Mudassar Kapur (H) [09:04:34]: (komiteens leder og ordfører for sak nr. 6): La meg aller først begynne med å takke komiteen for godt samarbeid ved behandlingen av revidert nasjonalbudsjett for 2021, og for det siste halvannet året, hvor Norge har stått i det mest alvorlige økonomiske tilbakeslaget i etterkrigstiden. La meg særlig takke de andre regjeringspartiene og Fremskrittspartiet for at vi har kommet til enighet om hovedlinjene i revidert nasjonalbudsjett etter gode og konstruktive samtaler.

Pandemien og de nødvendige smittevernstiltakene i Norge traff oss hardt. Dette fikk store konsekvenser for norsk økonomi og norske arbeidsplasser, og det rammet bredt, på tvers av næringer og geografi. Derfor var det avgjørende at regjeringen var raskt på banen, og at man gjennom godt samarbeid her i Stortinget fikk på plass en rekke viktige ordninger, slik at vi kunne unngå unødige konkurser, redde folks arbeidsplasser og sikre folk og familier en inntekt. Når vi nå kan se at Norge er blant de land i verden som har klart seg godt sammenlignet med en del andre, både helsemessig og økonomisk, så er det en god løypemelding.

I budsjettet fortsetter vi med å ta hverdagen tilbake. Vi peker ut en tydelig retning for landet ut av krisen. For det første skal folk i jobb, vi skal få ledigheten ned og inkludere flere i arbeidslivet. Vi må unngå at de som blir ledige under koronakrisen, blir stående varig utenfor. Vi skal bidra til ny vekst, omstilling og nyskaping og legge til rette for at det skapes flere arbeidsplasser i hele landet. Vi skal ta ekstra godt vare på dem som har hatt det vanskeligst gjennom krisen, vi skal yte en ekstra innsats for ensomme eldre, ivareta volds- og overgrepsutsatte barn, støtte barn og unge med psykiske helseutfordringer, fremme integrering og tette kunnskapshull i utdanningen. Vi skal sørge for at flere fullfører videregående skole, og at flere får den kompetansen som morgendagens arbeids- og næringsliv trenger. Det gjelder også dem som har blitt permittert eller er arbeidsledige som følge av pandemien. Til slutt: Vi skal også legge til rette for at næringslivet kan skape grønne jobber og en mer bærekraftig framtid på veien ut av krisen.

Siden Høyre kom i regjering, har skatter og avgifter blitt kuttet betraktelig. Vi har kuttet i skattene for at vanlige familier skal få mer å rutte med, og for at bedrifter skal kunne vokse og investere. Samtidig har vi lagt om avgiftssystemet, slik at det blir mer lønnsomt å kutte utslipp. Jeg mener at det er et mål i seg selv at familier og enkeltmennesker skal få sitte igjen med mer av sin egen inntekt. En vanlig familie vil i 2021 betale om lag 14 000 kr mindre i skatt enn det de ville gjort dersom reglene for 2013 ble videreført. Samtidig som vi har kuttet skatter og avgifter, har det blitt mer velferd, flere varme hender i helse- og omsorgssektoren, flere politifolk i gatene. Vi har bygget mer vei, tatt igjen etterslepet på infrastrukturbygging. Vi skaper mer og skatter mindre.

Vi har fått et skattesystem som gjør det mer lønnsomt å skape arbeidsplasser. Skatten på arbeidende kapital tapper norske bedrifter for kapital, slik at de har mindre igjen til å investere i arbeidsplasser. Den gjør det derfor mindre lønnsomt å spare og investere for norske eiere og bidrar til å gi utenlandske eiere et konkurransefortrinn. Vi har styrket norsk eierskap gjennom å redusere satsen og innført en rabatt på arbeidende kapital, og vi har økt bunnfradraget.

Vi har også gjort det mer lønnsomt å velge miljøvennlig. Vi har videreført fritakene for avgifter på kjøp av elbiler, noe som har gjort oss til det landet i verden med størst andel nullutslippsbiler. I dag er over halvparten av alle nye personbiler i Norge elbiler, og vi har en målsetting om at det nesten utelukkende skal selges nullutslippsbiler i 2025.

Dette er den 16. budsjettenigheten på borgerlig side siden 2013, og med denne enigheten viser våre partier at vi tar ansvar for å få Norge trygt ut av krisen. Vi er enige om ytterligere tiltak for å få fart på Norge igjen. Vi styrker den kommunale kompensasjonsordningen, slik at hjelpen kan komme raskt fram ved lokale utfordringer. Vi vet at mange kommuner har satt pris på den ordningen, og når vi nå styrker ordningen, er det en anerkjennelse av hvor tøft det kan være når man rammes uforutsigbart og på kort varsel ute i kommunene. Dette vil sette kommunene i stand til å hjelpe bransjer som fort kan befinne seg i en vanskelig situasjon, uten at de må vente for lenge på hjelpen. Og til kommunesektoren har jeg følgende appell: Det er viktig å få disse pengene raskt ut og i god dialog med det lokale næringslivet.

Vi er også enige om en milliard ekstra til samferdsel. Det vil bidra til å holde aktiviteten oppe og knytte by og bygd tettere sammen. Nå vil forhåpentligvis alle som er så heldige å få reise på ferie i Norge i sommer, kunne kjøre på godt vedlikeholdte riksveier og betale lavere ferjetakster, og det kan også hende de kjører et sted hvor det var en bom før, men som vi etter hvert får fjernet. Det kan vi alle nyte godt av.

Vi er enige om 350 mill. kr i tiltak for å bedre folks fysiske og psykiske helse. For mange har krisen vært ekstra tøff, og vi vet fortsatt ikke hvilke varige spor krisen vil sette. Vi må unngå at det blir de mest sårbare blant oss som må betale den største regningen. De må få bedre hjelp, de skal få bedre hjelp, og dette vil bidra til å gi et bedre tilbud til sårbare barn og unge.

For oss er det viktig at tiden fra noen kjenner at de trenger hjelp, til de faktisk får den, reduseres. Det er derfor vi legger til rette for å bidra til at man kan kjøpe privat behandlingskapasitet i psykiatrien og dermed redusere denne tiden. For dem som venter på behandling, har det ikke noe å si hvor behandlingen kommer fra, men at de får hjelp.

Utfordringene vi hadde før koronakrisen, har ikke forsvunnet. Det vi i tidligere perspektivmeldinger kalte for mørke skyer i horisonten, er skyer som nå har nærmet seg i rekordfart. Og på veien ut av krisen må vi fortsatt løse klimautfordringene, få flere i jobb, sikre at neste generasjon får et bedre utgangspunkt enn det vi har fått, og skal vi klare det, må vi sørge for at det skapes flere jobber i privat sektor. Ni av ti som har blitt permittert, jobber i privat sektor, og jeg håper at opposisjonen, i en slik situasjon, ikke vil ty til økte skatter og avgifter for norsk næringsliv. Vi trenger flere som vil investere i norske private arbeidsplasser, ikke færre. Da må skattene holdes nede og markedstilgangen holdes oppe. Venstresidens skatteløfter, som ikke er noe å skryte av, vil jeg si, har aldri passet dårligere enn nå. Aldri.

Gjennom denne enigheten på borgerlig side legger vi fram en pakke som gjør det mer lønnsomt å investere i norske arbeidsplasser, som gir fart for norsk økonomi, og som gir verdifullt påfyll av kompetanse for norske arbeidstakere. I sum vil disse tiltakene bidra til å skape mer og inkludere flere.

Til slutt vil jeg ta opp forslag nr. 185, på vegne av Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Og som følge av vedtak gjort i går, og vedtak som blir gjort senere i dag, som fører til justeringer i fra- og til-beløp på enkelte poster i Innst. 600 S for 2020–2021, tar jeg på vegne av komiteen opp forslag nr. 215.

Hadia Tajik (A) [09:22:46]: Dette er berre eit revidert budsjett. Dei lange linene vart jo lagde for lenge sidan. Dei vart lagde i budsjettet for 2014, då Høgre-regjeringa tiltredde, og i dei åtte åra dei har styrt dette landet.

Noreg er eit fantastisk land. Me har ei høgt utdanna befolkning, me har naturressursar, me har sterke fagmiljø, me har stor grad av likestilling, og så har me mange moglegheiter. Men så er det òg sånn at Noreg står overfor ganske store utfordringar. Me ser at mens det i starten av 2021 har vore dobbelt så mange langtidsledige som det var i 2012, så har det vore færre på tiltak for å få jobb. Me ser òg at det no er dobbelt så mange unge uføre som det det var då Høgre-regjeringa tiltredde, og me ser at det er nesten ingen vesentlege satsingar for å gje dei moglegheita til å koma i jobb. Me er heller ikkje i nærleiken av å kutta klimautslepp raskt nok til å nå våre eigne klimamål og for å unngå store klimaendringar.

Noreg må verta eit meir rettferdig samfunn med velferd for alle, der me kuttar klimautslepp og sørgjer for trygge jobbar. Arbeidarpartiet meiner at det snart må verta vanlege folk sin tur, og det vil det verta viss me får ei arbeidarpartileia regjering til hausten. Det er på tide å endra prioriteringane for landet – frå å handla om dei som tener pengar på å ha pengar frå før, til å handla om dei som tener pengar på å gå på jobben. Det er heilt vanlege liv og lommebøker, og ikkje skattekutt til dei rikaste, som no må stå øvst på agendaen. Det betyr at Arbeidarpartiet kjem til å prioritera trygt arbeid til alle, ein sterkare velferdsstat som er der for deg uansett kvar du bur eller kor mykje eller lite pengar du har, og ein rettferdig klimapolitikk som kuttar utslepp og skaper jobbar.

I kjølvatnet av finanskrisa såg me at det i mange europeiske land voks fram eit arbeidsliv der det var dårlegare arbeidsvilkår. Me såg at det voks fram auka arbeidsløyse blant unge, auka bruk av midlertidige kontraktar og meir ufrivillig deltid. Ein kunne òg sjå konturane av ei haldning om at folk no måtte vera takknemlege for at dei i det heile teke hadde ein jobb å gå til, og at det å driva og masa om at det måtte vera trygge jobbar i tillegg, ville verta for mykje. Det er så viktig at me bidreg til at dei jobbane som kjem i kjølvatnet av denne krisa, er trygge jobbar, at det er heile faste stillingar i eit trygt og seriøst arbeidsliv. Det er noko av grunnen til at me føreslår ei satsing i dette reviderte budsjettet – for at det skal verta skapt fleire jobbar, og for å få fleire i trygge jobbar – ei satsing som svarar til nesten 2,8 mrd. kr meir. Innanfor dette ligg det òg ei satsing på eit seriøst og organisert arbeidsliv der tilsyna vert skjerpa sånn at det får konsekvensar å operera i gråsoner eller utføra arbeidslivskriminalitet.

Dei siste åtte åra har òg velferdsstaten vorte barbert. Høgre har kalla det ei ABE-reform. Men det einaste ho har reformert, er budsjetta til den offentlege velferda – ikkje innhaldet, ikkje arbeidsforholda, ikkje kvaliteten. Ein veit at gjentekne årlege ostehøvelkutt er dokumenterte å vera den minst effektive måten å effektivisera på. Likevel er dette det arbeidsfolka i offentleg sektor har fått. Arbeidarpartiet vil heller styrkja den offentlege velferda. Reforma vår kjem ikkje til å gå ut på å gje mindre pengar, men på å bruka pengane betre – i samarbeid med dei tilsette og med vekt på behova til brukarane.

Det er òg sånn at me treng ein meir rettferdig klimapolitikk. Difor er eg spesielt bekymra for utviklinga i norsk eksport. Handelsunderskotet har auka, og pandemien har sjølvsagt skaka norsk næringsliv, men det me ser, er at land som er våre tradisjonelle handelspartnarar i Europa og i USA, legg om kursen i industripolitikken sin sånn at dei kan skapa arbeidsplassar og kutta utslepp. Mens i Noreg heng me bakpå. Det vil Arbeidarpartiet gjera noko med. Det er noko av grunnen til at me har føreslege ein grøn industripakke på nesten 1,2 mrd. kr berre i dette reviderte budsjettet.

Dette er det siste reviderte budsjettet i denne stortingsperioden. Til hausten vil det vera mogleg å velja ein ny kurs for Noreg, og med ei arbeidarpartileia regjering vil kursen verta at det endeleg vert vanlege folk sin tur – for trygge jobbar, for betre velferd og for ein rettferdig klimapolitikk som skaper jobbar og gjev folk fleire moglegheiter.

Hadia Tajik (A) [09:27:57]: Det gjer representanten.

Hans Andreas Limi (FrP) [09:37:21]: I dag er vi vitne til en bemerkelsesverdig snuoperasjon fra to partier som aldri tidligere har vært opptatt av norske avgifter på grensehandelsvarer. Dette må skyldes at valgkampen er nært forestående. Fremskrittspartiet fikk som kjent fullt gjennomslag i revidertenigheten for å fjerne hele avgiften på alkoholfrie drikkevarer, slik at det blir mindre prisforskjell mellom norsk og svensk mineralvann. Det oppsiktsvekkende er at Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå ser ut til å støtte forslaget i sine primærforslag her i dag. Det er egentlig en positiv snuoperasjon.

La meg illustrere hvor oppsiktsvekkende denne vendingen er. Senterpartiet har i sine alternative statsbudsjett fra 2015 og frem til og med 2020 til sammen fremmet forslag om 45 mrd. kr i netto skatte- og avgiftsskjerpelser. Dette er et enormt stort beløp. I disse tallene skjuler det seg bl.a. økt alkoholavgift, økte tobakksavgifter, økt toll og reversering av Fremskrittspartiets taxfree-endring fra revidert 2014. Den eneste grensehandelsvaren som Senterpartiet i årevis har kjempet for å avvikle, er avgiften på saft. La meg forsikre Senterpartiet om at det ikke bare er saft nordmenn på svenskehandel pleier å fylle opp handlevognene sine med, men Fremskrittspartiet har faktisk med dagens enighet også fjernet saftavgiften – til glede for norske saftprodusenter.

Selv om det skjer plutselig, i et valgår, er det gledelig at både Arbeiderpartiet og Senterpartiet har innsett hvor viktig avgiftsreduksjoner er for å begrense grensehandel og trygge norske arbeidsplasser i næringsmiddelindustrien og i varehandel.

La meg takke regjeringspartiene for en god enighet om hovedlinjene i revidert budsjett og konstruktive samtaler underveis. Fremskrittspartiet fremmer imidlertid i dag et primærforslag. Dette forslaget handler ikke om misnøye med de mange gode tiltakene i revidertenigheten, men om at Fremskrittspartiet ønsker å fremme egne prinsipielle inndekningsforslag knyttet til kvoteflyktninger, CO₂-lagring og bruk av bistandspenger. Dette er forslag som Fremskrittspartiet dessverre står helt alene om, men som på sikt ville gitt massive innsparinger på statsbudsjettet. Den samfunnsøkonomiske lønnsomheten er antakeligvis også svært stor.

Revidertenigheten inneholder en lang rekke gode saker, faktisk så mange at jeg ikke rekker å nevne alle i et kort innlegg. Fjerning av avgiften på alkoholfrie drikkevarer har jeg nevnt, og sammen med avvikling av avgiften på sukker- og sjokoladevarer, som vi fikk til i årets statsbudsjett, er dette viktig for å sikre norske arbeidsplasser.

Vi har også fått gjennomslag for mange viktige tiltak innenfor samferdsel, bl.a. reduserte fergepriser med 25 pst. fra 1. juli, 750 mill. kr til fjerning av bompenger på seks utvalgte strekninger og 100 mill. kr ekstra til veivedlikehold og asfaltering. Økningen i vedlikehold samt 100 mill. kr ekstra til bredbånd er særlig viktig for Distrikts-Norge, bl.a. i Nord-Norge, der Arctic Connect er et svært spennende prosjekt som kan gi store lokale ringvirkninger.

Fremskrittspartiet har også fått til et solid løft for å styrke hjelpetilbudene for psykisk syke, og bevilgningen øker med 450 mill. kr inklusiv 100 mill. kr til nye medisiner og behandling.

Kapitaltilskuddet til private barnehager er sikret for annet halvår, slik at Norge også i fortsettelsen kan få glede av de private barnehagene, som foreldre jevnt over er mer tilfreds med enn de kommunale.

Det gjenværende makstaket i nettolønnsordningen blir opphevet ut 2021. Det er bra for norske sjøfolk.

Det blir også bevilget 15 mill. kr ekstra til økt sjøberedskap og nye politibåter med særlig prioritering av Lister i Agder og Sandvika i Bærum, som tilhører et stort politidistrikt med en lang skjærgård.

Med dette tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [09:50:44]: Norge er et fantastisk land, med noen enorme muligheter, og Senterpartiet er opptatt av at folk skal kunne bo, arbeide og leve et godt liv i hele Norge. Skal vi klare å bidra til det, må vi sørge for gode og trygge arbeidsplasser og nye investeringer rundt omkring i hele Norge. Vi må sørge for gode tjenester nær folk. Vi må sørge for å ta et oppgjør med den politisk styrte, kraftige sentraliseringen som dagens regjering og støttepartiet, Fremskrittspartiet, over tid har stått for. Vi må sørge for trygghet i folks hverdag og sørge for sikkerhet og beredskap. Vi må sørge for å ivareta norske interesser og arbeidsplasser. Vi må sørge for å være herre i eget hus og ikke gi fra oss makt til EU på stadig nye områder. Vi må sørge for – ikke minst – å ta tilbake kontroll over vitale deler av norsk energi- og industripolitikk, slik at vi kan bygge arbeidsplasser i Norge i framtiden.

Jeg registrerer at det er en god del oppmerksomhet, også fra komitélederens side, om historikken underveis i behandlingen av pandemien. I en del sammenhenger har Stortinget samlet seg om viktige tiltak som har vært helt nødvendige for å forsterke tiltak som har kommet fra regjeringen, og også kommet med nye tiltak som ikke har ligget på regjeringens bord.

Det har vært en alvorlig situasjon, der arbeidsfolk ikke har visst om de har en jobb å gå til i morgen, der bedrifter har stått i fare for å gå konkurs og selvstendig næringsdrivende har stått i fare for å miste livsverket sitt, og der det er mange som har levd med stor bekymring for seg selv og sine nærmeste, knyttet både til smittespredning og konsekvenser av det.

Senterpartiet har bl.a. vært opptatt av at en skulle ha en egen inntektssikringsordning for selvstendig næringsdrivende. Vi har gang etter gang også foreslått endringer og justeringer i kompensasjonsordningene, slik at de skulle treffe bedre og mer rettferdig. Det gjør vi også denne gangen. For selv om det nå går bedre totalt sett i en del næringer, heldigvis, og at Norge går gradvis tilbake til en gjenåpning, er det fortsatt mange som sliter. Ledigheten og antall permitterte var ved utgangen av mai høyere enn da vi behandlet statsbudsjettet i fjor høst. Hvis en ser på noen av de hardest rammede bransjene, som reiseliv, luftfart og annen transport, har pilene de senere månedene pekt ytterligere nedover.

Så kan vi håpe at reiselivet etter hvert kommer seg opp i knestående. Og hva er det de skal møte? Jo, fra regjeringspartiene og deres støtteparti, Fremskrittspartiet, og i denne sammenhengen dessverre også Arbeiderpartiet, skal en doble avgiftene for noen av dem som har vært hardest rammet av pandemien, noen av dem som har slitt for å prøve å overleve gjennom pandemien som bedrifter, som har måttet si opp arbeidsfolk, som har måttet permittere arbeidsfolk, som har tæret på egenkapital, og som gjennom sommeren og tidlig høst kanskje begynner å få hjulene litt i gang igjen, få litt aktivitet. De skal fra 1. oktober oppleve at for hver ekstra krone de klarer å omsette, skal de få en doblet avgift. Det er et målrettet angrep på noen av de som har vært hardest rammet av pandemien. Det er komplett uforståelig at en skal ha avgiften tilbake igjen til det rekordhøye nivået den var på før pandemien satte inn og reiselivsnæringen gikk rimelig godt. Hvis en ser på de prognosene som bl.a. Nav presenterer, viser de at nettopp reiselivsnæringen er av dem som vil merke konsekvensene av pandemien lengst, og tilsvarende med luftfarten.

Det som en også ser, er en veldig alvorlig utvikling. Det er at utenlandske oppkjøpsfond nå posisjonerer seg for å gå inn og kjøpe opp reiselivsbedrifter rundt om i Norge, slik at de mister lokal forankring, mister nasjonalt eierskap, noe som i neste omgang, når aktiviteten åpner igjen, kan føre til at mye vekst og verdiskaping havner i utlandet i stedet for rundt omkring i Norge – reiselivet, som er en så viktig næring i både bygd og by i Norge.

Så til luftfarten. Norsk luftfart har blitt hardt rammet. Den ble umiddelbart rammet av pandemien og har vært hardt rammet gjennom hele pandemien. Fortsatt er det ikke kommet på plass en reell kompensasjonsordning for luftfarten. Det som blir vedtatt i revidert nå, vil sannsynligvis innebære lite eller ingenting for de norske flyselskapene. Jeg registrerer at når det gjelder flyselskapene, skal en bruke enhver anledning til å forsøke å bortforklare at en skal gi støtte til selskapene, ved å si at de har jo ikke gått konkurs. Men det er ikke det prinsippet vi har lagt til grunn når vi har støttet over 11 000 bedrifter i ulike bransjer i Norge. Nei, det er at en skal kompensere faste, uunngåelige kostnader fordi en er blitt pålagt strenge restriksjoner underveis i pandemien. Det er også derfor det hadde vært rett og rimelig å kompensere flyselskapene, slik et flertall i Stortinget tidligere har bedt om. I januar var Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet sammen med Senterpartiet med på å be regjeringen legge fram en kompensasjonsordning for luftfarten. En kan jo spørre Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet hva som har skjedd siden januar som gjør at en ikke mener at det behovet fortsatt er til stede. Tvert imot har nedstengningen medført at utviklingen for luftfarten har vært mer krevende i denne perioden enn forutsatt.

Så til handelsunderskuddet. Jeg registrerte at komitélederen kommenterte at vi hadde sett nye tall som innebar at vi hadde fått et trendskifte, en positiv utvikling i handelsunderskuddet fra Fastlands-Norge. Men det er bare å gå inn og se på de nye tallene som ble presentert av Statistisk sentralbyrå for få dager siden, og som er oppdatert per utgangen av mai 2021. De viser et handelsunderskudd for Fastlands-Norge på 117,8 mrd. kr. Det er det største handelsunderskuddet som er registrert for de fem første månedene i året noensinne, og 6 pst. større enn tilsvarende periode i fjor, da vi endte med et rekordstort handelsunderskudd. Handelsunderskuddet er blitt svekket år for år. Hvert eneste år under dagens regjering er handelsunderskuddet for Fastlands-Norge svekket. Derfor er det behov for en kraftfull satsing på å bruke de rike naturressursene vi har i Norge, til ny næringsvirksomhet, ny industrisatsing, sørge for at vi får ny aktivitet i Norge, sørge for at vi har en målrettet strategi for å bruke offentlige innkjøp til å styrke norske arbeidsplasser, norske investeringer, i stedet for, slik som dagens flertall har bidratt til, at viktige investeringer og krisetiltak underveis i pandemien havner i Nederland, Tyrkia eller andre land i stedet for å styrke norsk maritim næring eller andre deler av norsk industri.

Vi må være bevisste på at når vi står i etterkanten av en pandemi og skal gjenreise aktivitet i Norge på viktige områder, få folk tilbake i jobb, få investeringene opp igjen, må vi ha en politikk for hele Norge. Vi må ha en politikk som legger til rette for at vi har gode tjenestetilbud, og vi må ha en målrettet politikk som legger til rette for at vi får vekst og verdiskaping i hele Norge. Med vårt alternative reviderte budsjett har vi flere tiltak som bygger opp rundt nettopp det.

Vi har en styrking av offentlige tjenestetilbud på en rekke områder. Vi har eksempelvis en satsing på fastleger, som er en stor utfordring mange steder i landet. Vi har en målrettet satsing på lokalt politi for at folk rundt omkring i Norge skal oppleve at politiet er mer tilstedeværende, sikrer trygghet i hverdagen, har kortere responstid. Vi har en mer kraftfull satsing på bredbånd. Vi støtter at en reduserer ferjetakstene, det skulle bare mangle at en ikke følger opp Stortingets vedtak om det, men det må også gjelde for hurtigbåter. Vi har en styrking av en filminsentivordning, og vi har en satsing mot ras, flom og skred, for å nevne noe.

I sum handler det om hvordan vi skal bygge Norge i framtiden, hvordan vi skal sørge for å få alle med, alle de som nå står i fare for å bli stående varig utenfor arbeidslivet, ikke minst ungdom og personer uten fullført videregående utdanning. Nettopp derfor er det viktig å ta vare på noen av de næringene som har vært hardt rammet av pandemien.

Jeg vil med det ta opp de forslagene som Senterpartiet er alene om eller en del av.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [10:08:28]: Den siste debatten her i salen før høstens stortingsvalg er også en god anledning til å oppsummere Erna Solbergs åtteårige regjeringstid. Norge er et godt land å bo i. Vi har høy grad av tillit til hverandre og til myndighetene, noe koronapandemien har vist til fulle. Folk har virkelig stilt opp og gjort sitt ytterste. Vi liker også å tro at vi har små forskjeller her i landet. Det ligger i vårt selvbilde. Likevel er ulikheten i makt og rikdom økende.

Den forskjellsveksten har fått mye drahjelp av Erna Solbergs regjering, for fasiten etter åtte år med skattekutt er om lag 35 mrd. kr i kutt i skatter og avgifter. Formuesskatten for landets rikeste er kuttet med 11 mrd. kr. Den eneste sikre effekten av det er at det har økt ulikheten. De tusen rikeste personene i landet har fått 2 mill. kr hver i skattekutt i gjennomsnitt i perioden 2013–2020. Resten av befolkningen har fått noen tusenlapper i gjennomsnitt i redusert skatt. Det har vært målrettede kutt til landets aller rikeste. Tall fra SSB viser at de 1 pst. rikeste i landet er de som også betaler minst i skatt. De betaler kun et sted mellom 10 og 20 pst. i skatt på den virkelige inntekten sin – langt under det en sykepleier eller en lærer betaler. Norge er i det hele tatt et land det er veldig godt å være rik i. Norge har i løpet av koronaåret fått 21 flere milliardærer. Til sammen er det nå 362 milliardærer i landet. Vi har flere dollarmilliardærer enn USA og lavere skatt på rikdom enn OECD-snittet.

Samtidig er det også 180 000 mennesker som er helt eller delvis arbeidsløse. 76 000 av dem har vært arbeidssøkere i over et år. Koronakrisen har rammet sosialt skjevt, og de som har blitt rammet hardest, har vært de med lavest lønn og utdanning. 111 000 barn vokser i dag opp i fattige familier, og økningen har vært stor under dagens regjering. Alenemødre med små barn må i større grad motta sosialhjelp nå, etter regjeringens kutt i overgangsstønaden. En ufør trebarnsmor taper 20 000 kr i året etter regjeringens kutt i barnetillegget for uføre. Familier med barn som har behov for briller, får nå ikke den økonomiske hjelpen de trenger, etter regjeringens kutt i brillestøtten. Boligmarkedet forsterker ulikheten mellom dem som er innenfor, og dem som er utenfor. Dette er bare noen av konsekvensene av en politikk som omfordeler fra dem som har minst, til dem som har mest.

Når de rikeste får en større andel av inntektene og formuen i Norge, øker de også sin politiske makt. En stor andel av både penger og innflytelse i det norske samfunnet er konsentrert blant næringslivstopper. Den økonomiske eliten dominerer nyhetsbildet og bruker sine økonomiske muskler til å få gjennomslag. Jo rikere de blir, desto mer kan de påvirke samfunnsutviklingen.

Mens stort sett alle land rundt oss har brukt koronapandemien og håndteringen av den økonomiske krisen til en helt nødvendig grønn omstilling, har Norge i enda større grad låst seg fast til de fossile næringene. Norge har brukt totalt 4,2 mrd. kr til grønne tiltak, men har gitt minst 33 mrd. kr til de fossile næringene, til oljeindustrien og luftfarten. Norges grønne andel i krisepolitikken er ifølge Finansdepartementet på bare 2 pst., og ifølge Green Stimulus Index har Norge den femte mest miljøfiendtlige koronapolitikken av de 29 landene som er målt.

Dette følger i sporene av en regjering som aktivt opprettholder olje- og gassindustrien, og som ikke vil bruke de største musklene på å omstille Norge i grønnere retning. Flere EU-land skrur nå opp de grønne investeringene, men ikke Norge. Konsekvensene for norsk næringsliv er at det blir mer akterutseilt og står igjen på perrongen.

Det er behov for en grønn gjenreisningsplan for Norge. Målet må være å bruke kapasiteten i økonomien til å sikre arbeidsplasser framover, til å bygge nye, grønne næringer innenfor havvind, hydrogen og batteriproduksjon. Verden har allerede funnet for mye olje og gass. Vi kan ikke lete etter mer.

Til slutt: Koronapandemien har kastet millioner av mennesker verden over ut i fattigdom og nød, og gapet mellom humanitære behov og tilgjengelige midler er stort og økende nå når flere land, som Norge, varsler å gjennomføre større kutt i humanitær bistand og utvikling. Det er det motsatte vi nå trenger, og som SV foreslår her.

Til slutt tar jeg opp SVs forslag, med unntak av forslag nr. 189, for der har Gjelsvik og Senterpartiet et likelydende forslag, men med riktig årstall, og det er jo lurt, så da trekker vi vårt.

Ola Elvestuen (V) [10:23:25]: Vi har et veldig vanskelig halvannet år med pandemi bak oss, en pandemi vi nå heldigvis er på vei ut av. Vi får tro at vi nå klarer å holde den kursen, så vi er på vei ut og ikke får noen tilbakeslag. Når vi ser tilbake, har dette for hoveddelen av norsk økonomi gått bra, mens vi har deler av økonomien som fortsatt sliter. Nå gjelder det å holde krisetiltakene lenge nok, men ikke for lenge, sånn at det gir negativ effekt framover. Vi må passe på den delen av økonomien som fortsatt sliter. Det er fortsatt utelivsbransjen og reiselivet.

Jeg er glad for at vi i dette reviderte budsjettet og i enigheten med Fremskrittspartiet nå ytterligere har styrket den støtten som går til utelivet, til reiseliv og til små bedrifter via kommunene, til 750 mill. kr nå og ytterligere 550 mill. kr etter sommeren. Men jeg er bekymret for at en ordning som virket veldig effektiv da vi først etablerte den ved juletider, og pengene gikk raskt ut til bedriftene, nå går mye tregere i kommunene. Blant annet har man her i Oslo ennå ikke fått delt ut den forrige tildelingen, som ble tildelt rett etter påske, og nå gjør vi et nytt vedtak i dag.

Det er mange som har hatt det vanskelig gjennom pandemien. Jeg er derfor også glad for at vi i revidert bevilger 266 mill. kr til å ta igjen tapt læring hos barn og unge. Dette er oppå 160 mill. kr som er bevilget tidligere i år. Vi styrker integreringstiltak med 100 mill. kr, og i samarbeidet med Fremskrittspartiet er det også en betydelig økning på psykisk helse.

Som flere har vært inne på, er den viktigste krisen vi står overfor, klima- og naturkrisen. Utslippene i Norge går ned – med 5 millioner tonn de siste fem årene, 1,7 millioner tonn det siste året – men takten på utslippsreduksjonen må dramatisk opp i det tiåret vi er inne i. For å nå målet om 55 pst. reduksjon innen 2050 må vi redusere utslippene med 2,7 millioner tonn hvert år. Vi må altså få til en fundamental grønn omstilling.

Vi har lagt fram en klimaplan, vi må heve CO₂-avgiften som et viktig virkemiddel, og vi må holde på de avgiftsfritakene vi har, bl.a. innenfor transport, og den elbilsatsingen vi har for å nå målet om bare salg av elbiler i 2025. Vi må holde på tiltak til vi vet at vi når målene.

Så må vi ha en satsing på grønn næringsutvikling for å få ned utslippene, men også fordi det er fundamentalt å ha en utvikling og teknologiutvikling for å klare å nå målet og styrke norsk økonomi med den endringen vi også skal gjennom, til en mindre oljeavhengig økonomi. Derfor må vi i årene framover fortsette med det vi har gjort i åtte år.

I åtte år har Venstre og regjeringen i alle budsjetter styrket virkemiddelapparatet, med Forskningsrådet og Innovasjon Norge, enten det er miljøteknologiordningen, Grønn plattform nå eller Enova, og vi har også et statlig investeringsselskap i Nysnø, som er etablert og bygget opp. Vi forsterker satsingen også nå i revidert med 100 mill. kr til satsing på hydrogen. Det skjer samtidig som vi har lagt fram en energimelding med en egen handlingsplan for satsing på hydrogen. Vi har ytterligere 100 mill. kr på Grønn plattform og satsing på sirkulærøkonomi, samtidig som regjeringen denne uken har lagt fram en strategi for sirkulærøkonomi, og 25 mill. kr til i forbindelse med enigheten med Fremskrittspartiet.

For å få til det grønne skiftet er det helt avgjørende at vi forsterker samarbeidet med Europa. EØS-avtalen kan ikke settes i spill, og vi må ha så tett samarbeid som overhodet mulig med de satsingene som er ellers i Europa, for å nå målene i Europa i fellesskap, og også i Norge, i tiårene vi nå er inne i.

Helt til slutt: Det er revidert, så det er også noen små summer. FutureBuilt, satsing på miljøvennlig bygging i Oslo, sikres i dette (presidenten klubber) – og der får jeg slutte.

Tore Storehaug (KrF) [10:37:31]: Det er no sånn at vi har to debattar gåande. Vi har debatten om revidert nasjonalbudsjett, og så summerer vi òg opp ein stortingsperiode. Kristeleg Folkeparti har vore med på å lage statsbudsjett og stått for einigheita når vi har både revidert statsbudsjettet og laga statsbudsjettet dei siste åtte åra. Det har gjeve store sigrar, som auke i barnetrygd og innføring av lærarnorm, og det har bidrege til å levere budsjett som har omstilt Noreg, med fleire berekraftige arbeidsplassar og ikkje minst at vi har vore eit land som har teke ansvar og gått i front internasjonalt, anten det handlar om klima eller det omhandlar flyktningarbeid. Det er bra.

Bakgrunnen for denne debatten er alvorleg, som dei fleste andre debattane vi har hatt om budsjettrevideringane det siste året, fordi vi har stått overfor ein stor pandemi og dei økonomiske følgjene som har blitt på grunn av både pandemien og smitteverntiltaka vi har teke opp. Eg har sagt det før, men eg trur nokre gonger det er nyttig at sjølv om det er ting vi kunne gjort annleis, så må ein òg sjå hen til korleis Noreg har klart seg samanlikna med ein del andre land.

Når både IMF og OECD skal summere opp korleis ulike land har klart å treffe den situasjonen dei har stått i, konkluderer dei med at Noreg jamt over har klart seg bra, både med å handtere dei helsemessige sidene og, ikkje minst, at ein har klart å ha tiltak som har gjort at Noreg har klart seg betre økonomisk samanlikna med andre land. Men det er så klart store utfordringar, og det er ikkje minst store utfordringar som vi kjem til å bli ståande overfor i tida framover, sett i lys av den store omstillinga vi må gjennom med klimaforpliktingane, og at resten av verda kjem til å vere hardare trefte av denne pandemien. Der må Noreg fortsetje å stille opp.

I det reviderte som regjeringa la opp til, har ein frå regjeringa si side klart å ha eit riktig perspektiv når ein ser på langtidsverknadane av den pandemien vi har stått i. Det ser ein igjen i løyvingar sånn som i tiltakspakka inn mot barn og unge, når ein ser at Kjøs-utvalet peikar på at noko at den særlege utfordringa vi kjem til å få når vi skal handtere langtidsverknadar, handlar om ungar og om utsette familiar. Der kjem ein òg på med ei ekstra løyving på 300 mill. kr retta inn mot rus og psykisk helse. Det er viktig, og det er riktig.

Ein har òg lagt inn større løyvingar på det som går på grøn omstilling, med å auke den grøne plattforma, auke opp ei viktig hydrogensatsing og fortsetje å byggje kompetanse. Når vi skal kome oss ut av den pandemien her og byggje dei berekraftige arbeidsplassane, er det kompetansen som er i alle nordmenn der ute, som er Noreg sitt fremste handelsfortrinn, i lag med dei naturressursane vi kan bruke på grunn av den kompetansen.

Vi ser at utfordringane når ein har langtidsperspektivet på å kome ut av covid, er for dei som har lågast tilknyting til arbeidslivet. Difor er det viktig å ha eit særleg fokus på å få dei unge tilbake, og ikkje minst òg at ein har auka antalet arbeidsplassar for dei som har den lågaste tilknytinga. No legg vi på endå meir pengar til fleire VTA-plassar, sånn at ein er oppe i totalt 12 000. Det er bra.

Den avtalen vi har inngått, har òg ført til nokre påplussingar i dette budsjettet og nokre inndekningar. Eg vil takke både regjeringskollegaar og ikkje minst Framstegspartiet for det samarbeidet vi har klart å få til. Eg meiner vi har fått ein avtale som har ein god balanse, og der heilskapen står seg veldig bra. Ja, vi har gjeve på tiltak som har vore viktige for Framstegspartiet som eg kan vere både einig eller ueinig i kor viktig var å prioritere, men f.eks. å senke brusavgifta er noko vi har gått med på som har vore ein viktig siger for Framstegspartiet.

Så har vi klart å balansere det opp med gode, midlertidige tiltak som bidreg til både lokale og nasjonale prosjekt som er viktige for å handtere den situasjonen vi står i. Ein har sørgt for ein god balanse mellom by og land når ein senkar ferjeprisane med 25 pst. og aukar breibandstøtta. Eg er ekstra glad for at vi får på plass eit ekstra løft for psykisk helse, der ein får opp den midlertidige behandlingskapasiteten ved å bruka det potensialet som ligg i å bruke fleire aktørar i privat regi for å kunne hjelpe fleire. Det er viktig.

Når eg no har hatt eit litt sånn oppsummerande perspektiv på kva det er som har skjedd, vil eg avslutte med det andre og kanskje prøve å peike litt framover. Det er framleis sånn at 170 000 står som arbeidssøkjarar i landet vårt. Det å handtere langtidsverknadane av denne pandemien kjem til å vere krevjande, og det kjem til å vere krevjande å ta tilbake ein praksis der vi er nøydde til å dekkje inn den ekstra oljepengebruken vi har hatt det siste året.

Det siste vi treng då, er nokon av dei eksperimenta som opposisjonspartia føreslår, anten det er Senterpartiet, som skal eksperimentere med Noreg si tilknyting og dei viktigaste handelsavtalane vi har, samtidig som dei kritiserer at handelsbalansen ikkje er god nok, eller Arbeidarpartiets aktive næringspolitikk, der folk i lakksko skal velje vinnarane, ikkje folka som har treskoa på seg og gjer jobben der ute. Det er den typen eksperiment vi ikkje skal ha.

Per Espen Stoknes (MDG) [10:52:22]: Jeg kan ikke se for meg en sterkere symbolsk støtte til mangfold, inkludering og den skeive bevegelsen enn at Pride-flagget også kan vaie over nasjonalforsamlingen. Presidentskapet har dessverre avvist Miljøpartiet De Grønnes anmodning om dette. Det er grunnen til at jeg har tatt på meg en ekstra fin dressjakke i dag. (Representanten er iført jakke i Pride-farger). Presidentskapet ønsker ikke flagget, men jeg ønsker å vise at Pride-flagget for mangfold har en plass også på Stortinget. Jeg har også fremmet et forslag i dag om at Stortinget skal flagge med Pride-flagget fra stortingsbygningen eller på utsiden av Stortinget i juni 2021, og håper virkelig at det blir et flertall for dette her i dag. Miljøpartiet De Grønne har også foreslått å gi støtte til Oslo Pride over statsbudsjettet.

I hele landet, ja, i hele verden, markeres i dag kampen for menneskets rett til å være seg selv og elske den de vil. For det er det Pride i bunn og grunn handler om: grunnleggende rettigheter og respekt for mangfoldet i oss alle – vårt indre og vårt ytre mangfold. I Norge er skoler og barnehager, borettslag, arbeidsplasser og enkeltpersoner med på denne markeringen i dag. De oppsøker kunnskap, feirer og viser fram sin støtte til en bevegelse som har endret Norge til det bedre. Pride-flagget vaier i dag fra tusenvis av flaggstenger og balkonger. De er en feiring av alt det den skeive bevegelsen har oppnådd, og en viktig påminnelse om at kampen langt fra er over.

De siste ukene har vi sett flere alvorlige eksempler. De samme flaggene som symboliserer mangfold og kjærlighet, blir kuttet ned, stjålet eller brent. Barn kommer til skolen for å oppleve at flagget de selv var med på å heise, er blitt vandalisert. Men det kjempes tilbake. Flere flagg kjøpes selvfølgelig inn. Skoleelever maler hele veier i Pride-fargene, og flere Pride-arrangementer er poppet opp. Nå er det Stortingets tur til å vise sin støtte.

Vi i Miljøpartiet De Grønne har gjentatte ganger bedt Stortinget følge opp vedtatte rettigheter og få på plass nødvendige endringer for å oppnå et mest mulig likeverdig samfunn. Jeg innser at vi i denne stortingsperioden, som slutter i dag, nok ikke vil få flertall for en erstatningsordning for transpersoner som er blitt tvangssterilisert, forbud mot homoterapi eller innføring av et tredje juridisk kjønn. Jeg håper likevel å få med salen på et annet viktig vedtak, nemlig å få Pride-flagget til å vaie fra Stortinget.

Dette har vært et annerledes år på mange måter. Koronaen har preget oss alle, men noen er rammet mye hardere enn andre. Noen har levd med tøffe restriksjoner over lengre tid, og noen har mistet jobben. Mange har følt på at det har vært vanskelig å se familie, venner og kollegaer kun på en skjerm. Nå er det heldigvis mye som tyder på at det lysner. Smittetallene går jevnt nedover, og i løpet av de nærmeste få månedene vil store deler av Norges voksne befolkning være vaksinert. Dette er supergodt nytt for næringslivet, spesielt kultursektoren, for utelivet og for alle oss som igjen kan få møtes over en kopp kaffe eller en utepils.

Men selv om arbeidsledigheten går ned i takt med at samfunnet åpner opp igjen, er det fremdeles mange som er helt eller delvis arbeidsledige, og det er fremdeles mange av bedriftene som sliter kraftig økonomisk. Derfor er det viktig at støtten ikke kuttes for raskt, og derfor har Miljøpartiet De Grønne foreslått å videreføre den lave satsen for moms ut året og ikke avvikle den 31. oktober, slik regjeringen foreslår. Dette vil komme reiselivsnæringen spesielt til gode. Vi foreslår også å sette ned momsen på servering fra 25 til 15 pst. og gi et løft til restauranter og utesteder. Det er mye å ta igjen. Vi foreslår også at de fleste av dagens støtteordninger videreføres ut året og ikke avvikles 31. oktober, som regjeringen foreslår.

Det er ikke bare utelivsbransjen som har slitt på grunn av korona. Bøndene har hatt problemer med både å så og høste fordi arbeidskraften enten ikke kommer inn eller må være på karantenehotell. Miljøpartiet De Grønne har derfor foreslått 200 mill. kr ekstra til bøndene for å sikre at alle kan få norske jordbær på bordet.

Mange land har brukt koronapandemien som en mulighet for grønn omstilling, en mulighet til å omstille hele økonomien i en mer klimavennlig retning. Støtte til flyselskaper har f.eks. vært gitt under forutsetninger om at korte strekninger som kan erstattes med tog, avvikles, og det har vært gitt støtte til bilprodusenter med krav om utbygging av ladenett og omlegging til utslippsfrie biler og bilsoner, osv.

I Norge valgte regjeringen å gi skattereduksjon til oljeindustrien, til og med mer enn de selv hadde bedt om. Bravo! Nå har IEA, som de fleste har fått med seg, lansert en rapport som viser det mange av oss har sagt lenge, nemlig at det ikke er plass til mer ny olje og gass etter 2021. Så her synes IEA å være enig med Miljøpartiet De Grønne i at en styrt, gradvis avvikling er det som skal til for å på Paris-målene. Derfor har vi i Miljøpartiet De Grønne foreslått å avvikle leterefusjonsordningen og reversere skattegavepakken til oljeindustrien. Vi fremmer også et forslag om at regjeringen må revidere energimeldingen og legge til grunn IEAs forutsetninger om at det ikke er plass for å åpne opp for enda flere nye olje- og gassfunn eller utvide eksisterende felt vesentlig dersom vi skal nå klimamålene våre.

Som tidligere sagt: Pandemien kan også ses på som en mulighet til f.eks. å legge om tidligere vaner. Vi har nå en unik mulighet til å snu reisevanene bort fra forurensende flytrafikk til mer miljøvennlig transport. Men det norske togtilbudet er dyrt, tidkrevende og komplisert hvis man ønsker å reise over lengre strekninger, sammenlignet med det å ta fly. Derfor har vi bedt regjeringen komme tilbake med et forslag om reduserte billettpriser på fjerntogene i Norge og til Sverige, samtidig som vi har bedt regjeringen snarest se på muligheten for fleksible billettløsninger på tvers av togselskaper, f.eks. gjennom en nasjonal interrailbillett.

Miljøpartiet De Grønne ser med bekymring på regjeringens manglende oppsyn med selskaper som bygger ut vindmøller i norsk natur. Vi er særlig bekymret over regjeringens passivitet i tilfeller der selskaper gjennomfører store naturinngrep før endelig tillatelse til å fortsette arbeidet er gitt. Okla vindkraftverk er gitt konsesjon til å bygge vindmøllepark, men forutsetningen for parken var at vindturbinene skulle forankres i fast fjell. I ettertid viser det seg at dette ikke er mulig, og at vindturbinene må festes med enorme betongfundamenter, noe som krever et mye større naturinngrep. Dette er et arbeid som nå er startet opp til tross for at dette går ut over gitt konsesjon. Denne saken er klaget inn til Olje- og energidepartementet, som ennå ikke har fattet noen beslutning. Samtidig fortsetter dette arbeidet med å ødelegge natur med betongfundamenter. Stortinget kan ikke akseptere en praksis der selskaper opererer under premisset om at det er bedre å be om tilgivelse enn tillatelse. Derfor håper jeg å få med meg et flertall for å stanse arbeidet ved Okla vindkraftverk fram til saken er ferdigbehandlet i OED.

For en gangs skyld ønsker Miljøpartiet De Grønne å rette en kraftig takk til olje- og energiminister Tina Bru. Takket være hennes oppriktige reaksjon på trakassering har det blitt fokus på en debatt som er overmoden, og spesielt viktig når vi går inn i en sommer med valgkamp. Jeg tror at vi alle i denne sal er enige om at netthets kan bidra til å true dagens demokrati, og vi ønsker alle et godt politisk ordskifte velkommen. Men vi må samtidig gjøre det vi kan for å sikre at debattklimaet er slik at vi får fokuset på sakene vi ønsker å diskutere, ikke personene. Jeg fremmer derfor en rekke forslag som forhåpentligvis kan bidra til dette, og håper på tilslutning til disse.

Med det tar jeg opp Miljøpartiet De Grønnes forslag og vil også takke for meg i politikken.

Bjørnar Moxnes (R) [11:06:55]: Fra dag én har koronakrisen rammet skjevt, og regjeringens krisepolitikk har også forsterket de forskjellene enda mer. I Norge har vi noen veldig rike mennesker som faktisk har tjent enda mer gjennom året 2020, godt hjulpet av en regjering som ikke har stilt noen krav til dem som har fått store penger fra staten i krisestøtte.

Når vi nå begynner å se slutten på pandemien og også muligheten for et nytt politisk flertall, er det avgjørende at gjenåpningen av samfunnet ikke blir en reprise av det vi har sett det siste året. Regjeringens gjenåpningsplan tidligere i vår handlet utelukkende om å avvikle smitteverntiltakene. Da de forhandlet med Fremskrittspartiet om revidert budsjett, kunne de lagd den økonomiske gjenåpningsplanen som folk i Norge trenger, men det de gjør i revidert, er å gå inn for å avvikle de økonomiske krisetiltakene trinn for trinn, og de kutter tvert for de ledige og permitterte fra 1. oktober. For en permittert butikkarbeider betyr dette mange tusenlapper mindre i dagpenger i oktober enn i september. På tross av at det er oppjusterte anslag i budsjettet på antall arbeidsledige både i år og neste år, nedjusteres krisetiltakene for de arbeidsledige. Det viser en regjering – med Fremskrittspartiet på slep – som ikke prioriterer dem som er hardest rammet av koronakrisen, og ikke minst av nedstengning og permittering.

Det vi trenger, er en rettferdig gjenåpningsplan der vi sikrer inntekten til folk. Rødt godtar ikke fjerning av krisetiltakene før krisen er over, for det betyr at stortingsflertallet flytter kostnadene fra fellesskapet og over på den enkelte, og også gir folk dårligere råd over natten. Vi må bekjempe arbeidsledigheten, ikke de arbeidsledige, og Rødt mener at krisetiltakene bør gjøres til en varig styrking av sikkerhetsnettet heller enn å avvikles så snart krisen er over. Det faktum at stortingsflertallet da pandemien rammet oss, raskt snudde seg rundt og styrket dagpengene, var en erkjennelse av at det tidligere dagpengenivået var for lavt, det sikret ikke inntekten til mange permitterte som jobber i lavlønnsyrker, på en god nok måte. Det at Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV, Miljøpartiet De Grønne og Rødt gikk sammen om det, viser at det trengtes et løft. Men det blir ikke noe lettere å være arbeidsledig i 2023 enn i 2021. Det blir like trangt om et par år, så det er ingen grunn til å avvikle det som var helt nødvendige og akutte forbedringer av sikkerhetsnettet, og som vi sto sammen om for et år siden her i Stortinget. Så vår plan er å presse på for å sikre at forbedringene blir varige.

Vi vet også at barnefattigdommen har økt hvert eneste år så lenge Erna Solberg og de borgerlige har styrt landet vårt. Vi kunne nylig lese om hvordan ferietilbudene som mange tilbyr, Blå Kors, Røde Kors og andre, er helt sprengt. De gir avslag til tusenvis av barnefamilier, og dette er en varslet krise. Det viser et Forskjells-Norge som dessverre rammer flere og flere, ikke minst etter et år med en pandemi. Jeg tror de fleste her får litt vondt i magen av å lese om småbarnsfamilier som ikke har råd til å dra på ferie. Vi vil ikke ha det sånn i Norge.

Rødt foreslår derfor flere strakstiltak. Vi ønsker å finansiere gavekort som familier med dårlig råd kan bruke på opplevelser, som å dra på tivoli, på restauranter eller på kino. Vi har et forslag som flertallet her i salen, eller egentlig alle partier her i salen, definitivt bør kunne støtte, så hør nøye etter nå. Departementet skal nå på nytt gå igjennom søknadsbunken fra dem som gir familier med dårlig råd et ferietilbud. Vi foreslår at departementet får en fullmakt, sånn at de ikke stanser gjennomgangen av bunken når regjeringens ekstrabevilgning er brukt opp, men innvilger flest mulig søknader fra dem som har kapasitet til å gi et ferietilbud raskt, både i sommer og også utover høsten. Dette må skje raskt, det må skje nå. I dag har stortingsflertallet muligheten til dette, til å sikre at familier med dårlig råd slipper å gå sommeren i møte uten et eneste ferietilbud til barna sine. Alle partier og representanter som stemmer imot Rødts forslag, har derfor i så fall et medansvar for de barna i familier med dårlig råd som får en dårligere ferie enn de kunne fått, og hadde fortjent, i år.

Vi må få folk i jobb, og vi mener at staten må bruke penger, mens det er mange ledige hender, på ting som uansett må gjøres. Det kan være å bygge lavutslippsferjene som trengs for å kutte utslipp, la bøndene bygge om fjøsene til løsdrift, gjennomføre enøktiltak, investeringer i ny industri.

Vi må styrke vårt viktigste beredskapssenter, nemlig velferden. Vi må både ansette og utdanne flere i viktige yrker, som jordmødre, sykepleiere og lærere, og da må vi også øke lønnen for å sikre rekruttering, beholde fagfolk og ikke minst bli kvitt lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. De fleste her husker nok at Fremskrittspartiet lovte gull og grønne skoger til både sykepleiere og helsefagarbeidere tidligere i våres, med nåværende partileder Sylvi Listhaug ute i alle medier. De lovte lønnsløft for landets helsearbeidere. Vi så i revidert at det var ingenting annet enn luftpenger. Det var tomme løfter og klassisk politikerbløff fra Sylvi Listhaug – kanskje ikke mot normalt.

Det ønsker vi å gjøre noe med i revidert budsjett, for vi ser utfordringene. Vi lytter til helsearbeiderne og til lærerne, som peker på at de mister kollegaer som slutter i yrket, gjør andre ting, og at rekrutteringen er et problem. Det er uhyre kortsiktig av Stortinget å lukke øyne og ører for det som skjer ute i velferden, og bare klappe pent for disse ansatte framfor å gi dem penger som fortjent. Vi vet at lønn er viktig for både å rekruttere og beholde fagfolk i ethvert yrke. Så kan Stortinget si at dette er partenes ansvar, peke på partene og så toe sine hender. Det er fullt mulig. Men arbeidsgiverpartene vi snakker om her, er kommunene, gjennom KS, det er Oslo kommune, det er Spekter, det er politikere på den siden av bordet. Ja, de skal forhandle fritt om lønnsdannelsen, men er det ikke noen penger i potten å forhandle om, blir det ikke noe lønnsløft for helsefagarbeidere, for sykepleiere eller for lærere.

Vårt forslag er ikke noe politisk diktat om lønn, men å stille penger til rådighet for forhandlinger mellom partene, i tråd med det som kom fra NOU 2008: 6, om likelønn. Uten at man stiller penger til rådighet, blir det bare som Listhaugs opplegg: tomme løfter, luftpenger, ren bløff. Vi trenger å få penger på bordet, og da må Stortinget stille det til disposisjon, og så kan partene forhandle fritt om hvordan de pengene skal fordeles. Uten det blir det bare prat, om det så er Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet eller andre som lover gull og grønne skoger for dem som har stått i front gjennom pandemien i ett år, som trenger flere kollegaer, nye kollegaer og å beholde kollegaer. Applaus er fint, men koster ingenting. Tiltak som hjelper, koster. Stortinget bør bevilge de pengene.

Til slutt: Vi må fordele koronaregningen rettferdig. Fram til nå har arbeidsfolk tatt hovedregningen, rast ned i inntekt som permitterte, mens matvarebaroner og hushaier har fått hundretalls millioner kroner i støtte fra regjeringen. Den har til og med kuttet skattene, formuesskatten, som et såkalt koronatiltak, og det er mildt sagt ganske oppsiktsvekkende. Det er noe grunnleggende gærent når både børsen og barnefattigdommen stiger i takt. Vi må øke skatten på utbytte, på formue og på selskapsoverskudd og sikre at landets rikeste betaler en større del av kriseregningen.

Med det tar jeg opp Rødts forslag i saken.

Statsråd Jan Tore Sanner [11:23:01]: Da Norge var stengt ned i fjor, dukket de første regnbuetegningene opp med budskapet: Alt blir bra. Ingen av oss visste da omfanget av hva som hadde truffet oss, og hvor lenge det ville vare. Men vi hadde troen på at vi skulle komme oss igjennom.

Økningen i arbeidsledigheten var uten paralleller i moderne tid, og det var enorm usikkerhet. Koronapandemien førte til det kraftigste tilbakeslaget i norsk økonomi siden krigen. Et drøyt år senere ser det ut til at vi i Norge har klart oss godt gjennom krisen. Felles innsats og strenge smitteverntiltak har gitt resultater. Omfattende vaksinering ser ut til å gi kontroll med pandemien i løpet av den nærmeste tiden. Verdiskapingen nærmer seg nivået fra før pandemien. Mange har kommet tilbake til jobb, og jeg registrerer tydelige, positive signaler fra næringslivet. NHOs økonomibarometer tyder på en betydelig optimisme i næringslivet. Virke melder at den negative utviklingen for handels- og tjenestenæringen har snudd. Tidligere denne måneden meldte SSB at overskuddet på vare- og tjenestebalansen første kvartal 2021 var det høyeste siden 2014, og eksporten fra fastlandsindustrien har økt med 26 pst. fra mai i fjor til mai i år.

Mest sannsynlig vil vi kunne fortsette den gradvise gjenåpningen av samfunnet de nærmeste ukene og månedene. Da vil veksten i norsk økonomi trolig skyte fart, og enda flere permitterte vil komme tilbake i jobb. Men vi har fortsatt en lang vei foran oss. For mange står uten arbeid. Usikkerheten er betydelig. Nye virusvarianter, utfordringer med vaksineleveranser og smittesituasjonen i andre land kan forsinke veien ut av pandemien, og det kan fortsatt være nødvendig med lokale smitteverntiltak i områder med de største utbruddene.

Gjennom hele krisen har regjeringen vært opptatt av at pandemien ikke skal føre til at flere støtes varig ut av arbeidslivet. Vi har iverksatt tiltak for inkludering, kompetansebygging og jobbskaping. Tiltakene forsterkes i revidert nasjonalbudsjett. Det er gledelig at arbeidsledigheten nå faller raskt – over hele landet og i alle næringer. Sammenliknet med ledighetstoppen 7. april i fjor er det nå 260 000 færre arbeidssøkere hos Nav. Men selv om det går riktig vei, er det fortsatt mer enn 171 000 arbeidssøkere. Det er for mange.

Krisen har rammet skjevt. Mange bedrifter har holdt aktiviteten oppe, men de som lever av at vi møtes, er hardt rammet. Mange har en trygg jobb å gå til, andre er blitt permittert eller ledig. Regjering og storting har sammen fått på plass omfattende tiltak for å hjelpe folk og bedrifter gjennom krisen. Regjeringen har også styrket innsatsen for sårbare grupper, som er hardt rammet, og elever og studenter, som har mistet verdifull tid i skole og på studier.

Vi må gjøre det vi kan for å begrense de negative langtidsvirkningene av pandemien. Vi har også lagt vekt på å redde arbeidsplasser ved å hjelpe levedyktige bedrifter gjennom pandemien. De økonomiske tiltakene som er innført, har gitt mest støtte til dem som er hardest rammet og har tapt mest. Nesten 60 pst. av støtten via kompensasjonsordningen for næringslivet og lønnsstøtteordningen har gått til bedrifter med inntil 50 ansatte. I lånegarantiordningen har 75 pst. av utlånsvolumet gått til små og mellomstore bedrifter. Vi har justert tiltakene underveis for å tilpasse dem endringer i smitteverntiltak og utviklingen i økonomien. Når smitteverntiltakene nå tas ned, må vi tilbake til en normal og bærekraftig situasjon, også når det gjelder offentlige støtteordninger. Ellers risikerer vi å bremse nødvendig omstilling og aktivitet. Jeg er derfor glad for at regjeringen nå får støtte til å trappe ordningene ned.

Jeg merker meg at IMF mener regjeringen gjennom sin politikk har lykkes godt med å begrense smitten og det økonomiske tilbakeslaget. Også OECD peker på at Norge har relativt lave smittetall og et lavt antall døde, samtidig som den økonomiske aktiviteten har vært høyere enn i mange andre land.

Vi har stått i denne krisen sammen. Nå skal vi ut av den sammen. Regjeringens strategi for Norges vei ut av krisen handler om hvordan vi skal legge til rette for et Norge som skaper mer og inkluderer flere. Det handler om å få folk tilbake i jobb og hindre at de med svak tilknytning til arbeidslivet blir stående varig utenfor, legge til rette for ny omstilling og vekst i private bedrifter, gi sårbare grupper den hjelpen de trenger, bygge nødvendig kompetanse for morgendagens arbeidsliv, legge til rette for grønn omstilling og være en viktig pådriver for internasjonale løsninger og globale utfordringer.

Både for den enkelte og for landet er det viktig at flest mulig er i arbeid. På veien ut av krisen må ledigheten videre ned. Sårbare grupper som langtidsledige, ungdom og personer med innvandrerbakgrunn er særlig prioritert for deltakelse på tiltak. Nav har også fått betydelig økte bevilgninger for å følge opp permitterte og arbeidsledige. For å stimulere arbeidsgivere til å ta permitterte tilbake i arbeid har regjeringen på nytt iverksatt ordningen med lønnsstøtte. Det gir bedriftene økt fleksibilitet. Regjeringen forsterker også innsatsen for at flere skal fullføre videregående skole, og for at flere får den kompetansen arbeidslivet har behov for. Det gjelder også permitterte og ledige.

Gode rammevilkår for næringslivet og et skattesystem som gir incentiver til verdiskaping og arbeid, er sentralt for å lykkes i omstilling og vekst. Samlet er skatter og avgifter redusert med om lag 35 mrd. kr. Det gjør økonomien mer vekstkraftig. Regjeringen har også i år prioritert lavere skatt på inntekt og videre nedtrapping i formuesskatten på arbeidende kapital for å legge til rette for et sterkt, mangfoldig norsk eierskap. For små og nyetablerte selskaper kan opsjoner være et godt virkemiddel for å tiltrekke seg og beholde dyktige medarbeidere. Derfor har regjeringen sendt på høring et forslag om en ordning med en enklere, gunstigere og mer forutsigbar skattlegging.

Tallet på nyetableringer har vist en gledelig utvikling under pandemien. I første kvartal i år ble det etablert mer enn 20 000 nye foretak. Det er det høyeste tallet i noe kvartal siden SSB startet sine målinger i 2008. Det er klart at det betyr noe. Dette er arbeidsplasser til noen som forhåpentligvis kan bli arbeidsplasser til enda flere. Aldri før har børsnoterte selskaper hentet inn så mye kapital som i 2020, og antall børsnoteringer har ligget svært høyt de siste 18 månedene. Det er gledelig. Fremtidig verdiskaping må basere seg både på omstilling av eksisterende næringsliv og på oppstart og vekst i nye bedrifter. Da må både kapitaltilgang og andre rammebetingelser legge til rette for at det kan skje.

Det har vært riktig og nødvendig å iverksette kraftfulle økonomiske tiltak for å gi folk trygghet og for å hjelpe kriserammede bedrifter gjennom pandemien. Alternativet ville vært flere konkurser og flere ledige. På samme måte som det politiske Norge er satt på prøve under krisen, vil vi nå bli målt på vår evne til å ta Norge godt ut av krisen. Når krisen er bak oss, må vi også avvikle krisetiltakene og få pengebruken ned for å gi rom for verdiskapingen i privat sektor, for å sikre bærekraften i velferdssamfunnet vårt og for å sikre evnen til å kunne håndtere nye kriser når de kommer.

La meg helt til slutt få takke hele finanskomiteen og Stortinget for rask og god behandling av krisetiltak og godt samarbeid om gode løsninger. En spesiell takk til Fremskrittspartiet, som har inngått mange forlik etter at Fremskrittspartiet gikk ut av regjering, men også for et veldig godt samarbeid i regjering. Jeg ser frem til at det samarbeidet kan fortsette også i neste periode.

Jonas Gahr Støre (A) [11:53:27]: Vi kan være på vei ut av pandemien i Norge. Fortsatt trengs en rettferdig krisepolitikk for bedrifter og arbeidsfolk som er rammet, men vi kan heve blikket og se hva Norge trenger av politikk som skal ta oss gjennom og møte 2020-tallets største utfordringer: få flere i arbeid, øke eksporten, trygge folks helse og eldreomsorg og føre en rettferdig klimapolitikk som kutter utslipp og skaper jobber.

Arbeiderpartiet sier klart ifra: Etter åtte år med høyrepolitikk som øker forskjellene, der de med mest har bestemt de viktigste sakene og de store pengene, trenger vi nå en politikk som setter vanlige folk først. Det er rettferdig. Det er et Norge med små forskjeller og høy tillit som er best rustet til å løse oppgavene og gi alle muligheter.

Et revidert budsjett er nettopp det, en revisjon, men retningen i vårt budsjett er en annen, og kursen er mer rettferdig. Vi foreslår en satsing på trygt arbeid til alle på 2,8 mrd. kr. Arbeid til alle er jobb nummer én og nøkkelen til et samfunn med mindre forskjeller og mer trygghet i hverdagen for vanlige folk. Vi foreslår 5 000 flere tiltaksplasser, ekstra midler for å få flere jobber til unge og studenter i særlig koronarammede områder, ekstra oppfølging av permitterte og ledige, nærmere en halv milliard kroner til aktivitetsskapende tiltak i kommuner og fylkeskommuner, betydelig støtte til hardt rammede virksomheter og investeringsmidler til nye arbeidsplasser.

Å trygge norske arbeidsplasser fremover går hånd i hånd med en klimapolitikk som kutter utslipp og skaper jobber. Derfor prioriterer Arbeiderpartiet også en grønn industripakke på 1,2 mrd. kr. Vi tilfører Statkraft kapital for å utvikle en grunninfrastruktur for hydrogen. Vi setter av midler til utredning og strategi for karbonfangst- og lagring ved norske avfallsforbrenningsanlegg. Vi bevilger penger til mineralundersøkelser og til et søknadsbasert program for gjenvinning av tre for sirkulær produksjon i industrien. Vi setter av penger til videreutvikling av nullutslipp i prosessindustrien.

Vi peker ut en retning. Den legger til rette for flere trygge, bærekraftige jobber som leverer det våre viktigste markeder i stadig større grad etterspør. Derfor går vår klimapolitikk og vår mer aktive og grønne næringspolitikk hånd i hånd, og det syns i vårt reviderte budsjett for 2021.

I vårt budsjett satser vi på bedre velferdstjenester nær der folk bor. Igjen er kursen en annen: mer trygghet i hverdagen for vanlige folk og bedre velferd – fremfor privatisering, sentralisering og skattekutt til dem med mest fra før.

Vi foreslår velferdsøkninger på til sammen 2,6 mrd. kr, med bedre handlingsrom for kommunene, billigere barnehageplass og gratis SFO for førsteklassinger. Vi satser på praktiske utdanninger med yrkesfagsatsing, læreplassgaranti, flere fagskoleplasser og studieplasser og midler til å dekke opp tapt læring i pandemien.

Vi bevilger mer penger til vår felles helse- og omsorgstjeneste. Vi utvider den offentlige tannhelsetjenesten for unge voksne, styrker de offentlige sykehusene og bevilger 170 mill. kr mer til psykisk helse enn i forlikspartnernes budsjett.

Vi øker bemanningen i skolehelsetjenesten og bevilger 100 mill. kr til å starte en redningsaksjon for fastlegeordningen, som høyreregjeringen har latt forfalle. Det gir økt trygghet i hverdagen etter et år med pandemi og nedstengning, hvor flere har behov for fellesskapets hjelp til å få orden på liv og helse.

Selv i en krisetid har høyreregjeringen kuttet i formuesskatten til dem som har mest fra før. Regjeringen har gitt landets 1 000 rikeste en skattegave på en halv million kroner hver bare under pandemien. Vi snur brøken. Vi betaler for satsinger på arbeid og velferd for vanlige folk ved å gjøre skattesystemet mer rettferdig. De som har de største formuene, kan og bør bidra mer.

Det er å øke skatten på store formuer, ikke på bedrifter. Vi holder bedriftsskatten på uforandret nivå. Vårt budsjett reduserer økonomisk ulikhet samtidig som vi gjennom et mer omfordelende skattesystem betaler for tiltak som får ledige og unge i jobb, og helsetjenester og utdanning for vanlige folk.

Hvorfor det? Vel, fordi det er nødvendig – ikke minst på vei ut av en pandemi, hvor arbeid, velferd og rettferdig klimapolitikk er enda viktigere i folks liv – og fordi det er rettferdig. Det er slik vi gir Norge en ny og mer solidarisk kurs.

Trond Helleland (H) [12:07:28]: Høyre har et kortsiktig hovedmål: Vi skal ta Norge trygt ut av koronakrisen. Nå har vi kastet munnbindene i Stortinget. Fortsatt må vi vaske talerstolen, men vi er på vei ut.

Vi skal sikre godt smittevern og god behandling i helsetjenesten. Samtidig skal vi få opp aktiviteten og få folk tilbake i jobb. Vi skal skape mer og inkludere flere.

Jeg vil rette en takk til våre regjeringspartnere og spesielt til Fremskrittspartiet for enighet om hovedlinjene i revidert. Revidert budsjett skal bidra til å ta Norge ut av krisen.

Vi skal få folk i jobb. Vi skal få ledigheten ned og inkludere flere i arbeidslivet. Vi må unngå at de som ble ledige under koronakrisen, blir stående varig utenfor, og vi ser heldigvis positive tegn nå. Det er behov for å legge til rette for særlig hardt rammede næringer, som reiseliv, uteliv og transport, og tiltak rettet mot dem med lav utdanning, unge og innvandrere.

Vi trenger en ny vekst i private bedrifter. Vi skal bidra til ny vekst, omstilling og nyskaping og legge til rette for at det skapes flere arbeidsplasser i hele landet.

Vi må sammen ut av krisen. Vi skal ta ekstra godt vare på dem som har hatt det vanskeligst gjennom krisen. Vi skal yte ekstra innsats for ensomme eldre, ivareta volds- og overgrepsutsatte barn, støtte barn og unge med psykiske helseutfordringer, fremme integrering og tette kunnskapshull i utdanningen.

Vi skal bygge kompetanse. Vi skal sørge for at flere fullfører videregående skole – nå ser vi en veldig positiv utvikling – og at flere får den kompetansen som morgendagens arbeids- og næringsliv trenger. Det gjelder også dem som er blitt permittert eller arbeidsledige som følge av pandemien.

Vi skal ha en grønn omstilling. Vi skal legge til rette for at næringslivet kan skape enda flere grønne jobber og en mer bærekraftig framtid på vei ut av krisen.

Vi skal ha et forsterket internasjonalt samarbeid. Vi må fortsette Norges internasjonale engasjement, særlig innen vaksine, handel, utvikling, klima og beredskap. Morgendagens utfordringer må løses i samarbeid med andre land. Det er kanskje noe av den tøffeste lærdommen fra koronapandemien – at dette står vi sammen om rundt hele kloden.

Gjennom sju år er skatter og avgifter kuttet med over 34 mrd. kr. Vi har kuttet i skattene for at vanlige familier skal få mer å rutte med, og for at bedrifter skal kunne vokse og investere. Samtidig har vi lagt om avgiftssystemet, slik at det blir mer lønnsomt å kutte utslipp.

For regjeringen er det et mål i seg selv at familier og enkeltmennesker skal få sitte igjen med mer av egen inntekt. En vanlig familie vil i 2021 betale om lag 14 000 kr mindre i skatt enn de ville gjort om reglene for 2013 ble videreført, og har samlet beholdt 66 000 kr mer av egne penger. Det bidrar til mer velferd og til at flere kan spare mer. Lavere skatt på den neste kronen gjør det også mer lønnsomt å jobbe mer.

Regjeringen baserer sin økonomiske politikk på at verdier må skapes før de kan deles. Derfor har vi innført en rekke skattekutt som legger til rette for økt verdiskaping i hele landet. Vi har redusert selskapsskatten, slik at det skal være like lønnsomt å skape arbeidsplasser i Norge som hos våre handelspartnere. Formuesskatten tapper norske eiere av bedrifter for kapital, slik at de har mindre igjen til å investere i arbeidsplasser. Den gjør det mindre lønnsomt å spare og investere for norske eiere og bidrar til å gi utenlandske eiere et konkurransefortrinn. Regjeringen har styrket norsk eierskap gjennom å redusere satsen og innført en rabatt for arbeidende kapital. Vi har også økt bunnfradraget.

Norge er et land med store naturressurser. Vi vil legge til rette for en bærekraftig utvikling som skaper arbeidsplasser over hele landet. Omlegging av grunnrenteskatten for vannkraft til en kontantstrømskatt vil gi betydelig likviditet til kraftnæringen og legge til rette for lønnsomme investeringer i fornybar energi framover.

Regjeringen har også en ambisiøs klimapolitikk. De siste årene har vi økt de klimarelaterte avgiftene med 6,7 mrd. kr, slik at det skal koste mer å forurense, samtidig som vi har redusert det samlede avgiftstrykket. Denne politikken virker: I 2019 var de norske utslippene de laveste på 27 år. Vi har også gjort det mer lønnsomt å velge miljøvennlig.

Samtidig som vi har kuttet skatter og avgifter, har det blitt mer velferd, flere hender i helse- og omsorgssektoren og flere politifolk i gatene.

Det er svært mye en kunne nevne ved slutten av en stortingssesjon. Gjennom to stortingsperioder har de fire partiene Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti vist at vi har klart å skape enighet om det viktigste, nemlig budsjettene. Det har ikke alltid vært enkelt, men vi har klart det, og nå er vi klare til å satse for en ny periode.

Sylvi Listhaug (FrP) [12:21:45]: La meg starte med å si at Fremskrittspartiet var meget godt fornøyd med samarbeidet med Høyre. Det var en god regjering, som gjorde et godt valg i 2017. Så får vi se hva framtiden bringer. I politikken går det opp og ned. Vi får se når velgerne har avgitt sin dom 13. september, og også videre framover.

Norge er privilegert fordi vi har oljepenger. Det er fascinerende å se på MDG, Venstre, SV, Kristelig Folkeparti og Rødt, som i praksis ville legge ned oljenæringen, men som gladelig bruker pengene som hardtarbeidende oljearbeidere har bidratt til. Men la nå det ligge.

Fremskrittspartiet har i revidert nasjonalbudsjett bidratt til å sikre forbedringer i nettolønnen, som kommer norske sjøfolk til gode. Vi har fjernet avgiften på alkoholfrie drikkevarer. Vi har redusert ferjeprisene med 25 pst., og vi har styrket satsingen på psykisk helse. Vi har også fått til 100 mill. kr til kjøp og bruk av nye medisiner og behandlingsmetoder. Det er veldig bra. Men det hjelper ikke alle dem der medisinen er tilgjengelig, men for dyr for Beslutningsforum for nye metoder.

Det hjelper ikke Ellen Winther og andre med cystisk fibrose som trenger medisinen Kaftrio nå. Ellen er en dame på 46 år som har en lungekapasitet på 22 pst. Hun trenger rett og slett denne medisinen for å få puste. Likevel får hun avslag. Om ikke noe skjer, kommer Ellen til å dø. Dette pågår samtidig som vi bruker 400 mrd. kr mer for å redde liv og arbeidsplasser under koronapandemien. Det pågår samtidig som oljefondet har økt til 11 500 mrd. kr. Det har vært en økning på 600 mrd. kr bare den siste måneden. Det pågår samtidig som vi bruker nesten 40 mrd. kr på bistand, og vi gir mer enn vi greier å følge opp. Det pågår samtidig som vi bruker 15 mrd. kr på integrering, og det er toppen av isfjellet i forhold til hva det faktisk koster. Det pågår samtidig som vi subsidierer oljeselskap, en av de bransjene i verden med mest kapital, for å satse på karbonfangst og -lagring – en bransje som uten problemer kunne finansiert disse investeringene selv, hvis de hadde tro på at det lå penger i dette. Og det pågår samtidig som andre partier i denne salen vil bruke 40–50 mrd. kr på å elektrifisere sokkelen, ta strøm fra land og sende det ut til plattformene, som vil innebære en høyere strømpris for vanlige folk og for industrien på land. Senterpartiet, som snakker om avgifter, er med på å ønske elektrifisering av sokkelen.

Jeg besøkte lille Elvin tidligere i denne uken. Han er fire år, omtrent like gammel som min sønn. Han ble født med cystisk fibrose. Det er en sykdom som 370 personer i dette landet har. Likevel har vi altså ikke råd til å gi dem den medisinen de trenger. Elvin har litt tid på seg. Han er ennå for liten til å kunne begynne å gå på disse medisinene, men foreldrene hans har selvfølgelig begynt å bekymre seg for den dagen da han må få disse medisinene hvis han skal få god livskvalitet. Derfor snakker familien om å flytte til Danmark.

Vi har altså et system som kan føre til at folk må bli helseflyktninger for å få hjelp. For det er ikke alle som har råd til å betale av egen lomme, slik en familie her i Oslo gjør, som betaler 228 000 kr i måneden for at datteren på 13 år skal få denne medisinen, og som er redd for den dagen de er tomme for penger, og de ikke kan kjøpe medisin til datteren lenger.

Fremskrittspartiet mener det er en stor skam at resten av Stortinget i dag stemmer ned vårt forslag om å gjøre Kaftrio tilgjengelig for personer i Norge med cystisk fibrose. Vi snakker om et knippe mennesker. Vi snakker om småpenger i den store sammenhengen. Man velger å beskytte et system – Beslutningsforum for nye metoder – som ikke fungerer, i stedet for å beskytte liv og helse for innbyggerne i Norge. Men vi gir oss ikke. Denne kampen fortsetter. For det handler om å få puste, det handler om å få leve.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:35:26]: I Norge har vi klart å bygge et fellesskapsprosjekt der vi løfter hverandre, der vi har brukt politikken aktivt til å utjevne forskjeller og utvikle alle deler av landet – hele Norge. De siste åtte årene har vi hatt en regjering som har gjennomført mange store reformer, og alle store reformer innenfor offentlig sektor har hatt én fellesnevner. Det er sentralisering og stordrift.

Vi så det først med nærpolitireformen, som dessverre fikk altfor bred støtte her i salen. Vi så det med universitets- og høyskolereformen. Vi så det med den rare regionreformen hvor vi fikk konstruksjoner som egentlig ingen klarer å forsvare – eller si hva som har blitt bedre. Vi ser det nå med tingrettene. Vi har sett det med organisering av skatteetaten og organisering av Nav. Alle de store offentlige reformene har hatt én fellesnevner, og det har vært sentralisering.

Da Brandtzæg-utvalget kom med sin rapport før jul, konkluderte de med at det er offentlig sektor som er den store sentralisereren i Norge – og spesielt staten. Det var et utvalg som regjeringen hadde satt ned, Brandtzæg-utvalget, som sa at det er spesielt staten som er den store sentralisereren i Norge. Mens privat sektor på en helt annen måte har aktivitet og tør å satse på store og små steder, har staten trukket seg ut. Eller som ordføreren i Bø, fra Høyre, sa: Staten har forlatt oss.

Vi ser også at i 261 kommuner gikk antall ansatte i staten ned fra 2013 til 2019, med 9 192 ansatte, mens staten totalt har vokst voldsomt, og spesielt i de største byene har det vært en voldsom vekst i statens virksomhet og i statlig byråkrati. Så sentralisering har dessverre vært en fellesnevner.

Så må jeg nevne Fremskrittspartiets rolle, for vi hører også i debatten i dag hvordan Fremskrittspartiet begynner å svare når de f.eks. blir utfordret på reiselivsmomsen, at de skal lytte og se og synes det er litt rart. Men det er Fremskrittspartiet selv som nå i dette revidert nasjonalbudsjett har konkludert med at de ønsker å doble momsen for små bedrifter rundt omkring i hele Norge. Det kan ikke Fremskrittspartiet snakke seg ut av. Fremskrittspartiet har vært med på alle de åtte budsjettene og har vært det mest sentrale partiet sammen med Høyre. Høyre og Fremskrittspartiet i sum har vist at de ikke ser hvordan de kan utvikle hele Norge, og at Norge er mer enn Oslo sentrum. Vi trenger gode tiltak i Oslo sentrum, men vi trenger gode tiltak også på de store og de små stedene som holder Norge sammen.

Så er finansminister Jan Tore Sanner litt lemfeldig med tall, og Høyre er litt lemfeldig med tall når det gjelder handelsbalansen. Jeg husker at i valgkampen i 2013 var Erna Solberg veldig bekymret for underskuddet fra Fastlands-Norge. Hun var bekymret for den utviklingen hun så. Da var underskuddet i handelsbalansen på 152 mrd. kr. I fjor var underskuddet på 312 mrd. kr. Vi har hatt en voldsom vekst i underskuddet fra Fastlands-Norge. Vi har blitt mer og mer avhengig av olje- og gassinntekter. Når vi ser på de fem første månedene i år, har veksten fortsatt. Handelsunderskuddet er enda større i Fastlands-Norge i år enn det var i fjor, og i løpet av de fem første månedene var handelsunderskuddet på 117 mrd. kr. Bare på de fem første månedene begynner vi å nærme oss det som var det totale handelsunderskuddet i 2013.

Grunnen til at jeg sier det, er at det er så mye snakk om, også i festtalene til Erna Solberg og Høyre, at de har omstilt norsk økonomi. Det er ikke riktig når man ser på tallene. Det er ikke sånn at det har blitt nye, store, tunge industriinvesteringer i Norge. Der investeringene har gått opp, er i bolig og eiendom, men vi kan ikke leve av å selge toroms leiligheter til hverandre. Det er ikke en bærekraftig strategi for Norge som land, og vi må begynne å få nye produksjoner opp. Vi må få nye industriinvesteringer opp.

I de siste årene har industriinvesteringene ligget på ca. 26 mrd. kr, mens eiendomsinvesteringer har ligget på godt over 200 mrd. kr. Det er der de store pengene i norsk økonomi går, og skal vi klare å ha velstandsvekst, bedre kjøpekraft, få en positiv utvikling i Norge som land også i årene framover, må vi klare å få mer privat verdiskaping og få mer industriinvesteringer. Det er kanskje derfor det tallet, når vi snakker om underskudd i Fastlands-Norge, kan høres litt kjedelig ut, men det handler om den framtidige verdiskapingen og at vi som er politikere i dag, skal sørge for at de generasjonene som kommer etter oss, skal ha velstandsutvikling, skal få det bedre, at man kan ha nye velferdsreformer, og at vi skal utvikle alle deler av Norge og ha tjenester nær folk.

Audun Lysbakken (SV) [12:48:45]: Dette er en debatt om det reviderte budsjettet, men det er også avslutningen på en stortingsperiode – og forhåpentligvis også på åtte år med borgerlig styre. Budsjettbehandlingen er da også en passende anledning til å oppsummere noen av de viktigste grunnene til at den sittende regjering og det flertallet som vi har hatt på Stortinget lenge, bør skiftes ut til høsten.

Hva er egentlig fasiten etter disse årene? Jo, økende ulikhet i makt og rikdom – et samfunnsproblem som vi i dag vet veldig godt først og fremst skyldes at en liten økonomisk elite i dette landet får lov til å dra fra. Det er en utvikling som det nåværende flertallet aktivt heier på ved systematisk å rigge skattesystemet vårt for de rike. For det andre er det en regjering som har bommet på klimamålene for 2020. Til tross for at de hadde åtte år til å nå dem, klarte de det ikke. De har til alt overmål lagt fram en plan for 2030 som ikke inneholder tiltak for mer enn å nå ca. halvparten av målet. Man bommet på 2020, og man har ikke en plan for 2030.

Det er også et flertall som mangler en plan for det grønne skiftet, som ikke bare handler om klimapolitikk, men som handler om å sikre at vi har nok å leve av i dette landet, at folk har arbeid å gå til om 10 år, om 20 år. Det er opp til oss å legge en kurs som sikrer arbeid og velstand inn i en framtid som skal være basert på fornybar energi istedenfor fossil energi.

Den utviklingen vil flertallet på Stortinget i dag overlate til markedets tilfeldigheter, og kanskje den viktigste politiske motsetningen i norsk politikk akkurat nå er mellom dem som vil ha et grønt skifte på markedets premisser, og dem som vil ha et rettferdig grønt skifte.

Det reviderte budsjettet var også regjeringens siste sjanse til å føre en rettferdig krisepolitikk. Pandemien har blitt en forskjellskrise, hvor det er blitt svært tydelig at de få på toppen i det norske samfunnet har skaffet seg makt og rikdom i denne krisen, hvor det har gått så det griner på børsen, hvor regjeringen systematisk har latt være å stille krav til dem på toppen, mens arbeidsfolk har betalt prisen for krisen i de yrkene hvor arbeidsløsheten har vært høyest, i de yrkene hvor de ekstra byrdene har vært størst.

For tiden er en del representanter for overklassen i Norge, Sissener og Hegnar f.eks., veldig travelt opptatt med å advare mot et nytt flertall hvor SV får makt. Det er jeg veldig glad for, for de minner folk om to ting. Det ene er at forskjellene i dette landet har blitt for store, og det andre er at SV er det partiet som kan og vil gjøre noe med det.

Vi mener det er på tide med en tøff skattepolitikk for å omfordele fra dem som har mest, til vanlige arbeidsfolk og fra økende privat forbruk på toppen av det norske samfunnet til felles velferd. Vi vil prioritere gratis skolefritidsordning for alle, så alle barn får være med, og en tannhelsereform som skal tette det største hullet i den norske velferdsstaten. Og vi vil rydde opp i de mange usosiale kuttene som det borgerlige flertallet har påført folk med lite og folk som er syke i dette landet. Det vil gi et mer rettferdig Norge.

Vi har en plan for et rettferdig grønt skifte – den planen som det borgerlige flertallet mangler. Vi har lagt fram et klimabudsjett som viser hvordan målet om 60 pst. kutt i utslippene innen 2030 kan nås – tonn for tonn, tiltak for tiltak, krone for krone. Og vi vil legge fram en oppdatert plan for 70 pst., som vi mener er det målet Norge nå bør legge til grunn. Vi har en plan for den industri- og næringspolitikk som landet trenger for å sikre både at vi når klimamålene, at vi får nye grønne oppgaver til den industrien, de arbeiderne og de ingeniørene som i dag er avhengig av olje. Det er ikke bare den beste klimapolitikken, men den beste industripolitikken, for det er de som vil vente, de som ikke vil handle, som kommer til å gjøre seg skyldig i å skape arbeidsløshet og industridød langs kysten i framtiden.

Derfor, fordi vi bryr oss om framtiden til norsk økonomi og norske arbeidsplasser, sier vi at tiden er ute for ny leting etter fossil energi, og det er de som later som om vi kan fortsette som før, som vil gjøre stor skade også på landets økonomiske framtid. Et rettferdig Norge, et rettferdig grønt skifte, en politikk for de mange, ikke for de få er det vi trenger nå.

Terje Breivik (V) [13:03:10]: Aldri før har det vore gjort meir, sett i gang fleire tiltak på så kort tid for at Noreg skal vera ein leiande aktør for at verda saman skal lukkast med å redusera klimagassutslepp raskt nok til å unngå dei verste klimaendringskatastrofane. Med Venstre ved makta har me teke i bruk det kraftigaste og viktigaste verktøyet me har, marknadskreftene – eit grønt skatteskifte der me set ned skattar og avgifter for det me vil ha meir av, klimavenlege handlingar i kvardagen og i styreromma, og set opp prisen på det som må reduserast, klimagassutslepp.

Bilavgiftspolitikken er kanskje det beste dømet i så måte, der avgiftsendringane gjer at nybilsalet i Noreg på rekordtid er dominert av nullutsleppsbilar og hybridbilar. Den monalege auken i løyvingar til kollektivtrafikk og jernbane er eit anna døme. Ta byvekstavtalane: Då Venstre kom til makt i 2013, hadde det raud-grøne fleirtalet overlate kollektivutbygging i byane – med unntak av Oslo, der staten gav 7 pst. støtte – fullt og heilt til kommunane sjølve. I dag skyt staten inn heile 66 pst. og bidreg tungt til at kollektivtilbodet i byane er attraktivt for langt fleire.

Kvileskjeret det raud-grøne fleirtalet innførte kva gjeld forsking og teknologiutvikling, er snudd til ei historisk og systematisk prioritering både av grunnforsking, brukarretta forsking og teknologiutvikling, ikkje minst med grøne forteikn. Enova er styrkt med mangfaldige grøne tilskotsmilliardar. Klimateknologiordninga, som særleg treffer storindustrien, er monaleg styrkt. Det same gjeld CO₂-kompensasjonsordniga og skatteforordninga. Når det gjeld det andre parti først no har begynt å snakka om, statlege investeringsfond i 10-milliardarklassen for å sikra at langt fleire teknologiutviklingsprosjekt i eksisterande industri får ein med-investor med nok langsiktig nok kapital til å vera med på å industrialisera ny teknologi, har me for lengst etablert gjennom Nysnø Klimainvesteringer AS i Stavanger.

Vilkåra for nystarta verksemder er òg monaleg betre. Tilgangen på risikokapital er langt betre enn nokon gong, m.a. gjennom styrking av såkornfondordninga og gjennom heilt nye ordningar, som Kapitalfunn, der investorar som investerer i nystarta bedrifter, får skattelette i storleiksordenen 25 pst. av investeringssummen.

Eg er òg veldig glad for at me har fått på plass ei opsjonsordning for nystarta verksemder som gjer at dei no reelt kan konkurrera om attraktive jobbsøkjarar gjennom å tilby aksjar i ein fase der bedrifter ikkje har økonomi til å konkurrera på løn med etablerte verksemder. Og me har sist, men ikkje minst betra viktige velferdsordningar, som barselpermisjon og sjukeløn for sjølvstendig næringsdrivande.

Sjeldan, om nokon gong, har det vore ei meir systematisk satsing på å få gjort noko med det mest hjarteskjerande i velferdssamfunnet Noreg, vissa om at 100 000 ungar veks opp i fattigdom i eitt av verdas rikaste land. No har me på plass nokre av dei viktigaset tiltaka for å gje alle like moglegheiter: tidleg innsats gjennom å gjera barnehagane og skulefritidsordninga gratis for ungar frå såkalla låginntektsfamiliar, saman med ein markant auke av barnetrygda for dei minste ungane.

Skal eg ha éi bekymringsmelding heilt på tampen av både perioden og sesjonen, så må det vera pengebruken Stortinget no legg seg på. At me tøyer oljepengebruken og handlingsregelen for å kompensera næringslivet og kulturaktørane gjennom koronakrisa, er både sjølvsagt og lett å forsvara. Det er mellombelse tiltak som etter måten er enkle å gradvis redusera og fjerna. Men når me opplever, seinast i går i trygdeoppgjeret, at stortingsfleirtalet løyver nye 650 mill. kr utan at nokon tek ansvar for inndekning utover å senda rekninga til dei som kjem etter oss, er det grunn til å minna kvarandre om kvifor me har ein handlingsregel, og kvifor han er så umåteleg viktig kollektivt å respektera. Han sikrar at ungane og barnebarna våre skal ha same høve til å nyta godt av oljerikdomen lenge etter at oljealderen er over. Kvar krone me brukar til gode føremål gjennom meir oljepengebruk i dag, er minst ei krone mindre for å sikra fridomen til komande generasjonar.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [13:14:25]: Regjeringen og Fremskrittspartiet har funnet sammen i avtaler om åtte statsbudsjetter og åtte RNB-er. Gjennom å gi og ta har disse partiene ikke bare funnet sammen, men også meislet ut en stødig kurs for landet gjennom disse årene, uavhengig av om det har vært normale år eller kriser.

I 2015 fikk vi oljeprisfallet og raskt økende regional ledighet. Gjennom målrettede krisepakker og stødig styring fikk vi landet tilbake til normalen og startet omstillingen av samfunnet til en ny normal, der petroleumssektoren i litt mindre grad er vekstmotoren i samfunnet.

I 2020 fikk vi en ny krise, en krise vi nå heldigvis er på vei ut av. Også i denne krisen har regjeringen styrt med stødig kurs. Vi har færre døde enn landene vi vanligvis sammenligner oss med. Vi har færre smittede per 100 000, og næringslivet har klart seg bedre. Vi skal absolutt ikke undervurdere at dette har vært svært vanskelig for mange og fortsatt er og vil bli det. Men likevel er det viktig å si at med en befolkning som med stor tålmodighet har sluttet opp om smitteverntiltakene, tilpasningsdyktige bedrifter og målrettet politikk har vi bestått denne testen.

Det begynner å lysne, og vi har allerede fått tall som gir oss gode grunner til å håpe og tro på at hverdagen blir normal igjen, men dette er ikke tiden for de store eksperimentene. Denne regjeringen står for en stabilisert og stø kurs, noe dette landet også trenger de neste fire årene.

I denne fireårsperioden er det barna og familien som har vært vinnerne. Høsten 2017 fikk Kristelig Folkeparti gjennomslag for lærernormen. Lærernormen sier at det skal være en norm på skolenivå med maks 15 elever per lærer på 1.–4. trinn og maks 20 elever per lærer på 5.–10. trinn. Det er en lærernorm som har gitt oss 3 400 nye lærerårsverk i grunnskolen siden høsten 2016.

Dette har vært en reform på skolenivå, som staten har kompensert fullt ut, en reform som sikrer at hver enkelt elev blir sett både faglig og menneskelig. Kristelig Folkeparti er ikke i tvil: Lærerne er skolens aller viktigste ressurs. Derfor må vi sørge for at lærerne har tid til å se og hjelpe hver enkelt elev. Kristelig Folkeparti og regjeringen har lyttet til lærerne, foreldrene og elevene, som er tettest på og vet hva som trengs.

De som derimot ikke vil ha lærernorm, er Senterpartiet. Senterpartiet vil, som de sier selv, avvikle lærernormen, slik at kommunene får større mulighet til å fordele ressursene mellom sine skoler etter behov.

Jeg kan allerede nå fortelle Senterpartiet hvordan denne ressursfordelingen blir, for i perioden 2014–2017 ble det bevilget 1,3 mrd. kr til økt lærertetthet. Dette skulle ha gitt 1 800 nye lærerårsverk. Resultatet ble 198. Det er verdt å huske på når en går til valg på fjerne lærernormen.

I 1995 ble barnetrygden justert til 970 kr, og der ble den stående i over 20 år, inntil Kristelig Folkeparti gikk inn i regjering. Fra 1. september 2021 blir barnetrygden på 1 654 kr for de yngste barna. Barnetrygden betyr mest for dem som har minst, og er et målrettet fattigdomstiltak. Kristelig Folkeparti har levert der andre har pratet.

I tillegg har vi startet utrullingen av fritidskortet. Det er en historisk satsing på inkludering av barn og unge og gjør at alle, uansett økonomisk bakgrunn, skal kunne delta i organiserte fritidsaktiviteter. Kristelig Folkeparti har i regjering prioritert barn og oppvekst i alt fra helsestasjoner, foreldrestøtte og inntektsstøtte til å kunne delta i barnehage og SFO.

Engangsstønaden for foreldre uten rett til foreldrepenger er økt fra ca. 35 000 kr i 2013 til over 90 000 kr i år. Vi har økt bevilgningene til helsestasjonene og familievernet for å gi støtte og veiledning til foreldrene og for å motvirke vold, overgrep og andre forhold som er skadelige for barn. Dette har vært fire år der det virkelig har vært satset på barn og familie. Kristelig Folkeparti i regjeringen betyr en tydelig stemme.

Når Senterpartiet vil vinne stemmer på vaksineproteksjonisme når verden står i en pandemi, er Kristelig Folkeparti tydelig på vårt solidariske ansvar for våre medmennesker, uavhengig av hvor de er i verden. Når Fremskrittspartiet vil kutte massivt i bistandsbudsjettet mens verden er i krise, er Kristelig Folkeparti tydelig på at solidariteten ikke stopper ved svenskegrensen. Når hele opposisjonen finner sammen om endringer i bioteknologiloven, som tar oss et langt steg nærmere sorteringssamfunnet, står Kristelig Folkeparti tydelig på menneskeverdet. Når Arbeiderpartiet og SV vil ha sterkere politisk styring av familiene, er Kristelig Folkeparti tydelig på at familiene selv vet best hvilke løsninger som passer for dem.

I disse spørsmålene er det ingen som de neste årene kan erstatte den tydeligheten Kristelig Folkeparti står for.

Rigmor Aasrud (A) [13:28:36]: Det er fortsatt nesten 200 000 helt eller delvis arbeidsledige i Norge. Det er dobbelt så mange som før koronakrisen. Forhåpentligvis vil det bli færre nå som smittesituasjonen bedres, men likevel vil det være mange flere som står utenfor arbeidslivet, og mange flere som vil trenge hjelp for å komme tilbake i jobb.

I mars opplyste regjeringen at det var om lag 140 000 personer som var definert til å være i risikogruppen som kunne få problemer med å komme tilbake i arbeid. Men kun én av ti av disse fikk tilbud om oppfølging i en aller annen form. Arbeiderpartiet vet det er vanskelig å være uten jobb i lang tid, både økonomisk og helsemessig. Mange av de 140 000 mangler kompetanse og arbeidserfaring, og mange trenger helsehjelp og oppfølging.

I revidert budsjett står det at regjeringen skal inkludere flere i arbeidslivet, og at det er behov for tiltak rettet inn mot dem med lav utdanning, unge og innvandrere. Det er lett å være enig i det. Behovene er store, men til sammenlikning: I 2013 var andelen ledige som deltok i arbeidsrettede tiltak, om lag 50 pst. høyere enn i dag. Det sier noe om innsatsen for dem som faller utenfor. Det hjelper ikke med de fine ordene; det er budsjett og handling som teller.

Tiltakene vi ser i dag, er ganske puslete og lite treffsikre. Det eneste nye tiltaket høyreregjeringen har kommet fram til, er et jobbskattefradrag for dem som er i fast arbeid – altså en omskrevet versjon av deres vanlige skattekutt. Det er spinnvilt. Ideen er like dårlig nå som da Erna Solberg omtalte den som litt gammeldags Høyre-politikk i 2013.

Vi har hatt en av de største krisene i landet på mange år. Arbeiderpartiet har brukt pengene på å sikre folk og bedrifter. Ordningene ble kraftig forbedret – ikke av regjeringen, men av Stortinget. Det har vært nødvendig, og det kan bli nødvendig også etter 1. oktober, når flere av ordningene endres tilbake til det som var før koronatiden.

Når antallet unge på uføretrygd har fordoblet seg på høyreregjeringens vakt, og når ledigheten blant unge er stor, burde alarmklokkene ringe. Det må settes inn flere og mer treffsikre tiltak. I vårt alternativ til revidert budsjett foreslår vi tiltak for å skape flere jobber, ved å øke støtten til de bedriftene som har vært hardt rammet av smitteverntiltakene, med 0,5 mrd. kr. Tilsvarende øker vi bevilgningene til de kommunale ordningene. Vi foreslår også 1,2 mrd. kr i investeringsstøtte til nye, grønne arbeidsplasser.

For å hjelpe flere i jobb har vi 5 000 flere tiltaksplasser, med særlig fokus på lønnstilskudd, kvalifiseringstilskudd og flere ansatte i Nav for å få til en tettere oppfølging av dem som står utenfor arbeidslivet. Det er nødvendig når vi hører at enkelte veiledere i Nav skal følge opp over 100 personer. Det er krevende for én enkelt medarbeider i Nav bare å gi én person rett veiledning, sørge for at det er riktig tiltak, sørge for at man får prøvd seg i arbeidslivet, og sørge for at man får den helsehjelpen som er nødvendig.

Like viktig som å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet er det å stramme inn på regelverket, sånn at den veksten som kommer, gir hele, faste stillinger. Vi trenger ikke flere midlertidige ansettelser og mer innleie. Derfor er Arbeiderpartiet helt klar på dette, og vi kommer til å foreslå det – dersom vi kommer i regjering – i løpet av våre 100 første dager i regjeringskontorene.

Selv om arbeidsmarkedet er i bedring, trengs det kraftigere tiltak for å få folk tilbake i arbeid. Like viktig er det at de krisetiltakene som Arbeiderpartiet gikk i bresjen for da Norge ble stengt ned, varer så lenge krisen varer. Her har regjeringen er stort ansvar for å følge med på hvordan arbeidsmarkedet utvikler seg, og for å være klar til å forlenge ordningen om ny smitte gjør behov for nye tiltak nødvendig. Den forskriftskompetansen som regjeringen har fått, må brukes dersom det viser seg å være nødvendig.

Elin Rodum Agdestein (H) [13:33:47]: Det siste halvannet året har vært et år som vil skrive seg inn i historiebøkene – året da Norge ble kastet ut i den største krisen i vår generasjon. Heldigvis har vi hatt en regjering og en statsminister som har styrt trygt gjennom koronakrisen. Jeg er stolt over den jobben regjeringen, med Erna ved roret, har gjort i en utrolig krevende periode for landet.

Regjeringen får godt skussmål også fra andre, fra OECD og IMF, som mener at sterke politiske tiltak, en aktiv finanspolitikk og en høyere oljepengebruk har bidratt til å begrense både smitte og det økonomiske tilbakeslaget. Det har vært rett å gjøre det for å gi folk trygghet og for å hjelpe kriserammede bedrifter gjennom pandemien. Alternativet ville vært flere konkurser og høyere ledighet. Norge er blant de landene som har kommet best ut av pandemien, både økonomisk og med hensyn til tapte menneskeliv, men det betyr ikke at dette året ikke har vært svært krevende for veldig mange.

Men nå lysner det. Vi åpner opp – sakte, men sikkert og innenfor trygge rammer. Gode nyheter kommer på løpende bånd: Ledigheten går langt mer ned enn forventet. Fra å ha ligget på over 400 000 helt eller delvis ledige på det høyeste, i april i fjor, var det den 15. juni registrert 171 200 arbeidssøkere. Det er det laveste nivået i løpet av pandemien. 250 000 flere er tilbake i jobb, og bare siden påske er ledigheten blitt redusert med 40 000.

Eksporttallene går opp. Oljeprisen er nå på over 70 dollar fatet. Det er et tegn på at verdensøkonomien er på vei opp, og det betyr mye for vår åpne økonomi. Med fortsatt lav rente og flere tilbake i jobb kan aktiviteten i økonomien her hjemme generelt ta seg opp.

Er det noe denne pandemien har lært oss, er det verdien av private jobber. Flere har vært inne på det: Ni av ti permitterte har vært fra private virksomheter. De nye jobbene må skapes i privat sektor, og norsk økonomi trenger flere ben å stå på. Vi trenger jobber som bidrar til statsbudsjettet, og som betaler for velferden. Det er også en bærebjelke for løsningen på de underliggende utfordringene i norsk økonomi framover – at det blir færre yrkesaktive som skal bære velferden på sine skuldre.

Men først og fremst skal vi skape trygghet for jobbene til dem som har slitt gjennom koronaåret, som nå prøver å komme i gang igjen, og som nå tar sine ansatte tilbake i jobb, og alle dem som har omstilt seg og forsøker seg på nye markeder.

Samtidig er det stor optimisme i flere regioner. Mange bedrifter planlegger å ansette flere. I første kvartal var det også rekordmange nye bedriftsetableringer, over 20 000. Aldri har det vært registrert så mange etableringer i ett og samme kvartal.

I mange bransjer og mange steder er det mangel på kompetanse og vanskelig å rekruttere de fagfolkene som trengs. Derfor trenger vi et kompetanseløft, derfor etablerer vi desentraliserte utdanningstilbud der folk kan få påfyll mens de er i jobb. Vi skal tette kunnskapshullene. Samtidig skal vi også unngå at folk blir stående varig utenfor.

Når vi vil gjøre det enda lettere å starte nye bedrifter, skape flere smarte, grønne jobber og en mer bærekraftig framtid på veien ut av krisen, skal staten være en tilrettelegger og inspirator for dem som har de gode ideene, skaperkraft og vilje. Politikere har ikke kompetanse på å skape jobber – la oss innse det. Det har vi gründere og et næringsliv til. Forutsigbarhet, stabilitet og trygghet for rammevilkår er det både familier og norsk næringsliv trenger – ikke et rød-grønt eksperiment som ingen kjenner innholdet i eller konsekvensene av.

Som lederen i et trøndersk næringsutviklingsselskap sa i forbindelse med et besøk nylig: Et valg nå, med den usikkerheten det innebærer, er det siste vi trenger midt i en krise for landet.

Høyre er garantisten for stabilitet og forutsigbarhet, for at bedrifter og vanlige familier ikke skal få høyere skatter, og for at arbeid til alle er jobb nummer én. Høyre er garantisten for at vi skal ta vare på våre viktige eksportnæringer og titusenvis av jobber over hele landet gjennom å slå ring om EØS-avtalen og sikre tilgang til alle viktige markeder, som det britiske.

Vi skal sammen jobbe oss ut av krisen, vi skal få fart på Norge igjen, vi skal få folk tilbake i jobb, vi skal bygge kompetanse, vi skal sørge for grønn omstilling, og vi skal skape mer, inkludere flere og ikke skatte mer, for Høyre glemmer aldri at verdiene må skapes før de kan fordeles.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [13:39:07]: Det er viktig at klimatiltakene vi bruker i Norge for å redusere klimagassutslipp, blir mest mulig kostnadseffektive. Slik kan vi unngå at folks skattepenger sløses bort på dyr og ineffektiv symbolpolitikk. Realiteten er at skogen i Norge tar opp enorme mengder CO₂, tilsvarende halvparten av Norges CO₂-utslipp. Mens Norge bruker milliarder av kroner på dårlige klimatiltak, kan skogens CO₂-opptak økes betydelig til en langt lavere kostnad. Dette handler bl.a. om å legge til rette for økt skogplanting, tettere planting og gjødsling av skog.

Mens det politiske Norge i årevis har valgt å bruke bistandsmidler på karbonbinding i tropisk skog, har en gang på gang nedprioritert norsk skognæring og kostnadseffektiv karbonbinding i norsk skog. Jeg er derfor utrolig fornøyd med at Fremskrittspartiet i forliket om revidert nasjonalbudsjett har fått gjennomslag for en fortsatt satsing på verdiskapingstiltak i skogen, bl.a. gjennom utbygging av skogsbilveier. Jeg er også fornøyd med at skogplantingstiltaket har blitt økt fra 1 kr og 20 øre til 1 kr og 50 øre per plante. Dette vil bidra til at årets skogplanting kan gjennomføres på en god måte.

Det er dessverre en realitet at Sverige har vært flinkere enn Norge til å få på plass en komplett verdikjede for skognæringen. Her har vi en jobb å gjøre, alle sammen. Derfor er jeg veldig fornøyd med at Fremskrittspartiet har fått på plass 25 mill. kr til sirkulærøkonomi, og at vi som utgjør flertallet i dag, peker på Forestia og renseanlegg for returtre som et prosjekt som faller inn under ordningen. Dette handler imidlertid ikke om et enkeltprosjekt eller en enkeltaktør, men om at staten må spille på lag med skognæringen for å få på plass en større verdikjede her i Norge. Verdiskapingen knyttet til skog kan økes med mange milliarder kroner.

Jeg er oppriktig skremt over hva som kan skje dersom Norge – i verste fall – får en rød-grønn regjering etter valget. Det er ingen hemmelighet at Arbeiderpartiet, SV og Rødt ønsker å kjeppjage norske eiere ut av Norge. Det er heller ingen hemmelighet at Senterpartiet følger opp med økt skatt på arbeidende kapital i sitt forslag til alternativt statsbudsjett for 2021. Senterpartiet velger altså å se helt bort fra tydelige innspill fra både Norges Skogeierforbund og Norskog om at skatten på arbeidende kapital må fjernes. En undersøkelse fra NHHS Consulting slår fast at 63 pst. av personer med stor næringsformue i høy grad vil vurdere utflytting fra Norge hvis Arbeiderpartiet får flertall for økt formuesskatt, og at 21 pst. av formuene til Norges rikeste tilhører utflyttede skattebetalere.

Konsekvensen av Senterpartiets politikk er at stadig flere lokale norske arbeidsplasser blir eid fra Europa, USA og Kina. Norske bedrifter eid fra utlandet slipper nemlig Senterpartiets skatt på arbeidende kapital, mens norske arbeidsplasser som er eid fra Norge, må betale betydelige summer. Senterpartiet gir dermed norske investorer og gründere valget mellom å forlate Norge for godt og å selge livsverket sitt til utenlandske investorer i Berlin, New York eller Shanghai. Dette taper Distrikts-Norge mest på.

Regjeringspartiene har kommet Fremskrittspartiet delvis i møte når det gjelder skatt på arbeidende kapital. I budsjettforliket har vi fått på plass en flertallsmerknad om at regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2022 skal legge fram en vurdering av om summen av formuesskatt, utbytteskatt og selskapsskatt på norske arbeidsplasser er konkurransedyktig, og vurdere konkrete, langsiktige skattetiltak som kan gjøre Norge til et mer attraktivt land for investorer og gründere. Jeg har klare forventninger om at regjeringen leverer på denne krystallklare bestillingen, og forventer at skatten på arbeidende kapital kuttes betydelig i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2022.

Terje Aasland (A) [13:43:52]: Talerstolen har begynt å bli treg, men det er kanskje fordi det nærmer seg slutten på en fireårsperiode!

Vi begynner forhåpentligvis å nærme oss en situasjon hvor vi er på vei ut av pandemien. Det har utvilsomt vært en krevende tid. Det som er faren i den situasjonen vi nå er i, er å begynne å friskmelde norsk økonomi. Jeg opplever at høyrepartienes representanter i veldig stor grad forsøker nettopp å gjøre det – friskmelde norsk økonomi i en situasjon hvor det er nær 200 000 arbeidsledige, og med en handelsbalanse som er dramatisk redusert og forverret i løpet av åtte år. Hvis vi i tiden framover skal ta med oss en situasjon hvor olje- og gassinntektene også skal falle ytterligere, er det ingen tvil om at finansieringen av Velferds-Norge vil være ganske krevende dersom høyrepartienes retning får lov til å fortsette utviklingen av Norge.

Det er også urovekkende at de prøver å bruke formuesskatten i det store angrepet på Arbeiderpartiet. Da har de ikke mye å snakke om. Nå har de sittet i åtte år med flertall i Stortinget – åtte år – og ennå har de ikke klart å fjerne formuesskatten. Hvorfor har de ikke det? Hvorfor har de ikke bare tatt den vekk? Betyr det så lite at de bare snakker om det og ikke gjør noe med det? Det er helt fantastisk. 16 mrd. kr tok staten inn i 2013. Da laget Høyre dette til sin store sak. Nå i år tar vi inn omtrent det samme. Det er gjort justeringer, ja, men hvorfor ikke bare fjerne den? De kan vel fjerne formuesskatten hvis det er det som er så viktig, hvis det er det som er bremseklossen, som jager norske eiere ut av Norge, som representanten Ørsal Johansen sa? Det er tullball! Jeg vet ikke om det er et korrekt, parlamentarisk uttrykk, men hvis det ikke er det, skal jeg trekke det tilbake og si at det er feil vurderinger som ligger til grunn. Det er total mangel på handlekraft ut fra sin ideologisk viktigste sak Høyre har vist gjennom åtte år. Helt fantastisk.

Det det handler om nå, er faktisk å ta tak i de store tingene, sørge for at vi på veien ut av pandemien fremdeles har evne til å hjelpe folk og redde jobbene til folk, for det er stor usikkerhet. Det er heller ingen selvfølge slik situasjonen er. Reiselivet er vel en av de næringene som har slitt mest og fremdeles har stor usikkerhet ved seg. Det er bra at det er gjort noe, ja, men det burde vært enda bedre ordninger for å restarte reiselivet rundt omkring i Norge, som er en av de viktigste distriktsnæringene ved siden av jordbruket f.eks. Det foreslår Arbeiderpartiet i sitt budsjettforslag, men vi får ikke flertall for det med høyrepartiene. Det hadde absolutt vært behov for det, ikke minst med tanke på at det er lagt fram en reiselivsstrategi, en reiselivsstrategi som på ingen måte følges opp gjennom de økonomiske tiltakene som blir gjort.

Når det gjelder å videreutvikle næringslivet, hadde representanten Rodum Agdestein egentlig en ganske fin analyse. Staten må i partnerskap med de gode ideene i næringslivet legge til rette for at de gode ideene kan utvikles. Nei, det er ikke sånn at vi politikere skaper jobber, men vi legger til rette for at private kan skape jobber. Da er jeg forundret over at det eneste tiltaket som direkte foreslås i revidert nasjonalbudsjett, er å demontere Siva som et virkemiddel for nettopp å hjelpe de gode ideene i næringslivet og blant de private. Forstå det, den som kan. Heldigvis ble det stoppet, men sist gang de var innom virkemiddelapparatet som skulle hjelpe de gode ideene i privat næringsliv, var det for å demontere Investinor. Begge to, Siva og Investinor, er viktige verktøy nettopp for å utvikle mulighetene som det private næringsliv, eller private, kommer med, men hvor staten gjennom både Siva og Investinor vil være gode partnere for å videreutvikle næringslivet. Det demonterer regjeringen.

Etter åtte år, når vi oppsummerer næringslivspolitikken til høyreregjeringen, har den null troverdighet – null troverdighet. De har ikke løftet veldig mange fingre, eller gjort veldig mange anstrengelser for å gjøre situasjonen bedre, for at de private, gode ideene skal yngle med basis i det gode partnerskapet som burde vært lagt til rette mellom staten på den ene siden og de private aktørene på den andre. De har sågar ikke klart å fjerne formuesskatten. Selv ikke det har de klart på åtte år. Næringspolitikken til høyrepartiene står for fall etter åtte år.

Espen Barth Eide (A) [13:48:56]: Som vel kjent lever vi midt i en klimakrise og en naturkrise, og det blir klart for stadig flere at man bare kan vokse videre, at man bare kan ha en videre økonomisk vekst, dersom den veksten er forenlig med planetens tålegrenser – ellers går det riktig galt, og til slutt stopper veksten selv. Derfor må vi ha en betydelig omlegging av vår økonomi, fra fossil til fornybar, energibasert økonomi og fra bruk og kast til ombruk, eller, litt finere sagt, fra en lineær til sirkulær økonomi. Den gode nyheten er at dette har veldig mange andre også skjønt – næringslivet, kapitalkrefter, klimastreikende ungdom, ingeniører, teknologer, fagarbeidere og stadig flere stater og organisasjoner. Den gode nyheten er at det er den veien verden nå går, og det betyr at vi må forstå hvordan vi skrur om vår egen økonomi for å møte en verden som faktisk nå tar både klima- og naturkrisen på mye større alvor enn for bare få år siden.

Det har litt å gjøre med hva vi skal gjøre mindre av, og det snakker vi mye om. Vi begynner å ta tak, selv om det går altfor sent og utslippskuttene går for tregt, men det er like viktig å fokusere på hva vi skal gjøre mer av, for det er jo en direkte korrelasjon mellom farten i denne omstillingen og hva vi i Norge kan eksportere mer av når vi eksporterer mindre av noe annet. Et åpenbart eksempel er at jo flere biler som går på batteri, jo mindre har de bruk for diesel og bensin, og jo mer har de bruk for batterier. Det er også helt åpenbart at jo mer industrien kan bruke utslippsfri hydrogen istedenfor naturgass, både som reaksjonsmiddel og som energikilde, jo fortere vil etterspørselen etter hydrogen øke og etterspørselen etter naturgass gå ned.

Dette betyr altså at vi står overfor en veldig betydelig omlegging i norsk økonomi, en omlegging vi kan klare med glans, fordi vi egentlig er godt skrudd sammen for å lykkes. Men vi i Arbeiderpartiet er overbevist om at dette bare lykkes om vi har et mye tydeligere partnerskap mellom en aktiv stat, som peker retning, og et aktivt næringsliv, som bruker disse mulighetene på en god måte. Det dreier seg om å trekke til oss startdatoene for alt det nye.

Det som skjer i vårt viktigste marked, EU, og ikke minst i andre ledende industriland, som USA og asiatiske land, er en ganske formidabel omstilling av økonomien og en veldig tydelig retur til en sterkere industripolitikk, en sterkere vilje til å sette retning i næringspolitikken, retning i industripolitikken, retning for verdiskapingen. Den rene markedsbaserte logikken står for fall. Det er nå en ny balanse som dukker opp der ute.

Derfor er veldig mange av de forslagene som vi har lagt inn i det reviderte nasjonalbudsjettet, nettopp forslag som forener sterke ambisjoner om å gå raskere mot en ombruksøkonomi, en sirkulær økonomi, raskere mot et energiskifte, raskere endringer i hva vi eksporterer, med en tydelig satsing på industri. Det dreier seg om en industripilot 4.0 for industrien. Det dreier seg om tiltak for grønn flåtefornyelse. Det dreier seg om ytterligere satsing på karbonfangst og -lagring også ved norske avfallsforbrenningsanlegg. Det dreier seg ikke minst om å styrke egenkapitalen for Statkraft for å kunne bygge en nasjonal grunninfrastruktur for hydrogen, som vi tror vil være en av de viktigste energibærerne ved siden av elektrisitet som sådan i årene som kommer.

For å lykkes med alt dette må vi altså ha en aktiv stat. Vi må sette retning. Vi må tørre å sette noen tydelige mål som er konkrete og operasjonaliserbare, og vi må samarbeide med verden der ute. Dette er virkelig ikke tidspunktet for å bryte forbindelsene til vårt nærmeste marked. Tvert imot tror vi i Arbeiderpartiet at vi bør bygge videre på det vi allerede har – EØS-avtalen og alle dens tilliggende avtaler. Vi har nå et nært samarbeid med EU om klimakutt. Det er bra. Jeg mener vi bør bygge et like sterkt samarbeid med EU på det som har å gjøre med Europas grønne giv, ikke minst på vekst- og industridelen av det, for at dette skal lykkes. For fellesnevneren for alle de mulighetene som nå dukker opp for norsk næringsliv, er nettopp klimapolitikk i andre land, altså vilje til å endre forbruk, men det er også at vi må ha adgang til de markedene vi skal selge til. Og jeg blir stadig forundret av dem som vil ha en rask omstilling til nye eksportmuligheter, men mener at vi samtidig skal undergrave grunnlaget for å eksportere til nettopp de landene som kanskje vil ha de varene og tjenestene vi kan produsere.

Statsråd Henrik Asheim [13:54:12]: Når denne sommeren er over, blir det en litt spesiell høst for ca. 60 000 små seksåringer. De skal gå inn i skolegården for aller første gang. Noen av dem skal kjøpe ny sekk eller nytt pennal i løpet av sommeren. Inn i det klasserommet går kanskje hun som kan alfabetet på rams, og holder i hånden den nye klassekameraten sin, som kanskje ikke kan bokstavene helt ennå.

Derfor må vi ha en politikk som klarer å løfte hver enkelt og sette inn innsatsen tidlig i skoleløpet. Selv om rekordmange elever nå fullfører videregående skole, er det fortsatt over 13 000 av elevene som startet i 2014, som seks år senere ikke har fullført og bestått, og frafallet er klart størst i yrkesfag. Lavest sannsynlighet for å fullføre har man uansett hvis man har foreldre som selv ikke har lengre utdanning. Sosial bakgrunn har ikke bare noe å si for hvordan det går med en på videregående, det forfølger også unge inn i universitets- og høyskolesektoren. Jo høyere utdanning minst en av foreldrene har, jo større andel fullfører en grad. Av studentene som har foreldre med lang høyere utdanning, fullfører 77 pst. en grad etter åtte år, mens bare 50 pst. av studentene som har foreldre med grunnskole som høyeste utdanning, har fullført en grad etter åtte år.

Et av regjeringens viktigste prosjekter er å skape mer og inkludere flere. Forskning og utdanning er det absolutt viktigste verktøyet for at det både skal kunne skapes nye arbeidsplasser, at vi har kvalifisert arbeidskraft, som på godt norsk betyr at folk har en relevant utdanning som de får bruk for i hverdagen sin, og at flere av dem som står utenfor arbeidslivet, kommer inn.

Utdanning er et kinderegg for et samfunn som det norske, men da må det også være en politikk som gir grunnleggende kunnskaper tidlig i skoleløpet, som gir elevene muligheten til å fordype seg i det de er aller mest interessert i, og at utdanning blir tilgjengelig for alle i alle livets faser over hele landet. I løpet av de årene vi så langt har sittet i regjering, har vi innført en femårig masterutdanning for lærere. Vi har stilt krav om at matte-, norsk- og engelsklærere skal ha studiepoeng i faget hvis de skal undervise i faget, og vi har skjerpet opptakskravene for å komme inn på lærerutdanningen.

Så har vi innført nye karriereveier i klasserommene. Det har vi gjort fordi vi vet at det viktigste for elevenes læring er å møte en faglig oppdatert, motivert og engasjert lærer i klasserommet. Og dette gir resultater. Historisk mange elever fullfører videregående. Av dem som startet på videregående i 2014, hadde 79,5 pst. fullført i 2020. Det er en økning på 7,6 prosentpoeng sammenliknet med kullet som startet i 2006. Elevene går ut med bedre snitt i 10. klasse, og karakterene øker mest hos dem med foreldre uten høyere utdanning. Fjerde- og femteklassingene våre leser bedre. De ligger over det internasjonale snittet. Minoritetsspråklige elever leser bedre nå enn de gjorde i 2011. Andelen ukvalifiserte lærere går ned for andre år på rad, og siden vi kom i regjering, har rundt 4 500 kvalifiserte lærere kommet inn i norske klasserom. Antallet kvalifiserte søkere til lærerutdanningen øker, fra ca. 4 200 i 2011 til nesten 6 000 i 2020. Flere lærerstudenter fullfører også. Tall viser i tillegg at flere lærerstudenter gjennomfører på normert tid. Det er mange måter å bruke statistikk på, men ingen kommer unna at mange piler peker i riktig retning.

Samtidig er det fortsatt utfordringer. De utfordringene har ikke blitt mindre av pandemien. Korona har hatt konsekvenser for barn og unge. Mange har vært mye borte fra skolen og gått glipp av viktige sosiale og faglige fellesskap. Mange barn og unge går ut av pandemien med store kunnskapshull. En av de viktigste jobbene fremover blir derfor å tette disse kunnskapshullene og sørge for at vi gir barn og unge det grunnleggende de trenger for å mestre videre utdanning. Derfor har vi bl.a. prioritert penger til kommunene for å ta igjen tapt læring og tette kunnskapshullene.

Fremover vet vi også at vi kommer til å trenge flere fagarbeidere. Derfor har vi løftet fagskolene, men vi skal gjøre mer. Derfor skal vi sørge for at også kapasiteten øker, men at kvaliteten på høyere yrkesfaglig utdanning følger etter. Vi skal sørge for utdanning i hele landet. Derfor har vi akkurat lagt frem en strategi for desentralisert og fleksibel utdanning, slik at man ikke må flytte på seg for å få det påfyllet i hverdagen. Derfor skal vi sørge for at høyere utdanning blir mer koblet til arbeidslivet, både ved å få gjesteforelesere inn fra næringsliv og offentlig sektor, og også flere praksisplasser, slik at studentene kan være ute i arbeidslivet mens de tar utdanning. Så må vi fortsette å styrke forskningsbudsjettene, ikke minst i samarbeid med våre samarbeidsland i Europa.

Vetle Wang Soleim (H) [14:05:37]: Når jeg snakker med næringslivet, merker jeg at det er en del bekymringer for hva som kommer til å skje hvis venstresiden får flertall etter valget. Det er bekymringer også hos vanlige folk. Vi så en sak på TV 2 i morges. Det er folk som nå ringer ned Skattebetalerforeningen med spørsmål om hva de skal gjøre for å sikre seg mot venstresidens skatteforslag. Vanlige folk frykter for hva et regjeringsskifte vil kunne bety for deres egen økonomi.

Det verste er at vi ser allerede nå eksempler på bedrifter som faktisk allerede gjennomfører delvis generasjonsskifte i frykt for at SVs arveavgift vil settes ut i live. Selv om SV roper ja og Arbeiderpartiet sier at de har ingen planer om å gjeninnføre noen arveavgift, er næringslivets reaksjoner den reelle målestokken for hvordan det oppfattes utad. Det er i alle fall mange i næringslivet som ikke tror på at Arbeiderpartiets motstand mot en gjeninnføring av arveavgiften kommer til å holde veldig lenge om de får flertall, og om de da blir avhengige av SV.

For noen uker siden gjennomførte Sølvtrans-gründeren i Ålesund, Roger Halsebakk, et delvis generasjonsskifte, nettopp i frykt for hva som kan skje hvis venstresidens partier får flertall. Det skjer allerede nå. Når SV går til valg på et såpass radikalt og ytterliggående forslag om arveavgift som de gjør, vil bare litt av det være nok til å skade utviklingen i norsk næringsliv. For hva skjer hvis den neste generasjonen ikke har penger på bok eller penger til å betale SVs arveavgift? Da må de enten ta opp lån eller selge seg ned for å frigjøre midler. Det svekker familieeierskapet og de langsiktige linjene, og en kan få inn utenlandske eiere uten den samme omtanken for bedrifter og for sitt lokalsamfunn. En slik politikk er skadelig for norsk næringsliv, norsk eierskap og de familieeide bedriftene.

Jeg snakket også med familieeide hoteller som sier at dette grepet ville være en katastrofe for et nytt generasjonsskifte. Det er eiere som går rundt og har tanker om hva som vil skje hvis de en dag får en stein i hodet og neste generasjon ikke har råd til å betale SVs arveavgift.

Til slutt til representanten Terje Aasland: Hvis vår næringspolitikk får et fall til høsten, er det veldig synd, for da står landet igjen nesten uten. I alle fall er det ikke en næringspolitikk som er god. Det vi da står igjen med, er en regjering som ønsker mer statlig eierskap, og en regjering som garanterer at norske eiere skal få mer i skatt, og at utenlandske eiere skal få det like godt som i dag.

Svein Roald Hansen (A) [14:08:55]: Arbeiderpartiets talere før meg har på en god måte presentert vårt alternativ, som forholder seg til våre viktigste utfordringer som landet står i: 2,8 mrd. kr til å få de altfor mange ledige tilbake i jobb så fort som mulig, et velferdsløft på 2,6 mrd. kr, en start for å styrke velferden og bekjempe voksende forskjeller, sette vanlige folk først og en grønn industripakke som kutter klimautslippene og skaper jobber.

Jeg vil si litt om den politiske situasjonen etter åtte år med borgerlig flertall. Vi husker alle presentasjonen av budsjettenigheten i desember i fjor. Det minnet mer om en skilsmisse enn en gjenforening etter at Fremskrittspartiet hadde gått ut av regjering. Som ved noen skilsmisser syntes det som om det var like viktige å plage den andre parten som å finne løsninger de kunne stå sammen om. Nå, da enigheten om revideringen av budsjettet skulle presenteres, møtte ikke regjeringspartiene engang opp.

Statsministerens store politiske prosjekt, å samle de fire partiene på høyre side til en styringsdyktig regjering, er grundig smadret etter disse åtte årene. Regjeringens parlamentariske grunnlag har forvitret mellom hendene på statsministeren. Hvis noen lenger husker tilbake til høsten 2013, ble de fire partiene enige om en målsetting om å gjøre norsk økonomi mindre oljeavhengig. Resultatet er at norsk økonomi er blitt mer og mer avhengig av oljeinntektene år for år. Storesøster Høyre har vært helt uten evne til å holde igjen. Ingen regjering er blitt herjet med i Stortinget som denne det siste året. Autoriteten er borte. Også denne gangen ble oljefondet løsningen, ikke bare til nødvendige koronatiltak, men også for å fylle inntektshullene skattekuttene har skapt i statsbudsjettets inntektsside.

Det kanskje alvorligste som står igjen etter denne regjeringen i disse årene, er at sysselsettingen har gått ned. Fra å være på topp er vi nå så vidt på poengplass. År for år er statens inntekter redusert, og utgiftene er økt sammen med forskjellene. Det er nesten noe bibelsk over dette. I Matteusevangeliet er det beskrevet: «For den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» Svake grupper har opplevd å bli fratatt støtte de hadde behov for.

Det som står igjen som arven etter denne regjeringen, er økte forskjeller mellom folk, tapte muligheter for å ta tak i de store utfordringene vi har i vente, en politisk branntomt og en regionreform ingen forstår vitsen med.

Aleksander Stokkebø (H) [14:12:03]: Med Høyre i regjering skal vi skape mer og få fart på Norge igjen, og vi skal styrke norsk næringslivs konkurranseevne. Derfor har vi samlet senket skattene og avgiftene med 34 mrd. kr. Jeg tror vi alle deler målet om at de med de bredeste skuldrene skal bære den tyngste børen, og at de med mest skal bidra mest. Men vi må gjøre det klokt.

Skatt på arbeidende kapital, traktorer, maskiner og varelager, er ikke klokt. For det første rammer det uavhengig av om man går med overskudd eller underskudd. For det andre blokkerer skatten suksessfulle gründerbedrifter som kan være mye verdt på papiret, men der verdiene i beste fall er teoretiske og ikke-realiserte. Det tapper dem for kapital som heller burde gått til å trygge jobbene og skape nye industrieventyr. For det tredje er denne skatten på arbeidende kapital konkurransevridende. Den betales kun av norske eiere og gir en stor konkurransefordel til utenlandske selskaper. Sånn kan det ikke være, og derfor må denne skatten videre ned.

Mer av kapitalen i samfunnet må vris over til å skape jobber og verdier. Derfor har vi økt skatten på sekundærbolig og senket den på arbeidende kapital. Denne vridningen bør fortsette.

For å oppnå et næringsvennlig Norge må vi også ha et rettferdig Norge der alle forholder seg til de samme reglene og betaler skatt der verdiene skapes. Derfor må det være en prioritert oppgave å bekjempe skatteunndragelse og aggressiv skatteplanlegging. Regjeringen har derfor innført bl.a. rentebegrensningsregelen og kildeskatt på renter og royalties, noe som begrenser selskapenes mulighet til å bruke kunstig høye renter på å flytte overskudd utenlands og dermed redusere skatteposisjonen i Norge. Framover må vi også følge med på utviklingen og vurdere flere tiltak for å unngå urettferdig konkurranse i disfavør av norske arbeidsplasser.

Med Høyre skal vi senke skatten på det vi vil ha mer av, altså verdiskaping og arbeid, og vi skal skjerpe tiltakene mot det vi vil ha mindre av, som er overskuddsflytting og skatteunngåelse. Alle skal bidra etter evne, og alle skal bidra der verdiene skapes, samtidig som vi skal skatte klokt, ikke mer. Med Høyre skal vi skape mer og få fart på Norge igjen.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [14:15:12]: Resultatene er det som teller, men tall fra SSB viser at de tre viktigste resultatene for landets økonomi og framtid går feil vei.

1. Det aller viktigste for oss i Arbeiderpartiet er naturligvis at folk har arbeid, men gjennom de siste åtte årene har det blitt en stadig mindre del av befolkningen vår som har arbeid. Og i mitt eget valgdistrikt Hedmark er det flere kommuner hvor det faktisk er mer enn 40 pst. av befolkningen i arbeidsfør alder som står utenfor, viser tallene til Statistisk sentralbyrå.

2. Forskjellene mellom folk øker. Det er flere arbeidsfolk, bl.a. dem som gjør avgjørende jobber innenfor renhold, servering og byggebransjen, som har mindre å kjøpe melk og brød for i dag enn de hadde for ti år siden.

3. Norges underskudd utenom olje- og gasseksporten øker. Det øker år for år, og det kommer på en veldig betenkelig måte til å påvirke våre muligheter til å ha eldreomsorg, sykehjem, ordentlige felles helsetjenester og utdanning, med mindre vi får opp eksportinntektene fra fastlandsindustrien.

Til tross for dette, at det går i feil retning år for år på de tre viktigste områdene, er det likevel noe som gjør meg sterkt optimistisk, og det er når jeg er ute og prater med folk. For det er nå et sterkt ønske om en ny kurs for landet vårt.

Her om dagen pratet jeg med ei dame som har lang erfaring i arbeidslivet. Da sa jeg at etter åtte år med økte forskjeller, privatisering og mer til dem som har mest fra før, mener vi at det nå skal være vanlige folks tur. Hun svarte kontant: Dette kunne jeg fortalt deg for flere år siden. Det var veldig godt sagt, for statistikken fra SSB og folks klokskap henger sammen. Folk ser at denne utviklingen er gal, og at det ikke er dette vi ønsker for et rettferdig og sosialdemokratisk Norge.

Resultatene er det som teller. Det var det tidligere statsminister Gerhardsen som sa. Dagens statsminister må finne seg et annet slagord på valgplakaten, for hvis ikke er det helt åpenbart i strid med dokumentasjonen som vi år etter år får fra SSB.

Jeg sier som den damen jeg snakket med, med lang erfaring fra arbeidslivet: Vi kunne sagt det for flere år siden. Men nå er det vanlige folks tur.

Anne Kristine Linnestad (H) [14:18:28]: Den største ulikheten i samfunnet vårt går mellom dem som har en jobb, og dem som ikke har en jobb å gå til. De aller fleste som har vært eller er permittert, eller har mistet jobben, er ansatt i private bedrifter landet over gjennom pandemien. Derfor må vi legge til rette for at det skapes nye arbeidsplasser i det private næringslivet, og at flest mulig kommer tilbake til de arbeidsplassene de hadde før pandemien traff oss.

Ulikhetsdebatten reduseres ofte til en diskusjon om skatter og avgifter. Men en betydelig del av fordelingen bestemmes i markedene før skatter og avgifter trer inn. I kombinasjon med gode velferdsordninger for dem som trenger det mest, er det viktigste vi kan gjøre for å holde ulikhetene nede å sikre et velfungerende arbeidsmarked og en kompetent arbeidsstyrke.

Høyres politikk handler om å gjøre noe med årsakene til ulikhet og utenforskap, ikke bare med symptomene. Vi mener at det å hindre stor ulikhet i samfunnet handler om å sikre mer kunnskap i skolen, bedre integrering, hjelpe dem som havner utenfor arbeidslivet inn igjen, og gi næringslivet rammevilkår som gjør at de tør å satse.

Et fagbrev eller et vitnemål i hånden er billetten inn i arbeidslivet. Én av våre hjertesaker er å sørge for at flest mulig gjennomfører og består videregående skole, og arbeidet begynner å gi resultater. Nye tall viser at fullføringen ligger på 79,6 pst. nasjonalt, noe som er over 7 prosentpoeng bedre enn i 2013. Helt konkret betyr det at over 5 300 flere elever fullførte i 2020 sammenlignet med i 2013.

Vi må fortsette å ha målrettede ordninger for dem som trenger velferdssamfunnet mest. Gode muligheter og gode levevilkår for alle er ikke det samme som like liv, men det bidrar til likeverdige liv. Vi vil at alle skal ha mulighet til å lykkes i Norge, og at alle som av ulike grunner har falt utenfor, skal få en ny sjanse.

Tidligere jobbet jeg på et kvalifiseringssenter for flyktninger i introduksjonsprogram. Jeg har ikke tall på hvor mange samtaler jeg har hatt med frustrerte deltakere som enten har kommet i en gruppe med deltakere som kan mye mindre og lærer litt saktere enn dem selv, eller motsatt. Derfor mener jeg at endringene vi har gjort i introduksjonsloven med hurtigspor og utvidet tid for dem som trenger det, er gode endringer som tar deltakerne på alvor. Å kunne godt nok norsk er helt avgjørende for å få jobb og for å føle seg som en del av det norske samfunnet.

Helt til slutt: Noen partier vil utrede alternativer og skrote EØS-avtalen. Normeka AS er en hjørnesteinsbedrift i Rømskog Aurskog-Høland med 27 arbeidsplasser. Det er en lærlingbedrift, og de har ca. 60 mill. kr i omsetning. De sier selv at de er helt avhengig av EØS-avtalen for å få solgt lysmaster til flyplasser verden over, med EU som sitt viktigste marked. Hvor mange distriktsarbeidsplasser, som de 27 på Rømskog, vil disse partiene skape usikkerhet for? Høyre er garantisten for fortsatt EØS-arbeid, og vår jobb nummer én er å legge til rette for å skape mer og inkludere flere.

Jon Georg Dale (FrP) [14:21:53]: Bestefaren min har lært heile slekta at han er sterkare den kvisten som bognar enn han som brest. For meg har det vore førande for det mitt politiske virke. Det må vere resultata som tel.

Når eg i dag deltek i mi siste votering etter å ha hatt jobbar som har sprunge ut av dette huset i snart tolv år, er eg glad for at den voteringa bidreg til nye gjennomslag for Framstegspartiets veljarar gjennom ein budsjettavtale på borgarleg side. Framstegspartiets makt og innflytelse kjem alltid til å gå gjennom samarbeid der. Altfor lenge var situasjonen i Noreg at borgarleg fleirtal medførte arbeidarpartiregjering. Det er det slutt på. Dei siste tolv åra har Framstegspartiets bidrag vore at eit borgarleg fleirtal ved val faktisk har gjeve eit borgarleg styre. Det har tent landet godt.

Eg er utruleg stolt over at vi har brukt vår tyngde til å gjennomføre dei største skatte- og avgiftskutta i mi levetid. Eg er utruleg stolt over at Framstegspartiet i Samferdselsdepartementet gav eit historisk løft for samferdselssektoren, bygde nytt, heldt ved like det vi hadde, og ikkje minst sørgde for at vi for første gong på meir enn tre tiår – 30 år – reduserte vedlikehaldsetterslepet i sektoren. Vi la grunnlag for matproduksjon i heile landet. Unge bønder fekk insentiv til å satse eigne pengar på sin eigen matproduksjon. Optimismen tok seg opp i skognæringa. Eg er utruleg stolt over at det er utløyst ny aktivitet på norsk sokkel, for det gjev arbeidsplassar og inntekter i generasjonar framover. Det legg grunnlaget for vekst og velferd samtidig som det trygger tusenvis av arbeidsplassar i ei krevjande tid for landet.

Så er eg utruleg glad for at vi har utgjort ein forskjell for kreftpasientane i landet gjennom innføringa av pakkeforløpet, for det gjer noko så sjeldant som å redde liv. Det er ikkje kvar dag politikk gjer det. Det same gjeld opptrappinga av arbeidet med psykisk helse og nedkortinga av sjukehuskøar. Vi har i sum bidrege til at folk har fått meir fridom til å ta eigne avgjerder gjennom dereguleringar, reformeringar og effektiviseringar. Budsjettsemje på borgarleg side er difor noko vi må fortsette med også etter valet.

Sidan dette no er mitt siste innlegg, vil eg sende ein kort takk til mange – aller først til partiet mitt, som har gjeve meg uendeleg tillit, Erna og Siv, som gjorde ein 31 år gamal kjøtskjerar til statsråd, embetsverket i mange departement, dei tilsette i Stortinget, mine kollegaer gjennom 20 år i Framstegspartiet, politiske konkurrentar for harde slag, mine kameratar i Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti, men aller viktigast, veljarane som gav meg det viktigaste dei kunne – si stemme ved val. Dette huset fortener utruleg med respekt. Eg takkar for anledninga til å gjere teneste frå den viktigaste talarstolen i landet.

Hege Haukeland Liadal (A) [14:25:43]: I tiden etter gjenåpningen handlet mye om å støtte opp om de mest sårbare gruppene, de som har blitt særlig rammet av pandemien, de som har mistet viktige dagtilbud, de som har måttet – og i noen tilfeller fortsatt må – holde seg isolert, de som har måttet vente på viktig behandling fordi kapasiteten på sykehusene er sprengt. De negative følgende er betydelige og langvarige. De rammer både fysisk og psykisk. Og for mange mennesker vil ikke den vanskelige tiden være over selv når samfunnet åpner. De vil trenge hjelp lenge.

Jeg vil gi regjeringen noe ros for oppfølgingen av helsefrivilligheten så langt. Det tok riktignok litt for lang tid før frivillighetens innsats fikk støtte, og det kom hjelpepakker som ikke traff organisasjonene. Men når støtten først kom, i form av støtteordninger som frivilligheten selv fikk være med å bestemme innretningen på, fikk mange organisasjoner kjærkomne midler til å omstille arbeidet og hjelpe flere. Spørsmålet er hvordan regjeringen vil ivareta organisasjonene og de sårbare gruppene framover.

I en undersøkelse Stiftelsen Dam nylig har gjennomført blant 105 frivillige helseorganisasjoner, svarer 66 pst. at de har problemer med å møte medlemmenes behov. 90 pst. svarer at midler fra programmene stiftelsen har drevet for myndighetene, har hatt stor betydning. Likevel ser vi at regjeringen nå trapper ned stimuleringsprogrammet for helsefrivilligheten. Dette er et program som støtter koronarelaterte prosjekter i den brede helsefrivilligheten, og som har truffet organisasjonenes behov godt.

Krisen er for mange ikke over med siste vaksinestikk. Samfunnet vil i lang tid stå overfor store utfordringer med å hjelpe de som trenger det mest. Den jobben må vi ta sammen med frivilligheten, og den trenger vår støtte også nå i tiden framover.

Kent Gudmundsen (H) [14:28:15]: I dag behandler vi nok en budsjettenighet på borgerlig side, i en lang rekke gjennom åtte år. Når vi løfter blikket i et valgår og gjør opp status siden regjeringsskiftet, er jeg stolt over at vi har tatt Norge i riktig retning og rustet oss bedre for framtiden. Når jeg hører på representanten Sandtrøen og Arbeiderpartiets virkelighetsbeskrivelse, har jeg vanskelig for å forstå hvor de henter det fra.

Jeg kunne ha trukket fram mye, men jeg skal særlig fokusere på utdannings- og forskningsfeltet, som virkelig har vært en av Høyre og regjeringens satsingsområder. Selv om dette er en budsjettdebatt, handler det først og fremst om muligheten politikken gir det enkelte mennesket. Nylig fikk vi nye tall for gjennomføring i videregående opplæring, som har økt fra om lag 72 pst. til 80 pst. Det er i seg selv verdt å feire. I løpet av disse årene har man gått fra én av fem til nå én av seks som går ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig – skritt i riktig retning, som virkelig betyr mye for den enkelte, men også for hele samfunnet.

Vi har vedtatt en bemanningsnorm, styrket pedagognormen og fått på plass en rammeplan for økt kvalitet og mer læring gjennom lek i barnehagen. Det er nå 4 800 flere lærere i grunnskolen, hvor 4 100 jobber på barne- og mellomtrinnet. Vi har altså videreutdannet 47 000 lærere, og vi har fått på plass 1 200 lærerspesialister rundt omkring i kommunene. Snart ser vi nye masterutdannede lærere tre ut i klasserommene. Takket være inntakskrav og faglig sterke studenter blir det altså flere som fullfører og blir lærere. Ungene våre møter stadig flere lærere med faglig fordypning, takket være kompetansekrav og våre satsinger.

Rekord i antallet som får læreplass og velger yrkesfag, er også noe å glede seg over, og ikke minst at vi har fått løftet fagskolene, som nå tar stadig større plass innenfor høyere utdanning. Flere tusen studentboliger, elleve måneders studiestøtte og mange tusen studieplasser er andre viktige løft. Og listen er så mye lengre. Det gjør meg veldig stolt. Vi har løftet Kunnskaps-Norge og rustet samfunnet sånn at vi står bedre til å møte framtiden og det ukjente. Det at vi har lyktes på dette området, betyr så utrolig mye for det enkelte barn og for den enkelte student og deres vei videre i livet.

Med dette bakteppet passer det godt å benytte anledningen til å takke for meg og for åtte begivenhetsrike og fine år her på Stortinget. Takk til alle mine medrepresentanter for gode debatter og lærerike opplevelser sammen. Takk til alle ansatte her på Stortinget, som står på for oss hele tiden. Takk til alle i regjeringen for godt samarbeid, og da særlig til Jan Tore Sanner, Torbjørn Røe Isaksen, Henrik Asheim, Iselin Nybø og Guri Melby, som jeg har fått jobbet litt ekstra tett med. Og ikke minst takk til mine partikollegaer, som har gitt meg tillit og muligheter. Det har vært en sann ære å følge disse i så mange år.

Fredric Holen Bjørdal (A) [14:31:35]: Når ein går igjennom statsbudsjetta og forlika frå denne perioden, er partia i Stortinget til å kjenne igjen. Høgre er framleis eit særinteresseparti for dei velståande. Kristeleg Folkeparti og Venstre er famlande støttehjul, og Framstegspartiet er stadig eit ytterparti på høgresida.

Viss ein ser på kva denne regjeringa har oppnådd, er det eit samfunn med aukande forskjellar og meir privatisering, kutt og usosiale reformer som påverkar livet til eldre, uføre og arbeidslause – og dei rikaste har fått sine skattekutt. Viss vi ser på kva partia vil gjere framover, er det meir av det same. Difor er det godt at også andre parti er til å kjenne igjen.

Arbeidarpartiet har heile vegen fokusert på dei store oppgåvene vi må løyse: eit trygt arbeid til alle, ein sterkare velferdsstat, uansett kven ein er og kvar ein bur, og ein rettferdig klimapolitikk som kuttar utslepp og skaper jobbar. Det er også vår linje i dette reviderte budsjettet, og det er våre løfte til veljarane i haust.

Arbeidarpartiet kan aldri akseptere at arbeidsløysa bit seg fast, og at fleire blir varig skyvde ut av arbeidslivet. Politikken må bidra til at det blir skapt jobbar. Dei som står utan jobb, må få betre oppfølging og støtte for å kome i jobb, og vi må sikre at jobbane som blir skapte, er heile, faste stillingar i eit trygt og seriøst arbeidsliv.

Krisepolitikken må vere rettferdig, og han må vare så lenge krisa varer. Dette viser seg i vårt budsjettalternativ. Vi føreslår ei kraftpakke for arbeid til alle. Så vil vi trenge meir ressursar til den fellesskapen som har vore så viktig gjennom pandemien: den offentlege velferda vår – helsevesenet, skulane, barnehagane. Vi prioriterer i budsjettet pengar til å ta igjen tapt læring og til å sikre ny mestring og samhald innanfor idretten, det frivillige og kultur.

Vi er bekymra for at regjeringa ikkje tek inn over seg alvoret og behovet for ein ny og meir omfattande grøn politikk, som ser klimakutt og auka verdiskaping i heile landet i samanheng. Klimagassutsleppa går ikkje raskt nok ned. Handelsunderskotet aukar, som representanten Sandtrøen på eksemplarisk vis har presentert for oss i dag, samtidig som våre handelspartnarar legg om kursen for å kutte utslepp. Difor er det heilt nødvendig å prioritere satsing på grøn industri, slik Arbeidarpartiet gjer i dette budsjettet gjennom ei grøn industripakke.

Utfordringane står i kø på 2020-talet. Det er berre i fellesskap vi vil klare å møte dei. Utfordringane kan ikkje overlatast til kvar enkelt eller til marknaden aleine. Vi får til meir saman enn kvar for oss. Vi har no hatt åtte år med ei regjering som har prioritert meir til dei som har mest frå før. No må det bli vanlege folk sin tur.

Margret Hagerup (H) [14:34:51]: Høyre har styrt Norge trygt siden 2013 med Erna Solberg som statsminister. Gjennom åtte år i regjering har Høyre prioritert kunnskap i skolen. Vi har redusert helsekøene og gitt større valgfrihet. Investeringene i samferdsel har økt med over 80 pst. Og lukten av asfalt er godt nytt for både folk og næringsliv.

Vi har ledet landet gjennom oljekrise, flyktningkrise og nå koronakrisen. Det har vært et krevende år, men regjeringen har vist handlekraft og ledet oss trygt gjennom pandemien. Nå skal vi sammen ta landet ut av krisen og få fart på Norge igjen.

Heldigvis kommer flere og flere tilbake i jobb, men fremdeles står for mange utenfor. Vi må derfor skape mer og inkludere flere, for de største forskjellene går mellom dem som har en jobb, og dem som ikke har det. Derfor er inkluderingsdugnaden så viktig, med en erkjennelse av at mangfold lønner seg.

Det er arbeidsgiverne som sitter på nøkkelen til et arbeidsliv med plass for alle, men de trenger tiltak som reduserer arbeidsgivers risiko. Derfor har vi prioritert lønnstilskudd og økt nivået på arbeidsmarkedstiltak betraktelig. Ungdomsinnsatsen har vært og er viktig for regjeringen, og det satses nå på en større samhandling mellom helse og arbeid gjennom tiltaket IPS Ung.

Skal vi inkludere flere, må vi styrke samspillet mellom offentlig og privat sektor. Vår felles velferd er helt avhengig av at det skapes jobber i privat sektor. Dette er jobber som betaler for sykehus, skole og den velferden som utjevner forskjeller. Venstresiden er tydelig på at de vil ha mer stat: Nav skal få flere oppgaver, og aktører som bemanningsbransjen skal forbys. I en tid hvor vi er avhengig av at politikere prioriterer klokt, vil venstresiden bruke penger på å ri ideologiske kjepphester og gi mindre valgfrihet. Det er dårlig nytt for både folk, næringsliv og velferdsstaten.

Et godt eksempel fra det virkelige liv er ASKOs samarbeid med Manpower om å få flere yrkessjåfører. Manpower har søkt utradisjonelt etter kvinnelige kandidater, i en bransje som i stor grad er mannsdominert. Ved å utdanne egne sjåfører kan de se etter personlige egenskaper, for kundeservice har blitt en viktig del av kompetansen. 14 personer har nylig tatt teori og oppkjøring og skal snart ta sin første kjøretur som ferievikar for ASKO. Når sommerferien er over, har Manpower yrkessjåfører tilgjengelig i et marked som skriker etter denne kompetansen.

I arbeidet med å inkludere flere trenger vi mer samarbeid, ikke mindre. Et samfunn med plass for alle skapes ikke av staten alene; det skapes i samspillet mellom offentlige og private aktører. Høyre er det partiet som sikrer valgfrihet, og som ser verdien av det private næringslivet. Sammen skal vi ta Norge ut av krisen, og med Erna ved roret skal Høyre få fart på Norge igjen.

Ove Trellevik (H) [14:37:54]: Regjeringa sin strategi for å ta Noreg trygt ut av koronakrisa er å skapa meir og inkludera fleire, og for å få det til må me gjera det me kan for å sikra jobb og inntekter for den enkelte og for å sikra kommunane si evne til å levera gode tenester.

I revidert nasjonalbudsjett for 2021 styrkjer me kommunesektoren ytterlegare. Pengane skal gå til å dekkja auka utgifter for tapte inntekter som følgje av pandemien i andre halvår 2021 og til å støtta lokalt næringsliv som slit på grunn av pandemien. Regjeringa bidreg dermed til at kommunesektoren kan fortsetja å gje elevane god undervisning, sikra gode helsetenester til innbyggjarane, vidareutvikla kollektivtilbodet og samtidig handtera pandemien.

Me skal få arbeidsløysa ned og inkludera fleire i arbeidslivet. Me må unngå at dei som vart ledige under koronakrisa, vert ståande att og ståande varig utanfor arbeidslivet. Det er behov for å leggja til rette for særskilt hardt ramma næringar, som reiseliv, uteliv og transport, og tiltak retta mot dei med lav utdanning, unge og innvandrarar. Me skal bidra til ny vekst, omstilling og nyskaping og leggja til rette for at det vert skapt fleire arbeidsplassar i heile landet. Og me skal ta ekstra godt vare på dei som har hatt det vanskeleg gjennom krisa.

Me skal yta ekstra innsats for einsame eldre, vareta valds- og overgrepsutsette barn, støtta barn og unge med psykiske helseutfordringar, fremja integrering og tetta kunnskapshòl i utdanninga. Me skal sørgja for at fleire fullfører vidaregåande skule, og at fleire får den kompetansen som morgondagens arbeids- og næringsliv treng.

Vår regjering har styrt landet godt så langt i krisa og er godt rusta for å møta dei utfordringane som ligg framføre oss.

I perioden etter 2013 har fleire barn fått plass i barnehage. Resultata i grunnskulen har vorte betre. Saksbehandlingstida i barnevernet er vorten redusert. Det har vorte fleire og meir kvalifiserte tilsette i helse- og omsorgstenesta. Og fleire elevar har bestått den vidaregåande opplæringa.

Regjeringa la i februar fram perspektivmeldinga. Meldinga drøfta viktige utfordringar for norsk økonomi, for offentlege finansar og for vidareføring av den norske velferdsordninga i eit langsiktig perspektiv.

I åra framover vil handlingsrommet i statsbudsjetta verta mindre. Det vert fleire eldre, noko som vil gje ein vekst i utgiftene til helse- og omsorgstenestene og i pensjonsutbetalingane. For kommunane sin del vil dette bety vekst i utgiftene og at arbeidskraftbehovet aukar innanfor sektoren. Samtidig vil det verta færre i yrkesaktiv alder, noko som betyr at veksten i skatteinntektene vert redusert.

Opposisjonen sitt svar på desse utfordringane er auka skattar, og ikkje ei einaste ny reform skal gjennomførast i kommunesektoren for å møta desse utfordringane. Det er berre reverseringsreformer me høyrer snakk om i dag.

Morten Stordalen (FrP) [14:41:27]: Når jeg hører på debatten, er det stort sett en fin og god debatt som viser forskjellen på hvem som styrer. Jeg er veldig glad for de årene som Fremskrittspartiet, sammen med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, har styrt både i og utenfor regjering.

Det som ryster meg, er når jeg hører at nå er det vanlige folks tur. Jeg kjenner veldig mange vanlige folk. Jeg er glad for at det første vi fikk gjort i regjering, var å innføre pakkeforløp for kreft. Jeg kjenner dessverre, i likhet med dere som sitter her, flere som er rammet av kreft. Noen har klart seg, noen har ikke klart seg. Det gjelder tre av fire i min nære omgangskrets, inkludert min kone – noen har gått bort. Felles for dem alle var at de satte veldig pris på å vite hva som skjedde når. Min kone lever.

Jeg synes det er trist når man verdsetter så lite. Jeg kjenner også vanlige folk som har psykiske utfordringer, særlig etter pandemien. Det er vanlige folk, så jeg er veldig glad for at vi får innført pakkeforløp der også. Jeg er veldig glad for gjennomslaget vi har fått i revidert budsjett for en særskilt styrking innenfor psykisk helse.

Jeg er veldig glad for at Fremskrittspartiet, sammen med regjeringspartiene, fikk fjernet den særnorske avgiften på alkoholfrie drikkevarer. Det er vanlige folk som driver bryggerier, og som ønsker å konkurrere på likere vilkår. Jeg er ikke så opptatt av om det blir noen få kroner billigere for forbrukeren, men vanlige folk som har stått utenfor arbeidslivet i lang tid, har nå kommet inn –ufaglærte, vanlige folk.

Jeg er veldig glad for at vi fikk fjernet og slettet bompengegjelden for Presterødbakken i Tønsberg. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet i Tønsberg mener at det var uansvarlig. De sier at for unge arbeidsledige som står utenfor, hjelper det ikke noe. Vanlige ungdommer jeg kjenner i Tønsberg, kjører brukte bensin- og dieselbiler – det er 42 kr tur–retur hver dag. Det er mye penger for dem.

For meg er det viktig å legge til rette for vanlige folk. Jeg vil gjerne ha svar på: Er de uvanlige disse menneskene? Nei, de er høyst vanlige. Vi har alle vår historie.

Jeg er glad for at vi i regjering og utenfor har klart å bygge mer vei tryggere, raskere og bedre, så flere kan komme trygt fram i jobb, eller til og fra jobb. Det er vanlige folk – hverdagshistorier. Jeg kjenner mange som har blitt lemlestet i trafikken fordi det var dårlige veier, farlige veier. Det er vanlige folk.

Jeg vil til slutt takke regjeringspartiene og mitt eget parti for at vi har fått de gjennomslagene vi har fått. Dem skal vi ta med oss, og det er en forskjell på hvem som styrer. Arbeiderpartiet og opposisjonen utfordrer jernbanereformen og veireformen, som kommer vanlige folk til gode. Vi sparer samfunnet for umåtelig med penger. I de periodene snakker vi om opp mot 35 mrd. kr som vi kan bruke på mer, trygg og sikker vei. Det er vanlige folk.

Helge Orten (H) [14:44:40]: Jeg satt og lyttet til innlegget til representanten Jon Georg Dale i stad, og da skjønner man hva som er mulig å få til gjennom et godt borgerlig samarbeid. Så en stor takk til Jon Georg for det bidraget han har gitt.

Dette er den siste budsjettdebatten i denne stortingsperioden. Vi står fremdeles i en pandemi, men samfunnet gjenåpnes, og vi kan ta gradvis tilbake en mer normal hverdag. Senest i dag er det betydelige lettelser og gode nyheter med hensyn til gjenåpningen. Koronapandemien har preget budsjettet i både 2020 og 2021. Det ser vi også av det reviderte budsjettet vi behandler nå i dag.

Innenfor samferdselsområdet har luftfarten og kollektivtransporten vært særlig hardt rammet. I en situasjon der færre reiser på grunn av strenge restriksjoner, har utenlandstrafikken vært nesten helt fraværende, naturlig nok, og innlandstrafikken på et minimum. Til tross for dette har det vært viktig å opprettholde et minimum av tilbud på både fly, buss og jernbane.

Det er også godt å se at godstransporten har fungert rimelig godt i en pandemi. Folk har fått de varene som er nødvendige for at hverdagen skal fungere. Med så mange på hjemmekontor har også den digitale infrastrukturen blitt satt på prøve og har bestått.

De siste åtte årene har vi doblet samferdselsbudsjettene, og vi styrker denne satsingen ytterligere i revidert nasjonalbudsjett. Satsingen fortsetter i Nasjonal transportplan, som ble behandlet i Stortinget tidligere denne uken.

Det har vært helt nødvendig å øke budsjettene betydelig og løfte samferdselssatsingen til et nytt nivå. Vi bygger sammen landet med god og sikker vei-, bane-, luft- og sjøtransport og legger til rette for bosetting og verdiskaping i hele landet. Bedre og tryggere infrastruktur og redusert reisetid utgjør en forskjell for folk og for næringslivet.

Men det er ikke nok bare å bruke mer penger. Pengene må brukes fornuftig. Derfor har vi gjennomført viktige reformer. Etableringen av Nye Veier har vist at det går an å tenke nytt, på en måte som gjør at kostnadene kan reduseres og nytten for prosjekter økes. Jernbanereformen har vist at tilbudet til reisende kan bedres samtidig som kostnadene for fellesskapet kan reduseres. Vi får mer samferdsel igjen for hver krone vi bruker.

Her er det et viktig skille i politikken. Der vi gjennomfører reformer for å forbedre og fornye, vil venstresiden reversere. Det er en dårlig strategi både av hensyn til kunden, innbyggerne og næringslivet og også for å sikre en langsiktig fornuftig bruk av våre felles ressurser.

En god infrastruktur er viktig på vei ut av pandemien. Vi skal skape mer, og da må vi også bygge sterke bo- og arbeidsmarkedsregioner og bygge sammen landet. Samtidig har kostnadene ved mobilitet stor betydning, og for en som kommer fra kysten, er det også svært gledelig at fergeprisene nå reduseres.

Sveinung Stensland (H) [14:47:45]: I revidert budsjett ser vi tydelig Arbeiderpartiets oppskrift på lengre helsekøer. En viktig inndekning i Arbeiderpartiets alternative opplegg er å fjerne fritt behandlingsvalg. I tillegg har de tidligere fremmet forslag om at helsepersonell som er ansatt i offentlige sykehus, ikke får ha private bierverv som retter seg inn mot samme type behandling. Det betyr at leger som ønsker å jobbe litt ekstra og ta unna litt flere pasienter som venter, ikke skal få lov til det. Resultatet blir lengre ventetider og køer for pasientene.

Arbeiderpartiet vil også redusere innsatsstyrt finansiering og fjerne pakkeforløpet innen psykisk helse. Med kirurgisk presisjon fjernes gode pasientrettigheter som virker, og som gir bedre behandling og mer forutsigbarhet for pasientene. Jonas Gahr Støre vil altså ta oss tilbake til tiden da han sist styrte Helsedepartementet, med lengre køer, mer venting og privat behandling kun for dem som hadde tykk lommebok.

Det som er best for én person, er ikke alltid best for alle andre. Derfor har vi innført fritt behandlingsvalg. Pasienter kan selv velge blant offentlige og godkjente private behandlinger. Det gir alle pasienter frihet til å velge den behandlingen som er best for seg, uavhengig av størrelsen på lommeboken. Regningen tas av det offentlige. Dette har bidratt til at helsekøene har blitt redusert med to uker fra Støre var helseminister og fram til koronakrisen startet.

Et offentlig monopol, som de rød-grønne ønsker, tvinger fram en todeling av helsetjenesten. Uten fritt behandlingsvalg er det bare de som har god råd, som kan kjøpe seg ut av køen. Venstresidens politikk vil bety valgfrihet kun for de rike. Venstresiden ønsker ikke at pasientene skal ha frihet til å velge behandling selv, og setter gjentatte ganger systemet foran pasienten. Ideologi har blitt viktigere enn pasientens beste. Den eneste som taper, er nettopp pasienten.

Uten fritt behandlingsvalg må pasientene vente lenger på å få behandling. Høyre vil benytte ledig kapasitet i helsetjenesten, sånn at færre må stå i helsekø. Ventetiden blir kortere, og flere pasienter kan få behandling.

I tillegg vil jeg påpeke at helseberedskapen svekkes uten de private aktørene. Uten private og ideelle mister vi muligheten til raskt å øke kapasiteten for å ta unna midlertidige topper og kutte ventetidene. Å kutte samarbeidet med de private er å svekke beredskapsevnen vår. Derfor er jeg glad for at flertallet setter pasienten først og ikke avvikler fritt behandlingsvalg.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) [14:50:34]: Alle er for høyere utdanning og forskning. Men la oss ta bladet fra munnen: Høyre har abdisert som kunnskapsparti. Det kommer godt til syne i årets reviderte nasjonalbudsjett.

Etter snart fire år på Stortinget har jeg fått bakoversveis av hvor mye som skjer i politikken med høyreregjeringen i spissen, uten å være kunnskapsbasert. Ideologi og strukturreformer er regjeringens medisin, uansett hva man lider av. Større innslag av private aktører, konkurranse og rangering skal liksom gjøre oss bedre, synliggjort senest ved siste taler. Det gir en enorm ressursbruk rett ut av vinduet når folk må bruke tid på å spisse albuene framfor å jobbe målrettet. Senterpartiet vil ha tilbake tid og tillit til fagfolk i førstelinjen. Byråkrati og rapportering må ned. Tillitsreformen må på plass, også i høyere utdanning og forskning.

I årets budsjettenighet svikter regjeringen forskningen igjen ved å gå med på kutt i forskningsmidler i forliket med Fremskrittspartiet. Senterpartiet mener dette er stikk i strid med det det er behov for etter en lang nedstenging og smittevernrestriksjoner. I stedet for å kutte foreslår Senterpartiet bl.a. 20 mill. kr ekstra til Forskningsrådet som en del av vårt forslag til krisepakke for å skape mer aktivitet. Vi mener mer forskningsmidler vil bidra til tiltrengt aktivitet og kunnskap for omstilling vi nå har en unik mulighet til å få fart på. Senterpartiet mener dette vil være et positivt bidrag etter et beintøft år, bl.a. for forskningsansatte. Fag og forskning har ikke hatt så stor aktivitet som vi hadde håpet. Omstilling og endringstakten i samfunnet krever også mer kunnskap og forskning, ikke mindre. Senterpartiet ønsker økt aktivitet og større mulighet for midler til forskningsprosjekt.

I alternativt statsbudsjett har vi synliggjort hvordan vi vil øke basisfinansieringen av både fagskoler, høyskoler, universiteter og institutt. I tillegg endrer vi innretningen av finansieringssystemet med bedre finansiering av de yngre universitetene og flercampus. Utdanningsinstitusjonene har aldri før vært så samlet i få enheter med så mange spredt fordelte campus som nå. Høyskoleoppdraget blir vannet ut, og regjeringen skrur opp trykket på vannslangen.

Senterpartiet er tydelig på at studentene har måttet betale en skyhøy pris ved strenge smitteverntiltak. De har gått glipp av den avgjørende sosiale delen av studietiden det siste året. Det vil vi bøte på med ekstra øremerkede midler til studentvelferd, som f.eks. studentsamfunn kan hente midler fra. I tillegg foreslår vi midler til studentsamskipnadene.

Høyre forsøker å gjenreise sin troverdighet rundt desentralisert utdanning med en strategi, men det faller på steingrunn etter åtte år uten å realisere dette i praksis. I stedet for fortsatt sentralisering må vi snu skuta og bygge landet som tidligere. Handelsunderskuddet må ned, og kunnskapen og forskningen må opp. Senterpartiet viser vei med vårt forslag til revidert nasjonalbudsjett.

Mari Holm Lønseth (H) [14:53:49]: Den viktigste jobben framover er å ta Norge trygt ut av koronakrisen og få fart på landet igjen. Da er noe av det viktigste at vi sørger for å få ledigheten ned. Flere må inkluderes i arbeidslivet, og derfor må det skapes nye, grønne og lønnsomme jobber i privat sektor.

Vi vet at mange unge som står utenfor arbeidslivet i dag, gjør det fordi de har en psykisk helseutfordring. Det er altfor mange som opplever at de ikke får god nok helsehjelp, eller at den kommer for sent. Jo lenger man står utenfor jobb eller utdanning, jo lengre blir også veien tilbake.

Derfor er det viktig at vi tar tak i problemene tidlig og ikke lar små problemer vokse seg store. Styrking av barne- og ungdomspsykiatrien, mer kjøp av privat behandlingskapasitet, mer til kommunalt psykisk helsetilbud er noen av satsingene som dette reviderte nasjonalbudsjettet legger opp til regjeringspartiene og Fremskrittspartiet imellom. Det kommer på toppen av at vi i hele regjeringsperioden har satset på og styrket den psykiske helsetjenesten. Ventetidene har gått ned. Det er flere lavterskeltilbud ute i kommunene, og vi ser også en stor styrking av skolehelsetjenesten, for å nevne noe. Men vi trenger også mer handling framover.

Nå snakker alle partier om psykisk helse, men for de personene som sliter, hjelper det ikke bare med snakk. Da trenger man faktisk også hjelp. Da er det ganske overraskende at alle partiene på venstresiden nå er helt enige om at de har lyst til å fjerne pasientrettigheten fritt behandlingsvalg. Det er over 40 000 pasienter som har brukt denne rettigheten. 4 av 5 kr i ordningen har gått til å hjelpe folk som trenger enten rusbehandling eller psykisk helsehjelp. Det er for meg uforståelig at når vi har behov for å ta i bruk all kapasitet for å gi god behandling til pasienter, etter at også noen ventetider har gått opp, velger venstresiden å droppe å ta i bruk den private kapasiteten. Eller rettere sagt: Den kapasiteten er forbeholdt dem som har tykk lommebok og har anledning til å betale for det selv, i motsetning til ønsket til Høyre og resten av den borgerlige siden, som er å gi denne muligheten til alle, helt uavhengig av lommeboken.

Realiteten er at med Arbeiderpartiets helsepolitikk vil vi få en todeling av helsetjenesten, der de som har god råd, har muligheten til å kjøpe seg forbi en voksende helsekø. Det hjelper ikke at man på den ene siden snakker om å styrke helsetjenesten, når man med den andre hånden vil frata pasientene rettigheter til å velge mer selv.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [14:57:12]: For Høyre er det viktig at ingen skal stå igjen alene med problemer som pandemien har skapt. Det er ikke tvil om at sårbare grupper – blant barn og unge og ellers – har båret en stor byrde under pandemien. Det gjelder dem som har utfordringer innen psykisk helse, og dem som har tapt utdanning og progresjon i skolen. Det gjelder lavinntektsfamilier som har mistet inntekt under pandemien, og sårbare grupper som barn i barnevernet. Vi må regne med at konsekvensene av pandemien kan ha innvirkning på deres liv framover.

Dette har vår regjering og finansminister tatt tak i. Regjeringen har satt av 900 mill. kr i revidert budsjett for å møte disse utfordringene, og i regjeringspartienes forhandlinger med Fremskrittspartiet i Stortinget er det gitt påplussing. Her ligger midler til frivillige organisasjoner som organiserer feriereiser til barn og familier som ikke har hatt råd til det. Her ligger midler til Mental Helses hjelpetelefon Foreldresupport. Her ligger 15,5 mill. kr til å styrke kapasiteten i familievernet. Her ligger 13 mill. kr til å styrke tilskuddsordningen mot vold og overgrep. Det er satt av 250 mill. kr i en tilskuddsordning for å ta igjen tapt læring, og det er satt av ekstra midler til dem som bor i levekårsutsatte områder.

For Høyre er det viktigste grepet å behandle årsakene til ulikhet og ikke bare behandle symptomene. Det er store forskjeller mellom dem som har en jobb, og dem som ikke har det. Dette handler om å fullføre videregående skole, slik at man har en mulighet til å komme seg i jobb eller skape sin egen arbeidsplass.

Høyre tør å gjøre de tiltakene som virker: innføre fraværsregler, ha kompetansekrav til lærere, fokusere på skolens resultater og elevenes prestasjoner. Blant dem som begynte i videregående opplæring i 2014, har nesten 80 pst. fullført videregående opplæring fem–seks år etterpå, viser ferske tall fra Statistisk Sentralbyrå.

Vi må hjelpe dem som havner utenfor arbeidslivet, inn igjen og ikke minst gi næringslivet rammevilkår som gjør at næringslivet tør å satse, og at bedriftene ikke finner det mer attraktivt å flagge ut av Norge, for det blir det ingen arbeidsplasser av. Vi må skape nye arbeidsplasser. Reduksjon av skatt på arbeidende kapital er et av de virkemidlene som skal til for å få flere i jobb.

Ingrid Heggø (A) [15:00:07]: Arbeidarpartiet vil bruka ressursane til fellesskapet på det som får fleire i arbeid og gjev auka velferd for alle. Dei siste tiåra har sysselsettinga i Noreg gått ned. Arbeidsløysa etter koronakrisa har bite seg fast på eit veldig høgt nivå, og den norske handelsbalansen er svekt. Dei med store formuar har fått meir, samtidig som mange pensjonistar og arbeidstakarar med låge lønnar har fått mindre å betala rekningane sine med.

Vi vil skapa nye arbeidsplassar i heile landet og inkludera fleire i arbeidslivet. Det er sjølvsagt fordi evna vår til å finansiera det norske velferdssystemet er avhengig av kor godt vi lykkast med sysselsetting og verdiskaping, men òg fordi det betyr så mykje for kvar enkelt av oss å ha ein jobb å gå til, for livskvaliteten, sjølvkjensla og lommeboka. Nettopp lommeboka er ein stad folk vil merkja forskjellen på høgreregjeringa og ei arbeidarpartiregjering. Vi kjem ikkje til å gjera dei tjukkaste lommebøkene tjukkare. Men eg trur neppe vi vil merkja særleg forskjell i praksis. Dei som kjem til å merkja det, er vanlege folk – barnefamiliar, pensjonistar og arbeidstakarar.

Denne veka synleggjorde vi korleis folk vil merkja forskjell allereie etter 100 dagar med ei ny regjering. Arbeidsfolk vil merkja at vi skal senka skatten for dei med låge og midlare inntekter, og at fagorganiserte skal få større skattefrådrag. Dei som mistar jobben, skal få feriepengar, og folk skal ikkje verta kasta ut av sosiale ordningar fordi dei ikkje er ferdig avklarte. Familiar vil merkja godt at vi skal redusera barnehageprisen, innføra gratis kjernetid i SFO for førsteklassingane og forbetra ordninga med brillestøtte for barn. Folk i distrikta kjem til å merkja at vi skal redusera ferjeprisane og senka skatten for dei som har langt å pendla til jobb. Og vi skal sørgja for at staten sluttar å ta overpris for enkelte tenester, som teoriprøver og endringsgebyr.

Vårt alternative RNB og våre mål for ei ny arbeidarpartiregjering viser ein klar ny kurs for Noreg. Koronapandemien har kome på toppen av åtte år med høgrepolitikk. Det har gjeve aukande forskjellar mellom folk. Desse forskjellane må vi utjamna og redusera. Dette har vi kjempa for gjennom alle budsjettalternativa våre her i Stortinget.

Noreg må verta eit meir rettferdig samfunn med velferd for alle der vi kuttar klimagassutslepp og syter for trygge jobbar. No må det vere vanlege folk sin tur.

Michael Tetzschner (H) [15:03:19]: I vår oljesmurte politiske snakkekultur er revidert nasjonalbudsjett for lengst blitt en slags julaften nr. 2. Utgiftspartiene strør om seg med penger de ikke helt vet hvor kommer fra, til prosjekter de selv ikke helt vet hvor skal hen. Med merkelapper som «nye», «innovative», «grønne» og «bærekraftige arbeidsplasser i statlig regi» presenteres løse prosjekter som egentlig bare har det til felles at man ikke helt vet hva de skal levere, og at det skal betales av skattebetalerne – senere. Da blir det vanlige folks tur.

De som måtte tro at Senterpartiet skulle være en slags mer virkelighetsnær utgave i vår partiflora, vil jeg be lytte nøye til representanten Gjelsviks innlegg i dag, for da blir de skuffet. Senterpartiet sier ofte at de er glad i Norge. Ved nærmere ettertanke er det særlig den delen av Norge som lever på overføringer, de er glad i. Og så er de så glad i de fattige institusjonene stat og kommune. Og de har helt glemt hva det lokale næringslivet står oppe i.

Representanten Gjelsvik ble utfordret av en av våre på eiendomsskatten, som jo kan plage selv en distriktsbedrift. Nei, det var ikke treffsikkert fordi pengene alternativt skulle brukes på handlegater i utlandet. De eneste handlegatene jeg vet om hvor det er investert norske penger, er der det er gjort av den norske stats oljefond. Det er aldri det alternativet som en bedrift står overfor.

Husk at vi kan si nokså presist at skatt på formue er skatt på egenkapital, og får man ikke den arbeidskapitalen, så må man låne den hvis en skal drive videre og ekspandere, for vi ønsker jo ikke at de skal drive for statlige subsidier. Vi ønsker heller ikke at de skal drive for kreditorenes regning. Det er straffebelagt. Man forstår altså ikke det skapende Norge når man snakker slik.

Så har jeg også lagt merke til at Senterpartiet ikke har et pip å si imot den store sentraliseringen som Arbeiderpartiet legger opp til. De skal tørke støv av gamle, sentraliserte, statsdirigerte investeringsprosjekter, som vi vet var subsidierte pengesluk, som påførte den norske staten store tap fordi de jo er det siste som omstiller seg, de siste som er innovative, ofte fordi det er stor politisk prestisje knyttet til å se sannheten i øynene.

Jeg vil avslutte med å si, og det gjelder like mye til Arbeiderpartiet: Man allierer seg med to antieksportpartier. Med det mener jeg to anti-EØS-partier. Så snakker man om trygge arbeidsplasser. Men de er trygge, ikke fordi de blir subsidiert av en rik stat, men fordi de selger varer og tjenester internasjonalt som det er etterspørsel etter.

Peter Frølich (H) [15:06:43]: Dette er den 16. budsjettenigheten på rad, og for et utrolig løft vi har sett gjennom åtte år, særlig på justisbudsjettet. Så er det sånn at tall og statistikk fort blir litt tørt og kjedelig å illustrere med. Så jeg har lyst til å prøve å bruke noen bilder på hva vi faktisk snakker om, og hva vi faktisk har fått til.

Før regjeringen overtok sto Politiets Fellesforbund med 3 000 mann utenfor på gresset og streiket. De streiket mot regjeringen. I fjor dro de til Statsministerens kontor, men da hadde de med seg en kake, og det var ikke for å kaste på noen; det var for å spise kaken. Den var visstnok veldig god. Vi har fått 4 000 nye ansatte i politietaten siden 2013. Hvis man forsøker å forestille seg en gjennomsnittlig stor norsk fotballstadion, så kan den fylles med mennesker som går på jobb hver eneste bidige dag for å holde Norge trygt.

Det andre bildet jeg har lyst til å bruke, er politimannen med en mobiltelefon, en iPhone. Det er ikke fordi det er kjekt å ha isolert sett, men det er fordi politimannen kan bruke den iPhonen til å løse kriminalitet på stedet – starte etterforskning umiddelbart. Vi har et politi som har fått nytt og bedre utstyr, nye biler og eksperter i hvert eneste politidistrikt for å kunne møte den moderne kriminaliteten.

Det tredje bildet jeg har lyst til å bruke, er av den gule post-it-lappen som lå på operasjonssentralen, og den røde gummibåten, som hver for seg ble monumenter over Norges utilstrekkelighet til å møte terrorisme. De monumentene er nå blitt flunkende nye, moderne operasjonssentraler over hele Politi-Norge og et nytt, moderne beredskapssenter på Taraldrud.

Jeg var der på mandag, og jeg vil sende en oppfordring til alle i Stortinget som har mulighet, til å dra og besøke dette senteret. Det er noen partier som går rundt med talepunkter som sier at Norge ikke tar beredskap på alvor osv. Etter besøket på Taraldrud tror jeg mange vil kjenne et behov for å rive de talepunktene i biter. For ingen drar derfra med et inntrykk av at Norge ikke tar beredskap på alvor. Norsk beredskap har aldri vært sterkere enn den er nå.

Det siste bildet jeg har lyst til å bruke, er Arbeiderpartiets 1 000 dagers reverseringsplan, som de la fram i går. Der var det veldig mye som skulle reverseres, og det får vi nesten ta som et kompliment. Det betyr at vi har fått til mye. Men merk dere én ting. Det var ingenting om justispolitikk, ikke et eneste punkt om justispolitikk, som skulle reverseres. Jeg tror det er en innrømmelse fra Arbeiderpartiets side om at de tapte den debatten. De løp fra politireformen da det begynte å storme. De eneste som står igjen, er Senterpartiet med et mageplask av et løfte om å gjenopprette 20 lensmannskontor.

Tage Pettersen (H) [15:10:01]: Høyre er opptatt av å unngå at det blir de mest sårbare blant oss som må betale den største regningen etter pandemien. For mange har krisen vært ekstra tøff, og vi vet fortsatt ikke hvilke varige spor krisen vil sette. De som trenger det, skal sikres god hjelp.

Høyre er opptatt av økonomisk ansvarlighet. Samtidig er det slik at en ekstraordinær økonomisk situasjon krever ekstraordinære tiltak, og derfor satser vi på tiltak som stimulerer til økonomisk aktivitet på kort sikt uten å binde opp langsiktige investeringer.

Regjeringen har stilt opp for frivilligheten og idretten gjennom hele koronakrisen, og i revidert nasjonalbudsjett foreslås nye, betydelige økninger i kulturbudsjettet. Regjeringens forslag innebærer økninger på nær 1,3 mrd. kr. Det samlede budsjettet for 2021 vil da være på over 25 mrd. kr. En stor del av økningen er knyttet til forlengelse og styrking av støtteordningene til kultursektoren, frivilligheten og idretten som følge av smitteverntiltakene og regjeringens gjenåpningsplan. En forverret smittesituasjon tidligere i år har gjort behovet for støtteordninger i idretten og frivilligheten større enn det som ble lagt til grunn opprinnelig. Derfor justeres og forlenges ordningene for å gi trygge og forutsigbare rammer i en vanskelig tid. Ordningene kommer både idrettsarrangement på nasjonalt nivå og den lokale og frivillige idretten til gode. Med budsjettet som vedtas i dag, summeres de ulike støtteordningene under Kulturdepartementet seg til 4,6 mrd. kr i 2021, og det kommer i tillegg til 5,5 mrd. kr, som ble bevilget til samme formål i fjor. Den samlede kompensasjonen utgjør over 10 mrd. kr.

Jeg vil få uttrykke glede over at regjeringen har funnet rom for å følge opp vår komités merknader fra statsbudsjettet om 10 mill. kr til verdensmesterskapet i Vikersund i 2022 og også ekstra midler til Norges idrettsforbund i forbindelse med at olympiske og paralympiske leker i 2020 er utsatt til i år. Jeg har også lyst til å nevne at det er verdt å merke seg at regjeringspartiene og Fremskrittspartiet sammen har funnet friske midler til bl.a. Norway Cup, Ekstremsportveko på Voss og X Games. Det sikrer deres forutsigbarhet under pandemien.

Jeg vil få avslutte med å takke idretten og frivilligheten som har stilt både tydelige krav og forventninger til oss politikere under pandemien, men også gode kollegaer både i Kulturdepartementet, familie- og kulturkomiteen og finanskomiteen, for det er nettopp i dette samspillet vi har funnet de gode løsningene for sektoren.

Hanne Marte Vatnaland (Sp) [15:12:44]: I dag er eg så heldig å få møte som vararepresentant i Stortinget. Til vanleg er eg litt superhelt, for eg jobbar med barn og unge i Gjesdal kommune. Og eg veit at det blir ytra store forventningar og målsettingar om kvalitet på det eg gjer, frå denne talarstolen.

Utfordringa er når desse ikkje står i stil med rammene i kommunar og fylkeskommunar. Kommunane treng større handlingsrom for å yte gode tenester nær folk i heile Noreg. Det handlar om det som er aller viktigast for folk: at det er nok vaksne som ser på skulen; nok trygge fang i barnehagen; nok varme hender som har tid på sjukeheimen. Det handlar om å kunne førebyggje i staden for å reparere.

Perspektivmeldinga peiker på utanforskap som ei av dei største utfordringane i samfunnet vårt, og utanforskap må førebyggjast tidleg. Hjå elevar som fell ut av vidaregåande, vil ein i mange tilfelle sjå at mykje kunne ha vore gjort endå tidlegare. Barnehagetilsette og barneskulelærarar vil i fleire tilfelle seie at dei har sett at dette barnet trong tettare oppfølging heilt frå starten av. Men ein har ikkje hatt ressursar til å gjere nok. Så går tida og åra utan at innsatsen har vore tidleg nok eller stor nok, og for det barnet, den ungdommen, og etter kvart den vaksne blir følgjene katastrofale, men kunne i mange tilfelle ha vore unngått.

Noreg bruker svært mykje ressursar på tiltak som skal reparere, for å forenkla det, unge mellom 15 og 20 år. Meir spesifikt bruker me i Noreg kvart år mellom 60 og 70 mrd. kr på tiltak for unge som allereie har strevd altfor lenge. Av den summen bruker me 0,14 pst. på førebygging i den tida me har størst påverknadsvindauge i utviklinga til barn, altså i barnehagen og tidleg i grunnskulen. Me som samfunn er nøydde til å gjere tidenes snuoperasjon i den ressursbruken, både for samfunnet og ikkje minst for framtida til det enkelte barnet. Me har ikkje noko val.

Eg er difor glad for at Senterpartiet i sitt alternative budsjett føreslår å styrkje kommunane med 3 mrd. kr ekstra og 1,6 mrd. kr ekstra til fylkeskommunane. For me kan ikkje lenger effektivisere på utdanning og omsorg. Det vil i så fall bli frykteleg dyrt.

Ingalill Olsen (A) [15:16:15]: I mitt siste innlegg har jeg lyst til å ta opp noen trender som jeg ser svært tydelig når jeg reiser opp og ned mellom Oslo og Finnmark. På en måte er det som å bevege seg mellom to land – forskjellige, ulike på godt og vondt, men også en del av den virkeligheten som utgjør hele Norge. Det er et privilegium å kunne kjenne hele Norge, noe som absolutt anbefales, så rådet til alle her er: Bli kjent også med Finnmark og Nord-Norge.

Befolkningsnedgangen bekymrer meg. I mitt fiskevær Havøysund har vi lenge hatt fraflytting, men vi har fiskeindustri, EØS-innbyggere som jobber der, og vi fikk endelig kongekrabbekvote til våre fiskere og har oppnådd en slags skjør stabilitet. Vårt fortrinn er store mengder fisk tilgjengelig like utenfor stuedøren. Og her kommer mitt poeng: Våre naturressurser må gi ringvirkninger lokalt. De vil alltid gi ringvirkninger nasjonalt, enten det gjelder fisk, olje og gass, mineraler eller vindkraft. Det avgjørende er at de gir større ringvirkninger enn i dag i hvert enkelt lokalsamfunn.

Derfor må kvoter fordeles sånn at hele kysten får disse ringvirkningene. Derfor må bruk av naturressurser gi økonomisk avkastning til de kommunene som avgir areal til ulike virksomheter hvert eneste år, ikke bare som en engangsutbetaling.

En annen og avgjørende faktor for å opprettholde bosettingen i vårt nordligste fylke, og særlig i Nord-Troms og resten av Finnmark, er å bevare og utvikle statlig tilstedeværelse. Vi har opplevd en gradvis og systematisk tapping av statlig virksomhet. Jeg kan nevne at Mattilsynet og Fiskeridirektoratet ikke lenger har egne regionkontor i Finnmark, noe som er helt utrolig når man ser all den fisken som fanges og foredles i Finnmark. Skattekontor er sentralisert og borte fra kommunene. Statsforvaltningen i sammenslåtte fylker kan ende som en overføring av lederkompetanse og annen fagkompetanse – i vårt tilfelle fra Vadsø til Tromsø.

Finnmark har grense mot Russland, den eneste delen av Russlands lange grense som har vært fredelig i uminnelige tider. Det er en tilstand som må tas vare på. Derfor er det viktig å sørge for at vårt nordlige område er bebygd, befolket og en fullverdig del av nasjonen Norge. Vi finnmarkinger har alltid vært opptatt av folk-til-folk-samarbeid mellom våre to naboland, og det er ikke minst viktig å ta dette opp etter koronaepidemien.

Også i Finnmark er det aller viktigste fred og utvikling. Og med det vil jeg takke for meg i dette viktige huset.

Nicholas Wilkinson (SV) [15:19:41]: Jeg er bekymret. Vi har en bemanningskrise i helsesektoren. Det er helsepersonell som redder livet vårt, som tar imot oss når vi er veldig syke, som jeg var. Det er de som loser oss gjennom pandemien. Nå har regjeringen brukt tvungen lønnsnemd, som betyr mindre lønn og svakere streikerett.

Vi mangler leger, sykepleiere, helsefagarbeidere, logopeder, fysioterapeuter, jordmødre osv. Og nå har vi fått en sak fra VG om at intensivavdelinger også har en bemanningskrise. Denne regjeringen har ikke sikret landet vårt. 88 pst. av befolkningen bekymrer seg for sykepleiermangelen.

Rapporten sier at vi vil mangle 28 000 sykepleiere og 18 000 helsefagarbeidere i 2035. Det var før pandemien traff Norge, og nå sier mange av dem at de ikke vil jobbe lenger fordi det har vært så vanskelig under pandemien. Vi trenger en rød-grønn regjering. En av de første oppgavene er å rydde opp etter høyreregjeringens bemanningspolitikk. De som redder oss, bør få høyere lønn. De bør få bedre faglige rettigheter, og vi må tilby alle hele og faste stillinger.

Nå behandler Stortinget et konkret forslag fra SV, som vil gi flere nye leger, noe som også vil spare penger. Både danske og norske legestudenter må studere først og ta turnus etterpå. Vi har mange norske studenter i Danmark, og de må gå gjennom både KBU og turnus i Danmark og ta LIS1 i Norge etterpå. De må ta dobbel turnus. Det er dyrt, gir ikke bedre leger og gir oss færre nye leger per år.

Vi har en legekrise. Hvis SV får flertall for en ny ordning der disse studentene ikke må gå igjennom hele LIS1, vil Norge få 40–60 nye leger hvert år. Vi trenger å rydde opp etter bemanningspolitikken fra denne regjeringen. Vi trenger flere hele og faste stillinger i helsesektoren, flere praksisplasser og flere utdanningsstillinger på sykehus, og vi trenger å fjerne bruken av bemanningsbyråene. Da trenger vi en rød-grønn regjering – ikke en sentrumsregjering.

Fredric Holen Bjørdal (A) [15:22:59]: Det mest fasinerande med desse budsjettdebattane er å sjå korleis lufta har gått heilt ut av den blå ballongen. Alt handlar no om å hangle vidare eit halvår til. Eg hugsar tilbake til finansdebatten i 2013, då det ikkje var måte på kva orden det skulle bli i statsfinansane. Det skulle bli slutt på overbodspolitikken. Perspektivmeldinga var lest og forstått. Og som dåverande representant Rotevatn sa: Det går kaldt nedover ryggen på meg. Høgres utsende i Politisk kvarter før debatten konkluderte kjekt med at dei raud-grøne hadde brukt oljepengane feil og ikkje førebudd landet på dårlege tider. Fire år seinare var det same bodskapet frå finanskomitéleiar Astrup:

«Tiden da politikere kappes om å bevilge mest mulig penger til ulike gode formål, må etter hvert være over. Gode intensjoner i form av mer penger må veies opp mot resultatene pengene gir.»

Ja, no står vi her, 16 budsjett seinare, og det einaste det er sett rekord i, er overbod, oljesmøring og forhandlingar på overtid. Dette er ei regjering som har brukt meir oljepengar enn alle andre regjeringar i Noreg til saman. Men kva står igjen når vi gjer opp rekninga?

Lovnaden hausten 2013 var at vi no skulle få sjå ei ny retning for landet. Konkurransekrafta til norske bedrifter skulle styrkjast og folk skulle i jobb. Men kva vart resultatet? Delen sysselsette har gått ned, talet på unge uføre har dobla seg, og handelsbalansen er dårlegare enn på mange år.

Det vart lova at politikken skulle gjere landet meir robust. Resultatet? Storstilt sentralisering, ein politikk for auka forskjellar og ein oljepengebruk som gjer oss dårlegare rusta til å møte framtida.

Og det vart lova å tette hola i det sosiale sikringsnettet. Og resultatet? Usosiale kutt som perler på ei snor, skattekutt til dei velståande, svekking av arbeidsmiljølova og det organiserte arbeidslivet.

Det er dette som blir arven frå høgrepartia til neste regjering: null evne og vilje til å prioritere andre enn dei med mest frå før, ingen sosiale reformer og ingen vellukka omstillingsreformer. Og det politiske prosjektet viste seg å vere berre eitt, nemleg å bli sitjande bokstavleg talt for ein kvar pris.

Det er mange grunnar til at dagens regjering bør få avløysing. Åtte års sløsing med Noregs mogelegheiter er kanskje den viktigaste. Valdagen kan ikkje kome raskt nok.

Terje Halleland (FrP) [15:25:56]: Når revidert budsjett blir vedtatt i dag, er det etter åtte sammenhengende år og 16 budsjett, som de samme partiene stiller seg bak. Gjennom disse åtte årene har vi bygd landet, og jeg er veldig stolt av det som er blitt levert, stolt av den politikken som Fremskrittspartiet har stått for, både i og utenfor regjering. Jeg er stolt av de statsrådene som gjennom disse årene har representert partiet, noen har forlatt oss, andre forlater oss i dag. Jeg ønsker å takke alle for den innsatsen.

Også i dette budsjettet gjør vi vedtak som gjør en forskjell, og som gir en enklere hverdag for folk flest. Med dette budsjettet sikrer vi arbeidsplasser, og vi skaper nye arbeidsplasser. Vi bygger flere veier, samtidig som vi reduserer kostnadene med å bruke dem. På den måten får vi en bedre utnyttelse av infrastrukturen, og vi bygger større bo- og arbeidsregioner, som gjør at større områder blir attraktive for bosetting eller etablering av nye arbeidsplasser. Det er distriktspolitikk i praksis.

Det er uansett svært gledelig for meg å kunne vise til alt det vi leverer av lokale saker. Vi har i dette budsjettet og i tidligere budsjett mange viktige og egentlig avgjørende tiltak for å sikre videre vekst i Rogaland og på Haugalandet. I dette budsjettet forlenger vi ordningen med oppheving av makstak i nettolønnsordningen ut året, noe som er særdeles viktig og nødvendig for å sikre like konkurransevilkår for den maritime sektoren.

Vi har sikret driften av vår lokale flyplass. Det er muligens ikke et sjakktrekk da verden ble rammet av en pandemi å ha egen flyplass, men vi registrerer den unisone enigheten som er i denne sal om at flyplassene utenfor Avinor skal ha samme støtteordninger som flyplasser i Avinor-systemet. Det skaper forutsigbarhet.

Karmsund havn har utviklet seg til en av de mest attraktive på Vestlandet, og her har vi sikret Husøyveien – en vei som har gitt området stor usikkerhet over mange år, og hvor usikkerheten nå er ryddet vekk. Vi har fått godkjent en veterinær grensekontrollstasjon i havnen, som kommer til å bli avgjørende for den videre utviklingen, og her vil jeg takke for et flott samarbeid med regjeringen og Olaug Vervik Bollestad.

Når vi nå ser de veiprosjektene i NTP som skal realiseres, er vi med på å bygge et attraktivt Vestland, som en ferjefri forbindelse mellom Bergen og Stavanger. Med flere prosjekter på E134 ser man konturene av en ny hovedstamvei mellom Østlandet og Vestlandet, som skal bli en vintersikker fjellovergang. Helt avgjørende var oppstartsbevilgningen til Bakka–Solheim i første periode, som vil gi trygghet for at utviklingen med trafikkvekst blir lik mellom E39 og E134.

Med disse resultatene inspirerer det til fire nye år.

Martin Kolberg (A) [15:29:18]: Det budsjettet vi behandler nå, og som er resultatet av et forlik mellom regjeringspartiene og Fremskrittspartiet, har selvfølgelig det grunnleggende ved seg at det bekrefter høyrepartienes økonomiske linje – og jeg vil også si økonomiske filosofi.

Det var representanten Kapur, komiteens leder, som begynte denne debatten lavmælt, som han alltid er, og det er pent ment, men han hadde et tydelig liberalistisk politisk budskap. Det jeg har lyst til å si, er at det som er et grunnleggende nytt trekk når Stortinget nå behandler økonomisk politikk, er – ser jeg – at Høyre har forlatt sin verdikonservative økonomiske linje. Det er den liberalistiske politikken og tenkningen som har tatt over. Hva er det resultatet av, og hvorfor er det blitt slik? Jo, det er veldig tydelig, det er selvfølgelig kompaniskapet med Fremskrittspartiet som har bidratt til å flytte hovedlinjene i den økonomiske politikken i en tydelig liberalistisk retning. Hva er så resultatet av det? Regjeringspartienes representanter kan protestere så mye de vil, men det er økte ulikheter på skattelettelsens alter. Det er resultatet av denne politikken – alle kuttene, fra brillestøtte til skattlegging av sluttvederlag.

Representanten Kapur sa at skattleggingen av bedriftene aldri har passet dårligere enn nå. Men selv har han og stortingsflertallet stått f.eks. for skattlegging av sluttvederlaget for arbeidsfolk. Det var visst helt greit og helt nødvendig med den skatteøkningen. Det var det ikke snakk om behov for skattelettelser. Da var det behov for å legge på skatten. Arbeidsfolk – og det har vært høyresidens filosofi i alle år – må jo forstå at det er de som skal bære velferdsstaten. Ja, det er faktisk de som gjør det, men de burde ikke bli utsatt for slike ting som dette – selvfølgelig. Kutt i ytelser til dem som trenger det mest, summerer seg sammen med avgiftsøkninger til – jeg vil ha sagt det tallet – 43 mrd. kr under Erna Solbergs ledelse. Det er kjernen i politikken, og så kommer skattelettelsene som en kompensasjon for dette. Det verste er at dette har vært helt unødvendig, men de har gjort det fordi de vil ha en slik økonomisk utvikling. Det er det som skal stå igjen.

Lars Haltbrekken (SV) [15:32:44]: Sist uke kom dommen over åtte års høyrestyrt klimapolitikk. Klimamålene for 2020 ble brutt. Ettertidens dom over de siste årenes manglende innsats for de virkelig store utslippskuttene kommer til å være hard. Det har ikke manglet på advarsler om at man med vitende og vilje har styrt mot et brudd. Det har heller ikke manglet på forslag til hvordan man kunne ha kuttet utslippene mer. Problemet har vært at den høyrestyrte regjeringen ikke har vært interessert i noe klimasamarbeid med Stortinget. De har ikke vært interessert i å strekke seg for å gjøre det som faktisk må gjøres for å unngå en alvorlig klimakrise. Etter åtte år med Erna Solberg som statsminister må vi bare slå fast at regjeringen brøt klimamålene.

Regjeringen har gitt oljeselskapene subsidier som kan karakteriseres som anabole steroider. Regjeringen har siden Parisavtalen ble inngått i 2015, lyst ut 599 blokker til oljeselskapene – 599 nye oljeblokker for utbygging av mer olje og gass, og det i en tid da advarslene mot ny olje- og gassutvinning bare har blitt sterkere og sterkere. Regjeringens svar på advarslene fra Det internasjonale energibyrået om ikke å sette i gang nye olje- og gassfelt var få dager etterpå å lyse ut 84 nye olje- og gassblokker.

Regjeringen har den femte mest miljøfiendtlige politikken for gjenreisningen etter korona, ifølge Greenness of Stimulus Index fra Vivid Economics. I fjor sørget regjeringen for å legge iskanten ikke der den faktisk går, men der oljeselskapene ville at den skulle gå.

På toppen av det hele har regjeringens klimapolitikk i flere av de åtte årene vært dynket i palmeolje. Regjeringen har kuttet utslipp ved å putte orangutang etter orangutang på dieseltankene. Regjeringens klimapolitikk har badet i palmeolje og regnskogsødeleggelse. Regjeringens utslippskutt har ført til store utslipp og ødelagt regnskog i andre deler av verden. Alt dette har skjedd mens alvoret har blitt tydelig.

Mye står på spill, men er det noe vi skal huske fra dagen i dag, før vi går fra hverandre, så er det: Utslippene skal kuttes, nye arbeidsplasser skal skapes, og landet skal få en rød-grønn regjering.

Elin Rodum Agdestein (H) [15:35:59]: For Høyre er det et mål å ha et samfunn med små forskjeller og høy tillit. Det har vært veldig mye snakk om forskjeller i denne debatten, og jeg synes egentlig det tegnes et karikert bilde av Norge som Forskjellssamfunnet med stor F. Vi er faktisk landet i verden med de minste forskjellene.

Skatt har også vært et sentralt tema. Og la det være klart: De som har mest, skal bidra mest. Det gjør de også med Høyre i regjering. Faktisk bidrar de litt mer nå enn under den rød-grønne regjeringen.

Samtidig som folk og bedrifter har fått beholde litt mer av egne penger, har skatteinntektene totalt sett økt med nesten 90 mrd. kr. Så høyere skatt betyr ikke automatisk mer til velferd.

Med Høyre i regjering har vi som sagt latt folk og bedrifter få beholde litt mer av egne penger. Vi har senket skatter og avgifter med 34 mrd. kr for å legge til rette for økt aktivitet og vekst i jobber over hele landet. Vi har gjort forenklinger for næringslivet for 28 mrd. kr. En gjennomsnittsfamilie har fått 14 000 kr mindre i skatt per år og 66 000 kr mer å rutte med totalt.

Samtidig med det har antallet lærere økt. Flere fullfører videregående. Helsekøene har gått ned. Det er 4 000 flere politifolk enn før. Forsvaret er bemannet opp. Vi har doblet bevilgningene til samferdsel. Vi bygger vei raskere, mer effektivt og rimeligere enn før. Det er grep som skaper rom for å gi skattelettelser til alle, som igjen skaper jobber og aktivitet. Det er positive sirkler som vi trenger mer av, ikke mindre.

Formuesskatt på arbeidende kapital – ja, det er en særnorsk skatt på jobber, på anleggsmaskiner, båter i opplag og trelast på lager. De som rammes hardest, er ryggraden i norsk arbeidsliv, de som sysselsetter flest, de små og mellomstore familieeide bedriftene over hele landet. En utenlandsk eid bedrift på Hitra i Trøndelag slipper formuesskatt, mens den norskeide naboen må betale, uavhengig av om bedriften går med overskudd eller ikke. Siden de to bedriftene konkurrerer i det samme markedet, sier det seg selv at konkurranseulempene for den private, norskeide bedriften er betydelig.

Det er mye som står på spill, sa representanten Haltbrekken, og det er jeg enig i. Hva et rød-grønt alternativ vil innebære, er høyst uklart. Det eneste som er sikkert, er at det kommer massive skatteøkninger for bedrifter og folk fra 7 mrd. kr årlig og opp til 28, «and counting». Så det siste et norsk næringsliv og permitterte trenger, er nå en gedigen skatteregning. Det som trengs, er en politikk som legger til rette for vekst, og det å skape trygge jobber i private virksomheter, jobber som bidrar til statsbudsjettet, slik at vi har verdier å fordele.

Cecilie Myrseth (A) [15:39:11]: Jeg må spørre: Hva er greia med denne sutringen som man nå hører fra denne talerstolen? Det går opp folk fra høyrepartiene, en etter en, og forteller om hvor forferdelig ting blir med et skifte, og om hvor forferdelig det er at man har planer for hva man vil gjøre med landet. Det er forferdelig at man har en plan for de første 100 dagene om man skulle vinne et valg. Alt blir dyrt, og ingen ting blir bedre. Det er ganske mye skremselspropaganda, som jeg ikke tror det er så veldig mange som egentlig orker å lytte til, bortsett fra regjeringen som har sett seg litt blind på bare å kritisere.

Det man ikke sier noe om, er hva man vil. Hva vil denne regjeringen? Hva vil man om man får fire nye år, bortsett fra å fortsette med samme kurs? Mer av det som er, tom for ideer. Og så er det denne formuesskatten – det er det eneste man snakker om, at man må fjerne formuesskatten. Men som min kollega, Terje Aasland, sa: Man har hatt åtte år på seg, og det er en grunn til at man ikke har gjort det, for det er ikke så klokt å fjerne formuesskatten. Det man ser, er også at forskjellene har økt så til de grader. Det er ikke en tilfeldighet at forskjellene øker i samfunnet – det er villet politikk som bidrar til at forskjellene øker. Det er villet høyrepolitikk, som bidrar til å øke forskjellene. Det er kanskje på tide at vi stopper med høyrepolitikken. Det er kanskje nok høyrepolitikk nå. Kanskje man skal sette fellesskapet først igjen, å gjøre noe med de økte forskjellene i samfunnet vårt, sørge for å få flere folk i jobb, sørge for å stoppe sentraliseringen, som gjør at det blir like muligheter over hele landet, gjøre noe med klimautfordringene, få ned utslippene.

Det var vel ingen av oss som trodde vi skulle bruke nesten halve perioden på en pandemi, men det har vi gjort, og mye har vi fått til sammen. Men det er mange som enda sliter og har det vanskelig, særlig reiselivsnæringen. Man har ikke lyttet. Man har ikke villet justert kursen, heller ikke når man har fått innspill fra en samlet næring. Hvorfor har man ikke sørget for at bedriftene har kunnet beholde litt mer av omsetningen, få litt tilbake fra oss? Det kunne man gjort, om man hadde støttet forslag her i Stortinget. Man kunne ha justert kursen, man har ikke gjort det. Man vil heller ikke være med på å bevilge penger for å få en restart på denne fantastiske næringen, som skal være en viktig næring, skape fantastiske arbeidsplasser over hele landet i by og i distrikt i framtiden. Men da trenger man også en ny kurs. Man må ha en regjering som vil noe for landet. Jeg er stolt over å være med på et lag som vil noe.

Martin Kolberg (A) [15:42:24]: Faren min var jernbanemann. I 40 år arbeidet han på jernbanen – tre skift i 40 år. Den ene bestefaren min var forskalingssnekker i 40 år. Den andre bestefaren min var industriarbeider i treforedlingsindustrien og gikk to og tre skift i 45 år. De hadde én ting felles, og det var at de hadde en fagforeningsbok med merker i, som de kjøpte hver uke når de hadde fått lønning.

Moren min og mine to bestemødre var hjemmeværende husmødre, selvfølgelig, og derfor var det i min familie alltid bare én inntekt gjennom alle år – og dessuten praktisk talt minstepensjon på alle.

Min politiske forståelse, mitt politiske arbeid og min politiske filosofi har gjennom alle år bygd på hva de lærte meg, men også på hvordan de levde. Derfor har jeg bestemt meg for å lese et dikt til Stortinget, og det er diktet Dikt til mine barn, av Stig Holmås:

«Jeg etterlater mine barn dette diktet

for at de skal lære å elske vindene, havet,

den søte lukten av stor kjærlighet, –

og fagforeningene.

Uten dem hadde vi ingenting.

Den sultne ser ikke det vakre.

Den trette orker ikke elske.

Jeg etterlater mine barn dette diktet

for at de skal lære å elske vindene, havet,

den søte lukten av stor kjærlighet, –

og fagforeningene.

Uten dem hadde vi ingenting.»

(Klapping i salen)

Karin Andersen (SV) [15:45:11]: Da får jeg starte med å takke Martin Kolberg både for den politiske jobben han har gjort gjennom mange år, og for dette diktet, for det er også et jeg kjenner meg godt igjen i.

Jeg tenkte jeg skulle minne denne forsamlingen på at vi kanskje er et av de få land i verden som kan løse noen av de store utfordringene vi har, uten at det egentlig skulle skape noen stor brudulje.

Vi er et rikt land. Da er det faktisk ingen grunn til at noen ikke skal ha mat i kjøleskapet, bli bedt om å låne en grill av naboen for å skaffe seg mat eller ikke ha strøm i huset sitt. Det er jo bare et spørsmål om hvordan vi deler på disse pengene vi har, og det er der vi skiller oss sånn fra hverandre ideologisk.

Det kommer ikke noe godt ut av å kutte brillestøtte til unger eller av at folk som er syke og har gått på AAP i tre år, så skal gå uten inntekt i et helt år fordi de ikke blir friske fort nok, eller at folk ikke får bostøtte og ikke har råd til et hjem. Det blir bare vondt ut av dette.

Jeg har hørt så mange talere fra denne talerstolen si at det er mennesket som er den største og viktigste ressursen vi har i dette landet, og det er det. Ja, det er folk, dette også. Ta bedre vare på dem. Gjør at de har såpass at de kan sove godt om natta, så vil mange flere klare seg.

Jeg er helt sikker på at samfunnet, også alle gründerne og bedriftseierne som alle snakker om her, som selvfølgelig er kjempeflinke og viktige folk, er med på det spleiselaget når vi inviterer med på det, for det er viktig. Det handler om verdier, både de menneskelige og de som blir skapt i samfunnet.

Perspektivmeldingen som regjeringen la fram, viser at vi har enorme muligheter framover. Det spørs bare hvordan vi bruker dem. Vi kan bygge opp velferden felles, slik at mange flere kommer ut av skolen med hodet opp og bena ned og tro på seg selv. Derfor vil SV bruke penger på det. Det synes vi er kjempeviktig. Vi vil bruke penger på å avlaste risiko for dem som vil opp og stå og starte en bedrift, hjelpe dem med investeringer, ta risikoen for dem. Når det går veldig bra, kan de bidra litt mer til det spleiselaget som har gjort at de kom seg opp og stå.

Jeg tror dette er en lønnsom oppskrift, som vil være lønnsom for landet og ikke minst gjøre at veldig mange flere mennesker får et bra liv, og at vi får utløst mye mer av den kreativiteten som faktisk bor i veldig mange, men som i dag knuses fordi forskjellene øker og altfor mange helt unødvendig får et vondt liv.

Eigil Knutsen (A) [15:48:28]: Vi behandler nå det siste budsjettet i denne stortingsperioden, og jeg har derfor lyst til å komme inn på styringen av den økonomiske politikken i Norge. For fire år siden gikk de fire borgerlige partiene til valg på å fortsette å styre landet sammen og fikk muligheten til det. Likevel har det ikke vist seg så enkelt. I løpet av en enkelt stortingsperiode har vi hatt fire ulike regjeringskonstellasjoner, nå på slutten med Fremskrittspartiet som støtteparti på utsiden. På et tidspunkt sa dette støttepartiet at de ikke skulle forhandle med regjeringen om noe som helst. Deretter forhandlet de med regjeringen om statsbudsjettet, men sa at de ikke ville nølt med å kaste regjeringen hvis vi ikke sto midt oppi en pandemi.

Gjennom vinteren har Fremskrittspartiet også forhandlet med resten av opposisjonen og fått gjennomslag for saker som regjeringspartiene og Høyre er imot, nå sist på oppløpssiden, hvor de sammen med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet sikrer et mer rettferdig trygdeoppgjør. Midt oppi alt dette har de blitt enige med regjeringen og Høyre om revidert nasjonalbudsjett. Det var ikke noen hjertelig enighet, akkurat. Det var ikke engang mulig med en felles pressekonferanse. Regjeringspartiene fikk ikke være med for å presentere en felles budsjettenighet.

Dette er altså måten landet styres på, og det er ikke bare i den økonomiske politikken. Det samme gjelder i klimapolitikken og i samferdselspolitikken. Høyre makter ikke å danne flertall bak forslagene de legger fram for Stortinget.

Hvor går veien videre? Vi kan få et rød-grønt flertall som består av ulike partier, men som er enige om at vi må omfordele bedre, ha en mer aktiv næringspolitikk og styrke velferden. Hvis vi får et fortsatt borgerlig flertall, vil dagens situasjon mest sannsynlig fortsette, med en regjering uten flertall bak seg i Stortinget som mister styringen i den økonomiske politikken.

Det er ett unntak de er skjønt enige om på høyresiden: Skatten for de rikeste skal kuttes videre. Nå er det formuesskatten på aksjer og næringseiendom som skal kuttes. Representanten Agdestein hevder at det er bedrifter på Hitra som betaler formuesskatt. Det er det ingen som gjør.

Det koster 7 mrd. kr å kutte skattene for aksjeformuer og gjøre dem skattefrie, over 3 mrd. kr bare for næringseiendom. 6 av disse 7 mrd. kr går til landets 1 pst. rikeste. Så høyresiden skal i det minste ha ros for et konkret valgløfte – 6 mrd. kr til landets 1 pst. rikeste.

Høyre liker å kopiere slagord fra andre partier om dagen, og jeg har et forslag som Høyre kan gå til valg på: Nå er det de aller rikeste sin tur.

Ketil Kjenseth (V) [15:51:33]: På tampen av en fireårsperiode vil jeg vende blikket ti–tolv år bakover i tid. Vi har i løpet av de ti–tolv årene vært gjennom en finanskrise. Vi har hatt det noen kaller en oljepriskrise. Den var ned mot 20 dollar fatet, og nå er vi tilbake igjen på noen og sytti. En av de mest skjellsettende episodene jeg har fått være med på i Stortinget og i det politiske liv i Stortinget, er da det kom 5 000 på sykkel over Storskog. Det er ikke naturlig at det skjer. Det var migrasjonskrise, ja, men det er klart det var flere krefter i spill som slapp gjennom. Det står ikke 5 000 sykler på grensa mellom Russland og Norge til vanlig. Vi har hatt en pandemi. Dette er en påminnelse om at de neste ti årene antagelig heller ikke blir fri for noen kriser.

Norge er i en eventyrlig økonomisk situasjon som gjør at vi kan punge ut og møte utfordringer som oppstår i sånn type kriser. Vi har også sett en type beredskap både i den norske befolkningen, i det norske byråkratiet og i norske kommuner som gjør at en kaster seg rundt og er beredt. Det er jeg veldig glad for.

Dette er også min siste tale fra Stortingets talerstol, som for mange andre. Jeg skal ikke ha noen tårevåt avskjed, men Venstre har ikke hatt noen stortingsrepresentanter fra Oppland etter 1945. Så det har vært en stor ære og glede å få åtte år her på Stortinget og heldigvis fått være med og gjøre en forskjell.

Jeg har hatt fire år i helse- og omsorgskomiteen. Jeg mener det er et borgerlig flertall som har lagt vekt på rus, på en opptrappingsplan for rus. Det var mye penger og et stort behov. I siste periode kom en rusreform. Den ble ikke helt fullbyrdet, men vi har vært med på å løfte omsorgen for dem som trenger det aller mest. Nasjonal helse- og sykehusplan kom på plass. Det kom noe så lite som å endre en tittel på en helsesøster, men det er nesten bare kvinnelige helsesøstre, og det er også et spørsmål oppi denne diskusjonen om rettferdighet.

Vi har fått NTNU til Gjøvik på min vakt. Nye Veier er etablert, og de bygger firefelts veier i Innlandet og en ny Mjøsbru i tre. Det blir et nytt sykehus i Moelv, og Innlandet fylke er etablert, som det egentlig er ganske tverrpolitisk enighet om.

Til slutt vil jeg få sende en hilsen til Lars Sponheim, som har vært et av mine forbilder i politikken. Han gikk over fjellet og hadde ambisjon som statsråd om å etablere Innlandet 2010. Det ble 2020. Takk for alt, Lars!

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [15:54:56]: Dette er en gledens dag for breddefotballen, en gledens dag for ungdom fra hele verden, en gledens dag for sosialt samvær, en gledens dag for kontakter over landegrensene, en gledens dag for unge forelskede og en gledens dag for sommerminner.

Fremskrittspartiet har sikret finansieringen av Norway Cup 2022. Norway Cup er verdens største fotballturnering, og etter to år med avlyste arrangementer trengte organisasjonen sårt penger til jubileumsarrangementet i 2022. Da er Norway Cup 50 år. Norway Cup er en folkefest for barn og unge fra hele verden. Budsjettforliket innebærer at Norway Cup mottar 4,5 mill. kr til forberedelser og organisering av arrangementet. Pengene betyr i realiteten et være eller ikke være for Norway Cup. Det er Fremskrittspartiet stolt over å ha fått til.

Heimevernsoldater gikk for en tid tilbake til rettssak mot staten for å få utbetalt feriepenger i forbindelse med sin tjeneste. Soldatene vant frem etter to runder i retten. Tre soldater sitter imidlertid igjen med regningen for saksomkostningene. Det er uakseptabelt. Jeg vil hilse til alle HV-soldatene som har stått i kampen. Når staten taper i to rettsinstanser og Høyesterett nekter anken fremmet, er HV-soldatenes seier total. Staten må derfor selvsagt dekke alle saksomkostninger for disse enkeltpersonene, som har kjempet denne kampen på vegne av mange. Fremskrittspartiet vil derfor være garantisten for at disse pengene blir bevilget i forbindelse med statsbudsjettet til høsten.

All ære til representanten Martin Kolberg – det vil jeg si aller først. Han har en tendens til å snakke med store ord, men det er ikke så mange klare eksempler i det han sier. All respekt for hans familie og hans historie – det vil jeg gjerne understreke flere ganger. Han snakker om økte forskjeller og økte ulikheter. Det er det evige mantraet; vi kommer til å høre det om igjen og om igjen i valgkampen. De aller, aller fleste i dette landet har fått det bedre de siste årene. De som eventuelt ikke har fått det bedre, er de som har mistet jobben og går på Nav-ytelser, men stort sett alle har fått det bedre. Det må vi ikke glemme.

Men hvor kommer disse sosiale forskjellene fra? De kommer fra økt innvandring av flyktninger. Det er klart at når man kommer med to tomme hender, ikke kan språket, er uten en relevant kulturbakgrunn fra Norge, uten kjennskap til samfunnet, og man har kanskje barn med seg, så vil man selvsagt ha fattigdom med seg. Da blir det sosiale forskjeller mellom dem som har noe, og dem som ikke har noe som helst. Det synes jeg man skal ta inn over seg, når man selv har et ansvar for å ta flyktninger til Norge – det blir resultatet.

Til representanten Karin Andersen, som tror at vi kan bevilge oss ut av fattigdom: Vi klarer aldri å bevilge oss ut av fattigdom. Den eneste måten å komme seg ut av fattigdom på er å skape arbeidsplasser og verdier, som gjør at man får arbeidsplasser til dem som ikke har jobb. Slik kan man komme seg ut av fattigdom. Man kan bevilge så mye man vil, men det er et evigvarende prosjekt, og man blir ikke rikere som samfunn av det.

Ole André Myhrvold (Sp) [15:58:16]: I over et år har folk og næringsliv stått i en ekstraordinær situasjon. Folk har mistet jobben, folk har blitt permittert, andre har beholdt jobben, men stått i en arbeidssituasjon med et ekstraordinært press eller sittet isolert på et hjemmekontor. Bedrifter har tært på egenkapitalen, og bedrifter har gått konkurs.

Stortinget har i denne perioden bidratt med mange positive grep for både folk og næringsliv, og det er bra. Jeg tror også at folk flest anerkjenner den innsatsen Stortinget har gjort gjennom krisepakkene, særlig de som ble etablert på vårparten i fjor. Likevel har vi ikke lyktes overfor alle. En av de næringene som har blitt hardest rammet, er reiselivsnæringen. I fjor sa statsråd Nybø at reiselivet måtte slutte å snakke om krise, og i dag antydet Fremskrittsparti-representanten Halleland at reiselivsnæringen ville klare seg bra.

En annen næring som har vært sterkt utsatt, er restaurant- og serveringsnæringen. Det er en næring som fra dag én har hatt dramatiske tiltak, med delvis eller full nedstengning stort sett hele veien, med de følgene det har hatt for tapt omsetning. Sommersesongen i fjor ble sterkt redusert, julebordsesongen glapp, og hverdagsbesøkene har ikke funnet sted. For få dager siden kunne jeg lese i min egen lokalavis, Smaalenenes Avis, om en restaurant i Mysen som gikk konkurs. I dag kunne jeg lese i Fredrikstad Blad om et spisested på Greåker som måtte stenge dørene på grunn av konkurs. De har ikke overlevd pandemien.

Mange restauranter og spisesteder kan i dag glede seg over at det nå går mot normalitet – og det tror jeg vi er glade for alle sammen – men det underslår ikke at det siste året har tynget en ellers sunn drift tungt. Jeg har snakket med flere restauratører og drivere av spisesteder det siste året, bl.a. innehaveren av Fru Blom i Rakkestad, som har pekt på redusert serveringsmoms som et meget godt og enkelt verktøy for å øke aktiviteten. Det ville derfor ha vært et godt og riktig slag fra Stortingets side å redusere serveringsmomsen fra 25 pst. til 15 pst. i f.eks. tre terminer, slik som Senterpartiet foreslår i sitt alternative budsjett, som et midlertidig bidrag til økt aktivitet og for å få flere ansatte i serveringsbransjen tilbake i jobb etter hvert som det lettes på smittevernrestriksjonene.

En annen næring som denne regjeringen har sviktet, er drosjenæringen, gjennom et frislipp som bidrar til dårligere lønns- og arbeidsvilkår. Næringen har også blitt rammet av avgiftsøkninger denne regjeringen har innført. Et godt drosjetilbud i hele landet er etter Senterpartiets syn avgjørende og en del av kollektivtilbudet som bør finnes. I tillegg skal de som kjører drosje, ha en arbeidshverdag som er til å leve med. Jeg er i hvert fall glad for at Senterpartiet i dag i sitt reviderte nasjonalbudsjett foreslår å frita drosjene for taksameteravgift i 2021. Dessverre får ikke dette flertall, selv om det ville ha bidratt til å fjerne en stein fra byrden til disse svært pressede næringene.

Lise Christoffersen (A) [16:01:39]: For Arbeiderpartiet er arbeid til alle og overgang til framtidas miljøvennlige industriarbeidsplasser to sider av samme sak.

For to uker siden vendte høyrepartiene overraskende tommelen ned for Arbeiderpartiets forslag om å etablere en industripilot 4.0. Det forslaget var utformet i tett kontakt med industrimiljøet på Kongsberg.

I tariffrevisjonen 2020 for Industrioverenskomsten valgte Fellesforbundet og Norsk Industri sammen å løfte fram industripilot 4.0 på Kongsberg. Og hvorfor det? Jo, fordi piloten der handler om omstilling og utvikling av industriarbeidsplasser i hele landet. Kongsberg har tett kontakt med og bred støtte fra bl.a. Herøya, Raufoss, Stord og Halden. Industrien der ser det høyrepartiene åpenbart ikke ser – at kongsbergindustrien har den kompetansen og erfaringen som skal til for at Norge skal lykkes i overgangen til framtidas industri.

Alle partiene i Buskerud, inklusive Høyres parlamentariske leder, har besøkt Kongsberg og fått klar beskjed om at tiltakspakkene våre ikke treffer store industribedrifter og industriklynger i omstilling. Formuesskatt har aldri vært tema. Næringsministeren har kalt industripilot 4.0 for et nytt virkemiddel, som ikke trengs. Det er en total kortslutning og viser at regjeringa ikke skjønner hva dette handler om. Norge taper terreng. Det industrien nå trenger, er en ny regjering med evne til å lytte, forstå og sammen med partene ta norske arbeidsplasser inn i framtida før det er for sent.

Så trenger vi arbeidskraft. Vi trenger alle som kan og vil. Regjeringas urettferdige stønadskutt, som i arbeidsavklaringspengene, har skjøvet dem som sto lengst unna arbeidsmarkedet, enda lenger unna, over på sosialhjelp eller privat forsørging. Og pandemien har gjort vondt verre. Folk blir ikke ferdig avklart til noe som helst, verken i helsevesenet eller til arbeid. Folk demotiveres og mister troa på seg selv. Mestring og muligheter blir fremmedord.

I RNB foreslår regjeringa forlenget AAP til 1. oktober. Arbeiderpartiet vil ikke sette noen dato. Retten til forlengelse må vare så lenge det er nødvendig. Det framgår også tydelig av 100-dagersplanen vår for ny regjering. De andre rød-grønne partiene har sine varianter av det samme forslaget. Vi stemmer for hver våre siden det ikke er mulig å få flertall for noen av dem i dag. Men etter valget, derimot, byr det seg nye muligheter med ny regjering. Vi trenger nye, grønne arbeidsplasser. Vi trenger kvalifisert arbeidskraft. Vi må hente fram det potensialet som bor i alle. Investering i mennesker og arbeidsplasser vil alltid lønne seg. Av skattekutt gror det ingenting.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [16:04:46]: På ein dag som denne ville eg normalt ha snakka om den elendige fordelingspolitikken til regjeringa, om korleis velferda blir bygd ned for innbyggjarane i landet, om korleis dei rikare blir enda rikare. Eg kunne ha snakka om behovet for ein grøn næringspolitikk i dette landet – der målet er både å oppfylle klimaforpliktingar og redusere forskjellane, byggje landet og skape ny, grøn næring og industri – eller om fiskeri på premissane til kystfolket eller om landbruk i heile landet.

Men i dag skal eg snakke om noko anna – om den psykiske helsa vår. For det er eit faktum at den psykiske helsa i Noreg blei dårlegare og dårlegare før pandemien slo inn over oss, og pandemien har forsterka denne utviklinga. Det er anslagsvis ein halv million menneske som slit psykisk i dette landet. Det rammar alle deler av samfunnet, uansett yrke, bakgrunn, kjønn eller bustad.

I vår fekk vi tal frå helse- og trivselsundersøkinga til studentane, som illustrerte tilstanden på sjokkerande vis. Nær halvparten seier sjølv at dei opplever å ha alvorlege symptomplager, og 23 pst. seier at dei seriøst har tenkt på å ta sitt eige liv, men ikkje har forsøkt.

Samtidig som dette skjer, blir tusenvis avviste og får ikkje hjelp. Nær 25 pst. av dei som blir tilviste til psykisk behandling, blir avviste. 32 000 levande menneske med dokumentert behov for hjelp blir avviste av det norske helsevesenet. Ingen fekk innpass hos spesialisthelsetenesta.

Dette er bakgrunnen for at SV føreslår ein halv milliard kroner til psykisk helsevern i vårt alternative budsjett, og i vårt reviderte budsjett ytterlegare meir. Spesielt no, etter ein pandemi som har herja med sinnet og livet vårt, er dette viktig. Og like viktig som pengar er det å lytte – lytte til dei som slit, dei som jobbar med psykisk helsevern, pårørande osv. Regjeringa har ikkje gjort nokon av delane. Dei har ikkje løyva nødvendige pengar, og dei lyttar ikkje.

I dag føreslår SV å stanse flyttinga av psykisk klinikk frå Åsgård til Breivika i Tromsø. Styret i Universitetssjukehuset Nord-Noreg har føreslått flyttinga, som i stor grad er grunngitt i behovet for å spare pengar. Flyttinga møter massiv motstand frå fagfolk, massiv motstand frå brukarar og pårørande, og kommunen sjølv har gått imot ho. Dei meiner at flyttinga vil gjere tilbodet dårlegare, at kapasiteten går ned, og at behandlinga liknar meir på ein maskin enn på å vere tilpassa kvar enkelt pasient.

«Mennesker, ikke milliarder», var det ein statsminister som ein gong sa. Viss det er pasientar, pårørande og fagpersonell ein skal lytte til, er det ein elendig idé å flytte psykisk helse- og rusklinikken frå Åsgård til Breivika. Det vil i så fall bli ståande som eit symbol på ei regjering som ikkje har tatt psykisk helsevern på alvor.

Ola Elvestuen (V) [16:07:59]: Jeg kom inn på Stortinget i 2013 og ble leder av energi- og miljøkomiteen. Jeg tok da over en politikk fra de rød-grønne totalt uten retning og systematikk innenfor klimapolitikken, med et klimamål som var nesten umulig å forstå. Vi skulle kutte 15 millioner tonn fra en beregnet økning, beregnet i 2005, deriblant opptak av 3 millioner tonn i skog. Når man regnet på det, ble det til 48,7 millioner tonn i 2020. Det har vi jobbet hvert år for å nå. Vi visste at det var vanskelig, men det var mulig. I dag hører jeg innlegg om krise med hensyn til det klimamålet, at vi ikke har nådd det. Nei, vi ligger 2,7 pst. over det målet i dag.

Vi har jobbet med å få systematikk for å få ned utslippene. Hele virkemiddelapparatet er forsterket, enten det er Forskningsrådet, Innovasjon Norge, satsing på hydrogen, med en handlingsplan nå til slutt, Enova eller Nysnø, som er på plass. Særlig innenfor transport har vi oppnådd resultater som ingen andre land er i nærheten av, med grønn skipsfart, som har en egen handlingsplan, og med gjennomføring på nullutslippsfartøy som ligger langt foran andre, med 60 pst. salg av elbiler nå i mai i år. Vi er på vei til å nå det tøffeste målet noe land har satt seg, med salg av bare nullutslippskjøretøy i 2025.

Vi har satt nye mål. Nytt mål for 2050 er 90–95 pst. reduksjon. Det er mye tøffere enn noe mål EU har satt. Dette er langt tøffere enn et netto null-mål fram mot 2050. Vi har meldt inn til FN 50–55 pst. reduksjon innen 2030, og det må framtidige storting følge opp. Vi kan ikke redusere det målet framover, når det skal revideres senere. Vi har knyttet oss opp til et samarbeid med EU med felles målsettinger i 2030. Systematikken er der og må følges opp de neste ti årene.

Jeg tror ikke et rød-grønt flertall hadde klart å komme fram til en enighet med EU om felles klimamål for 2030. Når vi hører på debatten her i dag, har man på den ene siden det helt uforståelige: EØS-avtalen er det mest distriktsvennlige vi har, med tanke på eksportnæringer over hele landet, men Senterpartiet er imot. EØS-avtalen driver miljø- og klimapolitikken framover, enten det er vanndirektiv eller det er fornybardirektiv eller det er andre områder, som Reach, klima, den grønne given. SV er imot at vi skal ha et samarbeid med EU. Et av de viktige spørsmålene framover når det gjelder klima og miljø, er å forsterke det europeiske samarbeidet, ikke svekke det.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [16:11:24]: La meg først få arrestere Senterpartiet på en åpenbar faktafeil når det gjelder norsk handelsbalanse for Fastlands-Norge. Realiteten er at når en henter penger fra oljefondets avkastning til bruk i Norge, forverres handelsbalansen indirekte. En flytter altså penger fra utenlandsk valuta til norske kroner, og jo høyere oljepengeforbruk, jo høyere blir den indirekte importen. Hvis handelsbalansen skal gå i null, må vi gi bort hele oljefondet, f.eks. til Den afrikanske union, slik venstresidens guru Piketty foreslo. Så jeg gleder meg veldig til at Senterpartiet foreslår nettopp å gi bort oljefondet for å bedre handelsbalansen, som de er så veldig bekymret for.

Siden jeg holder mitt siste innlegg her i denne sal som stortingsrepresentant, må jeg til slutt få benytte anledningen til å takke mine 168 kollegaer for 12 fenomenale år på Stortinget. Jeg vil takke for gode debatter i salen, i møterom og i media, og jeg vil også takke for mindre gode debatter. Men debatter stikker egentlig ikke så dypt, i hvert fall ikke lenger enn politikken, for etter debattene er vi faktisk like gode kollegaer. Jeg har fått mange bekjente og veldig mange venner på Stortinget gjennom det å være stortingsrepresentant, og jeg håper det er vennskap som kan vare livet ut. Jeg vil også si tusen takk til partiet og velgerne, som har latt meg få lov til å være stortingsrepresentant i 12 år.

Helt til slutt vil jeg rette en stor takk til dem vi ser hver dag, enkelte vi ser noen ganger, og noen vi kanskje aldri har sett på de 12 årene jeg har vært her. Jeg refererer til referenter, betjenter, de som driver sikkerhetsseksjonen, de som rengjør kontorene våre og fellesarealene, teknisk personale, kantinepersonell osv. De gjør en jobb hver eneste dag og natt for at vi skal kunne klare å gjøre jobben vår på best mulig måte. Så tusen hjertelig takk! Uten disse kollegaene hadde de 12 årene blitt mye, mye vanskeligere.

Vetle Wang Soleim (H) [16:14:05]: Min fylkeskollega Fredric Holen Bjørdal tok opp et par ting som jeg må ta tak i. Dette er antakeligvis min siste mulighet til å ha en debatt her i salen med min gode fylkeskollega. Han tok opp det med oljepengebruk, og det er tre ting å si til det:

For det første: I denne revideringen av nasjonalbudsjettet bruker altså Arbeiderpartiet 1,5 mrd. kr mer oljepenger enn det regjeringen og Fremskrittspartiet gjør. Senterpartiet bruker 5,5 mrd. kr mer. Så hele denne storstilte argumentasjonen og kritikken om oljepengebruk faller på steingrunn når man sier én ting fra denne talerstolen, men legger inn noe helt annet i sine budsjetter.

For det andre: Denne regjeringen bruker faktisk hele handlingsregelen. Der vi gikk fra åtte år med tynn smøring utover til alle formål, bruker vi de store pengene til nettopp det som handlingsregelen skulle blitt brukt til: forskning og utdanning, infrastruktur, vei og bane og vekstfremmende skattelettelser. Vi prioriterer faktisk nettopp for å gjøre Norge mindre oljeavhengig i framtiden.

Og for det tredje: Arbeiderpartiet har ingen gode løsninger for å bidra til det som nettopp skal gjøre oss mindre oljeavhengig, og det er vekst i privat sektor. Skattene skal opp uansett. Vekst i næringslivet er det samme som statlig eierskap og bruk av statens penger. Man skal øke skattene, flytte pengene inn på et kontor i Oslo, og så skal Arbeiderpartiet sitte på det kontoret for så å bestemme hva som er næringslivet. Private tjenester i det offentlige skal stanses. Folk skal stå i kø i stedet for å kunne benytte seg av private tilbud i helsetjenesten.

Samtidig som man blir kritisert for pengebruk, vil ikke Arbeiderpartiet ha noe snakk om kutt eller prioriteringer. Effektivisering av offentlig sektor gjennom ABE-reformen skal stoppes. Digitale løsninger som kan erstatte kontor og gi oss rom til å etterutdanne enda flere lærere, skal vi ikke ha noe av. Man er imot økt byråkrati, men vil ikke være med på de grepene som faktisk gjør det mindre.

Regjeringen har så langt på sin vakt håndtert to kriser og står i den tredje. Alle er enige om at det var riktig å bruke mer i dårlige tider, og da sier min fylkeskollega: ingen sosiale reformer. Det er rett og slett feil: rett til brukerstyrt personlig assistanse, fullføringsreformen, integreringsreformen, pakkeforløp i helsetjenesten, inkluderingsdugnad, gratis kjernetid, opptrappingsplanen for rusfeltet – og antallet bostedsløse har aldri vært lavere. Før pandemien ble åtte av ti jobber skapt i privat sektor, under Arbeiderpartiet var tallet to av tre. De tallene taler for seg selv.

Mudassar Kapur (H) [16:17:23]: Gjennom debatten er det mange fra Arbeiderpartiet som har tatt ordet. Det var særlig Arbeiderpartiets representant Terje Aasland som fikk meg til å tegne meg for en stund siden. Det gjør ikke noe at han ikke er i salen, for mange andre har lagt seg på samme stil som ham. Det er at Arbeiderpartiet gjennom denne debatten, og også i tidligere debatter, har spesialisert seg på følgende strategi: høy grad av svartmaling og skremselspropaganda og veldig lav grad av substans. Det har vi også sett i denne debatten, særlig når vi har snakket om skatter og avgifter.

Med Høyre i regjering har de totale skattene og avgiftene blitt nedsatt med 34 mrd. kr. Det har vært med på å lette den totale byrden for norsk næringsliv og norske eiere. Det gir den enkelte familie mer å rutte med. Det gir den enkelte borger og ansatt og arbeider mer igjen hver måned, og det er ikke sånn at staten er best når lommeboken til folk er tom fordi de har betalt penger til staten. Staten vet ikke best.

Så utfordret særlig representanten Terje Aasland, men også andre fra Arbeiderpartiet oss på hvorfor man ikke bare har fjernet formuesskatten. Vel, vi er et ansvarlig parti, og vi har sittet i regjering med andre ansvarlige partier. Selvfølgelig fjerner man ikke en skatt med et pennestrøk. Man må gjøre det gradvis, man må trappe den ned, og man må gjøre det på en måte som gjør at vi heller ikke skaper nullskattytere. Så ja, vi har satt ned formuesskatten. Vi har tatt side med norsk eierskap. Vi ønsker ikke å øke den og har gjort det på en ansvarlig måte, og vi kommer til å fortsette å gjøre det, i motsetning til andre som ønsker å øke den.

Så til SV, som har snakket en del om ulikhet i dag: Det er veldig spesielt å høre denne koblingen mellom ulikhet og skatter og avgifter. Da SV selv satt i regjering, hadde man høyere selskapsskatt, høyere inntektsskatt, høyere formuesskatt, man hadde arveavgift, og allikevel gikk forskjellene opp. Så har jeg hørt at Kristin Halvorsen kanskje er sitert feil på at hun sa at man kunne fjerne fattigdom med et pennestrøk. Så jeg skal ikke bruke akkurat det sitatet. Jeg vet ikke om det var mangelen på penn eller om det var mangelen på vilje, men da SV kunne få det som de ville og ha høye skatter på alt, greide man allikevel ikke å gjøre noe med forskjellene, og da er troverdigheten i argumentet borte.

Nils Kristen Sandtrøen (A) [16:20:44]: Det jeg kommer til å huske best fra året som har gått, er hvordan noen av dem som har blitt hardest rammet av nedstengningen av landet, har vært de mest tålmodige og samtidig holdt humøret oppe. Blant dem jeg kommer til å huske, er det mange som kjører drosje her i byen, som har fått akkurat nok turer til å kunne beholde bilen og betale på huslånet når de har gjort en avtale med banken om å få noen utsettelser. Eller det er Kai Haugen i Trysil, som driver bilverksted, som har forsøkt å få tak i ansatte og vært veldig positiv og åpen, og som har sagt: Jeg vil gjerne drive opplæring av ufaglærte, vær så snill, Nav må forsøke å hjelpe meg med å få tak i disse unge folkene. På tross av at systemet svikter, holder han humøret oppe og er en glad fyr som bidrar til arbeidsplasser og verdiskaping i lokalsamfunnet sitt. Det er disse personene vi i Arbeiderpartiet tenker på når vi sier at det er vanlige folks tur, for det er en rekke personer som virkelig fortjener å bli sett av oss i Stortinget i årene som kommer, og som har ofret svært mye i den tiden vi har lagt bak oss.

På motsatt hånd kunne vi på mandag se dem som virkelig har skutt i været hva gjelder rikdom i koronaperioden. Rema-Reitan og de andre dagligvarekongene har blitt 62 000 mill. kr rikere på bare dette ene året. Det er opplagt at det finnes mange personer med store formuer som kan bidra litt mer, sånn at Kai Haugen, som driver arbeidsplass i Trysil, kan bli møtt med et Nav som faktisk har tilgang på nok lønnstilskudd for å få ungdom i arbeid, sånn at Nav kan ha nok folk på grunnplanet til å jobbe med ungdom på den lokale videregående skolen før de ramler ut. Det vil være til gunst både for det lokale næringslivet og ikke minst for vår samlede økonomi i Norge når flere kommer i arbeid og færre ramler ut.

En viktig og ærlig avklaring denne våren var det da nestleder og statsråd Tina Bru sa at det er noe «forbanna tøys» at Arbeiderpartiet sier at det er vanlige folks tur. Det synes jeg var viktig at kom fram, for det viser at vi har helt ulike måter å tenke politikk på. De personene som har kjørt drosje, skal de hundre første dagene sikres at vi sier slutt på liberalisering som gjør det umulig å leve av drosje i framtiden. De fortjener en trygghet – sammen med sine familier.

Kari Elisabeth Kaski (SV) [16:23:59]: Regjeringen vil bevare et samfunn med små forskjeller, sier finansminister Jan Tore Sanner. Høyres Elin Rodum Agdestein sier at Norge er landet med minst forskjeller. Enten kan ikke Høyre lese ulikhetsforskningen og tallene som finnes, eller så vil de det ikke, for Norge har stor ulikhet. Det er et helt uomtvistelig faktum. I Norge er formuen «svært skjevt fordelt». Det skriver SSB. De fortsetter med at «fordelingen ble enda skjevere i 2019», før koronapandemien. Formuesulikheten i Norge er faktisk større enn i land som Spania, Frankrike og Italia. Vi er på nivå med Storbritannia.

En viktig grunn er at mer og mer av landets formue og rikdom konsentreres på få hender. Den rikeste 0,1-prosentens andel av totalformuen i Norge har økt med 40 pst. siden 2013. 2 000 husholdninger eier 11,6 pst. av landets nettoformue. Det er konsentrasjon av makt og rikdom.

Så sier Høyre at vi ikke kan se på formuesulikheten, at det blir helt feil. La oss se på inntektsulikheten, da. Ok, i Norge tjener de 370 rikeste personene 6 pst. av all inntekt. Er det liten ulikhet? Nei. Ulikhetsforsker Rolf Aaberge i SSB slår fast at vi er nødt til å se til USA for å finne lignende tall. Én av fem kroner i Norge går til den rikeste prosenten. Er det liten ulikhet?

Det er altså de samme partiene som benekter at vi har stor ulikhet i Norge, som aktivt driver veksten i dagens ulikhet – gjennom kutt i formuesskatten, gjennom å fjerne arveskatter, gjennom boligmarkedet og svekkelsene i arbeidsmiljøloven, gjennom en lang rekke usosiale kutt som treffer dem med dårligst råd.

Vi vet at store forskjeller i samfunnet svekker tilliten mellom folk, det svekker limet i samfunnet. Vi vet også at stor og økende ulikhet ikke er noen naturlov. Det skyldes politikk, villet politikk. Det kan snus. Derfor må vi ha et regjeringsskifte.

Det var langt mindre ulikhet under den rød-grønne regjeringen. Det var langt færre unger som vokste opp i fattige familier under den rød-grønne regjeringen. Det var et mer omfordelende og rettferdig skattesystem. Velferden ble bygd ut under den rød-grønne regjeringen. Jeg er stolt av det. Jeg vet at utfordringene er større nå, etter åtte år med høyreregjering, og likevel gleder jeg meg til vi skal starte på nytt igjen med en ny rød-grønn regjering.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [16:27:13]: Akkurat nå er sosiale medier fulle av stolte foreldre som legger ut bilde av barna sine som er ferdig med 13 års skolegang. Det er faktisk rekordmange av dem, for det er rekordmange som nå fullfører videregående skole. Jeg kan love at det bekjemper ulikhet.

Vår oppgave nå er å sikre at også årets skolestartere får oppleve å være på skoleavslutning om 13 år. Etter pandemien er det viktigere enn noen gang at politikerne faktisk tør å prioritere det viktigste i skolen og det viktigste for elevenes læring, og at man også tør å være konsekvente i skolepolitikken, selv om man får litt motbør.

Det har Høyre gjort. Vi har vært tydelige på at tidlig innsats er avgjørende for at alle elever skal oppleve mestring. Derfor har vi innført en plikt til intensivopplæring for elever som henger etter i lesing og regning. Fordi læreren er det viktigste for elevenes læring, har vi gjennomført et lærerløft, med femårig masterutdanning, skjerpede opptakskrav, kompetansekrav til lærere som jobber i skolen, og nye karriereveier. Vi ser at det virker, at elevene lærer mer, at flere er til stede på skolen, og at flere fullfører.

Etter Kunnskapsløftet var det nærmest en våpenhvile i norsk skolepolitikk. Den våpenhvilen har vi ikke lenger. Arbeiderpartiet har nå tatt en u-sving i nesten alle skolepolitiske saker de siste årene, og de endrer også annethvert år mening om hva som er viktigst i skolen. SV er tilbake til gamle takter og vil fjerne karakterer, lekser, eksamen, kompetansekrav til lærere og krav til at elever møter opp på skolen. Så har vi Senterpartiet, som jeg knapt har hørt snakke om skole på denne talerstolen noen gang.

Det siste norske elever trenger nå, er en venstreside som vil reversere krav om at norsk-, matte- og engelsklærere har studert norsk, matte og engelsk, og som vil senke krav til å komme inn på lærerutdanningen og reversere åpenhet om skolens resultater. De trenger politikere som prioriterer tidlig innsats, tilpasset opplæring, bedre spesialundervisning og tettere oppfølging av de elevene som sliter, i stedet for å bruke milliardbeløp på gratis skolemat.

Konsekvensene av denne skolepolitikken ser vi nå dessverre i Osloskolen, som tidligere var best i landet på å utjevne sosiale forskjeller. Nå øker forskjellene. Fagfolk slår alarm, og flere elever som har foreldre med lav utdanning, sliter med lesing og regning. Dersom man er opptatt av ulikhetsstatistikk, bør man også være opptatt av dette. Ved å ha en skole som ikke prioriterer det viktigste, og ved ikke å følge opp skoler som sliter, øker også forskjellene og ulikhetene.

Vi i Høyre vet at de som taper mest på en skole som ikke stiller krav, og som ikke prioriterer grunnleggende ferdigheter, er de barna som ikke får den hjelpen de trenger hjemme. Derfor kommer vi til å gjøre alt vi kan de neste årene for å tette kunnskapshullene i skolen etter korona, for å hjelpe de elevene som nå har mistet mestringsfølelsen og ligger etter i fagene. Det er slik man skaper muligheter, og det er slik man bekjemper ulikhet.

Fredric Holen Bjørdal (A) [16:30:29]: Debatten har vist at løysingane til venstresida har breiast støtte i samfunnet. Det er den einaste forklaringa på at høgrepartia ikkje har anna å bringe til torgs i denne debatten enn angstbiterske angrep på vår ambisiøse og kraftfulle hundredagarsplan og vår skattepolitikk. Det er rett at vår skattepolitikk vil medføre at dei rikaste vil betale noko meir, slik at vanlege folk betalar mindre. Men det er også tilfelle at høgrepolitikken har brukt enormt mykje pengar på å senke skattane til nettopp desse som har mest frå før, utan effekt på jobbskapinga. Dette er pengar ein kunne ha brukt på å tilsetje tusenar av lærarar og sjukepleiarar eller på å satse på distrikta.

Koronakrisa kjem til å forsterke urettferdigheitene og forskjellane mellom folk. Det siste vi då treng, er fleire skattegåver til dei mest velståande. Vi må bruke pengane på å få folk i jobb og på å styrkje helsevesenet, skular og barnehagar. Det er folk einige i, og difor peikar no stadig fleire piler i retning av regjeringsskifte.

Tore Storehaug (KrF) [16:31:45]: I desse debattane tenkjer ein nokre gonger at desse talepunkta har ein høyrt før, eller at no gjentek representantane seg sjølve. Så er det andre gonger ein tenkjer at ein lærte noko, eller at det var eit perspektiv som løfta debatten litt. Fleire av dei som har takka for seg i løpet av denne debatten, er blant dei eg vil trekkje fram som kan bidra til det siste. Både Jon Georg Dale og Martin Kolberg er eksempel på det. Sjølv om ein kan vere einig eller ueinig – oftast ueinig – er det likevel nokre perspektiv som kan heve debatten.

Ein annen representant som er slik, er Svein Roald Hansen frå Arbeidarpartiet, som heldt eit innlegg i dag der han siterte frå Matteusevangeliet. Då tenkte eg at det var eit nytt perspektiv, no lærte eg noko. Men så gjekk eg igjennom referatet frå førre gong vi hadde budsjettdebatt, og jammen hadde eg ikkje lært det same den gongen òg. Poenget er ikkje å gjere narr av at ein gjentek poeng, som sikkert er gode og vektige, men poenget er at når vi no skal summere opp ein debatt om revidert nasjonalbudsjett, trur eg det er litt viktig at ein klarar å heve perspektiva og sjå litt framover òg. Difor tenkte eg at noko som kanskje kan vere litt illustrerande for den debatten vi har hatt, er det som står vidare i Matteusevangeliet, der det står:

«Difor talar eg til dei i likningar, fordi dei ser, men ser ikkje; dei høyrer, men høyrer ikkje og skjønar ikkje.»

Nokre gonger trur eg begge sider som har vore delaktige i denne debatten, kan føle at det er litt slik denne debatten er, for ein kan vere litt einige om det overordna bildet, men ein snakkar litt forbi kvarandre i dei perspektiva ein dreg opp.

Når vi no får vedteke dette budsjettet og skal sjå framover, trur eg det er viktig at vi klarar å heve perspektivet ved at vi òg klarar å ta nokre av dei utfordringane som ligg der i tida framover, inn over oss. Vi veit at vi må gjennom ei stor omstilling, både med tanke på klimaendringane vi står overfor, og med tanke på at vi for lenge har hatt for stor forskjell mellom dei som har mykje, og dei som har lite i landet vårt. Så eg tenkte eg òg skulle avslutte med eit sitat som i alle fall kan peike på noko av det Kristeleg Folkeparti meiner vert viktig i tida framover. Ironisk nok er det noko av det som Nils Lavik først siterte frå då han vart vald inn på Stortinget, nemleg Ivar Aasen sitt velkjende dikt:

«Til Lags aat alle kann ingen gjera;

det er no gamalt og vil so vera.

Eg tykkjer stødt, at det høver best

aa hjelpa den, som det trenger mest.»

Med Kristeleg Folkeparti i regjering kan eg love at ein kjem til å fortsetje å prioritere dei barnefamiliane som har minst. Der har vi fått til mykje i løpet av denne stortingsperioden, og vi er ivrige etter å få til meir. Difor stiller eg til val og skal ta med meg lærdomen frå Svein Roald Hansen og andre som har lært meg mykje, men det inspirerer òg til innsats for dei politiske løysingane eg trur på, og dei verdiane eg meiner skal prege Stortinget i tida framover.

Bård Hoksrud (FrP) [16:35:07]: Noen har sagt at nå er det vanlige folks tur. Jeg har prøvd å reise litt rundt for å finne ut hvor de uvanlige folkene er, for de aller fleste jeg møter, er ganske vanlige folk. Det er ikke bestandig vi er helt like, men jeg tror at de aller fleste er vanlige folk.

Så registrerer jeg at Arbeiderpartiet er veldig opptatt av formuesskatten, at man skal flå folk med enda mer formuesskatt. Da er det ganske greit å møte et par vanlige folk som driver en bedrift, f.eks. Malin, som driver Tuddal Høyfjellshotell i Telemark, og som altså i perioder nå har hatt hotellet sitt stengt ned – eller Gudrun på Oset Høyfjellshotell i Buskerud, som også har hatt hotellet sitt stengt helt ned, men som må betale formuesskatt. De har en del bygninger, men de har i hvert fall ikke hatt mye inntekter store deler av det siste året. Da hjelper det svært lite, og jeg tror mange av dem som driver egne virksomheter, er bekymret for en rød-grønn regjering, som ønsker å øke formuesskatten og gjøre det enda verre. Det er helt vanlige folk, selv om de er bedriftseiere.

Jeg er glad for at Fremskrittspartiet nå har mange penger til å gjøre noe med psykisk helse, det er viktig for mange.

I et revidert statsbudsjett er det både små og store beløp som skal fordeles. Det har jeg lyst til å ta med til en kar som ikke har fått de store pengene på dette statsbudsjettet, men som er en utrolig herlig fyr. Han heter Per Lykke og er daglig leder av Hardangervidda Nasjonalparksenter, som i dag kommer til å få 2 mill. kr til VR-briller og teknologi for at man skal få opplevelsene ut til folket – kanskje også få vinteropplevelsene når man er på Hardangervidda om sommeren. Sånne mennesker, som har det brennende engasjementet og entusiasmen, er bare herlige. Når vi da bidrar med noen kroner herfra i dag, kommer det til å bli en fantastisk opplevelse for alle turistene som kommer til å reise og opp dit i framtiden.

Et annet viktig tiltak som faktisk får penger nå, nemlig Tungtvannskjelleren på Vemork, er et vanvittig viktig prosjekt som handler om å ivareta den kjelleren som ble sprengt under krigen, og sørge for at den kommer til å være der for framtidige generasjoner. Det er viktige ting, og det er jeg glad for at Fremskrittspartiet har fått flertall for i dette statsbudsjettet.

Ikke minst handler 750 mill. kr mindre i bompenger om hverdagen til vanlige folk. Her blir det mindre penger å skulle betale i flere fylker. Det er nydelig, og det er deilig å vite at vi nå har fått ca. 2,7 mrd. kr mindre – tror jeg det er – i bompenger. Det betyr noe i hverdagen til vanlige folk.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) [16:38:25]: Jeg har registrert at det har blitt en betydelig debatt om formuesskatt. Underveis har jeg også registrert representanten Tetzschner, som repliserte til mitt tidligere innlegg i dag og nærmest aldri hadde hørt at det var noen som hadde investert penger i utenlandske aksjer. Da er det jo interessant at noe av det første som skjedde etter at den siste runden med aksjerabattøkning kom, var at DNB gikk ut og sa at nå blir det mer attraktivt å investere i aksjefond. Det er DNB som markedsfører aksjefond, der man enten kan investere i et aksjefond med aksjer kun i USA, i globale finansselskap over hele verden, eller i andre typer aksjefond, både i inn- og utland.

Jeg har registrert den debatten som har gått om formuesskatt i Høyre, og det som er litt interessant, er at med den nye politikken som Høyre har lagt seg på, der de skal fjerne formuesskatten på arbeidende kapital, men beholde den øvrige formuesskatten, er det sånn at hvis man har høy nok netto formue og har pengene i banken, så skal man betale formuesskatt. Eller hvis man eier egen bolig og har høy nok netto formue, så skal man betale formuesskatt. Men hvis man har plassert penger i utlandet i aksjefond, vel, så skal man ikke betale formuesskatt i framtida. Hvordan det er rettferdig i framtida, er vanskelig å se.

Så til representanten Hoksrud: Det er helt åpenbart at formuesskatten er en utfordring for noen. Derfor er det viktig å gå målrettet inn, og eksempelvis, sånn som Senterpartiet har foreslått, å redusere formuesverdien på direkte eide driftsmidler, noe som er viktig for aktive eiere i egen bedrift. Det er også viktig å redusere avskrivningsregler, og det er viktig å se på kalkulasjonsfaktor i forhold til ligningsverdi på næringseiendommer – eksempelvis. Så er det ikke minst viktig for de hotellene som har vært nedstengt, og som nå skal forsøke å få opp igjen aktivitet, å ha litt mer igjen av det en klarer og ha av omsetning.

Fremskrittspartiet er med på at reiselivsmomsen skal dobles fra 1. oktober – for hver krone ekstra en klarer å omsette, skal staten ta inn en avgift som blir dobbelt så stor fra 1. oktober. Nå har jeg riktignok registrert at representanten Listhaug sier at regjeringen må vurdere det fram mot 1. oktober. Men regjeringen skal følge vedtak som Stortinget fatter, og Fremskrittspartiet er, sammen med regjeringspartiene og Arbeiderpartiet, i dag med på å stemme for en dobling av reiselivsmomsen. Ellers registrerte jeg også representanten Ørsal Johansen snakke om handelsunderskudd, og det virker nærmest som om det er en stor lykke for Norge at handelsunderskuddet fra Fastlands-Norge stadig har økt. I så fall bør jo Høyre, som har sagt at det hadde vært viktig å gjøre noe med det store handelsunderskuddet som var da de tok over, endre sin kurs. I stedet har det blitt doblet.

Karin Andersen (SV) [16:41:38]: Hvis man vil ha ned forskjellene mellom folk, kan man ikke systematisk ta fra dem som knapt har nåla i veggen, og gi til dem som har mest. Så enkelt er det faktisk. Hvis man vil at de som har mistet jobb og helse, skal komme seg i jobb, må man sikre at de får mulighet til å bli friske og få kompetanse som gjør at de kan noe en arbeidsgiver trenger. Det er smart. Dette kan vi gjøre, men i dag er det ikke slik.

Det er det at vi har disse mulighetene som ikke blir brukt, jeg synes er verst. Det er ingen regjering som noen gang har brukt så mye penger som denne regjeringen har gjort. Det har klart blitt litt mer penger til det ene og det andre, og det er vel og bra, men man har altså ikke valgt å bruke muligheten til å redusere forskjellene, noe vi vet er bra for folk, bra for samfunnet og bra for verdiskapingen. Man har gjort det motsatte.

Til slutt til klimautfordringen: Jeg må si jeg er ganske forferdet over hvor lite engasjement det er på høyresida for den saken. Det er en fundamental krise, og på det området er det ikke sånn at vi kan sette oss ned med naturlovene, forhandle og si: Vent nå litt, vi er ikke helt klare her! Nei, når det skjer, så skjer det – enten at noen andre har funnet opp de grønne arbeidsplassene som vi burde funnet opp og kunne levd av, eller at klimaendringene skjer.

Det samme gjelder tap av arter og natur. Når det er tapt, så er det tapt. Det er nesten umulig å restaurere det igjen. Så på det området holder det altså ikke å sitte og forhandle med motstrebende parter. Da må de partiene som erkjenner at dette er et alvorlig, fundamentalt problem, sette seg sammen og finne den planen som gjør at vi både kutter i klimagassutslippene og skaper de arbeidsplassene framover.

SV har invitert til det mange ganger. Jeg registrerer at regjeringen har vent seg til dem som er nærmest klimafornektere. Det er en farlig kurs fordi dette ikke er et område vi kan vente med, for forandringene skjer når de skjer, ikke når det passer oss. Dette er en utfordring til alle partiene som sitter her. Det er alvorlig, og jeg oppfatter ikke at denne forsamlingen har innsett det alvoret som vi har foran oss. Men på dette området også har vi muligheter fordi vi har økonomiske muligheter, vi har menneskelige ressurser, og vi har økonomi til både å kutte klimagassutslipp og å sikre at vi har arbeidsplasser vi kan leve av i framtida.

Hadia Tajik (A) [16:44:53]: Eg skal vera ganske kort. Det har vore ein lang debatt, og han har handla om mange ting, men det viktigaste for landet er ikkje fyrst og fremst smått og stort i revidert nasjonalbudsjett, det er retninga me ønskjer å ta landet i.

Eg må innrømma at eg synest det er ganske interessant å sjå at når dagens regjering og representantar frå dagens regjering vert konfronterte med resultata dei sit igjen med etter åtte år i regjering, viser dei altså ikkje fram nye idear og betre løysingar for framtida. Det dei gjer i staden, er å peika bakover på tidlegare regjeringar og seia at dei var minst like ille, iallfall ikkje betre.

Eg må berre seia at eg veit ikkje om fattigfolk vert så veldig imponerte når dei då høyrer finansministeren seia at forskjellane trass alt òg har auka tidlegare, at det ikkje er sånn at dei berre har auka dei siste åra. Eg veit heller ikkje om folk i Noreg vert så veldig imponerte når dei høyrer f.eks. representanten Ola Elvestuen seia at Stoltenberg II-regjeringa heller ikkje var noko særleg flink til å driva med klimakutt.

Eg trur folk saknar politikarar som vil noko på vegner av landet sitt, som peiker framover, og som har lyst til å vera ansvarlege heller enn å skulda på alle moglege andre og gje alle moglege andre forklaringar på dei resultata ein har.

Eg vil vera heilt ærleg: Me i Arbeidarpartiet ønskjer å ta ansvar for landet. Me ønskjer å ta ansvar for at det skal verta vanlege folk sin tur. Då treng me systematiske endringar. Me treng ei maktforskyving frå rikfolk til vanlege folk, og at det er vanlege folk sitt liv, deira jobbar og deira kvardag, som vert prioritert.

Det inneber bl.a. at me må få ein velferdsstat som er til for alle, ikkje ein velferdsstat som opplever stadig meir sentralisering eller stadig meir privatisering av velferda. Det er noko av grunnen til at me i dette reviderte budsjettet ikkje fyrst og fremst vil setja av pengar til kjøp av private helsetenester, men heller vil bruka store pengesummar på det tilbodet som er offentleg og felles for alle.

Det same gjeld retninga for klimapolitikken. Me ønskjer ei retning for klimapolitikken som er ambisiøs, men som òg er rettferdig. Rekninga for klimakutta skal ikkje fyrst og fremst hamna på vanlege folk sine lommebøker, men me skal ha ein klimapolitikk som sikrar jobbar, og som òg sikrar vanlege folk sin økonomi.

Mudassar Kapur (H) [16:47:49]: Det siste halvannet året har denne komiteen, altså finanskomiteen, behandlet tre budsjettforslag, krisepakke etter krisepakke – jeg turte ikke å skrive hvor mange det var, i frykt for å ta feil, men jeg velger å si krisepakke etter krisepakke – en stor perspektivmelding og en rekke andre viktige saker. Det har blitt seine kvelder, noen ganger også lange netter og brutte frister. Vi har sikkert bidratt til kanskje å gi enkelte som skal følge opp det vi gjør, litt grått hår, særlig her på huset, og kanskje har vi også fått noen grå hår selv, men jeg håper vi allikevel har greid å lande på beina i de viktige sakene.

Jeg tror ikke, og håper ikke, vi noen gang vil oppleve dette halvannet året på nytt. La oss ikke håpe det. Men om det skulle skje, har jeg lært én ting som gjør meg trygg. Det er at vi på tvers av politiske skillelinjer klarer å komme sammen når landet er i krise.

Jeg har også lyst til bare å si noen ord til både komiteen og kollegaene på Stortinget. Det handler først og fremst om å gi en stor takk til alle kollegaene i komiteen, ikke minst alle som har stått på gjennom hele det siste halvannet året, men også før koronakrisen. Det har vært en fin periode for finanskomiteen, og vi har jobbet med mange gode saker sammen.

Jeg vil takke komiteens sekretariat, øvrige ansatte på Stortinget og ikke minst presidentskapet for godt samarbeid. Jeg vil også takke finansminister Sanner og hans stab for godt samarbeid med finanskomiteen. Jeg vil med dette ønske alle gode kollegaer god sommer, og før det venter en viktig votering.