Stortinget - Møte tirsdag den 17. desember 2019

Dato: 17.12.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 97 S (2019–2020), jf. Prop. 26 S (2019–2020))

Innhold

Sak nr. 37 [14:03:19]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Endringar i statsbudsjettet 2019 under Olje- og energidepartementet (Innst. 97 S (2019–2020), jf. Prop. 26 S (2019–2020))

Talere

Presidenten: Sakens ordfører, Ketil Kjenseth, har 15 minutters taletid, men det er lov å fatte seg i korthet.

Ketil Kjenseth (V) [] (komiteens leder og ordfører for saken): Vi fortsetter i rekken av salderinger på budsjettet for 2019. Noen mener åpenbart at det er så mye penger til overs å hente at vi kan bygge en hel terminal for ilandføring av olje på Veidnes i Finnmark. Det er vel det debatten kommer til å dreie seg om. I hovedsak var det ikke gjort noen særlige endringer på salderingen, så jeg tror ikke jeg skal innlede med så mye mer enn dette. Vi fortsetter med litt av den klimadebatten vi har hatt.

Presidenten: Det var eksemplarisk. Representanten Espen Barth Eide har også 15 minutters taletid.

Espen Barth Eide (A) []: Jeg ser fram til å bruke 15 minutter på dette.

Jeg vil bare understreke at dette er en stor og viktig sak hvor vi kommer til å stemme for noen forslag som ble lagt fram av SV, og som de vel vil presentere. Det er veldig viktig for oss å få fram at lokale ringvirkninger er en helt sentral del av samfunnskontrakten når det gjelder utbygging av olje. Det var ekstremt viktig i årene da Sør-Vestlandet, Vestlandet og etter hvert Midt-Norge ble bygget ut, og det ble skapt store forventninger også i Finnmark da man sa man kom til å planlegge for en terminal på Veidnes. Så viste det seg at det ble brutte forventninger.

Vi skjønner at det finnes noen privatøkonomiske resonnementer rundt dette, men vi tror denne saken er viktig for å opprettholde støtten til en viktig næring i Norge i en landsdel som fortsatt har den, og vi mener det er veldig alvorlig at forventningene ikke er møtt.

Derfor støtter vi disse forslagene, og vi mener det er riktig. De vil bli presentert av forslagsstilleren etter meg, men de ligger altså på bordet, og jeg anbefaler Arbeiderpartiets gruppe å stemme for alle de tre forslagene. Vi kommer tilbake til mer argumentasjon for det i løpet av debatten.

Presidenten: Representanten har 15 minutter, ja.

Lars Haltbrekken (SV) []: Presidenten kan ta det med ro. Jeg tok bare med meg alle papirene for å være sikker på at jeg fikk med meg riktig innlegg. Her er også innstillingen til dagens sakskart på Stortinget.

Til saken: På fredag kom nyheten om at Equinor ikke vil ilandføre oljen fra Johan Castberg-feltet til Finnmark. Vi må si at dette er historien om oljeeventyret i Finnmark i et nøtteskall. Det er ikke første gang oljeselskapene lover gull og grønne skoger, skaffer seg massiv støtte til utbygging av et oljefelt som vil koste klimaet dyrt, og som kan gjøre stor skade på fiskeriene og på sårbar natur. Jeg frykter at oljeselskapene gjør det bevisst. Jeg frykter at de lover mange arbeidsplasser og store ringvirkninger vel vitende om at de ikke kommer til å innfri – kun for å få lokal støtte. Det er bare å se på løftene som ble gitt da Goliat-feltet skulle bygges ut. I starten skulle også denne oljen ilandføres. Mange følte seg snytt da det ikke ble noe av.

Har stortingsflertallet grunn til å føle seg lurt, som mange har gitt uttrykk for? I så fall vil jeg si at man har vært i overkant naiv. Man har i for stor grad stolt på de mange løftene som har kommet, og som har vist seg å bli brutt gang på gang. Det har ikke vært mangel på muligheter til å stille krav til oljeselskapene.

SV mener at Johan Castberg-utbyggingen har en svært høy pris for miljøet. De klimagassutslippene feltet vil gi, og den risikoen man tar med tanke på konsekvensene for fiskeriene og den sårbare naturen, er store. Men vi innser at stortingsflertallet har ønsket å ta denne risikoen. For å sikre at de som tar hovedtyngden av denne risikoen, også blir sittende igjen med noe av gevinsten, har vi to ganger tidligere her i Stortinget fremmet forslag om at oljeselskapene må ilandføre oljen, sånn at de som lever med konsekvensene av utbyggingen, også skal få noe igjen. Så langt har flertallet i denne salen dessverre ikke stemt for å stille disse kravene til Equinor.

Etter å ha lest de sterke reaksjonene fra så å si alle partier i denne salen etter fredagens beslutning om ikke å ilandføre oljen, vil vi gi Stortinget en ny sjanse. Derfor fremmer vi i dag tre forslag som vil stille krav til Equinor og til regjeringen. Vi vil stille krav om at Equinor ilandfører oljen som de lokket med da det ble drukket champagne på Veidnes i 2013. I tillegg ber vi regjeringen komme tilbake til Stortinget med et forslag om et næringsfond for Finnmark som kan sikre at befolkningen får økonomiske ressurser til å skape arbeidsplasser innenfor fornybare næringer. Til slutt foreslår vi at det stilles krav om bruk av lokale entreprenører i forbindelse med utbyggingen.

Dermed kan de som etter fredagen har uttrykt sterk misnøye med Equinors beslutning, vise at de ikke nøyer seg med bare å uttrykke misnøye, men at de bruker den posisjonen de har som stortingspolitikere, til å stille krav til oljeselskapene. Jeg er veldig glad for å høre at Arbeiderpartiet støtter våre forslag. Når det gjelder dem som derimot nok en gang stemmer imot våre forslag – hvis det skulle finnes noen som gjør det – må tårene som kom på fredag, karakteriseres som krokodilletårer og et spill for galleriet.

Jeg tar med det opp de forslagene SV står bak.

Presidenten: Representanten Lars Haltbrekken har tatt opp de forslagene han refererte til.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Senterpartiet er skuffet over beslutningen om ikke å bygge ilandføringsanlegg på Veidnes i Finnmark. Som representanten Haltbrekken sa, ble det i 2013 skålt i champagne for en slik lovnad om egen terminal. Det lå inne i det konseptvalget som Equinor, daværende Statoil, la fram for Castberg. Det skapte store forventninger lokalt, men også nasjonalt. Det er viktige, sentrale premisser for beslutningen som ikke har slått til, men behovet og forventningene lokalt om de arbeidsplassene er fortsatt like store.

Senterpartiet har hele veien vært opptatt av at petroleumsnæringen skal gi arbeidsplasser og næringsutvikling i hele landet – offshore, men ikke minst på land. Dette har på mange måter vært grunnplanken i norsk petroleumspolitikk helt siden Stortinget i 1971 vedtok «de ti oljebud», og et av de viktigste budene var at ressursene på norsk sokkel som hovedprinsipp skulle ilandføres i Norge.

Derfor er Senterpartiet i dag innstilt på å støtte SVs tre forslag, for det er en forutsetning for fortsatt norsk oljeutvinning at det gir positive ringvirkninger i hele landet og lokalt i regionen. Og som representanten Barth Eide sa, er det kanskje viktigere enn noen gang for den legitimiteten som oljenæringen skal ha, at vi faktisk sørger for at ressursene kommer Fastlands-Norge til gode i form av verdiskaping, men også i form av lokale arbeidsplasser og utvikling.

Terje Halleland (FrP) []: Vi har opplevd 50 år med petroleumsvirksomhet i Norge. Det har vært 50 veldig gode år. Vi har skapt aktivitet og store verdier i hele landet.

Nå skulle det være Nord-Norge sin tur. Vi har hatt god aktivitet i Nord-Norge. Flere prosjekter har blitt satt i drift, og vi ser at det gir gode ringvirkninger. Castberg har vært med oss i mange omganger, og det er vel vanskelig å si det tydeligere enn hva denne salen har gjort, at vi ønsker at det skal være enda større ringvirkninger fra Castberg når feltet kommer i gang. Derfor er det veldig skuffende når en ikke klarer å få til tiltak som ble lovet så stort en gang tidligere.

Jeg er litt forundret over den prisen som blir antydet. Jeg synes det er rart at en ikke har prøvd å gå for andre modeller som har satt ned prisen. Her har folk gått ut og skapt forventninger, og det gjør selvfølgelig at folk lokalt har hatt forventninger.

Jeg tror det er veldig viktig å ta med seg hele historien. Tidene har forandret seg. Da en var oppe på Veidnes og drakk champagne, var oljeprisen 120 dollar fatet. En hadde en «break even» på Castberg på 80 dollar. Vi vet at de tidene ikke er der lenger. Men allikevel: All ære til næringen, som klarer å komme med et prosjekt som senker «break even» fra 80 dollar og ned til 35. Og når vi vet dagens oljepris, er ikke differansen mellom de to summene så fryktelig stor.

Jeg hadde håpet at de selskapene som er aktive der oppe, sammen hadde funnet løsninger, og jeg håper nå egentlig på at en fremdeles kan finne løsninger som vi alle kan se oss tjent med. Men det er unektelig noe merkelig når et parti som er imot hele prosjektet, som ikke ønsker denne aktiviteten, som ikke ønsker den oljen, fremmer forslag om at den uansett skal i land. Jeg håper at de partiene som stemmer for dette forslaget, blir med og videreutvikler Nord-Norge, blir med og videreutvikler Barentshavet, for uansett hva som blir bygget på Veidnes, vil det komme et krav om at senere funn må knyttes til det for å skape de nødvendig verdiene som en nedskalert terminal vil måtte ha behov for på Veidnes.

Så jeg håper at vi i tiden framover skal lete mye i Barentshavet. La oss håpe at vi finner, at det blir drivverdige funn, som igjen vil garantere mer aktivitet i hele regionen og i hele Nord-Norge.

Stefan Heggelund (H) []: Jeg tror det er viktig å ha med seg historikken her, slik også andre representanter har vært innom på talerstolen. Vi lever i en tid da industriarbeidere i petroleumssektoren opplever at den jobben de gjør, den verdiskapingen de står for, de inntektene de bringer inn til fellesskapet, blir uglesett, spesielt av partier på venstresiden.

Så er det fortsatt noen deler av landet som roper etter den typen arbeidskraft, som ønsker den typen arbeidskraft velkommen. I den forbindelse dro Equinor – daværende Statoil – til Finnmark, skålte i champagne og sa at her vil den arbeidskraften komme. Da er det intet annet enn utrolig skuffende, også med tanke på de signalene som ble sendt fra denne salen, at Equinor ikke leverer på det løftet.

Men i denne historikken er det også viktig å huske hva vi var enige om i denne salen da vi behandlet Castberg, hva regjeringspartiene var enige med Arbeiderpartiet og Senterpartiet om. Det var at dette selvfølgelig skulle være samfunnsøkonomisk lønnsomt, og at en beslutning skulle bygge på prinsippene om god ressursforvaltning, slik vi har drevet petroleumspolitikk i Norge i alle år. Disse forslagene, som jeg hører at Arbeiderpartiet og Senterpartiet i dag har tenkt å støtte, er i realiteten et brudd med måten man har drevet norsk petroleumspolitikk på. Men de stemmer for – av rent opportunistiske årsaker.

Disse forslagene er nemlig ikke nye. Tilsvarende forslag ble fremmet da vi behandlet Castberg, og da stemte Arbeiderpartiet og Senterpartiet mot, fordi de visste at det ville være et brudd med måten man driver petroleumspolitikk på.

Så er spørsmålet: Nå som Sosialistisk Venstreparti har muligheten, når dette spørsmålet er oppe igjen, hvorfor fremmer ikke Sosialistisk Venstreparti sitt primærstandpunkt, som er at Castberg ikke skal bli noe av? Hvor er forslaget om å reversere beslutningen om Castberg? Det er Sosialistisk Venstrepartis primære standpunkt i denne saken, og når vi da behandler den her, er det pussig at det forslaget ikke kommer. Hadde det vært opp til Sosialistisk Venstreparti, hadde det ikke vært noe Castberg, og det hadde ikke vært noe å ilandføre. Hvor er forslaget? Det er spørsmålet til representantene fra SV.

Dersom man skulle ha fått til dette, er det i realiteten fire måter det kunne ha skjedd på:

  • Den ene er at Equinor kunne ha holdt løftet sitt, og det er det de burde ha gjort.

  • Den andre er at staten på en eller annen måte skulle være deleier i investeringene. Det ville også være et brudd med måten vi driver på, og det er heller ikke kommet noe konkret forslag om det, så vidt jeg kan se.

  • Den tredje er at man kunne ha endret petroleumsloven slik at skipstransport blir en del av den, men det ville ha hatt store konsekvenser for all annen skipstransport som skjer på den norske sokkelen, og jeg har heller ikke hørt noen partier gå inn for det, antakeligvis med den begrunnelse.

  • Den fjerde muligheten er – hvis man virkelig ønsker dette og skjønner at de andre måtene ikke går an – å gå inn, kaste styret i Equinor og sette inn et nytt styre med et klart mandat om dette. Det er et grep som partier som Sosialistisk Venstreparti har foreslått i tidligere sammenhenger, men som Arbeiderpartiet og Senterpartiet har vært mot, fordi de forstår hva det vil si å drive med profesjonell eierskapsstyring.

Det er skuffende at Equinor tok den beslutningen de tok. Men det hjelper altså ingen at Sosialistisk Venstreparti skjuler sine primærstandpunkter for omverdenen, som er å reversere Castberg, og da blir det ingen ilandføring i det hele tatt. Det hjelper heller ingen at Arbeiderpartiet og Senterpartiet nå går bort fra de lange linjene som har vært i norsk petroleumspolitikk, og stemmer for forslag som de stemte mot før sommeren. Alle skjønner hva de driver med.

Statsråd Kjell-Børge Freiberg []: I denne saken er det lov å være skuffet. Det er undertegnede også.

Denne saken har en historie ved seg, og den er lang. Det er masse historie i denne saken som gjør at vi i det hele tatt står her i salen i dag og debatterer den.

Stortinget fikk 10. april 2018 forelagt proposisjonen om utbyggingen av dette feltet – Johan Castberg i Barentshavet. Utbyggingsplanen ble behandlet basert på transport av råolje direkte fra feltet til markedet. Stortinget sluttet seg til utbyggingsplanen 11. juni 2018. Jeg registrerer at Stortinget da ikke sluttet seg til et forslag fra SV og MDG – likelydende med det som er forslag nr. 1 i dag. Så kom vi til 28. juni 2018. Da godkjente Olje- og energidepartementet utbyggingsplanen. Ved behandlingen av proposisjonen fattet Stortinget to anmodningsvedtak knyttet til råoljeomlasting på Veidnes i Finnmark. Disse anmodningsvedtakene har jeg fulgt opp i Prop. 1 S for 2018–2019, Prop. 41 S for 2018–2019 og Prop. 1 S for 2019–2020.

Det er selskapene som beslutter hvordan oljen fra Castberg-feltet skal transporteres til markedet. Det gjelder også for Equinor. Dette er forretningsmessige beslutninger som skal tas av selskapenes styre og av administrasjonen. Olje- og energidepartementet er underrettet av selskapene og lisensen gjennom den jobben som er gjort, om at beslutningsgrunnlaget som selskapene har truffet sin beslutning på, viser at en nedskalert terminal på Veidnes ville medføre en investering på om lag 2,4 mrd. kr og en negativ nåverdi før skatt på om lag 3,6 mrd. kr – dette sammenlignet med å transportere oljen direkte fra feltet til markedet. Selv om vi ser bort fra betydelige investeringer, ville også driften av en nedskalert terminal gå med tap. Utredningen viser også at oljeomlasting har en negativ nåverdi før skatt på om lag 2,9 mrd. kr, selv om oljevolumet fra andre potensielle feltutbygginger i Barentshavet inkluderes.

Som jeg sa, er det en lang historie i denne saken, og i utgangspunktet var jeg forberedt på å gå igjennom den. Flere representanter har redegjort for denne historien.

Som jeg sa innledningsvis: Det er grunn til å være skuffet. Jeg har vært ordfører i min hjemkommune, Hadsel i Vesterålen, i åtte år. Jeg kjenner betydningen av selskap som ønsker å etablere virksomhet, og viktigheten det har for å bygge lokalsamfunn. Det er helt korrekt som det er sagt fra talerstolen, at det ble gitt noen lovnader, det ble gitt et bilde av en aktivitet som ikke blir slik i dag. Det synes jeg er veldig synd. Jeg kjenner på det, og jeg skjønner at det er skuffelse, jeg skjønner at det er irritasjon.

Jeg har bare lyst til å være tydelig. Det var noen som uttrykte denne forventningen om aktivitet, og de som uttrykte dette, har et ansvar.

Jeg registrerer at lisenshaver har signalisert at de ønsker å bygge opp en aktivitet som følge av aktiviteten ved Johan Castberg rundt den videregående skolen i Nordkapp. Det synes jeg er bra, det synes jeg er positivt, selv om det ikke bøter på den skuffelsen.

Med i historien om det prosjektet man feiret i sin tid, men som det ikke ble noe av, må vi også ha med oss at det har vært et oljeprisfall. Man har undersøkt anslaget som lå til grunn for denne utbyggingen, og funnet ut at anslaget i forhold til mengden olje ikke var det man trodde, noe som har forandret disse forutsetningene. Det tror jeg vi har noe å lære av, og det har definitivt også selskapene noe å lære av – hvordan man uttrykker forventninger, og hvordan man innfrir dem.

Jeg var ikke med til Veidnes og drakk champagne den gangen, men jeg kan si at denne saken berører meg så pass at jeg kommer til å ha problemer med å drikke champagne i ettertid.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Lars Haltbrekken (SV) []: Den 22. april 2015 kunne stortingsrepresentant fra Fremskrittspartiet og Finnmark Jan-Henrik Fredriksen gledesstrålende slå fast at han regnet ilandføringen av oljen fra Johan Castberg-feltet som spikret.

Hva sier statsråden til dette i dag, og hva vil statsråden gjøre for at ilandføringen gjennomføres, slik Statoil, nå Equinor, lovet?

Statsråd Kjell-Børge Freiberg []: Som jeg var inne på i mitt innlegg, og som flere representanter har vært inne på: Går vi tilbake til 2011, 2012 og 2013, er det sånn at det man feiret på Veidnes, hadde utgangspunkt i noe annet enn det man vet i dag, og som ligger til grunn for den beslutningen selskapene har tatt om utbyggingsløsninger.

Jeg viser til det Stortinget gjorde da de fikk seg forelagt proposisjonen, og da Stortinget behandlet denne. De føringene som ble lagt, og som jeg viste til, er fulgt opp, og selskapene har tatt sin beslutning basert på forretningsmessige prinsipper knyttet til lønnsomhet. Og det er ikke tvil om at dette prosjektet ikke bare er ulønnsomt, det er ekstremt ulønnsomt.

Tone Wilhelmsen Trøen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg vil spørre statsråden videre, for som jeg tok opp i mitt innlegg, er ikke dette første gangen oljeselskapene har lurt befolkningen i nord med tanke på den sysselsettingsgevinsten og de ringvirkningene en utbygging av oljeplattformer i Barentshavet skal gi.

Spørsmålet mitt til statsråden er: Hva tenker statsråden om videre utvikling av oljevirksomhet i Barentshavet om oljeselskapene gang på gang fortsatt skal bryte de løftene de kommer med til lokalbefolkningen?

Statsråd Kjell-Børge Freiberg []: Jeg er helt sikker på at jeg og representanten Haltbrekken tenker ulikt om videre utbygging av Barentshavet. Jeg er glad for engasjementet rundt ringvirkninger fra representanten Haltbrekken, men jeg vil presisere at jeg er for petroleumsaktivitet og like mye for ringvirkninger.

Uansett hvordan vi vender og snur på dette, kommer det til å bli ringvirkninger også fra Johan Castberg. Beregningene som også var synliggjort da PUD-en ble behandlet, viser at det faktisk blir betydelige ringvirkninger helt uavhengig av den nedskalerte terminalen, som selvfølgelig hadde gitt flere ansatte, det er det ikke tvil om. Beregninger viser at 470 personer vil være knyttet til dette feltet som fast ansatte fra Nord-Norge, flesteparten fra Troms og Finnmark, og mange fra Finnmark.

Lars Haltbrekken (SV) []: Ja, undertegnede og statsråden tenker nok vidt forskjellig om oljevirksomheten i Barentshavet. Men spørsmålet mitt nå er: Går det en grense for statsråden for hvor mange løftebrudd lokalbefolkningen i nord skal måtte stå overfor fra oljeselskapene før også statsråden sier at nok er nok – at enten må løftene overholdes, eller så får de ikke tilgang til disse feltene?

Statsråd Kjell-Børge Freiberg []: Det er ikke så enkelt å regulere mennesker og selskaper som uttrykker meninger om hva de ønsker å gjøre. Men jeg oppfatter, helt oppriktig, at selskapet har tatt inn over seg at det lå en forventning hensyntatt historien her. Jeg oppfatter at selskapene faktisk har gjort en jobb for å finne ut om det er grunnlag for å bygge en nedskalert terminal.

Så kommer denne utredningen som er gjort – en grundig utredning, der selskapene selv peker på at man har snudd alle steiner – ut med de tallene den gjør. Og på den bakgrunn har selskapene truffet sin beslutning. Men jeg tror det ligger en lærdom i denne saken for veldig mange.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Representanten Heggelund mener vi i SV skjuler vårt oljestandpunkt. Da tror jeg vi kan slå fast at representanten må ha fulgt usedvanlig dårlig med. Det er lett å være etterpåklok når man har fasiten, og når det gjelder oljeindustrien i Finnmark, er det kanskje særlig lett. For det vi ser med Johan Castberg-feltet nå, har vi sett før. Goliat-feltet er allerede utbygd, og heller ikke det har ilandføring.

Jeg har fulgt oljeindustriens planer i Finnmark i 15 år, og historien gjentar seg. Først går oljeselskapet ut med planer om ilandføring. Lokalt skåles det i champagne, og det spises kake, gjerne fasilitert av oljeindustrien. Så får oljeselskapet masse støtte og hurrarop for planene sine. Så går det noen år, og vips – planene om ilandføring legges bort. Og dette kan oljeselskapene gjøre uten frykt for konsekvenser, for selv om flere politikere har vært høye og mørke og sagt at oljen må på land, ellers blir den liggende, har man vært bemerkelsesverdig lite villig til faktisk å sette makt bak kravene.

Det samme gjentas her i salen: Man synes det er synd at denne oljen ikke kommer på land. Men da er det oppsiktsvekkende hvor servile politikerne her er overfor oljeindustrien. Hele Norges oljeindustri viser jo at man må styre oljen politisk. Hvis ikke politikerne siden 1970-tallet hadde stilt krav til de internasjonale oljeselskapene, ville de ha kommet hit, pumpet opp oljen vår og dratt, uten at vi hadde fått de fantastiske ringvirkningene som vi har fått. Equinor – eller Eni, for den saks skyld – har ikke noen egeninteresse av ilandføring eller lokale leverandører. De har sin egen bunnlinje å tenke på, ikke vertskommunens økonomi.

Da kan representantene her gjerne si fra denne talerstolen at det er synd at man ikke får ilandføring. Men man demonstrerer ikke noe annet enn sin egen maktesløshet.

Avslutningsvis: Det må være et gigantisk tankekors for partiene som så helhjertet støtter opp om disse utbyggingene, at både Goliat- og Johan Castberg-feltet er så marginale prosjekter i Barentshavet at en ilandføring velter lønnsomheten. Goliat-feltet er antageligvis allerede et tapsprosjekt totalt sett for den norske stat, og det skal bli spennende å se fasiten for Johan Castberg-feltet, som skal produsere olje i en tid da hele verden jobber for å gjøre seg uavhengig av nettopp fossil energi, og kostnadene for fornybar energi stuper.

Johan Sebastian Welhaven sa i sitt dikt «Republikanerne»:

«De saa paa hverandre. Han vandred sin Vei.

De havde Champagne, men rørte den ei.»

Bengt Rune Strifeldt (FrP) []: Fredag den 13. har bestandig vært en ulykkesdag. Fredag 13. desember var en ulykkesdag for norsk olje- og petroleumsnæring. Mange har vært her oppe og sagt at de er skuffet over beslutningene fra selskapene som står bak Johan Castberg-feltet.

Jeg er ikke bare skuffet. Jeg er på godt nordnorsk fly forbanna – med all respekt. Når beslutningen fra Equinor, Vår Energi og Petoro er at de dropper ilandføringen av olje i Finnmark, er jeg bekymret. Man ser at det knyttes en del kostnader til prosjektet med nedskalert terminalkaianlegg på 3,6 mrd. kr. Det er nesten en dobling siden PUD-en ble lagt fram. Når man ene og alene nesten direkte knytter dem opp til de 50 årsverkene som skal være på terminalen, er jeg litt bekymret. Man kan kaste et blikk mot Hammerfest og se på de regionale ringvirkningene Melkøya har skapt utover dem som er direkte tilknyttet prosessanlegget.

Når man ser at kostnadene siden PUD-en ble lagt fram, er nærmest doblet fram til beslutningen ble tatt, dukker spørsmålene opp. Er det en bevisst konklusjon for å utelukke ilandføring? Flere har vært her oppe og sagt at de er skuffet. Ja, jeg er veldig skuffet, jeg er veldig forbanna. Avgjørelsene fra oljeselskapene vil få uheldige konsekvenser for arbeidsplasser og verdiskaping og ikke minst for innbyggerne i Finnmark og Nord-Norge. Her har folk hatt forventninger nettopp fordi selskapene har skapt disse forventningene.

Vi er nå inne i en tid der politisk motstand mot oljenæringen vokser kraftig, fra ytterste venstre, fra MDG, i Arbeiderpartiet og faktisk også i regjeringspartiet Høyre. Vi ser en økende kamp for å begrense Norges viktigste næring. Det er rett og slett ufattelig at disse oljeselskapene ikke ser den politiske gevinsten av å gjennomføre prosjektet med en ilandføring på tross av at kortsiktige økonomiske tap er involvert.

Dersom en oljeaktivitet i Barentshavet ikke gir de forventede ringvirkningene, vil motstanden mot oljeaktiviteten i nord eskalere. Det er sagt at denne beslutningen er viktigere enn noen gang. Vi feirer 50 år med petroleumsaktivitet i Norge. Beslutningen gjort av Equinor, Petoro og Vår Energi er nok kanskje å anse som første spikeren i kista for norsk petroleumsnæring med tanke på at de ikke har den samme legitimiteten og støtten i befolkningen.

Her har ikke selskapene bare holdt Nordkapp kommune for narr. De har holdt en hel landsdel for narr. Vi lever i en tid da oljearbeiderne opplever at de blir uglesett for sitt arbeid. Jeg tror ikke det vil bedre seg med beslutningen fra Equinor, Vår Energi og Petoro. Når man ser på kostnadene – hva er 3,6 mrd. kr i reduserte inntekter for AS Norge i Johan Castbergs driftstid målt opp mot de samfunnsmessige fordelene og ringvirkningene en ilandføring ville gitt?

Presidenten: Presidenten forsto det slik at representanten selv var klar over at han brukte et uparlamentarisk uttrykk. Det gjorde det ikke bedre at han brukte det to ganger.

Ragnhild H. Kaski (A) []: Fredag den 13. er kanskje en passende dag for dårlige nyheter og løftebrudd. Equinor valgte i hvert fall denne dagen for å forsøke å sette spikeren i ilandføringskisten én gang for alle. Oppslutningen om oljenæringen i nord har alltid vært knyttet til mulighetene for lokale ringvirkninger. For hvorfor skal vi stå igjen med risikoen utvinningen medfører, men stå helt uten aktivitet og uten arbeidsplasser?

Den lokale støtten til dette prosjektet har vært helt avgjørende for realiseringen av planene. Nå er det dessverre tydelig at den lokale støtten har bygd på lovnader som aldri vil bli oppfylt. For lovnader betyr lite, spretting av champagne betyr enda mindre.

Jeg kan forstå at mange har hatt et stort ønske om å få ringvirkninger, og et så stort ønske om å få ringvirkninger at man har trodd på Statoils fagre lovnader. Men selv om Statoil har byttet klær, vil ryktet henge ved dem i Nord-Norge.

Ordene som brukes i denne saken av lokale og sentrale politikere i Finnmark og av folk flest, er neppe godkjent ordbruk fra denne talerstolen, for man er mer enn bare skuffet, man er faktisk så sint som bare finnmarkinger som enda en gang er blitt ført bak lyset og ikke blir tilgodesett utviklingen som andre deler av landet har fått, kan bli. For konsekvensene av at det ikke blir ilandføring, er større enn at ministeren ikke lenger vil kunne nyte sin champagne. Det er ikke bare champagnen som har fått en bismak, det har oljen også. Men det kan ikke herske noen tvil om hva Arbeiderpartiet har ment og fremdeles mener om ilandføring på Veidnes, for Arbeiderpartiet har hele tiden jobbet for ilandføring og lokale ringvirkninger, og vi vil stemme for det i dag.

Så håper jeg også at regjeringen og regjeringspartienes representanter fra Finnmark, kan være like tydelige.

Lars Haltbrekken (SV) []: Vi i SV blir i debatten beskyldt av enkelte for å dekke over vårt primærstandpunkt i denne saken. Men da har man med respekt å melde ikke fulgt med på det innlegget jeg holdt, der jeg la stor vekt på den motstanden SV har hatt mot dette prosjektet.

Så sier representanten Halleland, som utenfor denne salen er kamerat Halleland, at det er merkelig at et parti som er imot prosjektet, fremmer forslag om ilandføring. Og ja, jeg er helt enig. Det er merkelig at et parti som er imot prosjektet, må ta det ansvaret som partiene som har stemt det igjennom, ikke har tatt, men som de burde ha tatt, for dem som må ta de største belastningene, den største risikoen for fiskerier og natur ved utbyggingen, og sørget for å stille klare krav til Equinor om at det skulle ilandføres, og at det skulle gi sysselsetting og ringvirkninger i Finnmark. Da må vi som er motstandere av prosjektet i utgangspunktet, ta dette ansvaret og fremme de forslagene som fremmes må.

Så håper jeg at stortingsflertallet gjennom denne saken og andre oljeutbygginger som vi har hatt i Barentshavet, ser det spillet man er utsatt for fra oljeselskapene. Jeg håper man ser at man gang på gang blir lovet gull og grønne skoger, men gang på gang forsvinner både gullet og de grønne skogene i form av sysselsetting og ringvirkninger lokalt.

Jeg håper at stortingsflertallet framover ikke lar seg lure av framtidige fagre løfter fra oljeindustrien, men at stortingsflertallet sammen med SV blir med på å sette grenser for oljeindustrien og si at nok er nok. Den grensen kan Stortinget sette neste år når vi skal behandle den bebudede meldingen fra regjeringen om forvaltningsplanen for Lofoten og Barentshavet.

Presidenten: Stortinget tar nå pause i debatten, og det ringes til votering.