Stortinget - Møte mandag den 17. juni 2019

Dato: 17.06.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 379 S (2018–2019), jf. Dokument 8:129 S (2018–2019))

Innhold

Sak nr. 10 [16:22:54]

Innstilling fra utdannings- og forskningskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Martin Henriksen, Jorodd Asphjell, Torstein Tvedt Solberg, Nina Sandberg, Hadia Tajik, Arild Grande, Eigil Knutsen, Siri Gåsemyr Staalesen og Jonas Gahr Støre om en bred kompetansereform for arbeidslivet (Innst. 379 S (2018–2019), jf. Dokument 8:129 S (2018–2019))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Mathilde Tybring-Gjedde (H) [] (ordfører for saken): Den siste kompetansereformen vi hadde i Norge, var en stortingsmelding i 1997. Da begynte jeg på skolen, og det har skjedd en hel del ting siden den gang. Kunnskap, teknologi og arbeidsliv forandres i et stadig raskere tempo. Det gjør at vi må endre måten vi jobber på, og mange må lære noe nytt flere ganger i livet.

Tidligere var utdanning billetten til en klassereise, framover trenger vi et klippekort. Jeg er derfor veldig glad for at regjeringen er i gang med å lage en bred kompetansereform, i tett samarbeid med utdanningsinstitusjonene og partene i arbeidslivet, og at man har tatt veldig mange grep de siste årene for å revitalisere kompetansepolitikken, særlig for de gruppene som vi vet i størst grad opplever samfunnsendringene på kroppen. Det handler i bunn og grunn om en bærebjelke i samfunnet vårt – at vi har høy tillit, som er avhengig av at folk føler at de kan bidra, og at de har kompetanse som folk trenger. Det er et individuelt ansvar, men det er også et samfunnsansvar å sikre at mennesker ikke går ut på dato.

Regjeringen og Høyre har vært veldig tydelige på at det særlig er fire utfordringer vi må løse. Vi må sikre et bedre tilbud av korte, fleksible, skreddersydde studieprogram som folk kan gjennomføre mens de står i jobb, mens de har boliglån, full jobb og et familieliv. Da må vi rigge om UH-sektoren og fagskolene. Bransjeprogrammet, som regjeringen har tatt initiativ til i år, tror jeg kan være en veldig god modell for det framover, og jeg gleder meg til å høste erfaringer fra den.

Vi må for det andre sikre at flere arbeidsgivere investerer i kompetansen til sine ansatte, f.eks. gjennom ulike støtteordninger. Vi må også sikre at den enkelte har mulighet og motivasjon til å ta mer opplæring, og da kan vi bl.a., som allerede varslet, se på ulike mulige endringer av Lånekassen.

Vi må gjøre mer for at de som har falt ut av videregående opplæring, får en vei tilbake, f.eks. gjennom ordningen med fagbrev på jobb. Det må også bli lettere for folk som kanskje opplever at fagbrevet deres er utdatert, å få et fagbrev nummer to.

Sist, men ikke minst, må vi sikre at fylkeskommunen tar sin rolle som kompetansepolitisk aktør på alvor. Behovene er veldig ulike i ulike bransjer og ulike sektorer, og fylkene kan være en drivkraft i å skape et samarbeid mellom næringsklynger og utdanningsinstitusjoner.

De siste seks månedene har Høyre særskilt jobbet med å utvikle en ny kompetansepolitikk, der vi bl.a. foreslår mange konkrete tiltak for å rigge om UH-sektoren, for å reformere Lånekassen og for å gi bedriftene nye incentiver.

Etter at rapporten med Høyres forslag ble offentliggjort, tok det knapt en uke før Arbeiderpartiet fremmet mange, tilnærmet identiske, forslag. Jeg kunne benyttet anledningen til å harselere over at Arbeiderpartiet sliter med å utvikle sin egen politikk etter seks år i opposisjon, men jeg velger rett og slett å ta det som et gledelig tegn, for jeg mener det er bra at også opposisjonen støtter den retningen som regjeringen har staket ut. Det er bra at opposisjonen vil at regjeringen skal vurdere flere forslag som regjeringen allerede er i gang med å vurdere, og som kunnskapsministeren har varslet kommer, for jeg håper det betyr at vi kan få en veldig god og grundig debatt når regjeringen legger fram sin kompetansereform, og at vi kanskje får diskutert litt mer konkrete forslag enn det som ligger i representantforslaget i dag.

Jeg ser ikke helt behovet for at Stortinget skal be regjeringen utrede noe de allerede utreder eller har utredet, men jeg er glad for at det har vært et godt samarbeid og engasjement i komiteen, og at vi har hatt en interessant høring med gode innspill fra partene i arbeidslivet.

Ifølge en ny Fafo-rapport er det kun 15 pst. av oss som er redde for at vår egen kompetanse skal bli utdatert, vi er veldig mye reddere for alle andres jobb enn vår egen. Jeg er ikke sjaman, men jeg tror nok at det kan endre seg i nærmeste framtid, og da trenger vi en bred kompetansereform med konkrete forslag.

Martin Henriksen (A) []: Man har tradisjonelt snakket om at læring er noe som skjer de første 18 årene av livet. Nå må vi snakke om at læring skjer hele livet, og det trengs et paradigmeskifte om hvordan vi tenker om utdanning. Arbeidslivet forandrer seg raskt. Teknologien gjør store framskritt. Det gir oss nye muligheter, men mange av de jobbene som finnes i dag, kan være helt endret eller borte i morgen. Mange føler på frykt for at de kan miste jobben, eller at den blir grunnleggende endret, slik at de ikke klarer å henge med.

Arbeiderpartiets budskap og årsaken til at vi fremmer dette forslaget, er at vi skal ta i bruk det beste fra den norske modellen til å møte denne utfordringen, sørge for at det er noe vi løser i fellesskap, og ikke at hver enkelt blir overlatt til seg sjøl. Utfordringen er at når regjeringa skyver veldig mye av ansvaret for f.eks. finansiering over på bedrifter og arbeidstakere, gjør det arbeidet med å få til den omstillingen som trengs, tyngre. Arbeiderpartiet ønsker en bred kompetansereform for at arbeidsfolk skal få trygghet for påfyll av kompetanse. Vi trenger en forpliktende avtale. Vi ønsker et partsstyrt kompetansefond for å sikre finansiering og muligheten for at arbeidstakere kan opparbeide seg rett til etter- og videreutdanning.

Grunnen til at vi har foreslått dette, er for det første at vi er utålmodige. Vi er enig i mange av de forslagene som regjeringa har kommet med. Det er også fint at regjeringa har tatt inn noen av de forslagene Arbeiderpartiet fremmet for fire år siden. Jeg vil bare si til representanten Tybring-Gjedde at når vi ser gode forslag, støtter vi dem, men et internseminar, en internrapport i Høyre som blir borte i intetheten i departementene, har ingen verdi. Derfor fremmer vi noen av de gode forslagene her i dag, som Høyre sannsynligvis velger å stemme imot.

Vi mener størrelsen på utfordringen viser at det trengs mye større innsats enn det som er lagt på bordet til nå. Vi mener også at det er behov for å ta et overordnet nasjonalt ansvar. Kompetansereformen skal svare på en samfunnsendring, ikke bare på endringer og behov i enkelte sektorer eller bransjer. Derfor mener jeg at myndighetene og partene må sitte rundt samme bord og finne fram til viktige tiltak i en forpliktende ramme. Dette har Arbeiderpartiet konkretisert gjennom forslag om en forpliktende avtale, arbeidslivets kompetanseavtale.

Vi fremmer også dette forslaget fordi vi har høyere ambisjoner for en kompetansereform enn regjeringa har. Dersom man trenger konkrete forslag å være for eller imot, trenger man ikke se lenger enn det forslaget som ligger på bordet i dag. Våre ambisjoner vises gjennom våre alternative budsjetter som vi fremmer hver høst, der vi for 2019 har en satsing på kompetansereform på over 1 mrd. kr – langt mer offensivt enn regjeringa. Men de vises også i de forslagene vi har fremmet.

For det første er det et forslag om at arbeidstakerne skal ha rett til å opparbeide seg etter- og videreutdanning. Det er ikke kun bedriften eller ledelsens behov alene som bør være avgjørende. Vi må ha systemer som tar vare på de ansattes behov, sikre dem medvirkning, både innenfor bedriften og dersom de skulle miste jobben. Ellers er det ingen mening i å snakke om at ingen skal gå ut på dato. Dette er regjeringa imot.

Vi ønsker et nytt system for realkompetansevurdering. Det skjer mye læring i arbeidslivet. Arbeidstakerne har kompetanse og kunnskap de ikke nødvendigvis har et papir på, men vi er opptatt av at de arbeidsfolkene skal kunne eie sin egen kompetanse, også den dagen de må skifte jobb – eller skal vi heller si – når de må bytte jobb. Det er viktig for oss. Det stemmer regjeringa imot i dag.

Vi foreslår et nasjonalt partsstyrt kompetansefond for å få trykk på finansieringen, for å få trykk på arbeidet som skal være ubyråkratisk, baseres på beste praksis, tilpasset arbeidsplassens regionale og lokale ønsker – altså skiller det seg vesentlig fra den danske modellen. Dette er regjeringa imot.

Vi foreslår også, etter innspill fra flere arbeidstakerorganisasjoner, å innføre en langtidsplan for livslang læring, som på andre sektorer der man sørger for et større nasjonalt trykk og koordinering, rett og slett å heve kompetansepolitikken opp til A-divisjonen i politikken. Dette stemmer regjeringa imot.

Til slutt: Det sier noe om ambisjonsnivået når regjeringspartiene skriver i innstillinga:

«Flertallet er enig med regjeringen i at staten bør bidra med støtte dersom enkeltpersoner eller arbeidsgivere investerer mindre i kompetanse enn det som er nødvendig i et samfunnsperspektiv.»

Dette er en vente-og-se-holdning, å komme inn i etterkant. Vi mener det er riktig å være proaktiv og bidra til at alle sektorer settes i stand til å ta ansvar, og at et behov ikke blir til et problem. Det er høyere ambisjoner.

Jeg tar opp de forslagene Arbeiderpartiet har satt fram alene eller sammen med andre.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Martin Henriksen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Roy Steffensen (FrP) [] (komiteens leder): En av de viktigste jobbene vi som politikere har, er å sørge for at flere er i jobb, og at flere står i jobb lenger. Saksordføreren sa at ingen skal gå ut på dato, og det er en visjon jeg deler fullt ut. Om lag 400 000 voksne har store problemer med lesing, nesten 500 000 har problemer med regning, og nesten 800 000 behersker ikke enkle digitale verktøy. Dette er enorme tall og kan påvirke folks muligheter i arbeidslivet når teknologien og robotiseringen stadig skyter fart. Vi må ha en strategi for å sørge for at flest mulig står i jobb lenger, og at de som står i fare for å falle ut, får nødvendig påfyll.

Vi vet at det er en klar sammenheng mellom utdanningsnivå og deltakelse i arbeidslivet, og at de aller fleste arbeidstakere vil trenge påfyll av kunnskap underveis i karrieren. Derfor er det nødvendig med en kompetansereform. Alle er enige om behovet for en kompetansereform, og derfor har regjeringen lenge arbeidet med nettopp det Arbeiderpartiet tar opp i sitt forslag. Vår kompetansereform skal bl.a. sikre at ingen skal gå ut på dato, og at flere skal kunne stå i jobb lenger. Jeg ser fram til at den skal legges fram for Stortinget i 2020.

Forslaget fra Arbeiderpartiet som vi har behandlet i komiteen, er en god egenmarkering for dem, og det som tas opp, er, som jeg sier, ting som regjeringen allerede har arbeidet lenge med. Jeg er forberedt på å ta en større debatt om dette når stortingsmeldingen foreligger, men skal likevel bruke litt tid på å belyse problemstillingen for hvorfor vi må ha en reform.

Vi står midt oppe i en omstilling i arbeidslivet. Det er ikke noe nytt, men tempoet i den teknologiske utviklingen og endringene det medfører, er raskere enn før. Automatisering og robotisering er positive framskritt for samfunnet, men da må vi sørge for at det fører til økt konkurransekraft og økonomisk vekst, ikke utenforskap og arbeidsledighet. Det er flere grunner til at det er behov for å se på hvilke muligheter vi har for livslang læring, og om rammebetingelsene for investering i ny kompetanse er tilstrekkelig gode.

For det første: Den som investerer i ny kompetanse, høster ikke hele gevinsten. Investeringer i ny kompetanse har positive ringvirkninger utover den personen eller organisasjonen som foretar investeringen.

For det andre: I en del sektorer er det begrensede læringsmuligheter. Selv om kravene til omstilling øker, har andelen som deltar i videreutdanning, gått ned de siste årene. Ansatte i privat sektor deltar f.eks. mindre enn ansatte i offentlig sektor både i opplæring og i videregående utdanning.

For det tredje: Offentlige universiteter og høyskoler er ikke rustet for å svare på behovet for etter- og videreutdanning nå. Det er en klar forventning om at universiteter og høyskoler skal utvikle tilbud i markedet, men erfaringsmessig er dette begrenset.

For det fjerde: Teknologiske endringer fører til økt behov for digital kompetanse. Det er i dag stor etterspørsel etter ulike former for digital kompetanse, og etterspørselen er større enn det som dekkes av nyutdannede alene. Vårt mål er å lage et mer komplett og fleksibelt system som legger til rette for å lære hele livet – alt fra grunnskole, videregående skole, voksenopplæring, utdanning ved fagskoler og høyskoler eller universiteter til kompetanseheving på arbeidsplassen. Vi skal lage fleksible løsninger som passer til folks liv.

Vi er som nevnt derfor i gang med å utforme en kompetansereform, og det arbeidet skal bygge på den nasjonale kompetansepolitiske strategien som alle partene i arbeidslivet har forpliktet seg til.

Vi har store ambisjoner på kompetansepolitikkens vegne. Vi ser i hvert fall fram til å ta debatten, men mener det er naturlig å vente til stortingsmeldingen om kompetansereformen er klar, slik at vi kan få debattert og sett på dette i en større helhet.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Først og fremst: Det er bred politisk enighet om at vi ønsker oss en bred kompetansereform.

Senterpartiet mener vi trenger kompetanse og utdanning i hele landet. Desentraliserte utdanningstilbud og høyere utdanningsinstitusjoner lokalt gir folk en lavere terskel inn i utdanning og en bedre tilgang på utdanning de kan kombinere med annet arbeid. Forskning og utvikling må dessuten være nær folk slik at den kan ta utgangspunkt i næringene og forvaltningen vi har lokalt, og slik at den er relevant å ta i bruk. Vi trenger kompetanse og rekruttering i hele landet for å sikre at maskineriet Norge blir holdt i gang med næringer og kommuner i hele landet. Kompetanse tar oss framover og bidrar til at folk kan leve gode liv.

Endringer kommer stadig raskere, både for næringsliv, arbeidsliv og familieliv. Kompetanse må smøre maskineriet og trygge oss inn i framtiden. Livslang læring har vi pratet om i lang tid, men nå må noe skje.

Bedrifter og arbeidstakere må stille sin tid til disposisjon. Utdanningsorgan – enten det er utdanningssentre, studiesentre, studieforbund, fagskoler, høyskoler, universitet eller andre – kan bidra med fagmiljø og fagfolk. Nå må staten rigge ordninger og finansiering slik at vår evige kompetansereform blir satt ut i livet. Kompetansereformen skal sikre både arbeids- og næringslivet og den enkelte arbeidstaker oppdatert kunnskap og kompetanse for et langt arbeidsliv i stadig utvikling. Kompetanse er en valuta der Norge skal ha høy kurs. Etter- og videreutdanning er ikke en gitt form, men har mange varianter.

Det er allerede utarbeidet flere forslag til kompetansetiltak i organisasjons- og næringslivet. Blant annet er den kompetansepolitiske strategien mellom partene i arbeidslivet viktig. Senterpartiet er positive til et samarbeid mellom myndighetene, partene i arbeidslivet og utdanningsinstitusjonene for å fremme og legge til rette for livslang læring. Vi støtter ikke å legge politiske føringer for forhandlingene mellom partene. Flere høringsinnspill og de som dette gjelder, mener også kompetansefunn er bedre enn kompetansefond.

Senterpartiet mener fagskolene i dag er spesielt viktig for et vidt utdanningsspekter for fagarbeidere. Fagskolene må få på plass etter- og videreutdanning for personer med fag- eller svennebrev, og også ha etter- og videreutdanning for dem som ikke har en naturlig plass i videregående opplæring eller ved universiteter og høyskoler. Vi vil bygge ut fagskolesektoren med langt flere studieplasser i årene framover. Vi må også legge til rette for at fagskoler som allerede har utviklet gode tilbud på områder der det nasjonale behovet for kompetanse er stort, blir stimulert til å videreutvikle og spre disse opplæringstiltakene med egnet omfang og innhold utover landet. Universiteter og høyskoler kan dessuten lære av fagskoler med tanke på å knytte seg nærmere arbeidslivet. Instituttsektoren er også viktig for relevant forskning og kunnskap.

Videre er det viktig at realkompetanse kan bli opparbeidet gjennom lønnet eller ulønnet arbeid, utdanning, organisasjonserfaring eller på andre relevante måter, og at dette kan bli dokumentert for arbeidstakeren. Livslang læring må realiseres i et samspill mellom individuelt initiativ, tilrettelegging på arbeidsplassen og offentlig støtte. Senterpartiet mener det må bli utarbeidet bedre måter å gi arbeidstakere muligheten til å få dokumentert kompetanse slik at de kan ta den med videre i yrkes- og arbeidslivet.

Bransjeprogram har dessuten vist seg å være vellykket, og slike bør det bli flere av. Næringer blir utsatt for omstilling og rask endring av flere årsaker, bl.a. digitalisering, klimaforandringer og endrede trender. Tiltak her er bra både for næringsliv og for arbeidsliv.

Regelverk, tilskudd, låneordninger, skatt og avgifter er blant virkemidlene vi må se nærmere på. En gjennomgang av nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk trengs. Det er sunt for Stortinget å ha debatter om kompetansepolitikk, og jeg ser fram til flere i tiden som kommer.

Mona Fagerås (SV) []: Dagens arbeidsliv er i konstant endring. For å være oppdatert trengs det påfyll av kunnskap og kompetanse gjennom hele yrkeslivet. Det er derfor viktig at folk gis mulighet til å utvikle alle sine evner gjennom hele livet. Det er bra for den enkelte og gir samfunnet mer kvalifisert arbeidskraft.

I SVs arbeidsprogram foreslår vi å innføre en rett til etterutdanning for alle arbeidstakere i Norge. Gjennom en etter- og videreutdanningsreform skal alle arbeidstakere få rettigheter til betalt permisjon for å ta etter- og videreutdanning. Dette forutsetter at det settes av midler til dette i lønnsoppgjøret for å finansiere reformen.

Videre vil vi etablere en livsoppholdsytelse tilpasset voksne i utdanning som sikrer at ingen må ta opp lån for å fullføre grunnskole eller videregående skole, og sikre voksenopplæringstilbud som kan kombineres med omsorgsforpliktelser og deltidsjobb.

Dessuten er det viktig å understreke viktigheten av å styrke fagutdanningen og kvalifiseringsprogrammene i kommunene. SV vil legge til rette for at voksne skal få et bredere utdanningstilbud med sikte på fagbrev og jobbe for at tiltakene i kvalifiseringsprogrammet forbedres og blir mer individuelt tilpasset, sånn at det blir en reell inngangsdør til arbeidslivet.

Norge er et land som er rikt på naturressurser og kunnskap. Disse fortrinnene må brukes til å skape nye, bærekraftige arbeidsplasser og til å utvikle ny klimavennlig teknologi. De beste erfaringene fra norsk olje- og industripolitikk og -historie viser at Norge kan utvikle nye arbeidsplasser og verdier som kommer alle til gode. Klimavennlig industri har i mange år vært et konkurransefortrinn, og dette fortrinnet vil bli stadig viktigere.

Norge kan ikke lenger basere seg på olje- og gassinntektene alene, men må omstille seg til det grønne skiftet. Arbeidslivet vil endres som følge av dette, og vi vil ha behov for tilgang til ny og annen kompetanse. For å avklare dette taktskiftet må vi for det første stimulere til utvikling av et bredere utdannings- og videreutdanningstilbud ved universitetene og høyskolene, som i dag er avhengig av deltakerbetaling og varierende etterspørsel.

For det andre må høyere yrkesfaglig utdanning spille en viktig rolle for å dekke samfunnets framtidige kompetansebehov. Fagskolene dekker i dag samlet et vidt utdanningsspekter og er et selvstendig alternativ til universitets- eller høyskoleutdanning. I tillegg til videreutdanning for personer med fag- eller svennebrev har etterutdanning som ikke har en naturlig plass i videregående opplæring eller ved universiteter og høyskoler, funnet sin plass i fagskolene.

For det tredje er det behov for å gjøre tilpasninger til studiestøtten, og dessuten for å endre og tilpasse reglene til livslang læring. Vi viser til tidligere forslag om å åpne for muligheten til å få studiestøtte ved mindre enn 50 pst. studiebelastning samt en mulighet til å få studiestøtte i mer enn åtte år i særlige tilfeller. SV vil legge vekt på viktigheten av å utrede

  • endring av kravet om 50 pst. studier for å få utdanningsstøtte, sånn at også utdanning av mindre omfang kan gi mulighet for utdanningsstøtte

  • utvidelse av maksgrensen på åtte år for studiestøtte i særlige tilfeller, heving av aldersgrensen for redusert studiestøtte fra dagens maksgrense på 45 år

  • egne ordninger for stipend, tilleggslån og tilbakebetaling for voksne.

Norsk arbeidsliv forandres raskt. De neste tiårene vil de fleste av oss endre både jobber og yrker flere ganger. Samtidig har arbeidsgiverne behov for ny kompetanse, og arbeidstakernes kompetanse må oppdateres ofte. Regjeringen er nødt til å ta dette på størst mulig alvor – og det raskt.

Guri Melby (V) []: Dagens og framtidens jobber er langt mer spesialiserte og kompetansebaserte enn før, og det er ikke mange jobber å få for dem som ikke har fullført utdanningen sin. Heldigvis er det jo langt flere som både fullfører videregående opplæring og tar høyere utdanning nå enn i generasjonene før oss, men fortsatt er det mange som faller fra, og det er fortsatt mange i voksen alder som ikke har den kompetansen de trenger for å få de jobbene som finnes. Og framover vil det også være slik at mange av dem som faktisk har greid å fullføre videre og høyere utdanning, ikke er helt trygge på å ha en jobb hele livet. Omstillingen som vi går igjennom, bl.a. omstillingen til nullutslippssamfunnet, betyr at vi hele tiden trenger ny kompetanse, og at det som noen av oss drev med før, ikke lenger er like relevant.

Vi må legge til rette for at flinke folk fortsatt skal kunne bidra – og utvikle kunnskapen sin – selv om det de har drevet med, ikke lenger er lønnsomt eller relevant. Vi er nødt til å lage et system som ivaretar den enkeltes og samfunnets behov for etter- og videreutdanning, og et system som gjør at de som aldri fikk sjansen til å fullføre videregående eller ta høyere utdanning i utgangspunktet, også får det, selv om de har passert 25 år. Derfor er jeg veldig glad for at regjeringen har varslet at de vil legge fram kompetansereformen Lære hele livet i 2020. Jeg er spent på hva den vil inneholde, og jeg gleder meg til debatten rundt den, men det er ingen tvil om at vi trenger virkemidler som sikrer et omstillingsdyktig og inkluderende arbeidsliv i framtiden, selv om det blir mer kunnskapsbasert.

Jeg tenkte at jeg her i dag bare kort vil understreke noen momenter og forventninger som er viktige for Venstre, men med utgangspunkt i at dette er en problemstilling som vi kommer mye grundigere inn på på et senere tidspunkt.

Det første er at det er veldig viktig at vi holder fast på gratisprinsippet. Dersom vi skal fortsette å ha en høy andel av befolkningen som tar høyere utdanning, må dette være et gode som er tilgjengelig for alle, uansett bakgrunn og foreldrenes økonomi. Alle skal ha mulighet til å ta høyere utdanning gratis når kunnskap er den viktigste valutaen i et samfunn.

For det andre er det viktig at vi sikrer at flere får en ny sjanse. Jeg håper at vi kan ta en gjennomgang av f.eks. aldersgrensen for rett til videregående opplæring, slik at mennesker som på et senere tidspunkt i livet har motivasjon til å fullføre, har anledning til å gjøre nettopp det.

For det tredje håper jeg også vi kan tenke nytt omkring hvordan folk kan tilegne seg kompetanse hele livet. Selv om flere må spesialisere seg, betyr det ikke at alle må bli teoretiske akademikere. Vi må bli flinkere til å lage gode praksisnære løp og til å ha gode overganger mellom de ulike utdanningssystemene og utdanningsnivåene, og kanskje også ha flere typer kortere kurs eller utdanninger for folk som trenger veldig konkrete påfyll.

Et godt eksempel på en videreutdanningsreform som har vært svært vellykket, er den videreutdanningsreformen vi har for lærere, som heter Kompetanse for kvalitet. Den har nådd ut bredt og har gjort at svært mange lærere har fått faglig påfyll, men det er også en veldig kostbar reform. Det vil nok være utfordrende å sikre like god finansiering av videreutdanning innenfor alle fag, men vi må også vurdere om det er enkelte fag som det er ekstra viktig å løfte fram i den type satsinger. Vi må i hvert fall sørge for at det er flere som får gode muligheter, slik lærerne har fått.

Venstre kommer ikke til å stemme for forslagene vi behandler her i dag, fordi det allerede pågår et større arbeid i regjeringen. Men velferdssamfunnet vårt avhenger av at vi finner gode måter å inkludere alle i arbeidslivet på, og da er mer kunnskap til flere gjennom hele livet avgjørende.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) []: Jeg vil takke representantene bak forslaget for å sette kompetansereform på agendaen. Dette er et viktig arbeid som jeg er glad for at regjeringen nå heldigvis er godt i gang med – en kompetansereform, Lære hele livet, som vil omfatte hele arbeidslivet. Det skal utvikles en historisk satsing på arbeids- og næringsliv, og i den forbindelse er også samarbeidsavtalen Nasjonal kompetansepolitisk strategi for 2017–2021, undertegnet av regjeringen, partene i arbeidslivet, Voksenopplæringsforbundet – VOFO – og Sametinget, sentral.

Jeg har lyst til å bruke noe av min tid på den rollen som studieforbundene kan spille i kompetansereformen. VOFO gjør i dag en viktig arbeidsinnsats på dette feltet ved å være en katalysator for kunnskap og dialog. Det er et talerør for hvordan den norske frivilligheten innovativt og med lav terskel er sentrale arenaer for kompetanse som etterspørres mer enn før av det norske næringslivet. Kunnskap og læring – ja, det skjer også utenfor skolesystemet. Det er ikke bare formalkompetanse som vil bidra til en god kompetansereform. En god kompetansereform knytter også frivilligheten, representert ved Voksenopplæringsforbundet, til arbeidslivet.

Utdanning og arbeidserfaring er viktig når man skal inn i arbeidslivet eller ved bytte av jobb. Men om man kan vise til at man har vært aktiv i en frivillig organisasjon, viser man et engasjement og et ønske om å bidra til noe som er større enn en selv. Arbeidsgivere i dag har begynt å merke seg om en jobbsøker har erfaring fra en frivillig organisasjon, fordi den erfaringen ofte viser at man har god kompetanse også på det mellommenneskelige plan. Det er en viktig kompetanse for å stå i et arbeidsliv og for å kunne være en god læringspartner i tillegg til en god kollega på arbeidsplassen. Erfaring fra en frivillig organisasjon gir en samtidig en verdifull kompetanse når det kommer til prosesser og styring. Dette er læring som skjer utenfor det formelle utdanningssystemet, men det er like fullt viktig kunnskap som passer godt inn i en framtidsrettet og innovativ kompetansereform.

Så er det selvfølgelig helt vesentlig at også vårt formelle utdanningssystem kan ha en lyttende holdning til de behovene framtidens arbeids- og næringsliv har. Det betyr vilje til tilpasning og fleksibilitet for å kunne gjøre nødvendige endringer og tilpasninger til framtidens behov. Fagskolene framstår i så måte som et spesielt spennende og viktig skoleslag. Deres måte å kunne kombinere praktisk yrkeserfaring med teori på tror jeg gir dem spesielt gode forutsetninger for å bli en viktig aktør i dette kompetansearbeidet.

En kompetansereform må bruke de ressursene som allerede finnes, slik vi finner dem i frivilligheten og i det formelle utdanningssystemet, samtidig som den må sikre framtidens kompetansebehov, som ikke nødvendigvis er fullt ut kjent i dag.

Arbeidslivets behov for kompetanse er i stadig endring. Derfor er det viktig at vi lytter til dem som har skoen på. Ikke minst gjelder dette ungdommen og de unge arbeidstakerne.

Vi i Kristelig Folkeparti har høye forventninger til kompetansereformen Lære hele livet, og vi ser fram til at den kan rulles ut og bli en viktig katalysator for bygging av nødvendig kompetanse i arbeidslivet i tiden framover, da både det formelle utdanningssystemet og folkeopplysningsforbundene kan spille en viktig rolle.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Våren 2020 legger regjeringen frem kompetansereformen Lære hele livet. Målet med reformen er at ingen skal gå ut på dato når teknologien og endringene i arbeidslivet krever ny eller annen kompetanse. Skal vi utvikle et bærekraftig velferdssamfunn, trenger vi flere i jobb og at flere står i jobb lenger.

Kompetansereformen handler om oss alle, men la meg likevel trekke frem noen eksempler:

  • de som droppet ut av videregående og som har jobbet i 20 år som ufaglært, og som ser at de trenger et fagbrev for å kunne stå i jobb til pensjonsalder

  • de som jobber i virksomheter hvor ny teknologi krever ny kompetanse

  • de som jobber i virksomheter hvor teknologien gjør at arbeidsoppgaven faller bort, og man har behov for en annen kompetanse for å kunne ta en annen jobb

Kompetansereformen handler også om høyt utdannede. Også de opplever endringer som krever faglig påfyll.

Arbeidet med reformen er godt i gang. Flere initiativ er lagt frem for Stortinget og har fått tilslutning i Stortinget.

I 2019 har vi satt av 30 mill. kr til bransjeprogram, som er et samarbeidsprosjekt med partene i arbeidslivet. Et av bransjeprogrammene som utvikles, er for industrien og byggenæringen, det andre innen helse og omsorg.

Et av Norges konkurransefortrinn er vår evne til å ta bruk ny teknologi. Derfor har vi satt av nesten 60 mill. kr i 2019 til utvikling av mer fleksible videreutdanningstilbud i digital kompetanse. Tilbudene skal utvikles i samarbeid mellom fagskoler, høyskoler eller universiteter og bedrifter og næringsliv. De skal kunne kombineres med tilnærmet full jobb.

Ikke alle voksne har fullført grunnskole eller videregående skole. Vi tilpasser nå opplæringen også for dem gjennom modulstrukturert opplæring på grunnskolenivå og i fag- og yrkesopplæringen. Da får flere bedre mulighet til å bygge opp et fagbrev ved å kombinere opplæring med arbeid.

Vi har også doblet midlene til Kompetansepluss-ordningen fra 2013 til 2019. Om lag 60 000 arbeidstakere har deltatt på kurs siden 2013.

Vi ser også på systemet for realkompetansevurdering og hvordan det kan forbedres. Læring foregår ikke bare i utdanningssystemet, og dokumentasjon av kompetanse ervervet i arbeidslivet er verdifullt både for den enkelte og for samfunnet.

Regjeringen vurderer også ulike incentivordninger som kan bidra til økte investeringer i kompetanseutvikling. Det er viktig at vi vurderer slike ordninger nøye. Vi må unngå dyre ordninger som bare flytter kostnadene fra arbeidslivet over på staten uten at investeringene øker. Jeg er opptatt av at kompetansereformen spiller på lag med arbeidslivet. Derfor samarbeider vi med partene i arbeidslivet, og tiltak skal ikke bidra til å undergrave det selvstendige ansvaret som arbeidslivet har for kompetanseutvikling.

Den 4. juni leverte ekspertutvalget om etter- og videreutdanning sin rapport. Utvalgets gjennomgående budskap er at utdanningssystemet er for lite tilpasset et moderne arbeidsliv. Utvalget peker på at noen deler av utdanningssystemet er for rigid og i for stor grad basert på tanken om at man utdanner seg én gang. Slik er det ikke lenger, vi må i større grad gå inn og ut av utdanning og opplæring, og systemet vårt må reflektere dette.

Utvalget foreslår tiltak på alle nivåer i utdanningssystemet. Mange av forslagene er i tråd med regjeringens politikk på området og tiltak som er iverksatt eller under utredning. Vi vil nå se nærmere på de ulike forslagene i rapporten.

Jeg har sendt utvalgets rapport på høring og ser selvsagt frem til alle innspillene som vi får i denne prosessen. Fristen er satt i september. Dette blir et viktig grunnlag for meldingen til Stortinget og for den videre utviklingen av kompetansereformen i årene som kommer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Martin Henriksen (A) []: Jeg vil takke statsråden for innlegget.

Jeg er veldig glad for at alle nå sier at man ønsker en kompetansereform. Jeg er likevel usikker på om hele regjeringa har skjønt det. De kommer med flere forslag som hver for seg ødelegger målene for kompetansereformen. Man foreslår andre konverteringsordninger for studiestøtte, som i større grad låser studenter og institusjoner til å tilby hele grader av bachelor og master, når arbeidslivet etterspør noe annet – kortere og mer fleksible kurs. Man endrer finansieringssystemet for universiteter og høgskoler, slik at det i større grad belønner hele grader.

Man fjerner rentefritak for tidligere utdanning, og vi ser at mange steder i landet blir det kuttet i desentraliserte utdanninger. Når vi vet at kompetansereformen vil kreve at man skal kunne ta mer utdanning nær hjemstedet, er spørsmålet rett og slett: Hvordan henger dette sammen? Snakker regjeringa sammen om disse problemstillingene, og vil kunnskapsministeren ta initiativ til å rydde opp, slik at man har én politikk som bidrar til kompetansereform, og ikke én som virker for og én som virker mot?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Regjeringen snakker sammen, regjeringen har én politikk.

Martin Henriksen (A) []: Da vil jeg spørre om en annen del av politikken, selv om jeg ikke nødvendigvis tar med i forutsetningen at regjeringen har én politikk som virker for de samme målene, når vi ser på hva man har foreslått.

En viktig del av kompetansereformen er finansiering. Vi har så langt sett få forslag til konkrete finansieringsordninger. Regjeringa har vært veldig opptatt av å peke på det ansvaret bedriftene og arbeidstakerne har selv. Det er vi enig i. De har et ansvar. Men jeg tolker det også som at man nå har åpnet for en større andel egenbetaling. Et av forslagene fra Markussen-utvalget, som også har vært foreslått av Høyre, er at institusjonene skal tilby deler av sin portefølje mot betaling fra andre aktører. Det betyr mer egenbetaling for bedrifter og arbeidstakere. Jeg kunne gjerne tenkt meg å utdype hvorfor vi er skeptiske til utgangspunktet for forslaget om å se nærmere på det. Men spørsmålet er hvordan Høyre og regjeringa har tenkt rundt finansieringsordninger for sin kompetansereform – om bidragene til både arbeidsgivere og arbeidstakere for å få dette til å gå rundt.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Det er flere forhold vi må se på. Jeg tror det er viktig at vi har flere tanker i hodet samtidig. Det er viktig at vi får flere studenter til å gjennomføre på normert tid og fullføre sin utdanning. Samtidig er det viktig at vi får til en kombinasjon av arbeidslivets behov og det tilbudet som utdanningsinstitusjonene gir.

La meg peke på to programmer som vi har iverksatt. Det ene er bransjeprogrammet, som er gjennomført etter avtale med partene i arbeidslivet. Der ser partene på hvilke behov det er innenfor deres bransje. Så utvikles det programmer i samarbeid med f.eks. fagskolene. Det er et program jeg har stor tro på.

Det andre er digitale videreutdanningsmoduler, som også utvikles i et samarbeid mellom bedriftene og utdanningsinstitusjonene. Det er måten vi må gå frem på – ikke bare gi penger til utdanningsinstitusjonene, men at det utvikles sammen med bedrifter og f.eks. fagskolene.

Martin Henriksen (A) []: En kompetansereform er jo svar på en samfunnsendring. Det er en samfunnsreform. Det er mange tiltak som trengs. Jeg skulle gjerne hørt kunnskapsministerens tanker om dette: Hvor stor del av regningen for etter- og videreutdanningen mener kunnskapsministeren det er rimelig at henholdsvis bedrifter og arbeidstakere tar, og eventuelt på hvilken måte?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Det kunne også være interessant å høre Arbeiderpartiets tanker, men man har kanskje brukt opp pengene på det vi snakket om i debatten i sted, på skolemat.

Spøk til side: Jeg mener at vi ved utviklingen av denne reformen må se på et spleiselag, der arbeidstakerne stiller opp med tid, der arbeidsgiverne stiller opp med investeringer i sine ansatte, og der staten også bidrar med å få utviklet nye utdanningstilbud. Den strategien vi nå har lagt, med både bransjeprogrammer og moduler med digital opplæring, mener jeg er en strategi vi skal forfølge videre. For her kobler vi bedriftenes behov med at utdanningsinstitusjoner utvikler nye tilbud. Jeg har liten tro på at vi bare plasserer noen milliarder i et fond, og så ordner det seg selv. Vi er nødt til å få til koblingen, og vi har gitt fylkene et utvidet ansvar på dette området. De kan nå ta rommet som også en utvikling av kompetanse for voksne.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Vi har Kompetansepluss-ordningen, vi har Voksenopplæringsforbundet og andre interesseforbund, som igjen forholder seg til Kompetanse Norge. Statsråden har Kompetansepolitisk råd og i tillegg flere igangsatte tiltak. For meg virker det på mange måter som om toget allerede har forlatt perrongen, dette fordi det selvsagt er behov for kompetanse og endring. I tillegg til alt dette kommer arbeidet med en kompetansereform der Etter- og videreutdanningsutvalget, Kompetansebehovsutvalget, Sysselsettingsutvalget, Livsoppholdsutvalget og flere andre utvalg berører feltet, politikken og utfordringene.

Hvordan får statsråden i det hele tatt koordinert og konkludert i alt dette arbeidet i kompetansereformen? Eller blir kompetansereformen bare enda et midlertidig politisk prosjekt?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Kompetansereformen skal bety en forskjell. Den skal bety en forskjell for ansatte, som skal få muligheten til å bygge på eller utvikle ny kompetanse. Den skal bety en forskjell for bedrifter som vi i dag vet har behov for mer kompetanse eller en annen type kompetanse enn det de får tilgang til i dag.

Så er jeg helt enig med representanten i at toget har forlatt perrongen. Det er jo ikke slik at kompetansereform er noe helt nytt. Heldigvis har det vært jobbet med livslang læring og utvikling av tilbud gjennom mange år, men vi ser at tempoet og endringstakten i arbeidslivet nå er mye høyere enn før. Derfor må vi utvikle ny politikk. Livsoppholdsutvalget er viktig, for vi ser at Lånekassen i all hovedsak er tilpasset dagens studenter, men ikke tilpasset voksne som kanskje har barn, og som må bygge på kompetansen for å kunne stå lenger i jobb.

Det er behov for endringer på dette feltet. Derfor har vi også vært opptatt av å få et godt kunnskapsgrunnlag på ulike områder som går inn i samme reform.

Marit Knutsdatter Strand (Sp) []: Når vi prater om livslang læring, har det vært snakket om det i flere tiår, sånn jeg har forstått det.

Med tanke på spørsmålet om hva som funker, og hva vi trenger, vet vi at bedriftene etterspør kompetanse. De får ikke rekruttert og ansatt den kompetansen de trenger. Et verktøy i verktøykassen er definitivt fagskolene. Statsråden peker selv på hvor viktig fagskolene er. Allikevel savner Senterpartiet den satsingen på utvikling og flere fagskoleplasser fra regjeringen som Senterpartiet selv har funnet plass til i sine alternative statsbudsjetter.

Hva gjør at statsråden etterspør kunnskap om flere tiltak som funker, når vi bl.a. vet at fagskoleplasser hadde funket? Hvis regjeringen hadde prioritert det, hadde det gjort en forskjell.

Statsråd Jan Tore Sanner []: Vi samarbeider veldig godt med fagskolene. De har merket en forskjell under ny regjering ved at det nå er en sterkere satsing på fagskolene, i godt samarbeid også med Stortinget.

La meg peke på et av de prosjektene vi nå gjennomfører: bransjeprogrammer innenfor helse og omsorg. Der er det nettopp fagskolene – i samarbeid med kommuner – som utvikler utdanningsprogrammer. Det kan være knyttet til velferdsteknologi eller annet, utdanningsprogrammer som kanskje ikke blir utviklet hvis utdanningsinstitusjonene bare skal tenke på sin egen utvikling.

Det er nettopp koblingen mellom arbeidslivets behov og utdanningsinstitusjonene som har vært en av hovedutfordringene. Det er nå veldig godt dokumentert av Markussen-utvalget at systemet er for rigid, og at det er for dårlig kobling mellom det tilbudet som utdanningsinstitusjonene gir, og behovet vi ser i arbeidslivet. Det er den koblingen vi må få til. De programmene vi nå utvikler, skal nettopp bygge den broen.

Mona Fagerås (SV) []: 40 000 tilsatte i varehandelen står i fare for å miste jobben sin på grunn av omstilling i bransjen. Dette får forbløffende lite omtale, selv om det er en veldig alvorlig situasjon for dem som står i den. Arbeidsministerens svar er hun vil ruste opp Nav. Dette reagerer Handel og Kontor sterkt på, og det er forståelig. Handel og Kontor etterlyser strakstiltak og hadde forventet en mer proaktiv regjering. Lederen i Handel og Kontor, Trine Lise Sundnes, mener at man trenger en kompetansereform med statlig finansiering og kompetanseutvikling i arbeidstiden, og at utdanningsinstitusjonene må tilby mer fleksible etter- og videreutdanningssystemer. Dette stemmer regjeringspartiene imot i dag. Hva vil ministeren si til ansatte, ikke bare i Handel og Kontor, som akkurat nå har en meget usikker jobbsituasjon, og hva er regjeringens svar til dem? Er det Nav?

Statsråd Jan Tore Sanner []: Bare i år har vi satt av 60 mill. kr til å utvikle nye, modulbaserte, videreutdanningstilbud i digital kompetanse. Det er midler som det har vært mulig for bedrifter også innenfor varehandelen å søke på, i samarbeid med fagskoler, universiteter eller høyskoler. Så vi bidrar nå ganske betydelig til utvikling av nye tilbud. Det er helt rett som representanten peker på, at i varehandelen ser man konsekvensene av den raske teknologiske utviklingen, og det understreker behovet for utvikling av nye tilbud. Vi har også fått på plass fagbrev på jobb, som er en god mulighet for ansatte som enten har behov for nytt fagbrev, eller som mangler fagbrev, til å få en kompetanse som gjør at man kan stå lenger i arbeid.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Eigil Knutsen (A) []: Et av de mest effektive virkemidlene for å redusere de økende forskjellene mellom folk er å sørge for et rettferdig og seriøst arbeidsliv. Da må vi sørge for et sterkt lovverk og et arbeidstilsyn som har kapasitet nok til å slå ned på useriøsitet, og ikke minst trenger vi at flere organiserer seg og løfter i flokk. Framover må vi gjøre enda mer, og vi vil at arbeidslivet skal være et sted for å utjevne, ikke forsterke, sosiale og økonomiske forskjeller.

Omstilling, nye næringer, ny teknologi og nye kompetansebehov er ikke noe nytt i norsk arbeidsliv. Det nye er at endringene skjer så mye raskere enn før. Da må vi gi folk muligheten til å henge med. Folk og bedrifter må ha trygghet for at fellesskapet stiller opp når behovet for ny kompetanse melder seg. Det er derfor Arbeiderpartiet mener at en omfattende kompetansereform for å inkludere flere i jobb er en av de viktigste og største investeringene Norge skal igjennom de neste årene.

Kompetansereformen skal sikre at arbeidstakere utvikler sin kompetanse i takt med kravene i arbeidslivet, for å motvirke at mennesker faller ut av jobb. I tillegg skal vi ha en kraftig satsing på kompetanse for å bringe mennesker som i dag står utenfor arbeidslivet, tilbake i jobb. Med dette ønsker vi å bidra til begge de to hovedmålene i IA-avtalen – å få flere inn i arbeid og hindre at flere faller ut av arbeidslivet.

Videre må vi sørge for at de store forskjellene i etter- og videreutdanning blir utjevnet. I dag er det stort sett akademikere som tar formell kompetanseheving i løpet av yrkeslivet. Disse forskjellene forplanter seg videre i attraktiviteten til yrkene, i lønnsdannelsen og i noen bransjer i produktiviteten i arbeidslivet. Derfor mener Arbeiderpartiet at kompetanse gjennom hele livet også er et fellesskapsanliggende.

I framtidens arbeidsliv vil de fleste bytte oppgaver og yrke flere ganger enn i dag. Arbeidslivet blir mer og mer teknologitungt, noe som kan gjøre bedriftene våre mer konkurransedyktige, men som samtidig stiller større krav til kompetanse.

Kompetansereformen Arbeiderpartiet har foreslått, skal bidra til at norske arbeidsfolk har den beste kompetansen også i framtiden. Vi vil starte nå, bl.a. gjennom et partsstyrt kompetansefond og flere tilpassede studietilbud, og innrette Lånekassen slik at den kan gi støtte til voksne som enten trenger videregående opplæring eller etter- og videreutdanning.

Vi har ingen tid å miste. Dersom vi vil ha alle med i den store og raske omstillingen vi skal gå igjennom, haster det med å komme skikkelig i gang med en bred kompetansereform for arbeidslivet. Det er bakgrunnen for forslaget vi diskuterer her i dag.

Jorodd Asphjell (A) []: Arbeidslivet endres veldig raskt. Det må tas et politisk ansvar for at alle får mulighet til å lære hele livet, uansett hvem vi er, uansett hvor vi bor – ikke minst de som har minst kompetanse. Alle snakker om automatisering, digitalisering, robotisering, men ingen vet helt hvor dette ender. Men vi vet at arbeidsoppgavene kommer til å endre seg radikalt for de fleste av oss, og at vi er nødt til å lære hele livet. Selv er jeg utdannet grafisk boktrykker. Det yrket finnes ikke i dag.

Arbeiderpartiets svar på utfordringene er en stor og helhetlig kompetansereform bygd på den norske modellen. Høy sysselsetting, velferdsstat og trepartssamarbeid har gitt oss fortrinn mange misunner oss, og som ruster oss til å takle teknologisk utvikling. Gode ledere og gode partier skjønner at det er viktig å investere i de ansatte. Regjeringen vil at bedriften skal betale. Til forskjell fra dem sørger vi for at vanlige arbeidstakere får rett til etter- og videreutdanning i møtet med nye behov i arbeids- og næringsliv, og vi sørger for statlig finansiering gjennom våre budsjetter. Vi skal gjennomføre reformen i samarbeid med partene i arbeidslivet. Vi etablerer et statlig, partsstyrt kompetansefond som investerer i befolkningens kompetanse.

Den viktigste ressursen vi har, er de ansatte. Min gode venn Nils Arne Eggen fikk sin statue på Lerkendal i går. Han sa at den beste kapitalen vi har, er humankapitalen – den må det investeres i hver eneste dag – bruke godfotteorien på å investere i spisskompetanse. Og han viste til resultater.

Vi stimulerer utdanningssystemet til å bidra med mer arbeidslivsrelevant etter- og videreutdanning – ikke bare universiteter og høyskoler, men alle gode krefter må til. En slik investering bidrar til konkurransefortrinn og konkurransekraft, og en slik investering bidrar til kvalitet i vårt velferdssamfunn, i både barnehage, skole, eldreomsorg og helse.

Ikke minst når det gjelder fagskolene, mener Arbeiderpartiet at høyere yrkesfaglig utdanning kommer til å bli enda viktigere enn i dag for å dekke samfunnets kompetansebehov. Vi styrker fagskolene med studieplasser, og vi foreslår tiltak som skal sette fagskolene i stand til å videreutvikle nasjonale moduler for etter- og videreutdanning. Vi vil dessuten gjennomgå finansieringen av fagskolene som et bidrag til å utvikle deres rolle som tilbydere av etter- og videreutdanning.

Hvis statsråden ikke har fått med seg Arbeiderpartiets forslag til en kompetansereform, må han lese de sju forslagene som ligger her. Jeg er spent på om regjeringen vil støtte dette og sørge for at vi får en reell etter- og videreutdanning og en kompetansereform som investerer i folks kompetanse for framtiden.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.

Presidenten vil foreslå at sakene nr. 11–31 behandles under ett. – Det anses vedtatt.

Sakene er andre gangs behandling av lovsaker og gjelder lovvedtakene 85 til og med 105.