Sakene 1-3 ble behandlet i samme debatt, se også referat under sak nr. 3 på formiddagsmøtet.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Regjeringens budsjettforslag for 2004 er et budsjett for arbeidsplasser, velferd og fornyelse. Disse prioriteringene er opprettholdt gjennom budsjettforliket med Arbeiderpartiet. Jeg vil gi honnør til vår samarbeidspartner for et konstruktivt og godt samarbeid. Dette sikret den verdighet og ryddighet en slik prosess bør ha.

Forhandlingene foregikk over en kort periode. Vi slapp å se forhandlere gå ut og inn av dører gjennom flere uker. Dette har skapt ro rundt budsjettbehandlingen og bidrar til stabilitet for norsk økonomi. Det har også styrket tilliten til politikerne og til det politiske system.

I fjor høst framholdt Regjeringen at det var behov for et stramt budsjett for å bidra til å redusere rentenivået og svekke kronekursen. Dette ble gjentatt og gjentatt. Vi fikk vedtatt et stramt budsjett. Det siste året har vi også sett resultater av det. Renten har gått ned med 4,5 prosentpoeng. Kronekursen har svekket seg med rundt 13 pst. mot euro siden begynnelsen av dette året. Det har bidratt til å bedre konkurranseevnen og trygge arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor.

Det er et hovedmål for Regjeringen å sikre og skape arbeidsplasser. Ett menneske mer i ledighetskøen er ett for mye.

I nasjonalbudsjettet har Regjeringen lagt til grunn en bedring av arbeidsmarkedet i løpet av vintermånedene. Det er nå tegn til at veksten i ledigheten er i ferd med å stoppe opp. Budsjettet legger til rette for en positiv utvikling. Optimismen i næringslivet øker igjen. Konkrete tiltak i budsjettet vil også bety flere i arbeid. Byggeprosjekter for mange milliarder settes i gang, bevilgningene til veibygging øker, forskningsinnsatsen trappes opp, arbeidsmarkedsetaten styrkes, og antall tiltaksplasser økes – for å nevne noe.

Vi lever i et velferdssamfunn i Norge. De fleste av oss tar velferden for gitt. Men et velferdssamfunn måles på hvordan vi tar vare på dem som trenger det mest. Derfor er tiltak mot fattigdom, styrket eldreomsorg og en godt utbygd helsetjeneste med særlig satsing på psykiatri viktige prioriteringer i budsjettet.

Budsjettet er ellers preget av fornyelse gjennom økt vekt på forskning og nyskaping, at kvalitetsreformen innen høyere utdanning blir fullfinansiert, at barnehageforliket får full oppfølging, sterk satsing på kollektivtrafikk og kamp for verdens fattige og forfulgte. Kort sagt: Regjeringen leverer!

I mange land drøftes nå store utfordringer innenfor velferdsområdet. Flere legger opp til omfattende reformer. Norge er heldigere stilt enn de fleste land vi kan sammenlikne oss med. Vi har oljeressurser. Mange spør seg da hvorfor vi ikke kan bruke mer av oljepengene. Da er hovedsvaret: Å styre oljeformuen med kløkt og visdom er solidaritet med kommende generasjoner. Også våre barn og barnebarn fortjener å få del i vårt velferdsnivå. Fortsatt utgjør Petroleumsfondet under en fjerdedel av våre pensjonsforpliktelser. Dessuten må vi unngå en pengebruk som fører til opphetning av økonomien, med stigende priser og renter som undergraver økte bevilgninger.

At regjeringspartiene og Arbeiderpartiet er enige om disse rammene for budsjettpolitikken, gjorde et forlik lettere. Arbeiderpartiets eget budsjettforslag inneholder dårlige inndekningsforslag, som fjerning av kontantstøtten og skattefradraget for gaver til frivillige organisasjoner og kutt i friskolestøtten. Men heldigvis var det mulig å få i stand et forlik uten slike uheldig innslag.

Fremskrittspartiets opptreden i budsjettprosessen har vært forunderlig. Først fikk Regjeringen voldsom kritikk for budsjettforslaget. Så kom en mildere tone og tilsynelatende forhandlingsvilje. Så brøt Fremskrittspartiet forhandlingene etter kort tid, istedenfor å følge invitasjonen om å prøve videre. Slik satte partiet seg selv på sidelinjen. Det er også vinglete i det ene øyeblikk å si at man ikke har ansvar for Regjeringen og skjelle den ut, for så i neste øyeblikk å ville ha en toårig avtale med den samme regjering, som skulle avskjære Regjeringen fra å gjennomføre viktige deler av Sem-erklæringen ved å hindre oss i å ha samarbeid med andre enn Fremskrittspartiet.

Samarbeidsregjeringen har igjen fått igjennom et budsjett hvor vi beholder våre hovedprioriteringer og tar nye steg i retning av å gjennomføre Sem-erklæringen. Dette bærer preg av alle tre regjeringspartier, ikke bare ett, slik noen av taktiske grunner ynder å framstille det. På dette grunnlag tar Regjeringen fortsatt ansvar.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): Først vil jeg rose statsministeren for at Regjeringen har vist stor imøtekommenhet i forhandlingene og vært villig til å endre budsjettet sitt i betydelig grad på viktige områder. Det gjorde det mulig å få til vesentlig økning i kommunenes inntekter. Vi mer enn doblet økningen i kommunenes frie inntekter. Vi fikk til vesentlig større satsing på skole og eldreomsorg, og vi lyktes i å redusere taket på egenandeler, fra 2 500 kr, slik Regjeringen hadde foreslått, til 1 550 kr. Vi har også fått til mange andre forbedringer i budsjettet – så mange forbedringer at parlamentarisk leder Jon Lilletun mener at budsjettet er blitt bedre.

Mitt spørsmål til statsministeren er om han er enig med sin parlamentariske leder i at budsjettet er bedre nå enn det opprinnelige forslaget fra Regjeringen. I tilfelle han ikke mener det, hva er det som er så negativt ved forliket at det oppveier den kraftige satsingen på kommunene, på sykehus, på kampen mot ledigheten, som vi fikk på plass gjennom forliket?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg fikk det samme spørsmålet i spontanspørretimen sist, om hvordan jeg så på Jon Lilletuns uttalelse. Da sa jeg vel noe slikt som at i disse tider må det være rom for slike gledesytringer, og at mange i Stortinget i så måte har noe å lære av Jon Lilletun.

Selv sier jeg at det var et svært godt budsjettforslag, og det var et godt budsjettforlik, fordi vi greide å finne rom for ytterligere styrking av områder som også Regjeringen prioriterer, bl.a. skole, helse og andre velferdstiltak, og ikke minst kampen mot ledigheten. Men når Stoltenberg gav meg ros, vil jeg gi ros tilbake. Jeg vil takke Arbeiderpartiet for at de ikke insisterte på bortfall av kontantstøtten, at de ikke insisterte på bortfall av skattefradrag for gaver til frivillige organisasjoner – og at en opprettholder en skikkelig støtte til friskoler, slik at også barn av folk med lavere inntekter kan ha råd til å gå der. Slik ville det ikke blitt hvis Arbeiderpartiet hadde fått det som de ville.

Hva som er negativt i forliket, er først og fremst inndekningsforslagene og kuttene. Der var Regjeringens forslag bedre enn Arbeiderpartiets.

Carl I. Hagen (FrP): Dette var da voldsomt med ros. Når jeg hører den rosen som Jens Stoltenberg gir Kjell Magne Bondevik og omvendt, minner det meg om en debatt som vi hadde for ca. et år siden. Debatten vi har hatt i dag, er faktisk veldig lik den vi hadde i fjor. Det er bare at Jens Stoltenberg og Carl I. Hagen har byttet plass. I fjor var det jeg som fikk masse ros, og Stoltenberg som fikk kjeft. I år er det Stoltenberg som får ros, og jeg som får kjeft. Regjeringen kaller det stø kurs. Det ene året øker man alkoholavgiftene litt, og det andre senker man dem – og så gjør man det opp og ned på begge sider.

Mitt spørsmål er: Hvordan er det egentlig statsministeren nå ser på sitt grunnlag i Stortinget, når han har den kanonaden som han nå har mot oss, og som han hadde mot Jens Stoltenberg i fjor? Er det nå linjen at Regjeringen ikke har annen basis i Stortinget enn de tre regjeringspartiene, som er min vurdering, eller er statsministeren av den oppfatning at han har noe mer reell basis for denne regjeringen, enn regjeringspartiene? I så fall, er han enig i at det må være Arbeiderpartiet etter det forliket som nå foreligger?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er riktig at vi gav Fremskrittspartiet honnør for et budsjettforlik i fjor, men det var dessverre ikke grunn til at den skulle vedvare. For det tok ikke mange ukene før Fremskrittspartiet gikk inn på forslag som sprengte de økonomiske rammene de selv hadde vært med på. Der har jeg faktisk større forventninger til Arbeiderpartiet, at de holder fast ved de rammene vi nå har avtalt.

Det er for øvrig ikke riktig at vi senket alkoholavgiftene i fjor og økte dem i år. Alkoholavgiftene er generelt prisjustert, altså reelt de samme som for inneværende år. Det er bare på rusbrus, og det har det vært tverrpolitisk enighet om i Stortinget, at avgiften er økt, av gode grunner.

Når det gjelder stø kurs, må jeg nok si at jeg synes ikke akkurat representanten Hagen er den rette til å legge så veldig mye ut om det, med alle de skiftende syn Fremskrittspartiet har hatt – både i synet på regjering, i synet på statlig eierskap, osv. er det nye standpunkt hver dag. Når det gjelder Regjeringens grunnlag i Stortinget, har jeg alltid vært meg bevisst at dette er en mindretallsregjering. Den har ikke direkte flertall når det gjelder parlamentarisk basis. Men det avgjørende er at vi oppnår flertall for våre forslag i over 90 pst. av tilfellene. Vi fører stø kurs fordi vi følger opp Sem-erklæringen, og vi tar nye steg også der i budsjettet for neste år.

Kristin Halvorsen (SV): Det er et kunststykke statsministeren nå utfører, hvis en skal regne det som akrobatikk, nemlig å balansere på en ganske slakk line. Statsministeren får seg ikke til å si det som Kristelig Folkepartis egen parlamentariske leder sa – han strålte om kapp med sola da budsjettforliket kom – nemlig at et godt budsjett var blitt enda bedre. Han får seg heller ikke til å være klar på hva han regner som Regjeringens parlamentariske grunnlag i Stortinget, bortsett fra at man har tenkt å baute seg fram fra sak til sak. Men til nå har det vært slik at Regjeringen har hatt den forståelsen med Fremskrittspartiet at man først har gått dit. Det har gjeldt ved alle budsjett og reviderte nasjonalbudsjett som skulle gjøres opp. Man har først gått til Fremskrittspartiet fordi man har regnet Fremskrittspartiet som en del av sitt parlamentariske grunnlag.

Da lurer jeg på: Hva skjer neste år? Er det slik at Regjeringen neste år regner seg som helt fri til bare å plukke hvem de vil, etter innfallsmetoden? Eller er det også slik neste år at man regner med at voteringen, innsettelsesvoteringen som Fremskrittspartiet sørget for da regjeringen Bondevik kom til makten, ligger til grunn, og at det betyr at Fremskrittspartiet er førsteelsker fremdeles?

Presidenten: Tidsrammen for replikker strekker seg ikke så langt som til neste år.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Dette er i hovedsak et godt budsjettforlik, men sett fra Regjeringens side finnes de negative delene på inndekningssiden og på kuttene. Der var vårt opprinnelige forslag bedre.

Når det gjelder hva vi skal gjøre neste år, tror jeg vi nå skal konsentrere oss om å få vedtatt budsjettet for 2004. Regjeringen for sin del har ikke begynt på budsjettet for 2005 ennå, langt mindre bestemt hvem en skal gå til i Stortinget. Det vil, som tidligere, i stor grad også avhenge av reaksjonene. For oss er det ikke avgjørende hvem vi samarbeider med, men hva vi samarbeider om, nemlig at vi kan ta nye steg i retning av å gjennomføre Sem-erklæringen. Jeg er klar over at vi er en mindretallsregjering. Vi har i så måte en relativt smal parlamentarisk basis.

Det minner meg om en sann historie da jeg ledet Sentrumsregjeringen. Vår utenriksminister den gang var i Latin-Amerika, hvor som kjent mange regimer er nokså avhengig av et godt forhold til de militære. Vollebæk fortalte at Sentrumsregjeringen hadde 42 mandater bak seg i Stortinget. Da sa vedkommende kollega av ham i fullt alvor: Ja, da må dere vel ha et godt forhold til de militære styrker.

Åslaug Haga (Sp): Budsjettforliket mellom Regjeringa og Arbeiderpartiet har, etter Senterpartiets syn, trukket politikken i riktig retning. Det er ikke nok til kommuner, sjukehus og næringstiltak, men det er en klar forbedring.

Også jeg vil utfordre statsministeren til å utdype hva vi her i Stortinget kan forvente oss i tida framover når det gjelder samarbeidskonstellasjoner. Ser han for seg et videre samarbeid med Arbeiderpartiet, hvor han gjør sine egne glade, eller er det like aktuelt å gå til Fremskrittspartiet i neste runde?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg skjønner nå at budsjettbehandlingen for 2004 er så ryddig og rolig og udramatisk at nå er opposisjonen plutselig mer opptatt av budsjettbehandlingen om et år. Det er et godt tegn for Regjeringen. Men jeg har ikke noe annet svar til representanten Haga når det gjelder dette, enn mitt svar på foregående replikk, nemlig at vi er mest opptatt av hva vi får igjennom av politikk, og ikke av hvem som viser ansvar i Stortinget og stiller opp og bidrar til dette. Derfor er det ikke mulig å gi noe mer presist svar på dette.

Dette er en mindretallsregjering. Vi er avhengig av å søke samarbeid fra sak til sak. Arbeiderpartiet var denne gangen villig når det gjaldt budsjettet. Det trekker i riktig retning – kampen mot ledighet og kampen for bedre velferd. I Stortinget for øvrig har vi hatt samarbeid med Fremskrittspartiet om to budsjetter før og også om andre saker. Vi har hatt samarbeid med Arbeiderpartiet, bl.a. om en del landbruksoppgjør og andre viktige spørsmål, og vi har hatt samarbeid med SV, senest om bio- og genpolitikken og miljøpolitikken. Denne regjeringen får gjennomført gradvis mer av det vi bestemte oss for på Sem. Det er det viktige for statsministeren og for Regjeringen.

Jens Stoltenberg (A): Når man ikke får svar på et spørsmål, må man stille spørsmålet flere ganger til man gir opp. Poenget er at statsministeren ikke svarer. Han er ikke i stand til å gjøre klart rede for hvorvidt han mener at dette forliket faktisk gjør budsjettet bedre eller ikke, men snakker noe uklart om et bra budsjett og et bra forlik. Men det er ikke det som er spørsmålet. Det er egentlig oppsiktsvekkende at statsministeren ikke er helt klar på at han selvfølgelig mener at det budsjettet han la fram, var det beste, og at man har gitt en del i forhandlingene. Men sannheten er jo at egentlig synes Kristelig Folkeparti at det var for lite med 1,8 milliarder kr til kommunene, at det var for mye med 2 500 kr i egenandelstak, og at det var for lite til sykehusene. Derfor er man glad for at Arbeiderpartiet har greid å trekke Høyre i retning av å si nei til skattelettelser og gi mer til fellesforbruk. I det ligger en veldig viktig politisk kjerne når det gjelder hvor det politiske flertallet ligger i dette stortinget.

Ellers mener jeg det er åpenbart at Regjeringen har et nederlag bak seg når den ikke greier å lage budsjett med sitt parlamentariske grunnlag, Fremskrittspartiet, og slik sett har Regjeringen svekket sitt parlamentariske grunnlag her i Stortinget gjennom det som nå har skjedd i løpet av budsjetthøsten.

Presidenten: Så vidt presidenten kunne oppfatte, besvarte spørreren nå spørsmålet selv, men statsministeren må gjerne få lov å besvare det, han også.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg har ofte følelsen av når det stilles spørsmål både til statsministeren og andre, at spørreren i hvert fall ønsker et bestemt svar. Sannheten er at på tross av det forslaget Hagen fremmet ved den første trontaledebatten høsten 2001, har denne regjering oppfattet seg som en mindretallsregjering. Det er vi fortsatt, med de farer som det innebærer. Men det er for tiden ikke grunnlag for en flertallsregjering i norsk politikk. Samarbeidsregjeringen var det naturlige utfall av den parlamentariske situasjonen som oppstod i 2001. Sannheten er at denne regjeringen nå har styrt i godt over to år – styrt støtt med vekslende støtte i Stortinget – men det avgjørende er at vi steg for steg gjennomfører vårt eget politiske program. Vi la fram et regnskap for dette på forsommeren. Etter budsjettbehandlingen nå kan vi ytterligere føye nye kapitler til det regnskapet. Vi har kommet langt, og det viser at Regjeringen styrer støtt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ranveig Frøiland (A): Det er viktig å ha eit klart grunnsyn og eit godt gangsyn. Grunnsynet vårt i Arbeidarpartiet er klart. Vi satsar på arbeid, på skule og på helse, ja, vi satsar på å skapa og dela.

Dei viktigaste oppgåvene no er å få fleire folk i arbeid, skapa fleire nye arbeidsplassar, få til ein betre skule, skapa tryggleik i forhold til helsetilbodet. Det er over 100 000 menneske som er heilt utan arbeid. Det må gjerast noko for å redusera det talet så snart som råd er. Industrisysselsetjinga er dramatisk redusert. Difor må vi ha ein aktiv næringspolitikk, og i vårt alternative budsjett brukar vi 4,8 milliardar kr på ein aktiv og målretta næringspolitikk.

Eit viktig vilkår for å betra vilkåra til næringslivet er å ha gode samferdselsløysingar. Betre infrastruktur vil medverka til å betra bedriftene si konkurranseevne og gjera at ein kan både byggja og bu i distrikta. Både innanfor veg og bane brukar vi fleire kroner. Vi brukar meir på vedlikehald og aukar innsatsen når det gjeld rassikring. Skal vi få til ein betre skule og gode omsorgstenester, må kommuneøkonomien betrast. Det har vi klart i vårt alternative budsjett, og vi har – og vil òg ha i framtida – meir til ei betre undervisning i småskulen.

Så er det gangsynet. Det er godt! Det er dei praktiske politiske resultata som tel. Avtalen som Arbeidarpartiet har inngått med regjeringspartia, er ikkje god nok. Det er for lite midlar til dei fleste av dei områda som eg har lista opp, men eit dårleg budsjett på mange område er retta opp. Vi har fått til ei forbetring i arbeidsmarknadstiltak, og vi har fått meir pengar til skule og meir pengar til omsorg. Og det er på resultata vi vert målte – alle. Arbeidarpartiet har fått til noko – nokre praktiske resultat for folk, og det betyr noko. Så har vi òg fått til ein reduksjon i eigendelane på medisinar.

Når det gjeld det som går på faglege rettar for folk som jobbar, var det viktig å få retta opp skeivheitene og det urettferdige som Regjeringa føreslo i dette budsjettet. Det gjeld både midlertidige tilsetjingar, permisjonsreglement og AFP-ordninga. Det var utruleg viktig å få stoppa dette, som gjekk den vegen at ein ville få eit meir brutalisert arbeidsliv. Det er klårt at eit fleirtal i Stortinget kan vedta kva som helst, òg når det gjeld midlertidige tilsetjingar, men eg føler meg roleg for at Regjeringa ikkje kjem tilbake igjen no med noko som vil øydeleggja det som vi har fått til i forhandlingane.

Heilt til slutt: Det har vore harselert ein del med Arbeidarpartiets innslagspunkt for toppskatt, og finansministeren meinte at det var veldig greitt at Regjeringa ordna opp i verdipapiret til Arbeidarpartiet. Det er ikkje nødvendig for regjeringspartia å gjera det. Arbeidarpartiet klarer å ordna opp i det sjølv.

I år 2002 sa vi at innslagspunktet for toppskatten skulle vera på 320 000 kr, og det skulle lønns- og prisjusterast. Vi har sikra vårt verdipapir ved å halda det vi har lovt. Vi har ikkje halde det som Høgre har lovt, men vi har halde det som Arbeidarpartiet har lovt, og det er det som er det viktige. Eg synest ikkje det kan vera nødvendig å gjengi noko som ikkje er riktig, frå talarstolen. Det er viktig når ein lagar verdipapir frå Arbeidarpartiet si side, å halda det. Det har vi gjort òg når det gjeld innslagspunktet for toppskatten.

Carl I. Hagen (FrP): I min replikk til statsministeren påpekte jeg en del likheter mellom debatten i fjor og i år, bortsett fra at navnene «Hagen» og «Stoltenberg» og «Fremskrittspartiet» og «Arbeiderpartiet» har byttet plass. Det er imidlertid én ting som ikke er helt lik, noe også statsministeren var inne på: Det var ikke med noen jubel i røsten Fremskrittspartiet inngikk forlik i fjor. Vi påpekte allerede under finansdebatten at det var en rekke ting i budsjettet vi ikke likte særlig godt, bl.a. en del av de tingene som også Arbeiderpartiet kritiserte oss for at vi hadde måttet akseptere. Vi la vekt på i fjor at vi følte et ansvar for Regjeringen, at vi følte et ansvar for ikke å få et regjeringsskifte. Vi var på en del områder misfornøyd med budsjettforliket, men i sum la vi til grunn da vi sa ja, at vi ønsket å berge Regjeringen.

Det er en betydelig forskjell i år. Arbeiderpartiet, som i fjor var imot tanken på å inngå et budsjettforlik basert på subsidiær stemmegivning, har akseptert det i år. For det annet har ikke regjeringsspørsmålet ifølge Jens Stoltenberg vært tillagt noen som helst vekt. Det er altså budsjettets innhold som ene og alene har gjort det mulig for Arbeiderpartiet å slutte seg til det. De stiller seg, som Stoltenberg også sier, helt bak budsjettforliket, hele budsjettet, slik som det nå vil bli vedtatt av Stortinget. Det er en endring fra det vi gjorde i fjor.

Dette vil bli interessant også utover i januar, februar, mars og april. Jens Stoltenberg aksepterte ikke da at det var deler av det budsjettet Fremskrittspartiet hadde stemt for, som vi egentlig ikke likte særlig godt, bl.a. gravferdsstøtte, som Jens Stoltenberg ikke har gjort noe for å få inn igjen i budsjettet, bl.a. medisiner på blå resept for pensjonister, som Jens Stoltenberg ikke har gjort noe for å få inn igjen i budsjettet nå når han hadde muligheten til å ta det opp og kunne gjøre noe med det. Han har altså akseptert alle de tingene som skjedde i fjor, som han ikke har løftet en finger for å få rettet opp i år, og er da i samme bås som Fremskrittspartiet. Vi var ikke noe fornøyd med det. Nå har han også akseptert det.

Utover året ble vi kritisert for konsekvensene av budsjettet, også på de områder hvor vi eksplisitt hadde sagt at vi ikke likte vedtakene. Nå er det slik at Arbeiderpartiet stiller seg bak hele budsjettforliket. Det betyr at hver gang det dukker opp et eller annet neste år – problemer i en kommune, som kanskje må nedlegge en skole, eller det er mangel på sykehjem i en kommune, eller det er problemer i helsevesenet når køene der kommer til å vokse etter at man reduserer innsatsbasert finansiering fra 60 pst. til 40 pst. og har totalt mangelfulle bevilgninger til helsevesenet vårt – er Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg ansvarlig fullt ut for dette sammen med Regjeringen. Det vil ikke være mulig for Jens Stoltenberg å vise til sitt eget alternative budsjett. Det kunne i hvert fall vi gjøre med en viss grad av troverdighet, fordi vi sa det var deler av budsjettet vi følte at vi ikke ønsket å stemme for, men vi gjorde det fordi vi ønsket å berge Regjeringen.

Denne gangen er det også blitt slik at det er ting som går i gal retning når det gjelder det sosiale. I løpet av året har Arbeiderpartiet og regjeringspartiene økt egenandelene i helsevesenet med 23 pst., og nå snakker jeg om satsene. Egenandelstaket er nå økt med 13 pst. – betydelige økninger. Det vil også bli merkbart at det som Fremskrittspartiet i fjor vant frem på – vi fikk stoppet en forverring av permitteringsloven ved at vi fikk hindret forslaget om utvidelse av bedriftenes arbeidsgiverperiode fra 3 til 21 dager – har ikke Arbeiderpartiet lagt noe vekt på. Nå økes lønnsplikten til ti dager av permitteringsperioden, og allerede nå kommer det varsler om at det vil medføre oppsigelser.

Det viktigste er imidlertid – som statsministeren nå har bekreftet, og det har for så vidt statsministeren fastholdt hele tiden, det skal han ha honnør for – at statsministeren aldri har akseptert at Fremskrittspartiet er en del av det parlamentariske grunnlag, eller, for å bruke det uttrykket jeg benyttet da vi følte at vi var det, en basis for Regjeringen. Der har statsministeren holdt en konsekvent linje, nemlig at denne regjeringen ikke vil ha noen fast forankring noe sted, men vil ha frihet til å ha det samme forholdet til Sosialistisk Venstreparti, til Arbeiderpartiet og til Fremskrittspartiet. Jeg er glad for at jeg i hvert fall kan slå fast at på dette området er vi nå helt på linje, slik at det ikke er noen misforståelser om at Fremskrittspartiet skulle ha noen som helst forpliktelser eller spesielle forhold og bindinger til denne regjeringen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): Representanten Hagen brukte mesteparten av sitt innlegg til å kritisere Arbeiderpartiet, og han fortalte lite om hva Fremskrittspartiet står for. Mye av det Hagen sa, var feil, og en feilaktig framstilling av hva Arbeiderpartiet har sagt i denne debatten og i omtalen av budsjettet. Men én ting har han rett i, og det er at Arbeiderpartiet tar ansvar for det vi stemmer for, også når vi stemmer subsidiært. Vi stemmer subsidiært fordi vi mener at vårt opprinnelige forslag er et bedre forslag – vi ønsker å markere det. Men til gjengjeld tar vi også ansvaret for at vi har fått til vesentlige forbedringer på mange områder, slik at vi kan få gjort mer på skole, mer på eldreomsorg, mer i kampen mot ledighet og ikke minst noe mer i forhold til sykehusene. Så står vi selvsagt fritt til å vurdere situasjonen igjen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, og da vil vi, slik vi alltid gjør – når vi er i regjering, når vi er i opposisjon, enten vi har inngått avtale eller ikke – fremme de endringsforslag som er nødvendige for å rette opp de svakheter og skjevheter og mangler som måtte komme på i løpet av året. Men de vil dekkes inn innenfor en ansvarlig ramme, for Arbeiderpartiet er et ansvarlig parti, i motsetning til Fremskrittspartiet.

Carl I. Hagen (FrP): I fjor sa representanten Stoltenberg at det kom aldri på tale for Arbeiderpartiet å gi subsidiær tilslutning til et forlik i et budsjett. Det var Arbeiderpartiets linje at hvis man skulle lage en avtale, var det om hele budsjettet, hvor Arbeiderpartiet ikke fremmet et eget forslag og så stemte subsidiært. Det holdt altså bare frem til i år. Ellers nevner han de tingene han fikk til i år, på samme måte som jeg i fjorårets debatt nevnte de tingene vi fikk til. Vi fikk altså til bare 1 milliard kr mer til kommunene. Vi fikk skattelettelser for de lavtlønte, og vi fikk stoppet en rekke sosiale forverringer fra Regjeringen, som Arbeiderpartiet i år. Men det er jo tydeligvis stor meningsforskjell mellom statsministeren og Arbeiderpartiets parlamentariske leder når det gjelder Arbeiderpartiets frihet. For statsministeren forventer jo at Arbeiderpartiet holder seg innenfor de vedtatte rammene, og det må jo bety at f.eks. det som har vært omtalt i media om at Arbeiderpartiet kunne tenke seg å bevilge 10 milliarder kr i egenkapital til Statkraft, er Jens Stoltenberg nå forhindret fra å gjøre.

Oddvard Nilsen (H): Jeg husker en episode fra Stortingets talerstol hvor representanten Carl I. Hagen fra innerlommen, muligens fra lommeboken, tok frem en kopi av handlingsregelen, som han leste opp. Den hadde han liggende der fast, sa han, slik at han til enhver tid kunne lese den opp når det høvde slik. Det syntes jeg var en ganske god idé, så da jeg fant et sitat i Dagsavisen, laminerte jeg det også. Jeg har det her nå. Det er en uttalelse fra Carl I. Hagen i Dagsavisen 23. november 2003, til sine ordførere:

«I opposisjon kan dere klage og kritisere, og dere kan bruke de samme pengene flere ganger. I posisjon må man derimot tenke seg godt om, og sørge for inndekning for sine forslag, og være ansvarsbevisst og seriøs».

Jeg tror jeg kommer til å bruke det ofte. Dette er vel en ganske god beskrivelse av Fremskrittspartiets budsjett og også en god beskrivelse av Regjeringens budsjett.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg takker Oddvard Nilsen for at han har referert så kloke ord, som jeg fremførte for våre ordførere, for jeg går ut fra at Oddvard Nilsen vil underskrive hvert eneste ett som en generell beskrivelse av forskjellen på å være i posisjon og opposisjon, enten partiet er Fremskrittspartiet, Høyre, Arbeiderpartiet, SV eller et hvilket som helst annet parti. I mine første år her i Stortinget lærte jeg den kunsten veldig godt fra opposisjonspartiet Høyre. Så var det noen perioder hvor jeg lærte det veldig godt fra opposisjonspartiet Arbeiderpartiet, som i Stortinget fremmet forslag om å bevilge en viss sum til sykehusene, og så summerte man rundt omkring i arbeiderpartilagene i landet, og alle sammen trodde de skulle bruke halvparten av det totale beløpet. Så min beskrivelse er en formaning til alle som går inn i posisjon, at man må være klar over de store forskjeller. Fremskrittspartiet er klar over de store forskjeller, og det er derfor vi også søker en situasjon hvor vi kan ta ansvar, for vi er fullt klar over det som det måtte medføre. Så jeg synes det var hyggelig at Oddvard Nilsen leste opp de ordene. Jeg er stolt av de ordene, de var meget kloke, og de er meget berettigede.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Fremskrittspartiet rakk jo å ha ordførerkonferanse i helgen, ved siden av å regne på Victor D. Normans lunsjer, og det ble sagt andre ting på ordførerkonferansen som også var interessant. Per Sandberg er sitert i Aftenposten på mandag på følgende:

«Jeg tror vi skal sette strek over all privatiseringsdebatt i partiet vårt.»

Bare noen uker før det hadde OECD lagt fram en ny rapport, der man slo fast at privatiseringen har ført til at politikken har blitt mer byråkratisk, ineffektiv og udemokratisk. For oss som er privatiseringsmotstandere, er det jo ganske oppsiktsvekkende i løpet av så kort tid å få uttalelser fra både OECD og Fremskrittspartiet, der de framstår som privatiseringstvilere. Jeg vil gjerne invitere Carl I. Hagen til å utdype hvorfor Fremskrittspartiet nå skal sette strek over all privatiseringsdebatt i partiet sitt.

Presidenten: Carl I. Hagen står fritt til å ta imot invitasjonen.

Carl I. Hagen (FrP): Her er det en ganske betydelig misforståelse. Det som Per Sandberg har sagt, er at vi skal være mer bevisst på å bruke ordene konkurranseutsetting, konkurransestimulering og valgfrihet fremfor ordet privatisering, fordi det er så mange som bruker ordet «privatisering» feil. Når man konkurranseutsetter noe – at det offentlige fortsatt betaler for en tjeneste, men man har ulike leverandører – har det ingenting med privatisering å gjøre, men SV har kanskje vært flinke til å få folk til å tro det. Derfor er det en opprydding i begrepene Per Sandberg først og fremst tok for seg.

Vi kommer til å fortsette å sørge for at der hvor det offentlige betaler regningen, særlig velferdstjenester på vegne av brukere, skal vi i langt større grad ha brukervalgfrihet. Vi kan ikke skjønne hvorfor fru Nilsen ikke selv kan få velge hvilket sykehjem hun skal være på, når det er etablert at hun får et tilskudd til en sykehjemsplass – altså stykkprisfinansiering. Det som vi fikk til sammen med Arbeiderpartiet, nemlig innsatsbasert finansiering, som vi fikk etablert, er det Arbeiderpartiet og regjeringspartiene som dessverre ødelegger, og derved reduserer man behandlingen av syke mennesker i dette landet.

Jon Lilletun (KrF): Eg fekk låne sitatet som representanten Oddvard Nilsen brukte i sitt spørsmål. Då eg las det, tenkte eg at det sikkert var ei humoristisk utsegn som ein slags illustrasjon på korleis ting ikkje burde vere. Så står faktisk representanten Carl I. Hagen her og seier at det er godt sagt – ein skal klage og kritisere og bruke pengane fleire gonger. Eg har desse spørsmåla til representanten Hagen: Trur han den typen oppførsel verkar slik at folk flest i landet synest politikken vert seriøs? Kan dette vere noko av det som er med på å drive ned respekten for politikarar, at ein ikkje skildrar verkelegheita?

No skal eg vedgå at kvar og ein av oss skal tenkje seg om korleis vi er i opposisjon. Det kan godt hende at vi alle treng å be bøna «før oss ikkje ut i freisting», men eg synest representanten Hagen skal svare på det eg spør om.

Så heilt til slutt: Er han einig i utsegna som den glimrande leiaren for finanskomiteen kom med i dag: «Det er ikke slik at ethvert utspill fra Fremskrittspartiet er et planlagt løftebrudd»?

Presidenten: Presidenten vil uttrykke en viss tvil om det er et fremskritt i Stortingets arbeid at sitater lamineres, slik at de kan gå på omgang. (Munterhet i salen)

Carl I. Hagen (FrP): Det siste spørsmålet ser jeg bort fra. Det er dog for dumt.

Når det gjelder det andre, synes jeg ikke det som representanten Lilletun sa, var korrekt sagt. Jeg har aldri sagt at man skal. Jeg har aldri sagt at noen skal bruke penger flere ganger, men jeg har sagt at man kan. Hvis man skal utfordre meg igjen – nå har jeg svart på én utfordring og kastet bort en hel dag på det – til å prøve å finne eksempler på at samtlige partier opp gjennom årene har gjort nøyaktig dette, vil jeg si: Den ene dagen fremmer man forslag om å bevilge penger til et formål, og så dekker man det inn på et annet sted. Så går det fem måneder, og man fremmer et forslag til, og det blir nedstemt. Så foreslår man mer penger til et formål, dekket inn på nøyaktig samme måte som man gjorde med det andre fem måneder tidligere. Det er den måten alle opposisjonspartier bruker av og til. Man har visse favorittinndekningsområder som man bruker som inndekning når man øker bevilgningene. Det kan man gjøre i opposisjon, og det har alle partier i denne sal i opposisjon gjort de siste 25 årene, i utstrakt grad. Det er ingen som er bedre enn noen andre. Jeg har prøvd å komme med en fornuftig formaning til dem som er i posisjon, om å passe på at de er i en ny situasjon. Jeg synes man skal være glad for at man prøver å forberede ordførere og dem som styrer i kommunene, på dette. Det burde flere andre også gjøre.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Framstegspartiet set tydelege spor òg på statsbudsjettet for 2004. Eit eksempel er den momsrefusjonsordninga som blir innført i kommunesektoren. Senterpartiet er ueinig i denne reforma. Vi har ikkje den same trua på konkurranseutsetjing og privatisering som eit beste for innbyggjarane. Vi meiner det òg er grunn til å stilla spørsmål til Framstegspartiet, som har bestilt denne reforma, om dei er nøgde med Regjeringa si førebuing av denne innføringa. Det kjem vektige innvendingar frå kommunesektoren. Ein av dei mange reaksjonane er frå fire ordførarar på Jæren – to er frå Kristeleg Folkeparti, og ein er frå Høgre – som ber om at reforma blir utsett. Er det noko Framstegspartiet kan tenkja seg å vurdera nærmare?

Carl I. Hagen (FrP): Nei. Det kommer ikke på tale at vi vil være med på å utsette denne reformen. Vi fremmet forslag om den første gangen i 1983, i Kåre Willochs statsministerperiode. Når vi nå får den gjennomført, er det etter mas fra oss i alle år. Vi synes det har tatt for lang tid, men her har Regjeringen levert. Vi synes man burde gjort det for lenge siden, men omsider får vi det til. Det som er mangelfullt ved selve reformen, er at staten ikke er med, og at de statlige, så vidt jeg vet, helseforetakene utgjør litt av problemet her. Kanskje er det funnet løsninger, men staten er ikke med nok. Det bør det snarest gjøres noe med. Jeg kan ikke begripe at Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV er imot den friheten en kommune skal kunne ha når den f.eks. skal ha renhold av bygninger. Når det er et privat renholdsfirma som reelt sett kan gjøre det rimeligere enn egen etat, hvorfor skal man da belaste innbyggerne i kommunen med høyere utgifter? Og så skyldes det utelukkende subsidieringen av kommunens egen aktivitet gjennom momsordningen. Jeg er veldig glad for at den blir endret 1. januar. Da får vi en revolusjon i Kommune-Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Oddvard Nilsen (H): Regjeringen la frem sitt budsjett for 2004 med sikte på å skape og sikre arbeidsplasser, videreutvikle sentrale velferdsordninger og få til nyskaping og fornyelse. Budsjettavtalen med Arbeiderpartiet sikrer hovedtrekkene i Regjeringens budsjettframlegg, bl.a. ved å videreføre den ansvarlige økonomiske linjen som har lagt grunnlaget for den rente- og kronekursnedgang vi har sett i inneværende år. Vi har forbedret konkurranseevnen til norsk næringsliv og gitt grunnlag for optimisme og den gryende vekst som vi nå ser tegn til. Avtalen tar også vare på generasjonsperspektivet, i og med at den holder seg innenfor Regjeringens forslag til bruk av oljepenger. Totalt sett blir det ingen skatte- og avgiftsskjerpelser i 2004, men lettelse i boligskatten ligger fast, og likeledes øker innslagspunktet for toppskatten. Budsjettforliket styrker også innsatsen innen skolesektoren. Samlet sett er forliket godt, selv om jeg selvsagt mener at Regjeringens forslag var bedre.

Ja, det er historisk at Høyre og Arbeiderpartiet står bak en felles budsjettavtale i Stortinget. Høyre ønsker å gjennomføre mest mulig av den politikken vi står for. Da samarbeider vi med dem som gir oss muligheter til å få dette til. For Høyre er det selvsagt viktigere hva vi samarbeider om, enn hvem vi samarbeider med. Det er fortsatt politisk uenighet mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene. Det viser Arbeiderpartiets budsjettforslag klart og tydelig. Dette budsjettet inneholder som kjent en skatteskjerpelse på 4,2 milliarder kr. Legger en til Arbeiderpartiets forslag om utsatt omlegging av elavgiften, blir summen 5 milliarder kr. I tillegg kommer Arbeiderpartiets forslag om å fjerne kontantstøtten og forslag om å fjerne 400 mill. kr fra friskolen. Det viser at innen skattepolitikk og valgfrihet er avstanden stor. I så måte er alt ved det gamle.

Arbeiderpartiet viste forhandlingsvilje, slik at det var mulig å oppnå et resultat. Selvsagt har Arbeiderpartiet gjennom forhandlingene påvirket sluttresultatet på de områder som er viktige for dem. Denne gang hadde Arbeiderpartiet innflytelse. For ett år siden hadde selvsagt Fremskrittspartiet en tilsvarende innflytelse på sluttresultatet. Slik må det nødvendigvis være.

Fremskrittspartiet har laget mye støy etter at forliket ble inngått. Det forundrer meg litt. Fremskrittspartiet burde ikke ha problemer med å innrømme at det var de selv som valgte å bryte forhandlingene. Vi startet forhandlinger med dem. De brøt. Når en bryter forhandlinger, tar en alltid en kalkulert risiko for at en avtale kan inngås med andre. Bruddet var et valg Fremskrittspartiet selv gjorde, og konsekvensene og mangelen på innflytelse må de derfor selv fullt og helt ta ansvar for.

Kommentatorer har understreket at vi denne gang fikk en forhandlingsrunde i Stortinget preget av den ro som en slik prosess bør ha. En skal selvsagt ikke overdrive betydningen av én enkelt slik prosess, men jeg står ved hva jeg tidligere har sagt, jeg tror dette har styrket Stortinget, og jeg tror det også har styrket oss som politikere ute hos folk flest. Men det aller viktigste er at vi nå har fått et budsjett som både tar vare på det vi oppnådde og samtidig legger forholdene til rette for en ytterligere oppgang. Summen av alt dette: Vi gleder oss alle over at vi sikrer og skaper nye arbeidsplasser, vi viderefører velferdsstaten og gir grunnlaget for fornyelse og nyskaping.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A): I denne debatten har Høyres talere, i både innlegg og replikkordskifter, tatt et ganske kraftig oppgjør med Fremskrittspartiet. Det har vært en frustrasjon som tydeligvis har sluppet ut i denne debatten.

Nå sa Oddvard Nilsen at man «ønsket å gjennomføre mest mulig av den politikken vi står for», og at sånn sett er det interessante ikke hvem man samarbeider med, men hva man samarbeider om. Samarbeidet med Arbeiderpartiet har på viktige punkter stoppet den høyredreiningen som Regjeringen har lyktes i å gjennomføre de to første årene ved hjelp av Fremskrittspartiet, særlig i forhold til arbeidslivet. Hvis Regjeringen eller regjeringspartiene ønsker å gjennomføre resten av Sem-erklæringen, som flere har pekt på, vil jeg gjerne spørre Oddvard Nilsen: Hvem har han tenkt å gjennomføre de neste skrittene i samarbeid med? Arbeiderpartiet vil ikke bidra til at man skal gjennomføre mer høyrepolitikk. Vi ønsker å stoppe høyredreiningen som Regjeringen står for.

Oddvard Nilsen (H): Denne regjering består av tre partier med ulike programmer. Men disse tre partiene maktet altså i fellesskap på Sem å komme frem til et regjeringsgrunnlag som samlet dem. Det er klart at der måtte alle de tre partiene gi avkall på noe, men summen av det, plattformen der, det er den vi står felles på, og den har vist seg i to år nå også å bære i regjering.

Selvsagt er det Høyres oppgave i denne regjeringen, som de andre to partienes, å sørge for at flest mulig punkter av det som står i Sem-erklæringen, skal gjennomføres. Det er målet, og det arbeider vi etter. Og så blir det slik at vi til enhver tid vil samarbeide med de partier som gjør det mulig for oss å realisere mest mulig av Sem-erklæringen. Så enkelt er det. Det skal vi gjennomføre, og det står vi på.

Siv Jensen (FrP): Representanten Oddvard Nilsen har det åpenbart ikke veldig godt om dagen, det er veldig lett å se. Og jeg kan forstå hvorfor. Nå sitter altså Høyre og må observere et fremvoksende kjærlighetsforhold mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, et forhold som utvikler seg mens Kristelig Folkeparti sitter i regjering med Høyre. Det må være ubehagelig, for på kort sikt betyr selvfølgelig dette at Regjeringen overlever, men på lang sikt sitter man jo og ser på at grunnlaget for denne regjeringens eksistens smuldrer hen, og at grunnlaget for etableringen av en alternativ regjering vokser frem. Det betyr at for hver dag som går, beveger Høyre seg sakte, men sikkert bort fra regjeringskontorene som en konsekvens av den budsjettenigheten som har funnet sted i høst. Det burde borge for en betydelig større grad av ettertanke i Høyre, ikke minst fordi de også nå bruker all sin energi på å æreskjelle det partiet som det kanskje ville være mest nærliggende å samarbeide med under helt andre forhold.

Presidenten: Vi får se om det er litt energi til overs til andre formål.

Oddvard Nilsen (H): Jeg tror de må kjenne meg dårlig, de som mener at jeg æreskjeller partier. Det tror jeg er ganske langt fra min stil.

Men det er én ting i politikken som opptar meg enormt, og det er at vi skal ha ansvar for generasjoner som kommer etter oss. Høyre er genuint opptatt av det, og personlig er jeg opptatt av det. Det vil si at den oljeformuen som vi forvalter, skal forvaltes utover egen generasjon. Det er en formue som tilhører landet, nasjonen som sådan. Jeg vil si at det opprører meg at Fremskrittspartiet er så lettvint i denne omgangen, nettopp ved det at de tar fra våre barn det de skal ha i fremtiden. Jeg er ekstremt opptatt av det, det er veldig viktig for meg at dette budsjettet holder seg innenfor den rammen som ligger for bruk av oljeformuen. Jeg tror det tjener oss politikere på sikt. Så vil folk være oppmerksomme på at dette var riktig gjort. Der skuffer Fremskrittspartiet meg. Da har jeg lov – og det sier jeg – å kjefte på Fremskrittspartiet hver bidige gang de bruker en krone mer av oljeformuen, fordi det går på bekostning av våre barn.

Presidenten: Det siste oppfatter presidenten som et løfte.

Oddvard Nilsen (H): Ja.

Heidi Grande Røys (SV): Det er fleire enn opposisjonen som har vore opptekne av neste års budsjett i dag. Fleire av Høgre-representantane har forsikra salen om at Sem-erklæringa sine løfte om skattelette står ved lag. Og då snakkar vi om neste års budsjett, sidan det ikkje er så mykje skattelette i dette årets budsjett.

Høgre-leiar Jan Petersen uttalte tidlegare denne veka at målet, ca. 10 milliardar kr i skattelette, nok berre kan nåast med hjelp av Framstegspartiet, mens i dag opplever vi altså – som fleire har vore inne på – at Høgre æreskjeller og nærast hudflettar det same Framstegspartiet både for deira politikk og for mangel på seriøsitet. Så det samarbeidet som er heilt utenkjeleg i år, er på ein måte sjølvsagt neste år, skal denne regjeringa kunne oppfylle sine løfte. Då er det ikkje så rart at det kan opplevast for oss i opposisjonen som ei regjering utan retning på den politikken dei fører. Men Oddvard Nilsen vil kanskje hjelpe oss med å oppklare den retninga som Regjeringa har for sin politikk.

Oddvard Nilsen (H): Jeg har vel i grunnen nesten svart på den replikken en gang før.

Retningen for denne regjeringen er Sem-erklæringen, som ligger til grunn for denne regjeringens arbeid. Vår oppgave er i alle sammenhenger å forsøke, som jeg sa i sted, å få flertall for de ulike punktene som står der. Det er retningen.

Det vil si at det til visse tider kan være aktuelt å samarbeide med Fremskrittspartiet, ja også med Arbeiderpartiet. Det kan faktisk også på miljøsiden på en del områder være aktuelt å samarbeide med SV. Poenget er at det er tre ulike partier, men det er tre partier som står samlet rundt et dokument som vi i fellesskap har utarbeidet. Selvsagt har vi lojalitet til det som vi der satte opp, og som vi i Stortinget ved tiltredelsen har lagt til grunn. Så enkelt er det faktisk: Vi gjennomfører Sem-erklæringen.

Morten Lund (Sp): Når man får til noe bra i en budsjettsammenheng, er det gjerne noen som skal betale for det også, og spesielt hvis man er veldig nøye på at det ikke skal brukes oljepenger, og at det ikke skal fjernes noen skattelette.

Vi har spurt litt om de inndekningene som er brukt i budsjettavtalen. En post, som har kutt på 30 mill. kr, dreier seg om stønad til barnetilsyn til enslig mor. Det som svares her, er at det er omtrent 28 000 som får denne hjelpen, og for at man skal få til dette kuttet, mister de fleste av dem 800 kr år i året. Så er det 1 200 som mister i gjennomsnitt 10 800 kr. Det er ganske tøft for dem det gjelder – for å spare 30 mill. kr. Hvis en isteden hadde latt dem med toppskatt betale det, hadde det blitt 40 kr på hver. Da ville toppskattgrensen vært 300 kr lavere. Men en valgte altså å frede toppskatten.

De 600 mill. kr ekstra i egenandeler kunne vært dekt ved at toppskattgrensen ble satt til 349 000 kr istedenfor 354 000 kr. Gjennomsnittsinntekten for kvinner i dag i Norge er 149 000 kr.

Oddvard Nilsen (H): Hvis ikke min informasjon er feil, er det slik at vi skjermer de menneskene som har liten inntekt, og at dette gjelder mennesker som har inntekt over 340 000 kr.

Men la meg få nevne én ting som jeg er veldig opptatt av. Det er nemlig slik at det er et sikkerhetsnett i samfunnet som skal bære dem som ikke strekker til. Og det vil alltid være noen som ikke kan, ikke makter. Det er avhengig av at vi som fellesskap er i stand til å skape et økonomisk overskudd som gjør det mulig for oss å bære de byrdene i fellesskap. Det betyr at den økonomiske delen knyttet til rente og kronekurs kan virke litt fjernt fra den problemstilling som ble tatt opp her. Men dette henger nøye sammen. Helheten i politikken baserer seg på at det samfunn som ikke er i stand til å skape et økonomisk overskudd, det samfunnet ødelegger på sikt, på den lange linje, også velferden. Derfor har det vært, som jeg sa innledningsvis, en prioritering for denne regjeringen å sørge for at rente og kronekurs går ned, sørge for ytterligere velferd og i tillegg ta vare på de andre verdiene. Men dette henger i hop, det er en sammenheng i dette. Man må skape verdier før man kan dele dem.

Ranveig Frøiland (A): Dei to siste åra har eg sete og høyrt på at Arbeidarpartiet har vorte, ikkje æreskjelt, men ikkje gjevne mykje ære for politikken vi har ført. I dag synest eg å høyra at Sanner omtalte Framstegspartiet omtrent på same måten som dei før har omtalt Arbeidarpartiet. Ein skaffar seg vel ikkje så mange venner her i salen ved å gjera det på den måten, men det er i grunnen ikkje mitt problem, det er vel meir Regjeringa sitt problem.

Eg har lyst til å spørja den parlamentariske leiaren i Høgre: Lilletun har gjeve uttrykk for at budsjettet har vorte betre med denne avtalen med Arbeidarpartiet. Statsministeren klarer ikkje å seia det, men han ser ikkje ut som om han synest avtalen har vorte noko dårlegare. Det har vorte satsa på skulen i avtalen. Kommunane har fått meir, så dei kan gjera meir for skulen når det gjeld både innhald og lengd på skuledagen. Synest ikkje den parlamentariske leiaren i Høgre at det har vorte bra etter forliket?

Presidenten: Presidenten finner grunn til å advare mot at man legger altfor meget inn i folks utseende.

Ranveig Frøiland (A): Eg likar ikkje desse replikkane frå presidenten, hr. president.

Oddvard Nilsen (H): Jeg har ingen problemer med å berømme Arbeiderpartiet for det forliket vi nå har inngått. Det har vært usedvanlig ryddig. Det har vært veldig skikkelig, og jeg har bare gode ting å si om det. Det er alltid slik at når man skal forhandle, må noen gi noe her, og noen må gi noe der. Man møtes på midtpunktet. Men jeg understreker at det selvsagt er min mening at det budsjettet som vi la frem, som vi har jobbet med i over ett år, var et bedre budsjett enn dette. Men det betyr også at da vi skulle sammenstille disse tingene, mente vi at dette var mulig bl.a. fordi de tre tingene som har vært viktig for Høyre, ble ivaretatt: Vi brukte ikke mer oljepenger. Vi fikk en betydelig styrking av skolen – det forslaget som nå ligger inne, er faktisk et forslag som Høyre fremmet i forrige periode, så det støtter vi fullt og helt opp om. Og i tillegg har vi ikke fått skatteskjerpelser, men faktisk en liten skattelettelse. Ja, Høyre kunne selvsagt godt tenkt seg mer på skattesiden, men vi aksepterer at stillingen var slik i Stortinget, og berømmer gjerne Arbeiderpartiet for at de var med i dette forliket.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Heidi Grande Røys (SV): Då Regjeringa la fram sitt budsjettforslag i oktober, var vi i SV kritiske til den mangelen på tiltak for å få ned arbeidsløysa som forslaget viste. Med 110 000 utan arbeid hadde budsjettforslaget inga aktiv satsing på å få ned dette talet.

Med så høg arbeidsløyse er vi i SV derimot tydelege på kva som er den viktigaste oppgåva for 2004. Det er å få ledige hender i arbeid. Både innanfor vårt ordinære budsjett og i ei ekstraordinær sysselsetjingspakke er det vår prioritering. Og vi brukar heile verktøykassa. Det må vere breidd i verkemidla, og sysselsetjinga må kome over heile landet. Det at veksten i økonomien særleg vil kome i privat forbruk, vil ha negative konsekvensar for nyetablering i distrikta. Det betyr at vi får vekst i varehandelen og i tenesteytande næringar, som tradisjonelt sett er å finne i meir sentrale strok, medan industriarbeidsplassar blir lagde ned i distrikta.

SV er glad for at ein i budsjettforliket har funne ei løysing på lengda når det gjeld permitteringsperioden. Det er i tråd med det vi har foreslått. Men det som ikkje er så bra, er at lønsplikta for bedriftene er auka til 10 dagar. Det er mindre enn 30, som Regjeringa foreslo, men det er altså ein stor kostnadsauke for bedriftene neste år. For ein del bedrifter betyr det at dei rett og slett ikkje kan nytte seg av permitteringsreglane. Ein har ikkje råd til å løyse ut den eigendelen og må gå til oppseiingar med ein gong. Det vil vere sterkt beklageleg med den arbeidsløysa vi har i dag.

SV sitt budsjettforslag har ei sterk satsing på vegbygging og rassikring, på bygging av hamner og utbetring av farleier, på tiltak for skipsbygging og fiskeindustri og på lokale næringsfond, og ikkje minst ei stor satsing innanfor bygg og anlegg. Vi går sjølvsagt òg mot Regjeringa sitt forslag om fleire mellombels tilsette. Forslaget skapar på ingen måte fleire arbeidsplassar, slik Regjeringa hevdar. Det er med på å brutalisere eit arbeidsliv som er tøft nok.

SV satsar på forsking og utvikling – både gjennom Forskingsrådet og gjennom SND. Opptrappinga i forsking, som låg i statsbudsjettet, er i positiv retning, men langt frå nok. Særleg innanfor kommersialisering av forskingsresultat etterlyser vi ei satsing. Det finst nemleg liten eller ingen annan kapitaltilgang for prosjekt i ein tidleg fase enn desse risikoordningane som vi har i SND og i distriktsmilliarden, som SV fekk Regjeringa med på i fjor. Kapitalmarknaden er fullstendig tørr. Sjølv om kapitalmarknaden skulle betre seg noko, vil ikkje privat kapital gå inn i prosjekt før risikoen er kraftig redusert. Difor må vi auke løyvingane til landsdekkjande innovasjon, såkorn og industrielle forskings- og utviklingskontraktar, slik at marknadsbaserte forskingsprosjekt kan følgjast gjennom dei ulike fasane heilt fram til klingande mynt i kassa. SV brukar difor 600 mill. kr meir enn Regjeringa på dette.

I tillegg til denne omfattande satsinga legg vi inn ei skattelette for industrien. Vi aukar avskrivingssatsane frå 20 til 25 pst. neste år, noko som er ein vesentleg lette for konkurranseutsett sektor, og som bidreg til nye investeringar, innovasjon og arbeidsplassar.

I sum skapar vi rundt 20 000 nye arbeidsplassar neste år, både gjennom strakstiltak og gjennom varige arbeidsplassar. Noko mindre enn det kan vi ikkje vere nøgde med, med ei arbeidsløyse på 110 000.

Så til slutt noko heilt anna, men det opptek meg sterkt: United World College, som Regjeringa, med Kristeleg Folkeparti av alle parti, foreslo nedlagt frå hausten 2004, men som heldigvis vart berga av Arbeidarpartiet i budsjettforliket. Det er viktig å omtale saka, for dei utsegnene som er komne frå Regjeringa om den saka, kan tyde på ei ganske stor grad av historieløyse i departementet. Statssekretæren frå Høgre i Utdanningsdepartementet fekk seg i Bergens Tidende tidlegare i haust til å seie:

«Skolen er sikkert viktig for ildsjelene som står bak, men den er ikke viktig nok for landet.»

Det synest eg er ei heilt utruleg utsegn.

Noregs Røde kors engasjerte seg i skulen på bakgrunn av verdival om integrering av funksjonshemma og vektlegging av menneskerettar, humanitære verdiar og miljøspørsmål baserte på nordiske tradisjonar og praksis. Skulen si sterke internasjonale vinkling og integrasjon av elevar frå flyktningleirar, konfliktområde og utviklingsland bidreg til å motarbeide rasisme og framandfrykt. Om ikkje det er viktig for landet, så forstår ikkje eg.

Eg håpar at Regjeringa no har erkjent at dette forslaget var ein total skivebom, og at United World College får halde fram med det viktige arbeidet i framtida, i fred for Regjeringa sine kuttforslag.

Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.

Torstein Rudihagen (A): Statsbudsjettet er økonomisk styring, men det må òg møte utfordringane i samfunnet. Derfor har Arbeidarpartiet i sitt alternative budsjett prioritert kampen mot arbeidsløysa og ein betre kommuneøkonomi som gir meir til skule og eldreomsorg og tryggleik for helsetilboda.

Ein forsvarleg stram finanspolitikk, lågare rente og lågare kronekurs er så absolutt viktig for næringslivet, særleg konkurranseutsett verksemd. Men det er ikkje nok. Når nær 112 000 er utan arbeid, viser det med all tydelegheit at vi treng ein meir aktiv og målretta næringspolitikk. Av dei vel 10 milliardar kr Arbeidarpartiet har omdisponert i sitt budsjettforslag, har vi derfor sett av halvparten til tiltak for å skape arbeid for alle. Vi ønskjer å styrkje det næringsretta verkemiddelapparatet vårt, og gi fylkeskommunane auka moglegheit til å utføre den jobben dei er tillagde, med regional utvikling.

Mange næringsområde er inne i ei vanskeleg tid, men samtidig ser vi at mange av desse næringane nettopp er område der vi har føresetnad for å lukkast her i landet, om vi er villige til å satse her. I tillegg vil vi òg auke innsatsen på samferdsel med bortimot ein milliard for å betre framkommelegheita bl.a. for næringslivet, og vi vil leggje til rette for industriell utnytting av naturgassen.

No er det viktig å hindre at den høge arbeidsløysa ikkje bit seg fast. Vi må hindre at dei som er ledige, ikkje blir støytte ut av arbeidslivet, men får moglegheit til å styrkje sine kvalifikasjonar og sine moglegheiter til aktiv arbeidsinnsats i nye jobbar. Derfor foreslår vi 12 000 fleire tiltaksplassar enn det Regjeringa la opp til. Desse vil vi bruke til differensiert tilbod om yrkespraksis, lønnstilskot, vikarordningar og ordinære opplæringstiltak.

Når Regjeringa snakkar høgt om ein betre skule og betre omsorgstenester, så blir det berre ord når dei i budsjettforslaget la opp til ei ytterlegare forverring av kommuneøkonomien. Om Regjeringa sitt forslag skulle blitt vedteke, ville det tvert imot medført eit dårlegare skule- og omsorgstilbod. Det akkumulerte underskottet i kommunesektoren nærmar seg 12 milliardar kr, og det er over hundre kommunar som er sette under særleg tilsyn frå staten på grunn av dårleg økonomi. Kommunane har hatt og har ein svikt i skatteinngangen siste året som forverrar situasjonen ytterlegare. Skal velferdstenestene varetakast, må kommuneøkonomien styrkjast. Derfor foreslår Arbeidarpartiet i sitt budsjettalternativ å auke kommunane sine frie inntekter med 3,5 milliardar kr. Dette gir da rom for å utvide skuledagen i småskulen med tre timar i veka og gjeninnføre utlånsordninga av undervisningsmateriell i vidaregåande skule.

Den foreslåtte momskompensasjonen for kommunar og fylkeskommunar går Arbeidarpartiet imot i vårt budsjettforslag. Her kan det bli store utilsikta fordelingsverknader kommunane imellom, og momskompensasjonen sitt føremål og verknad vil bli auka kjøp av private varer og tenester framfor eigenproduksjon. Arbeidarpartiet meiner ytterlegare konkurranseutsetjing innanfor helsevesen og eldreomsorg må stoppast inntil konsekvensane er skikkeleg evaluerte.

Arbeidarpartiet er svært usamd i retninga på politikken Bondevik-regjeringa fører. Men det er ikkje fleirtal for vårt budsjettforslag i denne salen. Derfor er eg glad for at vi gjennom budsjettforliket har klart å stoppe noko av høgredreiinga. 5 milliardar kr meir til sysselsetjing, skule, eldreomsorg og helse betyr eit betre budsjett enn det som var Regjeringa sitt utgangspunkt. I tillegg fekk vi bl.a. stoppa forslaget om meir mellombels tilsetting og framlegget om innstramming i AFP-ordninga.

Vi skulle gjerne hatt vår tiltakspakke mot arbeidsløyse vedteken. Den ville gitt 24 000 fleire arbeidsplassar. Men når vi likevel fekk auka satsing på SND, styrkt nettolønnsordninga for sjøfolk, meir til forsking, utvikling og samferdsel, så er det eit stykkje på veg. Vi fekk 2,2 milliardar kr meir til kommunesektoren og dermed ein betra situasjon for kommunane, som no diskuterer kutt og innstrammingar. For éin ting er kva vi primært ønskjer, men det er minst like viktig kva vi får til, til beste for folk. Derfor meiner vi at vi så absolutt er tente med dette budsjettforliket.

Statsråd Kristin Clemet: Regjeringens forslag til budsjett og det inngåtte budsjettforliket er et meget godt budsjett for utdanning og forskning.

For det første: Bevilgningen til forskning øker med ca. 1,1 milliarder kr. Dermed vil FoU-bevilgningene over statsbudsjettet utgjøre 0,86 pst. av BNP, hvilket innebærer en betydelig økning på bare få år. Norge har nå sammen med Sverige den sterkeste veksten i offentlige FoU-midler. I Finland har de offentlige forskningsbevilgningene stagnert, mens de har gått ned i Danmark og på Island. Samtidig videreføres SkatteFUNN-ordningen, som siden 2002 har gjort det mulig å godkjenne fradrag for prosjekter for mer enn 11 milliarder kr. Alt i alt gir dette et bilde som viser at det er krevende, men likevel mulig, å nå OECD-målet i 2005. Norges forskningsråd anslår nå, basert på nøkterne forutsetninger, at Norges FoU-innsats kan utgjøre 2 pst. av BNP i 2004. Hvorvidt vi når OECD-målet i 2005, vil ikke være klart før i 2007, men mulighetene er til stede.

Regjeringen vil våren 2005 fremme ny melding om forskningspolitikken, bl.a. for å drøfte fremtidige ambisjoner og innhold i forskningspolitikken. Alt nå kan vi likevel oppsummere med å si at den forrige forskningsmeldingen, som ble fremmet av Bondevik I-regjeringen, ikke har vært noen papirtiger. Den har snarere fulgt opp på en god måte, særlig de siste to år, både når det gjelder forskningsbevilgninger, skatteincentiver, strategiske satsingsområder og rene kvalitetstiltak. Et viktig eksempel er etableringen av 13 sentre for fremragende forskning.

For det andre: Kvalitetsreformen i høyere utdanning er med dette budsjettet fullfinansiert. Det tilhører antakelig sjeldenhetene i vårt politiske liv at også de som er berørt av en politisk reform og skal gjennomføre den, selv mener at reformen er finansiert som forutsatt. For meg har dette vært viktig og nødvendig. Kvalitetsreformen er et stort løft. Det er tidenes omstilling i universitets- og høyskolesektoren, og innebærer at man midlertidig må vri ressurser, tid og oppmerksomhet fra forskning til undervisning. Jeg benytter anledningen til å gi honnør til alle dem som har sitt virke i sektoren, inklusiv studentene, for det arbeid som nå gjøres. Satsingen på universitets- og høyskolesektoren i 2004 innebærer også en rekordstor satsing på bygg, vitenskapelig utstyr og stipendiater.

For det tredje: Det blir også en betydelig vekst i midlene til kvalitetsutvikling i grunnskolen og videregående opplæring. Det er bl.a. avsatt midler til utvikling av det nasjonale kvalitetsvurderingssystemet, til antimobbearbeidet, til styrking av leseferdigheter og realfag og til kompetanseutvikling for lærere og skoleledere. I tillegg innebærer budsjettforliket at den opptrappingen av timetallet som startet i 2002, vil fortsette i 2004 og selvsagt i 2005, da også meldingen om Kvalitetsutvalgets innstilling vil være ferdig behandlet. En økning i antall timer innebærer i seg selv ikke en kvalitetsforbedring. Derfor er det viktig at gjennomføringen skal skje først etter at meldingen er blitt behandlet. Også låneordningen for skolebygg trappes videre opp, som forutsatt – eller som litt mer enn forutsatt.

Norge er nå inne i en klart positiv utvikling når det gjelder forskning. Vi bruker mer på forskning i både privat og offentlig sektor, og vi satser mye mer på kvalitet i forskningen. Også innen høyere utdanning ligger Norge nå langt fremme, bl.a. i å implementere de krav som ligger i den såkalte Bologna-erklæringen, og som tar sikte på å skape ett europeisk område innen høyere utdanning. Kvalitetsreformen i høyere utdanning vil bidra til å styrke kvaliteten, studieintensiteten, internasjonaliseringen og kontakten med samfunns- og næringsliv.

I året som kommer, er det derfor stortingsmeldingen om grunnskolen og videregående opplæring, som fremmes til våren, som vil engasjere Stortinget sterkest. Kvalitetsutvalgets innstilling, sammen med omfattende forskning på og evaluering av norsk skole, skal danne grunnlaget for meldingen. En god del er allerede gjort. Vi har mye å være stolte av, men det er også rom for forbedring. Vi vet at det er store og systematiske forskjeller mellom elevene, at for mange elever har for svake ferdigheter i bl.a. basisfagene, og at progresjonen i videregående opplæring er for svak. Hovedutfordringene synes å være å få til tilpasset og differensiert opplæring på en bedre måte og å oppnå mer systematikk i læringsarbeidet, bl.a. slik at elevene blir mer motivert for læring. Jeg ser frem til en bred og konstruktiv debatt med Stortinget om disse utfordringene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Eva M. Nielsen (A): Utdanningsministeren har tidligere uttalt at økte ressurser ikke er avgjørende for en bedre kvalitet i skolen. Det er en uttalelse som jeg synes er en smule bastant. Så på denne hyggelige dag – hvor regjeringspartiene og Arbeiderpartiet har falt hverandre om halsen – kunne jeg tenke meg å utfordre henne på akkurat den formuleringa.

Vi i Arbeiderpartiet mener at det er behov for å styrke økonomien, både i kommunene og i skolen, for å få en bedre kvalitet. Vi tror at det er en sammenheng mellom kvalitet i skolen og økte ressurser.

Gjennom avtalen mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet har Arbeiderpartiet fått gjennomslag for en økning i kommuneøkonomien, både i form av flere uketimer i småskolen og i form av en generell styrking av skolen. Dette betyr at vi vil få flere lærere i arbeid, og vi vil få flere undervisningstimer for elevene. Da er utfordringen: Mener statsråden at dette ikke øker kvaliteten i norsk skole?

Statsråd Kristin Clemet: Isolert sett øker det ikke kvaliteten. Det er den erkjennelse som har bredd seg i hele verden, som diskuteres i alle land – rike og fattige. Det er et generelt skifte av fokus, fra det vi investerer i utdanningssystemene, til det vi får ut av systemene, bl.a. fordi det er avdekket store og ikke lett forklarlige kvalitetsforskjeller innad i utdanningssystemene og mellom utdanningssystemene.

Men det er klart at dersom man fyller det med innhold, kan det lede til økt kvalitet. Timetall vil – isolert sett – også medføre økte ressurser. Derfor sa jeg i innlegget mitt at jeg er glad for at dette kommer først til høsten. Da vil vi ha lagt frem kvalitetsmeldingen, vi vil ha behandlet den, og vi kan sikre oss at det fylles med fornuftig innhold rent faglig, men også sørge for at vi har lærere som har tilstrekkelig kompetanse – og den riktige – til å kunne undervise elevene på en god måte.

Arne Sortevik (FrP): Låneordningen for opprustning av skolebygg er det bred enighet om i denne salen. Men det er viktig at ordningen fungerer etter intensjonen.

I fellesdokumentet for drøftelsene mellom KS og Regjeringen tidligere i høst blir avdragseffekten omtalt. Ordningen har en intensjon om avdragsfrihet i fem år, hvor denne regjeringen ikke har gjort noe for å få den til å virke. Det må til en endring i kommuneloven, enten i loven eller i forskrift, slik at de mange kommunene som aktivt ønsker å oppta lån for å gjennomføre opprustning, og som får lån med avdragsutsettelse, slipper å avsette penger i regnskapet sitt – selv om de ikke betaler avdrag – for å få den likviditetsletten som de ønsker seg.

Dette har jeg utfordret to statsråder på. Jeg utfordrer utdanningsstatsråden igjen på å se til at det blir foretatt den nødvendige lov- og regelendring, slik at intensjonen om å frigjøre midler for de kommuner som foretar opprustning, faktisk virker.

Statsråd Kristin Clemet: Dette er jo ett av to viktige ressursmessige satsingsområder i denne stortingsperioden. Det ene er at det er foretatt et stort lønnsløft for lærerne, noe som er veldig viktig. Det andre er at det satses veldig mye på skolebygg. Vi følger opp det som er et samlet storting når det gjelder denne låneordningen, med 15 milliarder kr over åtte år. Vi ligger på sett og vis foran planen.

Vi skal selvfølgelig ha ordningen til observasjon – se hvordan den virker. Mitt inntrykk er at den tross alt har virket godt til nå. Men vi har helt nylig nedsatt et offentlig utvalg som skal gi oss en bedre oversikt over hva som er situasjonen når det gjelder skolebygg – noe vi ikke har en god oversikt over – og også hva som kan gjøres for å forebygge og reparere systemfeil. Det er ikke til å legge skjul på at denne låneordningen er en form for nødtiltak, som egentlig ikke reparerer grunnleggende systemfeil. Det er mye viktigere at vi får gjort noe med dette på lengre sikt. Men vi skal selvfølgelig også ha selve låneordningen til observasjon.

Lena Jensen (SV): Formålet med Kvalitetsreformen er å sørge for at alle som tar høyere utdanning, får støtte og veiledning i studiene samt tettere oppfølging og individuell tilbakemelding. En viktig og avgjørende forutsetning for at reformen skal lykkes, er at studentene sikres økonomisk trygghet til å satse på studiene. Stipend- og låneordningene må sørge for at alle som ønsker å studere, gis mulighet til det, og boligtilbudet må være utbredt og billig nok.

Regjeringen prisjusterer ikke studiestøtten og gjør alle stipend om til lån – en innsparing som noen studenter med uflaks betaler, som syke studenter, handikappede, de som har uflaks med bostedsadresse, osv. Det nye systemet legger opp til å skape vinnere og tapere. Regjeringen og Arbeiderpartiet foreslår å kutte 45 mill. kr i tilskuddet til studentboliger. Det bygges for få studentboliger i dag.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvilken sammenheng har studentvelferd med muligheten til å gjøre reformen i høyere utdanning om til en kvalitetsreform?

Statsråd Kristin Clemet: Jeg mener at det nylig er gjennomført en betydelig forbedring i studiefinansieringen eller utdanningsstøtten i Norge. Nå legger vi frem forslag til forbedringer for utenlandsstudentene. Det er foretatt betydelige forbedringer også for elever i videregående opplæring.

Jeg mener at selv om det nå foretas en innstramning i selve konverteringsordningen, er det forsvarlig nå når Kvalitetsreformen gjennomføres. Det betyr at studentene skal få mye bedre veiledning og oppfølging underveis, og at risikoen for at man skal falle fra eller ikke greier å ta eksamen, blir betydelig mindre. Hvis man likevel ikke får tatt eksamen av en eller annen årsak, vil ordningen likevel være slik at man kan få omgjort lån til stipend i inntil åtte år etter at eksamen skulle vært avlagt.

Når det gjelder sosiale ordninger for syke studenter, funksjonshemmede eller andre i Lånekassen, står de uberørt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Sandberg (FrP): Jeg har registrert Arbeiderpartiets leders uttalelser her i dag, som er blitt gjentatt en rekke ganger. Jeg vil derfor åpne med å fastslå følgende: Etter dette forliket mellom Arbeiderpartiet og Regjeringen er Arbeiderpartiet, og Arbeiderpartiet kommer til å bli, det parlamentariske grunnlaget for denne regjeringen – uansett hva Arbeiderpartiet måtte mene i den sammenheng.

Jeg registrerer at en rekke representanter fra regjeringspartiene og venstresiden i norsk politikk i dag har vært på talerstolen og vært meget tilfredse med at nesten 20 pst. av Norges befolkning er satt på sidelinjen i norsk politikk, altså Fremskrittspartiet. Det registrerer jeg med interesse, for det legger en viss mal for videre føringer i politikken i nasjonalforsamlingen overfor denne regjeringen.

Jeg er godt kjent med, og regjeringspartiene burde kanskje også være godt kjent med, at det er en rekke andre tunge og store saker som skal behandles i denne salen. Jeg registrerer da at Fremskrittspartiet i utgangspunktet er satt på sidelinjen, og at regjeringspartiene her på huset i første runde må ta kontakt med venstresiden i norsk politikk for å få gjennomslag for sin politikk. Det er med interesse jeg merker meg det.

Jeg har også merket meg litt forskjellige uttrykk fra de forskjellige partiene i dag. Jeg har registrert en kjempesvær skuffelse i Høyre. Jeg har merket meg en kjempesvær frustrasjon hos Kristelig Folkeparti, og særlig hos statsministeren, og jeg har merket meg en fullstendig stillhet fra Venstre. Det er forståelig at Høyre utviser en kjempestor skuffelse når de nå har brakt landet nærmere en sosialistisk regjering enn det vi har vært på lenge. Jeg skjønner det. Men min oppfordring til Høyres representanter og Høyre i regjering er: Valgt er valgt, spist er spist – se framover! Det kan altså finnes andre muligheter. I Fremskrittspartiet skal vi selvfølgelig – som vi alltid har gjort – vise storsinn.

Jeg registrerer at når Fremskrittspartiet skaffer ekstra midler til kommunene, er det et dårlig budsjett. Når Fremskrittspartiet skaffer ekstra midler til sykehusene, er det et dårlig budsjett. Når Fremskrittspartiet reduserer egenandelene til syke og de svakeste, er det et dårlig budsjett. Da er det rett og slett et problem. Men når Arbeiderpartiet – i småskala – får gjennomslag for noen millioner på disse områdene, da er budsjettet plutselig en kjempesuksess. Det er interessant, men det er ikke noe nytt.

I forkant av budsjettforhandlingene om statsbudsjettet for 2004 har dette «spillet» i norsk politikk vært oppe til debatt. Det er interessant å merke seg hva som har skjedd det siste året. Etter at vi inngikk forlik med Regjeringen om budsjettet for 2003, har det vært en gjenganger i norsk politikk, og i særdeleshet fra Arbeiderpartiet, i klagesangen: For lite penger til kommunene, et direkte angrep på de arbeidsledige og ikke minst kuttet i gravferdsstøtten. Vi tok bort feriepengene til de arbeidsledige, vi reduserte langtidsperioden for arbeidsledige, vi sa nei til økt lønnsplikt for arbeidsledige, og vi reduserte gravferdsstøtten i forliket.

Det var med interesse jeg merket meg at da Arbeiderpartiet inngikk budsjettforhandlinger og fikk til et forlik, fikk de ikke på plass én eneste krone sammenlignet med dette. Faktisk innebærer forliket en forverring, sammenlignet med det budsjettforliket som Fremskrittspartiet fikk til på disse områdene. Jeg håper at det også kan bli gjenklangen i 2004, men det tviler jeg på at det blir.

Jeg merket meg også med interesse at inngangsporten for at Arbeiderpartiet skulle forhandle med regjeringspartiene, var punktet om midlertidig ansettelse. Jeg gleder meg til Arbeidslivslovutvalget kommer med sin konklusjon og innstilling. Hvis dette utvalget legger fram en innstilling som går på at midlertidig ansettelse kanskje er en klok avgjørelse, ser jeg for meg at det vil knirke i denne nye konstruksjonen av partier her på Stortinget.

Jeg registrerer også at Jens Stoltenberg og andre i dag har konkludert med at Sem-erklæringen er død. Det betyr at Fremskrittspartiet overhodet ikke har noe ansvar for denne regjeringen, for Regjeringen har selv brutt sine egne forutsetninger for videre politikk.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg er òg glad for at regjeringspartia og Arbeidarpartiet har vorte samde om eit budsjett for 2004, eit ansvarleg budsjett som samtidig tek mål av seg til å løysa viktige samfunnsoppgåver knytte til arbeid, helse og utdanning.

Representanten Sandberg er nok sår, eg skjøner det, men å gjera det til udemokratisk at 20 pst. av veljarane er sette til side, synest eg er merkeleg. Det er faktisk godt og vel 60 pst. av folk i denne salen som stemmer for dette budsjettet i kveld. Det kan ikkje vera noko udemokratisk i det.

Eg er òg glad for at Kristeleg Folkeparti ved Jon Lilletun er så romsleg at han seier at budsjettet har vorte betre etter budsjettavtalen. Men det er relativt sjeldan kost her i huset at eit regjeringsparti seier at eit alternativt budsjett er betre enn det dei sjølve hadde opphavleg. Eg er ikkje forundra over at det har vore mogleg å verta samd med Kristeleg Folkeparti om eit budsjett. Det har Arbeidarpartiet vorte i dei fleste av dei elleve budsjetta eg har vore med på å handsama i denne salen. I år har me òg vorte samde med Høgre om eit budsjett som har vorte godt motteke rundt om i landet. Det er nytt.

I budsjettet som vert vedteke i kveld, vert det løyvt 250 mill. kr ekstra til samferdsle – til veginvesteringar, til gang- og sykkelstigar, til rassikring, til jernbane og til andre kollektivtiltak. Me har skrive under avtalen i dag etter ein ryddig og ordentleg prosess som har resultert i mange glade innbyggjarar i heile landet. I Arbeidarpartiet er me glade for desse ekstra pengane. Me er vane med å verta målte ut frå resultat, ikkje ut frå gode ynske.

Sjølvsagt er me skuffa over at me ikkje fekk gjennomslag for meir til samferdsle. Arbeidarpartiet har 920 mill. kr friske pengar til samferdsle i sitt alternative budsjett. Det er mykje pengar, faktisk ei uvanleg stor påplussing til dette føremålet. Det er fordi me kvar dag vert minte på kor viktig samferdsle er – for næringsliv og for busetnad. Me har store avstandsulemper i Noreg i høve til dei fleste me konkurrerer med. Som ansvarlege for rammevilkåra for næringslivet er det vår plikt å strekkja oss langt for å redusera desse ulempene.

Så er det sjølvsagt slik at der det er arbeid, der vil òg folk bu. Arbeidsplassar vert det berre der det er mogleg å ta seg fram.

Arbeidarpartiet er skeptisk til at høgresida er så einsidig oppteken av lønsemd, særleg når det gjeld krav om lønsemd i samfunnsinstitusjonar, som Posten AS, NSB AS og Avinor AS. Sjølv samfunnsmessige kost-nyttevurderingar kan vera utilstrekkelege om me ynskjer å halda oppe busetnaden i heile landet. Kalkulasjonsrenta i slike utrekningar ligg f.eks. for veg på over det dobbelte av den aktuelle renta. Det er faktisk slik at Svinesundsbrua er vurdert meir lønsam i Sverige enn i Noreg. Det heng lite i hop med slik verda eigentleg er. Men me vil koma tilbake til dette i samband med Nasjonal transportplan til våren.

Me bruker ein del pengar på å kjøpa ulønsame tenester på dei ulike samferdsleområda, bl.a. persontransport. Det me førebels ikkje støttar med såkalla offentlege kjøp, er langdistanse dagtog og enkelte nattogstrekningar. Det er heilt urealistisk at desse toga skal kunna gå rundt utan støtte, og det er på sikt uakseptabelt at NSB AS dekkjer underskotet på desse tilboda. Difor må dette frå 2005 inn under ordninga med offentleg kjøp. Det er ikkje spesielt fordi me er eit lite og spreidd bygt land, tvert imot er det regelen verda over. Det er ganske forståeleg at nattoga i Noreg må ha støtte, når til og med nattoget mellom Paris og München må ha det. Eg er glad for at Regjeringa går inn for offentleg kjøp når det gjeld nattoga, men etter Arbeidarpartiet si vurdering bør det òg omfatta langdistanse dagtog. Det er viktig at me satsar meir på jernbane framover. Det er miljøvenleg, det er relativt lite arealkrevjande, det er effektivt, og det fører til mindre press på vegane våre. Difor har me auka løyvingane med 300 mill. kr, av dei går 250 mill. kr til vedlikehald.

Eg må òg få lov til å nemna at me i vårt alternative budsjett aukar løyvingane til investeringar til dobbeltsporet Asker–Sandvika og til vidare planlegging og oppstarting av godsterminalen på Ganddal hausten 2004.

I lag med auka løyvingar til andre kollektivtiltak, til veginvesteringar medrekna rassikring, til gang- og sykkelstigar, til vedlikehald og til fiskerihamner, gjev dette i seg sjølv arbeid til fleire over heile landet. I tillegg gjev det betre framkomsttilhøve for næringslivet og slik reduserte kostnader generelt og tidskostnader spesielt.

Eg er sikker på at Moelven Industrier ASA er meir oppteken av planleggingsmidlar til E6 enn av skattelette, og at dei som bur og arbeider i det området, er samde i det. Det er noko grunnleggjande feil i høgresida sitt syn på lønsemd i denne sektoren. Ein kan ikkje sjå på ei satsing på samferdsle som vanlege utgifter. Rettare er det å sjå på det som «utgift til inntekts ervervelse», for å seia det på bokmål.

Utenriksminister Jan Petersen: Det budsjett Regjeringen har fremmet for Stortinget, er et budsjett for arbeid, for velferd og for fornyelse. Og når hovedtrekkene i dette budsjettet blir bevart gjennom kompromisset, har vi all grunn til å være fornøyd, ikke slik at kompromisset er bedre enn det budsjettet vi opprinnelig fremla – selv om det er grunn til å glede seg over enkeltposter – helheten skulle en ønske hadde vært slik vi opprinnelig fremla det. Men det er allikevel solid innenfor de grenser som kan settes, og det er et budsjett som bevarer hovedtrekkene i det som er Regjeringens linje, og i det som det er viktig for Regjeringen å gjennomføre.

For Høyre er det særlig tre ting jeg vil fremheve. Det ene er at det er et ansvarlig budsjett. Det er et ytterligere bidrag til å holde renter og kronekurs i sjakk, og det er jo selve kjernen i arbeidet for både å bevare og skape arbeidsplasser. Det er et hovedspørsmål. Det er et budsjett som sørger for at utdanning og forskning er blant våre høyt prioriterte mål. Vi går i riktig retning. Det er også et budsjett som ikke på noen måte er negativt i forhold til det tredje hovedpoenget, nemlig at dette landet trenger skattelettelser. Regjeringen har allerede levert 20 milliarder kr. Ja, også dette budsjettet er et budsjett i riktig retning, selv om beløpene denne gangen er små. Men det er grunn til å glede seg over at den lille endringen vi har foreslått når det gjelder boligskatten, er bevart gjennom det vedtaket som blir fattet senere i kveld. Dette er altså et budsjett som går i riktig retning i forhold til også dette hovedmålet.

Når vi har nådd frem til enighet med Arbeiderpartiet, som jo er nytt og historisk på et område som dette, er det fordi både Arbeiderpartiet og regjeringspartiene respekterte en helt grunnleggende forutsetning, nemlig at man har respekt for hverandres smertepunkter. Og det er ikke fremmet krav som man visste det ville være umulig å gå inn i. Det betyr selvfølgelig også at vi måtte oppgi noe av det som er viktig for oss – som smerter Arbeiderpartiet mest – og derfor aksepterte vi endringer som gjorde at Arbeiderpartiet oppnådde viktige resultater også ved dette budsjettet. Men det ligger jo i kompromissenes natur at man sørger for at alle vinner.

Nå har skattespørsmålet vært et av de sentrale spørsmålene i denne debatten. Jeg la merke til en av Jens Stoltenbergs formuleringer da han snakket om skattenivået i 2001 som «vi levde vel med». Jeg har to kommentarer til det. Den ene er at Arbeiderpartiet slett ikke levde vel med skattenivået i 2001. Arbeiderpartiet tapte regjeringsmakten på grunn av skattenivået i 2001. Det var et skatteopprør som førte til et regjeringsskifte. Men hvis Arbeiderpartiet mener at det nivået – 20 milliarder kr høyere – er noe man lever vel med, ja, så vet vi jo hva vi har i vente hvis Arbeiderpartiet kommer til politisk makt, slik at de kan gjennomføre sine målsettinger fullt ut. Da er det ikke bare årets 5 milliarder kr som er i deres primærforslag, som kommer, da kommer i hvert fall de øvrige 15 milliarder kr også. Det ville stille både enkeltpersoner og bedrifter i en vesentlig dårligere situasjon enn den vi har nå. Det forteller oss at til tross for at vi nå har greid å få en enighet om budsjettet for 2004, er det klart at i det øyeblikket Arbeiderpartiet har makt til å gjennomføre sine standpunkter fullt ut, ved f.eks. å få et tilstrekkelig flertall bak seg i 2005, vil vi måtte regne med at vi står overfor en helt annen politisk kurs i Norge. Derfor har jeg ingen illusjoner om at vi ikke står overfor ganske viktige veivalg og debatter om veivalg i de årene som kommer frem til 2005. Denne enigheten har ikke nullet ut dette veivalgspørsmålet, fordi Arbeiderpartiet og vi ser forskjellig på viktige hovedspørsmål, selv om vi nå, under dagens forutsetninger, greide å oppnå enighet. Da vil vi se oppgjør på skatt, vi vil se det når det gjelder reformer, valgfrihetssamfunnet, og hva det nå måtte være.

Jeg skal ikke kommentere Fremskrittspartiet så all verdens mye, bortsett fra å gratulere Siv Jensen med at hun endelig føler fred ved å ha kommet frem til den riktige historiebeskrivelsen, nemlig at det var Fremskrittspartiet som brøt. Det som er det interessante, er jo at Fremskrittspartiet på den måten også avskjærer seg politisk innflytelse og politisk makt. Jeg vil minne Fremskrittspartiet på én ting, nemlig at når de bryter en forhandling på denne måten, greier de heller ikke å levere politiske resultater til sine velgere. Det er kanskje det Fremskrittspartiets velgere kommer til å interesse seg for i tiden som kommer. Fremskrittspartiet kunne hatt innflytelse hvis de hadde tedd seg som Arbeiderpartiet, men de meldte seg ut og kan ikke levere resultater til sine velgere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Etter budsjettforliket har Høyre nærmest uttalt en lettelse over å slippe å måtte forholde seg til Fremskrittspartiet.

Høyre forventer 12 milliarder kr i nye skattelettelser. De kan bare gjennomføres med Fremskrittspartiets støtte. De strukturelle endringene som Høyre ønsker, kan bare gjennomføres med støtte fra Fremskrittspartiet.

Hvordan skal Regjeringen få gjennomført en politikk som Høyre ønsker, hvis de vil slippe å forholde seg til Fremskrittspartiet? Eller er også Høyre nå klar for å gi opp skatteløftene fra Sem, slik statsministeren synes åpen for?

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg har ikke uttrykt noen lettelse over å slippe å forholde meg til Fremskrittspartiet. Vi gav Fremskrittspartiet muligheten til å komme til enighet med oss ved at vi henvendte oss til Fremskrittspartiet først. Hvis de hadde forhandlet like profesjonelt som Arbeiderpartiet gjorde, hadde vi oppnådd enighet med Fremskrittspartiet. Og det ville ha vært helt utmerket. Det jeg har uttrykt en viss lettelse over – ikke bare en viss lettelse, men en stor lettelse – er at vi har sluppet dette spillet som var en del av Fremskrittspartiets politikk. Det tror jeg norsk politikk er glad for. Jeg tror folk har sett Fremskrittspartiet nok inn og ut av dører, tordnende, lynende og sinte. Jeg tror de er glade for at budsjettforliket skjedde med verdighet denne gangen.

Det som Schjøtt-Pedersen meget riktig pekte på, er at Fremskrittspartiet, hvis de spiller sine kort riktig, kan øve innflytelse i riktig retning. Han har helt rett i at hvis Fremskrittspartiet også neste år melder seg ut av debatten, vil de ha avskåret seg fra muligheten til å levere resultater til sine egne velgere, og det tror jeg velgerne vil kunne komme til å straffe dem for.

Christopher Stensaker (FrP):   Utenriksministeren var i sitt innlegg inne på at budsjettet er basert på kompromisser.

Jeg ser av budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet at de ønsker å redusere kap. 163, Nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter, med 55 mill. kr.

Fremskrittspartiet ønsker derimot å styrke dette området med 400 mill. kr, da det er viktig å hjelpe mennesker på flukt fra katastrofer, krig og undertrykkende regimer. Mange land har regimer som gjør at bistand medvirker til at korrupsjon får stor utbredelse, og at bistanden er med på å segmentere regimet.

Spørsmålet mitt blir da: Vil utenriksministeren bidra til at de midler som bevilges til bistand, kommer de trengende til gode og ikke forsvinner i administrasjon eller er med på å gjøre de rike enda rikere?

Utenriksminister Jan Petersen: På dette punktet er jo Stensaker bønnhørt lenge før han har bedt, fordi det har vært en klar linje fra denne Regjeringen virkelig å sørge for at de bistandsmidlene som bevilges, kommer til formålene, de fører til utvikling, de hjelper de fattige i verden, og det er ikke noe bistand som skal gå til de rike i utviklingslandene.

Det at også Fremskrittspartiet kutter meget betydelig i bistandsmidlene, var noe Stensaker ikke nevnte, men det har jeg lyst til å understreke. Jeg kan godt forstå ham hvis han mente at bistanden går helt feil vei, men det er altså slik at Regjeringen nå fører en politikk som gjør at vi virkelig får virkning ut av bistandsmidlene, så han kunne trygt ha stemt for det forslaget som Regjeringen har fremlagt.

Øystein Djupedal (SV): Jeg la merke til at i Dagens Næringsliv forrige dagen sa Erna Solberg at hun ikke var spesielt begeistret for disse to milliardene som lå i forliket, fordi det hindret privatisering, konkurranseutsetting og kommunesammenslåing. Jeg legger merke til at det fra Høyres talere i dag er litt famlende hva de egentlig skal mene. For det vi nå opplever, er at de skjeller ut sin partner og sitt parlamentariske grunnlag på den ene siden, samtidig som de flagger en politikk som de vet de bare kan få gjennom med det samme partiet, nemlig Fremskrittspartiet.

Jeg registrerer dette, og hele innlegget til Jan Petersen sier egentlig det samme. Han sier, i motsetning til f.eks. Lilletun, at dette var ikke et bedre budsjett enn det som opprinnelig var lagt fram. Det skjønner jeg godt at Høyre sier, for dette har ikke gått i Høyres retning. Men det jeg tror vi kan konkludere med, og som vi har registrert gjennom denne dagen, er at vi har et parti i regjering som er vant til å vingle. Det ble kalt vingle-Venstre før i verden. Nå er det så lite at det er nesten ingen som legger merke til om de vingler eller ikke, men jeg tror det nok er Høyre som nå har overtatt denne vignetten. Det vi er vitne til i denne behandlingen av statsbudsjettet, er et nytt parti i Norge – vingle-Høyre, uten retning.

Utenriksminister Jan Petersen: Djupedal hadde nå så mange tanker på ett minutt at jeg hadde litt problemer med å få tak i resonnementet hans. Jeg vil bare minne ham om følgende: Han betegnet budsjettet som ble fremlagt i begynnelsen av oktober, som et Høyre-budsjett. 99,3 pst. av det budsjettet er bevart, og det skulle motbevise den tesen han nå legger opp til.

For øvrig vil jeg nevne at når Erna Solberg uttalte seg, ikke på den måten som Djupedal nå nevnte, men uttalte seg om de ekstra kronene til kommunene, var det nettopp en formaning om at nå må man ikke bruke de pengene bare til å la være å foreta de nødvendige forandringer, for da får man ikke de ekstra ressursene inn i kommunesystemet. Men hvis man både kunne få disse pengene inn i kommunesystemet og samtidig holde trykk på forandringene, da ville man kunne skaffe flere penger frem til tjenester i kommunene.

Det er det som er så fortvilet med vanetenkningen til Djupedal, at han er mer opptatt av å gjøre ting på gamlemåten enn å sørge for at kommunene omstiller seg, slik at man skaffer nye penger til flere tjenester. Hvis det er slik at denne bevilgningen fører til at man ikke får omstillingene, da er man egentlig kommet like langt, dessverre. Det er Djupedals linje, men det er ikke Høyres linje.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Det har vært stor uenighet om Regjeringens håndtering av den graderte arbeidsgiveravgiften. Desto mer positivt er det at det er oppnådd bred enighet om den videre håndteringen.

Norge er ikke pålagt å øke avgiften til høyeste nivå for alle deler av næringslivet. Virksomheter som ikke drives i konkurranse med andre EØS-land, kan beholde dagens avgift.

Jeg er derfor glad for at Stortinget i dag enstemmig – og med Regjeringens tilslutning – vedtar at Regjeringen skal utforme et regelverk som, så langt det er mulig, skal videreføre gradert avgift både i offentlig og i privat sektor. Med dette vil flere bedrifter kunne beholde dagens lave avgift. Og det blir lettere å målrette kompensasjonstiltakene til dem som rammes.

Forliket om neste års statsbudsjett kommer ikke med grunnlag i Regjeringens arbeidsprogram. Tvert imot, forliket kommer på grunnlag av at Regjeringen har gått bort fra vesentlige deler av sitt arbeidsprogram. Den har gått bort fra de trange rammene i kommuneøkonomien. Den har også gått bort fra den passive sysselsettings- og arbeidsmarkedspolitikken, og gått bort fra forslagene om å svekke arbeidstakernes stillingsvern gjennom bruk av midlertidige stillinger.

Arbeiderpartiet har lagt fram et forslag til statsbudsjett hvor vi vil styrke innsatsen for å sikre arbeid til alle. Vi har lagt fram et forslag til budsjett hvor vi styrker skoletilbudet og omsorgstilbudet i kommunene. Dessverre må vi konstatere at Arbeiderpartiet ikke får flertall for sitt forslag til budsjett. Arbeiderpartiet mener ikke at det er nok å plusse på Regjeringens budsjettforslag med 2,2 milliarder kr til kommunene. Med en slik økning vil mange kommuner fortsatt slite tungt. Derfor foreslo vi 3,5 milliarder, og en plan for å rette opp ubalansen i kommunenes økonomi.

Arbeiderpartiet mener ikke at det er nok med 6 000 tiltaksplasser utover Regjeringens forslag. Med en slik økning vil fortsatt mange stå uten et tilbud. Derfor foreslo vi 12 000 plasser.

Arbeiderpartiet mener ikke at det er nok å styrke sykehusenes økonomi med en halv milliard kr. Derfor foreslo vi en styrking på 1 milliard kr.

Men den styrkingen av kommuneøkonomien, sykehusøkonomien og innsatsen mot arbeidsledighet som vi nå har fått regjeringspartiene med på, gjør like fullt at budsjettet blir vesentlig bedre enn det Regjeringen foreslo. Det mener åpenbart også mange langt inn i regjeringspartiene.

Da statsbudsjettet kom 8. oktober, uttalte Kristelig Folkeparti-ordføreren i Gjesdal:

«Etter det Bondevik og Valgerd sa i valgkampen, hadde eg hatt forhåpningar om eit kraftig løft. Dette er ikkje akkurat noko å klappe for.»

Kristelig Folkepartis fylkesordfører i Hordaland sa:

«Budsjettet er en katastrofe for fylkeskommunen.»

Etter forliket med Arbeiderpartiet er stemningen bedre: Høyres ordfører i Svelvik sier:

«Dette er mer enn forventet… For oss betyr den økte overføringen at SFO og barnehagene reddes. Det er veldig gledelig.»

Kristelig Folkepartis ordfører i Skjervøy sier:

«Aps forslag følger jo opp det som grasrota i KrF har bedt om.»

Kanskje ikke så rart at også Jon Lilletun sier at budsjettet er blitt bedre. Arbeiderpartiet har åpenbart gitt Kristelig Folkeparti mulighet for å finne mer av seg selv igjen i budsjettet.

Men det finnes jo skeptikere. Kommunalminister Erna Solberg gjør det klart at et nytt budsjett fra henne neppe blir like raust.

«Jeg er redd for at programmene for langsiktig omstilling vil ramle litt ut av fokus neste år,» sier hun.

Det naturlige spørsmål blir jo derfor: Hva gjør Regjeringen så? Høyre forventer 12 milliarder i ekstra skattelette i neste års budsjett. Da blir det lite eller ingenting igjen til bedre skole og eldreomsorg i kommunene.

Jon Lilletun og Kristelig Folkeparti sier budsjettet er blitt bedre gjennom Arbeiderpartiets påvirkning. Det er mulig å velge bedre skole, bedre eldreomsorg og lavere arbeidsledighet framfor nye skattelettelser til dem som har mest.

Høyres skatteløfter vil ikke bli gjennomført med Arbeiderpartiets hjelp. Når Arbeiderpartiet, etter at vårt eget budsjettforslag har falt, kan stemme subsidiært for det endrede forslaget fra regjeringspartiene, skyldes det jo nettopp at regjeringspartiene har måttet gå bort fra sitt program. De har tatt Høyre-profilen bort fra budsjettet. Da vet Regjeringen òg at nye forslag med Høyres profil ikke vil få støtte fra Arbeiderpartiet, men er avhengige av støtte fra Fremskrittspartiet. Det er Regjeringens valg.

Statsråd Einar Steensnæs: Det er all grunn til å være meget godt fornøyd med årets budsjettforlik med Arbeiderpartiet. Men det er altså ikke slik, som Karl Eirik Schjøtt-Pedersen nå gav uttrykk for, at Regjeringen gjennom dette har gått bort fra sitt program, som han sa, dvs. Sem-erklæringen. I dette budsjettet legger Regjeringen til grunn at store deler av det som er vår målsetting, nedfelt i Sem-erklæringen, kan gjennomføres. Men Arbeiderpartiet har bidratt til å skape ro, til å skape forutsigbarhet i en uoversiktlig politisk situasjon. Det bidraget har folk satt pris på, og det fortjener selvfølgelig Arbeiderpartiet også ros for å ha bidratt til.

Kristelig Folkeparti er glad for at vi fikk et ytterligere løft på politiske områder som vi prioriterer høyt. En ekstra innsats for dem som sliter i et tøft arbeidsmarked, og ekstra satsing på velferd, skole og helse er bl.a. resultater av forhandlingene.

Regjeringens budsjettforslag inneholder svært viktige satsingsområder for Kristelig Folkeparti:

• økt satsing på småbarnsfamiliene med en full oppfølging av barnehageforliket

• kamp mot arbeidsledigheten

• styrking av kommuneøkonomien

• forsterket kamp mot fattigdom her hjemme og ute

• satsing på kollektivtrafikken

• betydelig satsing på å få fram ny miljøvennlig energiproduksjon

for å nevne noen viktige poster.

Regjeringen har klart å gjennomføre dette budsjettforliket uten å bruke flere penger. Dette er en viktig forutsetning for å ta vare på arbeidsplassene. Den stramme budsjettrammen ligger altså fast, og Regjeringen har dermed vist både styrings- og forhandlingsevne. Samtidig har regjeringspartiene, sammen med Arbeiderpartiet, klart å finne rom for en ekstra satsing på velferd, skole og helse. Fra Kristelig Folkepartis side er vi særlig glade for tiltakene mot fattigdom, både nasjonalt og internasjonalt. Å dele noe av vår egen overflod med verdens fattigste skal være et kvalitetskjennetegn ved det norske samfunnet. Samtidig må vi også sørge for at økonomisk svakstilte grupper her hjemme sikres sin rettmessige del av velferdsøkningen.

Arbeidskraften er vår viktigste ressurs. En videre utvikling av norsk industri og næringsliv er avhengig av arbeidstakere med engasjement, kompetanse og erfaring. Takket være målbevisst satsing på teknologiutvikling, sammen med en høyt kompetent arbeidsstokk, har vi lyktes i å etablere produkter i verdensklasse, som er konkurransedyktige og etterspurte. Det gjelder ikke minst innen petroleumsvirksomhet og leverandørindustri. Her ser vi også for oss store utviklingsmuligheter hvis vi bare kan finne gode løsninger på hvordan vi kan tilrettelegge for videre aktivitet, både på egen sokkel og ute. Mulighetene er mange. Derfor har vi også behov for alle! Høy arbeidsledighet er en sløsing med både menneskelige og økonomiske ressurser. Nå ser vi en gryende optimisme i næringslivet. Men før situasjonen på arbeidsmarkedet bedres, er det viktig at det legges til rette med et bredt sett av virkemidler for at flest mulig skal få nødvendig støtte for å komme i arbeid igjen.

Den raske prisøkningen på strøm mot slutten av fjoråret satte søkelyset på vår avhengighet av tilsiget til vannkraftsystemet. Prisutslaget som fulgte ubalansen i markedet, skapte stor misnøye blant folk og førte til en skarp samfunnsdebatt om forsyningssikkerhet, liberalisering av kraftmarkedet og strømpriser. Dette har jeg stor forståelse for.

I dag er fyllingen i vannmagasinene fortsatt lav sammenliknet med tidligere år. Dette henger delvis sammen med fjorårets svært tørre høst. Relativt lav vannkraftproduksjon og stor import av kraft i løpet av dette året har imidlertid bidratt til at magasinfyllingen igjen er på samme nivå som i 2002. Magasinutviklingen er for tiden også mer gunstig enn i fjor. I tillegg gjør erfaringene fra siste vinters anstrengte kraftsituasjon at vi nå er bedre forberedt ved inngangen til en ny vinter.

Det er Regjeringens klare mål at det skal være nok strøm til akseptable priser, både for husholdninger og næringsliv. Regjeringen ser det som helt avgjørende at det legges opp til en politikk som sikrer energiforsyningen på lengre sikt. En langsiktig strategi må omhandle både produksjon, distribusjon og forbruk. Som jeg tidligere har varslet, vil Regjeringen før jul legge fram for Stortinget en egen melding som trekker opp en politikk for forsyningssikkerheten for strøm.

Satsingen på gasskraftverk med CO2-håndtering er et hovedelement i Regjeringens energipolitikk. Denne satsing er et viktig element i arbeidet med å styrke energiforsyningen på en måte som gjør at en også kan nå klimamålsettingene. Norge har i denne sammenheng undertegnet en samarbeidsavtale med bl.a. USA og EU om utvikling av teknologier for CO2-håndtering som gjør disse kommersielle og bredt tilgjengelige. Dette skaper nytt håp om å kunne nå målsettingen om å introdusere gasskraftverk med CO2-håndtering i den norske energiforsyningen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rolf Terje Klungland (A): Arbeidsledigheten er dramatisk. Over 5 000 personer har mistet jobben sin i oljeindustrien det siste året, og det varsles økning i antall ledige. Sysselsettingssituasjonen i leverandørindustrien er dramatisk, og noe må gjøres. Arbeiderpartiet og regjeringspartiene på Stortinget er enige om at vi ønsker utviklingsbanen i oljesektoren, og ikke forvitringsbanen. Dette innebærer igjen at nye områder må åpnes for leting og produksjon av olje og gass.

Er olje- og energiministeren enig i at utviklingsbanen skal følges og dermed føre til økt sysselsetting i industrien?

Statsråd Einar Steensnæs: Representanten Klungland berørte et veldig viktig tema, nemlig arbeidsledigheten. Jeg brukte også noe tid i mitt innlegg til å berøre dette viktige punktet.

Jeg tror at det området som jeg har et konstitusjonelt ansvar for, nemlig olje- og gassvirksomheten, på en interessant og viktig måte kan bidra til å skape arbeidsplasser og sysselsetting. Nå er utfordringen å vedlikeholde de arbeidsplasser som egentlig er der, fordi vi ser at investeringene framover kan vise seg å bli mindre. Jeg mener at vi kan fastholde den langsiktige utviklingsplanen, og Regjeringens politikk er å legge til rette for at vi både kan utnytte de modne områdene på norsk sokkel på en bedre måte, utvikle ny teknologi og tilpasse rammevilkårene slik at dette blir lønnsomt, samtidig som vi åpner opp for nye arealer. Det er krevende i forhold til de viktige avveininger som må gjøres, med hensyn til både miljø og fiskeri, men det er Regjeringens ambisjon å finne gode, balanserte løsninger på dette.

Øyvind Korsberg (FrP): Denne og tidligere regjeringer, med Arbeiderpartiet i spissen, har ansvaret for den situasjonen som vi nå har i strømmarkedet. Disse partiene har vært med og hindret utbygging av ny vannkraft. Det er det mange eksempler på – Øvre Otta og sist Sauda-utbyggingen – og ikke blir det bygd gasskraftverk heller, bl.a. på grunn av den politiske usikkerheten som er skapt med hensyn til utslippskrav for CO2.

Energiministeren snakker stadig vekk om bygging av gasskraftverk med CO2-håndtering, men det er en teknologi som ligger åtte–ti år fram i tid når det er snakk om et fullskalaverk. Arbeiderpartiet – Regjeringens nye samarbeidspartner – tar stadig til orde for bygging av gasskraftverk innenfor rammen av våre klimaforpliktelser. Mitt spørsmål til Steensnæs er: Kan det bygges konvensjonelle gasskraftverk innenfor rammen av våre klimaforpliktelser? Da snakker jeg om med den teknologien som er tilgjengelig i dag.

Statsråd Einar Steensnæs: Jeg vil først understreke at når vi skal bedre forsyningssikkerheten, må det for det første skje ved at vi produserer mer energi inn i det nordiske markedet. Der har det politiske system med skiftende regjeringer og skiftende storting forsømt seg.

Det er slik at vi har mangel på tilstrekkelig energiproduksjon i dag. Det må vi gjøre noe med, og det har denne regjeringen gjort noe med. Denne ministeren har gitt konsesjon til dobbelt så mange vannkraftutbygginger, regnet i kilowattimer, som det samtlige regjeringer på 1990-tallet fikk til. Men det kan ikke satses ensidig på én type energiproduksjon. Særlig må vi øke den energiproduksjonen som er uavhengig av nedbør, og da kommer også gasskraftverk med CO2-håndtering inn.

Når det gjelder gasskraftverk, som denne regjeringen vil gi konsesjon til, vedkjenner den seg de tre konsesjoner som allerede er gitt. De øvrige gasskraftverk tar vi sikte på skal kunne bygges med CO2-håndtering, i tråd med de klimaforpliktelser som Regjeringen har påtatt seg.

Øystein Djupedal (SV): Det siste statsråden sa nå, var uhyre interessant, fordi det skal bygges et gasskraftverk på Melkøya i forbindelse med utbyggingen av Snøhvit. Der har SFT gitt konsesjon, men denne konsesjonen er i strid med det som er Regjeringens grunnlagsdokument, Sem-erklæringen. Einar Steensnæs bekreftet akkurat nå at Regjeringen står ved de tidligere gitte konsesjoner, men at den ikke ønsker å gi nye. Anlegget på Melkøya i forbindelse med Snøhvit-utbyggingen vil slippe ut 920 000 tonn CO2 og vil være et helt konvensjonelt, gammeldags gasskraftverk av den typen som vi kjenner til, og som jeg forstår at Regjeringen ikke ønsker.

Man er enig om at det skal bygges et pilotanlegg for CO2-håndtering. Dette har jo vært en av Regjeringens merkesaker knyttet til gasskraftverk. Bare i parentes bemerket: Det var også spørsmålet om gasskraftverk som gjorde at Bondevik I-regjeringen gikk av, så for Regjeringen er jo ikke dette et hvilket som helst spørsmål. Dette er et viktig spørsmål, det viktigste for den forrige Bondevik-regjeringen. Min utfordring til statsråden er da: Er det kanskje fornuftig å bygge dette pilotanlegget knyttet til Melkøya, til det konvensjonelle gasskraftverket som man har fått tillatelse til fra SFT? Den tillatelsen er anket inn til Regjeringen, og Regjeringen kan altså sette vilkår eller si nei, som Regjeringen ønsker.

Statsråd Einar Steensnæs: Når det gjelder Samarbeidsregjeringens energipolitikk, var den gjenstand for ganske grundige drøftinger på Sem. Sem-erklæringen avklarer det som det ble enighet om mellom de tre samarbeidende partiene: tre gasskraftverk på Kårstø, Kollsnes og i Skogn, og i tillegg Snøhvit. Snøhvit er da eksplisitt nevnt i avtalen som det de tre samarbeidspartiene går inn for, og i Snøhvit-prosjektet inngår selvfølgelig et energiverk som kan sørge for å få fram gassen til behandling og å få CO2 tilbake til reservoaret.

Når det gjelder disse pilotanleggene, ser jeg det som meget interessant å få utprøvd teknikk som faktisk er tilgjengelig, men som en ennå ikke er sikker på er den mest kostnadseffektive. I budsjettavtalen med Arbeiderpartiet har vi forpliktet oss til å komme tilbake med en støtteordning for bygging av slike pilotanlegg. Det mest naturlige stedet å legge disse er der hvor gassen allerede er tilgjengelig, hva enten det er Snøhvit, på Tjeldbergodden, Kollsnes, Mongstad og Kårstø, som er de mest aktuelle stedene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øystein Hedstrøm (FrP): Budsjettbehandlingen bærer bud om at Regjeringen og stortingsflertallet ønsker at summen av skatter og avgifter skal videreføres på et høyt nivå. For Fremskrittspartiet er det en skuffelse at Regjeringen har nedprioritert skatte- og avgiftslettelser i sitt opplegg for neste år. Dette vil bidra til nye tap av arbeidsplasser. Sporene skremmer. Fra 3. kvartal i fjor til 3. kvartal inneværende år mistet industrien 21 000 arbeidsplasser. Vi opplever en industridød som nesten savner sidestykke. Eksportindustrien forvitrer eller flagger ut, og det skapes knapt nye bedrifter av internasjonalt format. Skal vi ta våre arbeidsplasskapere på alvor, må vi redusere de belastninger som gjør det vanskelig å starte opp virksomheter, utvide virksomheter og forbli i Norge.

Jeg vil ta noen eksempler på hva som er viktig for Fremskrittspartiet: Vi vil bl.a. redusere og på sikt fjerne formuesskatten, eiendomsskatten og arveavgiften. Formuesskatten er en urimelig dobbelbeskatning av verdier staten har hatt inntekter av fra før. I mange andre vestlige land eksisterer ikke formuesskatten, eller den inntrer på et langt høyere formuesnivå og med lavere satser. Og når kapitalbeskatningen er i utakt med andre lands, risikerer vi at kapitalen som skulle gått til å finansiere viktige prosjekter her hjemme, blir borte. Vi får arbeidsledighet som en naturlig konsekvens. Fjernes formuesskatten, vil det være et viktig bidrag for å styrke bedrifter og arbeidsplasser. I dag konfiskerer staten surt oppsparte midler til gründere og industrialister. Betydelige verdier tappes ut av virksomhetene for å betale den drepende formuesskatten, midler som er helt nødvendige for å skape ny vekst og utvikling i bedriftene våre.

For å nevne noen avgifter som fortsatt er svært høye eller økes, har vi avgiftene på alkohol, tobakk, sukker og sjokolade. Slik det nå legges opp til, vil vi fortsatt ha en omfattende grensehandelslekkasje til våre naboland. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon anslår denne til 9 milliarder kr inneværende år. Vi taper altså 9 000 arbeidsplasser hovedsakelig innenfor handels- og servicenæringen, men også en del innenfor bryggerinæringen, i forhold til en grensehandel i balanse, og som det i stor grad hadde vært mulig å unngå hvis man hadde vært villig til å harmonisere avgiftsnivået. Budsjettet inneholder faktisk ikke et eneste konkret tiltak, så vidt meg bekjent, som kan bidra til å redusere grensehandelslekkasjen.

Budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet betyr en økning av alkoholavgiftene med 2,5 pst. sammenliknet med Regjeringens opprinnelige budsjettforslag. Dette truer ikke bare et betydelig antall arbeidsplasser, men samtidig fratas myndighetene enhver mulighet for kontroll med omsetning og forbruk av alkohol. Danskene reduserte sine brennevinsavgifter kraftig 1. oktober. Finnene vil gjøre det samme ut over nyåret, og svenskene følger ganske sikkert etter. Regjeringen velger på denne måten å melde Norge ut av Norden avgiftsmessig. Det er ubegripelig at Regjeringen vil ta ansvar for en næringsfiendtlig avgiftspolitikk som bidrar til at arbeidsplasser kastes ut av landet helt unødvendig.

Fremskrittspartiets budsjettalternativ betyr betydelige skatte- og avgiftslettelser, ja, et tosifret milliardbeløp. Det er helt nødvendig for at våre bedrifter skal få konkurransedyktige skatte- og avgiftsbetingelser, og for at de skal overleve i et samfunn med knivskarp konkurranse. Dette er bl.a. for å kompensere for bedriftenes handikap med et høyt omkostningsnivå, ved at vi ligger langt fra de store markeder, har et lite hjemmemarked og dårlig infrastruktur – for å ha nevnt noe. Da nytter det ikke å gi ørsmå skatte- og avgiftslettelser. Skal våre virksomheter få tilstrekkelig optimisme og utviklingsmuligheter, må det markante skatte- og avgiftskutt til fra dag én. Det betyr en god økonomisk politikk som støtter opp om arbeidsgiverne og gjør det lettere for arbeidstakerne, som dermed kan få seg jobber.

Anne Berit Andersen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Torild Skogsholm: Venstres holdning til budsjettet har vært etterlyst tidligere i kveld. Det sier jeg gjerne noe om.

Venstres politikk bygger på vår visjon om et sosialliberalt samfunn, hvor folk får mer frihet og mer ansvar. Jeg er overbevist om at Venstres ideologi og ideer vil få stadig større grobunn i Norge. Et nytenkende sosialliberalt parti vil ha svarene mange etterlyser, i skjæringspunktet mellom økt frihet for den enkelte og behovet for nye fellesskapsløsninger.

Venstre setter tæring etter næring, og har både en ansvarlig økonomisk politikk og en klar vilje til bedre vilkår for kunnskap og nyskaping. Dette statsbudsjettet og denne budsjettavtalen viser med all tydelighet at de gode politiske løsningene blir til i det sosialliberale sentrum hvor Venstre hører hjemme.

Dette er ikke et budsjett som er preget av venstresidens tro på at økte skatter og avgifter på arbeidsplassene gir et bedre samfunn. Arbeidsmarkedstiltak er vel og bra, men å legge til rette for at mange flere tør og vil skape sin egen arbeidsplass, er ikke så dumt det heller.

Dette er heller ikke et budsjett preget av «være seg selv nok»-politikk. Det er en rimelig sterk usosial melding når Fremskrittspartiet vil at verdens rikeste land neste år skal gi 6,6 milliarder kr mindre i bistand til verdens fattigste. Det er en politikk et sosialliberalt parti som Venstre aldri kan gi sin tilslutning til.

Statsbudsjettet for 2004 er tvert imot et budsjett med et klart Venstre-stempel, et budsjett for mer offensiv miljøpolitikk, for nyskaping og arbeidsplasser, og for å hjelpe de fattigste hjemme og ute.

Regjeringen har lagt fram et historisk godt budsjett for kollektivtrafikken. Det er jeg fornøyd med, både som samferdselsminister og som Venstre-statsråd. Særlig i storbyområdene er økt bruk av kollektivtransport et nødvendig helse- og miljømessig alternativ til økt bilbruk. For å si det enkelt: På samme måte som folk og næringsliv i distriktene trenger et bedre vegnett, skal det lønne seg å velge miljøvennlig i byen, målt i både penger, tid og komfort.

For 2004 foreslår Regjeringen derfor nær 1 milliard kr i økte bevilgninger og reduserte avgifter for nettopp kollektivtrafikken. Denne satsingen er i sin helhet beholdt i budsjettforliket med Arbeiderpartiet.

Regjeringen har foreslått en momsreform som gir en samlet årlig gevinst for drift av kollektivtransport med om lag 500 mill. kr. Jeg vil sterkt oppfordre alle landets lokalpolitikere til å la denne gevinsten komme de reisende til gode.

I tillegg til de store momslettelsene innfører Regjeringen en egen belønningsordning for overgang fra bilbruk til kollektivtrafikk i de fem største byområdene. Pengene skal komme i tillegg til de pengene som allerede i dag brukes lokalt. Ingen tidligere regjering har noen gang innført slike ordninger for statlig drahjelp til lokal kollektivtransport. Storbyene får nå en unik anledning til å gi folk et bedre kollektivtilbud og redusere bilbruken.

La meg avslutningsvis peke på en liten del av samferdselsbudsjettet som har stor betydning for framtida. Neste år foreslår vi nær en dobling av bevilgningen til forsøk med hydrogen- og nullutslippsteknologi i transportsektoren.

Klimagassutslippene gir oss en utfordring. Vi må finne best mulig alternativer til fossile drivstoff. Den jobben har nå Regjeringen tatt fatt på for fullt. De valgene vi gjør i dag, bestemmer hvordan teknologi, miljø og samfunn ser ut om ti, tjue og tretti år.

Så langt må en politiker makte å se, selv om det i populismens tidsalder er mer fristende å rette blikket stivt mot neste kvelds «Holmgang». Venstre er ikke et populistisk parti – vi skal fortsatt tørre å være langsiktige, visjonære, ansvarlige og samarbeidsvillige. På den måten blir Norge bedre, og dette statsbudsjettet gir retningen for det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjørgulv Froyn (A): Jeg føler ikke behov for å diskutere det ideologiske fundamentet for sosialliberalismen i dag. Jeg velger å konsentrere meg om det som er den faktiske hverdag. Da vil jeg minne om at samferdselsministeren til stadighet insisterer på at det hun står for i politikken, og det denne regjeringen står for i budsjettforslaget, er en tydelig satsing på jernbane, som kan kalles historisk – og jeg tror at hun mener historisk høy.

Da blir det på en måte merkelig å oppleve en annen hverdag – og jeg tror ikke jeg er alene om det – som viser en helt annen og til dels dramatisk situasjon. Vi ser en jernbane som faktisk har fått et etterskudd på 1 milliard kr, og som er i dramatisk forfall. Og da er mitt spørsmål: Kan statsrådens fravær av bekymring skyldes at når hun snakker om en historisk satsing, så er det i betydningen at med denne regjeringens satsing på jernbane er Norge snart uten jernbane?

Statsråd Torild Skogsholm: Jeg ville nok ha vært mer bekymret for jernbanen hadde forrige arbeiderpartiregjering fortsatt med den politikken vi den gang hadde på jernbaneområdet. Heldigvis er vi nå enige om jernbanesatsingen i år, som innebærer nær 40 pst. økning i investeringene. Det vil jeg kalle en rekordhøy satsing når det gjelder investering på jernbane.

Det er viktig at vi fokuserer på en fornying av jernbanen, og derfor satser vi på å få til nye jernbaneinvesteringer der jernbanen har sine fortrinn. Derfor har vi Fastlands-Norges største anlegg nettopp på jernbane like utenfor Oslo.

Heidi Sørensen (SV): Flaggskipet i Regjeringens kollektivsatsing er incentivordningen for kollektivtransport i storbyene. I valgkampen fløy Venstre rundt og hadde 200 mill. kr, som de brukte en, to, tre og fire ganger – i Bergen, Trondheim, Stavanger, Oslo og Kristiansand. Da budsjettet ble framlagt, var ordningen redusert, og forslaget fra Regjeringen var å bevilge 110 mill. kr til denne ordningen. Etter forliket med Arbeiderpartiet er den kuttet ytterligere, med 25 mill. kr. Og mitt spørsmål til statsråden er: Hvilke signaler sender dette at man det første året man skal sette i verk incentivordningen, inngår et forlik for å kutte i den allerede fra starten av?

Statsråd Torild Skogsholm: Det er helt riktig at denne belønningsordningen var viktig for oss da vi skulle legge fram dette budsjettet, og det var en viktig oppfølging av kollektivmeldingen. Det var òg et tillegg til den satsingen på rundt 1/2 milliard kr årlig som ingen hadde snakket om før i dette budsjettet, og som jeg vil si er en rekordstor satsing på kollektivtransport. Da kommer denne incentivordningen i tillegg, så den satsingen vi snakker om på kollektivsiden, er atskillig større enn det vi snakket om i valgkampen.

Incentivordningen er viktig for at vi skal lykkes, tror jeg, i forhold til å få til en overgang i storbyene fra biltrafikk til kollektivtrafikk.

Det forliket som Regjeringen og Arbeiderpartiet nå har inngått, innebærer ingen kutt når det gjelder kollektivtransporten. Det har skjedd en omfordeling, men kollektivinnsatsen er like stor.

Siv Jensen (FrP): Etter at budsjettforliket er et faktum, ligger man altså nå 1,5 milliarder kr etter vedtatt Nasjonal transportplan når det gjelder veiinvesteringer. Hvis man skal legge Sem-erklæringen til grunn, som sier at man skal øke bevilgningene med 600 mill. kr i året utover Nasjonal transportplan, er nå etterslepet på 3,3 milliarder kr. Og hvis man ser det i sammenheng med den kalkulasjonsrenten som norske myndigheter bruker når det gjelder veiprosjekter, kan vi eksempelvis få som konsekvens at byggingen av Svinesundsbrua blir erklært ulønnsom fra norske myndigheters side, mens den er særdeles lønnsom fra svenske myndigheters side.

Er det en sammenheng å spore her, at Regjeringen har valgt å legge seg på en så høy kalkulasjonsrente for på en måte å kunne dokumentere at det er så mange ulønnsomme veistrekninger i dette landet at man rett og slett ikke trenger å bevilge penger til det? Eller hva er det som egentlig er blitt Regjeringens samferdselspolitikk? Det er veldig vanskelig å forstå, og jeg kunne godt tenke meg at samferdselsministeren avklarte dette.

Statsråd Torild Skogsholm: De som har sett nøye på budsjettet, har sett at det er en solid påplussing i vårt forslag til budsjett på vegsiden sammenlignet med året før. Vi har i dette budsjettforliket lagt til enda en påplussing når det gjelder veg, så jeg vil si at veginnsatsen på budsjettet for 2004 er meget sterk.

Nå kan vi selvfølgelig ta en liten diskusjon om hva som er de reelle tallene i forhold til Nasjonal transportplan og handlingsplanen. Det synes jeg egentlig ikke er så interessant. Det viktigste er at vi har en solid satsing på samferdsel og på veg.

Kalkulasjonsrenten er ikke en størrelse som vedtas politisk. Når det gjelder beregninger på svensk og norsk side, vil jeg minne om: Hvor er vi i ferd med å bygge, og hvor har vi prosjekter sett i forhold til E6 mot Sverige? Jo, nettopp ved Svinesund er vi i gang med et prosjekt nå. Så i den sammenheng har kalkulasjonsrenten lite å si.

Siv Jensen (FrP) (fra salen): President! Jeg vil gjerne få oppklare en åpenbar misforståelse.

Presidenten: Siv Jensen – til en åpenbar misforståelse.

Siv Jensen (FrP): Statsråden sa nå at Nasjonal transportplan var uinteressant. Er det å forstå dit hen at når Stortinget fatter vedtak om en transportplan, så spiller det ingen rolle når Regjeringen har tenkt å følge det opp i budsjettpraksis? Dette må statsråden oppklare.

Statsråd Torild Skogsholm: Det jeg synes er uinteressant, er at representanten Siv Jensen viser til hva Sem-erklæringen sier i tillegg til Nasjonal transportplan, for da refererer hun i praksis til handlingsprogrammet – og dette er to forskjellige størrelser. Det var det som var uinteressant å diskutere, hvilke tall man viser til.

Poenget er at vi er på god veg i arbeidet både i forhold til Nasjonal transportplan og i forhold til Sem-erklæringen. Det er viktig.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Olav Akselsen (A): Dei siste to åra har nærmare 40 000 personar mista jobben i Noreg – det er over 50 nye ledige kvar dag. I år vil me setja ny norsk rekord i talet på konkursar, og talet på nyetableringar går ned.

Regjeringa har ikkje teke denne situasjonen på alvor. Budsjettforslaget frå Regjeringa tok heller ikkje den auka arbeidsløysa alvorleg. Trass i den sterke veksten i arbeidsløysa føreslår Regjeringa mange kutt i dei ordningane som kunne og ville bidra til å skaffa nye jobbar. På nytt føreslår ein kutt i SND, ein føreslår kutt i programmet for næringsbasert design, Regjeringa kuttar i programmet for kulturbasert næringsutvikling, Regjeringa kuttar i programmet for fiskerisektoren, ein reduserer låneramma i Husbanken, Regjeringa kuttar i løyvingane til infrastruktur for gass, og Regjeringa følgjer heller ikkje opp Stortinget sine vedtak om nettoløn for norske sjøfolk.

Dette er ille, men verst av alt er Regjeringa sine forslag om drastiske forverringar av permitteringsreglane. Desse forslaga må enten basera seg på at ein lèt seg totalt blinda og heilt overstyra av eigen ideologi, eller ein total manglande kunnskap om situasjonen i norsk næringsliv i dag. Forslaga ville dersom dei blei gjennomførte, fått svært negative konsekvensar. Endå fleire ville ha blitt sagt opp og mista jobben sin. Sjølvsagt er dette svært alvorleg for dei det gjeld, men det er òg særdeles ille for dei bedriftene som då ville mista den arbeidskrafta som dei er heilt avhengige av for å få nye oppdrag. Reaksjonane frå næringslivet på desse forslaga har vore eintydige. Forslaga ville ha fått svært alvorlege følgjer dersom dei hadde blitt gjennomførte.

Eg er derfor glad for at Arbeidarpartiet har bidrege til å redusera skadeverknadene av Regjeringa sin politikk. Me har fått forlengt permitteringsperioden frå 26 til 42 veker, og me har redusert arbeidsgjevaren si lønsplikt frå 30 til 10 dagar. I avisoppslag i min del av landet står no bedriftsleiarar fram og seier at forliket har gjort at ferdig utfylte oppseiingsbrev er blitt lagde ned igjen i skuffer. Forliket har bidrege til å auka optimismen, og forliket har gjort at desse bedriftene no står betre rusta til å møta framtida.

For oss i Arbeidarpartiet vil det at alle skal ha ein jobb å gå til, vera den viktigaste saka. Derfor har vårt budsjettopplegg hatt sysselsetjing og aktiv næringspolitikk som ein raud tråd. Me set av 4,8 milliardar kr til tiltak for arbeid til alle, me har ein meir aktiv politikk for nyskaping og innovasjon, me satsar på forsking og utvikling, på kulturbasert næringsutvikling og på design. Me har ein aktiv politikk for reiseliv, for møbelindustrien, for byggjenæringa, for verftsindustrien, og me vidarefører nettolønsordninga for norske sjøfolk, berre for å nemne nokre av dei tinga me satsar på. I likhet med EU, som i sin Lisboa-strategi har lagt opp til ein aktiv næringspolitikk, meiner me at Noreg òg bør føra ein slik næringspolitikk. Me meiner eigentleg at Regjeringa sin næringsnøytralitet har spelt fallitt.

Gjennom forliket med regjeringspartia får me i Arbeidarpartiet gjennomslag for mange av våre forslag, og bidreg dermed til å skapa verkemiddel eller verktøy for å redusera arbeidsløysa i Noreg. Eitt av resultata av forliket med regjeringspartia er at Regjeringa no må på banen for å avhjelpa situasjonen som snart vil oppstå i Høyanger og Årdal. Det er eigentleg ille at det må eit stortingsvedtak til for å få Regjeringa til å gjera det ho burde ha gjort for lenge sidan. Men eg er likevel glad for at me no endeleg kan begynna ein aktiv politikk overfor desse lokalsamfunna, og eg kan lova at me i Arbeidarpartiet vil følgja Regjeringa si oppfølging på dette punktet med argusauge.

Det siste året har over 20 000 industriarbeidsplassar gått tapt. Det er mange som i dag tilsynelatande er bekymra for dette. Men det må likevel vera grunn til å spørja: Kor alvorleg er denne bekymringa? Det største problemet for norsk konkurranseutsett industri det siste året har vore den høge kronekursen og den høge renta. Likevel er det altså slik at dei partia her i salen som ikkje er ein del av forliket, har auka bruk av oljepengar som ein del av sitt opplegg, noko som etter alt å dømma ville føra til at ein på nytt fekk ein auka kronekurs og dermed redusert moglegheit for at norske bedrifter skulle kunna greia å hevda seg framover. Eg er overraska over at ein tek den risikoen.

Torbjørn Hansen (H): Først vil jeg slutte meg til dem som mener at denne budsjettavtalen er en seier for fornuften. Det er nok også riktig å beskrive avtalen som historisk. Men da må det understrekes at dette er en avtale mellom partier som har, og fortsatt vil ha, meget ulike standpunkter og ulik ideologi i mange saker. Men det er en god budsjettavtale.

For det første innebærer avtalen fullt gjennomslag for Regjeringens forslag til budsjettrammer og bruk av oljepenger. Ansvarlig finanspolitikk er en grunnpilar i arbeidet med å få ned arbeidsledigheten, og det er betryggende at regjeringspartiene og Arbeiderpartiet nå bærer dette gjennom i Stortinget. Avtalen sikrer at de meget omfattende lettelser som er oppnådd i pengepolitikken, får virke i 2004. Vi har lyktes i å få ned rentenivået fra 7 pst. til 2,5 pst., og kronekursen har falt med ca. 13 pst. siden toppen i januar. For Høyre er den økonomiske politikken svært viktig, og vi er glad for tilslutning til dette i avtalen med Arbeiderpartiet.

For det andre er budsjettavtalen akseptabel, fordi Arbeiderpartiets forslag til inndekning ikke er en del av avtalen. Arbeiderpartiet har i sitt alternative budsjett foreslått en rekke dramatiske tiltak både for næringslivet og for folk flest, bl.a. et skattesjokk på 3,5 milliarder kr for næringslivet. Bedriftene rammes direkte gjennom 1 milliard kr mer i avgift gjennom utsatt fjerning av elavgiften, og indirekte gjennom 2,3 milliarder kr i økt skatt på privat eierskap. Det er vanskelig å forstå den logiske sammenhengen mellom Arbeiderpartiets såkalte kamp mot arbeidsledighet og det faktum at partiet fører en politikk som utarmer norske bedrifter og norske eiermiljøer.

Skatteøkninger for privatpersoner er også betydelige i Arbeiderpartiets budsjettalternativ. Toppskatt, arveavgift og annet økes med 1,7 milliarder kr. Det var nettopp slike budsjettsalderinger velgerne ville bli kvitt ved valget i 2001. Det slipper de heldigvis også denne gangen.

Arbeiderpartiet foreslår videre å kutte 400 mill. kr i overføringene til friskolene. Dette ville vært en stor belastning både for skolene, for elevene og for foreldrene, og et langt skritt i feil retning for norsk skolepolitikk.

I tillegg foreslår Arbeiderpartiet å fjerne kontantstøtten med virkning fra 1. januar. Da ville tusenvis av småbarnsforeldre få kuttet 3 657 kr månedlig i familieøkonomien med én måneds varsel. Det ville etter mitt syn vært et sosialt uansvarlig kutt, og få ville klart å tilpasse seg dette på én måneds varsel. Uansett mening om kontantstøtten er det urimelig å ta dette på så kort tid.

Det at Arbeiderpartiet ikke forlangte eller fikk gjennomslag for disse sentrale delene av budsjettet, var avgjørende for å oppnå en avtale. Avtalen innebærer faktisk minimale justeringer på skatte- og avgiftssiden. Dermed videreføres hovedlinjene i Regjeringens skatte- og avgiftspolitikk. Denne har altså et omfang på nesten 20 milliarder kr i lettelser pr. år, og det er skattelettelser som har betydning for folk og for næringslivet også i 2004.

Fremskrittspartiet har hatt en del underlige reaksjoner på budsjettavtalen. Partiet har ene og alene ansvaret for manglende innflytelse på budsjettet for 2004. Fremskrittspartiet hadde forhåndsvarslet en kaotisk prosess, hvor partiet skulle spille høyt med både budsjettet og Regjeringens framtid under full medieoppmerksomhet. Det ble det ikke noe av, og det tror jeg Stortingets anseelse kommer styrket ut av.

Det er likevel ganske oppsiktsvekkende at budsjettet til Fremskrittspartiet har basert seg på kreativ bokføring på om lag 4 milliarder kr. Partiet har saldert med tallberegninger fra alkohol- og bilimportørenes lobbyorganisasjoner, med reduksjon i sykepenger uten tiltak for å oppnå det, og med antatt reduserte dagpengeutbetalinger for milliarder av kroner. Dette er, etter min vurdering, lite seriøst. Totalt sett ville det blitt brukt om lag 13 milliarder kr mer enn det som er Regjeringens forslag, i form av uttak av oljefondet, og det ville vært et direkte angrep mot konkurranseutsatt næringsliv.

Forrige gang landet hadde høy ledighet, det tror jeg flere av Arbeiderpartiets politikere fortsatt husker, økte ledigheten til nærmere 177 000 arbeidsledige. Den gangen tok det sju år – fra ledigheten begynte å øke i 1987, til toppen var nådd i 1993. Harlem Brundtland-regjeringens passivitet den gangen hadde store konsekvenser for mange arbeidsfolk. Nå er Regjeringen i ferd med å snu skuten i løpet av tre år. Dette statsbudsjettet legger til rette for en meget solid vekst i norsk økonomi til neste år. Veksten i 2003 var på om lag 0,5 pst. Prognosen i det framlagte budsjettet er at veksten femdobles i 2004, til 2,5 pst. Det er åpenbart at neste år vil gi betydelige bedringer i arbeidsmarkedet, i næringslivet og i offentlig sektor.

Vi bør være fornøyd med det budsjettet som blir vedtatt i dag, og ikke minst med prosessen som førte fram til dette. Jeg tror at både prosessen og resultatet øker respekten for Stortingets arbeid ute blant folk flest.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Dette er en badeand (viser fram en badeand). Mange på Stortinget har fått en slik i posten, og avsenderen er studentene ved universitetene i Norge. De har sendt den til oss fordi de mener det har vært mye kvakking og lite handling i denne salen når det gjelder studentenes kår. Og det har de helt rett i.

Etter mange fagre løfter og en del gode grep i forbindelse med reformene for få år siden, har utviklingen nå snudd. Studentenes lån og stipend blir ikke kostnadsjustert, og det skal nå vedtas å omgjøre hele utdanningsstipendet til et såkalt konverteringsstipend, dvs. økt gjeldsbyrde for studenter som stryker til eksamen, enten grunnen er at man ikke har skjønt oppgaven, eller at man har et sykt barn.

Forslaget er typisk for den borgerlige regjeringen. Det viser en grunnleggende mistillit til folks ærlighet i forhold til offentlige støtteordninger og en blind tro på at pisk er mer effektivt enn gulrot for å få gjennomført det en har satt seg som mål. Forslaget er også typisk for en annen side ved denne regjeringens politikk, nemlig at det bidrar til å øke forskjellene mellom folk på en rekke ulike samfunnsområder. Ikke bare økes forskjellene mellom klasser og sosiale lag, men også mellom aldersgrupper og mellom kvinner og menn.

Den borgerlige regjeringen er de velstående middelaldrende menns regjering. Det er en regjering som altså tar mål av seg til å dele ut over 10 milliarder kr i nye skatteletter neste år, hvis vi skal tro flere innlegg i debatten i kveld. Og skal vi tro på fordelingen av Regjeringens mest profilerte skattelettelser til nå, vil det være nettopp disse velstående middelaldrende mennene som får nyte godt av en slik politikk videre også. De rikeste kunne feire utbyttefest i Norge i fjor med 42 skattefrie milliarder, mot bare 13 milliarder som ble tatt ut av aksjeselskapene i 2001. 60 pst. av dette utbyttet går til den ene prosenten av landets befolkning som har en bruttoinntekt på over 1 mill. kr. Fritaket for skatt på aksjeutbytte er i sannhet et veldig treffsikkert virkemiddel for å gjøre de rike rikere og øke forskjellene i Norge. Ved siden av å være rike er de fleste som mottar aksjeutbytte, også middelaldrende menn. Ifølge Finansdepartementets tall går faktisk 82 pst. av denne skatteletten til menn. Andelen av toppskatteletten som tilfaller menn, er 85 pst., og 62 pst. når det gjelder boligskatten.

I den andre enden av skalaen vet vi hvem som får betale for Regjeringens usosiale kutt, enten det er i forhold til studiefinansiering, bostøtte, barnetilsyn eller egenandeler. Det er ungdom, kvinner, syke og gamle.

Når man øker de økonomiske forskjellene i samfunnet, øker man også maktforskjellene og gjør arbeidet for likestilling og inkludering vanskeligere. Og når man øker forskjellene mellom aldersgrupper, gjør man noe annet som også er farlig: Man ødelegger motivasjon og muligheter for å ta utdanning og for å få arbeid – muligheten til å kunne delta og bidra på litt sikt.

Ungdom har lav inntekt, ingen formue, eier ikke egen bolig og har slett ikke noe særlig aksjeutbytte. Derimot er ungdom på topp på en annen statistikk. Unge mennesker er den gruppen som opplever den raskest voksende arbeidsledigheten i Norge, og allikevel har Regjeringen ingen tiltak å komme med. SV har etterlyst både egne ordninger for å øke ungdoms muligheter til å skape seg egne jobber og gjeninnføring av en ungdomsgaranti. Regjeringens eneste svar er et håpløst forslag om å åpne for flere midlertidige ansettelser, som ville gjort det enda vanskeligere for ungdom å få fast jobb.

SV satser også i år aktivt på unge mennesker i vårt alternative statsbudsjett. Jeg har helt kort lyst til å nevne noen få av de tiltakene som vi stemmer for her i kveld:

• fjerning av reglen om konverteringsstipend

• skolebokstipend for elever i videregående skole

• økt satsing på studentboliger og andre boliger for ungdom

• økning av frikortgrensen til 35 000 kr, så flere unge kan bli mer uavhengig av pappas lommebok

Helt til slutt har jeg lyst til å nevne en litt annen sak. En av de gledelige tingene ved budsjettforliket var at det smålige kuttet på 7 mill. kr til Krokeide Yrkesskole i Bergen ble reversert. Kuttet ville gjort at internatdriften på skolen ble lagt ned, og sannsynligvis vil det betydd slutten for hele skoledriften. Dette er en skole som tar inn folk som av ulike grunner er satt ut av stand til å delta i yrkeslivet. Det kan være yrkesskadde, folk som sliter med ulike typer sykdommer, eller mennesker med rusproblemer. Gjennom tre år på Krokeide får de utdanning og forberedelse til å komme i jobb. Resultatene er veldig, veldig imponerende. Over 80 pst. av elevene klarer skolen og kommer ut i yrkeslivet. Å fjerne denne bevilgningen ville ikke bare være samfunnsøkonomisk svært dårlig, men det ville også være å ta fra oss muligheten til å sørge for at folk kommer over fra trygd og ut i arbeid. Det ville også være et hardt angrep på en ordning som gir mennesker mulighet til å skaffe seg en tilværelse som de opplever som mer meningsfylt og verdig. Kuttforslaget på Krokeide Yrkesskole var – med respekt å melde – helt vanvittig, og jeg håper virkelig at det ikke dukker opp igjen i senere budsjetter.

– Nå skal jeg ta med meg anden min og gå.

Rolf Terje Klungland (A): For Arbeiderpartiet er kampen mot arbeidsledighet jobb nr. 1. Vårt alternative budsjett bærer derfor sterkt preg av det.

Nesten 120 000 mennesker står nå i ledighetskø. Nylig kunne vi lese i Bergens Tidende at det bare i oljeindustrien har forsvunnet 5 000 arbeidsplasser det siste året, og at den negative utviklingen vil fortsette. Situasjonen er alvorlig, først og fremst for alle de enkeltpersonene som blir rammet, og for deres nærmeste, men også for samfunnet. Et velferdssamfunn kan ikke være bekjent av å ha så mange hender ledige.

Norge er et land som fra naturens side er rikt på ressurser. Fossekraften har gjennom 100 år skapt arbeidsplasser, vekst og velstandsutvikling. Dette har skjedd fordi vi ved starten av det forrige århundre hadde politikere og industriledere som torde å ta viktige beslutninger og gjøre langsiktige investeringer. Nå står vi foran en ny hundreårsepoke, gassens hundreår. Det kan vi klare dersom vi nå viser vilje og mot til å ta de viktige og nødvendige beslutningene.

Slik jeg og Arbeiderpartiet ser det, er det to viktige forutsetninger som må være på plass for at vi skal kunne lykkes med å bruke mer av naturgassen vår. Det må for det første bygges infrastruktur for transport av gass fram til de plassene som kan og vil ta gassen i bruk. I Arbeiderpartiets alternative budsjett har vi derfor gjentatt forslaget om å opprette et statlig selskap som sammen med industri – og energiselskaper og næringslivet for øvrig skal investere i infrastrukturprosjekt. Vi vil tilføre selskapet 3 milliarder kr i egenkapital. Det er en statlig oppgave å legge til rette for utbygging av infrastruktur. Det er ikke noen prinsipiell forskjell mellom det å bygge veier og jernbane, eller kraftlinje, og det å legge rør for transport av gass. Derfor mener vi at staten må være med på å investere i gassrør. Dessverre ønsket regjeringspartiene heller ikke denne gangen å være med på å gi denne viktige vitamininnsprøytingen til næringslivet.

Den andre viktige forutsetningen for å ta mer gass i bruk er at det må forskes mer på teknologi for miljøvennlig bruk av gass. I gassmeldingen som Stortinget behandlet i vår, foreslo Arbeiderpartiet at det måtte opprettes et innovasjonsselskap for utvikling av teknologi for miljøvennlig bruk av gass, hydrogen som energibærer og petrokjemi.

Vi ville at selskapet skulle opprettes allerede 1. januar 2004, og at vi skulle bruke 250 mill. kr i året over en tiårsperiode til dette formålet. Vi fikk ikke et flertall for det da, men vi er glade for at vi i budsjettavtalen med regjeringspartiene har fått en avtale om at selskapet skal opprettes i løpet av 2004.

Fra flere hold kommer det nå gledelige signaler om store framskritt i utviklingen av gasskraftverk med CO2-håndtering. Men skal vi være sikre på at vi skal komme fram til den beste teknologien, må forskningen prøves ut i pilotanlegg. Slike anlegg krever store investeringer, og det er helt nødvendig at staten også bidrar til å bygge slike. Derfor er det svært viktig og gledelig at vi i budsjettforliket også fikk gjennomslag for at det snarest må etableres en støtteordning for bygging av pilotanlegg for gasskraftverk med CO2-håndtering.

Jeg skulle ha sagt noe om kraftsituasjonen i Norge og hvor dramatisk den egentlig er, men da måtte jeg nok hatt ca. 10 minutter til. Så det får vente til budsjettrunden i komiteen!

Bjørg Tørresdal (KrF): Kristelig Folkeparti er et familie- og omsorgsparti. Ved å sitte i regjering som bygger på valgfrihet og mangfold, og som setter mennesker i sentrum, har vi mulighet til å få denne politikken ut i konkret handling.

Kristelig Folkeparti er familiepartiet. Satsing på familiene, på barn og unge, er satsing på framtiden. Stortinget vedtar i dag et budsjett med stor og riktig satsing på barnehager. En økning på 2 800 mill. kr skal først og fremst sikre full utbygging av barnehageplasser til alle som ønsker det. De økte bevilgningene skal også gi lavere foreldrebetaling. Det er et budsjett som vil styrke valgfriheten. 12 000 flere barn skal få barnehageplass neste år, og nivået på foreldrebetalingen skal ikke hindre noen i å kunne velge barnehage som omsorgsløsning for sine unger.

Det er gledelig at vi i dag vedtar et budsjett som både skal føre til flere og billigere barnehager og videreføre kontantstøtten. Det kan ikke være enten barnehager eller kontantstøtte. For Kristelig Folkeparti er det et både – og, slik at det kan være et løft for alle barnefamiliene.

Kristelig Folkeparti er også et kulturparti. Vi er opptatt av at mennesker har mer enn materielle behov. Derfor har vi i denne regjeringen en kulturminister fra Kristelig Folkeparti, en minister som har lagt fram den første kulturmeldingen på mange år. Satsing på kultur er en målrettet investering i et varmere samfunn. Kulturutfoldelse og kunstopplevelse fører til økt livskvalitet. Derfor må alle ha mulighet til å oppleve det. Et aktivt lokalt kulturliv er viktig for barn og unge. Frivillige organisasjoner spiller en grunnleggende rolle. Kultur gir innsikt og bygger broer mellom folk og nasjoner. Derfor er det gledelig at i Regjeringens forslag til budsjett og i det budsjettet vi vedtar i dag, er kulturbudsjettet styrket.

Hovedperspektivet i kulturmeldingen var å sikre hele befolkningen tilgang til et bredt og mangfoldig kulturtilbud. De mange festivalene spiller en nøkkelrolle i dette arbeidet. I festivalene ligger det mye lokalt engasjement, dugnadsånd og eierforhold.

Kultur- og kirkepolitikken dreier seg særlig om de områdene som berører mennesket som åndsvesen. For å utvikle identitet og integritet må barn og unge oppleve nærhet til sitt eget liv og til sin historie. I kulturbegrepet ligger en verdiforankring som skaper trygghet, identitet og åpenhet for det ukjente.

Stortinget vedtok i vår å styrke opplæringen av barn og unge i regi av tros- og livssynssamfunnene i Norge. Opplæring i egen tro gir grunnlag for å være trygg på egen identitet. Ikke minst er det viktig i en tid der ulike kulturer kommer nærmere hverandre. Det er derfor positivt at Stortinget i dag vedtar å bevilge 30 mill. kr til trosopplæringsreformen.

Kristelig Folkeparti er opptatt av lokaldemokratiet. Men for at lokalpolitikerne skal ha mulighet til å utføre sine prioriteringer til beste for sine innbyggere, trenger de et handlingsrom. Derfor var Regjeringens forslag til statsbudsjett den kraftigste styrkingen av kommunene i landet vårt noensinne.

Forslaget innebar en vekst i kommunenes samlede inntekter på om lag 3 milliard kr. Sammen med lav rente og fjerning av en rekke øremerkede tilskudd vil en få et økt handlingsrom for kommunepolitikerne og bedre tjenester for innbyggerne. Utfordringene i by og bygd er mange. Vi gjennomfører nå en viktig satsing på eldreomsorg, og vi bygger barnehager. For det er i kommunene velferden skapes. Derfor uttrykte Kristelig Folkepartis landsstyre og våre ordførere tidligere denne måneden behov for og ønske om en enda sterkere styrking av det økonomiske handlingsrommet i kommunene. Kristelig Folkepartis fremste tillitsvalgte i kommunene kom med et tydelig og klart budskap til oss på Stortinget: Mer penger til oppvekst, mer penger til skole og til omsorgsoppgaver. Budsjettforliket mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet har omfordelt og gitt en ytterligere styrking av kommuneøkonomien på over 2 000 mill. kr. Med andre ord: En styrking av ressursene til skole og omsorg. En ryddig og god budsjettprosess gjorde dette mulig.

Svein Roald Hansen (A): Denne debatten har vist en nesten tverrpolitisk tilfredshet med budsjettavtalen, både når det gjelder innhold og form. Kristelig Folkepartis parlamentariske leder sa i dag at avtalen gjør at en god regjering kan fortsette sitt arbeid.

Det kommer imidlertid dager etter at dette budsjettet er vedtatt. Det som står fast, er at budsjettavtalen med Arbeiderpartiet på viktige områder dreier politikken i en annen retning enn det Regjeringen ønsker. Den politiske høyredreiningen som inntil nå er gjennomført med støtte fra Fremskrittspartiet, ble stanset på viktige områder.

Det politisk mest interessante etter denne debatten er derfor, for å bruke Lilletuns ord: På hvilket parlamentarisk grunnlag skal denne gode regjeringen fortsette sitt arbeid? For Arbeiderpartiet kan aldri være partner for en fortsatt gjennomføring av den politiske kurs Sem-erklæringen legger opp til.

Høyres finanspolitiske talsmann, Jan Tore Sanner, tok et kraftig oppgjør med Fremskrittspartiet i sitt innlegg. Han sa bl.a. at denne budsjettavtalen «gjorde populismen til taper, og fornuften seiret». Det er litt av en kilevink til Regjeringens jordmor og støtteparti for en høyreorientert politikk.

Denne regjeringen ble innsatt med Fremskrittspartiets støtte. Den skulle være et alternativ til Arbeiderpartiet og føre landet inn på en ny kurs. Det har Regjeringen gjort, inntil nå. Om det har vært uklart tidligere, synes det nå ganske åpenbart at vi har en situasjon hvor regjeringspartiene er ganske frustrerte over sitt parlamentariske basisparti, og basispartiet er minst like oppgitt over fadderbarnet.

Vi må tilbake til 1981 for å finne en stortingsperiode som startet og sluttet med en borgerlig regjering, og selv da sluttet den med en annen borgerlig regjering enn det den startet med. Siden 1985 har tre av stortingsperiodene startet med en samarbeidsregjering og endt i en regjeringskrise. Dette er den politiske utfordringen som møter regjeringspartiene etter denne debatten. Det er en utfordring Arbeiderpartiet ikke kan hjelpe regjeringspartiene med, hvis de mener alvor med det de har gjentatt og gjentatt her i dag, at Sem-erklæringens politikk skal ligge til grunn for Regjeringens arbeid også de to siste årene av denne perioden.

Til slutt: Representanten Øystein Djupedal pekte i sitt innlegg på at landene i EU-samarbeidet nå tok et politisk grep i forhold til en mekanisk økonomisk regel som ikke virker. Han tenkte på at man nå har gitt åpning for at Frankrike og Tyskland kan fravike stabiliseringspaktens krav om et budsjettunderskudd på 3 pst. Djupedal framholdt altså dette som et eksempel på at politikken kan virke på tross av at man tidligere har vedtatt regler som gir en mer mekanisk funksjon. Jeg håper Djupedal tar med seg erkjennelsen om at EU-samarbeidet er et politisk handlekraftig samarbeid, inn i den debatten SV nå fører om Norges framtidige forhold til EU-samarbeidet.

Svein Flåtten (H): Det budsjett som vedtas her senere i dag, er et budsjett som tar ansvar for norsk næringsliv og for konkurranseutsatt industri. Forliket innebærer at den kurs Regjeringen har holdt de siste to årene for å få næringslivet på rett kjøl, kan fortsette.

Internasjonale nedgangskonjunkturer, for høy rente sammenlignet med konkurrentland, for sterk valutakurs og altfor romslige lønnsoppgjør var i ferd med å påføre den konkurranseutsatte industrien alvorlige problemer. Men en ansvarlig finanspolitikk med bedre kontroll over en offentlig utgiftsvekst har brakt rentene ned og svekket valutaen. Med Regjeringens bidrag har partene i arbeidslivet i hvert fall ett moderat lønnsoppgjør bak seg og forhåpentligvis et til like foran seg. De optimistiske meldinger begynner å komme, både fra bransjer og fra enkeltbedrifter. Det lysner i norsk økonomi og norsk næringsliv. Regjeringens politikk virker, og det ligger an til at veksten i norsk økonomi øker betydelig i året som ligger foran oss. Da blir det viktigere enn noen gang å holde frem som vi stevner, i en kurs som vi nå vet gir resultater. Derfor er det viktig at vi ikke kaster oss ut i eksperimentell økonomisk politikk, der man gir etter for pressgruppers og enkeltbransjers optimistiske regnestykker om dynamiske virkninger i økonomien bare nettopp deres prosjekter blir tilgodesett over de offentlige budsjetter, eller imøtekommer utallige gruppers ønsker om utgiftsøkninger som hver for seg er aktverdige nok, men som til sammen øker rammene på en slik måte at grunnlaget for næringslivets vekst forsvinner, og at utgiftsøkningene må salderes med økte skatter.

Det vil være halsløs gjerning av Regjeringen å sette på spill det som er oppnådd i form av bedre rammebetingelser for norsk næringsliv de siste par årene. Det er denne erkjennelsen av den situasjonen norsk næringsliv har vært i, som har dannet grunnlaget for et forlik mellom partier som ut fra forskjellige ståsted har sett viktigheten og nødvendigheten av å finne ansvarlige, økonomiske allianser innenfor de rammer som var til disposisjon – en uvanlig allianse, men nødvendig.

Det har vært hevdet her i dag at det bare er Fremskrittspartiet som ønsker å redusere skatter og avgifter. Det er ikke riktig. Målene i Sem-erklæringen ligger fast. Men det er et faktum at skattene reduseres mindre ved denne korsvei. Årsaken er innlysende: Veksten i økonomien har vært svak, og rommet har vært mindre.

Skattenivået er en viktig rammebetingelse for næringslivet og for tilførselen av arbeidskraft. Slik sett har temaet absolutt fått den oppmerksomhet det fortjener i dagens debatt, selv om engstelsen for å forbedre betingelsene for norsk næringsliv på denne måten er tydelig stor, særlig i Arbeiderpartiet. Det som imidlertid er et faktum, er at denne regjeringen har redusert skattene med ca. 20 milliarder kr i løpet av to år. Om årets budsjettforlik er historisk, så er denne skattereduksjonen enda mer historisk. Etter en lang, lang periode hvor utviklingen i skattenivået for både næringsliv og arbeidstakere stort sett pekte bare oppover, stod Høyre og Regjeringen ved sine skatteløfter da man fikk ansvaret for å gjennomføre sine programmer, og sørget for at vi fikk dette linjeskiftet i norsk skattepolitikk.

Fremskrittspartiet har rom for atskillig høyere skattelettelser i sine alternative budsjetter, på samme måte som rommet for bruk av oljepenger også er betydelig. Poenget er bare at for norsk næringsliv, for arbeidstakere og investorer blir det liten reell stimulans og liten reell skattelettelse av alternative budsjetter som bare forblir papirtigere. Det er konsistensen i den politiske vilje til å inngå kompromisser og til å ivareta næringslivets behov for skattelettelser ved å søke ansvarlige posisjoner som gir resultater. Skattelettelser som ikke engang ønskes gjennomført, i hvert fall forsøkt, blir irrelevante for norsk verdiskaping. I forlengelsen av dette noterer jeg meg at Fremskrittspartiet nå selv uttaler at man har én politikk for opposisjonstilværelsen, hvor inndekning ikke er nødvendig, og én politikk for eventuelle ansvarlige posisjoner, hvor inndekning er nødvendig, og hvor man må tenke seg om. Jeg tror at norsk næringsliv antakelig ville foretrekke at man tenker seg om hele tiden, også med hensyn til å finne ansvarlige samarbeidsløsninger.

Det har i tillegg i dag vært diskutert hvilken virkelighet de enkelte partier befinner seg i, og hvorvidt den er reell eller subsidiær. Det tror jeg heller ikke norsk næringsliv og norsk industri bryr seg så mye om. Jeg tror det viktige er at man ikke melder seg ut fra noen av de alternative virkeligheter. Det har verken Arbeiderpartiet eller regjeringspartiene gjort ved dette budsjettforliket.

Signe Øye (A): Den viktigste oppgaven for Arbeiderpartiet i forbindelse med neste års budsjett er å få flere ledige i arbeid, å skape flere nye arbeidsplasser, å få til en bedre skole og en bedre eldreomsorg og å skape trygghet for helsetilbudene.

Dette er hovedprioriteringene i Arbeiderpartiets alternative budsjett. Dette var også hovedkravene våre i forhandlingene med Regjeringen. Hadde det ikke vært mulig å få gjennomslag for en vesentlig del av hovedkravene, slik vi fikk, hadde det heller ikke vært mulig å inngå et budsjettforlik med regjeringspartiene.

Vi i Arbeiderpartiet mener at vårt primære budsjett, som nå vil bli nedstemt, hadde vært et langt bedre budsjett for å møte den høye ledigheten, et langt bedre budsjett for å styrke skolen og tilbudet til de eldre, og ville gitt barnefamilier med lave inntekter fortsatt bostøtte. Dette var det fullt mulig å få til uten at det ble brukt en eneste oljekrone mer. Noen av dem som tjener mest her i landet, måtte sannsynligvis betalt noe mer i skatt, men ikke mer enn at det knapt var merkbart.

Arbeiderpartiet ønsker å få en bedre skole med mer undervisning. Nøkkelen ligger i å bedre kommunenes økonomi. Derfor foreslår Arbeiderpartiet i sitt budsjett å øke kommunenes frie inntekter med 3,5 milliarder kr mer enn det Regjeringen foreslo i sitt opprinnelige budsjett. Forliket gav 2,2 milliarder kr mer til kommunene. Det var et stykke på vei, men vi mener det er behov for mer. Det er behov for en opptrappingsplan for kommunene, slik at de får rimeligere vilkår enn de har nå.

Det er ikke slik at det bare er Lilletun som jubler for 5 milliarder kr mer til kommunene, til helse og til de ledige. Ordførere og lokalpolitikere fra alle partier jubler, og Skjervøy-ordføreren fra Kristelig Folkeparti uttalte i Nordlys 17. november om forliket:

«Ja dette var det eneste riktige.»

På spørsmål om han er mer fornøyd med Arbeiderpartiets budsjettforslag enn budsjettet fra sitt eget parti, svarer han:

«Ja, Aps forslag følger jo opp det som grasrota i KrF har bedt om.»

Arbeiderpartiet mener at sykehusreformen har vært vellykket. Flere pasienter får behandling, og ventetiden blir kortere. Arbeiderpartiet mener at sykehusene må få økonomi til å fortsette denne gode utviklingen. Selvsagt skal det stilles strenge krav til effektivisering i helseforetakene, men det går ikke an å strupe til slik at innsparingene går ut over de syke som trenger behandling, og ventelistene igjen øker. Arbeiderpartiet ville bevilge 1 milliard kr ekstra til sykehusene for neste år. Samtidig mener vi at den økonomiske balansen må utsettes i et år, til 2005. Det ville ikke regjeringspartiene være med på, noe Arbeiderpartiet beklager. Vi oppnådde å øke bevilgningene til sykehusene med 500 mill. kr. Det er bedre enn ingenting.

Regjeringen sier de er opptatt av fattigdom og ønsker å hjelpe dem som har det vanskeligst. Da er det helt uforståelig at Arbeiderpartiet ikke fikk gjennomslag for å gjeninnføre en høyere inntektsgrense for å få bostøtte for barnefamilier. Etter forslag fra Arbeiderpartiet vedtok Stortinget våren 2003 at inntektsgrensen for bostøtte skulle heves med 30 000 kr. Vedtaket gav 12 000 barnefamilier rett til bostøtte, men Regjeringen har reversert hele ordningen. Dette er en viktig sak for oss, og derfor kommer Arbeiderpartiet til å ta opp igjen forslaget ved første korsvei.

Arbeiderpartiet er fornøyd med at Husbankens låneramme er økt med 1 milliard kr, og enda flere skolebygg kan pusses opp til neste år. Det er bra.

Til slutt: Det er bekymringsfullt at vi har over 100 000 som er uten arbeid. Arbeiderpartiets budsjettforslag legger opp til en aktiv, målrettet næringspolitikk for nyskaping og satsing på næringer der vi har gode forutsetninger for å skape nye arbeidsplasser. Vårt opplegg ville gitt 24 000 flere mennesker jobb eller opplæring. Økt aktivitet i kommunene, i helseforetakene og utbygging av infrastruktur bidrar til 10 000 nye arbeidsplasser. Dette ville vært et meget godt grep for å få ned den høye ledigheten.

Inge Lønning hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Eva M. Nielsen (A): Arbeiderpartiet har tidligere lagt fram sitt alternative budsjett. Gjennom budsjettforliket har vi klart å legge inn 2,2 milliarder kr mer til satsing på skole og eldreomsorg enn det som var lagt inn fra Regjeringas side. Det må vel kunne sies å være en betydelig forbedring.

Budsjettavtalen med regjeringspartiene er derfor et steg i riktig retning. Egentlig ønsker vi en langt større satsing, men det var viktig for oss å komme i gang med å utvide timetallet i småskolen allerede fra kommende skoleår. Kommunene har fått full kompensasjon for dette, utover det store milliardbeløpet de har fått i frie inntekter.

Budsjettavtalen betyr også at vi fikk gjennomslag for en økning av låneordninga for oppussing av skolebygg og en utvidelse av Husbankens låneramme. I tillegg har vi slått tilbake forslaget om midlertidige ansettelser. Det er ingen tvil om at vi har trukket politikken til venstre gjennom budsjettforliket.

En utvidelse av skoledagen er en del av det å øke kvaliteten i skolen. Det er et ambisiøst mål for norsk skole å være en skole for alle – en inkluderende skole som skal legge til rette for at hver især ut fra sine forutsetninger skal få utvikle sine talenter til beste for fellesskapet. En av konklusjonene i evalueringen av L97 er at skolen ikke makter å gi tilpasset opplæring til alle. Samtidig viser evalueringa at det er store forskjeller mellom sammenlignbare skoler og sammenlignbare kommuner. Vi kan ikke legge flere oppgaver til kommunene uten at det følger penger med. Det å drive utviklingsarbeid i skoleverket er en krevende oppgave, der både skolen, skoleledere, lærere og elever er avhengig av økonomi for å kunne lykkes.

Skolefritidsordninga er blitt satt under stort press det siste året, fordi Regjeringa valgte å halvere statsstøtten i 2003. Resultatet har vært en kraftig prisøkning for mange foreldre. SFO er et viktig tilbud til elever i grunnskolen, og mange familier er avhengig av SFO for å få hverdagen til å gå i hop. Vi er derfor glad for at en utvidelse av skoledagen vil medføre mindre utgifter til SFO og lavere foreldrebetaling.

Denne utvidelsen av skoledagen er en start. En utvidelse må også inneholde fysisk aktivitet. Forskning viser at det gir gode resultater. Fysisk aktivitet bidrar til å øke både velvære og konsentrasjonsevne. For mange elever er kroppsøvingstimene på skolen deres eneste form for fysisk aktivitet.

Budsjettavtalen gir resultater som vi kan være stolte av, men vi er ikke fornøyde. Fortsatt har vi en regjering som fører en politikk som går i feil retning.

Steinar Bastesen (Kp): Jeg ble ikke riktig ferdig i mitt hovedinnlegg, jeg har litt jeg vil tilføye.

I forbindelse med oljefondet foreslo jeg å plassere en del av oljeformuen i gull da prisen var 266 dollar pr. unse. En unse er ca. 30 gram. Nå er prisen snart oppe i 400 dollar pr. unse. Hadde vi gjort det den gangen jeg sa det, ville oljefondet ha steget betydelig i verdi i stedet for å ha gått ned, slik det nå har gjort. Jeg fikk for øvrig en pris av presselosjen her i Stortinget, og den prisen var ikke positivt ment.

En større del av vår oljeformue burde brukes til investeringer i Norge. Vi bør bruke oljeformuen til å bedre veinettet og havnene. Vi bør bygge ut bredbånd med muligheter for toveis kommunikasjon for alle. Vi bør bruke penger på å kjøpe tilbake eierandeler i nøkkelbedrifter som er solgt til utlandet. Det gjelder særlig bedrifter som forvalter våre naturressurser. På en slik måte vil vi kunne sikre oss gode inntektsmuligheter også etter at oljealderen er over.

Det er nå blitt brudd mellom staten og Norges Fiskarlag om neste års fiskeriavtale. En del av pengene skulle brukes til støtte til frakt av fisk fra fiskemottak til fiskeforedlingsbedrift og tilskudd til arbeidskrevende lineegning. En rekke ordninger som man får over skatteseddelen, var i denne avtalen. Da er det ikke bra at det ble brudd.

I finanstalen i fjor ble det gitt klare signaler til Norges Bank om å holde en høy kronekurs og høy rente. At vi har tapt arbeidsplasser på grunn av dette, er klart, men det er et politisk valg som denne regjeringen har tatt, og det er ikke noe nytt. I dagens finansdebatt er det brukt en hel dag på å si at kronekursen er svekket og renten er lav. Det kunne de ha spart seg.

Ordet som mange ikke liker, er ordet «signorage». Det skulle ikke ha vært sagt, og jeg skulle helst ikke ha visst det. Men det betyr inflasjon, eller prisstigning. Vi må ha prisstigning for å ha en god økonomi og for at det skal gå framover og oppover med norsk økonomi. Da er ordet «signorage» sagt fra denne talerstolen. Det er ikke bra. Men jeg mener prisstigning.

Sigbjørn Molvik (SV): Det siste året har vært preget av stor uro rundt i alle deler av landet fordi folk, med god grunn, frykter at den tryggheten som et sykehus med akuttfunksjoner og fødetilbud utgjør, er i ferd med å forsvinne. Vi ser det i Narvik, i Arendal, på Rjukan, i Odda, i Lærdal, på Gjøvik og mange andre steder. De regionale helseforetakene og andre helseforetak har presentert planer som har skapt usikkerhet, utrygghet, irritasjon, ja til og med raseri. Det har ført til en kraftig mobilisering og et engasjement i befolkningen og blant de ansatte som det er sjelden en opplever.

Hva gjør så folk i en slik situasjon? Jo de gjør det folk i et moderne demokrati skal gjøre. De demonstrerer, de skriver leserinnlegg i avisene, og de henvender seg til sine folkevalgte representanter her på Stortinget og forventer at vi skal engasjere oss, at vi på Stortinget skal ordne opp.

Frustrasjonen og raseriet blir ikke mindre når det går opp for folk at disse nedleggingsforslagene faktisk ikke er på Stortingets bord, til tross for at staten eier og har ansvaret for driften av norske sykehus. Det er rett og slett ingen forståelse ute blant folk for at landets øverste folkevalgte forsamling langt på vei har gitt fra seg styringa med noe så grunnleggende viktig som folks trygghet for liv og helse. Dette er et alvorlig demokratisk problem som Stortinget må gjøre noe med, og vi må gjøre det raskt.

SV har ved ulike anledninger fremmet forslag om at Stortinget må ta makta og styringa over helsepolitikken tilbake til denne salen, bl.a. gjennom å vedta overordnede nasjonale helseplaner. Disse forslagene har så langt fått lite gehør her i Stortinget. Men jeg har med glede registrert de siste ukene at Arbeiderpartiet har kommet med signaler som kan tyde på at også dette partiet nå ser behov for at vi som folkevalgte tar tilbake styringa med helsepolitikken og sykehusstrukturen, som er av så grunnleggende betydning for folks trygghet og sikkerhet. Blant annet uttaler partiets sosialpolitiske talsmann, Bjarne Håkon Hanssen, ifølge avisa Nationen den 20. november i år at Arbeiderpartiet kan komme til å

«etterkomme et av sykehusaksjonistenes viktigste krav, nemlig at Stortinget må få si sitt ved større strukturendringer».

SV kommer på nytt til å fremme forslag om at Stortinget skal ha beslutningsmyndighet når det gjelder sykehusstrukturen, i årets budsjettbehandling. Det kunne derfor være svært interessant å høre også i denne debatten om dette betyr at Arbeiderpartiet nå kan tenke seg å støtte et slikt forslag. I så fall ville det være svært gledelig.

Jorunn Ringstad (Sp): Når eg reiser rundt i landet i ulike lokalsamfunn og snakkar med lokale representantar og representantar for næringslivet, er det eitt tema som går igjen overalt, og det er samferdsle.

Gode kommunikasjonar er avgjerande for at folk skal kunne leve og bu i heile landet. Gode kommunikasjonar er avgjerande for at folk skal kunne få eit tenestetilbod som høyrer til eit moderne samfunn, og også kunne ta del i sosiale og kulturelle tilbod. Gode kommunikasjonar er avgjerande for at vi skal kunne ta vare på eksisterande arbeidsplassar og også skape nye.

Eit av Noreg sine fortrinn er store naturressursar. Men skal vi kunne utnytte desse ressursane, må vi leggje til rette for næringsutvikling i heile landet. Mykje av eksportnæringane finn vi ute i distrikta, med lange avstandar til marknadene.

Det er difor naturleg at norsk næringsliv har samferdsle som ei av dei viktigaste sakene dei kjempar for. Skal mange av verksemdene overleve, må kommunikasjonane betrast, slik at transportkostnadene og dermed avstandskostnadene blir reduserte.

I Budsjett-innst. S. I seier dei tre regjeringspartia at Regjeringa føreslår ei sterk satsing på samferdsle i 2004, og i debatten i dag har samferdsleministeren streka under det som ho meiner er den sterke satsinga på samferdsle. Det er vanskeleg å ta dette på alvor når ein går inn i dei konkrete tala. Rett nok er det ei styrking av kollektivtransporten i dei store byane, noko som er heilt nødvendig. Også på enkelte andre postar er det små påplussingar, men totalt sett kan ikkje dette kallast ei sterk satsing på samferdsle. Eg er overtydd om at i opposisjon ville regjeringspartia, kanskje spesielt Høgre, brukt sterke ord for å karakterisere eit slikt budsjett.

Samanlikna med NTP aukar etterslepet på veginvesteringar, slik at det no totalt er 1,6 milliardar kr. Etterslepet på jernbaneinvesteringar er nesten like stort. Det er òg store etterslep på vedlikehald på både veg og bane. Denne regjeringa har lite å vere stolt av på samferdsleområdet, til det er det altfor langt igjen før Regjeringa er i nærleiken av å oppfylle dei lovnadene som regjeringspartia har gitt i samband med NTP, i Sem-erklæringa og i debattar i Stortinget tidlegare år.

Senterpartiet meiner at utbygging av samferdsle er avgjerande for god utvikling i heile landet, for busetjing og for næringslivet. Gode og trygge kommunikasjonar er ein føresetnad for eit verdiskapande næringsliv. I tillegg er det no, og det har det vore dei siste åra, ledig kapasitet og kompetanse i anleggssektoren. Det vil gi god sysselsetjingseffekt å auke aktiviteten i anleggssektoren.

Senterpartiet meiner det er nødvendig med auka innsats i samferdslesektoren, og har difor i sitt alternative budsjett lagt inn ein auke i løyvingane til samferdsle på 1 milliard kr. Dette vil vere ei god investering for framtida.

Heikki Holmås (SV): Etter at statsråd Steensnæs i fjor satt på TV og sendte på sosialkontoret alle som hadde problemer med skyhøye strømregninger, var vi noen som satte oss ned og tenkte oss om. Ikke en gang til, tenkte vi. Og siden Regjeringen ikke tok ansvar for sine egne løfter, måtte vi i opposisjonen meisle ut en løsning. Vi ble enige med Regjeringen om å gi penger til alle bostøttemottakere, men resten måtte vi fikse selv. Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og SV fikk gjennomslag for ekstra strømpenger til barnefamilier og til kommunene, som fikk økte sosialutgifter, som engangstiltak.

Men i tillegg bestemte vi oss for å styrke økonomien permanent for 12 000 barnefamilier som har dårlig råd, og få inn i bostøtteordningen dem som så vidt lå utenfor, for på den måten å unngå at disse må gå på sosialkontoret neste gang strømprisene øker, og det kan skje allerede i vinter. For en familie med to voksne og to barn betyr denne økningen av inntektsgrensen med 30 000 kr at de nå kan tjene 200 000 kr istedenfor bare 170 000 kr, og likevel kvalifisere til bostøtte. Vi snakker altså om at i dag ekskluderes barnefamilier fra bostøtten med inntekt under minstepensjon.

Regjeringen har motarbeidet dette fra dag 1. Først lot de være å sende beskjed til Husbanken, fordi de håpet å få fjernet økningen i revidert nasjonalbudsjett. Men da stod opposisjonen fast på vedtaket. Og nå får Regjeringen sammen med Arbeiderpartiet, som jeg er spesielt skuffet over i denne sammenhengen, fjernet økningen på en helt ekstraordinær måte, ved å endre regelverket og trekke pengene tilbake etter at håpefulle barnefamilier har søkt, 10. oktober i år. Jeg mener dette er et ran. Men i beste fall er det å gi fattigere jul til barnefamilier med dårlig råd, de samme barnefamilier som Kristelig Folkeparti hevder de vil skape et varmere samfunn for. Det har ikke jeg noen sans for.

Arne Sortevik (FrP): Statsministeren snakket tidligere i dag om stø kurs – om det nå var stø kurs å ødelegge tilbudet ved Krokeide Yrkesskole, om det var stø kurs å ta vekk driften av opplæringsrådene, som er så viktige for yrkesrettet utdanning. Vi er iallfall glade for at Arbeiderpartiet på de to områdene har hatt samme prioritering som Fremskrittspartiet i budsjettsammenheng, slik at dette kursavviket er rettet opp. Derimot er vi skuffet over at Arbeiderpartiet ikke har hatt samme prioritering som Fremskrittspartiet når det gjelder å redde sikkerhetsopplæring for fiskere, som nå er styrt vekk, med hjelp av Arbeiderpartiet.

Statsråden for utdanning har tidligere i dag skrytt av finansieringen av Kvalitetsreformen. Den fullfinansieringen hviler på tre pilarer. Den ene er budsjettene til institusjonene, som er rimelig vel ivaretatt. Den andre er studentøkonomien, som er rimelig dårlig ivaretatt – det er faktisk slik at Regjeringen og Arbeiderpartiet nå bruker studentene som en delvis saldering av det de kaller for fullfinansiering av reformen. Det tredje fundamentet, den tredje pilaren, er bygninger og vedlikehold, som er lite omtalt, spesielt vedlikeholdsbiten. Vi vet at det står dårlig til mange steder innenfor høyskoler og universiteter, og det er dårlig omtalt. Så det mangler en del på en tilfredsstillende fullfinansiering.

Helt til slutt må jeg tilbake til låneordningen for opppussing av skolebygg, som ved dette årets utløp vil omfatte utlån på 5 milliarder kr. Det har i budsjettsammenheng vært snakket mye om å styrke de frie inntektene for kommunene. Da er det viktig at Regjeringen også gjør noe med kommunelovens bestemmelser, slik at villige kommuner som låner penger til opprustning og tror at de kan vente i fem år med å betale avdrag, faktisk får lov til det. Og siden vi altså har et målepunkt og et beløp på 5 milliarder kr når året er omme, er det enkle regnestykket at hvis alle har lånt, er det snakk om 250 mill. kr i effekt, hvis man ikke gjør noe med kommuneloven som sørger for at kommuner som faktisk ikke skal betale avdrag til sin långiver, heller ikke må avsette de pengene i sin balanse, slik kommuneloven krever med hensyn til bestemmelser om gjeldshåndtering. Dette er altså ingen teknisk justering, som utdanningsstatsråden tidligere i svar på en replikk fra meg sa at det er, men dette er et fundamentalt viktig spørsmål for å sikre at kommunene ikke binder sine frie inntekter, slik de har påpekt i dette forhandlingsdokumentet etter at KS og Regjeringen har forhandlet tidligere i høst. Jeg håper dette blir ivaretatt.

Øystein Djupedal (SV): Jeg tar ordet av to grunner. Den ene er at jeg gjerne vil trekke forslag nr. 31, som er omdelt i salen. Bakgrunnen for at vi trekker det, er at det svaret statsråd Steensnæs gav på en utfordring, etter vår vurdering er tilfredsstillende. Det betyr at en vil komme tilbake til dette. Det er også begrunnelsen for at vi gjerne vil støtte forslag til VII i den trykte innstillingen, som er en del av forliket mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene. Begrunnelsen for dette er at vi ser for oss at et pilotanlegg som vil hindre utslipp på ca. 1 million CO2, kan bygges på Snøhvit. Forstod jeg Steensnæs rett, mente han at Snøhvit var et av de aktuelle stedene å bygge et slikt anlegg. Det øvrige som står i dette forslaget, er i tråd med det gassforliket som SV var med på sammen med Regjeringen, så det har vært den siste biten av dette forslaget som har vært problematisk for oss. Vi ønsker da å støtte dette.

Når jeg nå først har ordet, la meg også bare si som en liten oppsummering fra SVs ståsted at vi er svært usikre på hva framtiden vil bringe med denne regjeringen, som vingler videre. Denne debatten har vel med all mulig tydelighet vist at denne regjeringen ikke har noen spesielt fast kurs i sin politikk. Vi er usikre på hva dette betyr for de ulike saker som Stortinget skal behandle gjennom året. Det er vel fort å tenke, når man inngår et omfattende forlik for et budsjettår, at budsjettpartnerne ikke står spesielt fritt, selv om man i denne debatten har latt som om man står fritt. Det blir interessant å se om Arbeiderpartiet faktisk vil bruke den friheten som de påberoper seg å ha på tross av budsjettavtalen. Det kan bety at det fremdeles vil være mulig å lage politikk i tråd med det som Arbeiderpartiet og SV har felles, og at vi også sporadisk kan finne støtte hos Fremskrittspartiet, en politikk som gjorde at vi f.eks. var i stand til å få til en barnehageavtale, som var et veldig stort og viktig løft, og som innfridde valgløfter fra svært mange partier i denne salen. Men det gjenstår å se. Vi registrerer i grunnen bare at Regjeringen driver med en dobbeltkommunikasjon, som de gjerne må drive med for vårt vedkommende. Men det blir interessant å se hva Arbeiderpartiet faktisk gjør i tiden framover.

For øvrig var dette å betrakte som en stemmeforklaring fra SV, så da vil ikke jeg ta ordet mer til det.

Odd Roger Enoksen (Sp): I Aftenposten for i dag kan vi se at finansministeren jubler over muligheten for en rekordstor julehandel:

«Vi kommer til å få tidenes julehandel.»

Og videre:

«Det leser jeg ikke som økt materialisme, men som sysselsetting. Dette er jobber, sier Per-Kristian Foss med et bredt smil.»

Industrien har i det siste året vært gjennom en svært vanskelig tid, med tap av arbeidsplasser, utflagging og en sterkt økende arbeidsledighet. Betydelige deler av industrien sliter fortsatt, særlig gjelder dette fiskeindustrien, og til dels oppdrettsnæringen. Regjeringens bidrag for å hjelpe disse to næringene er en halvering av fiskeriavtalen, som vil gjøre det svært vanskelig å drive fiskeriene for neste år innenfor de rammene som Stortinget har satt, og utlysing av 50 nye oppdrettskonsesjoner i en situasjon hvor den næringen er i ferd med å få situasjonen under kontroll. Verkstedindustrien har fortsatt svært slunkne og til dels tomme ordrebøker. I denne situasjonen er det altså at finansministeren jubler for økt julehandel.

Det er to sider ved dette utsagnet fra finansministeren som jeg synes er verd å avlegge en liten visitt, for det første det moralsk forkastelige i å skulle oppfordre til å sette rekord i julehandel i et land som ikke preges av at de fleste av oss lider under mangel på materiell velstand. Det andre er de langsiktige virkningene av å kanalisere en stadig større del av arbeidsstyrken over i handelsnæringen og til et importbasert konsum. Dette er ikke godt nytt for eksportindustrien.

Finansministerens uttalelse kan heller ikke tolkes på noen annen måte enn at det faktisk er rom i norsk økonomi for å bruke mer penger nå. Det er det finansministeren oppfordrer til. Den muligheten burde finansministeren og Regjeringen ha brukt til å satse målbevisst på å styrke konkurranseevnen til norsk industri, f.eks. ved å gjøre det lettere å finansiere investeringer gjennom styrking av finansieringsordningene i SND, forbedre infrastruktur, styrke forskningen, gi mulighet til flere utviklingskontrakter, både offentlige og private – altså ikke oppfordre til økt konsum, verken i offentlig eller privat sektor, men til målbevisst satsing på framtidige arbeidsplasser. Men i stedet for en slik målbevisst satsing og en slik målbevisst industripolitikk opplever vi altså at finansministeren tar fram sitt bredeste smil ved utsiktene til rekordstor julehandel. De langsiktige konsekvensene av dette blir større oljeavhengighet, mer sentralisering og mindre eksportrettet næringsvirksomhet. Det er ikke godt nytt for landet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1–3, og dermed kan årets finansdebatt erklæres avsluttet.

Det vil bli ringt til votering.

Flere (fra salen): Det er en sak igjen.

Presidenten: Om forlatelse. Det var presidenten som ønsketenkte.