Stortinget - Møte torsdag den 8. desember 2022

Dato: 08.12.2022
President: Masud Gharahkhani

Søk

Innhold

Sak nr. 7 [15:58:22]

Interpellasjon fra representanten Marian Hussein til helse- og omsorgsministeren: «Ved behandling av forslag fra representanter fra Sosialistisk Venstreparti, jf. Dokument 8:43 S (2020–2021) om å sikre likeverdige og gode rehabiliteringstjenester i hele landet, uttalte komitémedlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti at det er «fortsatt betydelig avstand mellom faktisk behov og dimensjonering av rehabiliteringstilbudet». Medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet mente det var behov for «å sikre en reell opptrapping av rehabiliterings- og habiliteringstilbudet heller enn å sette ned et utvalg som skal utrede dette». Dette tydet på utålmodighet og vilje til rask handling. Arbeiderpartiet og Senterpartiet har vært i posisjon i over ett år og uten at det har skjedd noen opptrapping. Hva skjer, og når?»

Talere

Marian Hussein (SV) []: Når man er syk eller utsatt for skade, skal man ikke bare ha rett til livreddende akuttmedisinske tjenester. Man skal også få nødvendig hjelp til å kunne bli så frisk som mulig. Rehabilitering etter skade eller sykdom er avgjørende for hvilket liv den som er rammet, kan leve videre.

Sunnaasstiftelsen har som mange andre påpekt det paradoksale. Den norske helsetjenesten er blant verdens beste på akuttbehandling. Den spesialiserte rehabiliteringen i sykehus holder et svært høyt nivå, men overgangen mellom sykehus og kommune er vanskelig. Når pasientene skrives ut etter et langvarig og krevende sykehusopphold, overlates de i stor grad til seg selv, og kommunene har ofte for lite å tilby. Konsekvensene for de mange som står uten tilbud, er funksjonsfall, redusert livskvalitet og mindre deltakelse i samfunnslivet.

Det har en stor personlig kostnad for dem det gjelder, og deres nærmeste, og det koster samfunnet mer enn det burde. Det er også med på å opprettholde de økende klasseskillene i samfunnet.

Når akuttsykehuset har reddet pasientens liv, er det mye som skal læres på nytt fordi kroppen og hjernen ikke nødvendigvis virker slik den gjorde tidligere. Når livet er reddet, skal det også leves hjemme. Rehabilitering har dessverre hatt lav politisk prioritet de siste årene. Den siste stortingsmeldingen om rehabilitering kom for over 20 år siden. Det var St.meld. nr. 21 for 1998–1999. Der sto det:

«Rehabiliteringstilbodet er i dag i for stor grad prega av manglande planlegging og koordinering, uklare ansvarsforhold og for lite medverknad frå brukarane sjølve.»

For over 20 år siden var dette situasjonen. Det er dessverre fortsatt tilfellet 20 år senere. Vi har fått ytterligere dokumentasjon på at vi har en stor jobb å gjøre her. Konsulentselskapet KPMG har på oppdrag fra Helsedirektoratet evaluert den forrige regjeringens opptrappingsplan på habiliterings- og rehabiliteringsfeltet. Dette skjedde mellom 2017 og 2019. Blant konklusjonene er at feltet er preget av fragmentering både geografisk og aktørmessig, med svak styring og lederforankring.

Det er 21 aktører som organiserer mennesker som er avhengige av rehabilitering, eller jobber med å gi disse et slikt tilbud, som mener Norge nå trenger en rehabiliteringsreform. De ber om en rehabiliteringsmodell som tydeligere enn i dag gir nasjonale forløpsbeskrivelser og kliniske retningslinjer, og som presiserer når ulike aktører skal inn i pasientenes forløp, hvordan de skal koordinere innsatsen, og hvilken type faglig instans pasientene skal tilbys.

En reform må tydeliggjøre finansiering og hvilken bemanning som må til, slik at det er mulig for spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten å følge opp sitt ansvar. En må være klarere på organisering og ledelse av rehabiliteringstilbudet på ulike nivåer og vekslingene mellom dem og ikke minst sikre pasientene lovfestet rett til individuell og tverrfaglig vurdering av rehabiliteringsbehovet.

Fra SVs side har vi lenge hatt engasjement for styrking av rehabiliteringstjenester, bl.a. gjennom representantforslag for to år siden om å sikre likeverdige og gode rehabiliteringstjenester i hele landet. Arbeiderpartiet og Senterpartiet var da enige med oss, og vi hadde en felles virkelighetsforståelse i komitéinnstillingene. De sa også at det fortsatt var betydelig avstand mellom faktiske behov og dimensjonering av rehabiliteringstilbudet. Mens SV foreslo å nedsette et utvalg, ansvarlige som vi er, var Arbeiderpartiet og Senterpartiet mer utålmodige og handlingsrettede og sa: «det viktigste nå er å sikre en reell opptrapping av rehabiliterings- og habiliteringstilbudet».

Kjempebra, tenkte brukerorganisasjonene og fagmiljøene da de to partiene inntok regjeringskontorene. Nå kommer det raskere en reell opptrapping, for folk flest forventer det.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: For regjeringen er det å fremme god helse og mestring i befolkningen et av våre høyest prioriterte mål. Vi vil videreutvikle og styrke vår felles helsetjeneste og motvirke sosiale og økonomiske helseforskjeller. Vi må klare i større grad å skape et helsefremmende samfunn, forebygge sykdom og sikre en helsetjeneste som gir god hjelp, behandling og omsorg til befolkningen i hele landet. Vi må sikre en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste i årene framover. Habilitering, rehabilitering og mestring er en del av den kommende stortingsmeldingen som heter Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Den tar vi sikte på å legge fram før jul neste år.

Jeg vil også vise til at vi i 2022 ga Helsedirektoratet i oppdrag å følge opp evalueringen av opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering, som ble lagt fram av den forrige regjeringen, og til at vi i statsbudsjettet for 2023 har foreslått 5 mill. kr til arbeid innen rehabiliteringsformål.

Jeg mener det er viktig at alle som har behov for rehabilitering, får et faglig godt tilbud som er tilpasset behovet til hver enkelt. Det gjelder uavhengig av hvor i landet man bor. I regjeringsplattformen er vi tydelige på at vi særlig ønsker å styrke kommunalt arbeidsrettet rehabiliterings- og habiliteringstilbud og hverdagsrehabilitering, men også å utrede en tydeligere organisering og ledelse av rehabiliteringstilbudet på ulike nivå. Det er en av de klare tilbakemeldingene fra evalueringen og KPMGs rapport. Dette er arbeid vi vil følge opp gjennom Nasjonal helse- og samhandlingsplan.

Vår historiske satsing i statsbudsjettet på å videreutvikle og styrke fastlegeordningen er også viktig for å fremme gode rehabiliteringsforløp. Det inkluderer å styrke kommunalt arbeidsrettet rehabiliterings- og habiliteringstilbud. Det arbeidet er vi i gang med, men vi er på langt nær i mål. Som dere er kjent med, vil vi i april også få en tilrådning fra ekspertutvalget som gjennomgår fastlegeordningen. Veien videre også på dette området vil være tema i Nasjonal helse- og samhandlingsplan.

Jeg vil takke interpellanten for å rette oppmerksomheten mot et viktig område som ofte ikke får nok oppmerksomhet i helsedebatten. Det å hente ut ressursene i den enkelte etter sykdom og skade, er et kjempeviktig arbeid framover. Mange av disse pasientene vil måtte få sitt tilbud i skjæringspunktet mellom spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Derfor skal vi vie dette grundig oppmerksomhet i den nasjonale helse- og samhandlingsplanen som kommer neste høst.

Marian Hussein (SV) []: Vi vil, vi vil, men får det ikke til. Vi får det ikke til verken på nasjonalt nivå eller ute i kommunene, og vi må være ærlige nok til å erkjenne at når det gjelder rehabilitering, har ikke pasientene det siste året merket vesentlig forskjell på om regjeringen hadde vært blå-blå eller rød-grønn, for her er det stor avstand mellom den uttalte viljen og den praktiske handlingen.

Når statsråden sier at dette kommer det mer av i Nasjonal helse- og samhandlingsplan, er jeg usikker på om de nødvendige løsningene kommer til å være der. I dag er det slik at vi lever i et klassedelt samfunn der de som ikke har riktig utdanning, riktig inntekt, eller som ikke har riktig sykdom, heller ikke nødvendigvis får riktig oppfølging. Vi har et tilbud som bestemmes ut fra hvor man bor, og hvilken sykdom man har – hvis det i det hele tatt skjer en reell oppfølging.

Kreftforeningens pasientforløpsundersøkelse gir oss et godt innblikk i stoda. Undersøkelsen som ble gjennomført blant 690 kreftpasienter i deres eget brukerpanel, viste at kun én av tre opplyste at de mener å ha fått et godt nok rehabiliteringstilbud. Hele tre av fem opplyste at ingen i helsetjenestene har spurt dem om deres behov for rehabilitering. I den grad det har blitt gjort, er det hovedsakelig i spesialisthelsetjenesten. Kun 15 pst. svarte at de i svært stor eller stor grad mener at de har fått tilstrekkelig med informasjon om rehabilitering.

Dette er deprimerende tall, og de er nok representative for hele feltet. Samfunnet bruker store summer på operasjoner og sykehusbehandling, men svikter når det gjelder oppfølging og hjelp i etterkant. Vi vet at god rehabilitering gir betydelig samfunnsgevinst gjennom økt yrkesdeltakelse og redusert behov for helse- og omsorgstjenester, og ikke minst godt liv.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Jeg mener det er viktig at alle som har behov for rehabilitering, får et faglig godt tilbud som er tilpasset den enkelte. I regjeringsplattformen tar vi både evalueringen som har vært av opptrappingsplanen, og forvaltningsrevisjonen om rehabilitering i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten som Riksrevisjonen har gjennomført, på alvor.

Vi tar tak i det som blir beskrevet som den største utfordringen, nemlig at det er uklare styrings- og ansvarsforhold. Det er vi innstilt på å følge opp i Nasjonal helse- og samhandlingsplan.

Jeg deler beskrivelsen til representanten Hussein om at det er mye som bør forbedres, men jeg vil understreke at det er en god faglig utvikling blant en del veldig dyktige aktører på rehabiliteringsfeltet. Det er gode rehabiliteringsinstitusjoner som samarbeider godt med både spesialisthelsetjenesten og den kommunale helsetjenesten. Poenget må være at vi får disse aktørene til å jobbe bedre sammen, og da trengs det et tydeligere ledelse- og ansvarsforhold som alle vet om og har samme forhold til.

Så må jeg si at jeg hadde sett fram til en debatt hvor SV også kom noen forslag til forbedringer. Det er en debatt jeg imøteser. Vi har i fellesskap nettopp gjort opp et budsjett med klare prioriteringer av å styrke de grunnleggende helsetjenestene gjennom en økning til både sykehusene, kommunene og fastlegeordningen. Rehabiliteringsfeltet er også gjenstand for en rivende utvikling med økt bruk av teknologi. Det vi må bli bedre på, er å samordne disse tjenestene, slik at særlig den arbeidsrettede rehabiliteringen kan komme til nytte for folk som ønsker å bidra, leve aktive liv og mestre hverdagen sin.

Mange blir aldri helt friske og kommer aldri helt tilbake til den funksjonen de hadde før sykdom og skade, men de kan leve et godt liv for det, være aktive og oppleve mestring. Da er både frisklivssentralene og andre lærings- og mestringstilbud i kommunene viktige aktører, i tillegg til lærings- og mestringstilbudene i sykehusene våre.

Tove Elise Madland (A) []: Å rehabilitere er noko av det finaste som finst. Å sjå menneske mobilisere krefter til å vinne att tapte funksjonar er gode augeblikk i arbeidskvardagen til ein helsearbeidar. Å sjå kva meistring betyr for eit menneske der helsepersonell tidlegare har måtta gå inn og kompensere, skaper gode og verdifulle augeblikk.

Å rehabilitere er å meistre – meistre å trene opp igjen tapt funksjonsnivå på grunn av sjukdom og skade. At regjeringa har som mål å fremje god helse og meistring, er heilt i tråd med opplevinga av god livskvalitet. Å rehabilitere motverkar sosiale og økonomiske helseforskjellar.

Å rehabilitere og å habilitere er to omgrep frå same område som heng saman. Difor satsar regjeringa sterkt på både kvardagsrehabilitering og rehabilitering knytt til arbeid og helse. Dette handlar òg om å meistre kvardagen sin. Det er trygt å vite at regjeringa har store ambisjonar på dette feltet. Særleg vil eg trekkje fram at regjeringa vil styrkje kommunalt retta rehabiliterings- og habiliteringstilbod og rettleiing frå spesialisthelsetenesta til kommunane. Dette arbeidet er regjeringa alt i gang med i Nasjonal helse- og samhandlingsplan. Fellesskapets helse- og omsorgsteneste skal vere tilgjengeleg for alle, uansett kvar ein bur, og kven ein er.

Jo tidlegare ein startar med rehabilitering, jo betre og meir effektivt er det, for det er heilt avgjerande å kunne sikre gode pasientforløp, saumlause tenester og ei god samhandling mellom første- og andrelinjetenesta. Å sjå pasienten og tilpasse rehabiliteringsforløpet til den enkelte er avgjerande for å lukkast. Difor er det viktig å ha gode og likeverdige tenester i heile landet.

Ved å styrkje kommuneøkonomien kan ein skape gode tenester der folk bur, og på den måten kan kommunane i landet byggje opp gode fagmiljø der fast tilsette kan jobbe tverrfagleg og sikre pasienten god fagleg oppfølging. Alt dette sikrar regjeringa i årets statsbudsjett og i Nasjonal helse- og samhandlingsplan, som kjem. Dette vil vere eit tydeleg rammeverk og gjere at ein fokuserer på dette viktige arbeidet, som sikrar den enkelte gode moglegheiter til å leve eit godt og sjølvstendig liv.

Erlend Svardal Bøe (H) []: Først vil jeg rette en takk til interpellanten som løfter denne saken i Stortinget.

Høyre vil styrke habiliterings- og rehabiliteringsområdet. Det handler om å legge bedre til rette for at pasienter og brukere kan trene opp og vedlikeholde ferdigheter og evnen til å mestre livet. Solberg-regjeringen tok flere grep for å løfte dette området, bl.a. ble det innført fritt behandlingsvalg for habilitering og rehabilitering, sånn at pasientene fikk raskere hjelp og et større mangfold i tilbudet. Dessverre blir den ordningen avviklet i dag. Men Solberg-regjeringen la også fram en opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering, som strakk seg fra 2017 til 2019.

Evalueringen av Solberg-regjeringens opptrappingsplan viser at den hadde god effekt. Blant annet har flere kommuner fått på plass egne planer for habilitering og rehabilitering. Det er viktig fordi mye av habiliteringen og rehabiliteringen skjer ute i kommunehelsetjenesten, og det er viktig at kommunene jobber systematisk med dette området. Men evalueringen viser også at det er flere forbedringspunkter. Det er fortsatt for stor forskjell i tilbudet mellom kommunene og forskjell i ansvarsfordelingen mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det må tydeliggjøres bedre.

En rekke organisasjoner har fremmet krav om at forbedringspunktene i evalueringen må følges opp, og at det må gjøres mer for å løfte habiliterings- og rehabiliteringsområdet. Det er Høyre enig i, og det er også grunnen til at Høyre i forbindelse med statsbudsjettet for 2023 har fremmet forslag om at regjeringen skal vurdere behovet for en habiliterings- og rehabiliteringsreform, som bidrar til å bedre tilbudet i og samhandlingen mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Høyre vil bidra til at flere skal kunne mestre livet, og at flere skal kunne komme raskere tilbake ikke bare til hverdagen, men også til arbeidshverdagen. Forslaget som Høyre har fremmet, har foreløpig ikke flertall. Om det er sånn at SV vil gjøre noe på dette området – som jeg oppfatter at SV vil når en fremmer en egen interpellasjon om habilitering og rehabilitering i Stortinget – forventer jeg og håper virkelig at SV bidrar til flertall for det forslaget som er fremmet, og som også er i tråd med SVs interpellasjon her i dag, sånn at en faktisk kan komme i gang med vurdering av behovet for en habiliterings- og rehabiliteringsreform.

Helt til slutt: Representanten fra SV sa at dette handler om å ville. Vi i Høyre vil, vi vil, og vi kan få det til om SV støtter forslaget som er fremmet av Høyre, sånn at en faktisk kommer i gang med prosessen og vurderer en habiliterings- og rehabiliteringsreform.

Hans Inge Myrvold (Sp) []: Til innleiing vil eg òg takka representanten Hussein for å fokusera på eit viktig tema. Som representanten òg la vekt på i innleiingsinnlegget sitt, var Senterpartiet særleg oppteke av å sikra likeverdige og gode rehabiliteringstenester i heile landet gjennom den nemnde behandlinga av representantforslag tilbake i 2021.

Like viktig vert det no for oss på Stortinget å bidra til ei kunnskapstilnærming som sikrar fagleg utvikling og ikkje minst korleis ein skal nytta helsefagleg spisskompetanse på best mogleg måte. Det er akkurat denne kursen regjeringa har lagt, og det kviler sjølvsagt eit stort ansvar på regjeringa. Men ein har lagt kursen gjennom Nasjonal helse- og samhandlingsplan – ikkje ein nasjonal helse- og sjukehusplan, som den føregåande regjeringa la vekt på.

Det er ingen tvil om at det er eit uforløyst potensial i betre samhandling mellom kommunar og spesialisthelsetenestene – for rehabilitering og habilitering, men òg for andre typar behandling og oppfølging. Helsetenestene våre kan ikkje vera baserte på silotenking. Som helseministeren har framført her frå talarstolen, vil den nemnde meldinga koma til Stortinget allereie innan eit år – gjennom den kursen som regjeringa allereie danna med Hurdalserklæringa. Eg ser fram til det vidare arbeidet med det viktige temaet som rehabilitering og habilitering er.

Til slutt vil eg berre peika på at prioriteringar ofte skjer gjennom økonomiske løyvingar, og det vil vera naturleg at òg SV bidrege til det gjennom dei reelle budsjettforhandlingane på Stortinget. I det fellesskapet kan me òg prioritera dette opp og fram når det gjeld korleis me skal rigga helsetenestene framover.

Bård Hoksrud (FrP) []: Jeg er veldig glad for at interpellanten løfter denne debatten, for det er definitivt en viktig debatt som betyr utrolig mye for veldig mange mennesker. Men det er litt påfallende at i neste uke kommer den samme representanten til å stemme imot et forslag som nettopp sier at Stortinget ber regjeringen vurdere behovet for en habiliterings- og rehabiliteringsreform som bidrar til å bedre tilbudet i og samhandling mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, og at Stortinget ber regjeringen komme tilbake på egnet måte.

Dette stemmer altså SV imot i neste uke. Da kan man jo begynne å stille litt spørsmål om hvor reelt ønsket egentlig er her. Eller: Jeg tror ønsket er der, men hvor reell er egentlig viljen til å prioritere det nok opp?

Jeg synes det er knallbra at vi er gode, at vi gjør framskritt, og at vi sørger for både medisiner og behandling som gjør at folk overlever ting man kanskje ikke gjorde før. Man trenger behandling, man trenger hjelp, og man trenger rehabilitering for å komme tilbake raskest mulig. Jeg mener at det gjøres masse bra i mange kommuner og i spesialisthelsetjenesten, men jeg ser også at en del kommuner kunne gjort enda mer. Hvis man hadde gjort enda mer og vært i en tidlig fase, ville det sannsynligvis bli billigere for kommunen, eller for spesialisthelsetjenesten. Ikke minst ville livskvaliteten for den enkelte bli mye bedre, og det er jo det aller, aller viktigste her, nemlig kvaliteten for den enkelte.

Så er det litt spesielt – og det gjelder forrige sak vi diskuterte: Noe av det som kom inn i fritt behandlingsvalg, var bl.a. rehabilitering for MS- og Parkinson-pasienter, og da er det veldig rart at det nå blir borte. Da blir det viktig å sørge for at det tilbudet kommer til å bli videreført, og at man forhåpentligvis også kan sørge for et enda bedre tilbud. I Fremskrittspartiet, i hvert fall, er vi veldig tydelige på at vi ønsker å øke rehabiliteringskapasiteten, for det er viktig å se på hvordan man kan klare å få en enda bedre kapasitet på dette viktige området. Som sagt tror jeg det egentlig er store besparelser for samfunnet og ikke minst en kraftig forbedring i livskvaliteten for den enkelte, og det bør kanskje være noe av det aller viktigste.

Vi må satse på forebygging og tidlig innsats. Det er viktig at legene skal informere om mulighetene for rehabilitering og hvor man kan få det, og vi må også etablere forebyggende tiltak for senskader, f.eks. ved alvorlige diagnoser som kreft. Man ser altså at mange pasienter føler at det fortsatt er en stor utfordring, og vi er nødt til å ta tak i det.

Så mener vi i Fremskrittspartiet at man bør vurdere nasjonale tilbud for oppfølging av enkelte pasientgrupper, som f.eks. ALS, og kanskje også koronapasienter. Vi ser at det er en del grupper som kanskje hadde hatt god hjelp av å ha et nasjonalt tilbud, i tillegg til det veldig gode arbeidet som gjøres mange steder – et arbeid som vi er nødt til å legge enda mer innsats inn i, også for å se hvordan vi kan bli enda bedre på samhandling og gi enda bedre tilbud til pasientene. Det er det aller viktigste.

Jeg vil allikevel legge all godvilje til – at interpellanten virkelig mener dette. Det var litt rart da jeg så hva som egentlig kom i budsjettet, og at man stemmer imot et sånt forslag, som egentlig er helt ufarlig, men som vil sørge for at man setter dette enda høyere på dagsordenen og faktisk prøver å gjøre noe med det.

Alfred Jens Bjørlo (V) []: I går publiserte den nye politiske nettstaden Altinget ein kommentarartikkel med overskrifta: «Hvorfor er folkehelse så usexy?» Det handla om kvifor grunnleggjande enkle tiltak for betre folkehelse så sjeldan tek spranget frå å bli omtalt i varme ordelag i eit partiprogram til faktisk å bli prioritert i eit statsbudsjett, i eit kommunebudsjett eller i og for seg i eit budsjettforlik, som representanten Husseins parti nettopp har vore med på å inngå.

Dette er eit veldig godt spørsmål som eg trur alle parti, inkludert mitt parti, skal ta til seg. Det gjeld også det temaet som representanten Hussein prisverdig tek opp i dag, habilitering og rehabilitering, som i praksis er ein del av folkehelseomgrepet. Dette handlar om å hjelpe folk til å få grunnleggjande god kvardagshelse på plass att.

Venstre har hatt eit engasjement for dette temaet i mange år. Vi var m.a. pådrivarar for å lovfeste kravet om ergoterapitenester i kommunane, som kom for nokre år sidan. Det var ei reform som Venstre gjekk i bresjen for, og vi er veldig glade for at det kom på plass. I dag er det over 300 kommunar som har tilsett ergoterapeut som følgje av den satsinga.

I førre regjering var vi også med på å vedta ein rehabiliteringsplan, ein opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering, for å bidra til at kommunane blir sette i stand til å gje eit godt rehabiliteringstilbod til innbyggjarane, og at kommunane over tid overtek fleire rehabiliteringsoppgåver frå spesialisthelsetenesta. Det er ein del av nøkkelen her.

Det er nok rett som representanten Hussein var inne på, at ein ikkje ser den store forskjellen i kvardagsrehabiliteringa etter regjeringsskiftet. Ein viktig del av årsaka til det er nettopp at mykje av dette arbeidet blir gjort og må gjerast ute i kommunane. Då treng vi «trøkk» på dette i kommunane, vi treng i og for seg òg sterke kommunar med sterke fagmiljø for å gjere dette, sjølv om vi ikkje skal ta den debatten vidare akkurat her no i dag.

Men uansett er rolla til kommunane og lokalsamfunna og den lokale mobiliseringskrafta i å byggje gode tilbod på dette området kolossalt viktig. Vi må ha god kvardagsrehabilitering og gode tilbod i kommunane, og vi må sjølvsagt ha gode, spesialiserte tilbod på habilitering og rehabilitering i tillegg. Nokre pasientar vil greie seg med dei enkle tiltaka, mens andre vil ha behov for eit breitt spekter av til dels fagleg krevjande oppfølging. Den komplekse og spesialiserte rehabiliteringa må framleis vere spesialisthelsetenesta sitt ansvar.

Som fleire andre talarar òg har vore inne på, er det ein lagnadens ironi at denne interpellasjonen kjem rett etter debatten om fritt behandlingsval, der det no går mot at eit fleirtal, som SV er ein del av, i dag fjernar den utvida moglegheita som låg i fritt behandlingsval for at folk skal få moglegheit til å få god rehabilitering på velrenommerte behandlingsstader, også dersom desse stadene skulle vere så uheldige, med dagens politiske regime, å vere drivne av private.

Vi er alle einige om at vi må få på plass likeverdige og gode rehabiliteringstilbod i heile landet. For Venstres del meiner vi at vi får det med eit mangfald av offentlege, ideelle og private tenestetilbydarar, der heilskapen i det sjølvsagt blir betalt av det offentlege, slik at alle får del av det på lik line.

Temaet er ekstremt viktig. Rolla til kommunane er avgjerande, men vi må òg ha samanheng mellom ord og handling. Vi må få alle gode krefter med, og difor må vi ikkje miste den krafta som ligg i at vi har eit mangfald også av private og ideelle aktørar som bidreg til å gje gode habiliterings- og rehabiliteringstilbod rundt om i landet. Dette er ikkje velferdsprofitørar, dette er velferdstilbydarar som er med på å hjelpe folk raskare tilbake til kvardagen.

Uansett vil eg takke representanten for eit godt initiativ og for at eit viktig tema blei sett på dagsordenen.

Kristoffer Robin Haug (MDG) []: Først vil jeg takke interpellanten Hussein for å løfte en veldig viktig problemstilling.

Det går en grønn tråd gjennom all grønn politikk som baserer seg på visdommen i føre-var-prinsippet, nemlig at det er betydelig bedre å forhindre og forebygge et problem enn å måtte rydde opp i etterkant. I helsepolitikken tar dette form av at vi mener det bør investeres betydelig mer i og satses mye mer på forebygging, habilitering og rehabilitering. Hvordan er det stilt i dag? Jo, i dag er det så store forskjeller i rehabiliteringstilbudet, både fra sykehus til sykehus og fra kommune til kommune, at man kan hevde at rehabilitering er helsevesenets postkodelotteri.

Hvorfor er rehabilitering viktig? Jo, skal vi virkelig akseptere at et menneske med hjerneslag skal få redusert taleevne når det er mulig å få logopedhjelp? Skal vi virkelig akseptere at en trafikkskadet må tilbringe resten av livet i rullestol når man har muligheten til gjenopptrening?

Internasjonale fagmiljøer sier at minst en av tre personer i verden vil få behov for rehabilitering etter skade eller sykdom. Helseministeren har i debatten i dag etterlyst forslag. Vi i De Grønne har forslag. Vi trenger en reform. Det bør utarbeides en nasjonal plan for habilitering og rehabilitering, og vi vet mye om hvordan denne planen burde se ut i praksis, for dette diskuterte vi også i Stortingets forrige periode. Der var vi bl.a. med på å stemme for et par forslag, som jeg siterer her:

«Stortinget ber regjeringen sikre en opptrapping av rehabiliterings- og habiliteringstilbudet, basert på Helsedirektoratets evaluering av Opptrappingsplan for habilitering og rehabilitering 2017–2019, og legge dette fram for Stortinget på egnet vis.»

Og:

«Stortinget ber regjeringen iverksette tiltak for å redusere de geografiske forskjellene innen habilitering og rehabilitering.»

Vi var ikke alene om å stemme for dette forslaget, og sammen med oss sto ikke bare SV og Rødt, men også Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Jeg vil gjerne misbruke et gammelt uttrykk og si at tale er sølv, men handling er gull. Vi er gjerne med på å gjennomføre en sånn reform sammen med regjeringen hvis regjeringen tar initiativ til det, men dette har vi ikke tid til å vente lenge på, og vi synes regjeringen er altfor sendrektig med å følge opp sine noe lovende ambisjoner. Så her er det bare å sette i gang.

Olaug Vervik Bollestad (KrF) []: Jeg vil også takke interpellanten for en utrolig viktig sak. Det er ikke så mange her, men det er ingen partier i denne salen som kan slå seg på brystet når det gjelder rehabiliterings- og habiliteringsarbeidet.

I 1987 begynte jeg å jobbe på sykehuset i Stavanger, og det var den samme diskusjonen i 1987. Vi har ikke prioritert. Det vi investerer i akuttbehandling eller i operativ behandling, får vi mest igjen for hvis vi har et tilbud i den andre enden som også handler om rehabilitering og habilitering for dem det gjelder, for dette handler om helheten i en behandling. Jeg vil gå så langt som å si at behandlingen ikke er ferdig før en har fått et godt rehabiliteringstilbud som gjør at vi finner ut hvor mye evne som er igjen til gjøre den jobben, den tjenesten eller den oppgaven en er i stand til å gjøre selv. Én ting er hva det koster samfunnet hvis en ikke får brukt høyrearmen sin, som en har brukt hele livet, men det handler også om verdighet for pasientene, at de kan få ta i bruk den delen av kroppen som de faktisk er i stand til å bruke.

Noen sykdommer og noen ulykker er så spesielle at det ikke er frivillighetssentralen, frisklivssentralen eller det lokale helsevesenet som kan være med på å bidra. Dette gjelder så få i landet, slik at noen ganger må den rehabiliteringen og den habiliteringen være på et nasjonalt nivå, for vi skal ha nok kvantitet i nevene for å gi god kvalitet til de pasientene det gjelder. Men det er mange andre tilbud som det går an å få hos den lokale fysioterapeuten, og som kan gjøres i fellesskap med andre.

En tydelig illustrasjon på det var da jeg selv var i Bergen på mandag, som jeg også valgte å fortelle om i den forrige saken. Det var en liten gutt på tre og et halvt år som gjorde et usigelig inntrykk på meg. Denne gutten har en genfeil som gjør at han må jobbe med alt fra å gå til å bruke balansen sin. Han har fått være på Barnas Fysioterapisenter i Bergen flere ganger, tre uker om gangen. Da jeg møtte ham, gikk han, og han gikk på ubalanse på ulike typer underlag. Denne gutten vil ikke alltid være tre og et halvt år. Hvis han ikke hadde lært å gå og ble 50 år, eller 20 år, og 190 cm høy, hadde det krevd mye av dem rundt ham – hvis potensialet hans hadde vært å gå og han ikke fikk lære å gå. Det ville kreve mye ressurser, men ikke minst en verdighet for den det gjelder.

Derfor er jeg utrolig takknemlig for det interpellanten tar opp, og jeg er opptatt av at vi i fellesskap ikke skyter på at ting ikke er gjort, og at det burde vi ha gjort, og det burde dere gjort i budsjettet osv. Jeg skulle ønske at denne saken var en så viktig del av norsk helsevesen at vi hadde evnet å gjøre noe – over tid – i fellesskap, for nå har vi snakket om dette lenge. Jeg er en godt voksen dame, så jeg begynte i sykehuset i 1987. Da diskuterte vi dette, og vi er ennå ikke i mål, og det betyr at vi har et langt arbeid foran oss. Men jeg mener at interpellanten har løftet en problemstilling som jeg tror det er mulighet for å få til en bred enighet om, for det å utnytte helseressursene på best mulig måte er en så viktig sak.

Kari-Anne Jønnes (H) []: Takk til representanten, som løfter et viktig tema som fortjener mer oppmerksomhet. Rehabilitering er viktig for den enkelte pasient, og det er viktig for samfunnet. Skal vi nå målet om at flest mulig skal leve et aktivt og godt liv, må vi ha et mangfoldig og variert tilbud innen rehabilitering.

Solberg-regjeringen la fram opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering. Evalueringen av opptrappingsplanen viser at det er forbedringspotensial, men den viser også at planen har hatt god effekt på flere områder.

Da Solberg-regjeringen innførte fritt behandlingsvalg for habilitering og rehabilitering, åpnet det døren til en helt ny verden for mange, f.eks. mennesker med epilepsi. Nå kunne de velge et rehabiliteringstilbud på Røysumtunet i Gran på Hadeland. Den ideelle helseinstitusjonen Røysumtunet på Hadeland yter høyspesialisert rehabilitering til epilepsipasienter med kompleks og alvorlig epilepsi gjennom ytelsesavtaler med alle fire regionale helseforetak. Tilsvarende rehabiliteringstjenester tilbys ikke andre steder. Pasientene henvises i hovedsak direkte fra sykehus med nevrologisk avdeling, og en mindre andel mottas etter henvisning fra primærlege og etter rettighetsvurdering fra regional koordinerende enhet. På tross av økt kapasitet gjennom fritt behandlingsvalg er ventelistene økende.

Venstresidens avvikling av fritt behandlingsvalg rammer epilepsipasienter. Det medfører en direkte reduksjon i det spesialiserte rehabiliteringstilbudet til pasienter med alvorlig epilepsi. Jeg lurer på hvordan statsråden vil sikre at det faktiske rehabiliteringsbehovet dekkes for denne pasientgruppen. De få plassene som eksisterer, avvikles altså fra nyttår, og ingen andre institusjoner har det tilbudet.

Vi må huske at rehabilitering er bra for den enkelte og god samfunnsøkonomi, også når rehabiliteringen ikke medfører at pasienten kan bidra i arbeidslivet. De fleste pasientene som får rehabilitering på Røysumtunet, har sterk epilepsi og komplekse utfordringer, og de vil ikke kunne bidra i arbeidslivet, men vi som samfunn kan bidra til at de får et bedre og mer selvstendig liv. Et rehabiliteringsopphold på Røysumtunet i halvåret bidrar for mange til at de klarer seg store deler av døgnet selv og derfor ikke trenger heldøgns omsorg. Det er god samfunnsøkonomi.

Det er også god samfunnsøkonomi når rehabilitering kan bidra til mindre skader, riktig og kanskje redusert medisinbruk og et mer aktivt liv for den enkelte pasient, noe som bidrar til å forebygge andre helseplager.

I en kronikk i Dagsavisen skriver LHL, FFO og Hjernerådet om dagens situasjon og peker på at det er store forskjeller i tilbudet mellom sykehus og mellom kommuner. Dette gjelder på mange områder og er en klar utfordring. Derfor har fritt behandlingsvalg vært så viktig, også for muligheten til å velge riktig rehabilitering.

For mennesker med epilepsi er det altså nå sånn at det eneste rehabiliteringstilbudet forsvinner. Tilbudet på Røysumtunet er noe helt annet enn det de har på Spesialsykehuset for epilepsi i Sandvika, og det er en stor hjelp for pasienter og også for pårørende. Jeg skulle ønske statsråden kunne bidra til at tilbudet på Røysumtunet opprettholdes gjennom utvidede avtaler med helseforetakene. Det er ikke greit at en gruppe mennesker med alvorlig epilepsi står helt uten rehabiliteringstilbud fra nyttår. I den grad det har noe å bety: God rehabilitering er god samfunnsøkonomi, og det er stor forskjell på heldøgns omsorg hele året og deler av året. Men viktigst av alt: Mennesker med epilepsi fortjener god behandling, god rehabilitering og respekt, akkurat som alle andre.

Marian Hussein (SV) []: Det har vært et godt ordskifte. Jeg vet at veldig mange av dem som har holdt innlegg, også har vært her, og så takker jeg også statsråden for gode svar.

Det har blitt snakket veldig mye om hvordan SV også kan bidra til å løfte fram forslag. I mitt første innlegg refererte jeg til representantforslaget som SV leverte for to år siden, om å sikre likeverdige og gode rehabiliteringstjenester i hele landet. Vi foreslo den gangen å nedsette et utvalg som også skulle se på rehabiliteringsområdet. Forslaget om å sette ned et utvalg er fortsatt ønsket av rehabiliteringsaktørene, noe de har gjentatt i Dagsavisen denne uken. Den gangen mente Arbeiderpartiet og Senterpartiet at det viktigste ikke var å sette ned et utvalg, men å sikre en reell opptrapping av rehabiliterings- og habiliteringstilbudet, og da tenkte brukerorganisasjonene at dette var bra, at da ville de to partiene sette i gang når de inntok regjeringskontorene. Nå må de vel vente litt til, fram til regjeringen har lagt fram sin nasjonale samhandlingsplan, men det høres heller ikke ut som en reell opptrapping.

Det er veldig koselig at høyresiden frir til SV med sine forslag til budsjett i denne sal. Men jeg må minne om at for veldig mange mennesker som trenger rehabiliterings- og habiliteringstjenester, og som har behov for økonomisk sikkerhet, høres også høyresidens budsjettforslag – som kutter gjennom ABE-reformen, og som gjeninnfører karensåret for mennesker som er utenfor arbeidslivet – ut som en totalt sett dårlig pakke.

Arbeidsrettet rehabilitering og det å satse på rehabilitering handler om å leve hele livet og å leve et godt liv, ikke bare overleve. Rehabiliteringsfeltet har nå strukket ut en hånd. Vi har debattert det, og nå håper jeg at vi får mer handlingsrettet samarbeid. Jeg håper at helseminister Kjerkol bruker det neste året på faktisk å komme med de reelle opptrappingene som vi trenger, hvis vi ikke får et utvalg.

Statsråd Ingvild Kjerkol []: Om vi ikke får et utvalg, vil vi ha opptrapping – jeg synes det er friskt med forhandlinger fra talerstolen, men jeg setter utrolig stor pris på representanten Husseins engasjement for alle pasientene i Norge.

Det som er positivt på rehabiliteringsfeltet, eller det jeg vil si er en positiv utvikling for alle typer pasientbehandling, er at vi holder på å forlate det litt gammeldagse synet om at man skal hvile seg klar for behandling, enten det er etter skade eller sykdom, og at man skal hvile seg frisk igjen etter behandlingen. Det er i større og større grad et forlatt tankegods. Vi ser at trening og rehabilitering, og også det som man nå, etter hvert, benevner som prehabilitering, er viktigere og viktigere for å være mottakelig for og ha nytte av ulike behandlingsmetoder. Jo mer integrert vi klarer å få pasientens aktivitet, selvrespekt og egenaktivitet, og jo mer vi klarer å få utløst dette, jo bedre henger pasientforløpet sammen, og jo bedre blir pasienten i stand til å mestre eget liv og kunne fortsette livet sitt med de funksjonene pasienten har. Det vil være viktig for veldig, veldig mange.

Det er flere som har hatt ordet i debatten som også har dratt noen paralleller til forrige debatt, om fritt behandlingsvalg. Vi har en god del institusjoner, både private og ideelle, som leverer god spesialisert rehabilitering, og målet til regjeringen er at de skal få en god forutsigbarhet gjennom avtaler, sånn at de kan opprettholde kvalitet og drive sine tilbud med god faglig utvikling.

Røysumtunet ble nevnt av representanten Jønnes. Det er en institusjon som har avtale med alle de fire helseforetakene, og det tror jeg er nødvendig for å ha god forutsigbarhet og oppnå god faglighet. I mitt hjemområde har vi rehabiliteringsinstitusjonen Kastvollen, som gir spesialisert rehabilitering for nevrologiske sykdommer og nevromuskulære sykdommer. Vi trenger alle disse kapasitetene.

Det er også gledelig for meg å kunne fortelle at Barnas Fysioterapisenter, som det har vært en del oppmerksomhet omkring, har inngått en avtale med Helse Vest og er klar til å drive fra 1. januar og være i posisjon for framtidige utlysninger. De gjør en veldig viktig jobb for disse barna, som trenger å mestre livet og få god opptrening. Så det er også en god nyhet i dag.

Presidenten []: Då var siste ord i interpellasjonsdebatten, sak nr. 7, sagt.