Stortinget - Møte torsdag den 8. desember 2022

Dato: 08.12.2022
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 104 L (2022–2023), jf. Prop. 5 L (2022–2023))

Søk

Innhold

Sak nr. 6 [11:52:54]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Endringer i pasient- og brukerrettighetsloven og spesialisthelsetjenesteloven (avvikling av godkjenningsordningen i fritt behandlingsvalg) (Innst. 104 L (2022–2023), jf. Prop. 5 L (2022–2023))

Talere

Presidenten []: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil fire replikker etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen.

De som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [] (komiteens leder og ordfører for saken): Vi behandler nå avviklingen av fritt behandlingsvalg. I denne saken har komiteen svært ulike syn. Det kommer også tydelig frem i vår innstilling. Til tross for sterke politiske motsetninger vil jeg si at komiteen har jobbet godt, ryddig og respektfullt, og det vil jeg takke komiteen for. Jeg vet at ulike partier tydelig vil vektlegge sine standpunkter, og jeg går derfor nå over til å snakke om Høyres syn.

Fra 2001 til 2005 gjennomførte Sentrum–Høyre-regjeringen en reform på rusfeltet. Ansvaret for behandlingsinstitusjonene ble flyttet fra fylkeskommunene til de regionale helseforetakene. Da vi kom inn igjen i regjering i 2013, etter å ha gitt ruspasienter pasientrettigheter, fant vi for mange hull – hull i behandlingen, for lite valgfrihet for pasientene, viktige behandlingsinstitusjoner var nedlagt, ventetiden for behandling var altfor lang og for få ble rusfrie.

For Høyre var det viktig å sikre større valgfrihet. Vi bidro til at ruspasienter ventet kortere da vi kom i regjering. Frem til pandemien halverte vi ventetiden for rusavhengige. Det gjorde vi ved å styrke sykehusenes økonomi, men vi gjorde det også ved å innføre fritt behandlingsvalg, og ved å stille krav om at sykehusene skulle prioritere rus og psykisk helse.

Å innføre fritt behandlingsvalg skapte en enorm endring for pasientene. Nå kunne de velge behandling uten å måtte betale selv – på Vangseter og på veldig mange av de andre behandlingsstedene som det offentlige ikke hadde inngått avtaler med, men som pasientene ønsket å få behandling ved.

Jeg har møtt mange av de pasientene på de behandlingsstedene som nå risikerer å bli nedlagt. På Holmen gård i Gjerstad møtte jeg Jakob, som ikke kom ut av rusavhengigheten sin ved å gå på DPS i Oslo, men som trengte døgnbehandling på Gjerstad. På Vangseter møtte jeg mammaen som kommer tilbake til en sønn som opplever å ha en trygg mamma etter mange år med rusavhengighet.

Avviklingen av fritt behandlingsvalg vil svekke et viktig mangfold av behandlingssteder, og det er lite spor av vilje i det offentlige til å foreta anbudsrunder som sikrer både kapasitet og mangfold for pasientene.

I dag kunne Stortinget sikret en bedre overgang, slik at vi var sikre på at kapasitet ble bygget opp for å ivareta pasientene. Det er fortsatt tid til å tenke seg om i dag og støtte de forslagene som ligger på dette.

Jeg tar med dette opp våre forslag i saken.

Presidenten []: Da har representanten Tone Wilhelmsen Trøen tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Cecilie Myrseth (A) []: Den siste tiden har representantene fra Høyre skapt et stort bilde av usikkerhet for hva som vil skje med kapasiteten i helsevesenet ved avviklingen av denne ordningen. Samtidig har helselederne i helseregionene vært veldig tydelige på at det er ingenting å bekymre seg for, i sine svar på disse spørsmålene fra opposisjonen i denne salen. Man er klar til å ta imot de pasientene. Man er også klar til å ta imot de pengene som nå følger med, inn i vår felles helsetjeneste, og man styrker også kapasiteten i de anbudene man allerede har ute. Så her er man klare.

Det jeg lurer på, er: Hva er det som gjør at representanten Tone Wilhelmsen Trøen heller velger å stole på private aktører, som åpenbart har egeninteresser i denne saken, i stedet for på de helselederne som er satt til å styre vår felles helsetjeneste?

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Jeg har møtt veldig mange mennesker som er oppriktig lei seg over å høre landets fremste helsepolitikere i Arbeiderpartiet kalle deres valg og kamp for å komme tilbake til hverdagen for et økonomisk tap for sykehusene i Norge. Det treffer dem skikkelig. Gjennom fritt behandlingsvalg har de fått behandling i det offentlige, for det offentliges regning. Vi mener at det bare skulle mangle om man stiller opp.

Vi er bekymret for kapasiteten. Det er ingenting som tilsier at det offentlige har inngått avtaler på den kapasiteten som i dag leveres i fritt behandlingsvalg, verken innenfor rus og psykisk helse eller innen somatikk. Bare innenfor somatikk i dette området av landet er det vel nå inngått avtaler for omtrent en fjerdedel av de utredninger som foretas i dag, gjennom fritt behandlingsvalg. Det betyr noe for de menneskene som venter på behandling, og som venter på utredning.

Cecilie Myrseth (A) []: Jeg tenker at det kan være klokt om representanten lytter til de tilbakemeldingene man får, i stedet for bare å lytte på deler av det man ønsker å ta ut av informasjonen. For det er faktisk sånn at man øker kapasiteten. Det er inngått nye avtaler. De aktørene som allerede har avtaler med helseforetakene, får nå utvidet sine ordninger, pluss at det kommer til å være flere aktører som vil komme inn i ordningen. Og det er ingen, som jeg vet om, som snakker om at pasienter ikke skal få et godt tilbud. Det ønsker vi alle sammen. Vi ønsker bare at det skal skje på litt forskjellige måter.

Men noe annet som har kommet fram, og som det også ble advart mot i 2015, er mangel på å føre tilsyn og kontroll, som er viktig for forsvarlighet og kvalitet i tjenesten. Statens helsetilsyn advarte i 2015 og har også sagt i 2022 at det har vært krevende. Hvordan kan man akseptere at man innfører en ordning som gir så dårlig kontroll og kvalitet med de tjenestene man tilbyr?

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Fritt behandlingsvalg er en del av det offentlige helsetilbudet. Det er under offentlig styring og under offentlig kontroll. Det offentlige beslutter hvilke pasienter som har rett til helsehjelp. Jeg tar veldig gjerne en debatt om hvordan vi kan og skal stille krav for å sikre god pasientbehandling både i det private og i det offentlige.

Det er det offentlige som legger rammene for hvilke kvalitetskrav private aktører skal oppfylle, og slik er det også med godkjenningsordningen fritt behandlingsvalg. Det er en godkjenningsordning som gjør at man må oppfylle kvalitetskrav som er satt av det offentlige, og som da godkjennes. Vi har rigget oss med myndigheter som godkjenner, og som fører tilsyn og kontroll i vår helsetjeneste.

Så er det viktig at alle tilsynssaker blir tatt på største alvor. Det er ikke uvanlig at verken offentlige eller private aktører får tilsyn, og det skal vi være glad for. Det er viktig for å kontrollere pasientsikkerheten.

Hans Inge Myrvold (Sp) []: I alle andre saker her på huset legg Høgre seg på ei linje om at føreseielege rammer er avgjerande i møtet mellom det offentlege og det private, men i denne saka står faktisk representanten Trøen og Høgre fremst på barrikaden for at ein fri og uavhengig marknadsorganisme er avgjerande, for både aktørar, pasientar og ei samla helseteneste.

Kvifor arbeider ikkje representanten Trøen for å sikra føreseielege vilkår mellom dei private ideelle aktørane og helseføretaka? Ser ikkje representanten motstriden mellom ei fri godkjenningsordning og føreseielege avtalar? Kvifor hoppar Høgre bukk over og ikkje realitetsorienterer seg om den uforløyste kapasiteten i helsefellesskapet i dag, som tel i snitt 200 døgnplassar? Dette er alt anna enn forsvarleg og berekraftig.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Til det siste først: Dersom det er uforløst kapasitet allerede i dag, hvorfor er det da så mange pasienter som venter på behandling? Jeg mener at regjeringspartiene burde vært opptatt av det. Hvorfor er det eventuelt slik at det er mange pasienter som heller står i kø for å vente på behandling andre steder enn der hvor det er ledig kapasitet – hvis det er slik representanten Myrvold sier?

Det offentlige har full kontroll. Jeg skulle ønske at regjeringspartiene og representanten Myrvold hadde lest godkjenningsordningen. Det er fullt mulig for det offentlige å kontrollere også fritt behandlingsvalg og behandling gjennom fritt behandlingsvalg dersom det går ut over helsetilbudet hos det offentlige, eller det går ut over at man mangler helsepersonell.

Fritt behandlingsvalg er ikke en liberal godkjenningsordning eller en slags markedsmekanisme. Det er valgfrihet for pasienter og har skapt et mangfold av behandling.

Marian Hussein (SV) []: Mennesker med psykisk uhelse og rusutfordringer er noen av de mest utsatte i vårt samfunn, og de trenger også å møte helsepersonell og hjelpetilbud som ivaretar deres interesser. Med fritt behandlingsvalg har vi sett utallige historier fra recovery-sentre og rapporter fra statsforvalterne og Helsetilsynet som sier noe om manglende forsvarlighet og brudd på lover. Som meg er representanten Trøen helsepersonell, og vi setter stor pris på kunnskap. Med den kunnskapen vi har om hvor viktige disse tjenestene har vært, og hvor store mangler det har vært: Har representanten reflektert over hvordan denne reformen har spilt fallitt for pasientsikkerheten til disse menneskene?

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Jeg tror alle politikere bør være forsiktige med å si at kvaliteten hos fritt behandlingsvalg-aktører er dårlig. Vi har rigget oss med tilsyns- og kontrollmyndigheter. Det er deres oppgave. Det skjer dessverre også feil i det offentlige. Jeg er opptatt av at både offentlige og private skal være under sterk kontroll og ha strengt tilsyn. Jeg ønsker gjerne å bidra til å diskutere hvordan vi kan sikre pasientsikkerheten og kvaliteten bedre, i denne salen og i saker, men det er ingenting ved godkjenningsordningen fritt behandlingsvalg som tilsier at det er noe lavere krav til kvalitet – snarere tvert imot. Det er strenge kvalitetskrav i godkjenningsordningen for å kunne levere tjenester, både til hva slags bemanning man har, og til de oppgavene som skal løses.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

Cecilie Myrseth (A) []: I dag er en viktig dag hvor vi skal gjøre et nødvendig og riktig vedtak for å sikre vår felles helsetjeneste.

Det viktigste for oss er å sikre at alle pasienter og brukere får nødvendig behandling av høy kvalitet når man trenger det, uavhengig av hvor man bor, størrelsen på pengeboka eller hvor mye kapasitet man har til å søke i et stadig voksende helsemarked. Det er ikke riktig at vi skal bruke offentlige midler, politikk og ressurser til å bygge opp et privat helsemarked på bekostning av vår felles helsetjeneste. Det er totalt feil medisin.

Høyres løsning for helsevesenet er veldig ofte privatisering. Det ser ikke ut til å finnes et eneste kritisk fiber på høyresiden mot hva privatisering kan bidra til. I dag ber vi Stortinget vedta at det ikke lenger skal være fritt fram for enhver å åpne klinikk på det offentliges regning. Fra nyttår må private aktører inngå avtaler med det offentlige for å være en del av vår felles helsetjeneste. Det sikrer kvalitet og mulighet for ettersyn og kontroll, som Helsetilsynet har etterlyst. Det sikrer riktig pengebruk, og viktigst av alt bidrar det til en mer helhetlig helsetjeneste og riktig bruk av den viktigste ressursen av dem alle, nemlig helsepersonell. Vi skal fremdeles bruke private aktører, men der det er behov for det og der de er et supplement til det offentlige, ikke på bekostning av de offentlige sykehusene.

Også de som er imot avviklingen, bør være mer etterrettelige når man beskriver hva dette gjelder, framfor å skremme opp pasienter og andre. Vi avvikler altså ikke pasientenes rett til å velge behandlingssted. Retten til å velge behandlingssted består. Helseforetakene utvider nå eksisterende avtaler, og nye aktører får langsiktige avtaler for å følge opp denne avviklingen. Ordningen med fritt behandlingsvalg har i liten grad oppnådd formålet om å få ned ventetidene eller gjort helsetjenesten mer effektiv – det kom fram i tidligere helseminister Bent Høies egen evaluering av ordningen i 2021 – men vi vet at den har bidratt til å svekke sykehusenes økonomi og rekrutteringen av helsepersonell.

Budsjettene vil bli trangere i årene som kommer. Viktige prioriteringer er viktig å gjøre, og da må vi prioritere riktig. En helsekrone mer til private er en helsekrone mindre til det offentlige. En sykepleier mer til det private er en sykepleier mindre i det offentlige. Helsepenger og helsepersonell er knapphetsressurser vi skal verne om og bruke klokt, sånn at det kommer alle landets innbyggere til gode.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Erlend Svardal Bøe (H) []: Flere ganger har representanten Myrseth kalt ordningen med fritt behandlingsvalg for en privatiseringsreform, sist i sitt innlegg nå, men uten å legge særlig vekt på at dette er en ordning som skjer på det offentliges premiss. For eksempel må leverandører som vil levere helsehjelp i ordningen fritt behandlingsvalg, gjennom en søknadsprosess i det offentlige Helfo for å bli godkjent.

Mitt enkle spørsmål til representanten Myrseth er om hun kan gi en tydelig forklaring på hva hun legger i at ordningen med fritt behandlingsvalg er privatisering, når leverandørene i fritt behandlingsvalg må oppfylle offentlige kvalitetskrav, og når de som benytter seg av fritt behandlingsvalg, henvises fra det offentlige for å få behandling.

Cecilie Myrseth (A) []: Jeg takker for spørsmålet. Jeg har også merket meg at Høyre ikke har likt at man kaller en spade for en spade, som dette faktisk er. Det er en privatiseringsreform. Det flytter offentlige midler ut fra de offentlige sykehusene og inn i et stadig voksende privat marked. Det er ugreit, og derfor er det bra at vi nå avvikler denne ordningen.

Det er et minimum som skal til for godkjenning av disse bedriftene. Det er ikke sånn at det er det offentlige som har kontroll på pengebruken. Man har heller ikke muligheten til å ha ordentlig kontroll på og tilsyn med disse virksomhetene. At det er en privatiseringsreform, tror jeg ikke vi kommer til å bli enige om, men jeg er helt overbevist om at det er det, og vi ser det på det stadig voksende private markedet.

Erlend Svardal Bøe (H) []: En av pasientgruppene som har hatt størst nytte av ordningen med fritt behandlingsvalg, er mennesker med ruslidelser. Solberg-regjeringen klarte altså å få ned den gjennomsnittlige ventetiden for rusbehandling fra 66 dager til 33 dager. Mye av grunnen til det var nettopp at vi hadde fritt behandlingsvalg og kunne ta i bruk den ledige kapasiteten som fantes, og at en fikk et større mangfold i helsetjenesten. Nå er flere på rusfeltet bekymret for at behandlingskapasiteten blir dårligere når denne ordningen avvikles. Regjeringen har sagt lite om hvordan den skal ivareta behandlingskapasiteten for mennesker med ruslidelser, og også innenfor psykisk helse.

Representanten Myrseth snakket i sitt innlegg om riktig pengebruk, og da lurer jeg på: Er det ikke riktig pengebruk å ta i bruk ledig behandlingskapasitet, slik at mennesker med ruslidelser og behov for psykisk helsehjelp får den hjelpen de trenger så raskt de kan få den?

Cecilie Myrseth (A) []: Jeg tenker at det er ganske lurt å ta i bruk den ledige kapasiteten i det offentlige, som jo er der nå, og jeg tror også at denne representanten fra Høyre burde lytte litt mer når helselederne snakker og gir svar på spørsmålene som finnes.

Det er allerede inngått flere nye avtaler med private aktører. De aktørene som allerede har langsiktige avtaler, har fått utvidet sine tilbud. Til dette med ventelister: Vi lever i en tid hvor vi har lagt en pandemi bak oss. Det tror jeg representanten også vet veldig godt. Det jeg får opplyst, er at ventetidene – når det kommer til døgn – er ganske lave når man kommer til rusbehandling. Et par dager er vel det som er ventetiden i dag, også etter at man avvikler denne ordningen.

Jeg er helt sikker på at vi kommer til å sørge for å ha den kvaliteten og de plassene vi trenger. Det som skjer nå, er at pengene som har gått ut til private aktører, kommer til å brukes til pasientbehandling i det offentlige.

Morten Wold (FrP) []: Arbeiderpartiet snakker alltid varmt om dem som har aller minst, og det er veldig bra, men det er jo nettopp dem som har aller minst, som rammes hardest når man nå avvikler fritt behandlingsvalg. Man går tilbake til et system der det bare er dem som har mest, som har råd til å betale seg frem i køen, slik som representanten Myrseths partileder og vår alles statsminister. Synes representanten fra Arbeiderpartiet at det er rettferdig, og at det er en god sosialdemokratisk politikk?

Cecilie Myrseth (A) []: Representanten legger til grunn en virkelighetsforståelse og -beskrivelse som jeg ikke deler. Det er ikke sånn at vi ønsker å bygge opp et privat helsemarked. Det vi ønsker, er å sørge for at man får god behandling gjennom det offentlige, gjennom vår felles helsetjeneste, og vår felles helsetjeneste består av både offentlige, private og ideelle aktører, som har langsiktige avtaler med kvalitetskrav, som også kan ettergås av våre tilsynsmyndigheter. Det sikrer best kvalitet og forsvarlighet for pasientene.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: I mi verd er velferdssamfunnet og helsevesenet i Noreg bygd opp i eit samspel mellom det offentlege, det private og dei ideelle. I Arbeidarpartiets verd er det offentlege einerådande – ei krone mindre til private, ei krone meir til det offentlege. Målet er å få vekk dei aktørane som har vore med og bygd opp velferdssamfunnet i Noreg som vi kjenner det i dag. Dette er djupt bekymringsverdig, både sjølve reforma som blir vedteken her i dag, og måten det blir gjort på.

For å ta eitt konkret døme: I fjor brukte Helse Sør-Aust ca. 400 mill. kr på fritt behandlingsval, og av det knapt 100 mill. kr på psykisk helse. Neste år har Helse Sør-Aust sett eit øvre tak på kjøp innanfor psykisk helsevern på 30 mill. kr, altså ein nedgang i kapasitet frå 94 mill. kr til 30 mill. kr på psykisk helse og rus, der vi veit denne reforma er viktigast.

Korleis kan representanten seie at det ikkje vil gå ut over tilbodet når det gjeld psykisk helse og rusavhengige?

Cecilie Myrseth (A) []: Det er jo ikke sånn at man har allergi mot private aktører i Arbeiderpartiet, selv om Venstre og flere partier ønsker å gi det bildet. Man har et godt samspill i dag. Det hadde man også før denne ideologiske ordningen ble innført fra høyreregjeringen. Vi har det gjennom å inngå langsiktige avtaler med private aktører basert på viktige kvalitetskriterier som kan ettergås. Denne regjeringen har gitt mer penger til rus og psykisk helsevern enn den forrige har. Helseregionene har nå forsikret oss om at det er økt tilgang i de offentlige sykehusene – det finnes ressurser der. I tillegg har man inngått nye avtaler med nye aktører og utvidet de allerede eksisterende avtaler man har med private aktører.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

Hans Inge Myrvold (Sp) []: Godkjenningsordninga for fritt behandlingsval vart innførd av regjeringa Solberg attende i 2015. Denne ordninga vart etablert som ein uavhengig og isolert marknadsorganisme, men der helseføretaka skulle gjera opp dei ulike refusjonane mellom marknadsaktørane og det offentlege.

Dei respektive helseføretaka har eit tydeleg sørgja-for-ansvar. Det vil seia at dei geografiske einingane har eit sjølvstendig ansvar for at alle innbyggjarar som bur innanfor den avgrensa regionen, skal ha rett til likeverdige tenester i helsevesenet. Gjennom sørgja-for-ansvaret sitt er dei regionale helseføretaka avhengige av å leggja til rette for eit behandlingstilbod som varetek nettopp dette ansvaret.

Det er her den største utfordringa etter mitt skjøn oppstår. Ein uavhengig marknadsorganisme som godkjenningsordninga for fritt behandlingsval utgjer, som ikkje er underlagd myndet til helseføretaka, gjev heller ikkje grunnlag for heilskaplege og ressurssmarte løysingar i helsevesenet. Den største utfordringa i helsevesenet i dag er helsefagleg kompetanse. I mange helseprofesjonar er det eit underskot på tilstrekkeleg med fagfolk.

For Senterpartiet er det heilt avgjerande å ha tilstrekkeleg med kontroll og fleksibilitet, noko som gjev rom for å sikra gode helsetenester i heile landet. Summen av dagens godkjenningsordning utfordrar nettopp dette. Helseføretaka har ikkje noka mynde til å sikra verken kvaliteten eller omfanget til dei tenestene som vert leverte frå aktørane. På toppen av dette får ein heller ikkje sikra heilskaplege helsetenester, då pasientar ofte treng tverrfagleg helseoppfølging.

I ordskiftet som har vore i denne saka til no, har ein i særleg grad fokusert på kapasitet. Kva skjer med den samla kapasiteten når godkjenningsordninga vert avvikla? Både Høgre og Framstegspartiet har prøvd å laga eit skrekkscenario som ikkje har rot i verkelegheita. Me veit i dag at gjennom første halvår 2022 har det vore om lag 300 pasientar i eit behandlingsforløp hjå dei godkjende aktørane i fritt behandlingsval. Vidare har helseføretaka gjort greie for at dei har hatt ein gjennomsnittleg ledig kapasitet på 200 døgnplassar. Den siste utviklinga har òg vist at aktørar som har føreseielege rammeavtalar med helseføretaka, som til dømes Solliakollektivet, ikkje klarar å halda oppe kapasiteten sin, på bakgrunn av at godkjenningsordninga har ein overkapasitet som utfordrar tenestene deira.

Denne saka handlar ikkje om at private og ideelle aktørar ikkje skal bidra med viktig pasientbehandling, slik enkelte parti prøver å framstilla det. Det handlar om at me treng å få dette inn i føreseielege rammer som sikrar at både behandlingsinstitusjon og pasientar har eit godt tilrettelagt tilbod. Det handlar om at me i fellesskap kan sikra at dei løyvingane og den helsefaglege kompetansen vert utnytta på best mogleg måte, og det handlar om at frie og uavhengige marknadsorganismar ikkje skal få definera og prioritera ei samla helseteneste.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Det er litt ulike signaler – avhengig av hvem man snakker med – i Senterpartiet når det gjelder fritt behandlingsvalg. På Tysnes f.eks., er alle partier, også Senterpartiets varaordfører, svært bekymret over det partiet nå er i ferd med å gjøre. Han sier til Bladet Tysnes – og jeg tar det på bokmål, selv om han har det på nynorsk: Jeg tror folk kommer til å dø på grunn av at regjeringen har slikt hastverk med å fjerne fritt behandlingsvalg. Det er rett og slett uansvarlig.

Det sier Senterpartiets varaordfører på Tysnes. Er ikke representanten Myrvold noe bekymret for mer enn arbeidsplasser? Er ikke representanten Myrvold bekymret for at pasienter i denne delen av landet og andre ikke lenger vil kunne få behandling ved Mestringshusene?

Hans Inge Myrvold (Sp) []: Det hadde vore fantastisk å få eit nynorsk spørsmål framført frå representanten!

Når det kjem til realiteten i saka og Senterpartiets linje, har den vore klar. Den har vore klar gjennom vårt prinsipp- og handlingsprogram, der me legg til grunn at me ynskjer ei avvikling av denne ordninga. Det er ikkje nokon ny politikk.

Når det gjeld situasjonen isolert sett for Tysnes-samfunnet, er den krevjande, for den har – i dobbelt forstand – fått ein effekt. Den effekten går ut på at eit kommunestyre har inngått ein avtale med den nemnde aktøren, Mestringshusene, og har òg klart ei interesse i saka med tanke på dei leigeinntektene det eventuelt måtte medføra.

Det er klart at når vår representant og vår varaordførar uttalar seg, er det òg på vegner av kommunen, Tysnes kommune. Han har òg vore med og vurdert denne saka som ein næringsaktør.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Jeg vet ikke om representanten Myrvold har vært på Mestringshusene, men hans partikollega Kjersti Toppe har jo det. Hun uttalte, da hun var på besøk der, at behandlingstilbud for både rus og psykiatri i en distriktskommune som Tysnes er «midt i vår ånd».

Det er jo ikke sånn at varaordføreren – i det sitatet jeg leste opp – først og fremst snakket om arbeidsplasser eller en leieavtale. Han snakket om mennesker, mennesker som er der og får behandling i idylliske omgivelser på Tysnes, og som klarer å komme seg ut av rusavhengighet fordi de endelig har fått muligheten til å velge hvor de vil ha behandling. Er det ikke noe igjen i Senterpartiet som handler om pasienters rett til å få velge selv, og å forstå hvor viktig det er når man skal ta den harde kampen det er å behandles for noe så alvorlig som rusavhengighet?

Hans Inge Myrvold (Sp) []: Her blandar me veldig mange kort i ein kortstokk som eg ikkje har sett. Det som er det viktige her, er at jo, Mestringshusene ligg med ei geografisk plassering som etter Senterpartiets skjøn er god, men då dei vende seg – i ei ordinær anskaffing – vart dei ikkje vekta tilstrekkeleg til å oppnå eit framtidig tilbod gjennom føreseielege avtalar.

Det er akkurat her me og Høgre skil lag. Senterpartiet ynskjer føreseielege rammer for både desse behandlarane og institusjonane, og ikkje minst for pasientane, for å sikre heilskaplege og føreseielege rammer i eit behandlingsforløp. Eg skulle gjerne ønskt at ein institusjon og eit behandlingsopplegg på Tysnes hadde vart ved, men dei har altså ikkje nådd opp i konkurransen med andre aktørar.

Morten Wold (FrP) []: Senterpartiet har i mange år snakket veldig mye om arbeidsplasser i distriktene. Vi har hørt om «lys i alle glas», «ta hele landet i bruk» og mer til. Derfor må jeg spørre representanten fra Senterpartiet om han synes det er god distriktspolitikk at man nå f.eks. må legge ned 70 arbeidsplasser ved Vitalis Helse i Senterparti-styrte Kragerø, og alle de andre arbeidsplassene som nå vil bli borte som følge av rød-grønn ideologi, angst for private løsninger og fjerning av fritt behandlingsvalg.

Hans Inge Myrvold (Sp) []: Eg vil fyrst berre innleia med å seia at eg er glad for at det er mange Senterparti-ordførarar rundt om i landet.

Når det er sagt, er det nettopp det eg peikte på i mitt innlegg: Denne frie, uavhengige marknadsorganismen fritt behandlingsval, som Framstegspartiet tek så sterkt til orde for å bevara og freda, utfordrar nettopp viktige, føreseielege avtalar, som f.eks. Solliakollektivet, som er ein distriktsarbeidsplass. Me er opptekne av at dette skal skje i god offentleg regi, der aktørane vender seg til sjukehussektoren og får dei avtalar som er nødvendige for å sikra heilskaplege tenester.

Eg vil ikkje gå inn i ein geografisk debatt her no, men eg registrerer at Helse Sør-Aust no styrkjer dei allereie inngåtte ytingsavtalane for 2023, slik at fleire viktige distriktsarbeidsplassar vert styrkte.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Helse Sør-Øst har sagt at de kommer til å bruke 120 mill. kr på å demme opp for det som har vært fritt behandlingsvalg. Samtidig brukte Helse Sør-Øst, ifølge regnskapene, 378 mill. kr i 2021 på fritt behandlingsvalg. Hva tenker representanten om en forskjell på 260 mill. kr? Skal helseforetaket drive billigere per plass – for de har plass, sier Arbeiderpartiet og Senterpartiet – eller blir køen lengre? Pengebruken er nemlig dramatisk mindre, både i somatikken, i psykiatrien og i tverrfaglig rusbehandling.

Hans Inge Myrvold (Sp) []: Takk for spørsmålet. Reknestykka vert mange i ein slik debatt, når me skal diskutera tal, men det er ei kjensgjerning at det er ledig kapasitet innanfor dei tildelte rammene. Den ynskjer me å utnytta i større grad, og då vil me nettopp avvikla godkjenningsordninga, som utfordrar sjukehusøkonomien i veldig stor grad. Me har faktisk ingen garantiar for korleis det vil slå ut i andre delar av helsetenestene.

Det er akkurat det Senterpartiet er oppteke av: føreseielegheit og rammer, så me veit kva alle partar har å forhalda seg til. Det er det som er ingrediensen i nettopp å sikra at det vert berekraftig. Dette reknestykket, slik det er framført, har veldig mange fleire x- og y-faktorar enn det representanten Bollestad framfører.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

Bård Hoksrud (FrP) []: I dag knuses mange drømmer og håp. Denne dagen er bare trist, og det er mange mennesker som er både redde for og lei seg over at de enten skal miste tilbudet sitt eller risikere å ikke få noe tilbud i hele tatt. I tillegg kommer vi faktisk ikke utenom at det er mange som kommer til å måtte vente i måneder ekstra, for kanskje å få vite om man har kreft eller en alvorlig hjertesykdom. Paradoksalt nok gjelder ikke dette hvis du har penger, for da kan du kjøpe deg forbi helsekøen. Og paradokset blir kanskje enda større når politikken føres av en Arbeiderparti-styrt regjering med Senterpartiet, og med SV i spissen.

Vi kjenner ikke alle konsekvensene av dagens vedtak. Det er fordi regjeringspartiene sier at det nå er opp til de regionale helseforetakene å bestemme hvem de vil inngå avtale med. Det gjør nok at mange av dem som i dag driver innenfor fritt behandlingsvalg, er forsiktige med å være kritiske, for da kan de få større problemer og kanskje risikere at det ikke blir noe anbud eller inngått noen avtale med disse.

Det tragiske er at dette rammer mange pasienter som mister tilbudet sitt, og nye pasienter som ikke vil få tilbudet i framtiden. Det rammer også lokalsamfunn. Kragerø, Notodden, Tysnes og Jevnaker er bare noen av de stedene som nå risikerer at mange viktige kompetansearbeidsplasser blir borte – kommuner som trenger flere, ikke færre, arbeidsplasser. Det er ganske utrolig. Det regjeringspartiene vil nå, er ikke at disse plassene blir bevart i de kommunene.

Jeg har hørt at representanter fra regjeringspartiene har stått på denne talerstolen og sagt at pengene kommer, og det blir ikke færre pasienter. Da må man i hvert fall se litt til fakta. På Lovisenberg er det 67 ukers ventetid for koloskopi. Basert på antall henvendelser som sykehuset sender fra seg, vil køene kanskje øke med et halvt år. Dette ønsker de at helseforetakene selv skal gå ut med. Det anbudet som Helse Sør-Øst la ut nå, dekker bare ca. en fjerdedel av hva fritt behandlingsvalg dekker.

Fakta er at det er flere pasienter som må stå lenger i kø for å få behandling. Ventetiden har gått opp til et år for noen av de viktige somatiske helsetjenestene, og vi har bare dekt en fjerdedel av volumet som fritt behandlingsvalg dekker. Det er ytterligere ca. fire til seks måneders ventetid når de som i dag får undersøkelse i fritt behandlingsvalg, skal over i det offentlige. Spør enhver fagperson – det å gå med udiagnostisert kreft i halvannet år er for mange forskjellen mellom kurerbar kreft og ikke-kurerbar kreft. Det er det det handler om.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Even A. Røed (A) []: I 2022 var ordningen, altså fritt behandlingsvalg, på 500 mill. kr. i Helse Sør-Øst, uttalt av dem selv. Det er omkring 30 pst. økning fra året før. Jeg tror representanten Hoksrud er fornøyd med det – han er nok glad for at privatiseringen skyter fart. Samtidig står det i snitt 100 senger ledig i Helse Sør-Øst innenfor TSB. Da er spørsmålet: Hvordan ser Fremskrittspartiet for seg at dette ikke går ut over sykehusene våre?

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg er ikke så opptatt av hvem som leverer tjenesten. Jeg er faktisk opptatt av at pasientene får behandling, og at de får behandling raskere. Det som er resultatet etter at vi har hatt Arbeiderpartiet ett år i regjering, er lengre køer for å få fastlege og lengre køer for å få sykehusbehandling. Det kommer til å bli lengre sykehuskøer for å få de behandlingene som jeg sa i stad, hvor man altså venter at køen vil øke med et halvt år. Det er Arbeiderpartiets politikk – la folk stå i kø, slik at det er en reserve der som må vente på å få behandling. For Fremskrittspartiet er det faktisk viktig å behandle menneskene, og pasientene, og derfor foreslår vi både mer til fritt behandlingsvalg og mer til de offentlige sykehusene. For det handler om samspillet, i tillegg til å bruke den ideelle kapasiteten som vi også har, og som vi også ønsker å styrke.

Even A. Røed (A) []: Helse Sør-Øst sier selv at dette går ut over arbeidet deres med å budsjettere og med å bemanne. Helsepersonell er noen av de viktigste vi har. Summen av helsepersonell er de helsetjenestene vi har, òg dimensjonering av tilbudet i sykehusene – det er åpenbart når det står 100 ledige plasser i TSB. Hvorfor er det slik at Fremskrittspartiet ikke tar Helse Sør-Øst og de andre regionale helseforetakene på alvor?

Bård Hoksrud (FrP) []: Det er ikke verre enn at hvis det er 100 ledige plasser, burde det offentlige sørge for at man får brukt den ledige kapasiteten. Jeg oppfatter at vi har et offentlig helsevesen som er offensiv, og som vil bruke kapasiteten. Men det som er tragisk, er at vi nå har en regjering som er mest opptatt av system og ideologi, framfor å være opptatt av at pasientene får behandling raskest mulig. Det er hva Fremskrittspartiet er opptatt av. Vi ønsker ikke at 240 000 mennesker skal fortsette å stå i kø – og at det antallet skal øke – og at vi er 230 000 som står og venter på å få en fastlege. Etter at vi fikk en rød-grønn regjering, med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV, skal folk stå lenger i kø, og de skal vente for å få behandling. Fremskrittspartiet er opptatt av å behandle folk, og derfor vil vi bruke mer penger på helsetjenestene, både offentlige og private, og bruke den ledige kapasiteten som er der.

Hans Inge Myrvold (Sp) []: Eg trur eg berre må starta med å avkrefta at dette står og fell på eit ideologisk punkt. Dersom ideologi skal leggjast til grunn i debatten, som Framstegspartiet talar så mykje om, veit me òg kva ideologi som ligg til grunn for representanten Hoksruds innlegg og meiningar i denne saka.

Spørsmål: Representanten ber ofte fram både enkeltpasientar og pasientgrupper i denne salen. Samstundes veit me gjennom mange sterke, faglege tilrådingar at godkjenningsordninga for fritt behandlingsval ikkje når dei målsetjingane som Framstegspartiet òg var med på å leggja til grunn attende i 2015. Ser ikkje representanten at godkjenningsordninga for fritt behandlingsval både utfordrar og prioriterer bort viktige behandlingstilbod til pasientar slik ho er organisert i dag?

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg registrerer at representanten er veldig opptatt av at dette ikke er noe ideologisk fra Senterpartiets, Arbeiderpartiets eller SVs side. Da registrerer jeg bare det representanten Cecilie Myrseth sa tidligere om at én penge bort fra det offentlige over til det private er privatisering og mindre helsetjenester til befolkningen.

Vi registrerer og vet at det å levere som privat til det offentlige helsevesenet er langt rimeligere enn i det offentlige. I Fremskrittspartiet er vi mye mer opptatt av at pasientene skal få behandling. Vi mener fritt behandlingsvalg er et godt supplement og et godt tilbud til pasientene. Det fritt behandlingsvalg faktisk har vist, er at man kan jobbe litt utenfor boksen, få til nye løsninger der man faktisk behandler pasientene enda bedre – at man blir raskere frisk. Det er viktig for pasientene, og det er pasientene som er det viktigste for Fremskrittspartiet, og ikke systemet og motstand mot private.

Marian Hussein (SV) []: Jeg har veldig lyst til å tro på representanten Hoksrud når han sier at det er pasientene som er viktigst for ham, og ikke systemet. Samtidig satt jeg her i går og hørte representanten sammenligne våre mest spesialiserte helsetjenester med kjøp av brød og melk – og skvatt i stolen.

Det vi vet fra rapporter fra Helsetilsynet, statsforvalteren og media er at noen av helsetjenestene staten har betalt for, ikke har levert den kvaliteten som de mest sårbare pasientene trenger. De har ikke hatt tilsyn av leger, psykologer eller fått den nødvendige helsehjelpen. Hvilket inntrykk gjør det på representanten at de mest sårbare pasientene ikke fikk den tjenesten og hjelpen de trengte i livets vanskeligste dager?

Bård Hoksrud (FrP) []: Tusen takk for det spørsmålet. Jeg er opptatt av at alle pasienter skal få den behandlingen de skal ha. Det er det som er flott og fint med at vi har kontrollorganer som nettopp skal sikre at pasientene blir ivaretatt på den gode måten de skal.

Jeg tror representanten Hussein, hvis man skal være real og redelig, skal ta med seg at det også skjer feil i offentlig helsevesen. Det er altså statsforvaltere som er sterkt kritisk til hvordan ting foregår både i kommuner og på sykehus rundt omkring.

Alle, uavhengig av om de er private, offentlige eller andre, må sørge for at man leverer de tjenestene man skal, og hvis de ikke gjør det, får det konsekvenser. Det er bare å nevne Grue kommune. Vi har en regjering som ikke har villet ta tak i og sørge for å rydde opp i det vi har sett der, som jeg mener er kjempealvorlig, og som har gått ut over pasienter og behandlingen til pasienter. Så det skjer dessverre på begge steder, men det er da vi skal ha kontrollorganer og sikre at pasientene får den gode tjenesten de skal. Fordelen med de private er at de da ikke får lov til å levere lenger. I det offentlige vil de fortsatt kunne levere tjenestene.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

Marian Hussein (SV) []: Politikk handler om å prioritere. Politikk handler også om ideologi og hvilke prinsipper som skal ligge til grunn for fordeling av ressurser. Ressurser som penger og helsepersonell er mangelvare. Derfor må vi bruke fellesskapets ressurser til å løse våre oppgaver på en god nok måte.

Samtidig er det et paradoks at det er de mest sårbare pasientgruppene høyresiden dytter foran seg for å oppnå økt privatisering. Helsetilsynet pekte i 2015 på utfordringer knyttet til grensen mellom Helfos tilsynsmyndighetsansvar for å føre kontroll med virksomhetene i fritt behandlingsvalg og Helsetilsynet. Solberg-regjeringen valgte å ikke forbedre sin daværende reform etter høringen.

Tilsynserfaringer har vist at grenseoppgangen mellom Helsetilsynets og Helfos rolle i flere tilfeller har vært utfordrende. Det har ifølge Helsetilsynet også vært tilfeller der det er avdekket brudd på vilkårene som lå til grunn for godkjenningen av driften, og på de forpliktelsene virksomhetene har påtatt seg ved avtaleinngåelse med Helfo, noe som ikke i tilstrekkelig grad ble fulgt opp. Eksemplene har vært bemanning og kompetanse. Ansvaret for å rette opp vilkårsbruddet hviler først og fremst på virksomheten selv.

For de kommersielle er det andre interesser enn rettferdighet som ligger til grunn for deres virksomhet. Det svekker tryggheten for oss alle. Syke mennesker og mennesker med rusutfordringer trenger hjelp, og da kan vi ikke utsette de mest utsatte for uforsvarlig helsehjelp.

Under høringene kunne ikke NHO eller de som representerte de private aktørene, fortelle hvilke nyvinninger deres medlemsorganisasjoner hadde bidratt med. Samtidig kunne Sollia-stiftelsen fortelle at de har drevet rusbehandling i 52 år med gode resultater, og at ordningen med fritt behandlingsvalg har hatt uheldige konsekvenser for de ideelle aktørene med avtale, som f.eks. Solliakollektivet. Statsforvalteren har også flere ganger avdekket at aktører som WeCare Omsorg har brutt forsvarlighetskravet.

Vi maner regjeringen til å påse at nye anbud bør forbeholdes ideelle, og viser til tidligere stortingsvedtak om å prioritere ideelle aktører. På den måten sikrer vi at det er de viktige aktørene som får avtaler.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Det er mange rusavhengige som venter på behandling i institusjoner, og de går usikre tider i møte. Jeg tar sterkt avstand fra påstander om at Høyre dytter disse pasientene foran seg. Det var faktisk Høyre, sammen med Fremskrittspartiet, som ga disse pasientene – endelig – en valgfrihet og en ny rettighet.

Fra 1. januar 2023 går kapasiteten ned. Det er inntaksstopp i institusjoner som faktisk gir disse sårbare pasientene et tilbud. Er dette virkelig forsvarlig? Når regjeringen avvikler denne pasientrettigheten, gjøres det uten en plan for hvordan dette tilbudet skal ivaretas. Vi vet at ventetidene er lange, og køene øker. Hvorfor vil ikke SV avvente sitt ideologiske korstog mot dette tilbudet?

Marian Hussein (SV) []: De som kjenner SV – og meg – vet at vi ikke bedriver korstog, men vi er opptatt av at hver krone offentligheten bruker, faktisk skal gå til helsehjelp og skal komme fellesskapet til gode. Det vi vet, er at kommersielle aktører ikke har de samme interessene. De drives av inntjening. Samtidig er det slik at de ideelle aktørene og aktører som har gjort viktig nybrottsarbeid, som f.eks. Solliakollektivet og andre ideelle aktører, har fortalt at de har tapt på fritt behandlingsvalg, og at de har kapasitet. Vi stoler også på helseforetakene når de forteller at de har kapasitet både «in-house» og i samarbeid med de aktørene som allerede har avtaler med helseforetakene.

Så jeg tenker at her er det et fagmiljø som har stått samlet og sagt det, og da stoler jeg på det.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Takk for svaret. Det var egentlig todelt. Jeg vil minne om at helsekroner som er gitt til institusjoner som tilbyr helsehjelp, faktisk gjør at pasientene får behandling.

Når det gjelder en plan, skjønner jeg at representanten stoler på at helseforetakene har en plan. Jeg kan ikke se at regjeringen har en plan for å dekke opp denne kapasiteten. Så jeg vil gjerne få vite: Hvor mange tilbud går ut av de tilbudene som nå avvikles?

Marian Hussein (SV) []: Siden jeg bare er en enkel stortingsrepresentant og ikke regjeringsmedlem eller statsråd, antar jeg at dette spørsmålet om kapasitet og antall er noe representanten kan rette til ansvarlig statsråd. Men det vi har fått opplyst i høringene og høringsnotatene – som også representanten har anledning til å lese – er at de som har drevet rusbehandling i lang tid, og særlig de ideelle, har hatt underbelegg og fortalt at de har kapasitet. Dermed har både helseforetakene og de avtaleaktørene som har kapasitet, gitt den beskjeden.

Når det gjelder pasientsikkerhet, handler det også om at veldig mange av disse aktørene ikke har hatt riktig type bemanning og kompetanse, og det har også statsforvalteren slått fast. Så jeg anbefaler representanten å lese høringsnotatene som er i saken.

Morten Wold (FrP) []: Under høringen om fritt behandlingsvalg sa en lege fra Colosseumklinikken at det ville være fare for liv og helse å avvikle denne ordningen. Representanten Husseins eneste svar på det var at hun syntes man skulle holde seg for god for slik retorikk – uten å ta hans bekymringer og advarsler på alvor. Derfor må jeg spørre representanten om det er slik å forstå at hun mener at hun vet bedre enn fagfolk som jobber med pasienter hver dag.

Marian Hussein (SV) []: Jeg synes fortsatt at man skal være forsiktig når man tegner et bilde av den typen. Akkurat det samme spørsmålet stilte jeg til ansvarlige aktører i Helse Sør-Øst, da de kom senere i høringen. De kunne fortelle at Helse Sør-Øst hadde gått til anskaffelse av den type kapasitet som Colosseumklinikken tilbød, og at Colosseumklinikken ikke var en del av dem som hadde fått avtale med Helse Sør-Øst, men at de hadde andre aktører, og da kunne ivareta de tjenestene. Dermed tenker jeg – og er trygg på – at pasienter som tilhører Helse Sør-Øst, blir godt nok ivaretatt av dem som har både sørge-for-ansvar og beredskapsansvar i Helse Sør-Øst.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

Seher Aydar (R) []: Høyresiden kritiserer avgjørelsen om å avvikle fritt behandlingsvalg for å være ideologisk motivert, og det kan de godt gjøre, for dette er et ideologisk spørsmål. Innføringen av fritt behandlingsvalg var et resultat av ideologi, en ideologi som fremmet premiss om å slippe markedskreftene løs. Nå er det heldigvis et annen flertall i Stortinget, og opprydningsarbeidet er i gang.

Å avvikle ordningen som blir kalt fritt behandlingsvalg, er en god begynnelse. Dette er et første skritt. Det er ikke riktig, som flere partier har sagt, at det betyr at det ikke vil være noen private i helsevesenet vårt. Jeg skal være den første til å innrømme at vi i Rødt mener at neste steg bør være å få de kommersielle aktørene helt ut av velferden, for profittmotiverte aktører har ikke noe i velferden å gjøre, men det er faktisk ikke det som skjer i dag.

Skattepenger bevilget til helse skal ikke gå til å bygge private milliardformuer. De skal gå til helse og velferd til innbyggerne våre og til å styrke kompetansen og arbeidsvilkårene til de helsearbeiderne som jobber i helsetjenesten. Da kan vi ikke la kommersielle aktører tappe det offentlige for midler og ressurser.

Hver gang det vurderes politiske tiltak som innskrenker muligheten til å tjene seg rik på velferden, roper velferdsprofitørene og deres støttespillere om mangfold som forsvinner og pasienter som vil stå uten tilbud. Det er en knallhard skremselspropaganda fra dem som vil hegne om velferdsprofitørene.

Når høyresiden argumenterer mot avviklingen av fritt behandlingsvalg, trekker de fram at private sikrer mangfold. Men det mangfoldet er det ikke de kommersielle aktørene som står for. Vi ser gang på gang at de små aktørene kjøpes opp av store konsern, som eier større og større markedsandeler, og for private konsern er økonomisk gevinst hovedmotivet for å gå inn i velferden. De er villige til å kompromisse på kvalitet og de ansattes arbeidsvilkår for å sikre inntjening. De presser også ut ideelle. Det er i hvert fall ikke mangfold. Det er kommersiell ensretting. La oss være helt åpne om at det er et stort skille mellom ideelle aktører og kommersielle aktører. Private er altså ikke bare private.

Det mangfoldet høyresiden peker på, er det de ideelle som står for, og det er det viktig å ta vare på. Vi forventer at regjeringen følger opp avviklingen av fritt behandlingsvalg med å sikre gode og stabile avtaler med ideelle aktører. Å avvikle fritt behandlingsvalg sikrer at helseforetakene igjen har kontroll over egne midler.

Markedstenkningen gjennomsyrer hele sykehussystemet vårt, og helseforetaksmodellen er bygd på markedsøkonomiske prinsipper. At tilbudene innen rus og psykisk helse mange steder er tynt, skyldes ikke mangel på private innslag. Nå må vi heller sørge for å legge markedstenkning til side og la befolkningens behov, fagfolks vurderinger og politiske føringer være det som former tjenestene våre.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Det er nok godt kjent at partiet Høyre og partiet Rødt ser litt ulikt på hvordan den gode samhandlingen mellom offentlige og private kan være i velferdstjenestene.

Det jeg merket meg, og som jeg ønsker et svar på fra representanten Aydar, er at hun sa at skattepenger går til velferdsprofitører, og at skattepenger går til å øke størrelsen på de private eiernes lommebøker. Jeg stemte sammen med Rødt i stortingssalen i forrige periode for at det skulle gjøres en offentlig utredning nettopp av om skattekronene bevilget til velferd, går til velferd. Den NOU-en var helt tydelig: Skattepenger til velferd i Norge går til velferd.

Hvordan kan representanten Aydar stå her i Stortinget og si det motsatte?

Seher Aydar (R) []: Den NOU-en som representanten peker på, sa først og fremst, etter 2 års arbeid og 600 sider med rapport, at de ikke hadde fullstendig kontroll over pengestrømmen, og at det var vanskelig å kartlegge den. Det mener jeg vi skal ta på fullstendig alvor. Den viste også at det finnes penger som tas ut av velferdstjenestene. Spørsmålet er bare hvor mye man synes det er, og hvor mye som er for mye. Realiteten er at det tas milliarder ut av velferdstjenestene våre hvert eneste år som havner i private lommer. Det er de kommersielle aktørene som står for det.

Det er viktig å påpeke at det er det offentlige som har hovedansvaret, med innslag av ideelle aktører. Det er det jeg ikke forstår med å være tilhenger av kommersielle aktører. De ideelle aktørene er private, men de driver «non-profit», de har ikke et profittmotiv. Det mener jeg er en fin måte å la de private ta del i offentlige velferdstjenester på, uten at noen skal tjene seg rike på det.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Den grunnleggende årsaken til at Høyre innførte fritt behandlingsvalg, handlet ikke om aktørene eller selskapene. Det handlet om pasientene. Men når vi først snakker om aktørene: Det er litt merkelig at partier som ønsker trygge, gode helsetjenester for pasienter, nærmest fremstiller det som at det er bedre at de selskapene som skal levere tjenestene, går med underskudd enn med overskudd. NOU-en var veldig tydelig på at man ikke har store overskudd når man leverer velferdstjenester i Norge. Man balanserer akkurat slik man må gjøre for å sikre trygge arbeidsplasser og for å sikre pasientsikkerheten og det som skjer i institusjonene.

Jeg har lyst til å spørre representanten Aydar en gang til: Hvordan tror hun det virker på de der ute, også ansatte, som hver eneste dag går på jobb for å levere gode helsetjenester, at de stadig omtales som «velferdsprofitører» av partiet Rødt?

Seher Aydar (R) []: Jeg tror de ansatte er veldig klar over at det ikke er de ansatte vi snakker om, men eierne, som kanskje sitter i et annet land, og som gjennom et oppkjøpsfond tjener seg rike på norske velferdstjenester. Det er de ansatte veldig klar over, og det er jeg glad for.

Jeg kan gjenta at velferdstjenesteutvalget oppsummerte med at de ikke hadde fullstendig kontroll på pengestrømmen. Det er realiteten. Den andre realiteten er at noen av de aller rikeste i Norge er velferdsprofitører. De har blitt rike gjennom å drive velferdstjenester kommersielt. Hovedforskjellen her går på om de har et profittmotiv eller ikke. Jeg mener at det er et motiv som ikke tilhører velferdstjenestene våre.

Det er viktig for oss å påpeke at det er vanskelig med fritt behandlingsvalg når man skal velge og ikke vet hva slags tilbud det er, fordi de reklamerer og lager nettsidene sine selv. Selv Høyre bommet på det da Erna Solberg og Bent Høie startet valgkampen på en institusjon som i etterkant viste seg å ha omfattende svikt, og som til og med hadde drevet et helt år uten godkjenning. Så det er ikke så enkelt.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg må starte med å si at jeg dessverre må gratulere partiet Rødt med fullt gjennomslag i avviklingen av fritt behandlingsvalg. Det er godt gjort når man verken sitter i regjering eller er støtteparti.

Rødt har lenge snakket om at de kjemper for de svakeste i samfunnet. Da må jeg be representanten om å se seg selv i speilet når de nå ser konsekvensen av politikken de fører, hvor man avvikler tilbudet fra Barnas Fysioterapisenter. Det betyr at Sanna på sju år og Emma på åtte år med CP ikke lenger får sterkt nødvendig helsehjelp. Mener representanten at det å fjerne tilbudet til Emma og Sanna er å hjelpe de svakeste i samfunnet? Nå har representanten pratet varmt om de ideelle, men dette er altså en ideell organisasjon som på grunn av fritt behandlingsvalg ikke lenger får muligheten til å levere tilbud til disse barna. Det er konsekvensen av Rødts politikk, og det er i hvert fall ikke, slik jeg oppfatter det, å ta de svakeste og dem som trenger behandling, på skikkelig alvor.

Seher Aydar (R) []: Selvfølgelig vil jeg ta æren for ting som jeg synes er bra, men for å være helt ærlig, så var det flere partier som helt fra dag én kritiserte fritt behandlingsvalg, og evalueringen av reformen ga grunnlag for det samme.

Så vil jeg kommentere det med Barnas Fysioterapisenter. Det er viktig at de blir ivaretatt, og jeg er glad for at regjeringen har tatt tak i det og skal sørge for at de får en avtale, slik at de ideelle organisasjonene, de ideelle tilbudene, som er til for de mennesker som trenger det, og som er i velferdssektoren for faktisk å gjøre en god jobb, fortsatt blir sikret. Det mener jeg er viktig, og jeg er glad for at regjeringen også ser det slik.

Og jeg må si at flere mennesker ville fått helsehjelp hvis ikke den forrige regjeringen hadde bygget ned helsetjenestene våre gang på gang. Det håper jeg nå at den nye regjeringen tar tak i og fjerner etterslep og bygger opp offentlig velferd mer enn det den forrige regjeringen gjorde.

Bård Hoksrud (FrP) []: Når jeg nå hører på representanten, sier hun at det skal man klare å få en avtale på, men det finnes jo andre – Modum Bad, som leverer kjempeviktige tjenester til pasienter. De har sagt til meg at dette hadde de aldri fått til hvis det ikke hadde vært for fritt behandlingsvalg, som gjorde at man kunne tenke litt utenfor den firkantede offentlige boksen.

Da er spørsmålet tilbake til representanten, som prater varmt for de ideelle: Hvordan mener man det er riktig å sørge for å ta bort et tilbud fra pasienter, som man brukte mye lengre tid på før, da man gjorde det på den gamle, tradisjonelle måten? På grunn av fritt behandlingsvalg, på grunn av forskning og at man følger med på hva som foregår, får man et bedre tilbud til pasientene.

Da sier jeg igjen: Rødt prøver å framstå som et parti som er opptatt av de svakeste i samfunnet, men er de første til å sørge for at mange av de svakeste er de som får det dårligste tilbudet ved faktisk å ha vært frontkjemperen for å legge ned fritt behandlingsvalg.

Seher Aydar (R) []: Det er jo direkte feil at det er de svakeste det går ut over. Tvert imot er det sånn at helseforetakene har full mulighet til å lage avtaler med de ideelle og reversere avtaler kun for de ideelle, slik at det er de som er i helsetjenesten for å gi tilbud, ikke for å tjene penger, som faktisk er der. Og så finnes det heldigvis avtaler også med Modum Bad. Det tror jeg helseministeren etter hvert kan avklare nærmere. Jeg er helt enig i at det er et viktig tilbud, og jeg synes det er riktig og viktig at slike supplerende tilbud for offentlige helsetjenester, fortsatt er i tjenestene våre. Det kommer vi i Rødt til å fortsette å kjempe for. Og vi må også huske at det er de kommersielle som har truet de ideelle gang på gang. Det er ikke det offentlige som gjør det.

Presidenten []: Replikkordskiftet er avsluttet.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: På vegner av Venstre vil eg òg nytte høvet til å starte med å gratulere regjeringa med eit gjennombrot i ei sak som er symptomatisk for det denne regjeringa faktisk har kome til makt på, nemleg å ønskje å avvikle, reversere og skru klokka tilbake til slik det var før. Eg vil gå i rette med dei som meiner at denne regjeringa ikkje oppnår resultat og ikkje får til noko. Det klarer denne regjeringa.

Dessverre går det i dette tilfellet ut over nokre av dei svakaste gruppene i samfunnet vårt. Reforma for fritt behandlingsval har vore spesielt viktig innanfor psykiatri- og rusfeltet. Det syner òg evalueringsrapportane som har vore laga i samband med denne reforma. Ho har bidrege til auka valfridom, både når det gjeld val av behandlingsstad og gjennom at private aktørar tilbyr alternative tilnærmingar og behandlingsmetodar, spesielt innanfor psykisk helsevern, rusmiddelbehandling og rehabilitering, som er tema seinare i dag. For nokre pasientar har dette vore heilt avgjerande.

Éin ting er sjølve avviklinga, som er så ideologisk viktig for fleirtalet i denne salen at avvikling har blitt eit mål i seg sjølv, men ein annen og endå meir alvorleg ting er tempoet og måten det skjer på. I fleire spørsmål til regjeringa og statsråden har Venstre teke opp bekymringa vår rundt konsekvensane av den raske avviklinga av fritt behandlingsval og det vi veit dermed blir ei nedbygging av kapasitet innan psykiatri- og rusfeltet. Det er bekymringsfullt å høyre at regjeringa gong på gong seier at dei styrkjer behandlingskapasiteten, når det faktisk er det motsette som skjer. Det er gode institusjonar som leverer høgare kvalitet enn nokon andre som no blir ramma. La meg ta to døme:

Modum Bad, som har levert tenester innanfor psykisk helsevern i fleire tiår og har den høgaste kvaliteten i landet, må no ta ned kapasiteten sin med 10 pst. – i ei tid då behovet er større enn nokon gong, og regjeringa seier at talet på døgnplassar skal auke. Helse Sør-Aust brukte altså over 380 mill. kr på fritt behandlingsval i 2021. No skal dei bruke 120 mill. kr for å kompensere for bortfallet av fritt behandlingsval – det er under ein tredjedel av pengane – også i den delen som er øyremerkt til psykiatri- og rusfeltet. Dette kjem til å bety dårlegare tilbod til dei som treng det mest.

Eit anna døme er Vangseter, som har drive god behandling av rushavhengige gjennom 36 år, som har små marginar, som driv med høg kvalitet og som har hatt fullt belegg og tilstrøyming av pasientar etter pandemien. Det er ein institusjon som no står i fare.

Dette er alvorleg. Den raske avviklinga av fritt behandlingsval er etter Venstres syn uansvarleg, og eg forventar faktisk at dette blir gjort på ein annan måte, sjølv om prinsippavgjerda no er teken. No skjer det i feil rekkjefølgje.

Venstre sit ikkje i komiteen. Vi går imot tilrådinga frå fleirtalet. Vi støttar framlegga nr. 1–5 og også laust framlegg nr. 8, som er lagt fram i salen i dag.

Svein Harberg hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Tove Elise Madland (A) []: Media har avslørt at alt ikkje er som det skulle vere i ein del institusjonar under fritt behandlingsval. Me høyrer om uforsvarleg behandling og at det er brot på pasientrettar – eg nemner Englegård og Addictologi Akademiet. Meiner Venstre at dette er slik det skal vere, og synest Venstre at dette er ein god måte å vareta sårbare menneske på? Venstre er jo veldig oppteke av autonomien til brukaren.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Sjølvsagt skal pasientane få eit fullgodt tilbod, og det er gjort funn i private institusjonar som ikkje er til å leve med. Det er ikkje godt nok. Kvaliteten må vere fullgod uavhengig av om tilbodet skjer i ein offentleg, privat eller ideell institusjon. Men det er ikkje det denne saka handlar om. Kvalitetskrava skal liggje der uansett. Eg meiner det er farleg å tru at fordi det finst dårlege døme innanfor det private, vil ein få slutt på det prinsipielt. Vi veit òg at det finst mange hjarteskjerande døme på dårleg handsaming i det offentlege helsevesenet, og det er like alvorleg som i det private. Eg har iallfall til gode å sjå at det skal vere ein prinsipiell forskjell på dårlege og gode tilbod i det private og det offentlege. Kvalitetskrava må liggje der uansett.

Tove Elise Madland (A) []: Tusen takk for svaret. Eg skjønar at Venstre ønskjer at ordninga med fritt behandlingsval skal fortsetje, men har Venstre nokre konkrete forslag til forbetringar, eller vil ein at dette skal fortsetje med dei ulike uheldige konsekvensane det har?

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Vi treng meir kunnskap, vi treng meir innsikt og openheit i kva som føregår i helsevesenet. Vi treng klageordningar, vi treng ei ramme rundt dette som gjer at vi får mykje betre innsikt i korleis behandling føregår. Men – og då er eg tilbake til det – det må gjelde både i dei private institusjonane og i det offentlege helsevesenet, for eg trur vi finn tilsvarande døme på dette der. Spesielt er det etter vårt syn viktig innanfor psykiatri og rus, der vi veit at det er ingen kvikkfiks uansett kvar ein gjev behandlinga. Det er behandlingar som går føre seg over lang tid, det er behandlingar som stiller veldig store krav til korleis det blir gjort, og der vi veit at mange pasientar i dag får eit for dårleg tilbod innanfor både det offentlege og det private. Samtidig veit vi at private institusjonar har vore med og fornya, brakt faget framover og brakt ny kunnskap inn som no må inn i heile systemet, også det offentlege, eksempelvis Vangseter.

Marian Hussein (SV) []: Representanten sa at private aktører har utviklet helsetilbud. Det er vel ideelle aktører, som Solliakollektivet, som jeg snakket om i mitt innlegg, som har utviklet tilbudet. De ideelle aktørene har også lidd store tap på grunn av denne reformen for fritt behandlingsvalg fra høyresiden.

Representanten var også i sitt innlegg opptatt av Modum Bad. Det er også en aktør som har fått en større prosentøkning i sin avtale med det offentlige. Jeg oppfatter Venstre til veldig ofte å være opptatt av kunnskap. Hvilket inntrykk gjør kunnskapen om de bruddene som Helsetilsynet og Statsforvalteren har påvist når det gjelder manglende helsepersonell og kompetanse for de mest sårbare pasientene, på representanten? Denne privatiseringsreformen har virkelig utfordret de faglige anbefalingene.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Eg er ikkje einig i det bildet som blir teikna her. Eg vil bl.a. syne til den evalueringsrapporten som er gjort av ordninga for fritt behandlingsval. Han viser nettopp det at spesielt innanfor psykiatri og rus har ordninga faktisk vore med og gjeve pasientane eit betre tilbod. Det er òg heilt rett som det blir sagt: Det er store, gode institusjonar, både private institusjonar og ideelle institusjonar, som har jobba på felta psykiatri og rus over lang tid og over fleire tiår har bygd opp tunge kompetansemiljø. Når vi veit at dei kan gje fleire pasientar eit betre tilbod på noko som det er mangel på i det offentlege, at dei i både mengd og kompetanse kan gje gode tilbod, så blir det samla pasienttilbodet rettare. Når f.eks. no Modum Bad blir utsett for at budsjettrammene blir kutta kanskje med to tredjedelar i kjøp frå Helse Sør-Aust på psykiatri og rus frå eit år til eit anna, er det klart at dette vil bli dårlegare for pasientane.

Seher Aydar (R) []: Det er riktig at ideelle innenfor rus og psykisk helse har spilt en viktig rolle i fagutviklingen og kommer med tilbud, og de gjorde det før fritt behandlingsvalg i det hele tatt var et tema i samfunnet vårt. De gjorde det helt uavhengig av det.

Representanten sier at det fortsatt er mye vi ikke vet, eller at det var behov for kartlegging – jeg husker ikke akkurat begrepet som ble brukt – men det er en del vi vet. For eksempel vet vi, etter høringsinnspill fra flere helseforetak, at Helfo ikke er i stand til å kvalitetssikre. Vi vet at det finnes eksempler på institusjoner som gang på gang har tilbydd ganske viktig helsehjelp til sårbare mennesker, men som ikke har hatt godkjenning, hvor det ikke vært på plass kvalitetssikring, bemanning osv. Det skaper store utfordringer.

Ser representanten at det er et gode at man har bedre rammer rundt tilbudet til mennesker som så sårt trenger det?

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Ja, rammer og betre rammer bør vi ha, men dei rammene bør ikkje vere slik at dess meir pengar som blir brukte i det offentlege og dess mindre som blir brukte av private og ideelle organisasjonar, dess betre er det, slik det bl.a. blei sagt av representanten frå Arbeidarpartiet i stad: at kvar krone teken frå det private kan ein juble for, for då blir det ei krone meir til det offentlege. Det er ikkje sånn det fungerer, spesielt ikkje for psykiatri og rus.

Det som er det store problemet innanfor psykiatri og rus, som eg trur vi vil vere einige om, er at det har vore nedprioriterte felt innanfor helsevesenet over mange, mange år. Vi har systematisk gjeve eit dårlegare tilbod til pasientar innanfor psykiatri og rus enn vi har gjort innanfor somatikk. Det har vi gjort over veldig mange år. Fritt behandlingsval har vore med og løfta kapasiteten og kvaliteten på tilbodet på desse områda. Det står no i fare for å bli bygd ned. Det får vi direkte tilbakemeldingar om viss ein snakkar med institusjonar, som eksempelvis Vangseter, Modum Bad og andre institusjonar på området.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Kristoffer Robin Haug (MDG) []: I den grønne helsepolitikken er det det offentlige tilbudet som utgjør ryggraden i helsevesenet, men supplert av det private og da spesielt ideelle aktører. Vi er glad for at regjeringen vil ta tak i og gå gjennom ordningen med fritt behandlingsvalg, for vi vet det er noen områder hvor private aktører helt naturlig har prioritert de mest lønnsomme prosedyrene, som gjør at kompetanseutvikling, rekruttering og lønnsomhet i det offentlige har blitt skadelidende. Det er det viktig å ta tak i, men vi er nødt til å se på fornuften i dette og ikke la ideologien trumfe alt. På psykisk helse, rus og flere andre områder ser vi at fritt behandlingsvalg har vært garantisten for valgfrihet og å få et individuelt tilpasset tilbud, som mange er helt avhengig av.

Vi er særlig kritisk til at denne ordningen nå skal avvikles så raskt, uten at man har funnet gode erstatninger og kan ta overgangen på en myk og kontrollert måte. Dette rammer særlig distriktene. Ringerike kommer til å miste et spesialistsenter, et viktig hjertetilbud lokalt. Vi får høre at langsiktige avtaler og offentlige tilbud er det man tenker at skal erstatte dette, men det kommer ikke noe nytt tilbud på Ringerike. Det kommer ikke noen ny avtalehjemmel på Hønefoss. Med forslaget fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV må disse pasientene flyttes til Asker og Oslo. 1 500 pasienter sendes over Sollihøgda hvert år. Det er verken bra for mennesker eller for miljø. Tenk da hvordan det samme skjer i de virkelige distriktene rundt omkring i landet, hvordan det vil gå i nord, med mørketid og snødekte veier. Merk mine ord: Ventetidene vil eksplodere.

Derfor støtter vi de utmerkede forslagene fra høyresiden i dag, om å gjøre denne overgangen på en mye mer fornuftig måte og ta mange forbehold. Vi håper så mange som mulig vil støtte det, for en god blå-grønn helsepolitikk.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Even A. Røed (A) []: Jeg synes representanten starter veldig friskt med å beskrive noe som ligner på Arbeiderpartiets helsepolitikk, og det er at vi gjennom gode, langsiktige avtaler med private og ideelle, med det offentlige som hovedleverandør, skal levere gode tjenester til folk der ute. Jeg synes ikke avslutningen er like imponerende, for hvis vi hører på f.eks. Statsforvalteren i Vestfold og Telemark, som peker på at bruddene er både hyppigere og mer alvorlige hos FBV-aktørene enn i det offentlige helsevesenet, er spørsmålet hvordan representanten kan stille seg bak en sånn type ordning, som faktisk bidrar til både større og mer alvorlige brudd enn i det offentlige. Hvordan kan han stå bak det i dagens behandling?

Kristoffer Robin Haug (MDG) []: Jeg deler representantens bekymring for disse avvikene fra hva som er god praksis i helsevesenet, og er nettopp derfor enig i at det er lurt å ta en god gjennomgang av ordningen. Det vi er kritisk til, er måten den avvikles på, som vi mener faktisk ikke er en forsvarlig måte å gjøre det på. Som vi vet, er det heller ikke bare fryd og gammen i det offentlige helsevesenet. Senest forrige måned kunne vi lese om Aurora i Oslo, som har ME, og som er lagt inn på et offentlig sykehjem under uverdige forhold. Det er ikke gitt at bare ting kommer under offentlig regi, vil alt løse seg på magisk vis. Derfor trenger vi gode gjennomganger også av dette.

Even A. Røed (A) []: Det er ingen tvil om at vi trenger gode gjennomganger av hvordan kvaliteten er, men det er heller ingen tvil om at langsiktige avtaler der man har et tettere samarbeid med helseaktørene, vil føre til at man får både bedre bruk av pengene, bedre kvalitet og bedre kontroll, og at disse tingene henger bedre sammen. Disse gjennomgangene er gjort. Vi har flere gjennomganger på at fritt behandlingsvalg ikke har fungert etter intensjonen. Vi har også utvidet avviklingsperioden med seks måneder etter høringene, noe som er viktig og bra. Derfor synes jeg det er rart at man ikke støtter en avvikling nå, der vi kan få fortgang i å styrke den offentlige helsetjenesten og styrke samarbeidet mellom de ulike aktørene. Jeg stusser fortsatt på argumentasjonen for hvorfor man nå ønsker enda mer gjennomgang og gjøre denne prosessen enda vanskeligere, istedenfor å gjøre det som er det riktige, og det er å avvikle ordningen allerede nå.

Kristoffer Robin Haug (MDG) []: Langsiktige avtaler er bra, men de er ikke på plass.

Even A. Røed (A) []: Det stemmer jo ikke. Vi har på trappene utvidelser, bl.a. hos flere av aktørene som i dag leverer på avtale, og som har potensial for mer. Vi vet at vi i snitt har 100 ledige plasser i tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser, TSB, i Helse Sør-Øst, og helseforetakene sier at de har full mulighet til å levere de plassene vi trenger. Derfor er dette en bekymring som bl.a. er blitt avvist av helseforetakene i høringen, som også representanten har hatt tilgang til å lese. Da er spørsmålet: Når de er på plass og plassene er tilgjengelige, hvorfor er da representanten kritisk til å støtte dette i denne omgang?

Kristoffer Robin Haug (MDG) []: Det er jo et symptom på dagens grå helsepolitikk at man er mer opptatt av å lytte til helseforetakene og byråkratene som sitter med regnearkene, enn til de legene og sykepleierne som er tettest på pasienten, som i dag sier at det ikke er nok kapasitet til å ta imot flere. Vi har ikke avtalen på plass. Ventetidene kommer til å bli mye lengre. Pasienttransporten kommer til å bli mye større. Vi er ikke rustet til å ta den overgangen på så kort tid. Det sier de som er tettest på pasientene.

Grønn helsepolitikk går ut på å lytte til de fagfolkene som er tettest på pasientene og pasient- og brukerorganisasjonene, framfor byråkratene som sitter i Helsedirektoratet og helseforetakene med regnearkene. Derfor er det god grønn helsepolitikk å støtte de blå forslagene i dag.

Seher Aydar (R) []: Apropos fagfolk – en samlet fagbevegelse er enig i at det er riktig å avvikle fritt behandlingsvalg. Jeg har et spørsmål til det representanten tok opp i sitt innlegg om geografiske utfordringer for distriktene. Fritt behandlingsvalg-tilbudene er jo ganske sentrert, i sentrale strøk, og evalueringen viser at det er de ressurssterke og de aller rikeste – la oss si det på den måten – som bruker godkjente institusjoner og tilbud oftest. Ser representanten at det er en skjevhet når tilbudet er slik det er i dag? Kan det være riktig at det offentlige, i samarbeid med de ideelle, sørger for å vri det om, sånn at det faktisk er lik tilgjengelighet for absolutt alle, uansett hvor god råd man har, og uansett hvor i landet man bor?

Kristoffer Robin Haug (MDG) []: Det er jeg absolutt enig i, og nettopp derfor har vi ønsket en gjennomgang av ordningen velkommen. Vi ønsker også at man prioriterer de ideelle framfor kun å prioritere kommersielle aktører.

Vi har sett mange av de skjevhetene som representanten påpeker, men det er forskjell på å gjøre en gjennomgang av en ordning og det å avvikle den veldig raskt uten å ha erstatninger på plass, og derfor er vi kritisk til måten det gjøres på per i dag.

Det er også flere områder der vi mener at fritt behandlingsvalg faktisk har fungert godt og etter hensikten, særlig innen psykisk helse og på rusområdet, og en del andre områder, hvor vi er usikre på om det vil være riktig umiddelbart å gå over til en annen ordning uten faktisk å se på forholdene først.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg husker tilbake til valgkampen i 2021, hvor det var mye snakk om tillitsreform innen helse. Jeg opplever ikke i denne debatten at tilliten er like stor, spesielt ikke til ideell sektor og privat sektor. Jeg hører også at det er ledig kapasitet, spesielt innenfor tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser, TSB, men jeg vet også at offentlig sektor og helseforetakene bygger opp akkurat TSB, som ideelle aktører allerede har – på tross av et stortingsvedtak om at helseforetakene ikke skal bygge opp det som ideelle aktører allerede har. Det ødelegger for ideelle aktører.

Det som Kristelig Folkeparti er bekymret for, er betydningen for pasientene oppi dette, særlig innenfor rus og psykiatri, hvor nettopp det å kunne velge ulike behandlingsformer og ulike ordninger har en verdi i seg selv – etter vår mening.

Det er behov for plassene som i dag er hos private og ideelle aktører, også etter den 1. januar 2023, selv om jeg hører at representanter her sier at det er god og ledig plass. Da undrer jeg meg over at det er så mange som står i kø. Hvis det virkelig er sånn at folk lider av psykiske utfordringer og rus, og det er ledig kapasitet, da er det noe som er spinngalt en plass.

Noen tilbud som blir gitt av ideelle aktører, er også tilbud som blir gjeldende for hele landet, fordi en i fritt behandlingsvalg har gjort det tilbudet tilgjengelig for alle. Og mitt spørsmål blir: Hva skjer med disse framover, med personer som trenger et spesielt tilbud som ikke alle helseforetakene har? Jeg tenker det er viktig at regjeringen sikrer at helseforetakene inngår avtaler med aktører som driver spesielt sånne tilbud.

På mandag var jeg på Barnas Fysioterapisenter i Bergen. De har ingen avtale – i alle fall ikke da jeg var der på mandag, så da må det ha skjedd nå. Jeg fikk mail fra dem på tirsdag. Det var ingen avtale med dem. Men der møtte jeg en jente som hadde ett mål. Det var å gå opp og ned trappene på skolen sin – for det gjorde alle de andre – og hun hadde et mål om å gjøre det med ryggsekk. Hun har trent og trent. Hun gikk opp, og da vi var der, sa hun at hun ville gå ned. Fysioterapeutene og vi sa at det har vi ikke sett. Hun gikk ned. Hvor viktig er ikke det for enkeltmennesker? Det er dette det handler om: å ha et tilbud som gjelder for folk som har utfordringer, og som kan være med og velge og få spesialtilbud.

Med dette tar jeg opp de resterende forslagene Kristelig Folkeparti er med på, og det løse forslaget som vi er med på.

Presidenten []: Da har representanten Olaug Vervik Bollestad tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Truls Vasvik (A) []: Det er godt å høre at man prater fint om ideelle organisasjoner, og når vi er inne på det, er det flere ideelle organisasjoner og institusjoner. Jeg kan blant andre nevne Blå Kors, Diakonhjemmet, Lovisenberg sykehjem og sykehus, og Stiftelsen Solliakollektivet. De er enig i det grepet regjeringen gjør med å avvikle fritt behandlingsvalg. Hva er det representanten Bollestad forstår, som disse ideelle ikke forstår?

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Dette er viktige aktører, men det finnes veldig mange andre ideelle aktører, som jeg nå opplever at representanten Vasvik overhodet ikke ser. Det er aktører som har gode resultater, med forskning ved siden av seg, som de f.eks. viser i forbindelse med ettervern innen rus. Jeg inviterer representanten Vasvik til å være med til No Limitation, som Nav og helsevesenet sier har så gode resultater. De blir nå stående i kø til langt ut i april for å vente på om de får penger. Pasientene som har brukt dem, som enten har vært i rusbehandling, i psykiatribehandling eller sittet inne og sonet en straff, opplever å få livet tilbake igjen, en plass å bo og en jobb å gå til, og at helsen blir rehabilitert. Disse aktørene er avhengige av fritt behandlingsvalg, så jeg ønsker å se alle disse inn i dette.

Truls Vasvik (A) []: Noen av de nevnte aktørene går vel også under saken om øremerkede tilskudd, som egentlig ikke har noe med denne saken å gjøre. Men i Helse Nord åpnes det for at nåværende avtaler kan utvides. I Helse Midt-Norge er det gjennomført et nytt anbud på tverrfaglig spesialisert behandling av ruslidelser, TSB, som er reservert ideelle. I Helse Vest er det gjennomført nytt anbud på TSB, der bare ideelle har vunnet avtale, og i Helse Sør-Øst er det inngått utvidelse av eksisterende avtaler, også her med ideelle institusjoner. Ser representanten ikke noe som gjør at det grepet som nå gjøres, styrker ideell sektor?

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jo, jeg ser at det å få skjermet anbud sikrer ideelle, og det er jeg kjempeglad for. Men jeg ser også at i Helse Midt-Norge, på St. Olavs hospital, bygger de samme type behandling som finnes 300 meter lenger opp i gaten, der ideelle Blå Kors faktisk driver den i dag. Dette vil ødelegge for deres pasientgrunnlag og skape mindre aktivitet. Da vil jeg tenke: Sykehuset har fullt av pasienter de kan bruke pengene på, og så lenge vi har en god, ideell aktør som gir et faglig godt tilbud, trenger en ikke, som offentlig sektor, å ødelegge for dem som driver godt ideelt arbeid.

Hans Inge Myrvold (Sp) []: Eg trur eg skal freista med å koma med eit tilbod til representanten Bollestad om faktisk å koma på den rette sida i det spørsmålet som eg trudde me hadde stått skulder ved skulder i, nettopp om føreseielege rammer for ideell sektor.

Når Kristeleg Folkeparti og representanten Bollestad her tek til orde for på ein måte å vidareføra dagens godkjenningsordning knytt til fritt behandlingsval, undergrev ein nettopp dei føreseielege rammene for ideell sektor. Korleis kan Kristeleg Folkeparti bevega seg så langt bort frå det eg trudde me – både Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti – sto einige om, nettopp at dette er noko me vil bevara og sikra for framtida?

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg må nesten holde meg i bordkanten av engasjement i dag, for jeg husker at i forrige periode sto vi skulder ved skulder med f.eks. Borgestadklinikken, fordi det offentlige ikke ville kjøpe nok plass av ideelle.

Vi har vedtak i dette hus om hvor mange prosent det offentlige faktisk skal bruke, men vi bruker ikke den kapasiteten ved å ødelegge for ideell sektor. For Kristelig Folkeparti handler det om sykehus og behandlingsplasser som har vært til lenge før det offentlige tenkte tanken om å lage et tilbud til disse pasientgruppene.

Jeg mener vi som samfunn, og pasientene som helhet, taper på at vi ikke har et mangfold av tilbud til enkeltmennesker som trenger ulik behandling. Nå har jeg jobbet lenger i det offentlige helsevesenet enn jeg har vært politiker. Det er mye bra, men jeg tror allikevel på mangfold.

Hans Inge Myrvold (Sp) []: Mangfald er bra, og dei vil òg ha eit krav på å bli anerkjende med føreseieleg ramme. Ved vidareføring av godkjenningsordninga sånn som ho ligg føre, og som Kristeleg Folkeparti i dag vil røysta for, undergrev ein, og det er ein realitet. Ein undergrev dei faktiske rammevilkåra for ein samla ideell sektor. Me ser i dag, og har fått referert gjennom høyring, både skriftleg og munnleg, at det førekjem. I særleg grad treffer dette Helse Sør-Aust.

Då er eigentleg mitt spørsmål til Bollestad: Kvifor har ein bevegd seg vekk frå det me har vore samde om, at me ynskjer å forsterka både moglegheitene og – ikkje minst – dei føreseielege rammene for nettopp ideell sektor, i motsetnad til å heia på ei godkjenningsordning som undergrev dette? Eg kan ikkje vera tydelegare.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg opplever ikke at Kristelig Folkeparti går vekk fra det vi har ment hele veien: stor plass for ideell sektor, stor plass for mangfold, stor plass for pasientenes rett til å velge og stor plass til at de offentlige foretakene faktisk skal ta ideell sektor i bruk.

Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har vært enige om å gi mindre makt til foretakene. Det jeg nå opplever, er at Senterpartiet gir all makt til foretakene og mindre makt til ideell sektor og pasientene.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Irene Ojala (PF) []: Innføringen av fritt behandlingsvalg ga mange pasienter håp, og håp er viktig å ta vare på, særlig når man er syk. Beklagelig nok ble ikke tilbudet godt nok publisert og gjort kjent, særlig i distriktene i nord. At få har benyttet seg av tilbudet, burde ikke være et argument for at det fjernes, for når få bruker det, kan jo ikke den økonomiske belastningen for helseforetakene og ulike bemanningsproblemer i helseforetakene skyldes fritt behandlingsvalg.

Pasientfokus er valgt inn på Stortinget av mange som et siste håp for rettferdige sykehustjenester for dem, og også for muligheten til å få reise og få behandling så raskt som overhodet mulig.

I debatten om fjerning av fritt behandlingsvalg er temaet ofte knyttet til helseforetakenes økonomi og økonomiens tellekantsystemer. Alle pasientbehandlinger har fått en pris, og det høres ut som om helseforetakene blir påført bare utgifter når pasientene velger fritt behandlingsvalg. Det er enkelt å telle penger, kroner og øre – det som er vanskelig, er å telle livskraft, livskvalitet, opplevelser samt styrking av hele familiens livskvalitet når en de er glad i, får behandling så raskt som overhodet mulig, enten det gjelder rus, psykiske utfordringer eller somatiske, kroppslige, sykdommer. Det viktige er at pasientene vinner helse. Det er pasientene det må fokuseres på.

Regjeringspartiene, SV og Rødt viser i innstillingen til at alle de godkjente leverandørene i Helse Nords opptaksområde også har avtaler direkte med Helse Nord. De viser til Helse Nords høringssvar, hvor det uttrykkes at avviklingen ikke vil ha negative konsekvenser for pasientene. De skriver at de forventer at det blir overholdt. Jeg har jobbet i Pasientfokus nå siden 2017. Vi hadde mange store forventinger fra Helse Nord, og de er faktisk ikke innfridd.

Dette er uttalelser som forplikter Helse Nord og regjeringspartiene, samt SV og Rødt, som har ansvaret for at ordningen med fritt behandlingsvalg nå fjernes. Ingen pasienter i Helse Nord skal altså oppleve at avviklingen av fritt behandlingsvalg skal ha negative konsekvenser for dem. Så får vi håpe, mot slutten av 2023, at det blir slik at konsekvensene for familiene ikke blir for store. Det tar tid å bygge opp, og det tar kort tid å rive ned.

Ordningen med fritt behandlingsvalg ga pasientene retten til å velge behandlingssted. Regningen går til det offentlige sykehuset som pasienten sogner til. Og hva så? Tror dere her i denne sal at noen pasienter bryr seg om hvorvidt det er Helfo eller helseforetakene som har godkjent behandlingsstedet, som betaler regningen? Man gjør ikke det. Det er kjempeutfordrende, og den korte fristen som er satt, vil skape store problemer for folk i distriktene, og det er svært skuffende at man ikke ser det.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Truls Vasvik (A) []: Den økonomiske situasjonen til Helse Nord HF er godt kjent. Det er også, som representanten sa, godt kjent at det er få fritt behandlingsvalg-institusjoner i nord, og de institusjonene som er der, har allerede avtale med helseforetaket, som kan utvides ved behov. Pasientene i nord har i stor grad reist til Oslo-regionen for behandling gjennom godkjenningsordningen, altså ut av egen region.

Hvordan mener representanten Ojala fra Pasientfokus at det å tappe de offentlige sykehusene i nord for enda mer penger og personell – og attpåtil sende det sørover – vil være til det beste for befolkningen i Nord-Norge?

Irene Ojala (PF) []: Det er fordi det er enkelt for oss å reise til Oslo. Det tar to timer med fly fra Alta til Oslo, og det tar to og en halv time fra Kirkenes. Vi har en mye enklere reisevei når vi drar hit, enn når vi sendes att og fram og rundt omkring i Finnmark – og nesten ikke har peiling på om flyene lander, eller om vi kommer dit vi skal.

Representanten snakker om å tappe helseforetakene for penger, men det er ikke pasientene som tapper helseforetakene for penger; det er systemet rundt som tapper for penger. Ved Finnmarkssykehuset har vi altså leger som kommer fra Sverige, Danmark, Tyskland, Finland, Nederland, Belgia, Polen, Portugal og Serbia – for å nevne noen – og årsaken til at vi har det, går flere tiår tilbake: Vi har ikke utdannet folk, leger og sykepleiere, til å ivareta pasientene, heller ikke i nord. Det er det største problemet vi har, ikke at pasientene i Finnmark, Nord-Troms eller Nordland velger å reise til Oslo.

Truls Vasvik (A) []: Takk for svaret. Men hvordan skal vi da sikre dette? Vi vet at det ikke finnes god nok økonomi i Helse Nord. Hvordan kan representanten mene at det å gi dem enda mindre penger er til det beste for pasienten i nord? Den skjønner ikke jeg.

Irene Ojala (PF) []: Jeg skjønner at det kan være vanskelig å forstå. De økonomiske prosessene i Finnmarkssykehuset og Helse Nord har vært dårlige i mange, mange år. Da Hammerfest sykehus ble besluttet bygd i 2019, hadde helseforetaket allerede 128 mill. kr – tror jeg det var – i underskudd, så dette har vært en langvarig prosess. Gjennomsnittlig ventetid for voksne i psykisk helsevern i Finnmark var lengre enn 40 dager i 2021, og det konstateres at ventetiden her vil øke. Det jeg lurer på, er hvordan vi skal ha penger til å ta imot det i det offentlige når vi nå skal legge ned de private aktørene ellers i landet. Hva slags regnestykke har dere egentlig? Det skulle jeg gjerne ha sett.

Truls Vasvik (A) []: Jeg tror ikke jeg fikk svar på spørsmålet om hvordan det blir mer penger til å drive sykehus for i nord ved å tappe dem for penger. Selv om man blir behandlet av fritt behandlingsvalg, er det jo noen som betaler det. Det er unektelig helseregionen som betaler det.

Det at vi ikke har nok helsepersonell, det vet vi, det er et nasjonalt problem, men hvordan er det mulig at det blir bedre økonomi i et foretak ved at det får mindre penger?

Irene Ojala (PF) []: Det er statens plikt i Norge å sørge for at pasienter har riktig behandling til riktig tid, og når staten gir oppdrag til et helseforetak, må den sørge for at det er penger i helseforetaket. Det har ikke staten gjort på mange år. Finnmarkssykehuset er sultefôret økonomisk, og det er en av grunnene til at det er så ille som det er.

Truls Vasvik (A) []: Unnskyld, men jeg gjentar spørsmålet: Nå gjør staten og regjeringen det vi kan, bl.a. knyttet til fritt behandlingsvalg, slik at vi ikke flytter penger fra nord til sør, vi flytter ikke mer personell fra nord til sør – for å forbedre økonomien i nord. Jeg skal ikke si at det i seg selv sikrer økonomien i nord. Jeg har fortsatt ikke fått svar på hvordan representanten Ojala tenker, i den strukturen vi har på sykehusene nå – og så kan vi være enige eller uenige om det: Hvordan blir det mer penger i Helse Nord ved å gi dem mindre penger?

Irene Ojala (PF) []: Penger i Helse Nord vil ikke ledelsen i Helse Nord klare å få opp av hatten uansett hvor mye de prøver. Det er det representantens parti og staten som er nødt til å ta ansvaret for. Når en bedrift er gått konkurs – for det er de faktisk, de er teknisk konkurs – så er den avhengig av å bli slått konkurs, men det kan ikke et helseforetak bli, og da er det statens ansvar å sørge for at det kommer penger i kassa, slik at helseforetakene overlever og kan gi pasientene det tilbudet de faktisk har krav på etter norsk helselovgivning.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Regjeringen foreslår i denne proposisjonen lovendringer for å avvikle godkjenningsordningen i fritt behandlingsvalg. Det foreslås at avviklingen skjer fra 1. januar 2023. Godkjenningsordningen i fritt behandlingsvalg ble innført høsten 2015, men har i liten grad oppnådd formålet med å redusere ventetider.

Det er helseregionene som har ansvaret for å sørge for forsvarlige spesialisthelsetjenester til befolkningen, og som finansierer tjenestene som leveres av de godkjente virksomhetene. De regionale helseforetakene har imidlertid liten mulighet til å påvirke kvalitet og pasientsikkerhet i de spesialisthelsetjenestene som leveres i ordningen.

Regjeringen mener at dette er svært uheldig. Regjeringen mener at samarbeid med private virksomheter bør reguleres gjennom langsiktige avtaler, hvor bl.a. behandlingskvalitet vektlegges.

Jeg vil understreke at retten til å velge behandlingssted ikke fjernes. Alle pasienter i spesialisthelsetjenesten skal fremdeles kunne velge mellom offentlige tilbud og private tilbud, som de regionale helseforetakene har skaffet gjennom avtaler. Avvikling av ordningen skal heller ikke medføre et dårligere tilbud til pasientene.

Det foreslås en overgangsordning som sikrer at pasienter som har påbegynt et behandlingsforløp hos godkjente leverandører på avviklingstidspunktet, kan få fullført den påbegynte behandlingen. Overgangsordningen er foreslått å gjelde i ett år.

De regionale helseforetakene har fått i oppdrag å påse at pasientgrupper som i dag mottar behandling gjennom leverandører i godkjenningsordningen, skal få videreført tilbud de har behov for når ordningen avvikles.

Regjeringen ønsker å styrke vår felles helsetjeneste. Jeg er derfor glad for at det er et bredt flertall i Stortinget som slutter seg til forslagene om å avvikle denne godkjenningsordningen, sånn at vi får bukt med de konsekvensene den også har hatt for bruk av knappe ressurser.

Presidenten []: Det blir replikkordskifte.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: De siste ventetidstallene viser at i psykisk helsevern for barn og unge er ventetiden 57,8 dager. For voksne er den 52,3 dager. Innen rusbehandling er den 33,5 dager. Hvis det er så mye ledig kapasitet i sykehusene, som det har fremkommet i innlegg i salen her i dag fra representanter fra regjeringspartiene, hvordan forklarer statsråden da at pasienter venter på behandling, og at ventetidene også nå øker?

Og spørsmål to: Hvilke styringssignaler har statsråden gitt for å sikre at ledig kapasitet faktisk tas i bruk i sykehusene?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Ventetidene øker fordi vi har hatt to et halvt år med pandemi. Mye planlagt behandling er utsatt gjennom flere år. Sykehusene har hatt rekordhøyt sykefravær som følge av at vi alle sammen fikk omikronvarianten til slutt. I tillegg har vi òg kritisk mangel på en del personell. Vi har ikke tilstrekkelig med fagfolk for det behovet som særlig har kommet innen psykisk helsevern.

I oppdragsbrevet til helseregionene har de fått beskjed om å prioritere psykisk helsevern. I revidert oppdragsbrev for juni, det jeg leverer et halvt år ut i året, har de også fått i oppdrag å prioritere barn og unge med spiseforstyrrelser. Kapasiteten er økt med over 5 pst., men det er enda flere som trenger hjelp.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Jeg fikk ikke svar på hvordan det kan ha seg at det sies i salen her i dag at det er ledig kapasitet i sykehusene, samtidig som ventetiden øker. Statsråden legger vekt på å forklare hvorfor ventetidene øker. Men hvorfor er det ledig kapasitet i sykehusene som ikke tas i bruk?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg synes det er helt underlig at jeg skal svare på et sånt spørsmål. Representanten Trøen har fanget opp i salen her i dag at det er mye ledig kapasitet i sykehusene, og så skal jeg som ansvarlig statsråd svare på hvorfor det er sånn? Jeg har ikke noe svar på det, jeg.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Det må jeg si er svært overraskende – at den statsråden som har faglig ansvar for dette området, ikke forklarer hvorfor det er ledig kapasitet i norske sykehus, og samtidig altså avvikler fritt behandlingsvalg fra 1. januar 2023, hvor vi vet at behandlingskapasitet og behandlingsplasser kommer til å bli nedlagt. Ja, det må jeg si er oppsiktsvekkende.

Da må jeg også få lov å spørre statsråden om hun mener at det fra 1. januar er lik kapasitet i det offentlige og gjennom de avtaler det offentlige nå har skaffet, som den kapasiteten vi har i dag, inkludert fritt behandlingsvalgaktører.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Høyre og representanten Trøen fører denne debatten på ganske underlige premisser. Godkjenningsordningen i fritt behandlingsvalg handler om at man skal ha en sentral godkjenningsordning for fritt behandlingsvalgaktører.

Hvis vi skal diskutere kapasitet, kan vi gjerne gjøre det. Det handler om hvor mye penger vi har til rådighet. Det handler om hvor mye fagfolk vi har til rådighet. Og det er sånn at hvis man viderefører en godkjenningsordning for private leverandører, så får man verken høyere sykehusbudsjett eller flere fagfolk. Vi har de fagfolkene vi har. Stortinget har vedtatt sykehusbudsjettet. Det er de ressursene vi har til rådighet når vi skal behandle pasienter. Og gjennom denne ordningen betaler vi i mange tilfeller flere ganger for å behandle én pasient, fordi lokalsykehusene må ha beredskap for det akutte, mens de må betale for at fritt behandlingsvalgaktøren behandler pasienten.

Morten Wold (FrP) []: Jeg må i likhet med representanten Trøen si at jeg var litt overrasket over statsrådens svar. Statsråden sa også at køene øker, og forklarte det også med pandemien. Men når køene øker, noe de har gjort hele tiden under denne regjeringen, innenfor både somatikk og psykisk helse, hvordan har det seg da at de regionale helseforetakene ikke trenger den hjelpen som de kan få av private aktører gjennom avtaler som inngås? Hvorfor ønsker man ikke da å benytte den store kapasiteten som fritt behandlingsvalg representerer, uten at det er grunngitt i ideologisk tankegang?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Vi har hatt godkjenningsordningen i fritt behandlingsvalg siden 2015, og den er evaluert av den forrige regjeringen. Evalueringen viser at den ikke har bidratt til å redusere ventetiden. Det som vil få ventetidene ned, er at vi har fagfolk og økonomi i sykehusene til å kunne ta unna pasientbehandling. Nå har vi hatt to og et halvt år med pandemi, hvor mye pasientbehandling også har blitt utsatt, og hvor sykehusene har hatt høyt sykefravær, i tillegg til at vi nå opplever dyrtid. Kostnadene øker, og vi får mindre igjen for de pengene vi bevilger til gode, viktige formål. Det er en del av forklaringen på at ventetidene har økt. Det har lite med denne godkjenningsordningen å gjøre.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Hadde eg vore pasient med bruk for eit behandlingstilbod innanfor psykiatri og rus i dei nærmaste månadene og følgt denne debatten, trur eg ikkje eg hadde blitt roa av det eg har høyrt til no. Eg skal prøve å stille eit konkret spørsmål. Det er jo ein del tilfelle der det ikkje berre er snakk om kapasitet, men òg om at kompetansen til å erstatte tilbod ikkje finst, eksempelvis på komplisert posttraumatisk stress, CPTSD, som er ein av spesialitetane på Modum. Dei har det beste fagmiljøet i landet på dette, eit behandlingsopplegg på tre månader både for pasientane og for dei pårørande, ei behandling som finst berre på Modum Bad, og som det no blir kutt i inntak av nye pasientar. Korleis meiner statsråden at dette skal erstattast på ein eller annan mystisk måte umiddelbart av det offentlege helsevesenet? Korleis skal slikt skje i praksis, der ideelle og private organisasjonar har bygd opp kvalitetsmessig spesifikke, unike og svært gode tilbod over lang tid, tilbod der det no ikkje skal takast inn nye pasientar?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Det å bygge god kompetanse og god kvalitet på pasientbehandlingen er ikke et kortsiktig arbeid. Det er et langsiktig arbeid. Det betyr at man må ha forutsigbarhet. Det politiske flertallet som står bak avviklingen av fritt behandlingsvalg, mener at langsiktige avtaler gir den nødvendige forutsigbarheten både for sykehusene våre og for de private aktørene, som skal levere like god kvalitet og pasientsikkerhet som de offentlige sykehusene. Det å tro på en type markedsmodell der man skal tiltrekke seg pasienter og så få betalt per pasient man greier å tiltrekke seg, gir ikke nødvendig forutsigbarhet for å utvikle god kapasitet og kunne drive med forskning, utdanning og alt det som spesialisthelsetjenesten skal drive med.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: Eg er einig i det statsråden seier om behovet for føreseielegheit og langsiktigheit, men det er nettopp det som er problemet. Det er det som ikkje er til stades når ein no får denne brå overgangen frå 1. januar, det er nettopp den langsiktigheita ein ikkje får.

Ta ein institusjon som Vangseter, som driv med rusbehandling. Der gjev ein ein garanti for at dei pasientane som er inne allereie, ikkje skal måtte stoppe behandlingsopplegget sitt, det skal fortsetje inn i 2023. Samtidig veit vi at ramma for kjøp av tenester i Helse Sør-Aust blir redusert kraftig neste år. Det betyr at det kjem inn færre nye pasientar, og det betyr i praksis at då skal institusjonen vere forventa å gå for halv maskin og gje eit fullverdig tilbod til dei som allereie er inne, samtidig som kapasiteten på dei nye blir bremsa opp. Dette heng jo ikkje saman, og tilsvarande vil det vere på mange institusjonar. Desse langsiktige avtalane som statsråden snakkar om, er rett og slett ikkje på plass. Meiner statsråden at dette faktisk gjev langsiktigheit og føreseielegheit for dei store ideelle og private institusjonane i 2023?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Helseregionene kjøper tjenester fra private i dag og har gjort det i mange, mange år, helt siden de ble statlige helseregioner i 2001. Fylkeskommunene gjorde også det da de hadde ansvaret for spesialisthelsetjenestene. Forutsigbarheten for disse seriøse, gode aktørene som skal levere pasientbehandling til pasientene våre, skjer best gjennom langsiktige avtaler. Forutsigbarheten for den enkelte pasient som er i et behandlingsforløp, sørger vi for gjennom denne overgangsordningen på ett år. Det skal være førende for all pasientbehandling at pasientene får fullført behandlingen sin, og at man ikke får opphold som følge av at f.eks. en privat aktør går konkurs, for det kan jo også skje.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg er enig med statsråden i at det har vært en pandemi som gjør at køene blir lengre, en har hatt stort sykefravær, og en har påventet behandling for veldig mange pasientgrupper. I tillegg er vi inne i en situasjon hvor det er mye infeksjon i befolkningen, av RS-virus og influensavirus som befolkningen har vært lite dekket av motstand mot. Midt oppi dette foreslår en da å avvikle fritt behandlingsvalg fra 1. januar 2023. Synes statsråden det er et greit tidspunkt, sånn som det offentlige helsevesenet nå er presset på alle bauger og kanter?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg mener at med den situasjonen som helseregionene forbereder seg på nå, vil det være enda bedre for forutsigbarheten at vi avvikler denne godkjenningsordningen. Hvis vi tenker tilbake til mars 2020, da pandemien traff, var faktisk noe av det aller første daværende helseminister Bent Høie gjorde, å avvikle fritt behandlingsvalg, fordi det ikke gir sykehusene mulighet til å omstille seg til en kriseberedskap hvor man må prioritere det viktigste først. Det synes jeg var en klok og riktig beslutning av daværende helseminister. Det viser også noe av svakheten med denne ordningen og er en av flere grunner til at vi avvikler denne godkjenningsordningen og heller samarbeider med private gjennom langsiktige avtaler, hvor man kan ivareta det offentliges behov for å prioritere og sikre pasientsikkerhet og kvalitet.

Presidenten []: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Tove Elise Madland (A) []: Regjeringa følgjer opp politikken i Hurdalsplattforma. Her er ein tydeleg på at ein vil gå vekk frå ei todeling og marknadsstyring av vår felles helseteneste. Regjeringa ønskjer gode og likeverdige tenester over heile landet. Ingen skal ha betre tilgang til helsehjelp enn andre. Det er god sosialdemokratisk politikk – helsehjelpa er der når ein treng ho, uansett kven ein er.

Evalueringa av fritt behandlingsval viser at denne privatiseringsordninga ikkje har verka som det var tenkt. Effektiviteten som var venta, har ein ikkje fått, og i staden har ein fått ei ordning som har tappa våre offentlege sjukehus for store pengebeløp.

Eit anna viktig moment er den menneskelege kapitalen. Helsepersonell, gullet i vår helseteneste, er blitt butikk – langt frå det helsepersonell skal vere. Gode, dyktige, varme, profesjonelle, utdanna tilsette som har som profesjon å ta vare på menneske som treng hjelp, er blitt ei ettertrakta og etterspurd vare. Fritt behandlingsval har altså svekt rekrutteringa til helsepersonell og til vår felles helseteneste.

Vår største mangel i vår felles helseteneste er nemleg kvalifisert personell. Altfor mange helsearbeidarar vel bort og forlèt det yrket og den profesjonen dei har utdanna seg til. Regjeringa tok dette på høgste alvor og sette ned ein helsepersonellkommisjon, som leverer sitt arbeid i februar 2023.

Og pasienten, den aller viktigaste i vår felles helseteneste – har denne ordninga gjeve betre tenester for pasientane? Nei, ein høyrer om uforsvarleg helsehjelp og mangel på journalføring. Det er jo brot på dokumentasjonsplikta. Ein har òg pasientar som har måtta gå til psykologbehandling etter at ein har fått den opphavlege behandlinga.

Mangel på tilgjengelege legespesialistar blir òg nemnd, og medisinar blir seponerte utan grunngjeving. Det er skremmande å høyre. Det er ved fleire behandlingsstader konkludert med at den hjelpa pasienten har fått, ikkje har vore forsvarleg. I vår felles helseteneste skal pasienten vere sikker på at den helsehjelpa som blir gjeven, skal gjevast av velkvalifiserte tilsette som har helsepersonellbakgrunn, og som er helsepersonell etter helsepersonellova.

Når Stortinget no avviklar ordninga, fjernar me ikkje pasienten sin rett til behandlingsstad. Alle pasientar i spesialisthelsetenesta skal framleis kunne velje mellom offentlege tilbod og private tilbod som dei regionale helseføretaka har avtale med.

Tage Pettersen (H) []: I en merknad fra de rød-grønne står det at de «vil understreke at innføringen av fritt behandlingsvalg var en ideologisk motivert privatiseringsreform». Fritt behandlingsvalg handler tvert imot om mennesker og hvorvidt pasientene skal ha makt i møte med systemet, eller om denne makten skal gis til systemet og politikken.

Norge har et av verdens beste helsevesen. Det skyldes den norske modellen og den norske velferdsmiksen. Det kan vi bl.a. takke framveksten av helsenæringer som vi har sett de siste årene, for, noe som igjen har bidratt til innovasjon og kunnskapsbygging. Veldig mye av dette kommer som følge av nettopp det aktørmangfoldet vi har hatt. Vi ser nå en regjering som nærmest har abdisert i debatten om private bidrag inn i denne velferdsmiksen. Det er SV som sitter med denne makten, og som i hvert eneste budsjettforlik dikterer neste skritt videre.

Jeg blir rett og slett bare trist når jeg snakker med styreleder Per Gunnar Borhaug på Vangseter. Som han selv sier det: Uavhengig av politisk ståsted – enhver god ideologi kan bli ødelagt gjennom dårlig gjennomføring. Det er det som skjer nå, og det rammer pasientene. Det er et godt kompetansemiljø med 36 års historie. Dette er en juvel av et sted for behandling av avhengighet til alkohol og andre rusmidler, som utgjør en forskjell i Behandlings-Norge, for noen av de aller svakeste i samfunnet vårt. Ventelistene er lengre enn noen gang, og på Vangseter stiller nå 30 pasienter og 30 ansatte spørsmål om hvilken respekt politikerne har for nettopp dem.

I 2021 tok 658 mennesker sitt eget liv, og i dag fikk jeg en e-post av en som kunne endt i denne statistikken. Vedkommende hadde akkurat kommet hjem etter et 12 ukers behandlingsopplegg ved Friskstiftelsen i Elverum. Hun er formet av incest, overgrep og psykisk vold i nesten 50 år. Siden 2003 har hun frivillig vært innlagt gjentatte ganger i det offentlige og beskriver et offentlig tilbud som ikke har løst hennes utfordringer. I 2016 fikk hun det første behandlingsoppholdet ved Friskstiftelsen i Elverum, og sammen har de jobbet mot hennes mål: å kunne leve med fortiden slik at den ikke overtar for nåtiden. Stiftelsen har i dag ett års ventetid. Hun avsluttet e-posten med å skrive at de vedtakene vi fatter i dag, blir en katastrofe, og det vil ta tid å bygge opp et offentlig tilbud med samme kapasitet og kompetanse.

Dette er ikke historier jeg og Høyre dytter foran oss i denne debatten, dette er pasienter og ansatte som roper på hjelp, men det er bare noen i denne sal som lytter.

Morten Wold (FrP) []: Takket være rød-grønn ideologi er kampen for fritt behandlingsvalg tapt. Den skrotes altså på ideologiens alter av politikere som ofte fremstiller seg selv som om de er mer hjertevarme enn oss andre – dem om det.

La meg sende dem noen ord med på veien – eller skal vi si ord for dagen – som de kan tenke på og reflektere over. Jeg representerer Buskerud valgkrets, og i midtre og nordre Buskerud har ventetidene for hjerteutredning og -behandling vært for lang i nesten 20 år. Når fritt behandlingsvalg legges ned, er det ikke noe nytt lokalt tilbud på plass til å ta seg av disse pasientene. Nærmere 1 500 pasienter vil årlig måtte reise til Oslo, Bærum eller Asker for å få utført sine undersøkelser. Det kan imidlertid bli langt flere, opptil 2 000 per år, fordi det er et stadig økende krav til hjertemedisinske undersøkelser. Er det god helsepolitikk? Er det god klimapolitikk?

Ringerike spesialistsenter ble opprettet i 2018 for å være et supplement til lokalsykehuset på grunn av de lange ventetidene. Fra og med 2020 har senteret levert helsetilbud til hjertepasienter under ordningen fritt behandlingsvalg. I år vil senteret utføre over 2000 hjerteundersøkelser på mer enn 1 200 pasienter. Det er et helsetilbud av høyeste kvalitet, og lokalsykehuset setter pris på hjelpen.

Når fritt behandlingsvalg legges ned om 24 dager, vil det bli altfor liten kapasitet i distriktet for hjertemedisinsk utredning og behandling. Ventetidene i midtre og nordre Buskerud vil da øke betraktelig.

Helse Sør-Øst skal ha fått i oppdrag å gi et erstattende tilbud. Det er ikke noe nytt tilbud på plass i Ringerike eller omegn. Dette vil i så fall føre til at det blir enda mer urettferdig geografisk fordeling av helsetilbudet til hjertepasienter enn det har vært hittil.

Man vet at pasienter sterkt ønsker et lokalt tilbud. Det er også viktig at det er tett dialog og god informasjonsflyt mellom de ulike aktørene, noe Ringerike spesialistsenter har lyktes med. En av de store fordelene med fritt behandlingsvalg har vært at flere leger kan dele på en praksis. Mange har gjort dette ved siden av sykehusjobb. Det har ført til at pasienter ute i praksisen møter oppdaterte leger, som også samarbeider om vanskelige problemstillinger. Det må sies å være til pasientenes fordel.

Heller ikke en utsettelse av skrotingen av fritt behandlingsvalg sier de rød-grønne ja til. Fremskrittspartiet er imot avviklingen og er skuffet over at dette ikke engang kan utsettes lenge nok til at et nytt tilbud kan komme på plass.

Aktiv dødshjelp er ikke lov i Norge, men det å ta livet av en velfungerende ordning i helsevesenet, på ideologisk grunnlag, er dessverre tillatt.

Liv Kari Eskeland (H) []: Som politikarar har me eitt oppdrag som overskyggjer alt anna me er sette til å gjera. Me skal syta for at dei som treng oss mest av alt, dei som treng vår omsorg, beskyttelse og hjelp, skal få nettopp det.

I dag er det desse menneska eg har i tankane: dei som ikkje meistrar livet, dei som har det så krevjande at dei ikkje greier å handtera kvardagen – ein kvardag som er prega av rus, psykiatri og liding. Fleire av desse har det siste året fått hjelp gjennom fritt behandlingsval. Dei har sakte, men sikkert fått tilbake kontrollen over eige liv og bygd stein på stein i ei behandling dei sjølve har fått vera med på å forma og velja.

På Tysnes ligg eit av meistringshusa. Dit kjem nokre av dei som har forsøkt det meste, som har vorte svingdørspasientar i det offentlege og har fått kortvarig tilbod og hamna utpå att. På Tysnes har dei endeleg funne den behandlinga som gjer at dei kjem seg opp og får kontroll over eige liv. No skal denne institusjonen verta lagd ned. Me mistar eit svært verdifullt tilbod. Me mistar tilsette som er genuint opptekne av å følgja opp pasientane sine, som tilpassar behandlinga til den enkelte, og som behandlar heile mennesket – jamvel heile familiar. Berre ytst få av dei 34 tilsette seier at dei vil tilbake i ein jobb i det offentlege, for dei ser at mangfald i behandlinga er verdifullt i seg sjølv.

Fagmiljø forsvinn, me mistar verdifull kompetanse, og forskingsprosjekt, som var sette i gang for å finna gode svar på kva behandlingar som fungerer, vert lagde ned. Det er fordi me no har politikarar som styrer dette landet som ikkje er interesserte i å vita, og som ikkje lyttar til dei som har fått føla på kroppen korleis det er å stå i ein helsekø for rus og psykiatri.

Me har no ei regjering som viser ei manglande forståing for kor viktig det er med breidde og variasjon i dei ulike behandlingsformene. Det synest faktisk å vera viktigare at pasienten skal passa inn i behandlingstilbodet staten tilbyr, framfor at staten skal tilby eit behandlingstilbod som passar pasienten.

I staden for avvikling av ordninga fritt behandlingsval burde saka handla om korleis ein samla sett skal gje og vidareføra eit betre tilbod innan heile spekteret av behandlingstilbod, som i dag er inkluderte i ordninga. Slik saka no er lagd opp, får ein inga oversikt over mangfaldet av behandlingsformer som er komne dei siste åra, kvaliteten på desse og kva som fell vekk når ein avviklar ordninga den 1. januar 2023.

Truls Vasvik (A) []: Når jeg har lyttet til debatten her og ordskiftet de siste månedene, skulle man tro at det regjeringen nå har foreslått, er et grunnleggende brudd på norsk helsetradisjon, og at det er fritt behandlingsvalg som har bygget opp norsk helsevesen til å bli et av verdens beste. Det er feil.

Det som derimot var nytt fra 1. november 2015, var at private aktører fikk fri etableringsrett på skattebetalernes penger. 500 mill. kr – det er ganske mye penger – gikk ut av de offentlige sykehusene i fjor til denne ordningen samtidig som det har stått ledig kapasitet i de offentlige sykehusene. Det er særdeles dårlig samfunnsøkonomi. Når vi samtidig vet at det har slått svært ulikt ut for de ulike sykehusene våre, har denne ordningen i praksis ført til en urettferdighet i behandlingstilbudet rundt om i vårt langstrakte land, som vi er så veldig glad i.

Sykehuset Telemark er ett av sykehusene som har tapt mest penger på den frie etableringsretten på skattebetalernes penger, og for inneværende år ligger de an til å måtte betale rundt 60 mill. kr til private aktører. Men tallet er usikkert. Det kan selvfølgelig bli høyere, for sykehuset vet ikke hvor stor regningen fra de private aktørene blir før i etterkant, og det er noe av problemet.

I gårsdagens spørretime var det fokusert mye på sykehusøkonomi. Selv om rammene er stramme nå, vet i hvert fall sykehusene hva de har å forholde seg til. Med den ordningen vi vil avvikle her i dag, har sykehusene styrt delvis med bind for øynene.

Lovisenberg Diakonale Sykehus, et ideelt sykehus – og vi heier på de ideelle – ble tappet for over 35 mill. kr i fjor. Det høres kanskje ikke så mye ut, men klinikksjef på Lovisenberg Hallvard Fanebust sier at de kunne ha driftet to ruspoliklinikker, som kunne ha behandlet opp mot 1 000 ruspasienter hvert år, eller en psykiatrisk sengepost for de sykeste pasientene med opp mot 150 akuttpsykiatriske forløp årlig. Fanebust sier:

«Det er underlig at en ordning som gir så stor forskjellsbehandling, får fortsette, når vi vet hvor knappe ressursene er.»

Det blir hevdet at vi vil ta bort valgfriheten til folk, og at konkurranse skjerper de offentlige sykehusene slik at sykehusene blir mer effektive og ventelistene redusert. Som økonom ser jeg at den argumentasjonen følger læreboken. Spørsmålet er om argumentasjon følger den virkelige verden. Dessverre viser evalueringen at teori ikke trumfer praksis. I evalueringen gjennomført av forrige regjering står følgende:

«FBV har i liten grad bidratt til å realisere målene om reduserte ventetider og mer effektive sykehus.»

Det er en ærlig sak å mene at flere private aktører burde kunne få fri etableringsrett på skattebetalernes penger, slik at private selskaper – gjerne multinasjonale, med eierskap utenfor Norges grenser – skal tjene seg rike. Jeg mener det er feil, og derfor er jeg glad for at vi i dag sikrer et system som utnytter kapasiteten optimalt i både det offentlige, det ideelle og det private, og som gir en forutsigbarhet for at nødvendige prioriteringer kan gjøres, slik at flest mulig pasienter kan få hjelp.

Olve Grotle (H) []: Den 18. november i år kunne vi lese om Geir Knapstad frå Florø i Firdaposten. Han har i mange år engasjert seg i kampen for å sikre barnebarnet Odin eit best mogleg behandlingstilbod. Odin har fødselsskaden cerebral parese og kunne ikkje gå som treåring. Familien sjølv har hatt ein lang kamp bak seg og lagt ut store summar privat for å sikre Odin eit godt liv. Foreldra valde å reise til USA og betale for ein operasjon på spesialistsjukehuset St. Louis Children's Hospital for å gje Odin sjansen til å kunne gå.

Operasjonen gjekk bra. Odin blei kvitt spasmane og kan no gjere kvardagslege syslar sjølvstendig og for eigen maskin, men for å få effekt av operasjonen må Odin trene styrke og utvikle ferdigheiter med fysioterapeutar med spesialkompetanse. Den hjelpa fann foreldra til Odin hos den private stiftinga Barnas Fysioterapisenter i Bergen. I 2018 lærte han seg å gå som eit resultat av operasjonen og årevis med intensiv trening. Foreldra følgjer Odin jamnleg til treningsopphalda i Bergen og får i tillegg opplæring i øvingar han kan gjere heime. Målet er at Odin kan leve eit mest mogleg sjølvstendig og godt liv og vere aktiv på fritida.

Familien til Odin fryktar no at den unge guten vil miste det nesten livsnødvendige tilbodet på grunn av at regjeringa fjernar fritt behandlingsval. Helse Vest har per dags dato meldt at dei har lagt eventuelle nye avtalar på vent grunna økonomiske omsyn, og har så vidt eg veit, ingen dialog med Barnas Fysioterapisenter. Ingen veit i dag heller om Barnas Fysioterapisenter kjem til å bli godkjent av Helse Vest.

Bestefar Geir Knapstad er òg klar på at ingen offentlege institusjonar har det Odin treng. For Geir Knapstad er saka klar. Han slår rett og slett fast følgjande i Firdaposten:

«Vedtaket til regjeringa verkar å vere ideologisk og ubegripeleg for meg. Det vil råke tilbodet til svake pasientgrupper, som ikkje har tilgang til spesialisthjelp lokalt. Eg såg på høyringa om forslaget i Stortinget og er sjokkert over at ingen reagerte og påpeika konsekvensane for taparane i dette politiske spelet. Eg har arbeidd i fagrørsla i mange år og vore sosialdemokrat heile livet, men dette er spikaren i kista for mi støtte.»

Erlend Svardal Bøe (H) []: Da Solberg-regjeringen innførte fritt behandlingsvalg i 2015, var det med utgangspunkt i pasienten – at det er pasienten som kjenner behovene sine best. Det viktigste er ikke om folk får hjelp av offentlige, private eller ideelle, men at folk får hjelp når de trenger hjelp. Makten i helsetjenesten må alltid være hos pasienten og ikke hos systemet, og maktesløsheten man kjenner når man er syk, ikke blir frisk og ikke finner et behandlingstilbud som hjelper, er stor, og den ødelegger liv. Derfor er mangfold i helsetjenesten viktig.

Fritt behandlingsvalg har gitt et større mangfold i helsetjenesten og gitt pasientene større makt til selv å få bestemme behandlingssted, men på det offentliges regning. Det har også vært med på å gjøre helsetjenesten mer tilgjengelig fordi det ikke lenger er lommeboka som avgjør hvor man kan få behandling.

Det var ganske sjokkerende å høre helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol for noen uker siden si at når fritt behandlingsvalg blir avviklet, vil det være en gledens dag. Dessverre er gledens dag kommet for Arbeiderpartiet og Senterpartiet, for i dag vil fritt behandlingsvalg bli avviklet. Men det er ikke en gledens dag for alle, og i alle fall ikke for pasientene. Det er ikke en gledens dag for Emrik på to år, som har en hjerneskade, og som med sitt opphold på Barnas Fysioterapisenter har gjort store framskritt. Det er ikke en gledens dag for Rolf, som etter 30 år med rusmisbruk føler at han endelig er på et annet og bedre spor etter at han fikk behandlingsplass hos Valdresklinikken. Og det er ikke en gledens dag når regjeringen fjerner viktige pasientrettigheter og flytter makt bort fra pasienten og tilbake til systemet.

Fritt behandlingsvalg har endret og reddet folks liv, og jeg forstår ikke hvordan historier som dette ikke gjør inntrykk på regjeringen når de avvikler fritt behandlingsvalg. Det skjer samtidig som helsekøene øker for alle pasientgruppene. Vi trenger all den pasientkapasiteten vi kan få for å få ned helsekøene, men regjeringen velger altså å la folk vente lenger på å få helsehjelp framfor å ta i bruk den ledige behandlingskapasiteten som finnes. Det er litt av en prioritering.

Dette er den saken som tydeligst viser hvilke parti som er mest opptatt av å skape pasientens og ikke systemets helsetjeneste. Jeg er stolt over å være med i et parti som i dag stemmer mot å avvikle fritt behandlingsvalg, og for mangfold i helsetjenesten – og for at folk skal ha frihet og valgfrihet.

Jone Blikra (A) []: Jeg vil starte med et sitat:

«Problemet med fritt behandlingsvalg er både høye kostnader, mangelfull informasjon og fravær av samarbeid.»

Er dette et sitat fra Arbeiderpartiets valgprogram? Nei, det er et sitat fra administrerende direktør Tom Helge Rønning ved Sykehuset Telemark i fagtidsskriftet Dagens Medisin av 12. august 2021. For Sykehuset Telemarks del er estimatet for utbetaling av eget budsjett til fritt behandlingsvalg 60 mill. kr i 2022.

Debatten om fritt behandlingsvalg dreier seg ikke om for eller imot privat tilbud. Det offentlige helsevesenet trenger avtaler med private og ideelle organisasjoner. Det er begrepet «avtale» som er det springende punktet. Fritt behandlingsvalg gir rett til å tilby behandling uten avtale med helseforetakene og sykehusene. Etter at pasienten er vurdert og har fått rett til behandling, vet ikke sykehusene hva slags tilbud pasienten velger, eller hvor. Under opphold og ved utskriving er samarbeidet mellom den private institusjonen og sykehuset helt fraværende. Stort sett er den eneste kontakten sykehuset har med pasienten som har benyttet seg av fritt behandlingsvalg, via å betale faktura for oppholdet, og det er ikke mulig å identifisere pasienten på det. Sykehusene har heller ikke rett til innsyn i journalen om pasienten senere skulle komme til behandling i det offentlige helsevesenet eller til institusjoner som sykehusene har avtale med.

Finansieringsmodellen knyttet til fritt behandlingsvalg baserer seg på kurdøgnsprinsippet. Det betyr at sykehusene betaler de private tilbyderne per døgn liggetid. For tiden er beløpet ca. 5 200 kr per døgn. Det er blitt tydelig at liggetiden i de institusjonene som er under ordningen fritt behandlingsvalg, er betydelig lengre enn i det offentlige systemet. Ved Sykehuset Telemark har man ved én anledning registrert sammenhengende liggetid på en pasient på 720 døgn.

Erfaringer så langt har vist at det ikke er mange som benytter seg av ordningen. Det har ikke gjort noe med ventelistesituasjonen. Samtidig opplever de offentlige sykehusene og de private institusjonene som sykehusene har avtale med, økonomiske utfordringer og faglig sett en uheldig fragmentering og et uoversiktlig tilbud til en sårbar gruppe pasienter.

Det er uforståelig at Høyre, Venstre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet forsvarer en ordning som både faglig og økonomisk har åpenbare svakheter. Det kan tyde på at forsvaret for ordningen fritt behandlingsvalg i større grad dreier seg om ideologi, og ikke ønsket om et best mulig tilbud.

Kristin Ørmen Johnsen (H) []: Høyre er bekymret for regjeringens svake sykehusbudsjett, som vil føre til lavere aktivitet på sykehusene – økte ventetider er i vente. På toppen av dette avvikles nå reformen og pasientrettigheten fritt behandlingsvalg.

Fritt behandlingsvalg gir pasienten rett til å velge behandlingssted på det offentliges regning. Høyre innførte ordningen i 2015 for å gi pasientene mer valgfrihet og et bredere og mer variert behandlingstilbud. Vi ønsket også å korte ned ventetiden for pasientene. Målet var å sikre et større mangfold, og det skulle være et supplement til det offentlige – altså et supplement.

Det viktigste for pasientene er at man får god hjelp, og at man får hjelpen raskt. Da er ikke det viktigste hvem som tilbyr den. Institusjonene som er med i ordningen, er underlagt en godkjenningsordning – man får tilsyn – og pasientene som bruker ordningen, har en henvisning. Det virker som om det blir glemt i debatten. Jeg minner dem som har det økonomiske perspektivet på dette, om at det er kun 0,3 pst. av helseforetakenes budsjett som brukes til dette. Det er ikke det som knekker budsjettet, men det kan kanskje knekke en del pasienter.

I min region er det flere institusjoner som tilbyr tjenesten, bl.a. Modum Bad, Guts – en ideell stiftelse som har et døgnbemannet tilbud til rusavhengige – Vikersund Bad Rehabiliteringssenter og Ringerike spesialistsenter, som tilbyr utredning og behandling med erfarne spesialister i hjertesykdommer og geriatri. Denne kapasiteten forsvinner.

Mange med rus- og avhengighetsproblematikk har fått hjelp under ordningen. Dette er pasienter som vi har møtt, og som har stått i kø – som har gått ut og inn av det offentlige, ikke har blitt møtt, ikke har blitt tatt tak i og har blitt skrevet ut for tidlig. Nå var det en mulighet for at de skulle få behandling, og de skulle kunne velge – jubelen var stor da ordningen ble innført. Jeg tror ikke disse pasientene gleder seg i dag. Ordningen avvikles altfor raskt. Vi er bekymret for hva som skjer med pasientene som er i ordningen, og vi er bekymret for de økte køene. Det er, som sagt, ingen plan for hva som skjer. Vi ønsker selvfølgelig at ordningen skal fortsette, og vi ber virkelig regjeringen tenke en gang til og finne en plan for disse pasientene.

Kari-Anne Jønnes (H) []: Da Ida Mie valgte Fekjær psykiatriske senter i Hedalen, var det fordi hun trengte tid og ro. Nå takker hun gården og nærheten til sauene for at hun er i gang med utdanning. Det å få være en del av fellesskapet, delta i gårdsdriften, kjenne på følelsen av tilhørighet, nytte og respekt var avgjørende for at hun etter mange år med alvorlig sykdom og utenforskap i høst kunne pakke skolesekken.

På Fekjær er deltakelse i gårdsdrift og dyrestell en naturlig del av behandlingen. Det gjør at alle føler seg sett og til nytte, samtidig som de blir fulgt opp av noen av landets fremste fagfolk. Det er nemlig ikke bare Ida Mie som velger Fekjær, det gjør også fagfolk. Gjennom systematisk samarbeid med våre fremste fagmiljøer innen behandling, utdanning og forskning har Fekjær blitt en ettertraktet institusjon og en populær arbeidsplass.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet ser ut til å glemme at de som trenger behandling, er like forskjellige som de som ikke trenger behandling. Vi er ulike individer. Bare når vi slutter å behandle alle likt og ser den enkeltes behov, tar vi verdien av enkeltmennesket på alvor. Vi trenger alle i vårt samfunn, og vi skylder å gi alle muligheten til å lykkes. En viktig del av det å lykkes i en behandlingssituasjon, er at man trives og ønsker å bli frisk.

I løpet av livet er de aller fleste av oss innom helsevesenet. Det er viktig med en mangfoldig sektor med variasjon i behandlingstilbudet. Fekjær, Vangseter, Steffensrud og Røysumtunet er noen av alle de gode representantene vi har for mangfoldet av behandlingstilbud, og alle bidrar positivt i samfunnsregnskapet.

Avviklingen av fritt behandlingsvalg bidrar til at sterke, viktige fagmiljøer forvitrer. For meg er det helt ufattelig at det er venstresidens vilje at bare de med god råd skal få velge. Når venstresiden nå fjerner retten til fritt å velge behandling på det offentliges regning, fratar de retten til innflytelse over eget liv når man er som mest sårbar. Høyre har med reformen løftet opp dem som satt lengst nede ved det helsepolitiske bordet.

Tenk at en rusavhengig kunne velge behandlingssted – det gir noen nye perspektiver til en gruppe som har vært ut og inn av det offentlige, og ikke fått behandling som treffer.

Anne Kristine Linnestad (H) []: I den situasjonen vi nå står i, med økende helsekøer og etterslep etter pandemien, er da regjeringen og flertallet i denne sal helt sikre på at avviklingen av fritt behandlingsvalg ikke vil få dramatiske konsekvenser for pasientene?

I Helse Sør-Østs nedslagsfelt bor det over én million potensielle pasienter. Helseforetaket har lagt ut hjertekonsultasjoner på anbud, og anbudet er så lite at det gjør at kapasiteten for hjertekonsultasjoner reduseres med mange tusen prosedyrer for oss som bor i helseforetakets område. Jeg tror jeg snakker på vegne av nesten alle pasienter når jeg sier at ventetiden er nesten det verste – å ikke vite er en enorm belastning.

I juni 2019 ble jeg selv henvist til hjerteavdelingen på Ahus. De hadde ikke time før i august–september, men fordi vi har fritt behandlingsvalg, ba de meg ta kontakt med Kolbotn hjertesenter. De hadde ledig time siste uken i juni. Ahus sendte over henvisningen, og jeg fikk avklaring i løpet av tre uker. Det ga meg en god sommer, til tross for sykdom.

Etter det jeg har fått opplyst, har Helse Sør-Øst lagt ut 2 700 årlige hjertekonsultasjoner på anbud. Kolbotn hjertesenter, som ikke er blant de tre som fikk avtale i denne runden, har alene 2 000 årlige konsultasjoner innenfor fritt behandlingsvalg. Disse pasientene vil nå, dersom de ikke har en helseforsikring som dekker det, eller privatøkonomi nok til å betale for konsultasjonen, bli henvist til å stå i kø for behandling på f.eks. Ahus.

Det gjør meg urolig å tenke på om Ahus har kapasitet til å gi alle pasientene den oppfølgingen de trenger – etter én måned, tre måneder, seks måneder eller når de trenger den, slik vi til nå har fått på Kolbotn. Kan helseministeren garantere at alle disse pasientene vil få den oppfølgingen de trenger, når de trenger den? Hvis helseministeren ikke kan garantere dette, håper jeg Høyres forslag om å be regjeringen pålegge de regionale helseforetakene å inngå anbudsavtaler tilsvarende den behandlingskapasiteten som leveres gjennom fritt behandlingsvalg fram til 31. desember 2022, blir vedtatt, slik at helseministeren får bedre tid til å vurdere kapasiteten og kan komme tilbake til Stortinget og gi den garantien jeg etterlyser.

Even A. Røed (A) []: Det er en viktig seier for vår helsetjeneste at vi gjør disse vedtakene. Etter en periode der vi har hatt fri etableringsrett, får vi nå forutsigbarheten, stabiliteten og kvalitetskontrollen tilbake.

I 2021 forsvant det 500 mill. kr ut bakdøra på norske sykehus – 500 mill. kr som ikke var knyttet opp til prioriteringer. De var ikke knyttet opp til helheten i behandlingskapasiteten, og de var ikke knyttet opp til de totale budsjettene i sykehusene. Det var en situasjon der private helsetilbydere i realiteten har hatt blankofullmakt til å levere på bekostning av det offentlige.

Samtidig som det i snitt er 100 ledige senger i TSB i sykehusene og avtalepartene i Helse Sør-Øst, brukes det over 200 mill. kr på fritt behandlingsvalg.

Jeg er ikke i tvil om at mange av leverandørene gjennom fritt behandlingsvalg gjør en solid jobb – dyktig helsepersonell med et brennende ønske om å hjelpe. Men det er heller ikke sånn at de mister muligheten til å gjøre den jobben de gjør. Mange av leverandørene får muligheten til å skrive avtaler med helseforetakene eller har allerede avtaler med dem. Pasientene får muligheten til å velge gjennom fritt sykehusvalg, en ordning som ble igangsatt av Arbeiderpartiet.

I tider hvor det er mangel på helsepersonell, er alle de gode kreftene summen av helsepersonellet – ikke summen av private helsetilbydere. En styrking av vår felles helsetjeneste vil sikre behandlingskapasitet. I stramme økonomiske tider må vi prioritere. Da prioriterer Arbeiderparti–Senterparti-regjeringen å styrke vår felles helsetjeneste på bekostning av private helsetilbyderes mulighet til å levere gjennom fri etableringsrett.

Pasientenes rett til å velge består gjennom fritt sykehusvalg. Pasientenes rett til helsehjelp består selvsagt, og pasientenes vei til behandling skal ikke bli lengre. Kvaliteten blir sikret.

Vi har hørt for mange historier om behandling som ikke fungerer. Vi hører fra flere at det er utfordrende å følge opp kvaliteten og behandlingen som gis. Som Statsforvalteren i Vestfold og Telemark sier:

«Vår erfaring er at avvikene ved private rusbehandlingsinstitusjoner, uten avtale med helseforetak, er langt flere og langt alvorligere enn ved offentlige behandlingstilbud. Det er færre helsepersonell med autorisasjon i behandlingen og kjennskapet til lovkrav og journalføring er dårligere.»

Dette må vi ta på alvor. Da er ikke løsningen å fortsette med en ordning som ikke har fungert optimalt. Da er løsningen å sørge for at vi har solide, langsiktige og kvalitetssikrede avtaler med tilbyderne på helsefeltet.

Det har vi hatt i en årrekke, det har vi i dag, og det kommer vi til å fortsette med. Det er ikke sant at avviklingen av fritt behandlingsvalg er et angrep på private og ideelle. Det handler først og fremst om at samarbeidet må bli tettere, og det må være koordinert. På den måten vil vi sikre at vi bruker ressursene til beste for pasientene.

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) []: Senterpartiet var tydeleg imot då Stortinget behandla innføring av fritt behandlingsval i 2015. Me er fortsatt tydelege.

Dette er ein stor dag for oss som bryr oss om dei mest sårbare. Det er ein stor dag for dyktige fagfolk som er leie av at det er vanskeleg å gå inn og ha tilsyn med useriøse aktørar, og det er ein stor dag for pasientar som set pris på å ha eit kvalitetssikra behandlingstilbod. Helsetilsynet peiker på nettopp dette i høyringssvaret til departementet:

«Tilsynsmyndigheten har begrensede muligheter til å følge opp avtalebrudd eller foreta kvalitetssikring av virksomheten.»

Det me bruker pengane til fellesskapet på, må me ha innsyn i. Dei tenestene som skal hjelpe dei mest sårbare, må me ha innsyn i. Behandling i Noreg skal vere god og fagleg grunngjeven.

Som sjukepleiar blir eg sint når eg høyrer historier om folk som får behandling på institusjonar utan kompetanse, om pasientar med rusutfordringar som blir skjenkte av personalet som skal hjelpe dei, og om institusjonar som blir lagde ned på grunn av manglande lønnsemd og med det set sårbare pasientar på bar bakke. Sånn behandlar me ikkje folk i dette landet.

Det er viktig for meg å seie at mange fritt behandlingsval-aktørar har gode tilbod, og mange pasientar har fått god behandling. Dei håper og trur eg helseføretaka skal sikre langsiktige avtalar med. Det er faktisk ikkje rett at dei dyktige ideelle tilbydarane skal konkurrere på marknaden mot til dels useriøse private aktørar. No har me prøvd fritt behandlingsval. No avviklar me fritt behandlingsval, og no skaper me gode, mangfaldige tilbod i eit samarbeid mellom offentlege og ideelle tilbydarar.

Rune Støstad (A) []: Hvordan skal vi sikre folk i Norge større frihet? Høyres resept høres ut til å være enda mer privatisering, mer markedstenkning og enda flere private klinikker på det offentliges regning. Men historien tar ikke feil. Det er velferdssamfunnet – vårt offentlige velferdstilbud – som har gitt folk frihet fra fattigdom og nød. Det er velferdsstaten og det offentlige helsevesenet som kan sikre alle like rettigheter, uavhengig av hvor de bor, og uavhengig av størrelsen på skillingboka.

For meg handler denne saken om noe mer enn ordningen fritt behandlingsvalg. Den handler om hva slags samfunn vi vil ha. Jeg vil ha et samfunn med små forskjeller og sterke fellesskap, med en velferdsstat som stiller opp for oss alle, framfor privatisering og markedsmodeller for de få.

Noe av det fineste med å være folkevalgt er å møte folk. Veldig ofte møter jeg folk som aldri stiller krav, men som sier: «Jeg skal ikke være til bry.» Disse folkene trenger en stemme. For meg er det viktig å være den stemmen og stille opp for dem som trenger det aller mest. En ordning med fritt behandlingsvalg som er vanskelig å finne fram til, er ikke å stille opp.

Høyres representanter har rykket ut i alle landets aviser med den rene skremselspropagandaen. Nå blir det verre for pasientene. Sykehusene har ikke kapasitet. Begge deler er feil. Det er misvisende retorikk som egentlig handler om å forsvare et system bare fordi det passer Høyres ideologi. Fritt behandlingsvalg har ikke fungert godt nok. Flere private aktører gjør det ekstra vanskelig å rekruttere helsepersonell til det offentlige. Det rammer spesielt distriktene. Én sykepleier inn i det private er én sykepleier mindre å rekruttere inn i det offentlige.

For Arbeiderpartiet er pasienten det viktigste. I dag slår vi fast at privatisering er feil medisin for å gi helsehjelp til alle. I dag styrker vi det offentlige helsevesenet, pasientens valgfrihet og kvaliteten på pasienttilbudet. Alle pasienter skal fortsatt kunne velge mellom offentlige sykehus og private tilbud som de regionale helseforetakene har avtaler med. De ressursene vi har, skal vi bruke til å sikre vår felles helsetjeneste for oss alle.

Kari Henriksen (A) []: Jeg har registrert at Høyre nå ikke lenger ønsker å bruke akkurat ordene «etter åtte år». Nei, nå vil Høyre heller se framover – og det vil jeg også. Vi må finne løsninger for framtida, ikke, som Høyre og de gamle regjeringskollegaene deres vil, ha mer av de løsningene de valgte for åtte–ti år siden. Det er en privatisering som uthuler offentlige sykehus, og en videreføring av ABE-kuttene. Det er kutt som i forrige periode ble forhandlet opp av vekselvis Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet. Disse kuttene vil ramme de pasientene vi i denne salen ønsker å hjelpe.

Fritt behandlingsvalg forsvares bl.a. med at det gir bedre kapasitet. Det er jeg helt uenig i. Å sørge for offentlig kontroll av hvor pengene best kan brukes, er den beste garantien for at vi får utnyttet den kapasiteten vi har, i en tid med knappe ressurser.

Mangfold er et annet argument. Institusjoner som er nevnt her i denne salen i dag, kan søke om avtaleordninger hvis de vil. Det er ingenting i veien for å opprettholde mangfoldet.

Kvaliteten, vil den bli bedre? Det høres ut som at den vil bli verre hvis de private institusjonene forsvinner. Jeg tror det kan være god kvalitet i både private og offentlige institusjoner, men jeg er overbevist om at ABE-kuttene som de borgerlige innfører, er en langt større trussel mot kvaliteten enn at det offentlige styrer pengestrømmene på en mer fornuftig måte og sikrer både fritt valg av behandlingssted, god kvalitet og en fornuftig bruk av våre felles helsepersonellressurser.

I Agder har det vært institusjoner som har jobbet godt på tvers av om de er ideelle eller private. Sykehusene på Agder har fått rundt 56 mill. kr trukket ut som skal øremerkes private. Disse private aktørene er ofte langt borte fra folk, fra egdene. Vi har hatt et utmerket samarbeid på Agder. Ideelle aktører som Blå Kors Loland har vært gode medspillere med offentlige sykehus, med kommunene, med ideelle aktører og ikke minst med sosialtjenesten i Nav. De pasientene som trenger behandling for sine kroniske lidelser, er avhengig av at det er godt samarbeid lokalt der pasientene bor. Dette gode samarbeidet vil vi bygge videre på.

Komboen fritt behandlingsvalg og flate ABE-kutt er nå historie – til det beste for pasientene i hele Norge.

Bård Heio (H) []: Fritt behandlingsvalg dreier seg om å gi pasientene valgfrihet. Dagens Arbeiderparti–Senterparti-regjering liker ikke valgfrihet for pasientene, det passer ikke med regjeringens ideologi, men det høres selvfølgelig ikke bra ut at regjeringen kan gjøre helsekøene lengre av rent ideologiske grunner, så da tyr de til vikarierende argumenter.

Økonomi er en av grunnene regjeringen trekker fram. De hevder at fritt behandlingsvalg tar store beløp ut fra helseforetakenes budsjett. Men faktum er at kun 3 promille av sykehusenes budsjett ble brukt på fritt behandlingsvalg i 2021.

Et annet argument som regjeringen tyr til, er at det kun er 80 000 personer som har brukt ordningen siden 2015, så derfor har ordningen liten effekt. Men 80 000 personer er nok til å fylle Ullevål stadion tre ganger med pasienter som har kommet seg ut av helsekøer og fått behandling. Hvis disse 80 000 personene i snitt har redusert sykefraværet sitt med fire dager på grunn av fritt behandlingsvalg, har vi spart samfunnet for én milliard i sykepenger, i tillegg til bedring av livskvaliteten for disse 80 000 pasienter.

I gårsdagens spørretime i Stortinget hevdet statsråd Kjerkol at det ikke blir flere arbeidstakere innen helse av fritt behandlingsvalg, et argument som med all tydelighet viser at det her dreier seg om ideologi og ikke fakta. Faktum er at mange av dem som jobber i de forskjellige tilbyderne innen fritt behandlingsvalg, jobber turnus i offentlig helsevesen og bruker friperioden sin til å jobbe innen fritt behandlingsvalg. Andre helsearbeidere finner seg kanskje ikke helt til rette i det offentlige helsevesenet, som til tider kan ha et litt rigid system, og de hadde kanskje forlatt helsefagarbeidet hvis det ikke hadde vært for de 350 tilbyderne innen fritt behandlingsvalg. I tillegg er ganske mange av virksomhetene dette dreier seg om, lokalisert i distriktene, og de kan tilby kompetansearbeidsplasser innenfor helsevesenet på plasser der det offentlige har få kompetansearbeidsplasser å tilby. Dette blir stadfestet av de ganske så mange Arbeiderparti- og Senterparti-ordførerne som har henvendt seg til regjeringen og bedt den om å stoppe dette ideologiske korstoget mot en ordning som gir pasientene mer valgfrihet, reduserer helsekøene, er kostnadseffektiv og sørger for kompetansearbeidsplasser i distriktene. Ta til fornuft, la godkjenningsordningen fritt behandlingsvalg bestå.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Jeg har tenkt mye på dette: Hva hvis du var 19 år og hadde ruset deg siden du var 14, hvis du var han som bare klarte å overleve dagen fordi skuddene med heroin fikk deg til å sveve en stund, det fikk tankene vekk fra pappas harde knyttnever, fra lærerens sørgmodige blikk og fra egen sorg over tapte muligheter? Tre ganger hadde du kommet deg gjennom avrusning, tre ganger hadde du startet på behandling, tre ganger øynet du muligheten for et rusfritt liv. Så sprakk du – igjen. Hva hvis du fikk en fjerde mulighet fordi du møtte en bekjent som hadde vært på kjøret, sånn som deg? Selv hadde han fått hjelp av kommunen, fra DPS-et og lokalsykehuset der han bodde, og var blitt rusfri. Men da du traff ham, tipset han deg om et sted som han hadde hørt mye bra om, et sted hvor de ikke var overbevist om at medisiner var veien ut av avhengigheten, et sted som brukte en litt annen behandlingsfilosofi enn det du hadde forsøkt tidligere, et sted du faktisk hadde rett og mulighet til å velge selv uten at det kostet deg noe. Det er dette fritt behandlingsvalg handler om – friheten til å kunne velge selv.

Med full valgfrihet kan det skje noe magisk med motivasjonen hos den som skal til behandling, kanskje særlig den som har forsøkt mange ganger eller stått lenge i kø. Så hvis du var 19 år – og var denne 19-åringen jeg snakker om nå – ville du nok kanskje spurt regjeringen om den mener at du heller burde prøvd mer av den behandlingen som ikke funket for deg, prøvd for en fjerde, femte eller sjette gang, mens årene gikk og knekken i knærne dine ble dypere og dypere. Da hadde ingen fått oppleve at du på noen år gikk fra å være han litt skumle på gaten i småbyen din til å være han som tok fagbrev som tømrer og kom tilbake til samfunnet.

Vi trenger mer, ikke mindre, offentlig-privat samarbeid fremover, for når pasienter står i kø eller ikke får den hjelpen som gir dem veien tilbake til livet, blir arbeidsstyrken vår bare mindre og mindre.

Men fra nyttår vil altså ikke muligheten være der for så mange til å velge det de ønsker selv. Man vil ikke lenger kunne velge det tilbudet man ønsker, uten å måtte betale det av egen lomme. Da vil vi heller møte en helsetjeneste der Arbeiderpartiet og Senterpartiet føler at de har gjenopprettet den maktbalansen de liker best, der systemet skal velge for deg, og din makt og din valgfrihet reduseres. Det er det scenarioet vi får etter 1. januar 2023.

Margret Hagerup (H) []: Helsepolitikk er viktig for oss i varierende grad gjennom livet. En av Høyres viktigste valgkampsaker er å jobbe for pasientens helsetjeneste, hvor du som pasient er den viktigste, ikke systemet. Derfor innførte vi fritt behandlingsvalg i 2015.

Fritt behandlingsvalg handler først og fremst om mennesker, om pasientene skal ha makt i møte med systemet, eller om den makten skal gis til helseforetakene. Det handler om å gi pasienter mer valgfrihet i behandlingstilbudet og kortere ventetider, og det handler om å sikre et større mangfold i helsetjenesten.

Under regjeringen Solberg gikk helsekøene ned samtidig som den enkelte fikk større valgfrihet. For Høyre er det viktig at pasienten får den hjelpen man trenger, at den er god og at man får den raskt. Hvem som gir tjenesten, er mindre viktig for oss, men det er viktig at det offentlige tar regningen. Det gir alle muligheten til å velge det tilbudet som passer dem best.

Jeg har flere ganger besøkt Karmsund ABR-senter, som jobber med å hjelpe tidligere rusavhengige. Daglig leder kunne ikke lovprise ordningen fritt behandlingsvalg nok og skrøt av hvordan regjeringen Solberg hadde løftet tilbudet til denne gruppen. Dette er en gruppe som ikke roper høyest, men de trenger at vi ser dem, og at vi gir dem den respekten de fortjener. Eddie Eidsvåg er en annen forkjemper som ser dem som trenger det mest. Han har opp gjennom årene delt mange sterke historier på sin Facebook-side om hvor viktig det er at den enkelte får den hjelpen en trenger.

Det betyr noe at den enkelte kan velge å ha behandling hos Olaf Olsvik og hans kollegaer på Mestringshusene på Bolkesjø. Det kan bety forskjellen mellom liv og død. Da jeg besøkte Mestringshusene, fikk jeg snakke med både ansatte og pasienter. De fortalte om en behandling som utgjorde en forskjell. Flere av de ansatte kom fra det offentlige. De hadde jobbet der i flere år, men hadde ønske om å skape et litt annerledes tilbud. Pasientene opplevde at de ble tatt på alvor, og at de fikk den hjelpen de hadde lett etter.

De som jobber på Karmsund ABR-senter og i Mestringshusene har et brennende engasjement for å hjelpe dem som sliter, eller har slitt, med rus. Det er ikke profitten som driver dem, det er et ønske om å gi et godt tilbud til dem som trenger det mest. Dette er tilbud som det offentlige helsevesenet trenger.

Fritt behandlingsvalg har betydd mye for mange, og det er en trist dag når ideologi resulterer i faktisk politikk. Dessverre lar nå regjeringen ideologi gå foran pasientenes beste. De som taper på det ideologiske korstoget, er de syke, rusmisbrukere og andre som trenger gode velferdstjenester. Det er det synd å erkjenne i denne sal i dag.

Lubna Boby Jaffery (A) []: I denne debatten har høyresiden ofte behov for å påføre oss som er uenig med dem, ideologiske skylapper. Men det er jo høyresiden som ikke klarer å se klart i denne debatten, og jeg tør påstå at de er blendet av en blind markedstro.

Evalueringen av fritt behandlingsvalg-ordningen pekte på at en ikke har oppnådd målet om å redusere ventetidene i sykehusene, og denne evalueringen fikk den forrige regjeringen i sine hender. Likevel klarer ikke høyresiden å innrømme overfor seg selv at dette er en dårlig løsning, som bare i fjor tappet det offentlige helsevesenet for 500 mill. kr.

I stedet for Høyres markedsmodell vil vi bruke ressursene til å styrke vår felles helsetjeneste. De midlene som har gått til private, vil nå gå til å styrke sykehusene. Avviklingen innebærer ikke at vi ikke ønsker å benytte oss av private og ideelle leverandører av helsetjenester, men vi vil at samarbeid med private skal reguleres gjennom langsiktige avtaler, hvor behandlingskvalitet for pasienten er det viktigste. Og avviklingen innebærer heller ikke at vi skal avvikle fritt sykehusvalg.

Det snakkes i store ord fra en del representanter i denne debatten – uttrykk som «knuste håp og drømmer» er blitt brukt, og det blir sagt at vi ikke bryr oss om de svakeste. Helsetilsynet og statsforvaltere har i sine tilsyn med institusjoner som har vært omfattet av ordningen, bl.a. avslørt:

  • Det er ikke sikret en forsvarlig rusmiddeltesting.

  • Det er svikt i journalføring om inntatte medisiner.

  • Det har blitt delt ut vanedannende medisiner til pasientene.

  • Det framgår ikke i alle journaler om pasienten er samtykkekompetent.

  • Det er ingen psykiater som koordinerer den overordnede behandlingen av pasientene.

  • Det er påpekt at medisinering er i strid med retningslinjene.

  • Det er fravær av behandlingsplan med individuelle tilpasninger.

Statsforvalteren i Vestfold og Telemark uttaler:

«Vår erfaring er at avvikene ved private rusbehandlingsinstitusjoner, uten avtale med helseforetak, er langt flere og langt alvorligere enn ved offentlige behandlingstilbud. Det er færre helsepersonell med autorisasjon i behandlingen og kjennskap til lovkrav og journalføring er dårligere.»

Hvis det er denne måten høyresiden ønsker å ta vare på de svakeste, takker jeg pent nei.

Jeg er glad for at vi har en regjering som ønsker et sterkt offentlig helsevesen, der behandling og pasienten står i fokus, og der de store pengene kommer det offentlige helsevesenet til gode.

Frode Jacobsen (A) []: I dag skal vi endelig avvikle private helseaktørers frie etableringsrett. For pasientene her i byen vil avviklingen gi et bedre og mer helhetlig behandlingsforløp. Sykehusene her i Oslo har med fritt behandlingsvalg fått en svært uforutsigbar økonomisk situasjon, som gjør det unødvendig vanskelig å planlegge og bygge gode fagmiljø. I fjor var ekstraregningen som sykehusene i Oslo fikk, på hele 143 mill. kr.

La meg bruke noen eksempler. Lovisenberg Diakonale Sykehus, som er et lokalsykehus for tre bydeler, fikk en ekstraregning på 35,5 mill. kr. Det er mye penger for et lite lokalsykehus. 20 av de 35 millionene kom av at 21 pasienter var lagt inn på svært lange døgnopphold for avrusning. Klinikksjef Hallvard Fanebust på Lovisenberg har uttalt at de kunne driftet to ruspoliklinikker, som kunne behandlet opp mot tusen pasienter hvert år, for de pengene de mister som følge av det såkalt frie behandlingsvalget.

Stiftelsen Solliakollektivet har avtale med Helse Sør-Øst og har drevet rusbehandling i 52 år med meget gode resultater. Ordningen med fritt behandlingsvalg har hatt svært uheldige konsekvenser for de ideelle med avtale, som Solliakollektivet. De har tidligere ikke hatt utfordringer med å holde et jevnt, høyt belegg. De har en langsiktig avtale, men står nå med tomme senger på grunn av fritt behandlingsvalg. De er i en situasjon der de må ta opp lån for å drive behandling.

Dette gjelder ikke bare Solliakollektivet – flere av de ideelle tilbyderne av tverrfaglig spesialisert rusbehandling går nå med underskudd. Fritt behandlingsvalg har lavere krav til bemanning og kvalitet enn de ideelle tilbyderne har med sine rammeavtaler.

Det blir ikke bedre behandling av det. Når vi har en sum med penger å bruke på helse, må vi i størst mulig grad sikre at de fastlagte prioriteringskriteriene ligger fast. Vi må sørge for at pengene blir brukt på dem som trenger det mest, og til en riktig kostnad. Da kan vi ikke ha ordninger som fritt behandlingsvalg, som fjerner oppfølgingsansvaret eller kostnadskontrollen fra sykehusene og helseforetakene – det er de som sitter med det helhetlige ansvaret.

Høyres prestisjeordning har kostet mye penger, og vi vet ikke hvilken nytte som faktisk har kommet ut av det. Vi har nå ledig ubrukt kapasitet i vår felles helsetjeneste, samtidig må sykehusene betale store regninger som de ikke får gjort noe med. Det skaper dårligere sykehus for hele befolkningen både her i byen og andre steder.

De vedtak som vi gjør i dag, er gode nyheter for sykehusene våre og pasientene som bruker sykehusene. Her snakker vi vinn–vinn, og det skal vi være glade for.

Michael Tetzschner (H) []: Når jeg lytter til regjeringspartienes representanter, får jeg flashback til den gang noen virkelig trodde på planøkonomien. Det var bare å instruere sektoren om hva den skulle gjøre. Jeg merker at det er en styringsfilosofi også helseministeren har lagt seg til. Hun styrer en stor og komplisert sektor og mange enkeltinstitusjoner, mange av dem høyteknologiske og med mange faggrupper, og så tror hun at det er godt planlagt fordi de har sendt ut oppdragsbrev. Noe av det sykehusene også sliter med, er at disse oppdragsbrevene jo er lange smørbrødlister av politiske ønsker som står fjernt fra den hverdagen som de som produserer helsetjenester, står oppi.

Så hører vi glede over at man skal stenge ute private aktører som pasientene har valgt fordi de kan sammenligne, fordi de kan orientere seg. Det er en referanse som et statsmonopol selvfølgelig ikke ønsker. Jeg må spørre helseministeren direkte: Kjenner hun noen samfunnssektor som er blitt bedre av å insistere på monopol og ikke ta i bruk alle de gode kreftene som finnes?

Hun sier også, bl.a. i Politisk kvarter for to dager siden, at ja, det som skjer nå, er at fagfolkene får samme arbeidsgiver – og underforstått blir det mindre administrasjon. Ja, hvorfor har vi da ikke en statlig skofabrikk eller en statlig brødfabrikk? Da hadde man også der hatt samme arbeidsgiver. Dette gjelder nettopp mangfoldighet, det med å bli utfordret, at man kan sammenligne, og ikke minst å la dem som berøres sterkest, nemlig pasientene, få et ord med i laget.

Nå er en systemorientering man ikke har sett på mange år, på vei tilbake i denne sektoren, og det hylles av Arbeiderpartiet, som heller ikke argumenterer ordentlig når det gjelder det økonomiske. De snakker om en uttapping av ressursene. Man må jo da tro at de pengene som har gått til å finansiere pasientenes alternative etterspørsel – for de skal ikke skal betale av egen lomme, vi står alle bak gratisprinsippet – ikke har belastet budsjettene, og at disse pasientene, når de kommer tilbake, ikke belaster de ansatte og kapasiteten. De er i det hele tatt unntatt fra å belaste budsjettene i sykehusene. Vi vet selvfølgelig at det ikke er slik, så uttappingsargumentet er et forfeilet argument. Det å insistere på monopol gjør at hele denne ordningen som nå innføres, ved å frata pasientene valgfrihet, er et av de største eksperimentene man har gjennomført av rene ideologiske grunner, og ikke fordi man kan sykehussektoren.

Abel Cecilie Knibe Kroglund (A) []: Det er vel retten til god behandling som er viktig å sikre, og ikke den frie retten til å etablere en helsebedrift mot betaling fra staten. I dag er det sånn at man kan åpne en klinikk og sende regningen til lokalsykehuset. Det er de regionale sykehusene som har ansvar for å sørge for forsvarlige helsetjenester til befolkningen på statens vegne, og det er òg de som finansierer tjenestene som tilbys de godkjente virksomhetene i fritt behandlingsvalg.

De regionale sykehusene har likevel liten mulighet til å påvirke innholdet og kvaliteten på tjenestene som tilbys av disse leverandørene. Det svekker de regionale sykehusenes mulighet til god planlegging og styring av ressursene. For noen sykehus utgjør dette faktisk en stor utfordring med klare økonomiske konsekvenser og for rekruttering av en annen knapp ressurs, nemlig fagfolk.

For meg er det viktig at vi har helsetjenester fra det offentlige, fra det private og fra de ideelle, og det er viktig for meg at pasienter skal kunne velge mellom tilbud – men da mellom tilbud som har langsiktige avtaler med helseforetakene. I avviklingen av fritt behandlingsvalg er det bra at sykehusene får beholde midlene som i dag betales til fritt behandlingsvalgleverandørene. Da kan sykehusene utvide kapasiteten eller inngå avtaler der det er behov for det.

I min region har mange vært opptatt av tilbudet innenfor rusbehandling, og Helse Sør-Øst har allerede meldt at de åpner for en geografisk avgrensning av tilleggsanskaffelser i Agder innenfor rusbehandling. Det betyr altså at det ligger godt til rette for å opprettholde det rusbehandlingstilbudet som veldig mange av oss i Agder er opptatt av at kan beholdes.

Karianne B. Bråthen (A) []: Jeg har alltid tenkt at smart bruk av våre offentlige penger, slik at vi hjelper flest mulig på en best mulig måte, er noe alle burde være opptatt av. Dessverre er ikke det tilfellet. Noen hegner om markedsmodeller som tapper det offentlige for sårt tiltrengte midler, og forklaringen handler om å redusere ventetider og effektivisere. Så hører vi i dag at man setter sårbare folk framfor seg og driver med skremselspropaganda.

Når vi i dag vedtar å avvikle det Høyre kaller for fritt behandlingsvalg, som i realiteten er fritt etableringsvalg, vedtar vi samtidig at det ikke skal være fritt fram å tjene penger på at folk trenger helsehjelp. Dette kan sammenliknes med etterkrigsårene, da Norge bar preg av stor fattigdom og nød, da staten gikk inn og regulerte landbruket. Da sa man at bonden ikke skulle tjene seg rik på at folk trengte mat. Det kan virke som at noen er mer opptatt av at private aktører skal tjene penger på at vi har folk som trenger helsehjelp, enn at pasienter skal få kvalitativt god behandling.

Det gjelder å forvalte sitt pund rett, være samfunnsengasjert og tenke langsiktig, slik Ingeborg Mikkelsdatter gjorde da hun testamenterte 300 riksdaler til Bergen domkirke mot at de skulle sende mel til de fattige i Vesterålen til evig tid. Hun tenkte nemlig smart bruk av pengene, slik at legatet kunne ivareta folk i det evinnelige, for hun fastsatte nemlig hvor mye mel som skulle sendes hvert år. 1 kg for 400 år siden er fortsatt 1 kg i dag, og melet kommer før jul hvert år.

Derfor er jeg glad for det vi nå er i ferd med å gjøre. Vi forvalter vårt pund rett når vi stopper fritt etableringsvalg og lager langsiktige avtaler med private, slik at vi får kontroll over økonomien i sykehusene. Vi viser samfunnsengasjement når vi tenker både på pasientene, på sykehusene og på etablererne – for vi er ikke imot private aktører. Mange gir nødvendige og tiltrengte tilbud. Vi tenker langsiktig når vi nå sikrer våre sykehus tiltrengte midler slik at våre pasienter i overskuelig framtid skal være sikret gode helsetjenester gjennom det offentlige, samtidig som de fortsatt kan velge sitt behandlingssted.

Det å forvalte sitt pund rett er virkelig å tenke langsiktig. Jeg kan derfor ikke forstå at Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet er så imot at fritt etableringsvalg fjernes – de som på inn- og utpust snakker om at det offentlige har økt, at vi bruker altfor mye penger, og som i tillegg ønsker ostehøvelkutt i det offentlige. Men her vil man altså skjerme de private. Er det rett? Nei, spør du meg.

Jeg stemmer for at vi forvalter vårt pund rett, og jeg sier nei til fritt etableringsvalg – det er nemlig å sette pasienten først.

Ivar B. Prestbakmo (Sp) []: Hvis det er noen som bedriver et ideologisk korstog i denne saken, er det de samme som i 2015 innførte retten til å etablere en klinikk på det offentliges regning. Senterpartiet var blant de partiene som i 2015 sa at innføring av fritt behandlingsvalg vil gjøre det vanskeligere å planlegge, organisere og bygge opp helsetilbudene i en region. Det stemmer fortsatt.

En del representanter i denne debatten får det til å høres ut som at det at det ikke lenger er fritt fram å etablere egne klinikker på det offentliges regning, er en katastrofe for helsetjenestene i Norge. En slik påstand framstår mer som et paradoks. Videre framstiller man det bortimot som at det å fjerne godkjenningsordningen for fritt behandlingsvalg er feil, og det at man ønsker å beholde den, er løsningen på alt. Det har vist seg at det faktisk ikke er slik. Begge ting er feil. Ordningen med fritt behandlingsvalg har i liten grad oppnådd formålet som man begrunnet den med, nemlig å redusere ventetiden eller å gjøre tjenestene mer effektive. Det viser den nevnte evalueringen fra 2021. Faktisk har ordningen bidratt til å svekke de offentlige sykehusene, både økonomisk og med tanke på rekruttering av fagfolk. Høyres markedsmodell har ikke vært løsningen, er ikke løsningen og kommer heller ikke til å være løsningen.

Avviklingen av ordningen betyr ikke at vi ikke ønsker å bruke private og ideelle leverandører av helsetjenester, men samarbeidet med private skal løses gjennom langsiktige avtaler hvor behandlingskvalitet for pasienter er det viktigste. Jeg håper virkelig det er viktigst for alle – behandlingskvaliteten.

For Senterpartiet, Arbeiderpartiet og flertallet i denne saken handler det om å sikre at alle i hele landet får den rette behandlingen, og at Høyres undergraving av fellesskapsløsninger faktisk ikke er løsningen.

Jeg vil vise til stiftelsen Solliakollektivet, som sier det slik det er, at det frie behandlingsvalget har gått ut over ideelle med avtale. Det underkommuniseres så det holder.

Det å legge til rette for at enhver – fritt fram – skal kunne etablere klinikk på det offentliges regning, i konkurranse med fellesskapsløsningene våre om pasienter og fagfolk, er ikke, har ikke vært og skal ikke være løsningen.

Hans Inge Myrvold (Sp) []: Det er nok no ei tid for både å summera opp og – ikkje minst – å sortera.

Godkjenningsordninga fritt behandlingsval kan me slå fast er ei ordning utan tilstrekkeleg tydelege rammer og utan overordna styring, og ho rammar sjukehussektoren heilt uvilkårleg. Når eg då seier «sjukehussektoren», meiner eg det det heile og fulle samla tilbodet i helsetenesta.

Frå Høgre-folk på talarstolen vert det etterlyst at me då må leggja fram ein plan for desse pasientane. Det er akkurat det me legg til grunn når me no avviklar godkjenningsordninga. Me legg til grunn ein plan om å sikra behandlingskapasitet, sikra føreseielege rammer for dei ulike aktørane og dermed òg sikra pasientane ein tryggleik.

Eg har stor respekt for representanten Tetzschner, som òg viste seg her på talarstolen og peikte på at dette var mest å likna med eit monopol. Det er jo mot betre vitande, for helsesektoren i dag, innanfor ulike behandlingssegment, vender seg i veldig stor grad til private ideelle aktørar – nettopp av den grunn at ein har eit mangfald i dette landet i dag. Så den argumentasjonen fell på si eiga urimelegheit.

Kva då med berekrafta? Dei som no vil heia fram fritt behandlingsval og sørgja for at det skal vidareførast, vil nettopp opna opp desse dørene i endå vidare forstand. Endå fleire private aktørar skal sleppast inn og kriga – og eg bruker ordet «kriga», for det er det som vil skje: Ein vil utarma dei føreseielege rammene og leggja til rette for at det vert ein marknadskrig om pasientane. Det er ikkje føreseieleg, og det er ikkje verdig helsetenesta i dette landet.

Det vert òg peikt på valfridom. Valfridomen skal halda fram, og valfridomen handlar i stor grad om den ordninga som ligg til fritt sjukehusval.

Når det gjeld fristbrot: Fristbrotordninga lever òg i beste velgåande, og ho vil vera den som definerer om sjukehusa ikkje oppfyller dei krava som vert stilte til behandlingstid.

Samla sett: Det har vorte framført veldig mykje mangelfull argumentasjon. Det har vorte vist til ei rekkje aktørar som allereie har avtalar, og som av den grunn ikkje er trua av nedlegging, men vil verta vidareførte i gode, føreseielege avtalar med helseføretaka.

Truls Vasvik (A) []: Jeg må vel begynne med å takke for en god debatt. Det varmer i en forholdsvis kald sal. Så vil jeg bare kommentere et par av de påstandene og skremselsbildene som er tegnet med forholdsvis bred pensel. Det må jeg få lov til å si.

Først til ordet «valgfrihet»: Valgfrihet for hvem? Er det kanskje slik at valgfrihet for noen få går ut over de mange, eller f.eks. de nederst ved bordet? Jeg siterer fra Solberg-regjeringens egen evaluering av fritt behandlingsvalg:

«Valgfriheten er derfor mer tilgjengelig for pasienter med kapasitet til å manøvrere seg gjennom systemet. Dette støttes av at personer med høy sosioøkonomisk status i større grad velger seg til HELFO-godkjente institusjoner.»

Det er kanskje ikke de nederst ved bordet som får størst mulig valgfrihet ved fritt behandlingsvalg.

Neste ut er skremselsbilder: Kommer alle private og ideelle aktører til å bli sendt ut i kulden, slik som det kan virke under denne debatten? Nei, president! Flere av de nevnte aktørene i dag, som Røysum, Vikersund Bad, Fekjær, Modum, Friskstiftelsen og Fredheim har allerede avtale med helseforetakene og vil fortsette på dem, og for mange av dem er det en stor mulighet for en større avtale.

Helt til slutt: Helsekomiteen var i Sør-Korea for å se på helsesystemet der. De har et system der alle har en offentlig helseforsikring, og der innbyggerne kan velge alt av behandling selv, noe som gir et avsindig antall legebesøk i året – men det var ikke poenget mitt her nå. Vi besøkte dem som organiserte den offentlige helseforsikringen. De holdt til i en svær skyskraper på utsiden av Seoul. I neste nabolag var det en skyskraper som var enda litt høyere, og der holdt kontrollørene av saksbehandlingen av helseforsikringen til, altså i bygg 1. Det er særs lite effektivt, og det gir i hvert fall ikke flere hender i omsorgen.

Når det i debatten blir hevdet at vi bare kan kontrollere oss ut av diskusjoner knyttet til om kvaliteten er god nok, må vi spørre oss om det er den mest fornuftige bruken av penger. For når vi nå tar tilbake kontrollen over pengestrømmen, vil det føre til bedre utnyttelse av helsepersonell, bedre utnyttelse av sykehussenger og bedre utnyttelse av økonomi, i et samspill mellom offentlige, private og ideelle aktører, og det er til beste for norske pasienter.

Erlend Svardal Bøe (H) []: Det blir sagt i debatten at Arbeiderpartiet og Senterpartiet skiller lag i denne saken, og det er helt riktig, for vi setter oss på pasientens side, mens Arbeiderpartiet og Senterpartiet setter seg på systemets side. Det bærer også debatten preg av, for fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet snakkes det veldig lite om pasientens behov. Det snakkes mest om hva som er systemets behov, om de regionale helseforetakene, om sykehusdirektører – og veldig lite om pasienten.

Det er faktisk slik at vi også skiller lag når vi snakker om forskjeller i helsetjenesten. For før vi innførte fritt behandlingsvalg, var det jo slik at folk ikke bare kunne velge privat akkurat som de ville. De måtte enten ha tykk lommebok, eller så måtte de gå til det offentlige. Da vi fikk fritt behandlingsvalg, kunne hvem som helst – uavhengig av størrelsen på lommeboka – også benytte de private helsetilbudene.

Når en nå fjerner og avvikler fritt behandlingsvalg, retter en opp igjen de klasseskillene som Høyre fjernet ved å innføre fritt behandlingsvalg. Nå vil Arbeiderpartiet og Senterpartiet at det igjen skal være størrelsen på lommeboka som bestemmer hvem som skal få hvilke helsetilbud, og det skapes usikkerhet for pasienten når dette blir avviklet. Det ble så utrolig godt illustrert her i replikkordskiftet med statsråden i stad, for når representanter fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet snakker om «ledig kapasitet» i sykehusene, kan en ikke svare på hvorfor det fortsatt er helsekøer. Det viser tydelig at en ikke har en god nok plan for dette, og at det ikke henger sammen. Så snakker en om at det er sykehusene som taper penger. Det er jo pasientene som taper på dette, for det er pasientene som må stå i helsekø.

Jeg hører at ordene «fri etableringsrett» brukes i salen her. Det er jo ikke riktig. Det høres ut som om det er tatt ut fra et retorikknotat som Arbeiderpartiet har skrevet i forkant av debatten, for det er ikke slik at hvem som helst kan etablere seg i helsetjenesten. Fritt behandlingsvalg betyr at en har kvalitetskrav fra det offentlige som en må innfri, og at en blir henvist fra det offentlige for å få behandling. Så fri etableringsrett er det ikke når det snakkes om helse- og omsorgstjenesten.

Høyre vil ta alle gode krefter i bruk til pasientens beste, og når Senterpartiet og Arbeiderpartiet legger premisset om at jo mer penger sykehusene får, desto bedre tjenester får pasientene, så er ikke det riktig. For det første har mennesker ulike behov. For det andre kan ikke det offentlige alene tilby det mangfoldet som er, f.eks. for pasienter som sliter med rus og psykisk helse, og som har ulike behov.

Høyre sikrer pasienten retten til å velge annerledes, uavhengig av lommebok. Med Arbeiderpartiet og Senterpartiet er det igjen lommeboka som skal bestemme hvilken aktør man kan velge innenfor helsetjenesten.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Å bli syk og trenge helsehjelp gjør at du blir satt i en situasjon hvor du må stole på noen andre. Man må stole på at den legen, den sykepleieren, det helsepersonellet som møter deg, kan det de holder på med, og at behandlingen virker. Det er en tillitserklæring som Stortinget har tatt på høyeste alvor.

I Norge er helsetjenester noe alle får tilgang til. Det er samfunnskontrakten i dette landet. Det å bli født i Norge betyr at du får helsehjelp når du trenger det, og vi lykkes bedre enn de fleste andre land med å gi lik tilgang til helsetjenester. Det er fordi vi har bygd en helsetjeneste som skal ivareta behov. Hvis vi snur på det og ønsker en helsetjeneste hvor det er tilbudene som avgjør, hvor vi ønsker å etablere flest mulig tilbud og pasienten så selv velger hvor vedkommende skal motta behandling, da er jeg er redd for at vi står i fare for ikke å kunne oppnå lik tilgang for alle som er født i Norge.

Jeg kjenner meg ikke igjen i representanten Tetzschners beskrivelse av vår felles helsetjeneste som et statlig monopol. Vi har verdens beste spesialisthelsetjeneste, vi. Den er et økosystem av privat og offentlig skaperkraft, en rekke leverandører, kliniske studier, forskning, utdanning og alt det som vår felles helsetjeneste ivaretar for å holde det faglige trykket oppe og ivareta pasienter med behov for helsehjelp. Jeg registrerer også en rørende omsorg for de pasientene som velger privat behandling.

Jeg mener at Stortinget, gjennom spesialisthelsetjenesten, har tatt på seg et ansvar for å gi god spesialisthelsetjeneste til alle pasientene i Norge. I spesialisthelsetjenesteloven gir vi det ansvaret til helseregionene. Det er en omfattende lov, og den er detaljert, med klare forventninger til hva spesialisthelsetjenesten skal levere. Den har en paragraf som omhandler aktørene i fritt behandlingsvalg, og der står det at Helsedirektoratet kan gi godkjenning til private. Å framstille det som om helseregionenes ansvar for kvalitet og pasientsikkerhet er det samme som for aktørene i fritt behandlingsvalg, er i beste fall en misforståelse. Det er i verste fall en forledelse av norske pasienter.

Michael Tetzschner (H) []: Til det Kjerkol sa om monopol: Et monopol kan ha mange filialer, og hun argumenterte selv i Politisk kvarter i går for at fagfolkene nå fikk én arbeidsgiver. Jeg synes det er ganske betegnende. Grunnen til at man kan framvise godt samarbeid med det private, er nettopp at vi har vært i en situasjon hvor vi har hatt rimelige samarbeidsmuligheter med private, og det man nå gjør, er å nedskalere dette kraftig.

Jeg er selvfølgelig også klar over at i en overgangsperiode – inntil man tar neste jafs for å sikre det statlige monopolet mot verre impulser utenfra – kan man vel også vente at man avvikler det som har vært framholdt her, nemlig de kollektivt inngåtte avtalene med private leverandører.

Det bekymrer meg at helseministeren er så ubekymret over et kjernespørsmål i denne saken, og det er kapasiteten. La oss et øyeblikk legge det ideologiske til side og bare spørre hverandre: Har det – uansett hva vi måtte mene om denne loven – noen virkninger at man stenger ned tilgangen til en privat kapasitet? Har det en betydning for kødannelsen ellers i den offentlige sektoren?

Når man da ser varsellampene blinke i form av fulle poliklinikker og økte ventetider på det ene behandlingstilbudet etter det andre, ser man allikevel at det argumenteres med at det er ledig kapasitet, og at dette går så fint. Det er denne delen som også vil være spennende når skrivebordsteoretikerne til Arbeiderpartiet møter virkeligheten der ute, for den virkeligheten man ellers skjønnmaler her, er at vi har et flott helsevesen. Det er noe jeg langt på vei deler, men det er på grunn av de dyktige enkeltpersonene som faktisk er i stand til å gjøre mye bra, selv når betingelsene er vanskelige og det er dårlig ledelse i departementet. Det vi ikke får ut, er selvfølgelig den kapasiteten som også de private har bidratt med, og man tar veldig lett på det.

Jeg kan altså fra denne talerstol konstatere at helseministeren med dette har tatt på seg et entydig og stort ansvar for at dette kommer til å gå i orden, og vi kommer til å følge denne saken, gå utviklingen etter i sømmene og fastholde statsrådens, skal vi si, nokså optimistiske forsikringer, som jeg tror i annen sammenheng nok fort ville fortjent betegnelsen strutsepolitikk. Man stikker hodet i sanden og håper at problemene ikke innfinner seg, men det vil de gjøre.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Det har vært en lang debatt, og etter mine begreper er det også en ideologisk debatt. For Kristelig Folkeparti er det et samfunnssyn. Det handler om at vi tror at det sivile samfunnet med ulike typer aktører, sammen med det offentlige, familien og den enkelte, gjør at en bygger et samfunn nedenfra og opp, og ikke et samfunn hvor staten og det offentlige har svaret på alle spørsmål.

Hvor hadde vi vært hvis ikke Cathinka Gulberg for mange år siden reiste fra denne byen til Tyskland og tok diakoniutdanning, kom hjem igjen og utdannet 500 sykepleiere? Etterpå tok saniteten over, så Røde Kors, og jeg er en av de sykepleierne som gikk hos Røde Kors. Jeg har jobbet lenge i det offentlige helsevesenet. Det offentlige helsevesenet har mange ganger tatt i bruk ideelle eller private aktører fordi ventelistene har vært for lange, eller kjøpt plass i Skottland når listene for hjertebehandling har vært for lange. En har kjøpt plass når kapasiteten for hofteoperasjoner har vært for liten, og en har lært av ideelle aktører når prosedyrer har blitt forbedret. En kan jo spørre hvordan hjertemedisinen hadde vært i Norge hvis ikke hjerteavdelingen på Feiring hadde tatt de takene de tok. Det var faktisk ideelle aktører som tok ansvaret for luftambulansen i dette landet til å begynne med.

Jeg er opptatt av at en nå karakteriserer det som at det er nesten null feil i det offentlige helsevesenet, men at i det private, der er det fullt av feil. Etter å ha jobbet i det offentlige helsevesenet vet jeg at det er ufattelig mye bra, men vi gjør feil også der. Det skal vi både innrømme, melde fra om og gjøre bedre. Akkurat det samme må gjelde det private og ideelle: å gjøre jobben og, om vi gjør feil, erkjenne, melde fra og lære.

Det som nå skjer, er at vi får en diskusjon som gjør at vi faktisk tenker at alt som har med privat og ideelt å gjøre, på en måte er noe vi skal ha den dagen vi trenger det. Men skal private og ideelle aktører kunne bidra de dagene vi trenger det, må de også kunne ha en aktivitet underveis som gjør at vi har et sikkerhetsnett og en kapasitet som gjør at vi faktisk bruker de fagfolkene som er like gode som alle andre, og som ønsker å bidra for å sikre helsevesenet vårt, minske køene og hjelpe enkeltpasientene.

Kari-Anne Jønnes (H) []: I denne debatten kan det høres ut som om dette er en konkurranse mellom noen store offentlige bjørner og noen store private bjørner. Mellom dem står alle pasientene, og de har stort sett forsvunnet i debatten, i hvert fall fra Arbeiderpartiets og Senterpartiets side. Det er sagt mange ord som system, marked, offentlig, bruk av penger, kontroll av pengestrøm, bruk av tid, helseforetak, direktører osv. Nesten ingen har snakket om mennesket. Det er mennesket vi er her for. Det hadde ikke vært behov for det systemet hvis det ikke hadde vært for menneskene.

Innimellom blir mennesker til pasienter. Nettopp da skal vi være der for dem, for det er nettopp da politikken er viktigst. Derfor blir jeg både skuffet og opprørt når jeg hører en debatt som handler om mennesker på sitt mest sårbare, uten at mennesket er i sentrum. Det er respekten for enkeltmennesket jeg savner aller mest. Det å peke på muligheter for alle og at alle mennesker har lik verdi, må være grunnsynet. For først og fremst handler det om mennesker og at de menneskene skal bli friske og få lov til å ta egne valg.

God behandling av mennesker er alltid god samfunnsøkonomi. Det er god samfunnsøkonomi for dem som blir helt friske. Det er god samfunnsøkonomi for dem som får lov til å bli litt friskere en liten stund. Det er greit at vi snakker om pengestrømmer, men det høres ut som om pengene som har gått til fritt behandlingsvalg for dem som nå har fått lov til å velge, men som tidligere aldri fikk lov til å velge, og som ble styrt, har blitt brukt på fest og moro. De har ikke det. De har blitt brukt slik at noen har fått lov til å få litt ekstra tid og nettopp derfor har blitt helt friske – framfor å gå ut og inn av et offentlig system. Det har vi i denne salen ikke lov til å glemme. Alt vi sier, og alt vi gjør, skal være til beste for enkeltmennesket, uavhengig av om det mennesket er pasient eller ikke.

Cecilie Myrseth (A) []: Med all respekt å melde tror jeg alle i denne salen er opptatt av pasienten i denne saken. Det er det viktigste for alle. Men vi vil i to ulike samfunnsretninger. Man kan ikke skille pasientbehandling og pasientens behov fra hvordan vi bruker pengene. Det henger sammen. Det hadde jeg trodd at i hvert fall et ansvarlig parti som Høyre var klar over. Når det gjelder hva vi kan få til, har det selvfølgelig betydning hvor mye penger vi bruker.

Det er ganske mange vikarierende argumenter i denne saken, f.eks. at det ikke finnes noen plan, og at det er for tidlig å avvikle. Når er det tidsnok å avvikle for dem som ikke ønsker å avvikle? Jeg tror svaret er «aldri». Det som er sikkert, er at man har lagt fram en veldig tydelig plan. Man har stilt de riktige spørsmålene og fått svar på hvordan man skal gjøre det, og hvordan man skal øke kapasiteten – tilbud om nye avtaler og nye anbud for å ta inn flere. Her har det kommet gode svar fra helsetjenesten. Jeg skjønner ikke hva som er grunnlaget for ikke å stole på det. Gjør det ikke inntrykk på høyresiden at Statens helsetilsyn kom med så klare meldinger om hvordan man skal følge opp kvaliteten og avvikene i tjenesten? Ikke i det hele tatt.

I det offentlige driver man med veldig mye mer. Man driver med utdanning, forskning, helhetlig behandling, akutte tjenester, føde og barsel og komplekse og langvarige helseutfordringer. Man skal være til stede i hele landet, ikke bare i de områdene hvor det bor flest folk som kan betale for seg.

Jeg har ikke hørt noen fra høyresiden rette et eneste kritisk blikk mot privatisering og det at man har bygd opp et nytt helsemarked – ikke et eneste kritisk blikk mot de aktørene som åpenbart ikke har skjøttet sitt ansvar vel. Den største utfordringen vi har sett, er mangel på fagfolk. Skal man kunne gi gode tilbud rundt om i hele landet, må man ha fagfolk. Det blir ikke flere fagfolk av økt privatisering. Hva er utfordringen? Vi mangler gynekologer, psykiatere, psykologer og sykepleiere. Da må man bruke de viktigste ressursene våre klokt. Man må bruke dem for å sikre helhetlig og god behandling.

Det er en viktig dag i dag, for vi velger en ny retning for helsetjenesten vår. Vi sikrer vår felles helsetjeneste. Vi sikrer også mangfold og valgfrihet. Det er flere aktører som kommer inn, som blir kvalitetssjekket, og som man kan irettesette. Man kan sjekke dem ut og sørge for at pasientene får det de fortjener og trenger, nemlig gode tilbud av høy kvalitet over hele landet.

Marian Hussein (SV) []: Den offentlige helsetjenesten er og skal være en bærebjelke i det samlede helsetilbudet til befolkningen. I tillegg til at den offentlige helsetjenesten har ansvar for all pasientbehandling og har beredskap for akutte hendelser til enhver tid, har den også ansvar for utdanning, forskning og opplæring av pasienter og pårørende. Det innebærer en helt annen type oppdrag enn det private tilbydere som har avtaler med helseforetakene og aktører innenfor denne fritt behandlingsvalg-ordningen, har.

Det vi vet, er at ja, regningen ble sendt til de offentlige sykehusene, men de ble også tappet for helsepersonell. Det vi hører nå, er en samlet høyreside som ikke klarer å svare på hvordan de hadde tenkt å sikre pasientsikkerheten, og en høyreside som heller ikke tok innover seg de advarslene som kom fra en samlet fagbevegelse og fra Helsetilsynet, og som ikke evnet å lytte til statsforvalterne da de sa fra om dårlig behandlingssikkerhet.

Vi kommer til å gå inn i et nytt valg hvor Høyre – mot bedre viten – kommer til å ta kampen for disse kommersielle aktørene. Paradokset er at ingen i denne sal ønsker å prate om at kommersielle aktører ikke går inn i helsevesenet for å tilby bedre helsehjelp, eller fordi de har et varmt hjerte for de svakeste i samfunnet. Det handler om en garanti for at det offentlige betaler regningen – så lenge man husker å sende nok regninger. Vi har sett hvordan veldig mange aktører innenfor fritt behandlingsvalg har hatt lengre behandlingsopphold enn det som er både faglig anbefalt og gjennomsnittet. Her handler det om å dytte de svakeste pasientgruppene foran seg.

Vi har nå sett en debatt som har handlet om hvordan rus- og psykiatripasientene er blitt ivaretatt, uten at noen – i hvert fall av dem jeg hadde replikkordskifte med – klarte å svare på hvordan man skulle sikre pasientsikkerheten til disse gruppene. Det som er et paradoks, er at i denne ordningen valgte høyresiden å dytte denne gruppen foran seg. Det var ikke hjerte- og karsykdommer som ble åpnet for fritt behandlingsvalg, det var ikke kreftpasientene – det var de svakeste pasientene, de som kanskje også hadde størst behov for faglig forsvarlig helsehjelp, som ble et eksperiment i denne sal. Jeg er glad for at et flertall i denne sal kommer til å stemme gjennom avviklingen.

Eivind Drivenes (Sp) []: Fritt behandlingsvalg hørtes veldig flott ut da det ble innført. Jeg hadde faktisk litt troen på det den gangen. Men nå ser man hvordan det har utviklet seg på Sørlandet, for Sørlandet sykehus – og spesielt innen rusomsorgen, der vi så at det var mange etableringer, og noen av dem var svært uheldige. Det er ikke alle private som er dårlige, men når man har hatt noen dårlige, blir man veldig bekymret.

Det blir snakket om mennesker, om lommeboken som bestemmer. Når man avvikler fritt behandlingsvalg, tenker jeg at da blir det ikke lommeboken til den enkelte som bestemmer, da får alle et tilbud. Alle skal ha et tilbud, vi skal ha et godt tilbud, og vi skal se menneskene i det. Det er kanskje det som er det viktige: at de er like, uavhengig av lommebok og uavhengig av økonomi.

Så tror jeg det er veldig viktig, det som komiteen har gjort og sagt: at de ideelle organisasjonene skal være med i rusbehandlingen, at vi skal ha muligheten for at Blå Kors kan drive de klinikkene de har hatt. Det har komiteen tatt ansvar for å gjøre en god jobb med, og det må jeg rose dem for, som Agder-representant.

Jeg tror det blir bra for Norge og for pasientene at vi blir kvitt fritt behandlingsvalg. Det er det beste for pasientene.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Dette har vært en debatt med mye følelser – fra regjeringspartienes glede og bruk av ord som «seier» til de av oss som synes dette er en trist dag for pasientene.

Mange av oss fra Høyre har snakket om mennesker, og det er fordi dette handler om mennesker. Det er sagt mye i salen i dag som det kanskje kunne vært både viktig og riktig å kommentere. Jeg tror ikke alt er like formålstjenlig å oppsummere. Likevel: Da representanten Vasvik kalte fritt behandlingsvalg særlig dårlig samfunnsøkonomi, fikk det meg til å tenke på den kvinnen jeg møtte på Vangseter, som fortalte hvor såret hun følte seg over at det uttrykket ble brukt om den behandlingen hun fikk, som gjorde at hun endelig klarte å slutte å være alkoholavhengig og kunne være en trygg mamma for sin sønn. Uttalelsene i salen om at vi dytter de mest sårbare pasientene foran oss for å øke privatiseringen, mener jeg er debattens definitive lavmål – definitive lavmål.

Flere har reagert på og referert til evalueringsrapporten. Det evalueringsrapporten viste, var at for pasienter som benytter seg av tilbudet, gikk ventetiden ned. Pasientene opplever valgfriheten som verdifull, særlig pasienter innen rus og psykisk helse. Mange pasienter blir ikke informert om retten til fritt behandlingsvalg. Alt dette forteller oss jo at vi burde utvikle og ikke avvikle fritt behandlingsvalg. Det som skaper ulikhet, er at de som henviser, ikke orienterer den som trenger behandling, om at det finnes et tilbud.

Når det gjelder kommentarene om dårlig kvalitet, dårlig behandlingssikkerhet og at det er et eksperiment for mennesker som sliter med rus og psykiske lidelser: Har noen av de representantene som sier det fra denne talerstolen, vært ute hos noen av disse institusjonene, møtt noen av disse menneskene som man mener vår regjering utsatte for et eksperiment? Dette er vanskelig å forstå.

Det som nå er utfordringen, er kapasiteten. På kort sikt er vi veldig bekymret for kapasiteten. Derfor burde man gi denne avviklingsordningen lengre tid. Det er det fullt mulig å stemme for i dag. På lang sikt vil vi også tape kapasitet, vi vil tape mangfold, og vi vil, dersom ikke statsråden klarer å redusere ventetidene i norsk helsetjeneste, se en mer todelt helsetjeneste hvor de som har penger, kommer til å kjøpe seg privat behandling.

Himanshu Gulati (FrP) []: Jeg har dessverre ikke hatt mulighet til å være til stede under hele debatten i dag på grunn av andre møter, men jeg hadde veldig lyst til å delta nå på tampen allikevel.

Jeg sitter i utdanningskomiteen, og også i den komiteen ser vi noe som vi dessverre også ser i denne saken, og som vi ser fra regjeringen på en rekke områder. Det er kampen mot private aktører, hvor man systematisk og på flere områder velger å kutte ut de private aktørene.

Politisk uenighet og ulike standpunkt er både greit og en del av demokratiet vårt, men dette får også noen konsekvenser. Jeg mener at en konsekvens er at vi kommer til å få en økning i de sosiale forskjellene på sikt. Fordi: Hvem er det som vil ha mulighet til å benytte seg av private tilbud, i den grad man gjør i dag, når offentlig subsidiering gjennom fritt behandlingsvalg forsvinner? Det blir jo dem med størst lommebok. Det er de som i framtiden vil kunne benytte seg av mange av de tilbudene som i dag er en del av fritt behandlingsvalg. Det samme ser man i min sektor, i det jeg jobber med, utdanning, hvor det blir færre friskoler og det kuttes i tilskudd til mange private og friskoler. Og hvem er det da som får mulighet til å benytte seg av de tilbudene, når det offentlige ikke lenger skal subsidiere eller betale for at en vanlig borger benytter seg av et privat tilbud? Det blir jo dem med rikest foreldre.

Det er kanskje ikke det som er hensikten med forslaget, men denne kampen mot private aktører – aktører som bidrar til et mangfoldig tilbud, supplerer der det offentlige feiler, med å få ned ventetidene, og som bidrar til mye bra – det at man kutter ut disse tilbudene og fjerner den offentlige subsidieringen, gjør at den vanlige mann eller dame ikke kan benytte seg av noe de kanskje ikke ellers hadde hatt råd til. Ved å fjerne subsidieringen blir det økte forskjeller. Lommeboken blir igjen et kriterium for om man kan benytte seg av disse tilbudene.

Heldigvis har det i vårt land stort sett vært sånn at lommeboken ikke har vært like avgjørende for hva slags tjenester og tilbud man kan benytte seg av. Men det er nå i ferd med å endre seg, på område etter område, og jeg håper derfor at man vil fortsette med fritt behandlingsvalg, som har vært et godt tilbud.

I tillegg har det vært mange gode argumenter i debatten om bekymring for både kapasitet, ventetider, og de enkeltmenneskene som har fått dette tilbudet, som nå ikke vil få det lenger. Men jeg er også redd for at man er med på å øke de sosiale forskjellene, ved at lommeboken igjen blir et kriterium for hvem som kan benytte seg av de tjenestene som inntil i dag har vært tilgjengelige gjennom fritt behandlingsvalg.

Mahmoud Farahmand (H) []: Denne debatten handler ikke om institusjonene. Den handler heller ikke om dem som jobber ved disse institusjonene. Den handler om dem som har bruk for tjenestene som tilbys ved disse institusjonene. Det er greit å ha med seg det. Det handler om å sikre at de som trenger hjelp med å håndtere sin rusavhengighet og psykiske helse aller mest, får den hjelpen de trenger innen rimelig tid, får det tilbudet de har behov for.

Regjeringspartienes representanter snakker om dem som sitter nederst ved bordet, men ser ikke ut til å ta inn over seg at det er nettopp dem som rammes av denne skrotingen. Man ser heller ikke ut til å ville ta inn over seg at uansett hvilke retoriske grep man forsøker seg på, er det valgfriheten til dem som har minst økonomiske muskler, som vil rammes av dette. Det er også paradoksalt når flere av innleggene fra dagens politiske flertall i forrige sak viser til behovet for å møte dem med rusutfordringer der de er, og møte de behov de har, samtidig som de i denne saken vil fjerne denne valgfriheten som nettopp sikrer dette.

I løpet av det siste halvannet året har jeg vært ved flere av institusjonene i Telemark som tilbyr denne valgfriheten som regjeringen vil skrote. De menneskene jeg har møtt og vært i samtale med, uttrykker sin takknemlighet – og noen av dem er til og med medlem i Arbeiderpartiet, man skulle ikke tro det. De uttrykker en viss begeistring for den valgfriheten som har gitt dem mulighet til å få et bedre liv.

Representanter fra regjeringspartiene snakker om kvaliteten på tjenestene som leveres, og om avdekte feil og mangler. La oss begynne med kvaliteten. Dersom kvaliteten på de tjenester som leveres, ikke er god nok, vil jo disse tilbudene naturligvis ikke velges. Man finner feil og mangler ved alle institusjoner, også de offentlige. Hensikten med tilsynsmyndighetens arbeid er å avdekke feil, slik at de kan korrigeres. Det gjelder som sagt alle aktører, også de offentlige.

Her snakkes det også om at regningen blir sendt til det offentlige, men man ser ikke ut til å ta inn over seg at denne regningen ikke sendes uten behandling. Det vil også bety at det offentlige avlastes for antall behandlingsdøgn. De blir avlastet slik at de kan ivareta andre tjenester, og dermed vil det totale tilbudet til dem som trenger helsehjelpen, bli bedre.

Evalueringen av fritt behandlingsvalg viser at de som har benyttet seg av ordningen, har fått kortere ventetid, og evalueringen framhever at fritt behandlingsvalg har bidratt til økt valgfrihet og mangfold, noe som er etterspurt. Det slås fast at dette oppleves som svært viktig for noen pasienter, særlig innen psykisk helse, rusbehandling og rehabilitering.

Til slutt: Dersom dette er en seier, er det en pyrrhisk seier. Det er en seier for retorikken og ideologien. For dem som trenger denne valgfriheten aller mest, er det ingen seier.

Bård Hoksrud (FrP) []: Det har vært en interessant debatt. Jeg har måttet gå ut et par ganger for å roe meg ned, for når jeg hører på en del av representantene, er det ikke tvil om at det er systemene som er viktig. Når noen går på talerstolen her, før statsråden kommer på talerstolen, og sier at det er masse ledig kapasitet, da lurer jeg på: Hvorfor i huleste blir ikke den kapasiteten brukt?

Når statsråden blir utfordret, skjønner hun ikke hvordan hun skulle vite det. Det virker i hvert fall som en statsråd som ikke har kontroll på noe som helst, når hun altså sier:

«Representanten Trøen har fanget opp i salen her i dag at det er mye ledig kapasitet i sykehusene, og så skal jeg som ansvarlig statsråd svare på hvorfor det er sånn? Jeg har ikke noe svar på det, jeg.»

Det er ganske klart og tydelig fra en statsråd. Og så kommer noen opp på talerstolen og sier at Sykehuset Telemark betaler 60 mill. kr til fritt behandlingsvalg. Denne regjeringen har bestemt at til neste år skal de ikke bygge en eneste institusjon bortsett fra akkurat de få som man får lov til å bygge. Det betyr altså at hvis man skulle tatt den kapasiteten og sørget for å gi det tilbudet, må Sykehuset Telemark bygge ut kapasiteten på sykehuset, de må ha flere ansatte, de må sørge for å bygge ut fasilitetene, altså bygningsmassen. De får jo ikke penger til det i 2023. Da betyr vel det at vi får dårligere tilbud?

Vi har også Sykehuset Telemark, hvor man bare skal fjerne den private ambulansetjenesten. Det kommer til å koste mer penger. Det betyr altså at færre vil kunne bruke de pengene som da blir, til færre tjenester. Det er veldig dumt.

Rune Støstad sa at én sykepleier inn i det private er én mindre til det offentlige. Det er ikke sikkert han har tenkt over at kanskje er det noen i det private som ikke vil inn i det offentlige, men de er faktisk i helsetjenesten fordi de synes det er ålreit å kunne jobbe på en litt annen måte enn det man av og til må gjøre i det offentlige.

Jeg forventer nå – for nå ser jeg at statsråden har tegnet seg – at hun svarer på dette: Kan hun garantere at kreftpasienter ikke må vente et halvt år lenger, og at personer som sliter og har problemer med hjertet sitt, ikke skal måtte risikere å vente i flere måneder ekstra? – For det er konsekvensene av det regjeringspartiene nå legger opp til. Det står svart på hvitt, for Helse Sør-Øst vil ikke og har ikke levert ut anbud som gjør at man kan møte det behovet som er der, og den kapasiteten som fritt behandlingsvalg bidrar med.

Så må man gjerne være høye og mørke i regjeringspartiene, men om et års tid kommer vi til å se hvem som hadde rett. Og jeg tror dessverre at for pasientene – og det er dem jeg og Fremskrittspartiet er mest opptatt av – vil sannsynligvis resultatet være at det er pasientene som er taperen, mens Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har vært mest opptatt av å sikre systemene og ikke vært opptatt av pasientene. Når det gjelder hvem som skal kontrollere det og sikre pasientene, har vi Helsetilsynet og Statsforvalteren, og de har et ansvar enten det er det private eller offentlige som leverer helsetjenestene.

Even A. Røed (A) []: Det har vært en interessant debatt som veldig mange før meg har prøvd å definere i både den ene og den andre retningen. En interessant greie med å sitte på Stortinget er den siste runden.

Fritt behandlingsvalg handler for oss selvfølgelig om den helsetjenesten som pasientene mottar, og det er åpenbart grunnen til at vi ønsker å gjøre de endringene vi gjør. For vi ser at kvalitetskontrollen ikke er god nok, vi ser at koordineringen med det øvrige helsevesenet ikke er god nok, og vi ser at samarbeidet med den øvrige helsetjenesten – den offentlige helsetjenesten – ikke er god nok. Når flere representanter er oppe her og prater om hvor viktig det er at vi klarer å få disse tingene til å fungere sammen, er i grunnen den måten vi ønsker å organisere dette på, en ganske god måte å organisere det på – gjennom at vi skriver avtaler.

Det har vært nevnt flere steder som leverer gode tjenester. Modum Bad har vært nevnt – jeg er veldig glad i Modum Bad selv, jeg er fra Buskerud – og Fekjær, Røysumtunet, Frisklivsstiftelsen, Fredheim og Vikersund Bad. Alle disse har avtaler med det offentlige, alle disse leverer allerede tjenester. En av grunnene til at alle disse fantastisk gode leverandørene av tjenester har avtaler, er at de er gode på å levere helsetjenester, og det skal de fortsette med. Flere av dem har i Helse Sør-Øst allerede fått 10 pst. økning i det som ligger innenfor avtalen deres, og som gjør at vi tar ut enda mer av kapasiteten hos dem.

Når vi prater om vår felles helsetjeneste, handler det om at vi skal få dette til å fungere sammen, vi må få samarbeidet til å fungere. Fritt behandlingsvalg er mer løselig tilknyttet enn det avtaler vil være, og det bidrar til at pasienten i andre enden får en dårligere helsetjeneste. Det blir mindre koordinering, mindre samarbeid, mindre kvalitet.

Så til argumentene om mangfoldet. Mangfoldet er der, mangfoldet kommer gjennom at vi har skrevet avtaler med en rekke forskjellige behandlingsinstitusjoner og leverandører som er både private og ideelle. Jeg nevnte akkurat fire–fem stykker – alle de bidrar til det mangfoldet, alle de bidrar til at vi ikke får en ensrettet helsetjeneste, men at vi sammen bygger en felles helsetjeneste. Det er det vår modell bidrar til, og det handler ikke om å heie på systemet, det handler om at vi må ha et blikk for systemet også hvis vi skal klare å få pasientenes helsetjeneste til å fungere. Hvis vi ikke gjør det, vil det ikke fungere.

Avslutningsvis er det en del som prater om inn og ut av det offentlige systemet, som om det er en eller annen rigid og rar konstruksjon, hvor mennesker ikke får det de skal ha. Det synes jeg er en lite konstruktiv måte å omtale den offentlige helsetjenesten på. Den offentlige helsetjenesten tilbyr både tilpassede, mangfoldige og veldig gode tjenester hver eneste dag, helt uten fritt behandlingsvalg og i samarbeid med veldig mange andre i vår felles helsetjeneste.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Det er de regionale helseforetakene som har sørge-for-ansvaret i spesialisthelsetjenesten. Det betyr at de har ansvar for å sørge for at kapasiteten er størst der behovene er størst. Fritt behandlingsvalg-aktører har ikke noe slikt ansvar. For at helseregionene skal være i stand til å ta det ansvaret Stortinget har gitt dem, må de ha muligheten til å kunne planlegge forutsigbart. Bruk av private kan øke kapasiteten i enkelte områder av landet. Da mener vi at det gir størst forutsigbarhet og trygghet for pasientbehandlingen at helseregionene kan gjøre det gjennom avtaler.

Det som er erfaringene med fritt behandlingsvalg, og da kan vi gjerne ta eksempelet fra Telemark, der representanten Hoksrud kommer fra, er at fritt behandlingsvalg-aktører kan etablere seg akkurat hvor de vil i landet. De kan etablere seg der behovet er minst, der kapasiteten er god, og det gir ikke god bruk av ressursene våre. Det gjør at vi ikke oppnår det Stortinget er opptatt av – at vi prioriterer helsekronene og våre fagfolks innsats riktig, slik at vi ivaretar alle pasientene, ikke bare dem som har mest ressurser, og som sier at valgfrihet er viktig for dem.

Stortinget har et ansvar for alle pasientene, og da må muligheten til å kunne planlegge og skalere opp kapasitet etter behov være på plass. Ordningen med fritt behandlingsvalg bryter med helseregionenes sørge-for-ansvar. De må forholde seg til at det etableres kapasitet utenfor deres påvirkning. Jeg vil ikke tro at et privat konsern hadde godtatt en slik rammebetingelse, men det overser høyrepartiene.

Når det gjelder det offentlige, skal de tilpasse seg de private aktørenes etableringsrett og deres vilje. Vi ser også hvor fritt behandlingsvalg-aktørene har valgt å etablere seg – det er ikke i hele landet. For Arbeiderpartiet og Senterpartiet er det viktig at vi har en sterk og god offentlig helsetjeneste, som er lokalisert over hele landet, som ivaretar behov ved pasientbehandling, og som sikrer kvalitet. Det er det som har blitt omtalt av flere i debatten som det å sikre kapasitet, at man benytter seg av den som er ledig, og utvider der det er behov for mer.

Presidenten []: Representanten Erlend Svardal Bøe har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Erlend Svardal Bøe (H) []: Det har vært en lang debatt. Det er mange i debatten som har pekt på tilsyn hos private aktører uten å snakke om offentlige aktører i tillegg. Det er viktig å slå ned på alle tilsynssaker der man oppdager ting som ikke er riktig.

Det er et faktum at kapasiteten vil forsvinne fra nyttår. Det er ikke et spørsmål om det vil gå ut over pasientbehandlingen, men hvordan det vil gjøre det. For å få klarhet i hvordan både pasientene og de aktørene som er en del av fritt behandlingsvalg, blir påvirket av dette, burde man utsatt avviklingen av fritt behandlingsvalg.

Jeg er bekymret. Med Arbeiderpartiet og Senterpartiet i regjering ser vi økte helsekøer. Vi ser at flere står uten fastlege. Jeg er spent på hvor vi står om ett år. Jeg tror dessverre at det vil gå ut over pasientene i den norske helse- og omsorgstjenesten.

Liv Kari Eskeland hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten []: Representanten Truls Vasvik har hatt ordet to gonger tidlegare i debatten og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Truls Vasvik (A) []: Jeg klarte ikke helt å dy meg. Det snakkes her som om det offentlige ikke klarer å tenke nytt. Det er feil. Nrk.no hadde på tirsdag et oppslag om Monika, som har kommet seg ut av rusmisbruk og holder seg nykter via et nytt tilbud fra Helse Stavanger. Det har til og med gitt henne en mulighet til å få en stilling i Kirkens Bymisjon.

Til representanten Hoksrud: Ja, statsforvalterne holder tilsyn. Vi lytter til statsforvalterne. Derfor tar vi ad notam at statsforvalterne i Vestfold og Telemark sier at det er deres erfaring at det er langt flere og langt alvorligere avvik hos de private aktørene enn i det offentlige behandlingstilbudet.

Det handler om økonomi når det gjelder helse. Det betyr ikke at vi ikke heier på alle som kommer seg ut av sykdom. Det jobber veldig mange gode folk både i offentlig og i privat omsorg. Vår jobb her i salen er å sørge for at flest mulig får best mulig behandling. Det gjør vi gjennom det grepet vi tar i dag.

Presidenten []: Representanten Bård Hoksrud har hatt ordet to gonger tidlegare i debatten og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg registrerer at statsråden ikke vil love noe som helst overfor pasientene. Det er synd for de pasientene som kanskje må gå et halvt år lenger og være usikre på om de har en kreftdiagnose eller ikke – for det er det som er konsekvensen.

Både Mestringshusene på Notodden og Vitalis i Kragerø leverer kjempegode tjenester. Det er ikke sånn at pengene helseforetaket betaler ut, blir borte. De går faktisk til pasientbehandling. Det synes jeg også er viktig å ha med seg.

Helsebarometeret viser at folk ikke helt tror at det offentlige helsevesenet kan klare å levere tjenestene. Sist gang de rød-grønne partiene styrte, føyk salget av helseforsikringer i været. Med det vedtaket vi gjør nå, er jeg sikker på at de som har råd, kommer til å kjøpe helseforsikring. Det betyr at de menneskene som sitter nederst ved bordet – de som ikke har råd til å tegne helseforsikring, og som ikke har en bedrift som har råd til å betale den – kommer til å måtte stå lenger i kø fordi man har en regjering som ikke ønsker at man skal bruke all den kapasiteten som er der, til å sørge for best mulig tjenester for folk som trenger pasientbehandling.

Presidenten []: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 6.

Votering, se voteringskapittel