Teknisk test 17.–18. september

Tirsdag 17. og onsdag 18. september gjennomføres det tekniske tester av infrastrukturen i stortingssalen. I perioden vil blant annet talerlisten, nett-TV og førstesiden på  stortinget.no bli testet, og det kan oppleves aktivitet i disse.

Stortinget - Møte torsdag den 20. juni 2019 *

Dato: 20.06.2019
President: Magne Rommetveit
Dokumenter: (Innst. 417 S (2018–2019), jf. Dokument 8:103 S (2018–2019))

Innhold

*) Referatet er foreløpig, ikke korrekturlest.

Sak nr. 12 [16:41:58]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes om en ny industriell revolusjon - rettferdig og miljøvennlig (Innst. 417 S (2018–2019), jf. Dokument 8:103 S (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Une Bastholm (MDG) [] (ordfører for saken): Representanten Moxnes har fremmet tolv forslag som berører næringspolitikk, energipolitikk, transportpolitikk, finanspolitikk og klima- og miljøpolitikk. Rødt ønsker å bygge ut mer fornybar energi. De vil satse på bioøkonomi. De vil bruke Statens pensjonsfond utland til nasjonale miljøtiltak. Og de vil si nei til nye kraftforbindelser til utlandet.

En samlet komité innstiller på å avvise forslaget som helhet, men det fremmes likevel en rekke forslag i innstillingen.

Opposisjonspartiene, som utgjør komitéflertallet, fremmer forslag om å be regjeringen sørge for et ambisiøst og klimavennlig hjemmemarked for maritim næring, gjennom miljøkrav ved offentlige innkjøp. Vi ber regjeringen bidra til at det blir utviklet ny industriproduksjon og nye verdikjeder som baserer seg på bioressurser fra hav, jord og skog, og vi ber regjeringen om å styrke de regionale utviklingsmidlene.

I innstillingen fremmes det også flere mindretallsforslag fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, som jeg regner med disse partiene vil redegjøre for selv.

Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne fremmer forslag om etablering av et grønt investeringsselskap for utvikling av teknologibedrifter som baserer seg på fornybare ressurser. Vi fremmer også et forslag om et statlig pilotprosjekt for havvind, og vi ber regjeringen utrede potensialet i geotermisk energi. SV og Miljøpartiet De Grønne fremmer dessuten forslag om en storstilt satsing på havvind.

Miljøpartiet De Grønne er alene om å foreslå å opprette et Bionova, et fond etter modell fra Enova, for å systematisere innovasjonen og øke kommersialiseringer av både nye og allerede kjente måter å bruke den fornybare, levende naturen på framfor mer av det fossile.

Med dette tar jeg opp forslagene Miljøpartiet De Grønne er en del av. God debatt!

Presidenten: Representanten Une Bastholm har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Else-May Botten Norderhus (A) []: Norge trenger en mer aktiv næringspolitikk, det er vi enige med forslagsstilleren om. Det er behov for en industripolitikk som bygger opp under nye satsinger på klimavennlige løsninger, og som trygger og skaper nye arbeidsplasser over hele landet – og vi i Arbeiderpartiet er utålmodig. I går debatterte vi saken om havvind i denne salen, og for litt over en uke siden la vi fram et eget forslag om å bruke handlingsrommet i EU rundt opprinnelsesgarantier for å hindre at industrien vår som bygger produksjonen sin på grønn kraft, ikke skal være nødt til å få økte kostnader ved å måtte kjøpe seg dyre papirbevis på at de er grønne, for de er allerede grønne.

I dagens debatt om industriutvikling har Arbeiderpartiet tre nye konkrete forslag for å bygge opp under norsk industriutvikling basert på klimavennlige løsninger. Vi ber regjeringen videreføre CO2-kompensasjonen på dagens nivå, med minst 75 pst. kompensasjon også etter 2020. Videre ber vi regjeringen bidra til å utvikle nye produksjonsmetoder og bruksområder for hydrogen basert på norsk naturgass. Og vi foreslår å aktivt legge til rette for flåtefornyelse i nærskipsfarten. Regjeringens tidligere tiltak var for dårlig, og nå er det en saga blott. Vi ønsker å etablere en ny toppfinansieringsordning i GIEK, Garantiinstituttet for eksportkreditt, og en vrakpantordning som treffer.

Sakens overskrift, om industriell revolusjon, på et Dokument 8-forslag er vel noe av det mest svulstige jeg har hørt siden jeg kom til Stortinget i 2009, og til revolusjonære Moxnes vil jeg si at det kanskje er et stort sprik fra overskriften til innholdet – men han skal ha for innsats.

I regjering fikk Arbeiderpartiet på plass mange ulike næringsstrategier, nye virkemiddelapparat, som Enova, og program, som miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge – for å være helt konkret.

I forrige periode var digitalisering og Industri 4.0 en stor satsing som vi snakket om i næringspolitikken, og Arbeiderpartiet foreslo å etablere et norsk toppindustrisenter, som i dag er etablert og heter DigitalNorway, så det har skjedd mye.

Under sakens behandling har det i tillegg dukket opp et forslag fra Senterpartiet og SV som jeg ønsker å si noe om. I fjor behandlet vi tredje energimarkedspakke, og Arbeiderpartiet gikk inn i en helhetlig avtale med regjeringspartiene og Miljøpartiet De Grønne. Den står vi for. Det er gledelig at Senterpartiet og SV ønsker å begynne å være proaktive på noen av forslagene, bl.a. det som går på utenlandskabler, men det er for tynt. Likevel ønsker vi å stemme for forslag nr. 7, for vi er enig i det.

Presidenten: Ønsker representanten å ta opp forslag?

Else-May Botten Norderhus (A) []: Ja, jeg tar opp forslagene nr. 1–3, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Presidenten: Da har representanten Else-May Botten Norderhus tatt opp de forslagene hun viste til.

Stefan Heggelund (H) []: La oss være ærlige – så bred som denne saken er blitt, kan debatten i dag gå alle veier. Men la meg ta noen hovedlinjer.

Dette er et flertall med store ambisjoner for industri og klima. På mandag ble regjeringens forslag om å gå inn i en avtale om felles samarbeid om oppnåelse av utslippsmålene for 2030 vedtatt. Det gjør norsk klimapolitikk mer ambisiøs og forpliktende enn noen sinne.

Vi skal stanse utslippene, ikke utviklingen. Norge skal fortsatt være et land der det skapes verdier, der det skapes arbeidsplasser. Skal vi frikoble vekst fra utslipp, må vi omstille oss, og denne omstillingen er i gang. For å få til omstillingen kreves kapital, næringsfremmende skattelettelser, samferdsel, eksport og forskning. Her leverer regjeringen – og mer enn det som er blitt gjort tidligere – f.eks. gjennom en dobling til landsdekkende næringsrettet forskning og innovasjon.

Vi skal ikke plukke vinnere, og i kampen mot klimaendringene er det ikke bare én teknologi som må vinne fram, det er mange teknologier som er nødvendig. Samtidig har Norge et mulig nytt fornybart industrieventyr gjennom havvind. Derfor har regjeringen lagt fram en strategi for dette, og målet er at norske leverandørbedrifter skal gripe de mulighetene som byr seg i denne fornybarnæringen.

Regjeringen vurderer også relevante modeller for støttemekanismer i tidligfase, og Energi21 har havvind som ett av seks prioriterte satsingsområder i sin strategi.

Samtidig utvikles det nå en solid kunnskaps- og teknologiplattform for dyp geotermisk energi, da dette kan spille en viktig rolle i framtidens energisystem.

I dag har regjeringen også lagt fram handlingsplanen for grønn skipsfart. Det er en offensiv plan, der regjeringen legger fram en forsterket politikk for de ulike fartøyskategoriene.

Regjeringen skal også legge fram en strategi for forskning, utvikling og bruk av hydrogen som energibærer.

Bioøkonomi prioriteres også av regjeringen, og i 2018 ble det bevilget ca. 4 mrd. kr i tilskudd og lån til bioøkonomitiltak i Innovasjon Norge og Norges forskningsråd.

Enova er også et viktig virkemiddel for å kutte utslipp, og oppdraget er større enn bare å bidra til utslippskutt i Norge. Samtidig er det det viktigste virkemiddelet vi har for å gjøre norske arbeidsplasser grønnere. Denne regjeringen har bevilget mer penger til Enova ved hver eneste korsvei, og Enova er mer ressursterkt enn noen gang.

I tillegg har vi opprettet investeringsselskapet Nysnø AS, som skal gjøre investeringer som bidrar til reduksjon i klimagassutslipp.

Norsk fornybar kraft er et konkurransefortrinn for norsk industri. Det skal det fortsette å være. Samtidig er vi for et fornybarsamarbeid i Europa, noe som er bra både for klima, for fornybarindustrien og for norske forbrukere.

Dette er et flertall som satser på norsk industri, som satser på god klimapolitikk, og jeg tror fortsatt ikke det er slik at et kommunistisk parti har løsningen verken på industri, klima eller noe annet.

Gisle Meininger Saudland (FrP) []: Vi behandler nå forslag fra Rødt med overskriften «om en ny industriell revolusjon – rettferdig og miljøvennlig». Navningen av saken skal jeg komme tilbake til senere i innlegget. Jeg skal kommentere noen av punktene først.

Hovedrammen for landets industripolitikk er nedfelt i Meld. St. 27 for 2016–2017, Industrien – grønnere, smartere og mer nyskapende. Mandatet til Statens pensjonsfond utland ligger fast, og videre legger regjeringen opp til vekst i både eksisterende og nye bedrifter. Regjeringen ønsker også å fremme Norge som et attraktivt lokaliseringsland for industriell aktivitet. Viktig i den forbindelse er nettopp å sikre god kapitaltilgang, næringsrettet forskning og innovasjon, og at vi har teknologiutvikling og kompetanse, skattelettelser til personer og bedrifter og ikke minst en offensiv samferdselspolitikk.

Det siste punktet kan jeg ikke stresse nok. Norsk næringsliv har i årtier skreket etter mer framtidsrettet, miljøvennlig og trafikksikker vei og infrastruktur – ikke minst firefelts motorvei i store deler av landet.

Noe som også er verdt å merke seg, er at vi har en strategi for flytende havvind. Potensialet for flytende havvind er stort, ikke bare for møller, men også for omkringliggende teknologier som subsea-installasjoner, kabling, maritim sektor og fornybare energibærere. Jeg vil minne om at dette er mulig nettopp fordi vi har en olje- og gassnæring.

Noen av forslagene er allerede ivaretatt i regjeringens politikk, mens andre forslag vil ha betydelige budsjettkonsekvenser og passer i så måte kanskje bedre inn i en annen debatt.

Norsk industri er åpen, markedsorientert og eksportbasert. Det har tjent Norge godt, og tjener Norge fortsatt godt.

Til slutt: Som sannsynligvis den eneste representanten i denne salen der halve familien faktisk har bodd i et kommunistisk land og opplevd hvordan en revolusjon egentlig er, og hva konsekvensene egentlig er, kan jeg si at det er ingen ting, verken rettferdig, miljøvennlig eller vennlig ved en revolusjon, slik partiet Rødt skriver i sin overskrift. Det er faktisk våpen, det er kaos, det er rop i gatene, man blir ropt opp, Securitate-agenter på hjørnet, det er undertrykkelse, og det er frarøving av menneskers eiendom. Jeg synes faktisk det er litt uheldig at det finnes sofaradikale som romantiserer bruken av et ord som de aller, aller fleste opplever som noe veldig negativt. Heldigvis gjenspeiler ikke innholdet i Dokument 8-forslaget overskriften.

Summa summarum finner ikke Fremskrittspartiet å kunne støtte forslagene i saken.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Jeg har nok heller aldri vært noen revolusjonær, men at vi trenger omstilling, er det ingen tvil om. På 1990-tallet, da jeg ble politisk aktiv i Senterungdommen, hadde vi en kampanje med slagordet «Nei til bananrepublikk», og det viste til den olje- og gassavhengigheten landet var på vei inn i, og som vi opplever i dag.

Omstillingen til et klimavennlig samfunn vil bli krevende. For å klare det er vi helt avhengig av bærekraftig bruk av andre råvarer enn de fossile. I Norge vil skauen være en viktig brikke i den omstillingen. Skauen kan praktisk talt erstatte det fossile på alle felter. Norge har mye skog, lang tradisjon for forvaltning av den, og tilveksten er betydelig større enn avvirkingen i dag. Det betyr også at potensialet for økt verdiskaping absolutt er til stede og vil være viktig for den omstillingen landet skal gjennom.

Jeg dveler litt ved treforedlingsindustrien, for de siste tiårene har treforedlings- og trebearbeidingsindustrien vært gjennom en kraftig omstilling. Mange av de tradisjonelle bedriftene som har basert seg på trevirke som råvare, er enten lagt ned eller har flagget ut, og resultatet er at Norge i dag eksporterer store mengder tømmer ut av landet. Vi er altså i ferd med å bli en råvareeksporterende nasjon også her.

Vi må ikke sette oss i den situasjon at vi blir en nettoeksportør av tømmer. Vi må bidra til at tømmeret bidrar til norske arbeidsplasser, norsk verdiskaping, norsk teknologiutvikling og kompetanse. Da må vi starte med de bedriftene vi allerede har, og sørge for at de får rettferdige rammevilkår, som f.eks. Saugbrugs i Halden, som ikke får CO2-kompensasjon. De starter nå 80 mill. kr bak sine konkurrenter, og det bidrar ikke akkurat til videreutvikling av bedriften. Derfor må vi også sørge for at ordningen med CO2-kompensasjon videreføres, og at Saugbrugs får del av den.

I tillegg må vi øke investeringstakten for utvikling av ny industri, enten det er oppføring av bygg i tre, bioenergi eller teknologibedrifter som baserer seg på grønt karbon, som Borregaard. Derfor bør det også etableres et grønt investeringsfond.

I tillegg til å satse på storstilt industrireising basert på det grønne karbonet, må vi også sørge for gode vilkår også for de andre næringene, som fisk, havbruk, næringsmiddelindustri og prosessindustri. Den omstillingen som maritim næring og verftsindustrien har vært gjennom når det gjelder å få til nullutslipp i skipsflåten, bør være et eksempel til etterfølgelse. Det er derfor fornuftig å se på støtteordninger for prosessindustrien også, for prosjekter i prosessindustrien som erstatter fossile innsatsfaktorer, slik Rødt foreslår i et av sine løse forslag i dag. Senterpartiet vil støtte det forslaget, og vi vil også stemme for forslagene nr. 15, 16, 17 og 19, fra Rødt. Med det tar jeg også opp det forslaget Senterpartiet er en del av.

Presidenten: Representanten Ole André Myhrvold har tatt opp det forslaget han refererte til.

Lars Haltbrekken (SV) []: Norge og verden står foran store utfordringer. Vi skal løse en klimakrise, vi skal ta vare på naturen, vårt livsgrunnlag, og vi skal bekjempe de økende forskjellene.

Vi vet at når verden skal frigjøre seg fra bruk av fossil energi, må vi omstille oss. Norsk olje og gass er en betydelig bidragsyter til de utfordringene verden står foran. Vi kan ikke satse på en fortsettelse av oljeeventyret, vi må skape nye eventyr. Vi trenger en grønn ny deal. Vi trenger en grønn ny deal, hvor staten bruker sine muskler til å bygge landet grønt, til å elektrifisere kysten, bygge nye skip uten utslipp, skape nye markeder for industrien og pøse ressurser inn i forskning og utvikling og bygge en ny og moderne infrastruktur.

En grønn ny deal betyr å sikre at gevinstene fra ressursene våre og den nye teknologien kommer hele folket til gode. En grønn ny deal betyr å ta jorda og havet i bruk. Sånn bygger vi hele Norge grønt.

Vi skal også bygge Norge rettferdig. Vi skal ikke løse klimakrisen ved å sende regningen til vanlige folk og gevinsten til de på toppen. Vi har tidligere vist at vi kan få til omstilling. Fra å være en av de virkelig store forurenserne på 1950-, 1960- og 1970-tallet har norsk industri tatt et stort miljøansvar og kuttet utslipp både av miljøgifter og også av klimagasser. I dag er kuttene som er gjort i forurensende industri, et av de største salgsargumentene for norsk industri.

Det er ikke til å legge skjul på at kravene om utslippskutt i industrien i starten møtte sterk motstand. Men de innså ganske raskt at kravene var fornuftige. Omstillingen industrien gikk gjennom, viser at det går an dersom vi ønsker.

Framover blir en forsvarlig bruk av våre naturressurser til å skape industri, trygge arbeidsplasser og sikre framtidens velferd bare viktigere og viktigere. Dette dekkes av de forslag som SV også fremmer i innstillingen.

I løpet av to tiår må vi erstatte vår avhengighet av olje og utslipp med en forurensningsfri økonomi som bygger på fornybare ressurser. Forandringen må være rettferdig og føre til forbedring både for folk, lokalsamfunn og miljø.

Så en stemmeforklaring. SV kommer til å stemme for forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet i innstillingen. Vi kommer også til å stemme for forslagene nr. 11, 13, 21 og 22.

Presidenten: Og Haltbrekken ønsker å ta opp SVs forslag?

Lars Haltbrekken (SV) []: Det ønsker jeg også.

Presidenten: Da har representanten Lars Haltbrekken tatt opp SVs forslag.

Ketil Kjenseth (V) [] (komiteens leder): Jeg åpner med å stille representanten – og forslagsstiller – Bjørnar Moxnes et spørsmål: Hvor er sola? Det er vel egentlig det eneste jeg ikke finner omtalt her i den store industrielle revolusjonen, som jo er en av de store mulighetene vi faktisk har til å bygge ny industri, nye arbeidsplasser og nye næringer. Så jeg savner sola.

Den andre industrielle revolusjonen som ikke er omtalt her, og som jeg egentlig savner litt i et sånt dokument – hvis en skal ha en ideologisk diskusjon om industriell revolusjon – er digitalisering, for det er jo den revolusjonen hele verden står i, de enorme mulighetene det gir oss til både å dele mer, forbruke mindre og gjøre oppgaver mer effektive.

Jeg er litt undrende til hva vi egentlig er invitert til å diskutere her, og om det er revolusjon i seg selv vi er invitert til å diskutere. Det har jeg egentlig ikke så lyst til å diskutere, for det er ikke så ofte at det nødvendigvis gir det vi ønsker å oppnå. Det kommer litt an på type revolusjoner, selvfølgelig. Planøkonomi kunne også være én diskusjon i dette, å sette det opp mot kapitalisme og marked.

En kunne også trekke det videre: Hvis en er litt inspirert av hva Kina gjør, og synes at de er effektive og bygger ut mye og holder på med en industriell revolusjon, så er jo en del av den casen også en form for en annektering av naturressurser, av andre folks landarealer. Jeg er heller ikke så lysten på å ta den diskusjonen, vi har jo mer enn nok med kinasjakk-diskusjonen på hjemmebane.

Alt annet som er foreslått her, holder vi på å jobbe med: havvind, energibrønner, hydrogen, bioøkonomi. Dette jobber vi med som bare det. Vi putter på til virkemiddelapparatet, til Enova, til miljøteknologiordningen, har innført katapultordningen, Innovasjon Norge får stadig større muskler, vi gjør noe med skattereglementer og har etablert Nysnø. Vi holder på med alle disse oppgavene, og det er sikkert også derfor at et samlet storting avviser alle forslagene fra Rødt.

Så startes en slags debatt med mange forskjellige vindmøller, der de rød-grønne ikke akkurat er enige om veien videre. Det er også en interessant diskusjon.

Tore Storehaug (KrF) []: Denne debatten er eg litt spent på, ut frå innstillinga som ligg føre frå komiteen. Det er ein samla komité som går imot forslaget som ligg til grunn, der Raudt har lagt premissa for ein ny industriell revolusjon. Utifrå dei oppmodingsvedtaka som blir føreslått her, skal vi diskutere både revolusjonar og kommunisme og det grøne skiftet og havvind – som vi diskuterte i går i eit eige forslag – industriutvikling og EØS-avtalen og samarbeid om andre element i Europa.

Det er ikkje nokon tvil om at det er mykje politisk vilje til mykje industriell satsing og god samhandling for at vi skal kome i mål med klimamålsettinga og eit reelt grønt skifte. Det er heller ikkje nokon tvil om at det har skjedd kvantesprang både i politisk vilje, i realitetsforståinga og i omstillinga i næringslivet dei siste åra.

Det er ein samla komité som går imot forslaget om revolusjon frå Noregs einaste erklærte kommunistiske parti. Likevel er det ei lang liste med enkeltforslag. Mange av dei høyrer heime i ein budsjettdebatt fordi det er snakk om reelle budsjettprioriteringar. Då bør ein kanskje ta det der og ikkje som oppmodingsvedtak. Store delar av forslaga som ligg her, handlar om område der regjeringa allereie er godt i gang, og der støtteapparata eigentleg berre har blitt styrkt og styrkt dei siste åra.

Det nærmaste som er ein slags reell politisk debatt her, er om kva som er politikken si oppgåve. Raudt vil ha ein revolusjon for dei næringane som dei har plukka ut på partikontoret at skal vinne. Opposisjonen elles vil ikkje ha ein revolusjon, men dei seier at det er nokre næringar som skal gå meir fram enn andre. Og så har posisjonen ein politikk som seier at vi som politikarar skal lage rammeverket og sikre den omstillinga som er, og at den skal skje med dei aktørane som skal gjere det til ein realitet.

For politikken si oppgåve er ikkje å bestemme korleis næringsaktørar skal danse, men det er å lage det dansegolvet som dei skal gjere det på. Næringslivet og det kommersielle næringslivet er drivkrafta i å skape innovasjon og løysingar som gjer at vi kan realisere det grøne skiftet. «Klimavenleg» har vorte eit konkurransefortrinn, og samtidig er det god samverknad mellom politiske mål og ein sunn sosial marknadsøkonomi. Det er sunt og rett i eit demokrati, og det er effektivt.

Vi treng eit velfungerande og innovativt næringsliv. Det trur eg ikkje vi får gjennom kommunistisk planøkonomi eller sosialistisk styring, og det er det denne regjeringa styrer godt på.

Bjørnar Moxnes (R) []: Markedet løser ikke klimakrisen. Det har man de siste 30 årene sett med all mulig tydelighet. I et marked går investeringene dit hvor det er mest lønnsomt på kort sikt, slik som olje og gass, men vi må bruke penger på å bygge ny industri før oljeprisen går ned. Det omvendte gjør regjeringen: Vi skal ha opp oljeinvesteringene med 20 pst. i 2019, samtidig går produksjonen i fastlandsindustrien ned.

Uten en planmessig satsing på ny industri vil vi miste både arbeidsplasser, kompetanse og kunnskap som Norge er helt avhengig av. Vi må ha en aktiv statlig næringspolitikk som bygger ny industri, mens vi kontrollert trapper ned olje- og gassproduksjonen. Det skjer ikke uten langsiktig statlig kapital og politisk vilje til å bygge ny industri, som da vi på 1970-tallet tok styringen over petroleumsressursene. Den politikken som sikret oss en nasjonal leverandørindustri den gang, kan og må brukes for å bygge framtidens grønne industri, og det må bli en rettferdig omstilling.

Det er ikke arbeiderne og lokalsamfunnene som har bygd opp oljeindustrien, som skal ta regningen for at vi må fase ut fossil energi. De som jobber i norsk olje og gass, er en del av klimaløsningen, og dem trenger vi for å bygge videre – bygge ny, grønn industri, som vår satsing på både flytende havvind, dyp geotermisk energi og hydrogen.

Det hadde ikke vært noen fastlandsindustri i Norge uten tilgang på ren og billig vannkraft. Det vil heller ikke være noen velferdsstat i framtiden hvis vi er en ren råvareeksportør. Vi kan bruke kraften til å foredle metaller og mineraler, og vi må også videreforedle tømmeret og fisken her hjemme.

Oljefondet skal komme framtidige generasjoner til gode. Det må også skje ved at vi bygger industri og infrastruktur for framtiden i Norge, og ikke bare ved å ha aksjer i Facebook eller ved å eie britiske handlegater. Staten har muligheten til å være en langsiktig investor, for en halv milliard kroner i Nysnø er milevis unna behovet som trengs for å omstille norsk industri i møte med klimakrisen.

Historisk har vi hatt en industriell revolusjon. Jeg håper ikke de borgerlige var imot den, bare fordi det var en revolusjon. Nå trengs det en ny industriell revolusjon, denne gangen rettferdig og miljøvennlig. Og med det tar jeg opp Rødts forslag om nettopp en ny slik industriell revolusjon.

Presidenten: Representanten Bjørnar Moxnes har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: På 1970-tallet, da nasjonen var opptatt av å håndtere vår relativt nyfunne olje- og gassrikdom, og det blant gjengangerne i norsk politikk i stadig større grad var klare tegn på at den statlig initierte og styrte industripolitikken var i ferd med å spille fallitt, var det noen – må nesten kalle dem hobbyidealister – i Trøndelag og på Vestlandet som begynte å eksperimentere med å ha laks i bur under vann, for å si det litt enkelt. De spede forsøkene ble til det som er Norges kanskje største nye eksporteventyr de siste tiårene, en bransje som i dag er en av våre aller største distriktsnæringer, og en av våre aller største eksportnæringer.

Jeg bruker det som et eksempel rett og slett fordi hele den politiske oppmerksomheten – riktig, det var store saker da – var rettet et helt annet sted. Det var ingen som hadde bestemt at man skulle begynne å eksperimentere med laks i bur direkte, men da vi så at her var det potensial, bygget vi som land også opp en infrastruktur rundt det, gjennom forskning, gjennom utdanningssystemet, gjennom støtteordninger og etter hvert også gjennom nødvendige og skjerpede reguleringer.

Hvordan man definerer en aktiv næringspolitikk, enn si en revolusjon, kan man selvfølgelig diskutere, men utgangspunktet i dag er at vi har en verktøykasse med veldig mange verktøy i. Verktøykassen er ikke tom. Norge verken har eller kommer til å føre en såkalt næringsnøytral politikk, hvor vi later som om vi ikke har noen naturgitte komparative fortrinn framfor andre. Samtidig er det en balansegang, for hvis staten går altfor langt inn, hvis man forsøker å sette markedet til side, risikerer man, sånn som historien har vist oss, å gå glipp av framtidige vinnernæringer, men også å satse alt på gal teknologi og gå glipp av det som virkelig viser seg å være løsningen.

Det er mye i beskrivelsen og tilstandsbeskrivelsen til Bjørnar Moxnes og representantforslaget som jeg er enig i, men ikke når det gjelder medisinen som foreskrives, selv om jeg kanskje er mer sympatisk – jeg forstår at representanten Moxnes har tenkt på den industrielle revolusjonen og ikke revolusjonen i et eller annet annet regime eller land. Problemet er ikke bare alle de praktiske utfordringene ved det, problemet er at det er en tro på en økonomisk modell for utvikling som ikke har vist seg å fungere. Dette er et eksperiment vi har forsøkt før. Man har forsøkt det i andre land. Det har ikke fungert.

Jeg er for at vi skal ha høye, ambisiøse klimamål, og jeg er for at vi skal bruke reguleringer for å få markedet dit vi vil, men planøkonomi kommer ikke til å løse noen av delene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det er iallfall godt at statsråden, i det minste, kan lese – til forskjell fra enkelte andre av mine kollegaer i stortingssalen. Det er betryggende.

Jeg lurer litt på regjeringens oljepolitikk. Den er basert på at vi i dag bygger ut felt som skal være lønnsomme om 50 år. Hvis denne gamblingen slår feil, f.eks. ved at vi får veldig mye større karbonavgifter – altså hvis klimapolitikken til FN, som vi er enig i, faktisk lykkes – vil dette kunne bli massivt ulønnsomt den dagen avtalene og avgiftene virkelig får effekt. Det vil være til skade både for folk flest i Norge og ikke minst for miljøet.

Så jeg lurer på hvordan næringsministeren kan forsvare en næringspolitikk som er basert på at vi skal ha lønnsomhet i olje- og gassfelt om 50 år, når vi i realiteten da skal ha nullutslipp fra disse næringene.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Helt uavhengig av næringspolitikken er det slik at olje- og gassnæringen står overfor og midt oppi, og kommer til å gå gjennom, svære, store utfordringer og er nødt til å tilpasse seg også bærekraftsmålene, Parisavtale-målene og våre nasjonale ambisjoner. Så for å gå rett til poenget til representanten Moxnes: Jeg tror problemet med å se for seg en type styrt avvikling, enn si en sluttdato for norsk olje- og gassindustri, ikke bare er at man veldig direkte og umiddelbart rammer veldig mange mennesker. Det er også at man risikerer at nettopp kapitalen, kunnskapen, kompetansen som er utgangspunktet for at vi skal klare en grønn omstilling, forsvinner fra landet. Vi kommer ikke til å klare å si til en næring at de ikke er ønsket i Norge, men så beholde alt det gode ved næringen for å bruke det også til en grønn omstilling.

Jeg utdyper gjerne det, men nå er tiden forbi.

Bjørnar Moxnes (R) []: Det er jo omvendt. Vi kan få en markedsstyrt krasjlanding. Vi fikk en forsmak på det for noen år siden da mange mistet jobben i olje og gass fordi prisen dumpet, og prisen på olje og gass vil jo gå kraftig ned hvis klimaavtalene faktisk begynner å virke og få effekt. Da vil det bli massivt ulønnsomt med disse feltene i framtiden.

Alternativet er en planmessig omlegging av norsk økonomi, hvor man tar i bruk kompetansen som i dag finnes i verftsindustrien og hos olje- og gassarbeiderne, for å bygge opp nye næringer. De sier til oss at de kan gjerne bygge flytende havinstallasjoner hvis de får oppdrag som gir dem jobber for å gjøre det. Men da må man også ha noen som vil satse på f.eks. flytende havvind, og som går inn for det med et langsiktig perspektiv. Der er markedet dessverre for kortsiktig, men staten kunne ha gått inn der, satset skikkelig, gitt industrien oppdrag i framtiden og ikke minst ha lagd ny teknologi og kompetanse. Det er etter mitt syn alternativet til en markedsstyrt krasjlanding av denne industrien.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Også med 2-gradersmål og 1,5-gradersmål er olje og gass en del av den energimiksen, og norsk gass er også en del av løsningen for den grønne omstillingen av Europa, ikke minst fordi vi er nødt til å fase ut kull, som er klimaverstingen.

Men så bærer representanten Moxnes’ plan, hvis man kalle det det – eller løst sammenraskede punkter – preg av å være laget ved skrivebordet, bl.a. ved at representanten snakker om olje- og gassnæringen som om det bare var dem som var offshore. Dette er altså en næring som er intimt knyttet sammen med hele den norske maritime næringen. Bare for å ta et eksempel: De verftene i Norge som utvikler nullutslippsskip, leverer også offshore. Det er ikke slik at hvis den ordren tørket helt inn eller ble avviklet gjennom politiske vedtak, ville de fortsette å kunne levere alt det grønne. Da ville man spenne bein på denne omstillingen.

Det er mulig noen sier det til Rødt, men alle fagforeningene for de ansatte i offshore sier klart og tydelig: Ikke avvikl, ikke sett en sluttdato.

Bjørnar Moxnes (R) []: Her slår nok statsråd Røe Isaksen inn noen åpne dører. Vi er fullt ut klar over at leverandørindustrien også leverer til olje- og gassnæringen og også kan bygge så å si hva det skulle være. Vi hadde jo verft i Norge til og med før olje- og gassalderen inntraff. Da bygde de bl.a. skip, som vi hadde god bruk for. De kan bygge store installasjoner som kan flyte langt til havs i framtiden, hvis det finnes kapital som vil investere i f.eks. flytende havvind. Nå får vi det største offshore anlegget for flytende havvind fra Equinor ikke utenfor norsk kyst, men utenfor den spanske kysten. Vi ønsker at vi skal gå i spissen for et norsk industrieventyr med staten foran, for å sørge for at norsk industri kommer i verdenstoppen når det gjelder å levere til denne bransjen.

Det er hensikten med forslaget vårt: at staten kan gå foran der private ikke tenker langsiktig nok, og ikke er villig til å stille nok kapital til rådighet for å sikre at industrien får de framtidsmulighetene den kan få.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen []: Hvis det er så moderat, er jeg i utgangspunktet enig i det. Jeg mener at det er helt nødvendig at staten også er inne, ikke bare for å korrigere markedssvikt, men at staten også er inne i Norge for å bygge opp under bransjer hvor vi har særegne fordeler. Jeg mener også at når vi har en næringspolitisk verktøykasse, som vi skal ha, er det viktig hele tiden å reevaluere innholdet i den for å se om vi klarer å tilpasse oss, klarer å fange opp og bygge nok oppunder.

Det jeg er skeptisk til, er – punkt én – hvis man forsøker å sette markedskreftene helt til side. Jeg mener at det har vist seg å være massivt ineffektivt og fører til dårligere løsninger. Det andre jeg er skeptisk til, er når politikerne går altfor langt inn i enten enkeltnæringer eller enkeltbedrifter.

Så har denne regjeringen styrket nær sagt alle virkemidler vi har for å få til et grønt skifte, fra miljøteknologiordningen til det nye virkemiddelet Nysnø til en dobling av næringsrettet forskning og innovasjon siden 2013, for å nevne noe.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Une Bastholm (MDG) []: Vi er ved stortingsårets slutt, og jeg ønsker derfor å takke energi- og miljøkomiteen og Rødt for samarbeidet i denne sesjonen. Det er også en liten anledning for å kikke tilbake.

Nesten alle partier på Stortinget mener at klimakrisen er vår tids viktigste sak, men er altså uenige om hvordan og hvor fort vi skal og kan løse krisen. Jeg mener det spesielt er fire områder som skiller oss i miljøpolitikken i Stortinget: Det er oljepolitikken, det er hvor aktiv og hvordan statens rolle skal være, det er hvor mye internasjonalt samarbeid vi trenger, eventuelt hvordan, og det er synet på miljøavgifter. I de to siste sakene er De Grønne og Rødt grunnleggende uenige, derfor står vi også veldig langt fra hverandre i klima- og miljøpolitikken. For der Rødt sier nei til kraftkabler til utlandet, vil De Grønne eksportere ren energi til Europa for å kutte utslipp. Der Rødt sier nei til miljøavgifter fordi de med dårlig råd merker avgiftene mer på lommeboka enn de rike, vil De Grønne heller løse den skjevheten, bl.a. gjennom en mer rettferdig personbeskatning. Vi mener oppriktig at det å ikke bruke miljøavgifter for den grønne omstillingen er helt urealistisk hvis vi faktisk skal klare å kutte så mye utslipp som vi har som mål. Hvis vi setter som krav at det er miljøpolitikken som skal rette opp i de sosiale ulikhetene skapt gjennom en urettferdig skattepolitikk, boligpolitikk og for dårlige velferdsordninger, spiller vi miljø- og klimakampen sjakk matt.

Ingen skal være fattige i Norge. Vi i De Grønne foreslår derfor i vårt alternative budsjett også større skatteletter enn Rødt til dem med lavest inntekt. Vi vil styrke sosiale ytelser for dem med minst. Vi vil drive en aktiv boligpolitikk i byene og sikre billig og god kollektivtransport over hele landet, samtidig som vi i våre budsjetter også bruker mindre oljepenger enn regjeringen.

En annen forskjell på Rødt og Miljøpartiet De Grønne er at Rødt vil bruke oljefondet til investeringer i Norge. Akkurat som Fremskrittspartiet utfordrer de handlingsregelen, og det mener vi er dypt økonomisk uansvarlig. De Grønne vil i stedet bruke oljefondet til klimaomstilling i utviklingsland, som vi har foreslått på Stortinget.

Siden høsten 2017 har De Grønne fremmet 29 representantforslag om miljø og klima, Rødt har fremmet tre. Av de tre handler ett om motstand mot bompenger i byer og ett om å stoppe bygging av utenlandskabler, og det tredje er det vi diskuterer her i dag, hvor det er en del forslag som det er lett å være enig i.

Jeg sier dette så tydelig fordi jeg må innrømme at jeg synes det har vært veldig oppsiktsvekkende at et nytt parti på Stortinget i vår tid prioriterer klima og miljø så lavt som partiet Rødt har gjort.

Ingenting er mer urettferdig, usosialt eller ødeleggende for fellesskap enn klimakrise og naturkrise. Partier som er opptatt av solidaritet, og det gjelder ikke bare Rødt, må erkjenne at solidariteten i vår tid må gjelde på tvers av landegrenser, generasjoner og arter.

Espen Barth Eide (A) []: For Arbeiderpartiet er det ekstremt viktig at vi bruker ren norsk kraft i den industrielle videreutviklingen som vi er opptatt av, og vi har både her og i en rekke andre saker kommet med mange forslag for i enda større grad å kunne utnytte ren vannkraft til norsk industri, til kraftforedlende, kraftintensiv industri. Jeg har derfor lyst til å knytte noen kommentarer til forslag nr. 7, fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, og derved komme med en stemmeforklaring.

I fjor, under behandlingen av tredje energimarkedspakke, oppnådde vi et bredt flertall og en omfattende avtale med de tre daværende regjeringspartiene, med Miljøpartiet De Grønne og med Arbeiderpartiet, som slo fast mange og viktige prinsipper for norsk kraftpolitikk framover, bl.a. at eierskapet til vannkraften skal ligge fast, at det skal være offentlig eierskap til vannkraften, at enhver beslutning om nye utenlandskabler skal fattes suverent i Norge, at energiloven skal endres, slik at Statnett sikres et absolutt monopol på å eie og drifte utenlandskabler, gamle, så vel som nye, at utenlandskabler kun skal bygges om de er samfunnsøkonomisk lønnsomme, og at det skal gjøres grundige vurderinger og høstes erfaringer med de kablene som allerede er planlagt, før nye kabler bygges. Det siste er for øvrig helt i tråd med Statnetts faglige vurdering, som sier at ytterligere styrking av utvekslingskapasiteten utover den allerede planlagte bør utstå til vi ser hvordan den allerede vedtatte økningen vil påvirke det norske kraftsystemet.

Dette er en avtale vi er stolt av og glad for å få til, og som vi i Arbeiderpartiet står fast på. Dette er viktig politikk for Norge, og vi er glad for at dette er blitt bekreftet en rekke ganger også av våre avtalepartnere, bl.a. fra høyeste hold i regjeringen.

Så er det slik at i denne saken er det lagt fram et forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti som sammenfaller med vårt syn på en av de mange sakene jeg nå nevnte. Vårt syn er at dette spørsmålet allerede er ivaretatt på en god måte, men vi velger likevel å stemme for dette forslaget, da det er naturlig for oss å stemme for det vi er for og mot det vi er mot.

Jeg vil samtidig minne om at den avtalen vi inngikk i fjor, er langt bredere og går langt dypere enn dette enkeltforslaget, og det er derfor svært viktig at vi har en henvisning sammen med de andre avtalepartnerne til denne i dag.

Så vil jeg til slutt si at det er svært viktig at regjeringen snarest mulig kommer tilbake til Stortinget med de endringer i energiloven som et stort flertall gikk inn for i mars i fjor. Ytterligere utsettelser på dette punktet skaper kun usikkerhet om en sak som i praksis allerede er avklart.

Ingrid Heggø (A) []: Det er, som fleire har sagt, litt sånn fordums schwung over tittelen «en ny industriell revolusjon», men industri basert på norske naturressursar og arbeidarar med kunnskap og høg produktivitet er ein del av historia vår, av velferdssamfunnet vårt, og det er òg ein del av framtida vår. Det vil eg slå fast.

Eg skal ikkje forlengja debatten, men vil berre knyta nokre ord til forslaga nr. 10 og 12, som var i finanskomiteen. Stortinget har nettopp lovfesta at Statens pensjonsfond utland skal investerast berre i utlandet, men avkastninga brukar vi her heime. Kvar femte krone på statsbudsjettet kjem frå avkastninga til fondet, og desse inntektene går, som alle veit, bl.a. til infrastruktur som jernbane og breiband. Det som eigentleg ligg i forslaga frå Raudt her, er jo eit fond, slik at ein skal unngå ei prioritering på statsbudsjettet.

Det hadde vore moro å dra i gang debatten om kven vi skal selja varene våre til, og at vi må slå ring om EØS-avtalen og utnytta handlingsrommet, men det trur eg vi får ta ein annan gong.

Bjørnar Moxnes (R) []: Til det siste: Etter hva jeg har hørt, solgte Norge både olje, gass og til og med fisk før EØS-avtalen, og så lenge land i Europa trenger norsk olje og gass, norsk fisk og våre metaller, som er innsatsfaktorer i EUs produksjonsliv, vil de nok ha interesse av å handle med oss også om vi går ut av EØS-avtalen.

Vi mener at det å ruste Norge for framtiden også består i å ha en miljøvennlig infrastruktur, i å ha en miljøvennlig ny industri. Når ikke privat kapital vil ta langsiktig risiko, bør staten stille opp med en liten andel av oljefondet til å satse på ny industri for å ruste oss for framtiden. Vi må leve av verdiskaping i framtiden, ikke bare av renter fra oljefondet. Det er bakgrunnen for vårt forslag om å bruke deler av oljefondet til en sånn viktig satsing. At Arbeiderpartiet ikke er for det, synes jeg er synd, og det er vel i strid med det partiets industripolitiske historie, skulle jeg tro.

Når det så gjelder vilkårene for norsk industri og ikke minst vannkraftens betydning, er det sånn at industrien vår vil slite kraftig hvis strømprisene går opp. Det vi får med flere eksportkabler til EU, er også import av et høyere strømprisnivå, som vi ser i EU. Nå går strømprisen opp i EU på grunn av CO2-avgifter og økt kullpris, men norske kraftverk betaler verken CO2-avgift eller bruker et gram kull. Prisene øker her hjemme fordi vi er blitt en del av EUs strøm- og energimarked og følger svingningene der.

Å koble oss ytterligere til det markedet kan i framtiden bli kroken på døra for norsk industri, som er avhengig av tilgang til rimelig kraft fra miljøvennlig norsk vannkraft. Det er bakgrunnen for Rødts nei til ACER, vårt nei til å gi EU noe kontroll over norsk energi- og dermed også industripolitikk. Det var også derfor LO, over 100 arbeiderpartiordførere og en samlet venstreside sa nei til ACER, for å kunne sikre norsk energi- og industripolitikk for framtiden.

Eva Kristin Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Terje Halleland (FrP) []: Jeg vil berømme forslagsstilleren for å løfte opp næringspolitikk på dagsordenen. Det er veldig viktig og egentlig noe vi diskuterer altfor lite. Jeg er imidlertid ikke noe særlig begeistret for forslagene som kommer, veldig enkelt sagt på grunn av at vi enten er i gang med å gjennomføre dem, eller fordi det er dårlige forslag.

Gode rammebetingelser er viktig for norsk næringsliv, og det kommer til å bli avgjørende og viktig framover, spesielt med tanke på at globaliseringen vil fortsette. Vi ser i dag at det er utfordringer. Det er mange som tenker proteksjonistisk, og jeg er rimelig overbevist om at det ikke vil gå så lang tid før en ser utfordringer med det. Flere av forslagene går på at vi skal tenke på oss selv, men det skal vi være de eneste som gjør, for utlendingene skal kjøpe våre varer.

Omstilling er viktig, men en skal være temmelig fraværende hvis en ikke ser at det i dag pågår en stor omstilling. Denne regjeringen legger opp til vekst i både eksisterende og nye bedrifter. Det sørger vi for gjennom gode rammebetingelser og gjennom å sikre at næringslivet har tilgang til kapital, vi gir vekstfremmende skattelettelser, vi bygger offentlig infrastruktur – spesielt på samferdsel og vei, der vi har en komité som har sittet her i salen mer eller mindre kontinuerlig i to dager – og vi bruker mye penger på forskning og teknologi.

Det jeg har lyst til trekke fram, var et spørsmål representanten Moxnes stilte ministeren, der han er så redd for at norsk petroleumsnæring skal tape mye penger om 50 år. Og det er veldig mange som tar til orde for at det er så stor klimarisiko knyttet til petroleumsnæringen. Jeg skal la være å si at norsk petroleumsnæring i dag først og fremst er Norges største bidrag til Parisavtalen, det kan vi ta en annen gang, men det er forskjell på å tape penger og på å tjene litt mindre penger. Ja, det tar lang tid i dag fra en gjør et funn og til en kan starte utvinningen, men når en får startet utvinningen, tjener heldigvis næringen veldig fort inn igjen feltet og investeringskostnadene. Derfor prioriterer regjeringen gode rammebetingelser til denne sektoren.

Ketil Kjenseth (V) []: Den nyttigste avklaringen med denne debatten var faktisk representanten Une Bastholms oppgjør med Rødt, og at de ikke er helt siamesiske radikale tvillinger. Det er en forskjell på Rødt og Miljøpartiet De Grønne, som for øvrig stemmer anslagsvis 90 pst. – jeg har ikke helt oversikten – sammen i stortingssalen her. En kan i hvert fall oppdage noen små forskjeller, og at Miljøpartiet De Grønne er villige til å bruke markedet og økonomien mer effektivt enn Rødt med sin planøkonomi.

Men jeg har fortsatt noen spørsmål til representanten Moxnes. Jeg lurer veldig på den havvindparken utenfor Kanariøyene. De har sikkert behov for den fornybare energien, men det store spørsmålet for Norges del er: Har vi behov for den energien på fastlandet i Norge? Skal vi derfor bygge den? Skal vi elektrifisere sokkelen? Skal vi sende energien til kontinentet, bare at vi ikke trenger en kabel innom Norge? Eller skal vi faktisk ha en kabel innom Norge og sluse den energien som vi ikke har behov for, til kontinentet, der Danmark egentlig er kassaapparatet for den energien?

Jeg lurer på hvorfor den skal til lands her, hvorfor det er bedre å bygge den i Norge, og hvorfor det er bedre å selge aluminium enn fornybar energi eller kunnskap om havvindparker, digitale løsninger og havvindelementer til Kanariøyene. Det er eksport av kunnskap og kunnskapsindustri like mye som det er andre typer industriarbeidsplasser. Så jeg får ikke helt med meg logikken i ønsket om at den parken må bygges i Norge. Nå er det også god mulighet for at det blir bygd en park eller to, men primært for å elektrifisere sokkelen, og det er et bidrag.

Så er også spørsmålet hvorfor vi ikke kan bruke den kapitalen som Equinor har allerede, i stedet for å skulle opprette egne helt nye løsninger og sluse inn penger på den måten – at vi heller bruker de pengene i stedet for å ta av et oljefond som vi har satt av til framtidige generasjoner. Det er også en prioritering hvordan en bruker allerede statlige aktører som har gedigne overskudd. Det er en mulighet som er helt fraværende i denne diskusjonen. Når en er så planøkonomisk innstilt, burde det være en del av debatten.

Presidenten: Representanten Bjørnar Moxnes har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Bjørnar Moxnes (R) []: En viktig del av hensikten med å satse på flytende havvind er å utvikle teknologien og kompetansen, slik at vi kan eksportere den til resten av verden og faktisk få et industrieventyr basert på det, og også bidra til klimaløsningen.

Når det gjelder innspillet fra Miljøpartiet De Grønne, løser ikke Rødt velferds- og skattepolitikken utelukkende gjennom miljøpolitikken. Vi har en egen politikk både for offensive velferdsreformer og for omfordeling gjennom skattesystemet som faktisk får forskjellene i Norge tydelig ned. I tillegg har vi som mål at alt vi foreslår, skal være rettferdig, så vi får folk med oss på nødvendige omstillinger – ikke mot oss. Det er bakgrunnen for standpunktet vårt i debatten om bompenger bl.a. Vi ønsker ikke å hindre at folk er med oss, men tvert imot at de blir med på omstillingene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.