Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:25:12]: Fremskrittspartiet registrerer at heller ikke den rød-grønne regjeringen makter å forholde seg til den såkalte handlingsregelen for bruk av petroleumsinntekter, en handlingsregel som flertallet i forbindelse med en sak vi skal behandle senere i dag, sannsynligvis vil omdøpe til handlingsregelen for bruk av pensjonspenger. Et artig paradoks i et ellers forutsigbart budsjett.

Hver gang Fremskrittspartiet minner de øvrige partiene om at handlingsregelen aldri har vært overholdt, sier de samstemt at handlingsregelen er fleksibel, og at det kan benyttes mer penger enn regelen tilsier, i perioder da norsk økonomi har svak vekst og aktivitet og derfor trenger stimuli. Ja vel, men det er jo samtidig unison enighet om at norsk økonomi for tiden er inne i en svært god periode. Ja, Regjeringen sier selv i tilleggsproposisjonen at aktiviteten i norsk økonomi er høy, og at den økonomiske veksten er sterk. Så hvordan forsvares og forklares da petroleumsinntekter brukt utover handlingsregelen? Jo, da introduserer man i Finansdepartementet det fjonge begrepet at bruken av petroleumsinntekter virker nøytralt på den økonomiske aktiviteten. Så enkelt kan det altså gjøres. Passer ikke kartet med terrenget, så endrer man terrenget med et pennestrøk.

I Regjeringens tilleggsproposisjon står det videre:

«Når staten bruker oljeinntekter til å finansiere økt offentlig forbruk, må ressurser flyttes over fra andre næringer.»

Det er en formulering som mange vil kjenne igjen fra sine egne økonomistudier. Problemet er imidlertid at ovennevnte læresetning ikke skiller mellom forbruk og investeringer. Mens forbruk er en gjentakende utgift som svært sannsynlig vil være å finne igjen i kommende års budsjetter, er investeringer engangsutgifter. Videre tar ikke læresetningen hensyn til hvor i økonomien en eventuell investering finner sted, den tar ikke hensyn til hvorvidt det anskaffes eller handles i utlandet, og den tar ikke hensyn til den alternative bruken av pengene. Læresetningen ignorerer også den helt avgjørende problemstillingen, nemlig hvorvidt investeringen vil være en utgift til inntekts ervervelse.

La oss arbeide ut fra Regjeringens ovennevnte økonomiske læresetning og benytte et eksempel fra Forsvaret. Dagens Hercules transportfly er svært gamle og krever kontinuerlig omfattende vedlikehold. Blant annet skal vingene på flyene i nær framtid skiftes. Dette vil kreve store investeringer og mange årsverk i offentlig og privat sektor. De offentlige pengene som benyttes til dette formålet, vil naturlig nok bli en del av den norske innenlandsøkonomien og i makroøkonomisk betydning bidra til økt forbruk, inflasjon og press på renten. Dersom Regjeringen alternativt velger å anskaffe nye transportfly fra enten bedriften EADS i Frankrike eller Lockheed Martin i USA, vil dette koste ca. 4 milliarder kr. Dette vil være strategiske transportfly som kan frakte våre soldater med maksimal sikkerhet over lange distanser uten dyre og tidkrevende mellomlandinger. Nye fly vil også kreve minimalt med vedlikehold. Ifølge Regjeringens logikk vil en slik offentlig anskaffelse medføre at ressurser flyttes over fra andre næringer, i hovedsak fra konkurranseutsatte næringer, slik Regjeringen selv skriver. Med andre ord: Dersom vi bruker 4 milliarder kr av vårt enorme overskudd til anskaffelse i utlandet av nye transportfly med minimalt behov for vedlikehold, vil dette svekke privat næringsvirksomhet i Norge. Dersom vi imidlertid bruker flere titalls millioner på å vedlikeholde eldgamle transportfly, vil dette ikke få konsekvenser for annen industri. Med andre ord: 4 overskuddsmilliarder brukt i utlandet vil virke ødeleggende for konkurranseutsatte næringer i Norge, mens 40–60 mill. kr brukt på vedlikeholdet i Norge ikke vil få tilsvarende konsekvenser. Dette er ikke bare interessant, men banebrytende økonomisk tenkning.

Slik kan man fortsette på investeringsområde etter investeringsområde. I en artikkel i Dagens Næringsliv 22. oktober skriver tidligere arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Norman at verken hensynet til kommende generasjoner eller stabiliseringspolitikken er den virkelige begrunnelsen for handlingsregelen. Han sier videre at det finnes mange bruksområder for oljepengene som ikke skaper særlig press i økonomien. Han nevner i fleng: utenlandske entreprenører som bygger veier i Norge, kjøp av helsetjenester i utlandet, import av PC-er til elever og studenter, kapitalutstyr til sykehusene, investeringer til framtidig inntekts ervervelse osv. For 38 representanter i dette storting vil dette lyde kjent. Kanskje ikke så rart, for Victor D. Normans opplisting er nær sagt en kopi av Fremskrittspartiets prinsipp- og handlingsprogram. Men vi kan ikke gjøre det allikevel, fortsetter Norman, dette fordi en slik politikk er å oppfatte som en salamitaktikk fordi politikerne ikke vil klare å begrense antall salamiskiver med den konsekvens at hele pølsa blir spist opp. Også enkelte i den rosa tabloidpressen har framført den samme argumentasjonen. Men hvor mye innsikt ligger det egentlig i disse advarslene?

Fremskrittspartiet, som har lagt fram det mest investeringsintensive budsjettet av partiene på Stortinget, foreslår eksempelvis at statsbudsjettets budsjetterte overskudd for 2006 reduseres med 16 milliarder kr. Med andre ord: Mens Regjeringen foreslår å overføre 316 milliarder kr til Petroleumsfondet neste år, foreslår vi at det overføres 300 milliarder kr. Med begge budsjettforslagene vil altså salamipølsa vokse. Ja, den vil faktisk vokse mer og fortere enn noen gang tidligere.

På bakgrunn av ovennevnte fremmer Fremskrittspartiet følgende forslag for å styrke den langsiktige veksten i norsk økonomi, noe som på sikt vil skape grunnlag for økte skatter og avgiftsinntekter til staten:

Vi foreslår for det første 2 milliarder kr i innskuddskapital i Statnett. Statnett står overfor store investeringer i sentralnettet for strøm. Det er noe Stortinget har vært kjent med i lang tid. Nå trenger de tilførsel av egenkapital. Stortinget har tross alt forsynt seg relativt sjenerøst av egenkapitalen ved tidligere statsbudsjett, så der er det veldig lite akkurat nå. Men både Bondevik-regjeringen og Stoltenberg-regjeringen har sviktet. Vi risikerer dermed at Statnett må utsette investeringene i forsyningen. Dermed setter vi forsyningssikkerheten i fare. I tillegg risikerer Statnett å få redusert sin kredittrating, som ifølge selskapet kan bety økte lånekostnader allerede ved nyttår. Det øker også faren for økt nettleie.

Vi foreslår for det andre 10 milliarder kr til opprettelse av et forskningsfond innen olje og energi. Petroleumsvirksomheten er den viktigste næringen vi har, og den vil stå for en betydelig del av norsk verdiskaping og eksportinntekter de nærmeste årene. Fremskrittspartiet har flere ganger foreslått at forskningsarbeidet skal skje gjennom fondstildeling. Vi foreslår derfor at det opprettes et forskningsfond på 10 milliarder kr, der avkastningen brukes til forskning.

Vi foreslår for det tredje at det etableres et statlig selskap for infrastruktur for gass, og foreslår at det blir avsatt 5 milliarder kr til dette formålet. Bortimot 99 pst. av norsk naturgass eksporteres. Samtidig står Norge i fare for å få kraftrasjonering i et tørrår. Dette er ikke akseptabelt, noe også enkelte i Arbeiderpartiet mente før stortingsvalget. Etter valget er imidlertid tonen en annen. Nå skal vi vente og se, vi skal vurdere og evaluere. Det er trist å se at Arbeiderpartiets fornuftige standpunkt i opposisjon har forvitret til en vente og se-holdning straks de har fått makt og innflytelse. For Fremskrittspartiet er det imidlertid også etter valget viktig at myndighetene tar ansvar for hovedinfrastrukturen for gass, på samme måte som de gjør for strøm.

For det fjerde foreslår vi at det etableres et investeringsselskap innenfor Argentum på 1,8 milliarder kr. Argentum er et vellykket eksempel på samarbeid mellom private og staten og bør derfor utvides. Vårt forslag vil gi mulighet for en videreutvikling av selskapets aktivitet opp mot mer moden virksomhet. Den aller beste måten er imidlertid å sikre tilstrekkelig risikokapital til næringslivet ved å la bedrifter og privatpersoner få beholde mer av sitt overskudd og sine inntekter. Når dagens regjering ikke er villig til å innse denne sammenhengen, men derimot øker skattetrykket for å fylle opp en allerede svulmende statskasse, er det behov for at vi som politikere tar grep, ikke fordi det nødvendigvis er den beste løsningen, men fordi den rød-grønne regjeringen hindrer privat kapitaltilførsel.

På vegne av Fremskrittspartiet tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag, slik de ligger i innstillingen.

Helt avslutningsvis ønsker jeg å informere om at i løpet av de ca. 10 minuttene jeg har stått på denne talerstolen, har Petroleumsfondet økt med over 6 mill. kr – sikkert til stor glede for utenlandske kapitalforvaltere og bedrifter i våre konkurrentland.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [13:34:04]: (komiteens leder): Når det gjelder den generelle økonomiske politikken, viser jeg til finansdebatten tidligere i høst.

Når det gjelder debatten om Petroleumsfondet, viser jeg til debatten om Statens pensjonsfond i Odelstinget senere i dag. Jeg vil derfor her avgrense meg til å tilrå komiteens innstilling.

Presidenten: Presidenten lurer på om representantar frå Høgre, Venstre eller Kristeleg Folkeparti skal fremme eit forslag?

Jan Tore Sanner (H) [13:34:44]: For ordens skyld tar jeg opp det forslaget som presidenten henviste til.

Presidenten: Representanten Jan Tore Sanner har teke opp det forslaget han sjølv refererte til.

Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 4.