeringen er godt i gang. Men det er jo organisasjonene selv som
sier at de ikke blir involvert av regjeringen, og de ser heller
ikke noe handlekraft. Derfor har de bedt Stortinget om å ta affære
og nå bestille et oppdrag fra regjeringen, for man kan ikke sitte
og vente på regjeringens sendrektighet i arbeidet.
Svaret fra statsråden til organisasjonene
er at når de får oppfylt sin vilje, ved at Stortinget ber om at
det tas grep, skal hun sette alt på vent. Alt hun har jobbet med, alt
hun har planlagt på området, skal nå stoppe fullstendig opp fordi
hun skal jobbe med en stortingsmelding. Unnskyld meg, president,
men slik kan vi ikke opptre overfor organisasjonene på et så viktig
felt. Det er jo ingenting som hindrer statsråden fra å fremme forslag
for Stortinget eller komme med budsjettforslag, hvis det er slik
at man faktisk planlegger en storstilt innsats på dette området.
Skulle det mot formodning ikke komme
forslag fra statsråden, eller i budsjettet nå, så er det ene og
alene fordi statsråden ikke har fått gjennomslag i regjeringen, eller
fordi man rett og slett ikke prioriterer det. Man kan altså ikke
sitte her og si at fordi man jobber med en stortingsmelding, så
skal man ikke gjøre noen verdens ting på dette området. Jeg tillater
meg å si at jeg synes det er svært arrogant overfor organisasjonene
som nå har jobbet for at Stortinget skal ta grep.
Statsråd Linda C. Hofstad Helleland [11:00:15 ] : Jeg ser frem
til å møte organisasjonene på torsdag, da vi skal ha et av våre
politiske samarbeidsmøter. Der skal vi gå gjennom og diskutere hvordan
vi sammen best skal fremme de utviklingshemmedes rettigheter.
Jeg er veldig overrasket over det
jeg hører fra opposisjonen, som hevder at bakgrunnen for at man
ønsker en stortingsmelding, er at organisasjonene ikke er fornøyd
med dialogen med departementene. Det er noe helt annet enn det vi
hører. Det vi hører etter at vi har fått på plass jevnlige møtepunkter
og jevnlig dialog mellom organisasjonene og departementets fagfolk,
som sitter og jobber med tiltakene i strategiplanen og handlingsplanen,
er at samarbeidet er godt. Man er godt fornøyd med at det er avtalt
faste møtepunkt fremover på dette feltet for å styrke rettighetene
og likestillingen.
Man må bare forholde seg til at
med den planen som regjeringen hadde med å følge opp arbeidet gjennom
en strategiplan, ville det ha kommet raskere. Vi ønsker å se dette
i en helhet. Derfor er det fint å skrive ny stortingsmelding. Det
er som det er sagt her tidligere: Det ble behandlet en stortingsmelding
i 2013, som pekte på at man skulle ha en NOU for en gjennomgang,
og regjeringen satte ned et utvalg. Da ble det skissert at man burde
komme raskt i gang med å følge opp denne gjennomgangen og komme
med tiltak. Den raskeste muligheten for å få til det, var gjennom
en handlingsplan eller en strategiplan. Da vi fra regjeringens side
for bare kort tid siden fikk vedtatt en stortingsmelding i Stortinget,
som bad oss om å følge opp, og vi gjør det, er det litt merkelig
at Stortinget vil ha oss til å føre alt arbeidet vi nå gjør, tilbake
til Stortinget i en ny stortingsmelding.
Men hvis Stortinget mener at det
er den viktigste og riktigste veien å gå videre, er det med stor
glede jeg skal legge frem for Stortinget disse tiltakene, som jeg
skal komme frem til i samarbeid med organisasjonene, et samarbeid
vi er godt i gang med. Da vil vi selvsagt ta inn de forslagene som
vi nå jobber med i strategiplanen. De blir da lagt frem for Stortinget
i egnet form.
Presidenten: Representanten
Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til
en kort merknad, begrenset til 1 minutt.
Karin Andersen (SV) [11:03:31 ] : Statsråden må forstå at det
er organisasjonene som har bedt Stortinget gjøre dette. Da burde
statsråden ta det inn over seg og forstå den tilbakemeldingen. Det
er ene og alene statsråden og regjeringens ansvar hvis det ikke
kommer nye tiltak raskt. Det er i så fall en prioritering som regjeringen
gjør, og som de sjøl må ta ansvar for.
Det er ett tema jeg har behov for
å nevne. Det er et tema mange synes er vanskelig å snakke om. Det
er at utviklingshemmede på lik linje med andre har seksualitet og
seksuelle behov. Det er vanskelig for dem å sette ord på det og
utforske sin egen seksualitet. Sjøl om det er slik undervisning
i skolen, er det manglende kunnskap om dette også hos tjenesteyterne,
så det er viktig at de som jobber med utviklingshemmede, får god
kunnskap om dette, slik at de kan hjelpe utviklingshemmede til å ha
et godt liv på alle livets områder.
Presidenten: Flere
har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.