Stortinget - Møte torsdag den 2. juni 2022

Dato: 02.06.2022
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 352 L (2021–2022), jf. Prop. 107 L (2021–2022) og Dokument 8:141 L (2021–2022))

Søk

Innhold

Sak nr. 21 [17:51:11]

Innstilling fra kommunal- og forvaltningskomiteen om Midlertidige endringer i lovverket som følge av ankomst av fordrevne fra Ukraina og om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Mudassar Kapur og Mari Holm Lønseth om å innføre en beredskapshjemmel i plan- og bygningsloven for å håndtere en stor flyktningtilstrømming (Innst. 352 L (2021–2022), jf. Prop. 107 L (2021–2022) og Dokument 8:141 L (2021–2022))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringa.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringa, og de som måtte tegne seg på talerlista utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Siri Gåsemyr Staalesen (A) [] (ordfører for saken): Vi står nå i den verste humanitære krisen på det europeiske kontinentet siden annen verdenskrig. Vi har denne våren bygd opp kapasiteten i et enormt omfang og tempo for å ta imot dem som flykter fra krigen.

Den 29. april fremmet regjeringen en lovproposisjon med forslag til midlertidige endringer i lovverket som følge av krigen i Ukraina. Endringene ble fremmet for at vi skal få til en så vellykket integrering som mulig.

Regjeringen kommer med forslag til midlertidige endringer i flere lover. Formålet med disse endringene er å sikre at kommunene raskt skal kunne bosette dem som kommer, og fortsatt gi et tilfredsstillende velferdstilbud. Jeg er stolt av alt regjeringen har fått til på kort tid, sammen med en rekke kommuner rundt om i hele landet.

Vi har opplevd stor tilstrømming på kort tid, og det har vært noen utfordringer med kapasiteten i alle ledd i oppstartsfasen. Heldigvis har det meste av dette nå blitt løst. Registreringskapasiteten hos politiet, UDIs behandling av asylsøknadene og kartlegging av flyktningene før bosetting er nå forenklet. Faktisk bosettes ukrainske flyktninger nå i rekordtempo ute i kommunene. Gjennomsnittlig ventetid fra vedtak om opphold til bosetting er nå en halv måned for fordrevne fra Ukraina. Til sammenligning var gjennomsnittlig ventetid i 2019 3,2 måneder for alle flyktninger, og i 2015 var den på 8,4 måneder.

Den norske modellen, med spredt bosetting og måten det norske samfunnet er organisert på, er blant hovedgrunnene til at Norge har lykkes bedre med integreringen enn mange andre land. Et overordnet mål for integreringen av ukrainske fordrevne må være at barn og voksne tas godt imot av lokalsamfunn over hele landet, at veien ut i arbeid eller utdanning blir kortest mulig, og at alle møter et trygt og seriøst arbeidsliv uten fare for å bli utnyttet i en sårbar situasjon.

Flyktningsituasjonen vil legge press på velferdstjenester og bosettingskapasiteten ute i kommunene, som allerede har mange lovpålagte oppgaver. Vi mener derfor at det er helt nødvendig å sikre at regelverket er fleksibelt nok til at kommunene raskt og effektivt kan håndtere et stort antall flyktninger.

Det foreslås endringer i regelverket innenfor flere sektorer for å håndtere situasjonen der et høyt antall fordrevne fra Ukraina kommer til Norge for å søke beskyttelse her. Behovet for tilpasninger i regelverket må veies opp mot målet om at fordrevne fra Ukraina skal sikres en trygg og forutsigbar hverdag, og at de kommer i gang med sine nye liv så raskt som mulig ute i lokalsamfunn som er klare til å ta imot dem.

De midlertidige endringene foreslås opphevet 1. juli 2023.

Mari Holm Lønseth (H) []: I hele fjor søkte omtrent 1 600 mennesker asyl i Norge. Hittil i år er tallet omtrent 18 000. Ved utgangen av april bodde det nesten 10 000 mennesker i asylmottak. Den store veksten kommer først og fremst fra fordrevne fra Ukraina, og selv om det hittil kanskje ikke har kommet like mange som vi først antok, er det en dramatisk økning sammenliknet med de siste årene. Vi må også være forberedt på at økningen vil fortsette gjennom året. Derfor er det helt klart at det er nødvendig å foreta midlertidige lovendringer for å tilpasse regelverket til en flyktningkrise. Det etterlyste Høyre allerede 4. mars i år, og selv om det har gått omtrent tre måneder siden vi gjorde det, til vi nå fatter vedtak her i Stortinget, er det bra at vi får lovendringene på plass. Aktører i mottaksfasen, i kommunene og i lokalsamfunnene legger nå ned en formidabel innsats for å kunne gi dem som kommer hit, en varm velkomst. Det er fantastisk å se hvordan nye borgere tas godt imot, sånn at de kan leve så vanlige liv som mulig fram til de kan returnere til Ukraina.

Høyre støtter i det vesentlige de lovendringene som regjeringen foreslår. Vi etterlyste tidlig at det skulle innføres et eget hurtigspor for å få ukrainske flyktninger raskt ut i jobb, framfor at de må være nødt til å delta i et ordinært introduksjonsprogram. Nå fjernes plikten til å delta i introduksjonsprogrammet for denne gruppen, og det er også bra at det legges godt til rette for språkopplæring. Det er viktig at vi får en god kompetansekartlegging og karriereveiledning for å skape et godt grunnlag for integrering i kommunene. Høyre mener det er viktig at vi også slipper til private aktører som har både god kompetanse og kapasitet, for å øke tempoet, og det fremmer vi også forslag om i dag. For eksempel vet vi at det er aktører i bemanningsbransjen som har kartleggingsverktøy som raskt kan tas i bruk, og som bør tas i bruk. Et godt samarbeid mellom offentlige og private er veldig viktig, særlig i krisetid.

Det er også klart at helsetjenesten kan komme under et sterkt press som følge av mange flyktninger. For Høyre er det likevel viktig å understreke at fjerning av pasientrettigheter for befolkningen skal være en siste utvei. Vi mener derfor at terskelen for midlertidig å fjerne pasientrettigheter bør være noe høyere enn det regjeringen legger opp til, og beskriver det nærmere i merknadene. Også innenfor barnevern er det viktig for Høyre å understreke at utgangspunktet er at barns rettigheter skal ivaretas i henhold til det ordinære regelverket, men det er klart at høye ankomster kan gjøre det nødvendig med unntak, nettopp for å ivareta hensynet til barns beste. I dag foreslår vi også endringer i plan- og bygningsloven for raskt å kunne gjennomføre oppbygging av midlertidige innkvarteringsløsninger. Det er også viktig dersom vi igjen får store ankomster og må huse mange på kort tid. Det er viktig at de som ikke er bosatt, eller de som venter på registrering, også får et godt tilbud, enten det er barn som skal i barnehage, i skole eller liknende. Det er også derfor vi – sammen med flere partier – fremmer et forslag om at kommunene bør oppfordres til å gi et tilbud til denne gruppen. Det vil dekkes i form av vertskommunetilskudd og eventuelt skjønnstilskudd, som Stortinget har gitt tilslutning til at skal økes i tiden framover.

Avslutningsvis vil jeg kommentere noe av det regjeringen ikke lytter til når de f.eks. setter ideologi foran det å høre på den oppfordringen kommunene kommer med når det gjelder å utsette endringer i arbeidsmiljøloven. Kommunene ber altså innstendig om at regjeringen utsetter sine forslag, for å ha nødvendig fleksibilitet til å håndtere en flyktningkrise. La meg slå fast at hovedregelen i norsk arbeidsliv er og skal være hele, faste stillinger, men når vi står oppe i en krisesituasjon, synes jeg det hadde vært klokt å lytte til ønsket som særlig de som er nærmest, nå har.

Helt avslutningsvis vil jeg bare forklare hvordan Høyre kommer til å stemme. Vi tar opp alle våre forslag. Vi vil subsidiært stemme for regjeringens forslag om endringer i plan- og bygningsloven, men vi vil ikke subsidiært stemme for endringene i helselovgivningen, der vi har egne forslag.

Presidenten: Da har representant Mari Holm Lønseth tatt opp de forslagene hun refererte til.

Heidi Greni (Sp) []: Krigen i Ukraina har ført til en helt spesiell tilstrømming av flyktninger også til Norge. For å lykkes med integreringsarbeidet når det kommer så mange folk på én gang, må noen tjenester innrettes annerledes enn det vi hadde gjort i en normalsituasjon. Regelverket må være mer fleksibelt, slik at kommunene raskt kan ta imot mange. Regjeringen har på kort tid foreslått endringer i en rekke lover og omstilt mottaksapparatet til den nye situasjonen. Kommunene har også gjort – og gjør fortsatt – en stor innsats. Da er det merkelig å lese enkelte av forslagene fra opposisjonen.

For eksempel foreslår Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre en ytterligere justering av ordningen med avtalt selvbosetting. Dette er en ordning som regjeringen allerede har forenklet, og det er i dag kun omtrent én ukes behandlingstid i gjennomsnitt. Ytterligere forenklinger vil kunne skape press og kapasitetsutfordringer i enkelte kommuner og begrense muligheten til styrt og spredt bosetting. En slik endring vil både gjøre ukrainske flyktninger en bjørnetjeneste og være et alvorlig brudd med det viktige prinsippet i norsk integreringsarbeid om frivillig bosetting. Dersom vi skal sikre at kommunene kan gi gode og trygge tjenester til flyktningene, må vi sikre at det er en viss koordinering av bosettingen. Senterpartiet mener det er helt avgjørende at vi klarer å videreføre slike viktige prinsipper også når systemet er under press.

Jeg vil også knytte noen merknader til diskusjonen rundt beredskapshjemmelen i plan- og bygningsloven. En viktig forutsetning for at ukrainere som kommer hit, skal kunne leve et fullverdig og godt liv i Norge, er at de får et godt og trygt sted å bo, og at ungene får plass på den lokale skolen eller barnehagen. Det er en stor og krevende oppgave som hviler på kommunene, men de løser det på en enormt god måte. De har utvist en fleksibilitet som en nesten ikke skulle tro var mulig. For å klare dette må de ha de rette verktøyene.

Det er bra at regjeringen er tydelig på at kommunene, så langt det er mulig, skal følge det ordinære saksbehandlingsprogrammet etter plan- og bygningsloven. Samtidig er situasjonen vi står i, helt ekstraordinær, og den krever ekstraordinære tiltak. Selv om tilstrømmingen per i dag ikke er så stor som prognosene i utgangspunktet tilsa, vet vi aldri hva som venter oss i tiden framover.

Regjeringen har derfor foreslått en midlertidig beredskapshjemmel i plan- og bygningsloven som gir kommunene økt handlingsrom, fleksibilitet og mulighet til å gi unntak fra plan- og bygningsloven. Det kan bli nødvendig for å sikre raskere prosesser. Høyre og Fremskrittspartiet har foreslått at det er staten som skal ha myndighet til å gi unntak, og at man skal ha myndighet til å overkjøre kommunene. Det mener jeg er en dårlig løsning. Det er kommunene som til daglig avgjør saker etter plan- og bygningsloven. Ikke minst er det kommunene som sitter med lokalkunnskapen. Regjeringen har derfor vært opptatt av å sikre at kommunene er involvert og skal medvirke i gjennomføringen av nødvendige tiltak. I motsetning til representantene fra Høyre og Fremskrittspartiet har Senterpartiet full tillit til at kommunene vil gjøre de nødvendige vurderingene knyttet til når det trengs raskere prosesser, og hva slags unntak som vil være nødvendig hvis situasjonen skulle bli adskillig mer dramatisk enn i dag.

Erlend Wiborg (FrP) []: Da diktatoren Putin gikk til brutal krig mot Ukraina og mot det ukrainske folket, så vi alle hvilke konsekvenser dette kunne få. Allerede før krigen var over 80 millioner mennesker på flukt. Nå har vi fått mange flere millioner ukrainere på flukt, internt i Ukraina, men stadig flere har også kommet ut av Ukraina, og flere kommer til Norge. Hvor mange som til slutt vil komme, er det ingen av oss som vet. Det vil avgjøres av hvordan krigen utvikler seg, men Norge må være forberedt på å ta imot mange og langt flere enn det vi har gjort så langt. Fremskrittspartiets politikk har alltid vært at flyktninger hjelpes best i sine nærområder. Nå er krigen og mennesker på flukt i våre nærområder, og da skal Norge virkelig stille opp.

Samtidig er det viktig at vi ikke er naive. Man må ta realitetene inn over seg. Det er bl.a. derfor Fremskrittspartiet har tatt til orde for grensekontroll for å unngå at terrorister og andre kriminelle utnytter disse flyktningstrømmene.

Når det nå kommer ukrainere, skal vi ta dem godt imot, men vi må også innse at ukrainske flyktninger er en annen type flyktninger enn det vi er vant til å få til Norge. Det betyr at vi må rigge hele mottaksapparatet til å være best mulig tilpasset denne gruppen. Dette er en gruppe fra samme kulturkrets som oss, som dermed raskt og enkelt kan komme ut i det norske samfunnet, men da må vi sørge for å få en ubyråkratisk ordning, noe Fremskrittspartiet har tatt til orde for helt siden krigens start. Dessverre har regjeringen vært veldig bakpå hele veien her, men denne saken inneholder heldigvis flere gode elementer. Det er derfor Fremskrittspartiet subsidiært kommer til å støtte forslagene som ligger der.

Skal vi klare å håndtere en så stor flyktningstrøm som vi får, handler det om at vi må ta alle gode krefter i bruk – alle som ønsker å bidra. Om det er private, kommunale eller ideelle, har ingenting å si. Det handler også om at vi må sørge for at alle ukrainere som ønsker f.eks. å bidra og begynne å jobbe med en gang, får lov til det. Fortsatt ser vi at det er ukrainere som har jobb, men som nektes å jobbe på grunn av sendrektighet i systemet rundt arbeidstillatelser. Det er uheldig.

Så handler det, som jeg sa, om at vi må ha fleksibilitet. Det ene er arbeidsmiljøloven. Der er det åpenbart at man må ha fleksibilitet når det kommer så mange mennesker, og da er det spesielt at regjeringen velger å se bort fra det og heller strammer inn. Og på samme måte: Skal vi klare å tilby alle ukrainske barn som kommer, barnehageplass og skoleplass, kan det hende at man trenger noe mer fleksibilitet når det gjelder arealnormene. Det viktigste er ikke at alt er perfekt fra dag én. Det viktigste er at vi gjør alt vi kan for å hjelpe dem som faktisk har behov for hjelp.

Det er derfor Fremskrittspartiet i dag også tar opp forslaget vi har fremmet om å tilby alle ukrainske barn barnehageplass, skole og fritidsaktiviteter uavhengig av byråkratiet. Vi ser at det har vært utfordringer med registrering og ikke minst bosetting av ukrainere, der regjeringen har sittet bakpå og ventet. Vi ser heldigvis at det går noe raskere og bedre nå, men fortsatt er det ukrainske barn som har vært her lenge, som ikke får barnehageplass eller skole eller får delta på fotballtreningen. Dette er barn som har opplevd traumatiske hendelser, som i hui og hast måtte flykte, og da kunne det vært bra for mange av dem å få denne barnehageplassen, skole eller få spille fotball eller håndball med sine jevnaldrende.

Jeg stusser over at forslaget vi fremmer i dag om å tilby barna barnehage, skole og fritidsaktiviteter med en gang – og så kan vi ta byråkratiet, registreringen og bosettingen senere – blir nedstemt, men Fremskrittspartiet kommer til å fortsette å gjøre det vi kan for å få hjulpet flest mulig ukrainere på flukt.

Grete Wold (SV) []: Når uforutsette hendelser skjer – og krigen i Ukraina må vel sies å være nettopp det, uforutsett og ikke minst utfordrende for mange land, også her – krever det at vi handler raskt, praktisk, realistisk, men også at vi holder hodet kaldt og hjertet varmt.

Det er mye usikkerhet som preger situasjonen fortsatt. Vi vet ikke om det kommer så mange flyktninger som vi antok, og som vi la opp til. Det kan synes som om det ikke skjer, i hvert fall ikke nå. Vi vet ikke hvordan oppgaven løses ute i alle de kommunene som har sagt ja til å bosette. Positiviteten kan fort reduseres om ikke kapasitet, garanti og dekning for utgiftene gis. I tillegg er det rekordmange som fortsatt bor privat. Det gir oss flere muligheter og et handlingsrom, men det gir oss også noen utfordringer.

SV er enig i flere av de forslagene og tiltakene i denne saken, men vi mener regjeringen går for langt i å innsnevre rettigheter i den situasjonen vi nå befinner oss i. Dersom krigen i Ukraina drar ut lenger enn det vi alle håper, mener vi at flere av disse innsnevringene vil skade integreringen på sikt. Både det å komme i gang med språkopplæring allerede på asylmottak, å få en enkel kompetansekartlegging før bosetting og å kjenne sine rettigheter på det norske arbeidsmarkedet gjennom samfunnsopplæringen vurderer vi som helt avgjørende for å lykkes med integrering på kort og igjen på lang sikt.

SV mener også at ukrainske flyktninger bør få samme tilbud om opplæring som andre flyktninger, men at det kan være en rett og ikke nødvendigvis en plikt, slik at vi også sikrer en økt grad av fleksibilitet og kapasitet. Frivillighet er alltid et godt utgangspunkt. Det vil bidra til en bedret kapasitet uten at tilbudet som gis, er kvalitetsmessig dårligere. SV har derfor fremmet flere forslag som gjør nettopp det mulig.

Vi har nettopp vært gjennom en pandemi, der hovedkonklusjonene rundt håndteringen har vært at det er de mest utsatte gruppene hos oss som ble hardest rammet av tiltakene. La oss ikke gjøre den samme feilen igjen. Barn på flukt er særskilt sårbare. SV går derfor imot flere av de foreslåtte endringene som ville ramme barna hardest, med mindre tilsyn i barnevernet, utvidet frist til grunnskoleopplæring og unntak fra rett til bl.a. barnekoordinator.

Så vil det i krisesituasjoner, både under pandemien og nå med en økning i antall mennesker på flukt og som kommer til oss, avdekkes svakheter i vårt system. Redusert bemanning i både spesialisthelsetjeneste og kommunehelsetjeneste viser oss sårbare når det oppstår uventede og krevende hendelser. Vi mener derfor at det er et poeng at vi nå ser på at vi ikke har klart å rigge tjenestene våre for å kunne klare en krisesituasjon. Det må vi ta inn over oss. Dagens system med innsatsstyrt finansiering gir oss ikke helt den graden av fleksibilitet og beredskap som vi trenger. Det har vi erfart nå. SV er derfor opptatt av at vi skal ha en offentlig og prioritert helsetjeneste, og det får vi kun med politisk vilje og kontroll.

De flyktningene som nå kommer til Norge, har gitt oss noen tilbakemeldinger på ulike forhold de reagerer på. Både kvalitet på mottak og økonomisk bistand har vært omtalt i mediebildet. Spesielt dette med stønad om man bor privat, har skapt vansker for flere. Dette mener SV at regjeringen må ta på alvor, og sikre, slik opposisjonen påpeker, at det ikke er forskjell på om man bor privat eller på et mottak. SV mener dette viser en urimelighet som også rammer asylsøkere og flyktninger fra andre land og andre kriser enn Ukraina. Det burde vi nå innse og benytte anledningen til faktisk å gjøre noe med.

Kriser viser at vi trenger en fleksibilitet i plan- og bygningsloven, og det legges det opp til her. Kommunene må ha mulighet til å gjøre mindre fravikelser for å sikre alle tak over hodet. Men SV støtter ikke Høyres representantforslag om en beredskapshjemmel. Vi mener at det er det ikke behov for. Vi har tillit til at kommunene gjør de vurderingene som skal til innenfor dagens lovverk, og at det dermed er ivaretatt i innstillingen.

Så til slutt: Det er behov for en midlertidighet i lovverket slik situasjonen er nå, men vi mener det er for tidlig og for store begrensninger i de rettighetene som er helt avgjørende for at flest mulig kan få god informasjon og tidlig kunne komme i gang med sine liv her i Norge. SV har derfor fremmet flere forslag i saken, som vi med dette tar opp, selv om de ikke får flertall.

Presidenten: Da har representanten Grete Wold tatt opp de forslagene hun refererte til.

Tobias Drevland Lund (R) []: Rødt var tidlig ute med å foreslå kollektiv beskyttelse for ukrainere, og vi foreslår hvert år i våre alternative statsbudsjetter å bosette et mye høyere antall flyktninger enn man har gjort de siste årene. Med andre ord er vi opptatt av at Norge skal ta imot mennesker som trenger beskyttelse, at vi skal ivareta dem godt. I dagens ekstraordinære situasjon – grunnet Putins folkerettsstridige angrepskrig mot Ukraina – trengs det også noen ekstraordinære tiltak. Det er vi i Rødt også helt enig i, og vi går inn for de fleste av de midlertidige endringene som foreslås i proposisjonen.

De to forslagene Rødt fremmer, bygger videre på noe som nevnes i proposisjonen, og det er større fleksibilitet i introduksjonsprogrammet. Rødt har ved flere anledninger etterlyst en mindre rigid tilnærming til opplegget i introduksjonsprogrammet for å la deltakerne lettere kunne kombinere dette med annen aktivitet. En mulighet for å ta introduksjonsprogrammet på deltid for de menneskene som har mulighet til å kombinere dette med annen skolegang eller jobb, ville vært integreringsfremmende, ikke bare for ukrainere. Rødt tror at veien til arbeid er en av de viktigste veiene også til integrering, og derfor burde regjeringen sett mer på dette forslaget.

Så har vi noen bekymringer, og Barneombudets høringsinnspill setter ord på noen av dem. Det er ikke gjort tilstrekkelig rede for når regelendringene gjøres gjeldende utover at de inntrer ved «et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina».

«Et høyt antall ankomster» er ikke et presist begrep og vurderingsvilkår for når barn skal få lempet på sine rettigheter. Det burde vært mer treffsikkert. Rødt vil også understreke til barnebefolkningen vår – uansett situasjon, og det er noe vi vil være klare og tydelige på – at vi i minst mulig grad må lempe på de rettighetene. I den situasjonen vi står i nå – etter pandemien, med belastningene den har hatt på våre barn og unge, og med et høyt antall nybosatte flyktninger – vil f.eks. det å utføre færre tilsyn i barnevernssektoren være en svært uheldig vei å gå.

Jeg vil også advare sterkt mot å lempe på pasientrettigheter, noe flere før meg har vært inne på. Dessverre viste rapportene fra koronakommisjonen at det er de mest utsatte som må betale dyrest for tiltakene under kriser. Det må vi ikke akseptere. Rett til individuell plan, kontaktlege, koordinator og barnekoordinator er tjenester som skal sikre tjenester til dem som har sammensatte behov, og bør styrkes heller enn svekkes i tider hvor helsevesenet vårt er under press.

Sammenlagt: Behovet for å lempe på rettigheter, bemanning, frister og tilsyn som er synliggjort i denne proposisjonen, burde være en vekker, for vi står med en krise bak oss og en potensielt langvarig krise foran oss – som vi ikke vet hvor lenge varer, og som vi ikke helt vet omfanget av ennå. Sannheten er at vi ikke er rigget i tilstrekkelig grad for ekstraordinære situasjoner som den vi er i nå. Vi må ha mer og sterkere offentlig velferd og beredskap. Hvis ikke vil de som trenger tjenestene våre, være de som blir mest skadelidende – gang på gang. Både koronakrisen og flyktningkrisen nå har vist oss at fellesskapet vårt er viktig, og at fellesskapsløsningene våre er gode, men de må styrkes. I krisetider som dette er det viktigere enn noen gang at vi faktisk styrker fellesskapet.

Med dette tar jeg opp Rødts forslag og viser til de forslag som Rødt er med på.

Presidenten: Da har representanten Tobias Drevland Lund tatt opp de forslagene han viste til.

André N. Skjelstad (V) []: Bakgrunnen for denne saken er mørk. Russlands angrepskrig mot Ukraina har drevet millioner av mennesker på flukt. Mer enn 14 millioner mennesker har flyktet – nesten 7 millioner av dem ut av Ukraina. I Norge har vi per i dag mottatt om lag 17 700 søknader om asyl. Det er dystre tall. Situasjonen gjør at vi må snu oss raskt. Det er åpenbart at vårt innvandrings- og integreringssystem er laget med tanke på en helt annen situasjon og helt andre folk som er på flukt, enn det vi ser nå. Det er etter min mening et tankekors, og jeg håper at det bidrar til at vi tenker annerledes i utformingen av dette regelverket og systemet i framtiden.

Jeg registrerer videre at regjeringen ikke har evnet å avbyråkratisere systemet og tilpasset det til et betydelig antall ukrainske flyktninger, som vi har fått og ikke minst kan få framover. Dette medfører at mange ukrainere på flukt blir nektet å arbeide til tross for at de kan skaffe seg jobb, og at barn ikke får begynne i barnehage, skole og fritidsaktiviteter på grunn av treghet i det offentlige byråkratiet rundt registrering og bosetting.

Siden ukrainske flyktninger har rett på kollektiv beskyttelse, bør de også få grunnleggende velferdstjenester før registrering og/eller bosetting er fullført. Venstre fremmet derfor forslag om dette. Allerede tidlig i mars tok vi til orde for å innføre et eget hurtigspor for å få ukrainske flyktninger raskt ut i arbeid – dette for at disse flyktningene ikke skulle inn i et ordinært introduksjonsprogram, bl.a. fordi mange av flyktningene i større grad har formell kompetanse sammenlignet med tidligere, og at disse gis midlertidig kollektiv beskyttelse.

Venstre har en merknad der vi viser hvor høy terskelen er – og skal være – for å ta i bruk unntaksbestemmelser knyttet til frister og tilsyn med barnevernstjenesten. Vi mener det er viktig å understreke at disse reglene bare skal gjelde i helt spesielle situasjoner i enkeltkommuner som følge av den konkrete flyktningsituasjonen.

Videre har Venstre varslet at vi ikke støtter endringen i opplæringsloven § 2-1 andre ledd om å utsette fristen for å tilby et fullverdig skoletilbud for elever fra Ukraina, og vi vil derfor stemme imot det. Resten av endringene i opplæringsloven stiller vi oss bak.

Venstre har sammen med Høyre fremmet eget forslag til helselovgivning, både til spesialisthelsetjenesteloven, pasient- og brukerrettighetsloven og helse- og omsorgstjenesteloven. Vi mener det ikke er grunnlag for fjerning av pasientrettigheter slik situasjonen er nå.

Til slutt: Venstre støtter regjeringens forslag til ny unntaksbestemmelse i plan- og bygningsloven da vi mener den ivaretar flere viktige hensyn enn det Høyre og Fremskrittspartiet gjør i sitt forslag. Utover det stiller vi oss bak regjeringens forslag der vi ikke har egne forslag.

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Det er over tre måneder siden krigen brøt ut i Ukraina. Flere millioner mennesker er på flukt som følge av Russlands angrepskrig. Vel 17 000 mennesker har søkt beskyttelse i Norge til nå, og vi er nødt til å ta høyde for at antallet kan bli betydelig høyere. På bakgrunn av den siste tids utvikling har Utlendingsdirektoratet nå nedjustert prognoseanslaget til 35 000 ankomster for 2022.

Fordrevne fra Ukraina kan få midlertidig kollektiv beskyttelse i Norge. Tillatelsene gis i utgangspunktet for ett år, men kan fornyes hvis situasjonen vedvarer. Selv om vi legger til grunn at de fordrevne vil ønske å returnere til Ukraina så raskt som mulig, må vi også planlegge for at behovet for beskyttelse kan bli av en viss lengde.

Regjeringen er opptatt av at alle som er fordrevet, skal få et trygt og godt opphold her i Norge. De skal raskt kunne delta i det norske samfunnet og komme i arbeid eller annen aktivitet, og barn skal få gå på skole eller i barnehage.

For å lykkes med både mottak, bosetting og integrering av mange mennesker på en gang må noen tjenester innrettes annerledes enn i en normalsituasjon. Regelverket må være mer fleksibelt, slik at kommunene raskt skal kunne ta imot mange. Samtidig ønsker vi ikke å gå lenger enn nødvendig. I den uoversiktlige situasjonen vi befinner oss i, er det derfor også behov for noen forskriftshjemler for raskt å kunne gjøre nødvendige tilpasninger på senere tidspunkt.

Vi foreslår endringer og forenklinger i en rekke lover: integreringsloven, barnevernsloven, opplæringsloven, barnehageloven, helselovgivningen og plan- og bygningsloven.

Enkelte forslag retter seg mot utfordringer som gjør seg gjeldende med dagens ankomsttall. For eksempel legger vi opp til enklere kvalifiseringsordninger for denne gruppen etter integreringsloven. Vi legger også til rette for at flere kan gå rett ut i arbeid, uten å delta i introduksjonsprogram først.

Andre forslag skal i større grad ivareta behov som kan oppstå hvis ankomsttallene blir betydelig høyere. Dette gjelder bl.a. forskriftshjemlene vi foreslår i helselovgivningen.

Jeg er imponert over kommunenes høye bosettingsvilje, og mange er utålmodige. Det er bra. Bosettingen har tatt seg opp, og stadig flere av dem som er innvilget kollektiv beskyttelse, er enten på vei til å bli bosatt eller allerede bosatt i en kommune.

Mange er opptatt av kompetansekartlegging før bosetting. Vi har nå utvidet den forenklede kartleggingen, slik at det også innhentes grunnleggende opplysninger om utdanning og yrke.

Krigen i Ukraina er uforutsigbar. Det samme gjelder konsekvensene for Norge. Endringene vi foreslår i lovverket, skal derfor være midlertidige, og de skal oppheves 1. juli 2023. Hvis det blir nødvendig å videreføre noen av eller alle endringene, vil forslag sendes på høring og eventuelt fremmes for Stortinget.

Med disse endringene tror jeg det blir enklere for kommuner og fylkeskommuner å ta imot mange fordrevne fra Ukraina på kort tid. Jeg tror også at endringene vil bidra til at de som kommer hit, får et godt opphold i Norge.

Jeg oppfatter at vi er enige om at det er nødvendig med tilpasninger i regelverket. Jeg er derfor glad for at komiteen støtter mange av forslagene i proposisjonen, og at flertallet stiller seg bak lovforslaget fra regjeringen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Mari Holm Lønseth (H) []: Normalt er introduksjonsprogrammet helårig, med fem uker ferie per år. Det er for mange uheldig at integreringsløpet kan ha en såpass lang pause. Nå vil mange av flyktningene som kommer fra Ukraina, kanskje bli bosatt i en kommune og skulle i prinsippet ha startet på introduksjonsprogrammet akkurat når sommerferien begynner. Det kan også ha en stor, negativ påvirkning på den enkeltes integrering og på det å komme seg kjapt inn i det norske samfunnet. Det er viktig for oss at det gis et godt integreringstilbud i løpet av sommeren, og ikke minst at også alle barn har mulighet til å være i aktivitet. En så lang sommerferie kan også sette en viss stopper for det, hvis man ikke har muligheten til å delta i et introduksjonsprogram. Mitt spørsmål er: Hvordan vil statsråden sikre at det kan tilbys integreringsprogram gjennom sommeren?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Jeg deler oppfatningen om at det er viktig at de som kommer som fordrevne fra Ukraina, får muligheten til å være i aktivitet, enten i arbeid eller i introduksjonsprogram, og at barn og unge får delta i barnehage og skole, og selvfølgelig også fritidsaktiviteter. Det er også bakgrunnen for at vi har utlyst midler, slik at frivillige organisasjoner kan søke om penger til å drive med aktivitet for denne gruppen barn og ungdom.

Når det gjelder spørsmålet knyttet til introduksjonsprogrammet, vil de endringene i integreringsloven som vi nå fremmer, bidra til at kommunene i større grad kan tilpasse innholdet i kvalifisering ut fra kapasitet og de særlige hensyn som gjelder for denne gruppen. Introduksjonsprogrammet er det kommunenes ansvar å tilby og også legge til rette for. Det er en rett, men ikke en plikt som ligger i det å delta i introduksjonsprogrammet. Vi antar at mange vil benytte seg av retten, men også at mange vil gå rett ut i arbeid.

Mari Holm Lønseth (H) []: Det er en rett, men ingen plikt – det gjelder for flyktningene, men kommunene vil ha en plikt til å tilby programmet. Spørsmålet er: Skal de også ha plikt til å sikre at man har en form for aktivitet gjennom sommeren, eller er det først og fremst frivillige organisasjoner som skal sikre at det er aktivitet nok på sommeren?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Jeg har tillit til at kommunene innretter introduksjonsprogrammet slik at det er tilpasset den flyktninggruppen som kommunene har, og at de har muligheten til å gjøre det. Når det gjelder disse lovforslagene, er det lagt opp til endringer i introduksjonsprogrammet nettopp for å tilpasse muligheten til å kunne gå tidligere ut i arbeid bl.a. – og så er det noen som kunne tenke seg å få mer tid. Da er det jo kommunene som har ansvar for å tilpasse introduksjonsprogrammet. Når jeg nevnte frivillige organisasjoner, handler det kanskje først og fremst om barn og unge, som også nevnt i det forrige spørsmålet, men også der er det midler som er lyst ut med tanke på muligheter til å arrangere f.eks. språkopplæring og aktiviteter for voksne flyktninger.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg er helt sikker på at statsråden er enig med Fremskrittspartiet i at hensynet til barna selvfølgelig er det viktigste. Fremskrittspartiet har fremmet et forslag som har fått støtte fra Høyre, Rødt og Venstre, om å sørge for at barn ikke skal bli skadelidende der hvor registrering og bosetting tar lang tid. Det er veldig bra at statsråden jobber for å få raskere registrering og bosetting, men i noen tilfeller tar det lang tid. Hva er grunnen til at statsråden mener at disse barna ikke skal få barnehage, skole og fritidsaktiviteter i påvente av byråkratiet?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Jeg tror utgangspunktet her må bygge på en misforståelse, for så klart mener statsråden at barna skal få lov til å gå i både barnehage og skole. Kommunene har plikt etter opplæringsloven til å gi et skoletilbud til barn i grunnskolealder så raskt som mulig, og dette gjelder uavhengig av registrering og bosetting – eller byråkratiet, som representanten Wiborg her kaller det. Fristen for kommunene til å gi et opplæringstilbud løper fra den dagen barnet kommer til landet, og man starter ikke på nytt med registrering og bosetting dersom barnet flytter mellom kommuner. Derfor mener jeg at det ikke vil være hensiktsmessig å oppfordre til egne ordninger for å legge til rette for et fullverdig opplæringstilbud for ukrainske barn i påvente av registrering og/eller bosetting.

Dessuten må en kommune som vet at det kommer nye barn i grunnskolealder til kommunen, begynne å legge til rette for at disse barna skal få starte på skolen så snart som praktisk mulig, og kommunen må også skaffe seg oversikt over hvilket opplæringstilbud barna skal ha.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg mistenker her at det statsråden svarte, ikke er helt korrekt, men det kan vi gå grundigere gjennom senere. Jeg må minne statsråden på at hun ikke er en statsråd for byråkratiet og systemet, hun er en statsråd for innbyggerne. Vi har eksempler – og vi hører stadig om flere – på ukrainske barn som har lyst til å begynne på skole, barnehage og fritidsaktiviteter, men som må vente. Kommunene sier at de ikke våger tilby disse tjenestene av økonomiske hensyn, og også på grunn av andre byråkratiske hindringer som f.eks. systemet rundt forsikring av barna.

Så jeg må spørre på nytt: Hvorfor mener statsråden det er viktigere å ta hensyn til byråkratiet og at disse barna skal vente, enn å være klar på at barna skal få barnehage, skole og fritidsaktiviteter raskest mulig?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Det kunne kanskje ha vært interessant å spørre om hva som var feil i det jeg sa. Kommunene har plikt etter opplæringsloven til så raskt som mulig å gi et skoletilbud til barn i grunnskolealder, og det gjelder uavhengig av registrering og bosetting. Fristen for kommunene gjelder altså fra den dagen barnet kommer til landet. Det har ingenting med byråkrati å gjøre, dette handler om å legge til rette.

Jeg har også hatt gleden av å besøke egne mottaksklasser, og jeg vet også om kommuner som har barnehager for barn som bor i mottak, og de er godt ivaretatt. For eksempel Bergen kommune har innført en rettighet til alle barn som bor i mottak, til å gå i barnehage, og mange kommuner løser dette på en utmerket måte.

Når det gjelder dette såkalte byråkratiet, har jeg lyst til å legge til at bosettingen ikke har gått raskere på 17 år enn den gjør nå, for flyktninger som kommer til Norge.

Grete Wold (SV) []: Foreløpig er mange av flyktningene som kommer fra Ukraina, kvinner og barn. Mange vil trenge tid for å lære seg språket og tilpasse seg et mulig i arbeidsliv i Norge, men det er også flere som kan forventes å komme ganske raskt inn på arbeidsmarkedet vårt. I denne saken legges det opp til noen reduksjoner i de gode ordningene som vi har lovfestet i dag – ordninger og tilbud som gir gode verktøy for å komme ut i arbeidslivet vårt, det være seg tidlig norskopplæring, samfunnsfag og god informasjon om arbeidslivet. Ser statsråden utfordringen i disse reduksjonene vi nå vedtar, og at sjansen for f.eks. sosial dumping vil øke?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Hensikten bak disse forslagene er i stor grad å redusere lovpålagte plikter for at kommuner og fylkeskommuner skal kunne ta imot mange på kort tid, og det kan selvsagt ha noen konsekvenser vi ikke ønsker.

Når det gjelder kampen mot sosial dumping, er det klart at utenlandske arbeidstakere som ikke kan språket eller kjenner det norske systemet, er mer utsatt for å bli utsatt for arbeidsforhold vi ikke liker å kjenne til i det organiserte arbeidslivet vi ønsker i Norge. Det er en av grunnene til at vi ikke har lempet på arbeidsmiljølovens bestemmelser knyttet til midlertidighet og andre ting som har blitt nevnt i denne debatten, for vi mener at det arbeidslivet er viktig også for de ukrainske flyktningene – at de har de samme rettighetene etter arbeidsmiljøloven som alle andre.

Tobias Drevland Lund (R) []: Som jeg sa i innlegget mitt, har Rødt flere ganger ettertrykkelig etterlyst et mindre rigid introduksjonsprogram for å la deltakerne lettere kunne kombinere dette med annen aktivitet. En mulighet for å ta introduksjonsprogrammet på deltid for de menneskene som har både mulighet og tid til å kombinere dette med skolegang eller jobb, ville vært integreringsfremmende etter Rødts syn, og ikke bare for ukrainerne. Mitt spørsmål til statsråden er derfor: Ser hun på muligheten for i framtiden å gjøre introduksjonsprogrammet mer fleksibelt også for andre som kommer til Norge?

Statsråd Marte Mjøs Persen []: De lovendringene vi behandler i dag, er ment å være midlertidige, fram til juli 2023. Dersom det blir behov for endringer, vil regjeringen selvsagt fremme det for Stortinget, og også høre dette.

Introduksjonsprogrammet er i utgangspunktet veldig fleksibelt. Den nye integreringsloven legger opp til at man f.eks. kan ha arbeid og utdanning som en del av introduksjonsprogrammet. Det kan være mye mer fleksibelt enn det var før, nettopp på bakgrunn av at vi fikk en ny lov for ikke så lenge siden. Det er klart vi vil lære av erfaringer vi får med de lempingene vi gjør nå, og jeg vil ikke utelukke noe dersom det er gode erfaringer. Introduksjonsprogrammet er først og fremst veldig viktig for en god integrering i Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Mari Holm Lønseth (H) []: Jeg tenkte at jeg skulle berolige representanten Greni litt. Mye av det hun sa i sitt innlegg, er med all respekt å melde ikke riktig. Det er helt riktig at det i dag fremmes et forslag om ytterligere å forenkle ordningen med avtalt selvbosetting i Norge. Det er også klart at det ligger til grunn for forslaget at vi fortsatt vil ha en styrt og en frivillig bosetting i Norge. Nettopp fordi den er frivillig, går det veldig tydelig fram av forslaget at det er kommunene som eventuelt skal si ja til den avtalte selvbosettingen. Det er altså ikke mulig for en flyktning å dra til en kommune, bosette seg der og forvente å få tjenester uten at kommunen selv godkjenner det.

Jeg har tillit til at kommunene ikke tar imot flere enn det de har vedtatt å gjøre. Jeg trodde at Senterpartiet også hadde tillit til at kommunene i større grad klarer å forholde seg til det de selv har planlagt for. Det kan være fint hvis det er riktig at saksbehandlingstiden nå er én uke, men IMDi opererer selv med at man må forvente en saksbehandlingstid på tre uker. Det er tre uker da man heller kunne brukt tiden på å komme seg inn, få et tilbud og få seg en bolig, men nå må man heller sitte og vente på en avklaring. Det er også riktig at man har rett til å gå på skole hvis man oppholder seg i Norge, uansett om man er bosatt eller ikke, men retten til f.eks. å gå i barnehage er det ikke gitt at man har. Det er også noe av bakgrunnen for at Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre fremmer det forslaget som vi gjør i dag.

Jeg vil også kort kommentere at terskelen for å kunne ta i bruk beredskapshjemmelen i plan- og bygningsloven er ekstremt høy. Det skal kun gjøres i ekstraordinære tilfeller. Jeg mener det er klokt at Stortinget sikrer seg tilstrekkelige hjemler, hvis vi skulle komme i en situasjon hvor det er nødvendig, men sånn det ser ut per nå, er det altså ikke et behov for å ta den hjemmelen i bruk. Dette handler om å ha verktøy i verktøykassen hvis man kommer i en situasjon hvor verden ser annerledes ut enn hva den gjør akkurat nå.

Rune Støstad (A) []: Jeg må si at det er litt interessant å lytte til debatten her i dag og påstandene som fremmes i salen – om en regjering som er bakpå hele tiden, at ideologi kommer framfor å lytte til kommunene, at en ikke er rustet til å takle slike kriser, og det høres nesten ut som om vi ikke klarer å få de ukrainske ungene til å gå på skole.

Her om dagen besøkte jeg Vang kommune øverst i Valdres, en kommune med rundt 1 600 innbyggere – en liten kommune, men med stort hjerterom og sterke fellesskap. På flyktningmottaket der var det 100 personer, 50 av dem barn og unge, og disse 50 går på skole. Dette har en kommune med 1 600 innbyggere klart å få til, ikke minst fordi det er gjort i godt samarbeid med en regjering som etter mitt syn gjør en veldig god jobb akkurat nå.

Norge og norske kommuner er blant verdens beste til å stille opp og bidra til trygghet for folk som har det vanskelig. Så hører jeg stadig vekk Høyre etterlyse en klarere strategi fra regjeringen for å håndtere flyktningkrisen. Vi hørte nettopp statsråden fortelle på en forbilledlig måte hvordan regjeringen jobber, og jeg har lyst til å spørre representantene fra Høyre om de har glemt flyktningkrisen i 2015. Har de glemt hvor kaotisk det var, og hvor bakpå regjeringen var den gangen? Det har ikke denne representanten glemt. Da satt jeg som ordfører i en kommune som kjente flyktningkrisen på kroppen, og med den erfaringen kan jeg si følgende: Daværende regjering var ikke i nærheten av å håndtere den krisen på en så bra måte som dagens regjering har gjort.

I motsetning til den gangen har vi nå en regjering som stiller opp, som håndterer en svært vanskelig situasjon på en rask og effektiv måte. Jeg er både imponert og stolt over å ha en regjering som har vært så offensiv, og kommer med så mange effektive tiltak som har til formål å skape trygghet for de ukrainske flyktningene. Jeg er også stolt over norske kommuner, både Vang, som jeg besøkte på mandag, og alle andre i hele landet som på en imponerende måte bidrar til at vi som land håndterer krisen på en svært god måte.

Erlend Wiborg (FrP) []: Jeg vil sterkt anmode statsråden om å tegne seg, for statsråden sa i replikkvekslingen med undertegnede at jeg tok feil. Hun mente at alle barn har rett på barnehageplass, og at den retten inntrer med en gang man kommer til landet.

Kunnskapsdepartementet har uttalt seg om dette i forbindelse med krisen i Ukraina. Kunnskapsdepartementet viser til barnehageloven § 16, som gir barn rett til barnehage i den kommunen der de er bosatt. De sier videre at retten til barnehageplass for barn av de nyankomne ukrainerne trer inn når opphold er innvilget og en kommune har tatt imot familien for varig bosetting, og at selv om barn f.eks. er i asylmottak og er under skolepliktig alder, har de ikke rett på barnehageplass.

Det er akkurat det vi ber om her, at barn uavhengig av hvilken formell status de har fått, så langt det er praktisk mulig skal få barnehageplassen umiddelbart, og så får man ta formalitetene så raskt det er mulig. Det er helt riktig at det er noen kommuner som har tilbudt både barnehage og skole raskere enn det loven krever, og det er veldig bra, men jeg er også – i likhet med foregående talere – opptatt av å lytte til ordførere, og det er akkurat ordførere som har tatt opp den problemstillingen her med komiteen, med Fremskrittspartiet og også med Arbeiderpartiet.

Det er en utfordring for kommunene. Når det gjelder f.eks. å tilby skoleplass, er de avhengig av å kunne ha et personnummer eller et D-nummer. Utfordringen da er at hvis en ikke er ferdig registrert, får ikke kommunene tegnet forsikring for disse barna. Dermed påløper det en betydelig risiko for kommunene, og derfor tør ikke kommunene nødvendigvis å tilby skoleplassen.

Det er akkurat den type helt meningsløse byråkratiske hindringer jeg kunne ønske at regjeringen tok tak i, for det hadde vært til det beste for barna. Dessverre velger regjeringen å bruke mesteparten av sin taletid på å snakke om sin egen fortreffelighet istedenfor å løse de reelle utfordringene og reelle byråkratiske hindringene som finnes.

Statsråd Marte Mjøs Persen []: Jeg er opptatt av å løse byråkratiske hindringer. Når det gjelder kommunenes plikt etter opplæringsloven til å gi et skoletilbud til barn i grunnskolealder så raskt som mulig, gjelder det altså uavhengig av registrering og bosetting.

Når det gjelder barnehage, får barn rett til barnehageplass når de bosettes. Da kan foreldrene søke om barnehageplass, som de andre innbyggerne i kommunen, og man må følge kommunens inntaksregler. Kommuner kan tilby barnehage tidligere – og det gjorde jeg også rede for i mitt forrige innlegg at mange kommuner gjør. Kommunene står altså fritt til å gi et tilbud om barnehage, men det er også lite praktisk å skulle anmode en kommune om å tilby dette dersom de ikke har oversikt over personer på grunn av manglende registrering. Derfor er også poenget med å få registrert, kartlagt og bosatt så raskt som mulig, svært viktig. Barn i mottak kan altså gis tilbud om heldags barnehageplass etter søknad fra mottakene, og fra 2021 gis det tilskudd til heldagsplass i barnehage for alle barn i asylmottak fra ett år og oppover. Tilskuddet inkluderer foreldrebetaling og kostpenger, og tilskuddet blir administrert av UDI og gjelder for alle godkjente barnehager.

Før jeg går ned fra talerstolen, har jeg lyst til også å si noe om at jeg er veldig stolt av norske kommuner. De er nå anmodet om å bosette 35 000 flyktninger i 2022, og per 27. mai har rundt 350 kommuner vedtatt at de kan tilby bosetting til over 35 600 flyktninger i løpet av 2022. Innvilget oppholdstillatelse er altså en forutsetning for at flyktninger får tilbud om bosetting med offentlig hjelp, og per 27. mai er rundt 14 300 personer innvilget midlertidig kollektiv beskyttelse.

Vi har rundet en milepæl i disse dager da over 10 000 flyktninger nå enten er bosatt eller på vei til å bli bosatt i en kommune. IMDi fordeler flyktninger til kommunene løpende. Når IMDi har inngått en avtale med en kommune om bosetting av enkeltpersoner, er det kommunen som sørger for at personene blir bosatt i kommunen. Bosettingstakten har vært økende de siste ukene, og flere kommuner melder om at de er klare til å ta imot. Det er også flere personer som ikke har bedt om bosetting med offentlig hjelp. Jeg følger utviklingen tett og har også nær dialog med IMDi og kommunesektoren om bosettingsarbeidet. Selv om vi alltid kunne ønske oss å være raskere, var bosettingstakten i 2015 på 8,4 måneder, i 2019 på 3,2, og nå er den altså på 0,6 – det er den raskeste gjennomsnittstiden de siste 17 årene.

Presidenten: Representanten Mari Holm Lønseth har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Mari Holm Lønseth (H) []: Jeg vil gjerne svare ut litt av det som representanten Støstad også tok opp.

Det er helt riktig at det var en ganske alvorlig flyktningkrise i 2015. Da kom det altså over 30 000 asylsøkere til Norge på veldig kort tid. Det var en situasjon som måtte håndteres, og etter det har man klart å forbedre beredskapsplanene på en mye bedre måte. Det ligger også et bedre planverk til grunn for å håndtere store flyktningkriser på kort tid. I stor grad styrer den sittende regjeringen på de beredskapsplanene som ble forbedret etter flyktningkrisen i 2015. Det synes jeg er veldig positivt.

Jeg synes heller ikke det er så unaturlig at det er ulike partier på Stortinget som ønsker å komme med ulike forslag i en krisesituasjon hvor vi får mange innspill, men man må også tåle at det da kommer andre forslag, uten at man nødvendigvis føler det som en sterk kritikk. Når det er en alvorlig situasjon, mener jeg også det er klokt å lytte til forslag som ikke nødvendigvis er ens egne, for også vi lytter til mange ute i lokalsamfunnene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 21.

Dermed er sakene på dagens kart ferdigbehandlet. Forlanger noen ordet før møtet heves? – Møtet er hevet.

Votering, se fredag 3. juni
Forrige kapittel
Neste kapittel