Stortinget - Møte torsdag den 19. mai 2022

Dato: 19.05.2022
President: Masud Gharahkhani
Dokumenter: (Innst. 296 L (2021–2022), jf. Prop. 63 L (2021–2022))

Søk

Innhold

Sak nr. 6 [11:29:37]

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om Endringer i helse- og omsorgstjenesteloven mv. (oppheving av lovregel om godkjenningsmodell for fritt brukervalg m.m. (Innst. 296 L (2021–2022), jf. Prop. 63 L (2021–2022))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten ordne debatten slik: 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil det – innenfor den fordelte taletid – bli gitt anledning til inntil sju replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får også en taletid på inntil 3 minutter.

Erlend Svardal Bøe (H) [] (ordfører for saken): Først vil jeg få takke komiteen for arbeidet som er gjort i denne saken. Det har blitt gjennomført både skriftlig og muntlig høring. Som det kommer fram av innstillingen fra komiteen, er det også ulike meninger om saken, og jeg regner med at partiene selv i løpet av debatten vil redegjøre for sine standpunkter og ta opp sine forslag.

Høyre mener helse- og omsorgstjenestene alltid må organiseres og utvikles med bakgrunn i hva som er pasientenes behov. Derfor er Høyres fremste visjon å skape pasientens helsetjeneste. En viktig del av det er at folk skal få bestemme mest mulig over sin egen hverdag. Valgfrihet gir både mangfold og muligheter for pasienter, brukere og pårørende.

Godkjenningsmodellen for fritt brukervalg som Solberg-regjeringen innførte i fjor, skal gjøre det raskere og enklere for kommunene å innføre fritt brukervalg i helse- og omsorgstjenesten. Kommunene velger selv om de vil benytte seg av godkjenningsmodellen eller ikke.

Godkjenningsmodellen gir et juridisk rammeverk i helse- og omsorgstjenesteloven som kommunene kan ta utgangspunkt i når de skal innføre fritt brukervalg. Et felles rammeverk for fritt brukervalg gjør at hver enkelt kommune slipper å måtte bruke masse tid og store ressurser på å utrede og lage disse rammene selv. Eller for å si det litt enklere: Med godkjenningsmodellen slipper hver kommune å finne opp igjen fritt brukervalg på nytt.

Et godt eksempel på det er min egen hjemkommune, Tromsø. I 2012 fattet kommunestyret der et intensjonsvedtak om å innføre fritt brukervalg i hjemmetjenesten, men fritt brukervalg ble ikke tilgjengelig for innbyggerne i Tromsø før i 2015, altså tre år etterpå. Grunnen til det var at det tok lang tid å utrede og få på plass gode rammer som muliggjorde fritt brukervalg i kommunen. Godkjenningsmodellen for fritt brukervalg ville i dette tilfellet ha bidratt til at fritt brukervalg ble innført enklere og raskere for innbyggerne.

Folk vil bestemme mer over egen hverdag. Folk trenger ikke rød-grønne politikere til å fortelle hva som er best for en selv. Når den rød-grønne regjeringen nå opphever godkjenningsmodellen for fritt brukervalg, bidrar det til at folk får mindre mulighet til å bestemme over egen hverdag, og det gjør at kommunene må bruke masse tid og store penger på å utrede og lage sine helt egne rammer for fritt brukervalg. Det er tid og ressurser som heller kunne blitt brukt på å skape en enda bedre helse- og omsorgstjeneste for folk.

Høyre vil at folk skal få bestemme mer selv, og Høyre vil ha gode rammer for at kommuner som vil det, kan innføre fritt brukervalg. Derfor stemmer vi imot å oppheve godkjenningsmodellen for fritt brukervalg.

NilsT.Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Tove Elise Madland (A) []: Fritt brukarval er både unødvendig og ikkje minst feil vektlegging av private tilbod som eit forsøk på å løyse dei utfordringane som er i den kommunale helse- og omsorgstenesta. Det er viktig å leggje merke til at det har vore lite støtte til denne lovfestinga, og KS var tidleg ute med at dette ville innskrenke handlefridomen til kommunane. Arbeidarpartiet og Senterpartiet var tydelege gjennom heile valkampen, og i Hurdalsplattforma står det tydeleg at regjeringa vil oppheve godkjenningsordninga i fritt brukarval.

Regjeringas mål med helse- og omsorgspolitikken er å skape ei sterk offentleg helseteneste som er styrt av fellesskapen og ikkje av lommeboka. Denne tenesta skal vere styrt over skattesetelen. Dette er den beste måten å hindre ei todeling av vår felles helseteneste og heilt avgjerande i kampen mot sosiale og geografiske forskjellar. Å sikre tryggleik i kvardagen og tilgang til helsehjelp av høg kvalitet ut frå behov er god politikk i samfunnet, der alle skal ha like moglegheiter til helsehjelp, uansett kva lommeboka inneheld, og kvar i landet ein bur. Gode offentlege tenester nær folket gjev tryggleik i kvardagen.

Det er valfridom for kommunane i dag. Dei kan ha interkommunalt samarbeid, dei kan sjølvsagt drive det i eigen regi eller etter § 3-1 i helse- og omsorgslova. Denne godkjenningsmodellen var ei av dei heilt unødvendige privatiseringsreformene til Solberg-regjeringa. Denne reforma støttar nemleg ikkje opp om alle innbyggjarane. Den vil ikkje gje alle innbyggjarane moglegheit, f.eks. dei som har kognitiv svikt. Tal frå Nasjonalforeningen for folkehelsen viser at over 40 pst. av dei over 70 år som tek imot heimetenester, har eksempelvis demens.

Eg har sjølv i mange år jobba med menneske med demens, og eg veit at ingen av dei vil kunne nytte seg av denne såkalla valfridomen. Dei treng velkvalifisert helsepersonell som tek dei gode vala for dei. Personsentrert omsorg med kjennskap til livshistoria er det dei treng – ro, tryggleik og føreseielege forhold i det som kan vere ein krevjande kvardag for eldre. Dei så mykje omtalte vala vil berre forsterke uro og usikkerheit, og det er det siste våre eldre treng.

For regjeringa er det svært viktig å hindre marknadsstyring i eldreomsorga. Helse- og omsorgstenestene som dei eldre tek imot, skal vere prega av openheit og tillit. Våre eldre treng saumlause, stabile og føreseielege tenester, ikkje oppstykking. Det har òg vist seg, eksempelvis frå Sverige, der det har vore konkursar, at kommunar plutseleg, på veldig kort varsel, har måtta skaffe dei eldre eit nytt tilbod. Dette skaper utryggleik og gjer det svært lite føreseieleg for innbyggjarane som tek imot helse- og omsorgstenestene. Eg er difor veldig glad for at helse- og omsorgspolitikken til regjeringa er både trygg og føreseieleg.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) []: Opphevinga i dag handlar om å ta helsehjelp, tryggleik og omsorg på alvor. Denne såkalla valfridomen fungerer dårlegast for dei som treng hjelpa mest. Det fine med vår felles helseteneste, den offentlege helsetenesta, er at dei som treng hjelp mest, skal få hjelp først, uavhengig av personlege føresetnader, sosioøkonomiske forhold og bustad. Den som ikkje sjølv kan uttrykkje behova sine, har same rett til helsetenester som den som kan stå på krava. Fritt brukarval kan gje meir ressursar til dei som allereie er mest ressurssterke. Mange av dei som treng omsorgstenester, er i ein situasjon der dei ikkje kan vere kundar i ein marknad.

Ei av dei store utfordringane i dag er samhandling. Meir fragmenterte tenester vil gjere koordinering, samhandling og samarbeid vanskeleg. Kvalitetskontroll blir vanskeleg. I verste fall vil ei vidareføring av fritt brukarval trekkje kompetanse og faglege ressursar frå distriktskommunar og bydelar til sosioøkonomisk sterke delar av byane. I tillegg er det slik at kommunen framleis har lovansvaret. Det vil seie at viss den private tilbydaren ikkje klarer å tilby gode nok tenester, må kommunen inn og bidra. Det blir òg lite føreseieleg for både brukar og kommune. Me i Senterpartiet ønskjer føreseielegheit. Det kan ein få til gjennom langvarige kontraktar med kommunen.

Fritt brukarval handlar om fridomen til å velje kva logo det skal stå på uniforma til pleiaren din. Det handlar ikkje om ei forbetring av tenesta eller innhaldet i tenesta, men om høgrepartia si forvridde forståing av verkelegheita – at private moglegheiter og val er best.

Me i Senterpartiet trur at dei beste tenestene er dei som blir skapte nær der du bur, av ein kommune som kjenner behova dine.

Morten Wold (FrP) []: Et godt utgangspunkt for helsetjenestene våre er at de er tilpasset pasientene – ikke systemet. Når man fjerner godkjenningsmodellen for fritt brukervalg, gjør man det motsatte.

For Fremskrittspartiet er det likegyldig hvem som tilbyr tjenestene til folk, så lenge de er av god kvalitet og brukerne er fornøyde. For venstresiden kan det synes som det er motsatt. Og det dreier seg utelukkende om ideologi, om troen på systemet fremfor enkeltmennesket.

Skal vi ha en helsetjeneste som er tilpasset pasientene, er vi avhengig av valgfrihet. Det er gjennom valgfrihet vi sikrer mer styring og makt til brukerne, samtidig som man styrker innovasjon og nytenkning. Smak på ordet, eller del det i to: valgfrihet – eller valg og frihet. Man er altså fri til selv å gjøre et valg.

Jeg må si at jeg synes det er ganske utrolig at man går inn for å fjerne valgfriheten i hjemmetjenesten. Dette er snakk om folk som kommer hjem til brukerne, eller pasientene om man vil, og det skulle bare mangle at man ikke selv får bestemme hvem man ønsker inn i sitt eget hjem i en situasjon der man trenger pleie, hjelp og omsorg.

Dagens godkjenningsmodell gir mulighet for de kommunene som ønsker det, til å gi mer valgfrihet i hjemmetjenestene. Det er ingen kommuner som er pålagt å benytte seg av godkjenningsmodellen, men den gir gode muligheter for å nyttiggjøre seg en infrastruktur som kan tilrettelegge for mer valgfrihet. Å fjerne hele ordningen vil gi utfordringer for både brukere og kommunene. Mindre kommuner har ikke ressurser til å lage egne godkjenningsmodeller for fritt brukervalg, men kan ha god nytte av godkjenningsmodellen, som flertallet går inn for å avvikle.

Det er helt lov å mene at det finnes utfordringer med godkjenningsmodellen, og jeg kan si meg enig i at den ikke er perfekt, men da må man heller gå inn for å rette opp i de utfordringene man ser, i stedet for å fjerne hele ordningen.

Fremskrittspartiet er redd for at dette vil gi store konsekvenser for brukerne. Valgfrihet må stå helt sentralt i helsetjenestene, og for Fremskrittspartiet vil valgfrihet og makt til pasientene være blant våre fremste prioriteringer. Det fortjener vanlige folk. Og det er visst nok deres tur nå, ifølge regjeringen. Det virker bare ikke sånn.

Marian Hussein (SV) []: Vi i SV er svært positiv til at regjeringen følger opp og opphever lovbestemmelsen om godkjenningsmodell for fritt brukervalg. Dagens stortingsflertall var imot loven da den ble innført, og det er positivt at vi nå får gjennomført opphevelsen.

Denne loven var ikke, slik medlemmene fra høyresiden liker å framheve det, til det beste for verken brukerne eller ansatte i kommunene, og i høringsinstansenes uttalelser var det lite støtte for å lovfeste en slik modell. Flere av høringsinstansene, bl.a. KS og Helsedirektoratet, mente en lovendring ikke vil være den beste måten å få flere kommuner til å innføre fritt brukervalg på. Det ble pekt på at kommuner allerede hadde tilstrekkelig handlingsrom i eksisterende lovverk til å gjennomføre fritt brukervalg etter den modellen som passer den enkelte kommune best, for ingen kommuner er like, og at informasjonen og erfaringene fra andre kommuner som hadde tatt i bruk fritt brukervalg, kurs og gode veiledere, ville føre til bedre måloppnåelse.

Vi i SV kan ikke se at det bør være et mål at flere kommuner innfører ordningen med fritt brukervalg. Proposisjonen begrunnet ikke hvorfor såkalt fritt brukervalg var et godt supplement eller et godt tillegg for omsorgstjenestene. Solberg-regjeringen skrev selv i sin lovproposisjon at det har vært

«vanskelig å dokumentere endring i kvalitet for brukerne og hva endringene evt. skyldes, men erfaringene synes likevel å være at de brukerne som er i stand til å treffe beslutninger er fornøyd med å ha valgmuligheter».

Vi kan ikke ha en omsorgstjeneste som først og fremst fungerer for dem som er i stand til å treffe beslutninger. Vi må ha omsorgstjenester i fellesskapets regi som er til det beste for alle sammen, alle innbyggerne i en kommune. De fleste mottakerne av helse- og omsorgstjenester i kommunene, eldre og pårørende, ønsker større innflytelse på innholdet, ikke på logoen på de ansattes klær. Det sikres ikke gjennom valg av leverandører, men gjennom større rom i budsjettene til å ha flere ansatte og bedre arbeidsvilkår for de ansatte. Privatisering gir dårlige lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte, og det har vi ikke råd til å kaste bort til selskaper.

Jeg tar opp det forslaget SV har fremmet sammen med Rødt.

Presidenten: Representanten Marian Hussein har teke opp det forslaget ho viste til.

Seher Aydar (R) []: I dag har vi en helseminister som viser at hun er villig til å gjøre det hun sa også da hun var opposisjonspolitiker, og det synes jeg er fint. Jeg synes det er et godt eksempel, og jeg håper at det er det vi ser mer av fra regjeringen framover også.

Dette er viktig, for i motsetning til det som høyresiden kom med lovnader om, som f.eks. at det skulle være mer mangfold og valgfrihet, har vi sett at realiteten ikke er helt slik. Egentlig er begrepet «fritt brukervalg» ganske misvisende, for det kan ikke bare være pasientens ansvar å kvalitetssikre tjenestene. De aller fleste har faktisk ikke alle forutsetningene de trenger for å kunne gjøre det heller. Ganske omfattende forskning fra Sverige viser også at dette kan funke for de aller mest ressurssterke, men for ganske mange funker det ikke.

Så er det viktig i alle slike debatter alltid å påpeke – fordi vi ser behovet for det – at det er et skille mellom ideelle og kommersielle. Mangfoldet er det de ideelle som står for. Det mangfoldet skal vi ta vare på. Så er det heller ikke slik at offentlige tjenester ikke kan by på mangfold, men for at de skal kunne gjøre det, må f.eks. kommuneøkonomien styrkes, og kommunene må i større grad være i stand til å levere et større mangfold. De kommersielle er i velferden for å tjene penger, og vi har sett at det fører til en kommersiell ensretting, der de kjøper opp små, slik at de store bare blir større og større og tjener mer og mer penger. Det har ingenting i velferden vår å gjøre.

Denne ordningen handler om at de kommersielle, eller f.eks. ideelle, skal tilby tjenester til samme pris som kommunen. Når de kommersielle har pengemotiv – de skal tjene penger, det er jo hele poenget med å være kommersiell – må de jo kutte et sted. Det kan være bemanning, det kan være pensjonskostnader, det kan være mye annet. Men det vi ser, både i Norge og i Sverige, er at de gjør nettopp det, for skal de hente ut penger, må de kutte et sted.

Det er også viktig å påpeke at det er det offentliges ansvar å sikre gode og trygge tjenester til hele befolkningen. De private kan velge hvilke tjenester de vil gi, og hvor store de skal være, mens det er kommunen som skal sørge for, og ha ansvaret for, at alle får den hjelpen de trenger.

Brukermedvirkning ivaretas best ved å styrke kommunale tjenester og sikre forutsigbarheten og rammebetingelsene slik at alle innbyggerne kan få fullverdige tjenester, og det tror jeg vi er på vei til å gjøre.

Irene Ojala (PF) []: Sist uke redegjorde kultur- og likestillingsministeren om status i arbeidet med å fremme likestilling og mangfold i alle sektorer. Det må bety at likestilling også skal gjelde for dem som har behov for fritt brukervalg.

Jeg er svært bekymret for at en svekkelse av ordningen med fritt brukervalg vil ramme både dem som har behov for en personlig assistent, og også deres familie. For familier med et familiemedlem med store pleie- og omsorgsbehov kan ikke velge om de vil ha hjelp eller ikke. Disse familiene, med mamma, pappa og søsken, er helt prisgitt tjenestetilbudet og må ofte ta til takke med det de får, og ikke det de har behov for.

Vi snakker om familier som har store utfordringer med å få dagene til å gå rundt. Det er barn som har særlige behov, og søsken med sine behov. Foreldrene blir dratt mellom sine barns ulike behov, de driver opplæring av assistenter, mens de også skal finne tid til å pleie kjærligheten i en krevende livssituasjon. En ung pappa sa det slik: Hvis kommunen skal velge ansatte, kan vi fort få noen som vi ikke har god kjemi med, men vi får ikke byttet, fordi den ansatte har oppsigelsesvern i kommunen. I tillegg kommer det vikarer for dem, som ikke kjenner vårt barn. Det er ikke bra.

En mamma som har prøvd både private og kommunale løsninger, sa det slik: Vi har erfart at når kommunen har ansatt noen som skal ta vare på vårt barn, blir det et større gap i relasjonene og samarbeidet mellom de ansatte og oss foreldrene. Det betyr at oppdragelse, omsorg og pleie skjer i mindre grad i tråd med familiens verdier i en kommunal ordning enn når vi selv har ansatt brukerstyrte personlige assistenter. Sønnen vår og vi foreldre er avhengig av å vite hvem som kommer på jobb. Vi er avhengig av at de snakker norsk og har erfaring fra vårt barn, som har behov for en svært spesiell oppfølging.

«Selvstyrt er velstyrt» går som en rød tråd gjennom utredningen om forbedringer i ordningen med BPA. Utvalgets flertall mener at argumentene for fritt brukervalg er mer tungtveiende enn argumentene imot, men utvalget fremmer allikevel ikke et forslag om rett til fritt brukervalg. Det heter videre at

«dersom selvstyrt personlig assistanse skal bli et reelt likestillingsverktøy» – merk dere: likestillingsverktøy – «med stor innflytelse over egen situasjon for dem det gjelder, så bør kommunene legge til rette for fritt valg av tjenesteyter».

Hvis kultur- og likestillingsministerens mål om likestilling og mangfold i alle sektorer skal innfris, kan ikke staten sette kommunen i en økonomisk skvis. Staten må gi kommunene en økonomisk kompensasjon, slik at de med behov for fritt brukervalg ikke må vike for andres behov. Vi må huske på at ingen pasienter er like. Hvorfor skal de da behandles likt?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Bestemmelsen om godkjenningsmodell for fritt brukervalg trådte i kraft i fjor. Eldre og andre brukere av helse- og omsorgstjenester kan velge mellom leverandører som er godkjent av og har kontrakt med kommunen.

Godkjenningsmodellen er en av flere privatiseringsreformer som var initiert av den forrige regjeringen. Bestemmelsen gir feil signaler om hvordan kommunene skal organisere tilbudet. Derfor er opphevelsen av bestemmelsen et eget punkt i Hurdalsplattformen.

Målet for denne regjeringen er nettopp trygge, stabile og forutsigbare helse- og omsorgstjenester i alle landets kommuner. Dette oppnår vi ikke gjennom privatisering, markedstenkning og kommersialisering som selges inn som valgfrihet for brukerne. Dessverre for mange eldre har valgfrihet begrenset verdi hvis man ikke klarer å orientere seg i de mange tilbudene.

Lovfesting av godkjenningsmodell for fritt brukervalg er en feil vektlegging av private tilbud som løsning på utfordringene i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Trygge tjenester skal sikres av det offentlige, gjerne i samarbeid med private aktører gjennom langsiktige avtaler. Tjenestene må være uavhengige av brukerens økonomi og bakgrunn og evne til å orientere seg blant en rekke aktører. Kommunene har allerede i dag mulighet til å velge ulike måter å drifte helse- og omsorgstjenesten på, det være seg i egen regi, i interkommunalt samarbeid eller med private leverandører.

Regjeringen ønsker en tydelig hjemmel til å fastsette forskrifter om etterutdanning for helsepersonell med spesialistgodkjenning. Vi har derfor foreslått en endring i helsepersonelloven som særlig vil ha betydning for fastleger som skal være spesialister i allmennmedisin. Med den reviderte forskriftshjemmelen vil vi få et bedre verktøy til å kunne organisere og stille krav til etterutdanning av fastleger. Fastleger arbeider ikke i store faglige miljøer til daglig slik som sykehusleger gjør. Derfor er etterutdanning særlig viktig for fastlegene for å sikre oppdatering av kompetanse og dermed kvalitet i tjenestene.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Erlend Svardal Bøe (H) []: Dette forslaget fjerner ikke muligheten for kommunene til å innføre fritt brukervalg i kommunen, for det kan de fortsatt gjøre. Men godkjenningsmodellen skal være en ordning for at de kommunene som har bestemt seg for at de vil ha fritt brukervalg, raskere og enklere kan gjøre det. På mange måter er godkjenningsmodellen et veldig godt lokalpolitisk verktøy, for kommunene slipper å bruke masse tid, store penger og store ressurser på å utrede disse tingene selv. Jeg og statsråden kan godt være uenige i sak, men mitt spørsmål til statsråden er: Hvorfor er det så viktig for regjeringen å fjerne et verktøy for lokaldemokratiet til å kunne innføre fritt brukervalg for dem som ønsker å gjøre det?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg er enig i representanten Svardal Bøes beskrivelse av at de kommunene som kanskje er styrt av Høyre og ønsker å bruke private i sine tjenester, har mulighet til det. Vi mener det er feil å legge til rette for en «fast track» for disse kommunene. De har selv muligheten til å vurdere det. I motsetning til den forrige regjeringen mener vi at dette er vurderinger som tilligger det lokale nivået, og egentlig at denne loven bedre kan beskrives som en slags «fast track»-løsning til privatisering. Det reflekterer ikke prioriteringene eller verdigrunnlaget til denne regjeringen og denne regjeringsplattformen.

Erlend Svardal Bøe (H) []: Jeg hører at statsråden ikke svarer på spørsmålet mitt, for jeg spør hvorfor det er så viktig for regjeringen å fjerne et lokaldemokratisk verktøy for kommuner som allerede ønsker å innføre fritt brukervalg, og har tatt et aktivt valg om å gjøre det. Det er klart at hvis man skulle tatt utgangspunkt i retorikken fra statsråden og andre fra regjeringspartiene om at dette handler om marked, privatisering og private aktører, burde en heller fjernet muligheten for kommunene til å ha fritt brukervalg, men det velger en altså ikke å gjøre. En velger heller å fjerne et verktøy for at lokaldemokratiet kan innføre dette på en god måte.

Så jeg vil bare spørre statsråden igjen: Hvorfor er det så viktig for regjeringen å fjerne og gjøre det vanskeligere for kommuner som ønsker fritt brukervalg, og som ønsker å få det innført raskere og enklere med den godkjenningsmodellen som det legges opp til? Det er klart at de kommunene som nå ikke kan bruke godkjenningsmodellen, må bruke mer tid og flere ressurser i kommunen på å innføre det, i stedet for å kunne ta utgangspunkt i et felles rammeverk, som en her har lagt opp til.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg svarte på spørsmålet til Svardal Bøe, og i respekt for denne talerstolen skal jeg svare på det igjen: Godkjenningsmodellen er en av flere privatiseringsreformer som var initiert av den forrige regjeringen, og denne regjeringen mener at bestemmelsen gir feil signaler om hvordan kommunene skal organisere tilbudet. Derfor er opphevelsen av denne bestemmelsen et eget punkt i Hurdalsplattformen. Vi mener det er viktig at kommunene gjør disse vurderingene selv, og det har de alle muligheter til. Det hadde de før denne ordningen trådte i kraft, og det vil de også ha når denne oppheves etter Stortingets votering.

Erlend Svardal Bøe (H) []: Kantar gjennomfører et helsepolitisk barometer hvert år. Det barometeret er ganske interessant, for der kommer det fram at befolkningen er gjennomgående positiv til brukermedvirkning i de kommunale tjenestene. Ved behov for hjemmehjelp ønsker de fleste – faktisk 73 pst. av befolkningen – å kunne velge selv hvem som skal komme hjem til seg, og når hjelpen skal komme. Det viser altså Kantars helsepolitiske barometer, og 73 pst. er ganske mange.

Så spørsmålet mitt til statsråden er: Når den helseundersøkelsen viser at folk er positiv til brukermedvirkning i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, hvorfor mener statsråden at folk ikke skal få være med og bestemme over egen hverdag?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: De kommunale helse- og omsorgstjenestene legger til rette for brukermedvirkning, og jeg aksepterer ikke den beskrivelsen av vår felles helsetjeneste som representanten Svardal Bøe og Høyre legger for dagen – at det bare er gjennom private logoer man kan få brukermedvirkning og påvirke sitt eget tjenestetilbud. Denne regjeringen har langt større ambisjoner på vegne av vår felles offentlige helsetjeneste. Og vurderinger knyttet til hvordan man organiserer tjenesten, ligger til kommunene, og vi har tillit til at de gjør den vurderingen. Så skal vi bidra med statlige virkemidler, slik at vi sammen kan ivareta dagens og morgendagens eldre og pleietrengende slik at de kan styre over egen hverdag og være sjef i eget liv.

Bård Hoksrud (FrP) []: Statsråden sier at hun har tillit til kommunene, og at det handler om logo på jakken, eller hvem man jobber for. Man har tydeligvis ikke så stor tillit likevel når man ønsker å ta bort dette verktøyet for de kommunene som ønsker å bruke det. Men det er altså en valgfrihet for kommunene om man vil bruke det eller ikke.

Kollegaen til statsråden sa i stad at hun jobbet mye med mennesker med demens. Mennesker som har demens, og tydeligvis pårørende, kan altså ikke bruke valgfriheten. Er statsråden enig i en slik uttalelse når det gjelder folk som er demente og pårørende, at man ikke kan ta ansvar og bruke valgfriheten?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Det å kunne velge hvordan man vil leve hverdagene sine og det å kunne ha påvirkning og være sjef i eget liv, er viktig for oss alle. Det er ikke mindre viktig for dem som har demens. Vi mener at trygge tjenester sikres gjennom det offentlige, gjerne i samarbeid med private aktører, men da gjennom langsiktige avtaler. Og så er det slik at tjenester må være uavhengig av brukernes økonomi, bakgrunn og evne til å orientere seg blant en rekke aktører. Særlig for mennesker med demens er det viktig.

Så har kommunene allerede i dag mulighet til å velge ulike måter å drifte helse- og omsorgstjenestene på, det være seg i egen regi, i samarbeid med nabokommunen eller ved å bruke private leverandører.

Bård Hoksrud (FrP) []: Det er utrolig mye bra som blir levert av offentlige tjenester i kommunene rundt omkring – det er jeg helt enig med statsråden i, det er ingen som er uenig i det. Men det handler faktisk om – og jeg synes statsråden bør smake litt på det ordet – valgfrihet. Det handler om muligheten til å bestemme mer i eget liv. Mange har ønsker om hvem som skal levere tjenestene, og hvordan de skal bli levert, men det statsråden og regjeringen legger opp til, er at den muligheten skal man ikke kunne få. En av representantene sier at det handler om at det skal være skattefinansiert, og at man ikke skal bruke folks lommebok. Dette handler ikke om å bruke folks lommebok, det handler faktisk om at man skal kunne velge, og det er det offentlige som betaler, uavhengig av om man velger en privat eller en offentlig leverandør.

Hvorfor er statsråden så imot at folk skal kunne bruke muligheten til å velge og ha valgfriheten?

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Det er en vurdering som ligger til kommunene, som har sørge-for-ansvaret. Det er ingen ting ved det forslaget Stortinget har til behandling i dag, som endrer på det. Denne godkjenningsmodellen er en «fast track» for privatisering som den forrige regjeringen ønsket. Man ønsket å sende et signal til kommunene om at dette er vår foretrukne politikk. Det ønsker ikke denne regjeringen. Vi opphever det, men det er fortsatt slik at Høyre-styrte og Fremskrittsparti-styrte kommuner selv kan velge hvordan de vil organisere tjenestene.

Presidenten: Replikkordskiftet er avslutta.

Dei talarane som heretter får ordet, har også ei taletid på inntil 3 minutt.

Sandra Bruflot (H) []: Godkjenningsmodellen for fritt brukervalg går ut på at innbyggeren i en kommune som trenger helsehjelp, får velge mellom leverandører som er godkjent av og har kontrakt med kommunen. Dersom man oppfyller kravene som kommunen har satt, kan man levere tjenesten. Kommunene kan selv velge om de vil bruke godkjenningsmodellen, men mange kommuner er helt avhengig av å ha flere som kan tilby tjenester, i tillegg til det de selv kan tilby. Selv kommer jeg fra en kommune med snaut 6 000 innbyggere, en kommune som skårer jevnt over bra på det aller, aller meste, men at min hjemkommune og f.eks. Oslo kommune stiller likt når de skal tilby helsetjenester til en innbygger med store og sammensatte helsebehov – det stemmer bare ikke.

Så merker jeg meg at flertallet, regjeringspartiene sammen med SV og Rødt, mener at ordningen med fritt brukervalg ikke skaper gode tilbud over hele landet, og at trygge tjenester skal sikres av det offentlige, uavhengig av brukerens sosioøkonomiske bakgrunn. Men hvis man skulle basert seg på det offentlige alene, over hele landet, ville ikke alle fått like gode tilbud uansett hvor de bor. I små kommuner bor det mennesker med sammensatte og til dels store hjelpebehov, som det ville kostet kommunene ekstremt mye å ha ansvar for helt i egen regi. Det tror jeg flere av spesielt Senterpartiets ordførere og stortingspolitikere egentlig vet. At dette er ressurssterke mennesker, og at valget handler om en logo på uniformen, tror jeg er rimelig langt unna deres hverdag.

Så vises det til at de samme partiene ønsker å styrke økonomien til kommunene, som et slags argument for at dette kan dekkes av det offentlige alene. Det er mildt sagt interessant når vi står her noen dager etter at kommuneproposisjonen kom. Den merknaden sto seg kanskje litt bedre for to uker siden.

Uavhengig av om man bor i en kommune styrt av røde, blå eller gule politikere, er det noen ting de aller fleste av oss vil bestemme selv – dette handler jo om pasientene, innbyggerne, ikke om systemet. Kantars helsepolitiske barometer, som måler befolkningens holdninger til helsepolitiske spørsmål, viser at når det gjelder behov for hjemmehjelp, ønsker sju av ti å kunne velge hvem som kommer hjem til dem, og når hjelpen skal komme. Og det svaret har vært likt over flere år, på tvers av politiske preferanser.

Når denne godkjenningsmodellen blir opphevet, blir det vanskeligere og mer tidkrevende for kommunene å gi oss som bor der, mer valgfrihet. Her har vi en ordning som virker, som gir innbyggerne mer valgfrihet og mer brukermedvirkning, som er et verktøy kommunene kan velge å bruke, som er forutsigbart å forholde seg til, og som likevel blir opphevet. Det er synd.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) [] (komiteens leder): Det er ingen overraskelse at denne regjeringen fjerner godkjenningsordningen for fritt brukervalg. Arbeiderpartiet, f.eks., har vel aldri stått på barrikadene for å sikre pasienter mer valgfrihet. Jeg har forsøkt å lytte til hvorfor man vil fjerne ordningen. Representanten Madland beskriver demenspasientene og at de trenger at helsepersonell velger for seg.

Hvis det har betydning at det er flere av oss som kjenner til hvordan det er å leve med demens, kan jeg si at det kjenner jeg også til. Demenspasienter lever ofte i mange år med en sykdom som utvikler seg langsomt. Noen får det også i veldig ung alder. De har pårørende og de har familie rundt seg. Skal ikke disse pasientene få lov til å velge? Noen ganger tror jeg vi som politikere må stille oss spørsmålet: Hva hvis det var meg? Hva hvis det var min mor? Hva hvis det var min mann? Ville jeg ha ønsket muligheten til å kunne velge?

Så er det slik at det er heldigvis ikke bare Høyre- og Fremskrittsparti-styrte kommuner som ønsker å innføre fritt brukervalg. Jeg besøkte Lillian Synnøve Pettersen i Drammen, 84 år, som mottar hjemmetjenester fra Mio Omsorg. Hun hadde mottatt hjemmetjenester fra kommunen tidligere, og hun var fornøyd med det også, men hun var veldig fornøyd med å få lov til å velge. Det som skjedde for henne, var at det var den samme som kom hver gang. Det hadde hun ikke opplevd i kommunen. Hun var veldig glad for den valgfriheten som Arbeiderparti-styrte Drammen ga henne. Hun var ikke opptatt av logo, ikke opptatt av ideologi, men hun var opptatt av sin egen hverdag. Vi må aldri glemme at de aller fleste som mottar tjenester, bor hjemme. De bor ikke på sykehjem, og de trenger noen som er der hyppigere enn de ofte er hvis det kommer mange forskjellige.

Jeg forstår ikke hvorfor Arbeiderpartiet og Senterpartiet definerer valgfrihet som en utfordring for helsetjenesten. Og jeg er egentlig mildt sagt overrasket over Senterpartiet, som påstår at høyrepartiene har en forvridd virkelighetsforståelse. Jeg anbefaler å snakke med noen av dem som faktisk har valgfrihet i hverdagen sin. De ulike private aktørene er jo godkjent – nettopp slik som statsråden sa – de har avtaler med kommunene. Det er kommunen som legger til rette for det.

Jeg synes også det er trist at mindre kommuner nå ikke har muligheten til å kunne bruke en godkjenningsordning som ligger klar. Jeg tror det ville vært veldig bra for mange som bor i ikke så sentrale strøk. Jeg tror også det ville være bra for en del av de kvinnelige gründerne, som faktisk ønsker å jobbe med disse tjenestene og tilby gode tjenester, i tillegg til den gode kommunale helsetjenesten, som vi også har.

Erlend Svardal Bøe (H) []: Det blir sagt fra Arbeiderpartiet og Madland at dette ikke skal være med og løse alle utfordringene i helse- og omsorgstjenesten, men det har vel aldri vært poenget heller. Poenget har vært å sørge for at folk får muligheten til å bestemme selv hvem som f.eks. skal komme hjem til seg, og at en skal ta i bruk alle gode krefter, enten det er offentlige, private eller ideelle. Det handler om å ha tillit til at folk vet best selv hvordan de ønsker å organisere sin hverdag.

En fjerner ikke muligheten til at kommunene kan ha fritt brukervalg. En fjerner et lokalpolitisk verktøy, et demokratisk verktøy for at de kommunene som vil det selv, får muligheten til å gjøre det raskere og enklere enn sånn som det er i dag. Isteden må de nå gå tilbake til å bruke masse tid og store ressurser på å utrede og lage egne rammer for seg selv, som tar ressurser fra andre deler av helse- og omsorgstjenesten, som kunne blitt brukt til å styrke de delene.

I Tromsø hadde en fritt brukervalg, og en av dem som brukte fritt brukervalg, var Einar Johansen på over 90 år. Han var veldig fornøyd med tilbudet sitt fordi han fikk den samme hjem til seg hver gang. Det var ikke sånn at fordi en innførte fritt brukervalg i Tromsø, var det en flukt fra de kommunale tjenestene. Nei, men for dem som trengte å få en bedre tilpasset hverdag, og som hadde noen flere sammensatte behov, hjalp det faktisk å kunne ha en aktør som kunne tilrettelegge for de behovene i større grad.

Så må jeg si jeg er litt forundret når jeg hører Senterpartiet, som etter noen måneder i regjering plutselig har blitt veldig rød, litt som en melon, kanskje. En snakker om at høyresiden er virkelighetsfjern. En snakker om at en skal ha tjenester nær der folk bor. Men det er jo akkurat det en gjør med godkjenningsmodellen. En sørger for at en får flere lokaldemokratiske verktøy til å gjøre dette.

Jeg har reist veldig mye rundt i distriktene og snakket med veldig mange lokalpolitikere i distriktene som er helt avhengig av ikke bare å ha et offentlig tilbud, men også å ha hjelp fra private og ideelle som kan stille opp med både mangfold, kompetanse og andre typer ting. Så jeg tror Senterpartiet kanskje burde reise mer ut i distriktene, som de er så opptatt av, og faktisk lytte til dem. Det å lytte til folk er Senterpartiet opptatt av, og da bør en lytte til Helsepolitisk barometer fra Kantar, som er tydelig på at 73 pst. av befolkningen vil bestemme mer selv, vil bestemme hvem som skal få komme hjem til seg. Jeg tror en må gå flere runder med seg selv om hva det egentlig innebærer å være virkelighetsfjern.

Høyre vil ha valgfrihet. Vi vil at folk skal få lov til å bestemme selv. Dette er å ta fra folk valgfriheten, og det bidrar til å ta vekk et viktig lokalpolitisk verktøy for de kommunene som selv ønsker å innføre fritt brukervalg.

Marian Hussein (SV) []: De fleste mottakere av helse- og omsorgstjenester i kommunene ønsker større innflytelse på innholdet i tjenesten de får. Det sikres ikke gjennom valg av leverandør, som flere har vært inne på. Derfor bør målet for omsorgstjenester være å innføre flere former for konkurransesystemer, ikke leverandører og kommersielle selskaper fra skatteparadiser, men økonomiske rammer og ulike modeller for måten man kan gjøre ting på.

Flere har vært inne på forskningen fra Sverige. Omsorgsforskerne i Sverige har dokumentert at personalet som jobber i helse- og omsorgstjenesten i kommunene, hjelper stadig flere eldre i løpet av en vakt. De stresser, og stresset forsterkes av at de eldre som mottar hjelp, har blitt sykere. Uroen for lav bemanning har økt. Innflytelsen de ansatte har på eget arbeid, er redusert. Detaljstyringen har økt, og administrasjonsbyrden er mer enn doblet.

Erfaringene fra Sverige og Norge er også at lønns-, pensjons- og arbeidsvilkårene til de ansatte presses nedover når tjenestene privatiseres. Det gir samtidig liten mulighet for førstelinjetjenesten til å jobbe slik at pårørende og brukerne kan få reell innflytelse og valgfrihet når det kommer til innholdet i tjenestene de mottar. Man får ikke legge seg når man vil, eller gå de turene man nødvendigvis vil.

Det at privatisering gir dårlige arbeidsvilkår for arbeidstakere, var godt kjent da Solberg-regjeringen tvang gjennom lovendringen. I 2020 uttalte lederen for Fagforbundet i Bergen, Sara Bell, at man kjente til konkrete eksempler der arbeidstakere fra EØS-området har signert kontrakter som førte til innkreving av gjeld dersom de uttalte seg ufordelaktig om arbeidsgiver. De tilsatte sto i en svak posisjon. De viste også til at det kan ta lang tid før medlemmer våget å melde fra om saker til fagforeningene, og de var kjent med at virksomheter manipulerte tilsatte for at de ikke skulle legge inn en formell klage i forbindelse med grov tjenesteforsømmelse. De hadde eksempler på at tilsatte i private virksomheter måtte finne seg i seksuell trakassering og var forhindret fra å varsle, fordi leverandørene ikke ville risikere klager fra brukerne. La meg understreke at for oss i SV er det ikke en motsetning mellom å kjempe for bedre arbeidsvilkår for de ansatte og for brukernes valgfrihet. Dette er noe som går naturlig sammen.

Cecilie Myrseth (A) []: Når man hører debatten og innleggene fra høyresiden, skulle man tro at det gikk demonstrasjonstog i enhver distriktskommune i Norge fordi man er redd for å få mindre privatisering. Jeg er også usikker på hvilke distriktskommuner representanten Svardal Bøe har besøkt, der man nå er veldig triste over at det blir færre privatiseringsreformer enn med Høyre. Kan hende det er lurt også å møte kommunepolitikere fra flere parti og ikke bare på medlemsmøtene i Høyre, når man er rundt på den typen besøk.

Arbeiderpartiet innførte en god pasientrettighet i 2001, nemlig fritt sykehusvalg. Det er mulig å bruke andre aktører, men det handler om hva som er formålstjenlig for pasienten. Det som er formålstjenlig for pasienten, er at man bruker helsepengene på en god og helhetlig tjeneste som er for alle, ikke at man stykker det opp og penger fyker ut av helsetjenesten.

Det er det vi nå er på vei til å gjøre. Etter valget ble det et nytt flertall i denne salen. Et flertall i Norge peker også veldig tydelig på at man vil i en helt annen retning i velferdspolitikken, med mindre privatisering og mer fellesskap. Det er det velgerne i Norge har sagt at man ønsker. Privatiseringsreformen til Høyre har også hatt lite støtte. Man snakker om at det er ideologi som styrer. Det er ideologi som har styrt de siste åtte årene, med flere ideologiske forsøk som ikke har vært til beste for pasientene. Det har sikkert vært bra for en del private aktører, men det er ikke systemet som er viktigst for oss, det viktigste er at man får gitt god behandling til alle.

Selv om jeg skjønner at det er en trist dag i Høyre fordi ordning etter ordning blir borte og ny politikk innføres, er dette en god dag. Det er med på å sikre en ny retning for landet, hvor man bruker pengene bedre. Så jeg lever veldig godt med at man er skuffet i Høyre og Fremskrittspartiet.

Bård Hoksrud (FrP) []: For to dager siden feiret vi friheten vår. Vi kjemper for frihet, og det er egentlig det dette handler litt om: Det handler om friheten til å få lov å velge. Jeg må si at jeg blir ganske overrasket når jeg hører på enkelte representanter fra denne talerstolen. På SV og Rødt kan det høres ut som om alle som ikke jobber i det offentlige, er kjeltringer som er i jobben fordi de skal utnytte de ansatte, osv. Kan hende man bør ta inn over seg at det faktisk er mange der ute som har et genuint ønske om å hjelpe mennesker, som ønsker å kunne gi et annet tilbud enn det det offentlige gjør.

Det er også sånn i mange kommuner at når man trenger et tilbud som kommunen ikke har, hvem er det man går til da? Jo, man går til private – som kan levere den tjenesten til kommunen fordi kommunen ikke har noen som helst mulighet til å klare det. I mange små kommuner er det det som er realiteten.

Derfor blir jeg litt provosert når jeg hører hvordan enkelte i denne salen omtaler de som driver private pleie- og omsorgstjenester. For det er ikke den virkeligheten og realiteten som er der ute. Tariffavtaler og andre ting setter krav om hvordan lønns- og arbeidsbetingelsene skal være, enten man jobber privat eller offentlig. Kanskje kunne det slått noen representanter at det er noen der ute som faktisk ønsker å jobbe på en litt annen måte enn med de mulighetene man har i det offentlige, og derfor velger å jobbe i et privat selskap i stedet. Det er ikke veldig mange dagene siden jeg møtte en sykepleier som syntes det var veldig kjekt å kunne få lov å jobbe når man ønsket og hadde lyst til å jobbe. Den muligheten har man selvfølgelig ikke i det offentlige, men man har den hos de private.

Det er også representanter fra denne talerstolen som altså klarer å si at fordi man er dement, kan man ikke mene noe om hvilken kvalitet man skal ha på tjenestene, eller hvem som skal få lov til å levere dem. Denne byen er et eksempel. Her har det vært fri mulighet til å kunne få bestemme hvem som skal komme hjem i huset ditt. Jeg registrerer ikke at de rød-grønne skal fjerne dette umiddelbart. Det tror jeg heller ikke de tør, for folk er faktisk fornøyd med at de har mulighet til å kunne velge, og at de har en frihet til å kunne velge.

Det er det dette handler om, og det er derfor denne debatten egentlig er litt spinnvill: Det handler om mulighetene for at kommunene skal kunne få et verktøy til å bli godkjent istedenfor å måtte gjøre alt dette selv og bruke mye byråkrati på det. Men vi har altså et flertall her, og det er ideologisk, det er ikke tvil om det, og skylappene er på, og det er en motstand mot andre som kan levere tjenester. Kanskje man også kunne se at det faktisk finnes noen der ute som er smarte, som kan gjøre ting på en litt smartere måte, som gjør at det blir rimeligere, og at man kan levere en bedre tjeneste til samme pris.

Sandra Bruflot (H) []: Ja, det er innholdet man ønsker å ha medvirkning på. Men hvis man ønsker å ha brukermedvirkning på innholdet, blir brukermedvirkningen begrenset av at det er én tilbyder. Da får man valgfriheten begrenset.

Så blir det sagt at vi må ha flere konkurransemodeller i kommunene, uten å ha private innslag – en konkurranse mellom hvem da? Er det kommunen og kommunen? Tenker vi at de skal begynne å opprette konkurrerende tilbud til sine egne for å få opp kvaliteten og valgfriheten? Da tror jeg vi må ta inn over oss at kommunene har ganske store lovpålagte tjenester som de skal tilby, fra de aller minste innbyggerne til de aller eldste. De leverer gode tjenester – det handler ikke om det – men det er en erkjennelse av at andre også kan tilby gode tjenester, at mangfold og valgfrihet er bra for innbyggerne, og at noen kommuner også trenger hjelp til å gi gode tilbud til mennesker som har til dels store og sammensatte hjelpebehov.

Jeg skjønner at man viser til Sverige, for slike eksempler har vi ikke i Norge. Så kanskje vi skal forholde oss til den modellen vi har, hvordan det har gått her, og hvordan kommunene bruker modellen for fritt brukervalg.

Gjennom denne godkjenningsordningen har man krav. Man har fortsatt mulighet til å inngå de kontraktene som representanten Hussein viser til, som ingen ønsker seg – ingen ønsker seg slike kontrakter. Men den muligheten blir ikke tatt bort av å oppheve godkjenningsmodellen og fritt brukervalg. Snarere tvert imot: Der har vi jo en modell med krav gjennom én godkjenningsordning.

Det er riktig som representanten Myrseth sier: Ordning etter ordning blir borte. Det jeg synes er synd, er at det er pasientrettighet etter pasientrettighet som blir borte. Det er grunnen til at vi protesterer: Det er synd at det blir opphevet. Hvis man ikke klarer å vise til at dette går ut over innbyggerne i Norge, synes jeg kanskje at det er det man må klare å diskutere. Jeg synes fortsatt ikke vi har fått gode eksempler på hvorfor vi ikke lenger skal ha denne godkjenningsmodellen for kommunene, som bruker den nesten uavhengig av hvilken politisk farge det er på ordføreren.

Tone Wilhelmsen Trøen (H) []: Det jeg synes er litt forstemmende med denne debatten, er at man bruker ordet «privatisering» – som om vi snakker om privatisering. Vi snakker om skattefinansierte ordninger, avtaler om leveranser mellom kommunen og enten en privat aktør eller en kommunalt ansatt. Jeg har merket meg det i mange saker. Det virker som om Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV tror at det er privatisering når et privat firma har avtale med en kommune og leverer tjenesten.

Lillian Synnøve Pettersen, som jeg snakket om i sted, betalte akkurat det samme til det selskapet hun brukte. Jeg vet ikke om hun har byttet tilbake til kommunen, det kan godt hende, men hun likte den valgfriheten hun hadde. Men privatisering er når man betaler helt selv. Det kan bli en realitet i årene fremover: at flere ser seg nødt til å betale helt selv der det tilfeldigvis er et marked, der det tilfeldigvis er en leverandør som har muligheten, fordi man ønsker noe annet. Men det er ikke det vi snakker om i dag, og hvis det er noen ideologi som styrer meg i denne saken, er det egentlig bare troen på og tilliten til at mennesker som trenger helsehjelp, faktisk har fortjent og har rett til å få lov til å kunne velge mer selv.

Så er det slik at det fortsatt er mulig for kommuner å ha fritt brukervalg, det er fortsatt mulig for kommuner å innføre fritt brukervalg, og jeg tror det kommer til å skje i flere kommuner enn bare dem som er styrt av Høyre og Fremskrittspartiet – selv om statsråden tror det bare er de kommunene som ønsker det – for dette er det som kan bidra til at vi får et større mangfold. Jeg regner med at statsråden kjenner til leverandøren NOEN i Steinkjer, som har avtale med mange kommuner i Trøndelag, og som samarbeider veldig godt med kommunene.

Jeg har selv jobbet i kommunal helsetjeneste – jeg har aldri jobbet hos en privat helseaktør – og jeg har veldig stor tillit til at de som jobber i kommunene, ønsker å levere gode tjenester, og det gjør de heldigvis. Men det er ikke det vi snakker om her. Vi snakker om muligheten for et mangfold, muligheten for valgfrihet og kanskje i noen grad, innimellom, muligheten for å strekke seg etter den andre. Hvis den private aktøren ikke opererer godt nok, nei da må den skjerpe seg, for da vil folk velge kommunen. Og er det motsatt, må kommunen skjerpe seg og strekke seg mer etter det de gjør i det private.

Presidenten: Representanten Marian Hussein har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Marian Hussein (SV) []: Kanskje i motsetning til foregående representant og representanten Hoksrud har jeg jobbet hos en kommersiell aktør. Jeg har jobbet hos en ideell aktør, og jeg har jobbet hos kommunen. Når man snakker om helse- og omsorgstjenester i kommunene, er det en hverdag jeg kjenner igjen. Det er en ramme som jeg kjenner igjen.

Det er noen svakheter ved konkurranseutsetting, som også en mamma i Løvemammaene som deltok i komiteens høring, var inne på. Det handler ikke om hvor mange aktører en familie kan velge mellom, men om kvaliteten, at de faktisk opplever at det er et reelt innhold og en mulighet til faglig forsvarlig tjeneste, at ansatte blir over tid og ikke har høy turnover. Jeg er glad for at vi rydder opp i dette systemet, og jeg ser fram til at vi satser på en helsetjeneste som gir folk muligheter til å velge og ansatte et arbeidsliv som er godt.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg kunne ikke dy meg når jeg hørte på foregående taler, som sa at hun ønsket at folk skulle få lov til å velge. Det er jo den valgfriheten det partiet ønsker å ta bort, muligheten til å kunne få lov til å bestemme at man ønsker at noen andre skal komme hjem til en og gi den pleie og omsorgen man trenger.

Hele poenget med det som ligger her, er at man skal godkjenne, sånn at man er sikker på at kvaliteten er så god som den skal være. Jeg forutsetter at det er sånn at når kommunene skal gi tjenester til noen, så kvalitetssikrer man at de tjenestene er gode, enten de blir levert av den ene eller den andre. Jeg tror at når man ideologisk skal være så mot alle disse private, må man ta litt inn over seg at hadde det ikke vært for de private i de to årene vi har vært midt oppi en pandemi, er det ikke sikkert at det hadde gått like bra rundt omkring i mange kommuner. Det var private selskaper som stilte opp og klarte å få tak i kompetente folk som kunne gå inn og gjøre en innsats, gjøre en jobb. Det er litt av det dette handler om.

Jeg blir litt oppgitt når man hele tiden snakker om at de som driver disse bedriftene, er noen forferdelige mennesker. Det er faktisk mange av dem som er engasjerte, som har jobbet med dette i mange år, og som brenner for at man skal kunne gi best mulig kvalitet på de tjenestene man gir til pasientene sine.

Jeg tror man skal ta litt inn over seg at det faktisk er en del mennesker som får kommunale tjenester, som er litt opptatt av at man kanskje skal kunne vite når noen kommer, eller at det ikke skal komme nesten 30 stykker på besøk inn i hjemmet deres i løpet av en måned, for det er faktisk realiteten der ute. Det er noen som kan sørge for at hvis man sier at man ønsker at de skal levere tjenestene til en, kan det hende at det er ti stykker som får lov til å komme i løpet av den måneden, og det er et av de kravene som handler om valgfriheten til den det gjelder. Det er det jeg opplever at mange i denne salen ikke tar inn over seg, og ikke vil at folk skal kunne få de mulighetene.

Jeg synes det er trist. Jeg har reist masse rundt og møtt masse mennesker som mottar tjenester. Mange er kjempefornøyde med det tilbudet de får, men det er også mange som gjerne skulle sett at de kunne få muligheten til å velge noen andre. Bare det at det er noen andre der, gjør at alle skjerper seg.

Tenk på det: Når vi går ut av denne salen her i dag, kan vi gå ut og velge å gå akkurat hvor vi vil, i akkurat hvilken butikk vi vil. Vi kan velge om vi vil gå på REMA eller Coop eller Meny eller Joker, som er rett nedi gata her, eller hvilken butikk vi vil. Tenk hvor fint om også dem som mottar tjenester, kunne fått en mulighet til å få lov til å velge i livet sitt. Jeg mener i hvert fall at selv om man er dement, selv om man er veldig syk, har man ofte heldigvis pårørende og andre som kan hjelpe til. Hvis ikke er jeg sikker på at det finnes kommunalt ansatte som også har et ansvar for å sørge for at man får de tjenestene man trenger, enten de er levert av private eller av det offentlige. Det er litt det det handler om. For Fremskrittspartiet og meg handler det faktisk om valgfriheten til den enkelte.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 6.

Votering, se voteringskapittel
Forrige kapittel
Neste kapittel