Stortinget - Møte onsdag den 2. juni 2021

Dato: 02.06.2021
President: Eva Kristin Hansen
Dokumenter: (Innst. 570 S (2020–2021), jf. Meld. St. 25 (2020–2021))

Innhold

Sak nr. 6 [10:55:35]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Likeverdsreformen – Et samfunn med bruk for alle (Innst. 570 S (2020–2021), jf. Meld. St. 25 (2020–2021))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordne debatten på følgende måte: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil åtte replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Kjersti Toppe (Sp) [] (ordførar for sakene): Ei av velferdsstaten si viktigaste oppgåve er å gi trygge og gode tenester for dei med størst behov. Regjeringa har lagt fram likeverdsreforma, som skal retta merksemda mot tilboda til barn og barnefamiliar som har behov for samansette tenester.

Målet er alle einige i, at desse skal ta imot samanhengande tenester, skal vera sjef i eige liv, ha ein meiningsfylt kvardag og oppleva ivaretaking og inkludering som pårørande. Det er òg desse fire innsatsområda som vert tatt opp i planen, og som skal bidra til at vi når desse måla.

Regjeringa skriv at reforma skal gjennomførast i perioden 2019–2023. I meldinga vert det vist til både gjennomførte, pågåande og nye tiltak. Fleire offentlege rapportar har synleggjort behovet for ei likeverdsreform, og vi har hatt mange debattar her i Stortinget. For barn og unge med funksjonsnedsettingar er det ei særleg utfordring knytt til umyndiggjering og manglande brukarmedverknad.

Sjølv om ein samla komité står bak intensjonen og i stor grad er einige om tiltaka, er meldinga òg kritisert for å vera for lite konkret, og for at mange av tiltaka er enda fleire utgreiingar, nye gjennomgangar, meir kunnskapsinnhenting og varsel om fleire handlingsplanar og stortingsmeldingar.

Dei konkrete lovendringane vert presenterte i Prop. 100 L for 2020–2021, som vi òg debatterer i dag i denne samledebatten. Eit forslag til lovendring er at ein vil leggja til rette for auka behandling av personopplysningar for å nå måla om betre velferdstenester for barn og unge. Det vert òg føreslått å tydeleggjera, harmonisera og styrkja sektorens plikt til samarbeid, og at merksemdsplikt og opplysningsplikt til barnevernstenesta skal omfatta alle som utøver teneste eller har arbeid etter opplæringslova og friskulelova.

Eit forslag som eg vil trekkja fram, er forslaget om lovpålagte samarbeidsavtaler som skal utvidast til òg å gjelda barn og unge med behov. Eit fleirtal i komiteen vil gå lenger og ber om ei utgreiing av å lovfesta barns rett til heilskaplege og koordinerte tenester. Desse partia vil gjera greie for det i sine innlegg.

Forslaget om barnekoordinator har fått størst merksemd. Det skal innførast som både eit pliktvedtak og ein rett. Forslaget får oppslutning av ein samla komité.

Rett til barnekoordinator skal gjelda for familiar med barn, eller som ventar barn, med alvorleg sjukdom. Samtidig vert det føreslått å fastsetja retten til den etablerte koordinatorordninga vi har i dag. Mange foreldre opplever at informasjonen om tenestene og hjelpesystemet er mangelfull, tilfeldig og personavhengig, og at det er dei sjølve som må vera sin eigen koordinator og finna ut av, utløysa og koordinera den hjelpa dei har behov for. Mange opplever òg at hjelpetilbodet er for knapt, at det er for fragmentert og for lite koordinert. Håpet er at rett til barnekoordinator vil kunna gi foreldre avlasting og hjelp til å manøvrera behova til kvar tid. Ein samla komité strekar under at kravet om «alvorlighet» ikkje må tolkast for strengt.

I innstillinga er Senterpartiet med i merknader der vi viser til at fleire høyringsinstansar problematiserer at det kan verta uklart kva som er barnekoordinatoren sitt ansvar, og kva som er ansvaret til den eksisterande koordinatorordninga. Vi skriv òg at det er ei generell utfordring i dagens helsevesen at Stortinget lovfestar nye pasientrettar utan at dette får særlege konsekvensar for pasientane likevel fordi ordninga ikkje er finansiert og ikkje vert tilbydd. Eit eksempel er kontaktlegeordninga og retten til koordinator i dagens spesialisthelseteneste. Vi fremjar òg eit forslag om fullfinansiering.

Med det vil eg ta opp dei forslaga Senterpartiet er med på saman med Arbeidarpartiet og SV.

Presidenten: Da har representanten Kjersti Toppe tatt opp de forslagene hun refererte til.

Tore Hagebakken (A) []: Mange med funksjonsnedsettelse og deres pårørende får for lite tjenester og tilrettelegging, og tjenestene er for fragmenterte, som saksordføreren også sa, og rettssikkerheten for svak. Arbeiderpartiet savner de effektive tiltakene i det som er lagt fram.

Ønsker regjeringa å bedre situasjonen for mennesker med nedsatt funksjonsevne, er det underlig at regjeringspartiene i Stortinget stemte mot å inkorporere FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne – CRPD – i norsk lov. I motsetning til målsettingen i likeverdsreformen dekker CRPD alle situasjoner og aldersgrupper.

Skal man endre situasjonen til mennesker med nedsatt funksjonsevne, må tiltakene finansieres. Likeverdsreformen er et forsøk på å gjøre opp regning uten vert, sånn jeg ser det.

Fra meldingas kapittel 8 kan man lese:

«Det er en gjennomgående forutsetning at gjennomføringen av reformen skal skje innenfor de til enhver tid gjeldende rammer for kommuner, helseforetak, departementene (…) og departementenes underliggende etater.»

Før likeverdsreformen var det slik at kommuner, helseforetak, departementene og underliggende etater kunne gjøre alt som de hadde råd til, og som ikke var ulovlig. Slik kommer det fortsatt til å være. Når situasjonen før og etter reformen er den samme, er det vanskelig å få øye på selve reformen.

Koordineringen av tjenestetilbudet er en gjenganger i likeverdsreformen. Nylig behandlet Stortinget Meld. St. 21 for 2020–2021, Fullføringsreformen – med åpne dører til verden og framtiden, om den videregående skolen. I meldinga varslet regjeringa ingen tiltak overfor elever med funksjonsnedsettelse, dette skulle utredes senere. Dette til tross for at NOVA i 2014 kom med en forskningsrapport som viser at 64 pst. av barn med fysiske funksjonsnedsettelser ikke fullfører videregående skole, mot 17 pst. av den sammensatte elevgruppen.

Mange kommuner sliter med svak økonomi. Kommunale budsjettbehandlinger blir et spørsmål om hvor det skal kuttes. Når det gis lite tjenester, vil dette framstå som ukoordinerte tjenester. Slike situasjoner løses ikke med lovparagrafer eller utredninger, men gjennom å styrke kommunenes økonomi. Lov og forskrift kan være, men trenger ikke å være, et effektivt virkemiddel. Koordinering av tjenestene reguleres i stor grad gjennom retten til individuell plan og retten til koordinator.

Et søk på Lovdata viser minst 27 lover og forskrifter som hjemler individuell plan. Det er ikke sikkert det blir mer koordinering av flere lover.

Samhandlingsreformen og individuell plan hadde som målsetting å sikre sømløse tjenester til innbyggere med sammensatte behov og koordinerte tjenester. Behovet for en likeverdsreform kan forstås som regjeringas manglende oppfølging av eksisterende tiltak, med samme målsetting som likestillingsreformen, f.eks. individuell plan og samhandlingsreformen.

Det å ha en jobb å gå til, utrette noe av verdi og ha gode kolleger, er særdeles viktig. I størstedelen av livet vårt er vi på jobben store deler av tiden. Blant personer med utviklingshemming er det et fåtall som har jobb. Mener man noe med likeverd, må man vektlegge retten til å ha en jobb å gå til de rundt 40 arbeidsføre årene vi har.

Arbeiderpartiet har et forslag sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide modeller som sørger for en sømløs overgang fra videregående skole til VTA (varig tilrettelagt arbeid) for ungdom som har behov for dette.»

Jeg skulle ønske at samtlige partier som prater om likeverd, kunne støtte forslaget.

Vi har også til behandling Prop. 100 L, som omhandler en rekke endringer i velferdstjenestelovgivningen. Min medrepresentant Haukeland Liadal vil komme tilbake til dette i et senere innlegg i den saken. Men det er verdt å merke seg at det er en svakhet at boligsituasjonen og behovet for tilrettelagte boliger ikke er nærmere omtalt i regjeringas likeverdsreform. Det er behov for et krafttak for å sikre bosituasjonen for dem med behov for sammensatte tjenester. Nå har regjeringa sjansen til å gjøre noe med dette, men den sjansen har de ikke grepet.

Jeg tar opp forslagene fra Arbeiderpartiet og SV.

Presidenten: Representanten Tore Hagebakken har tatt opp de forslagene han refererte til.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) []: Det er til enhver tid mange familier som lever et helt annet liv enn familier flest. Familier som lever med barn som har funksjonsnedsettelser og/eller kronisk sykdom, står i de samme utfordringene som familier flest, bare mye mer hektisk og uforutsigbart. Vi har styrket rettighetene til pårørende, vi har rettighetsfestet brukerstyrt personlig assistent, vi har styrket pleiepengeordningen, og vi har løftet frem barnepalliasjon som en viktig satsing. Men fortsatt får vi høre at det er vanskelig å finne ut av rettigheter, muligheter og tilbud. Det er fortsatt en kamp for å bli sett og hørt, og det er fortsatt mangel på koordinering og forutsigbarhet.

Det er en styrke i reformen at tiltakene ikke er begrenset til helse- og omsorgssektoren eller utdanningssektoren, men har som mål å bidra til sammenhengende tjenester på tvers av sektorer og nivåer. En likeverdsreform må handle om å gi både barnet og søsknene et så godt og normalt liv som mulig. Foreldre trenger egentid og krefter til å stå i jobb. I proposisjonen foreslås det å lovfeste en barnekoordinatorordning, styrke samarbeidet mellom velferdstjenestene, utvide ordningen med lovpålagte samarbeidsavtaler og harmonisere reglene om individuell plan.

Det er positivt at regjeringen arbeider med klart språk, en nasjonal plan for sjeldne diagnoser og en ny strategi for økt digital deltakelse og kompetanse. Fremskrittspartiet støtter sterkt opp om målet om at familier som har eller venter barn med alvorlige sykdom, skade eller funksjonsnedsettelse, skal få være sjef i eget liv. Det betyr for oss koordinerte og sømløse løsninger, medbestemmelse og valgfrihet. Fremskrittspartiet fremmet under behandlingen av Dokument 8:3 S for 2020–2021 forslag om nødvendige lovendringer som gjør at norsk lovgivning blir i tråd med FN-konvensjonen om rettigheter for mennesker med funksjonsnedsettelser. En koordinator vil være viktig for å avlaste familiene. Koordinatorene kan bidra til å finne frem i ulike tilbud og hjelpe til med å skrive søknader. Det skal etableres en kontaktfamilieordning for gravide som venter barn med en diagnose, slik at familiene i tillegg til medisinsk informasjon kan få tilbud om å møte en familie i en liknende situasjon.

For en tid tilbake støtte jeg på følgende eksempel: en småbarnsfamilie med begge foreldrene i arbeid og det minste barnet med store hjelpebehov og til tider livstruende sykdom. Familien fikk innvilget BPA om morgenen slik at alle skulle rekke barnehage, skole og arbeid, samt tilsvarende på ettermiddagen for å kunne lage middag, hjelpe de eldste med lekser samt kjøring til fritidsaktiviteter. Men i barnehagen hadde kommunen bestemt at barnet skulle ha en annen assistent. Så hver gang barnet var sykt, og alle dagene barnehagen ringte og sa at de måtte hente tidligere fordi barnet var blitt dårlig, sto foreldrene uten bistand. Istedenfor å ha en BPA som bisto hele dagen, opplevde BPA-en en oppstykket hverdag, barnet måtte forholde seg til flere gjennom dagen, og det ga null fleksibilitet for foreldrene, som forsøkte å stå i jobb. Det er slike dårlige løsninger som jeg håper at vi ikke vil se flere av.

Arbeidet som pårørende gjør, må anerkjennes, og pårørende må få den hjelpen og støtten som de trenger. Det er derfor bra at regjeringen vil opprette en egen tilskuddsordning for utvikling av mer fleksible former for avlastning. Mange familier med barn med sammensatte behov bruker mye tid på å slåss med hjelpeapparatet. Familiene påføres en tilleggsbelastning ved å måtte bruke tid på å klage på vedtak som ofte blir omgjort gjennom klagebehandling. Det er en tilleggsbelastning at klagesaksbehandlingen tar lang tid. Fremskrittspartiet fremmer forslag om å sørge for at saksbehandlingstiden reduseres.

Flere høringsinstanser har bedt om at barn og unge må få en rett til helhetlige og koordinerte tjenester, og at det ikke er tilstrekkelig at velferdstjenesten har en plikt til å samarbeide. Fremskrittspartiet fremmer forslag om det. Fremskrittspartiet er videre bekymret for at kravet om alvorlighet kan føre til at det blir en diskusjon om hvorvidt sykdommen og funksjonshemmingen er alvorlig nok til å falle inn under ordningen. Komiteen understreker at kravet om alvorlighet ikke skal tolkes strengt. I tillegg til endringen i regelverket er det behov for å jobbe med tiltak som bidrar til at individuell plan tas i bruk og benyttes i tråd med intensjonen. Dette er en kamp vi har stått i i veldig mange år, og den kampen må bare fortsette.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Likeverdsreformen kunne vært en reform for likestilling og frihet. Men med denne meldingen og lovforslaget blir det ikke det. Mye av saken er oppramsing av igangsatte tiltak og planlagte strategier. Det er ett tiltak som ville gitt mer likestilling og frihet, og det er å ta konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, CRPD, inn i norsk lov.

Vi har laget så mange hindringer for mange. Skoler og helsehus er ikke godt nok tilrettelagt. Språk og informasjon fra det offentlige er ikke bra nok. Vi må ta CRPD inn i norsk lov for å styrke rettighetene for dem som har nedsatt funksjonsevne. Det vil endre landet vårt til det bedre. Det ville vært en god likeverdsreform!

SV kan ikke fremme CRPD siden Stortinget har stemt det ned tidligere, men vi fremmer flere andre forslag, og SV får flertall for to.

SV støtter og får på plass en ordning med en barnekoordinator, men i proposisjonen var det ingen forslag om plikt til å gi helhetlige tjenester for barn. Det er ikke bra nok. Flere organisasjoner, som FFO og Barneombudet, ber om at barn og unge får en rett til helhetlige og koordinerte tjenester. Sammen med Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet får SV flertall for plikt til å gi denne tjenesten.

Vi har en ordning for at institusjonene skal lære av feil, derfor har vi en klageordning. Problemet er at det er så mye kø. Et eksempel på det er at to år etter søsterens bortgang har Ghazi Syed og familien fortsatt ikke fått et endelig svar på sin klagesak. Det er forferdelig for denne familien – og andre – og også svært dårlig for landet at vi ikke kan lære av våre feil fordi feilene blir gjemt i en stor papirbunke hos statsforvalteren. SV får flertall for å redusere klagekøen og for at folk skal få svar raskere. Det er bra!

Vi får flertall for flere andre forslag i saken, men vi bør snakke om rettigheter – alle rettighetene i alle lovene. Vi har så mange rettigheter i landet. Problemet er at mange av disse rettighetene bare er papirrettigheter. Det er bare de som har mulighet og kunnskap til å klage, som får rettighetene de skal ha. Det blir en forskjellsmaskin.

Jeg fikk rettighetene jeg skulle ha da jeg var syk, men jeg måtte klage mye. Mange vet ikke hvilke rettigheter de har, og da blir rettighetene bare for noen. Denne retten til barnekoordinator kan hjelpe, men bare hvis vi prioriterer ressurser til det. Hvis ikke blir det som med mange andre rettigheter, bare en papirrettighet. Derfor har SV fremmet forslag, sammen med de rød-grønne partiene, om å finansiere ordningen, og jeg ber Kristelig Folkeparti og andre partier å stemme for forslaget. Dette bør ikke bare være en valgkampsak. Det bør være en reell rettighet.

Denne saken kunne vært en likeverdsreform hvis regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ville støtte det å ta CRPD inn i norsk lov, men det vil de ikke.

Jeg fremmer med dette SVs forslag.

Presidenten: Da har representanten Nicholas Wilkinson tatt opp det forslaget han refererte til.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [] (komiteens leder): Norge er et velferdssamfunn som de fleste av oss opplever som godt, og som gir de fleste av oss et godt utgangspunkt. Men på noen områder er det behov for å gjøre ting bedre. Barn og familier med barn med behov for sammensatte tjenester møter en rekke utfordringer i hverdagen. Gjennom likeverdsreformen og endringene i velferdstjenestelovgivningen ønsker vi at barn og barnefamilier i de grunnleggende livshendelsene i livet skal oppleve trygghet og forutsigbarhet. Målet med likeverdsreformen er at alle skal oppleve et samfunn som stiller opp, hvor hver og en av oss har mulighet til personlig utvikling, deltakelse og livsutfoldelse.

Brukerstyrt personlig assistanse, BPA-ordningen, er viktig for mange. Regjeringspartiene er enige om at BPA-ordningen skal bli et likestillingsverktøy, og det er satt i gang et nødvendig arbeid for å utrede dette, med tanke på å gjøre endringer som er nødvendige. Utredningen har blitt forsinket på grunn av koronapandemien, og det er selvfølgelig kjedelig, men jeg har stor tro på at ved å gjøre et grundig og godt arbeid i utredningen blir endringene som kan følge i etterkant, best mulig, slik at BPA-ordningen blir bedre.

Å vite at man skal bli foreldre, kan være både fint og skremmende på en gang. For noen innebærer svangerskapet også at man får beskjed om at man venter et barn med spesielle behov, eller at barnet får påvist en diagnose i svangerskapet. Å se for seg hvordan hverdagen kan bli, kan være vanskelig. Gjennom kontaktfamilieordningen skal man slippe å se det for seg; man skal kunne se det og oppleve det. Gjennom en likepersonsordning som dette skal man kunne få informasjon og støtte til å forberede seg på livet som venter.

For mange i samfunnet er det begrenset hvor mange offentlige tjenester man forholder seg til gjennom uker, måneder og år. For andre består hver eneste dag av ulike offentlige tjenester, og mange foreldre og foresatte til barn med behov for sammensatte tjenester melder at de bruker en stor andel av sin tid på å koordinere dette tilbudet. Sånn kan vi ikke ha det. Derfor er jeg glad for at det nå lovfestes en rett til barnekoordinator. Foreldre skal kunne bruke tid på å være foreldre, ikke bare drive med administrasjon. Koordinatoren vil bistå med å finne fram i alle hjelpetilbud, søknader og sørge for koordinering av tjenestene.

Det offentlige tjenestetilbudet i Norge er stort og mangfoldig. Det er bra. Samtidig bidrar kompleksiteten til at de som mottar mange tjenester, ikke opplever at tjenestene samarbeider. Derfor innføres det nå en plikt til å samarbeide for en rekke offentlige tjenester. Oppgaven med å koordinere og finne fram i tjenestetilbudet er ikke noe den enkelte familie eller forelder skal være ansvarlig for å gjøre. Gjennom disse tiltakene skal de også få lov til å slippe det i praksis.

Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti fikk gjennomslag for både barnekoordinator og en likeverdsreform sammen med de to andre regjeringspartiene i Granavolden-plattformen, og jeg ser virkelig fram til at man jobber videre med dette. Jeg vil spesielt nevne det utredningsarbeidet som nå foregår, med tanke på å gjøre BPA-ordningen både til et likestillingsverktøy og til en bedre ordning, og ser fram til at det arbeidet skal bli satt ut i praksis. Jeg har tro på at denne likeverdsreformen vil bety en forskjell, og er veldig glad for at vi har fått gjennomslag for det.

Statsråd Bent Høie []: Utgangspunktet vårt er godt. Vi har en godt utviklet velferdsstat, med gode tjenester, økonomiske ordninger og rettigheter. Men selv om det finnes mange gode ordninger, er det ikke alt som fungerer like godt. Vi får tilbakemeldinger om at mange som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller funksjonsnedsettelse, har utfordringer i hverdagen. Mange opplever stigmatiserende og negative holdninger. Det meldes om manglende medvirkning og begrenset mulighet til å påvirke og styre egen hverdag. Man opplever også manglende koordinering og sammenheng. Sånn skal det ikke være.

Likeverdsreformen og lovforslaget, som skal gi bedre tjenester for barn, unge og voksne som har behov for sammensatte tjenestetilbud, skal svare på de utfordringene disse familiene møter. Målet med likeverdsreformen er at familier og barn med behov for sammensatte tjenester får oppleve et samfunn som stiller opp og har bruk for alle. Alle skal ha like muligheter til å leve et selvstendig liv og delta i samfunnet på lik linje med andre, uavhengig av funksjonsnivå.

Gjennom likeverdsreformen skal vi bidra til at familier og barn med behov for sammensatte tjenester skal oppleve trygghet og tilhørighet, og at de opplever å bli hørt, sett og lyttet til i saker som angår dem. Ikke minst skal de møte tjenester som er tilgjengelige, og med kompetanse til å yte gode og sammenhengende tjenester.

Målet med reformen er at barn og familier med barn som har behov for sammensatte tjenester, skal motta sammenhengende og gode tjenester, være sjef i eget liv, ha en meningsfull hverdag og oppleve ivaretakelse og inkludering som pårørende. Vi tar mange grep for å lykkes med dette. Et sentralt tiltak er lovfestingen av den nye barnekoordinatorordningen. Foreldrene skal slippe å måtte kjempe mot systemet og bruke verdifull tid på å finne fram i skjemaveldet. Koordinatorgarantien vil være viktig for å avlaste familiene med bl.a. å finne fram til alle hjelpetilbud, bistå med søknader og sørge for bedre koordinering av velferdstjenestene. Forslaget om barnekoordinator inngår i forslag til en felles styrking av samarbeidet mellom velferdstjenestene, som også behandles i dag. At disse tjenestene samarbeider godt, er helt avgjørende for at barn, unge og voksne skal få det tjenestetilbudet de trenger. Kunnskapsministeren vil gå nærmere inn på dette forslaget.

Mange opplever at de enten ikke får informasjon, eller at informasjonen oppleves å være vanskelig tilgjengelig og utilstrekkelig. Mangel på informasjon kan føre til at den enkelte ikke får den hjelpen som en burde fått, og heller ikke etterspør dette. Vi vil derfor forenkle dokumentasjonskrav og vurdere forenkling i regelverket. Det er et mål at vi skal slippe regelmessig å måtte dokumentere at varige tilstander fortsatt er varige. Vi ønsker å være et samfunn der personer med funksjonsnedsettelser kan delta på lik linje med andre. Barrierer som hindrer deltakelse i arbeid eller utdanning, må bygges ned.

Gjennom likeverdsreformen vil vi satse på et inkluderende arbeidsliv og har derfor lagt til rette for flere varig tilrettelagte arbeidsplasser for personer med nedsatt funksjonsevne. Vi jobber også med tiltak for å bedre overgangen fra skole til arbeidsliv.

Foreldre til barn med alvorlig funksjonshemning og sykdom er pårørende med store omsorgsoppgaver. Pårørende er viktige og må anerkjennes og støttes, sånn at de kan gi den hjelpen og støtten de ønsker til sine nære, uten selv å bli utslitt. Vi har derfor bl.a. lagt fram en egen pårørendestrategi, etablert en kontaktfamilieordning og viderefører satsingen på pårørendeprogrammet.

Dette er noen eksempler på tiltak som kan gjøre hverdagen enklere for familiene det gjelder. Ingen barn, unge eller deres familier skal føle seg som en byrde. Vi må bekjempe synlige og usynlige barrierer som den enkelte møter. De skal bli tatt på alvor og bli møtt med respekt, sånn at de kan leve et aktivt og selvstendig liv i et samfunn som har bruk for alle.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er ei utfordring i helsetenesta at mange av rettane som vert vedtatt i Stortinget, ikkje vert følgde opp ute i tenestene. Pasientkoordinator er eit slikt eksempel, som vi veit at statsråden var opptatt av da han var stortingsrepresentant. Retten til kontaktlege er ein rett som er innført, som ikkje vert følgd opp ute i tenestene – det er i alle fall det klare inntrykket eg får. Det ein er bekymra for no, er at ein innfører ein barnekoordinator, som eigentleg ikkje er ein ny rett, for det er allereie ei koordinatorordning i kommunane for dei med samansette behov. Korleis vil statsråden sørgja for at barnekoordinator vert eit reelt tilbod for dei familiane som har behov for det?

Statsråd Bent Høie []: Det vil vi gjøre gjennom den lovendringen som skjer i Stortinget i dag, men også selvfølgelig ved videre oppfølging i budsjettene knyttet til de ressursene som dette krever.

Den lovendringen som skjer i Stortinget i dag, er ganske annerledes enn en del andre lovendringer som har skjedd på dette området. Så dette har et reelt annet innhold enn dagens koordinatorordning. En av de viktigste endringene er at vi rett og slett gjør noe som ikke er veldig vanlig: Vi anbefaler Stortinget å gjøre et vedtak som innebærer at man lovregulerer på hvilken måte kommunene skal løse en oppgave. Det er det en høy barriere for å gjøre, for normalt sett skal kommunene gjøre den type vurderinger selv, men her går vi ganske langt i å regulere hvordan kommunene skal gi denne tjenesten. Det er nettopp basert på erfaringen med at dagens koordinatorordning ikke fungerer godt nok.

Kjersti Toppe (Sp) []: I denne saka er det mange forslag som går på korleis ein skal gjera plikta til å koordinera tilbodet til desse barnefamiliane betre, bl.a. med koordinator og plikt til å samarbeida. Men det er mange av desse som melder at det er eit for mangelfullt tilbod ute i kommunane, f.eks. manglande avlastningstilbod, ein får ikkje reisa på sommarleir, som ein har gjort, på grunn av økonomi. Det er mange slike historier der ute. Og denne reforma sørgjer eigentleg ikkje for det. Det er veldig avhengig av at ein har ein sterk kommuneøkonomi. Korleis tenkjer statsråden at ein skal sikra at alle får det tilbodet dei har behov for når det gjeld avlastning?

Statsråd Bent Høie []: Jeg er ikke enig i at denne reformen ikke gjør noe med det, for det er vi veldig tydelige på. Dette er en stortingsmelding som vi startet arbeidet med for en stund tilbake. Likeverdsreformen har regjeringen jobbet med parallelt med stortingsmeldingen. Det betyr at vi ikke har ventet med å iverksette tiltak også underveis mens vi har jobbet med meldingen, og arbeidet med denne reformen stopper ikke ved at meldingen blir vedtatt. Det er egentlig nå man forsterker arbeidet.

Det betyr at de endringene vi har gjort, bl.a. på ulike ordninger for både avlastning, ferie og styrking av barnefamilienes økonomi, alt sammen er en del av likeverdsreformen – på samme måte som styrking av ulike ordninger for varig tilrettelagt arbeid er en del av likeverdsreformen. Så dette er en stortingsmelding som Stortinget behandler i dag, og som samler og utgjør en felles retning for et arbeid som i sum skal bidra til de motsetningene som ligger i reformen.

Tore Hagebakken (A) []: Jeg er fortsatt forundret over at regjeringspartiene er så sterkt motstandere av å inkorporere FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, altså CRPD. Jeg vil gjerne høre statsrådens kronargument for å gå imot en slik inkorporering.

Statsråd Bent Høie []: Jeg vil bare understreke at det er ikke mitt konstitusjonelle ansvarsområde, men kronargumentet mot å gjøre det er rett og slett at vi mener at disse rettighetene allerede er ivaretatt i den norske lovgivningen. Det er det som er kronargumentet.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her overtatt presidentplassen.

Tore Hagebakken (A) []: Jeg sa i mitt innlegg at Arbeiderpartiet savner effektive tiltak, som jeg gjerne skulle ha sett i den meldinga som er lagt fram. Hva er det statsråden ser på som de største svakhetene i meldinga som Stortinget nå behandler?

Statsråd Bent Høie []: Jeg ser ikke noen åpenbare svakheter i denne stortingsmeldingen. Det som er viktig, er at vi fortsetter det store arbeidet med å følge opp meldingen. Det startet egentlig før meldingen ble lagt fram. Det vil kreve innsats. Ikke minst vil det kreve mye innsats i departementene og mellom departementene for å rydde opp i en del av det regelverket på rapporteringssiden som disse foreldrene spesielt opplever som krevende. Det er ofte sånn at vi har gode velferdsordninger i Norge, men av og til blir iveren vår etter å kontrollere at ordninger ikke misbrukes, eller at de brukes i tråd med intensjonen, så stor at de til slutt nesten oppleves som en belastning i seg selv.

Det ligger mye hardt arbeid fra både meg og mine kollegaer med å fortsette arbeidet for å gjennomføre denne reformen også etter at Stortinget har vedtatt stortingsmeldingen. Da håper jeg at regjeringen får lov til å fortsette det arbeidet også utover denne høsten, for det er helt nødvendig.

Hege Haukeland Liadal (A) []: Forslagene til lovendringer er i særlig grad rettet mot barn og unge. Så mitt spørsmål til statsråden blir: Hvordan sikrer statsråden at det etableres en praksis som ivaretar barns rett til å bli hørt, at barn må få uttale seg fritt før det vurderes hvorvidt det er nødvendig med samarbeid mellom tjenestene?

Statsråd Bent Høie []: Jeg mener det er ivaretatt i de lover og regler som vi har i dag. Så er det viktig at det følges opp i praksis. Det må vi hele tiden ha oppmerksomhet mot, for vi vet at det ikke alltid skjer. Men det er helt sentralt at det også følges opp i praksis.

Nicholas Wilkinson (SV) []: BPA bør være et frigjøringsverktøy, ikke et helseverktøy, som det nå er. Jeg har sett at regjeringen også mener at det skal være et likestillingsverktøy, og SV er veldig enig med regjeringen i dette. Men nå har vi ventet i flere år. Solberg har styrt denne regjeringen i åtte år. Vi har ikke fått noe forslag om å endre det for at BPA skal være et likestillingsverktøy.

Kan statsråden si når et forslag vil komme? Vil et forslag komme før valget?

Statsråd Bent Høie []: Det var regjeringens opprinnelige plan at NOU-en skulle være ferdig på et sånt tidspunkt at den også kunne ha blitt presentert i denne sammenhengen, men dessverre har ikke det vært mulig. Utvalget har selv bedt om, i flere omganger, å få utsatt sin frist for arbeidet. Det er bl.a. knyttet til koronasituasjonen. Flere av medlemmene i utvalget er, som representanten sikkert forstår, i en livssituasjon der det å isolere seg er viktig under en pandemi, og jeg har valgt å lytte til ønsket om å få bruke mer tid på det arbeidet. Det tror jeg vi alle sammen bør respektere.

Det er sånn at denne regjeringen har styrket BPA-ordningen – i motsetning til regjeringen som SV var med i, som i åtte år trenerte lovfestet rett til personlig assistanse. Det var en av de første viktige reformene regjeringen gjennomførte.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Jeg har også et spørsmål om BPA og ferie. Vi vet at i mange kommuner må de som trenger BPA, betale nesten alt selv. Det er svært dyrt. Jeg tror og håper at folk trenger litt ferie også når de har en funksjonsnedsettelse. Har regjeringen noen planer om å finansiere en ny ordning for at alle som har BPA, kan få mer hjelp til å reise og ha en ferie et annet sted i landet eller i utlandet i stedet for bare i byen de bor i?

Statsråd Bent Høie []: Jeg forventer at man i det arbeidet som foregår nå i det offentlige utvalget, også ser på de problemstillingene. Det er en del av mandatet.

I forbindelse med lovfestet rett til personlig assistanse fikk også kommunene overført betydelige beløp. Det er all grunn til å tro at kommunene ikke har brukt disse beløpene til å styrke BPA-ordningen i tråd med det som var intensjonen, og det som også står i rundskrivet, så sånn som situasjonen er nå, med dagens regelverk, er det min sterke oppfordring at kommunene hele veien tenker gjennom hva som er hensikten med denne ordningen – det er akkurat det som representanten var inne på, det er et likestillings- og frigjøringsverktøy – og også bruker ordningen etter den intensjonen. Det er det absolutt rom for i henhold til både rundskrivet og loven.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Guri Melby []: Stortinget skal i dag behandle forslag til flere lovendringer som sammen skal gi bedre tjenester for barn, unge og voksne som har behov for et sammensatt tjenestetilbud. Jeg er glad for å kunne presentere forslag til en felles styrking av samarbeidet mellom barnevernet, barnehage- og skolesektoren, helsesektoren, arbeids- og velferdssektoren, familievernkontorene, krisesentrene og introduksjonsordningen. At disse tjenestene samarbeider godt, er helt avgjørende for at barn, unge og voksne skal få de tjenestetilbudene som de trenger.

Alle de nevnte tjenestene må ha en lovpålagt plikt til å samarbeide, og samarbeid må være en integrert del av tjenesteytingen. For å få til dette foreslår regjeringen å lovfeste en felles plikt til å samarbeide når dette er nødvendig for at den enkelte skal få et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Regjeringen foreslår videre å utvide ordningen med lovpålagte samarbeidsavtaler mellom de kommunale helse- og omsorgstjenestene og spesialisthelsetjenesten, slik at den omfatter barn og unge med sammensatte vansker og lidelser som mottar tjenester fra begge forvaltningsnivåene.

I dag er det ikke alltid klart hvem som skal samordne eller koordinere tjenestetilbudet til den enkelte. Mange opplever at de ulike offentlige tjenestene ikke snakker sammen, og at ingen tar et helhetlig ansvar. I praksis er det ofte tjenestemottakeren selv eller foreldrene som må koordinere private, kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenester.

Regjeringen foreslår derfor å lovfeste at kommunen skal samordne tjenestetilbudet til personer som trenger helhetlige og samordnede tjenester. Dette innebærer at kommunen må avklare hvilken velferdstjeneste som skal ivareta samordningen for den enkelte. Vi mener at en slik avklaring av samordningsansvaret vil gjøre det lettere å få samarbeidet mellom tjenestene til å fungere i praksis.

For familier som venter barn eller har barn med alvorlig sykdom, skade eller nedsatt funksjonsevne, og som vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester, foreslår regjeringen å innføre en rett til barnekoordinator. Forslaget er en del av regjeringens likeverdsreform. Målet er at disse familiene skal få oppleve et samfunn som stiller opp, der de blir tatt vare på og inkludert. Foreldre skal kunne bruke mer tid på å være foreldre og mindre tid på administrasjon.

Det er mange familier som i dag sliter med å finne fram i de ulike velferdstilbudene som finnes, og som trenger mer hjelp og avlastning i en vanskelig hverdag. Disse foreldrene er virkelig hverdagshelter. Det er viktig at de kjenner at de ikke står alene. Målet med en barnekoordinator er å sikre at familiene får en enklere hverdag, men også å sikre at barn får tilbud om de tjenestene som man faktisk har krav på, slik at de dermed også får en bedre hverdag.

Vi ser at det er forskjeller i hvordan individuell plan brukes av de ulike velferdstjenestene. Regjeringen foreslår derfor å harmonisere reglene om plikt til å tilby individuell plan i barnevernet, helsetjenesten og arbeids- og velferdssektoren. Vi foreslår også å lovfeste individuell plan etter barnevernloven som en rettighet som kan påklages, i likhet med det som gjelder etter de andre lovene.

For flere av de andre velferdstjenestene foreslår vi å lovfeste en plikt til å medvirke i arbeidet med å utarbeide og følge opp tiltak i den individuelle planen.

Jeg viser også til Meld. St. 25 for 2020–2021, Likeverdsreformen, hvor det uttales at det er behov for å arbeide med tiltak som bidrar til at individuell plan tas i bruk og benyttes i tråd med intensjonen. Regjeringen vil vurdere om individuell plan fungerer etter formålet.

Det er ikke tilstrekkelig at tjenestene samarbeider om enkeltsaker. Velferdstjenestene må i tillegg samarbeide for å forebygge utfordringer. De må hjelpe hverandre med å identifisere unger, ungdom og voksne med utfordringer og sørge for å etablere helhetlige tjenestetilbud. Etter dagens regelverk har mange av velferdstjenestene bare plikt til å samarbeide med andre tjenester når det er nødvendig for å ivareta sine egne oppgaver. Regjeringen foreslår derfor lovendringer som vil gi velferdstjenestene plikt til å samarbeide også når det er nødvendig for at en annen tjeneste skal ivareta sine lovpålagte oppgaver.

Til sammen mener regjeringen at disse lovendringene vil styrke oppfølgingen av utsatte barn og unge og deres familier gjennom mer samarbeid mellom velferdstjenestene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Hagebakken (A) []: Jeg nevnte i mitt innlegg at 64 pst. av ungdom med funksjonsnedsettelse ikke fullfører videregående skole. Det er et alvorlig høyt tall. For den samlede gruppen er det jo 17 pst.

Hva har regjeringa gjort, og hva tenker regjeringa å gjøre med en så stor samfunnsutfordring?

Statsråd Guri Melby []: Som representanten viste til i sitt innlegg, behandlet Stortinget fullføringsreformen i går. Der har vi viet et avsnitt til nettopp denne utfordringen, og der erkjenner vi også ganske tydelig at tilbudet til disse elevene ikke er godt nok i dag, at vi heller ikke har et godt nok kunnskapsgrunnlag om hva som skal til for å bedre tilbudet, og at vi derfor ønsker å starte arbeidet med en egen strategi rettet mot disse elevene.

Det er også sånn at veldig mange av tiltakene vi fremmer i meldingen, også vil være til stor fordel for elever med funksjonsnedsettelse, bl.a. at vi nå utvider retten, slik at den ikke lenger blir tidsbegrenset, at man får mulighet til mer skreddersydde løp tilpasset den enkeltes behov, og at vi gir fylkeskommunene tydeligere plikter til å følge opp den enkelte mye tettere. Dette er tiltak som vil komme alle elever til gode, men særlig de elevene som har spesielle behov. Så jeg har stor tro på at fullføringsreformen og den strategien vi skal komme med, i sum vil bidra til at flere av disse elevene også vil få en reell mulighet til å fullføre videregående opplæring.

Tore Hagebakken (A) []: For å bruke statsrådens ordbruk: Jeg har stor tro på at kommuneøkonomien også ville ha betydd mye. Hva har statsråden gjort i regjering for å styrke kommuneøkonomien, slik at mye kunne falle på plass? Uansett hvordan man snur og vender på det, er det en klar sammenheng mellom mangel på koordinering, mangel på gode tjenester og mangel på tilstrekkelig kommuneøkonomi.

Så skal jeg være ubeskjeden nok til ikke å si hvor mye mer det hadde vært i den kassen hvis vi hadde styrt.

Statsråd Guri Melby []: Nå har jeg i hele min statsrådstid vært statsråd som del av en pandemi, og det vi har vært veldig tydelige på i hele den tiden, er at kommunene skulle bli godt kompensert for de utgiftene de har hatt. Det gjelder både kommunene og fylkeskommunene, og alle beregninger som er gjort så langt, viser at det har de blitt. Det er klart at det er helt nødvendig for å kunne ivareta helt grunnleggende tjenester, også tjenester som er rettet mot den gruppen vi snakker mest om i dag, nemlig utsatte barn og unge, barn og unge med funksjonsnedsettelser, barn som har behov for spesialundervisning. Det er klart at mange av dem har hatt det vanskelig under pandemien. Det er mange av dem som ikke har hatt de tjenestene de vanligvis har. Derfor har vi også gjennom flere runder bevilget øremerkede midler direkte rettet mot nettopp disse barna.

I sum tror jeg vi skal oppsummere med at kommuneøkonomien er god. Det er færre kommuner som har store økonomiske utfordringer som gjør at de er på ROBEK-listen. Ellers er det også viktig at kommunene gjør gode prioriteringer som sikrer at barn og unge får gode oppvekstvilkår.

Tore Hagebakken (A) []: Da skal jeg tilbake til mitt første spørsmål: 64 pst. av dem med funksjonsnedsettelse slutter altså i videregående skole. Hvilket prosenttall vil gjøre statsråden fornøyd?

Statsråd Guri Melby []: Det målet vi har satt for fullføringsreformen, er at minst ni av ti skal fullføre videregående opplæring. Det inkluderer alle elever, uavhengig av hva slags utgangspunkt de har. Det er viktig at vi lager en videregående skole som er tilpasset alle disse elevene.

Noe er hva vi gjør i videregående opplæring, men veldig mye handler også om hva vi gjør de tidligere årene i skolen. For to år siden vedtok Stortinget stortingsmeldingen Tett på – tidlig innsats. Noen av de viktigste grepene vi gjør der, er nettopp å flytte penger fra statlig nivå og ned til kommunene ved at vi skal gjøre Statped spissere og smalere og sørge for et kompetanseløft rundt omkring i kommunene på spesialpedagogikk. Det er vi i gang med nå, fra og med i år. Jeg tror det viktigste er at kompetansen er nettopp i kommunene, som representanten også peker på, slik at elever over hele landet møter mennesker som har kompetanse og er i stand til å hjelpe dem med de utfordringene de har.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg vil fortsetja litt der Hagebakken slapp. Han tok opp dette med at altfor mange ikkje fullfører vidaregåande skule. Eg har sjølv møtt ein del av dei, og det som skjer når ein sluttar, er at ein vert sitjande heime utan nokon aktivitet, ikkje noko arbeid, ikkje noko tilrettelagt arbeid. Det er heilt fortvilande å sjå. Éin ting er at ein sluttar med utdanninga, men ein vert òg sitjande heime.

Senterpartiet har vore opptatt av at om ein sluttar før, men òg om ein fullfører, må ein få ein saumlaus overgang til eit varig tilrettelagt arbeid når det er heilt opplagt at personen treng det. Det er ikkje eit spørsmål.

Eg vil gjerne spørja statsråden om ho ser det som ei oppgåve å sørgja for at det vert ein slik saumlaus overgang, så ein slepp å sitja heime i eitt år, to år, tre år og venta på ein aktivitet i kvardagen.

Statsråd Guri Melby []: Jeg tror jeg skal gjenta litt av svaret mitt til forrige spørrer, for det er klart at de tiltakene vi nå kommer til å gjennomføre etter at fullføringsreformen er vedtatt, vil føre til en videregående opplæring som er mer tilpasset den enkeltes behov, som vil gi mer skreddersydde opplegg, og som vil gi flere muligheten til å bruke f.eks. mer tid. Et vedtak i Stortinget i går var å utvide den såkalte praksisbrevordningen. Vi har også andre ordninger, som lærerkandidatordningen, som vi er innstilt på å videreføre i et større omfang enn i dag, som også vil sikre at elever som har ulike behov, får flere muligheter i den videregående opplæringen.

Jeg har nå beveget meg inn på en område som ikke er mitt konstitusjonelle ansvar, så jeg skal være litt forsiktig, men regjeringen har nylig i RNB gått ut og sagt at vi skal ha flere plasser innenfor varig tilrettelagt arbeid, og vi har også vært veldig tydelige på at det er en satsing vi ønsker å fortsette med etter valget, dersom vi får en mulighet til det.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Det er fint å snakke med andre ministre enn bare Bent Høie, som også er en veldig dyktig statsråd.

Likeverdsreformen kunne ha vært en reform for likestilling og frihet, men det er den ikke, fordi vi ikke kan få CRPD inn i norsk lov.

Jeg vet at statsråden representerer Venstre, som er for å få CRPD inn i norsk lov. Hvis Venstre hadde stemt for forslaget, hadde vi fått flertall og fått en ordning for å få CRPD inn i norsk lov. Derfor må jeg spørre statsråden: Hvilke andre løsninger forhandlet Venstre bort? De forhandlet bort CRPD for å få andre løsninger, f.eks. skattekutt for de rike eller fritt behandlingsvalg for å privatisere ordninger. Hvilke gode ordninger har Venstre fått inn, sett fra deres ståsted, for å kunne forhandle bort CRPD?

Statsråd Guri Melby []: Det er mye vi er stolt av i regjeringsplattformen. Vi skal bl.a. senere i dag behandle forslag til en rusreform som ville ha ført til hjelp, ikke straff, for dem som har de største utfordringene i samfunnet vårt. Det er blant de tingene jeg er stolt over.

Så synes jeg det er litt viktig å oppklare følgende angående CRPD: Norge har jo ratifisert CRPD, og det innebærer en forpliktelse til at vi skal oppfylle alle krav konvensjonen stiller, uavhengig av gjennomføringsmåte i norsk rett. Selv om Venstre tidligere har stemt for det forslaget representanten viser til, mener jeg at de rettighetene også er godt ivaretatt allerede i dag.

Det er også sånn at i behandlingen av forslaget, som representanten viser til, fremmet regjeringspartiene et forslag om å utrede en inkorporering av CRPD. Det forslaget stemte dessverre flertallet, altså opposisjonen, imot, så vi ikke fikk flertall for det. Det var vår mulighet til å sikre en videre framdrift i den saken. Jeg synes det er veldig synd at ikke stortingsflertallet grep den muligheten og sikret det videre arbeidet.

Nicholas Wilkinson (SV) []: Vi har utredet dette før. Hvorfor skal vi utrede en ordning som vi har utredet før? Vi må få det på plass i norsk lov.

Men jeg har et annet spørsmål. Barneombudet og Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, FFO, har sagt at de gjerne vil ha helhetlige og koordinerte tjenester for barn og ungdom. Derfor har vi foreslått dette. Men vi ser at regjeringspartiene har sagt at de vil stemme imot, og at regjeringen ikke har fremmet forslag om å få helhetlige og koordinerte tjenester i loven. Hvorfor vil ikke regjeringen fremme dette?

Statsråd Guri Melby []: Hele loven handler om nettopp helhetlige og koordinerte tjenester. Det er jo hele grunnlaget for loven. Der jeg oppfatter at det er en uenighet, er om det skal innføres en individuell rett eller ikke. Det tenker jeg er mer et spørsmål om hva vi mener er riktig for å sikre at de barna og ungdommene får de tjenestene de har krav på. Hvis vi lovfester dette som en rettighet, vil jo det innebære at det må fattes enkeltvedtak for det enkelte barn om at barnet skal få helhetlige og koordinerte tjenester. Det kan føre til en ganske kraftig byråkratisering av dette tilbudet, og det vil fort bety at vi bruker ressurser på å fatte enkeltvedtak og behandle klager i stedet for at vi bruker ressursene på å yte de enkelte tjenestene og på å samarbeide og samordne tjenestetilbudet. Så jeg mener det aller, aller viktigste er at vi nå vedtar helhetlige og koordinerte tjenester, og at vi bruker ressursene våre på det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 5 og 6.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel