Stortinget - Møte tirsdag den 17. desember 2019

Dato: 17.12.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen
Dokumenter: (Innst. 97 S (2019–2020), jf. Prop. 26 S (2019–2020))

Innhold

Sak nr. 37 [15:17:54]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Endringar i statsbudsjettet 2019 under Olje- og energidepartementet (Innst. 97 S (2019–2020), jf. Prop. 26 S (2019–2020))

Talere

Presidenten: Da fortsetter Stortinget behandlingen av sak nr. 37 på dagens kart. Neste taler er Geir Adelsten Iversen.

Geir Adelsten Iversen (Sp) []: For det første: Det var jo litt synd at statsråden hadde gått. Men jeg synes enda mer synd på ham som fra nå av synes det er veldig dårlig å drikke champagne. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor han sa det. (Presidenten klubber.)

Presidenten: Det må være ro i salen.

Vær så god, Adelsten Iversen.

Geir Adelsten Iversen (Sp) []: Hvis man skal være sint på noen, så er det ikke et oljeselskap man skal være sint på. Man må være sint på seg selv. Det er ministeren, sammen med resten av regjeringen, som bestemmer. Det er ikke oljeselskapene som bestemmer over oss – at vi bare sitter her og gjør det som oljeselskapene forlanger at vi skal gjøre.

For ganske mange år siden var jeg med på akkurat det samme som det som nå skjer i Nordkapp. Vi hadde en helt lik situasjon i Finnmark da Goliat skulle bygges ut. Akkurat det samme skjedde da. Man fant ut at det ikke var lønnsomhet nok i å ta oljen på land. Ordføreren i Hasvik, som for øvrig var meg, kjempet knallhardt for å få den i land. Vi gjorde det vi kunne – alt mulig – men da det kom til stykket, var det for lite lønnsomhet i prosjektet. Oljen måtte tas med bøyelast, og ingenting kom til kommunen som hadde kjempet så hardt for det. Akkurat det samme skjer nå, etter at Nordkapp har gjort en vanvittig jobb for å få dette til og innstilt seg på det. De har jobbet knallhardt for å få det til.

I tilfellet med Goliat var det snakk om 5 mrd. kr for å få det på land. Alle vet hvilke problemer det har vært med bøyeløsningen i Barentshavet.

Nordkapp videregående skole skulle få noen nye linjer. I den første kommunen kom det noen beredskapsgreier, et lite lager med én ansatt. Det kom vel noen andre greier også, men det var peanuts i forhold til det man kunne forvente. Det var snakk om at det skulle komme 40 arbeidsplasser til den lille kommunen. Det ville ha betydd enormt. Nedgangen i folketallet, bl.a., hadde blitt noe helt annet. Vi så for oss at en leverandørindustri skulle etablere seg. Dette var drømmer, – ja, selvsagt, men det er jo drømmer man lever for.

Til dette med beredskap: Flere har snakket om at det er noen som tar risiko. Ja, vi som har bygd hus rundt disse bøyene, vi tar risiko. Det er ikke noen andre som tar risiko. Men vi som bor i området, som har båter, og som drifter der, tar risiko.

Fiskeri er den viktigste næringen. Jeg har sagt – jeg sa det også da man begynte med Johan Castberg – at man skulle konsentrere seg om fiskeriene, for oljen kom aldri til å komme i land. Jaggu fikk jeg rett. Men det er ennå en mulighet. Hvis regjeringen vil, kan den sette foten ned og si: Nei, den skal på land. Vi er nødt til å få den på land.

Lovnader om gull og grønne skoger har vi fått nok av. Vi må tenke på havet og det som er rundt der. Når det gjelder beredskap osv., har det flere ganger vært snakk om at man skulle få godt nok utstyr. Jeg har fått med meg at man skal begynne med beredskap i Nordland. Per i dag finnes det ikke en beredskap som er god nok til å ta unna det som eventuelt kan skje ved en utblåsning.

Heldigvis er det flinke folk som jobber i denne næringen. Jeg har veldig sterk tro på dem, men jeg har ikke tro på regjeringen og statsråden, som her sier at han ikke kommer til å drikke mer champagne. Det var litt drøyt. For min del kan han drikke så mye champagne han bare vil, men man kan ikke komme til Nord-Norge og si det når man har mulighet til å få oljen på land. Det er det det handler om. Det er det håpet folk har for å få mer aktivitet.

Ketil Kjenseth (V) []: Denne debatten har for min del vært preget av at SV har fokusert på at oljeselskapene driver et spill. Det kan godt være at de lover mye og ikke leverer det vi skulle ønske, på land. Over lang tid har de jo heller ikke levert alt det vi ønsker oss når det gjelder kutt i utslipp, men jeg synes nok at SV driver et litt høyt spill her nå. For de vikler seg jo inn i å drive et spill selv når de fremmer et forslag, rett og slett, om å bruke mellom 2,9 og 3,6 mrd. kr, som ikke finnes. Det er ingen som har vist fram her i dag hvordan vi skal finne de pengene.

Det er jo en stor økonomisk risiko her, og det er den alle har forholdt seg til, at det er et marked som ikke virker. På en måte virker det jo, men det er her vi eventuelt skal inn og korrigere. Jeg skulle ønske at SV hadde snakket mer om klimarisiko. For det er en infrastruktur her som en legger til rette for, som en skal bruke flere milliarder på, og som faktisk krever et enormt mye større volum for at det skal forsvare seg økonomisk. Man legger jo ikke vekt på den utfordringen – selv om representantene Haltbrekken og Kaski sier at en skal verne Barentshavet nord, kanskje, i forvaltningsplanen neste år.

Men det er jo den debatten som kommer nå: Hvor mye infrastruktur? Hvor stor økonomisk risiko? Hvor mye skal vi legge til rette fra politisk side for å investere i en framtid som vi egentlig – i hvert fall SV og Venstre – ikke ønsker? En har brukt lite tid på den debatten.

Jeg synes ikke det forsvarer seg helt å trekke opp det spillet og det motivet som en gjør her. Særlig sett i lys av at vi for én sak siden hadde en litt større debatt om klima, framstår det litt pussig. Vi ser også et Arbeiderparti som vil ha større klimaambisjoner i klimadebatten, men som vil ha mer olje når vi diskuterer olje. Det er to hender som ikke går helt sammen her. Hvordan Arbeiderpartiet og SV skal finne sammen, er også en utfordring, men den skal vi ikke nødvendigvis ta her nå.

Det er særlig risikodelen av dette som virkelig er den store debatten når vi ser hvilke volumer som må til for å forsvare de infrastrukturutbyggingene, og også hvilke risikoer vi tar i Barentshavet, og hvilken beredskap vi må bygge opp. Jo lenger nord, jo større beredskap. Dette kommer til å koste mye penger, og jeg er i hvert fall glad for at jeg er medlem i et parti som aksepterer et marked. Med en halvert oljepris er det ikke lenger så mye å betale for – og det er ikke så mye politiske penger å bruke i dette.

Jeg er glad for at vi lander denne saken nå.

Presidenten: Representanten Lars Haltbrekken har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Lars Haltbrekken (SV) []: Representanten Kjenseth setter søkelys på noe helt essensielt i denne saken: klimarisiko og den økonomiske risikoen som Norge tar ved utbyggingen av Johan Castberg-feltet. Dette var også spørsmål som SV reiste under behandlingen av selve utbyggingssaken da vi hadde den til behandling her i Stortinget før sommeren i fjor.

Vi stemte imot utbyggingen. Venstre stemte for. Vi la også fram forslag om å få en klimarisikoanalyse av utbyggingen i lys av Parisavtalen. Dette stemte Venstre også imot, men jeg tolker signalene fra representanten Kjenseth som at partiet kanskje har kommet på bedre tanker etterpå.

Så er det ikke sånn at vi sier at man kanskjeskal verne Barentshavet nord mot oljevirksomhet; vi sier at det måvi gjøre, av hensyn til klimaet og sårbar natur.

Steinar Karlstrøm (A) []: Når man sitter på finnmarksbenken, er man nødt til å ta ordet i denne saken, for den har vekket sterke følelser, og mange har sett for seg stor industrisatsing også i Nord-Norge og Finnmark. Stort sett hele finnmarksbenken har vært oppe her og sagt det samme. Den eneste jeg savner her fra finnmarksbenken, er Høyres representant.

Det har vært et unisont krav om ilandføring i Finnmark. Denne salen støttet det i sitt vedtak da dette ble behandlet. Jeg vil bare anmode ministeren og regjeringen om å gjøre alt de kan for å få det felles ønsket på plass. Jeg tror det er en viktig sak for landsdelen, for Finnmark og for Nordkapp.

Magnar Rommetveit hadde her teke over presidentplassen.

Espen Barth Eide (A) []: Jeg ønsker ikke å bruke mye tid på å forlenge en debatt som har vært god og grundig, men jeg vil likevel si helt på slutten at jeg tror det vi har hørt fra mange partier – ikke bare de tre partiene som har varslet at de støtter forslaget fra SV, men også flere av regjeringspartiene – er et veldig klart signal som jeg er trygg på at regjeringen og olje- og energiministeren tar med seg, men som jeg håper at også næringen og Equinor tar med seg.

Det vi kaller «license to operate», altså toleransen i samfunnet for en tross alt omstridt næring, nemlig oljenæringen, kommer ikke gratis, og man kan ikke lenger legge til grunn at dette går av seg selv, og at det blir som man selv vil i bransjen. Man er nødt til å opprettholde dette. Det har vært sagt av omtrent alle som har vært på talerstolen, fra opposisjon og posisjon, at det ble skapt veldig høye forventninger. De forventningene er ikke brutt. Jeg håper næringen tar med seg dette veldig tydelige signalet, som har vært uttrykt fra veldig mange på talerstolen i dag.

Jeg har lyst til å understreke, som en som ikke selv kommer fra Finnmark, at jeg har spesielt stor forståelse for at alle representantene som kommer fra Finnmark, og også de som sitter og følger med hjemmefra, tenker dette i et langt historisk lys. Det er faktisk sant at i Finnmark har man vært vant til at folk fra lenger sør i landet har kommet og forsynt seg av ressursene, men i liten grad etterlatt næringsliv og verdier der oppe. Det tror jeg vi alle sammen skal ta inn over oss. Dette er særlig sensitivt, og det er særlig sensitivt i en periode da disse spørsmålene blir mer omstridt i Norge. Det er tydelig uttrykt.

Noen av oss skal stemme for dette forslaget – mange andre har gitt uttrykk for forståelse for det. Det håper jeg man tar med seg videre på veien når vi skal inn i andre store debatter om oljenæringens framtid i Norge.

Statsråd Frank Bakke-Jensen []: Det er litt uvanlig at man tar ordet i en sak som i utgangspunktet ikke ligger under ens konstitusjon, men jeg står her i dag som tidsvitne, all den tid jeg var med på «fylleturen» til Veidnes den gangen Statoil skulle fortelle om den fantastiske oljeterminalen. Jeg smakte på champagnen. Det er ikke sånn at jeg har fått avsmak på champagne, men jeg er helt enig med sistnevnte taler: Dette er en alvorlig sak for Equinor. Vi er nødt til å tenke omdømme. Det er det nå flere i den næringen som bør gjøre. Samtidig er jeg nødt til å ta ordet, for det kan ikke etterlates det inntrykket at oljenæringen ikke har betydd noe for Finnmark de siste 15 årene da vi har hatt den der.

Da de gikk i gang med Melkøya, anslo man den lokale verdiskapingen til å kunne være på rundt 500 mill. kr. Da man var ferdig, hadde man fått syv ganger det – mesteparten faktisk fra entreprenørene i Alta, som var framsynte og så sitt snitt til å få til lokalverdiskaping. Vi har et kunnskapsmiljø som er langt, langt over det vi hadde før. Den satsingen som varsles på Nordkapp maritime fagskole, er kjempeviktig – ikke bare primært for oljevern, men også for å utvikle kystflåten videre der oppe til å ta seg av andre ting enn bare det å fiske. Vi bygger kompetansemiljøer. Det er viktig. Hammerfest er en by som ikke er til å kjenne igjen etter man fikk satsingen for noen år siden, og ikke bare fordi det er to fine bygg og et ekstra hotell. Nei, gå inn og se på karakterene på ungdomsskolen i Hammerfest, se på gjennomføringsgraden i videregående skole for Hammerfest-ungdommen – rett og slett fordi det er spennende arbeidsplasser i lokalmiljøet. Den har mange positive sider ved seg, denne næringen, og så skal vi være strenge når selskapene selv ikke skjønner hvor viktig omdømmet for næringen er nå, i en tid da vi skal endre måten vi bruker energi på.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 37.

Votering, se torsdag 19. desember