Stortinget - Møte tirsdag den 17. desember 2019

Dato: 17.12.2019
President: Tone Wilhelmsen Trøen

Søk

Innhold

Sak nr. 44 [16:36:54]

Interpellasjon fra representanten Sveinung Stensland til eldre- og folkehelseministeren: «Demens er ifølge Folkehelseinstituttet den fjerde største dødsårsaken her i landet, mer enn tredoblet på 20 år. I dag har over 77 000 mennesker i Norge demens, og trolig vil antallet dobles fram mot 2040. Av alle som lever med demens i dag, antar vi at rundt 4 000 er under 65 år. Over 350 000 er nær pårørende til en med demens. Hjernesykdommer gir enkeltpersoner og familier store belastninger. Mange sykdommer og skader i hjernen forandrer pasientens personlighet, eller pasientene opplever en tretthet som påvirker både dem og familien. De samfunnsøkonomiske omkostningene ved sykdom og skade i hjernen er store. Det er flere ulike sykdommer og skader i hjernen som kan føre til demens. Alzheimers sykdom er den vanligste typen, men det finnes også en rekke andre typer demenssykdommer. Hva vil statsråden gjøre for å sette oss i bedre stand til å møte denne utfordringen»?

Talere

Sveinung Stensland (H) []: De siste ukene har vi hatt en debatt i media om vold i helsetjenesten, og da vold utøvd av pasienter mot helsepersonell. Det er selvsagt svært alvorlig når slikt skjer, og det er noe som må tas på høyeste alvor. Aftenpostens redaksjon skal ha honnør for at de har tatt tak i denne problemstillingen.

Det er selvsagt et lederansvar å sørge for at ansatte kan arbeide uten å bli utsatt for vold eller trusler. Men det er litt for enkelt å si «innen eldreomsorgen», for i mange tilfeller er det snakk om demente som blir voldelige i frustrasjon over tilstanden de befinner seg i.

Altfor mange som har demens, mangler diagnose. Diagnose er viktig både for å utelukke annen sykdom og for å få et best mulig tilrettelagt pleie- og omsorgstilbud fra kommunen. Dessuten er det viktig å få en diagnose for å kunne planlegge for fremtiden og for å få de tjenestene som det blir behov for.

Som vi stadig ser i media, senest i Dagbladet for i dag, kan sunne levevaner bidra til god helse og redusere eller utsette risikoen for demens og en rekke sykdommer.

Sunne levevaner kan bidra til å forebygge demens, men all kunnskap vi har om forebygging av demens, gjelder på befolkningsnivå. Det betyr at det vil være stor variasjon fra person til person. Risiko for demens er en kombinasjon av gener, levevaner og miljø. Det er mulig å leve sunt på alle måter og likevel få en demenssykdom.

I dag finnes det ingen kur mot demens, men det er mye som kan gjøres for å leve best mulig med sykdommen. Kunnskap om demens gjør det lettere å takle de utfordringene en demenssykdom medfører for familie og nære venner. Som pårørende er det viktig å ha kontakt med andre som kan gi hjelp og støtte.

Psykologen Hege Moberg er pårørende til en far med demens og beskriver dette godt i en Ytring publisert hos NRK. Faren har alzheimer. Hos demente forsvinner etter hvert evnen til å danne mening. Verden fremstår som uforutsigbar, uforståelig og utrygg. Behovet for trygghet og omsorg øker, samtidig som evnen til å gi uttrykk for dette svekkes. Hun beskriver faren som en stillfaren og vennlig mann. Så hvorfor ble han en aggressiv mann på sykehjemmet, spør hun.

Videre beskriver hun tilbudet faren får, som dårlig, med lite innhold annet enn stillesitting og tv. For personer som tidligere hadde et aktivt liv, blir det en brå overgang uansett, og er man dement, blir det ekstra vanskelig, da man etter hvert mister grepet om egen virkelighet. Hun peker videre på hyppige endringer i personalet og høy medisinering som medvirkende faktorer. Og som hun sier:

«En mann som faren min, hvem har han vært før i livet? Hva likte han å gjøre? Hva liker han fortsatt å gjøre?»

«Kanskje hadde han opplevd mer glede og mening om han fortsatt hadde fått lov til å «fikse» på ting, selv om det nødvendigvis ikke alltid ble reparert!»

Her er vi inne på kjernen. Folk trenger å fylle livet med mening også ved sykdom eller alderdom. Derfor er jeg så glad i reformen Leve hele livet, som ble lagt frem i fjor.

Vi trenger et mer demensvennlig samfunn. Hvis alle kan bare litt mer om demens, vil hverdagen bli mye enklere for alle som er berørt av denne sykdommen. Den eneste måten å skape et demensvennlig samfunn på, et åpent og inkluderende samfunn for alle som lever med en demenssykdom, er å snakke om det.

Personer med demens har, som alle andre, både behov for og rett til å delta i ulike fellesskap. Mange lever med demens i mange år, og enkelte får demens på et tidspunkt da de fremdeles er i arbeid og har forsørgeransvar. Demens er derfor noe som angår hele samfunnet, og som også arbeidslivet må ha kunnskap om og forholde seg til. Målet om et samfunn som gir muligheter til samfunnsdeltakelse for alle, stiller krav til utforming av det fysiske miljøet, til tenkemåte, holdninger og politisk prioritering.

Demens er ifølge Folkehelseinstituttet den fjerde største dødsårsaken her i landet, mer enn tredoblet på 20 år. I dag har over 77 000 mennesker i Norge demens, og trolig vil antallet dobles frem mot 2040. Av alle som lever med demens i dag, antar vi at rundt 4 000 er under 65 år. Over 350 000 er nær pårørende til en med demens. Hjernesykdommer gir enkeltpersoner og familier store belastninger. Mange sykdommer og skader i hjernen forandrer pasientens personlighet, eller pasientene opplever en tretthet som påvirker både dem og familien. De samfunnsøkonomiske omkostningene ved sykdom og skade i hjernen er store. Det er flere ulike sykdommer og skader i hjernen som kan føre til demens. Alzheimers sykdom er den vanligste typen, men det finnes også en rekke andre typer demenssykdommer.

Da spør jeg: Hva vil statsråden gjøre for å sette oss bedre i stand til å møte denne utfordringen?

Statsråd Sylvi Listhaug []: Å bedre tilbudet til personer med demens og deres pårørende er høyt prioritert av regjeringen. Vi er godt kjent med de demografiske endringene som representanten Stensland beskriver. Dette er en utfordring vi tar på alvor, og som vi har adressert bl.a. gjennom Demensplan 2020, Omsorg 2020 og Leve hele livet – kvalitetsreformen for eldre.

Demensplan 2020 er regjeringens femårsplan for å forbedre tjenestetilbudet til personer med demens og deres pårørende. Målet er å skape et mer demensvennlig samfunn som tar vare på og integrerer personer med demens. Planen handler bl.a. om forebygging, diagnostisering og ikke minst oppfølging etter diagnose.

Demensplan 2020 går nå inn i sitt siste år. Nasjonal kartlegging av kommunenes tilrettelagte tjenestetilbud til personer med demens 2018 viser at det har vært en positiv utvikling i planperioden. Det er utviklet og spredd betydelige mengder informasjons- og opplæringsmateriell om demens, bl.a. Pårørendeskolen, som er en møteplass for erfaringsutveksling og kunnskap for dem som er nærmest den med demenssykdom. Det er viktig for å sikre en felles basiskunnskap for dem som jobber i tjenestene, og derfor er det gledelig å se at nesten alle kommuner i landet har eller har hatt ansatte som har deltatt i kompetansehevingsprogrammene Demensomsorgens ABC og Eldreomsorgens ABC.

Vi har lovfestet en plikt for kommunene til å tilby dagaktivitetstilbud for hjemmeboende personer med demens fra 1. januar 2020. Personer med demens skal få meningsfulle og gode opplevelser og pårørende nødvendig avlastning.

Det er gjennomført forsøk for å utvikle modeller for systematisk oppfølging etter diagnose. Dette bidrar til at flere kommuner nå har etablert rutiner for oppfølging av den enkelte. Dette bidrar til at personer med demens og pårørende følges opp jevnlig. De får både informasjon og tilbud om rett tiltak eller tjeneste til rett tid.

Norge var et av de første landene i verden som laget en nasjonal demensplan. De to demensplanene Demensplan 2015 og Demensplan 2020 har vært viktige for å sette demens på dagsordenen og har bidratt til en positiv utvikling i tjenestene. Men vi er ikke i mål. Det er fortsatt utfordringer som krever en innsats, og derfor vil vi lage en ny demensplan etter Demensplan 2020. En hovedutfordring er at altfor få blir utredet og får en diagnose. Bare 56 pst. av dem man mistenker har demens, har blitt utredet og fått en diagnose.

Dette er krevende av flere årsaker. Det er bl.a. viktig å utelukke andre sykdommer og fjerne tvil og usikkerhet både for den enkelte og for den enkeltes pårørende. Videre er en diagnose viktig for å få planlagt og iverksatt nødvendige tiltak og tjenester og sørge for at den enkelte får nødvendig kunnskap. Det er derfor behov for å jobbe med hvordan demens skal utredes, og også hvorfor.

Det har skjedd en positiv utvikling, men det er fortsatt en utfordring at mange personer med demens ikke får et tilpasset tilbud. REDIC-undersøkelsen fra 2015 viste at hjemmeboende personer med demens med omfattende behov ofte får forholdsvis lite hjelp av kommunen. Nasjonal kartlegging i 2018 viste at bare 40 pst. av kommunene arbeider systematisk med opplæring og innføring av personsentrert omsorg. Dermed er det fortsatt vel 60 pst. av kommunene som ikke gjør dette systematisk.

Videre ser vi at for mange blir overlatt til seg selv. Vi må sørge for at personer med demens og deres pårørende får god oppfølging og meningsfulle aktiviteter etter at diagnosen er stilt, framfor å bruke tid på å lete, søke og vente.

Demensplan 2020 og Demensplan 2015 har i hovedsak rettet seg mot kommunene. Kommunene er sentrale, men vi vil også fange opp andre arenaer i helse- og omsorgstjenesten og samfunnet for øvrig. OECD har påpekt at sykehus i liten grad er tilrettelagt for personer med kognitiv svikt. Dette vil vi se nærmere på i den nye planen.

En tilbakemelding vi har fått i arbeidet med ny demensplan, er at mange opplever stigma, og at personer med demens ikke blir hørt i saker som angår dem selv. Det er sårt og gjør sykdommen enda tyngre å leve med. Det er derfor viktig å fjerne fordommer og øke kunnskapen om demens. Dette gjelder både helsepersonell, pårørende og alle som møter mennesker med demens i hverdagen. Mer kunnskap vil hjelpe flere til å se symptomer på demens og søke helsehjelp tidligere.

Det finnes ingen kur mot demens. Det eneste vi vet virker, er mer kunnskap. Flere trenger kunnskap, slik at vi kan møte mennesker som har demens, med forståelse, respekt og omtanke. Derfor må vi fortsette å forske på årsaker, forebygging og behandling.

I høst åpnet et nytt forskningssenter i Bergen, som skal forske på alvorlige hjernesykdommer som ALS, MS, Parkinsons sykdom og demens. Senteret vil gi flere pasienter muligheten til å delta i kliniske studier.

Vi må også se nærmere på voldsproblematikken som Aftenposten har avdekket. Omfanget av avvik som følge av voldsepisoder mot ansatte og beboere som er avdekket, er urovekkende stort. Vi vet at over 80 pst. av beboerne ved sykehjem har en eller annen form for demenssykdom. Det er viktig at det enkelte sykehjem bygger opp ansattes kompetanse om hvordan man skal håndtere og forebygge vold på sykehjem. Vi vet også at mange med demens fortsatt er friske og raske i kroppen, og det å være i aktivitet vil kunne virke positivt og forebygge uro og aggresjon. Vi er allerede i gang med arbeidet med ny demensplan og henter inn innspill fra brukere, pårørende, ansatte i tjenestene og fagfolk.

Som følge av de demografiske endringene venter vi at det blir økt etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester, særlig blant dem over 80 år. Vi må derfor tenke nytt om hvordan vi skal møte denne utviklingen. Regjeringen er opptatt av å sikre et mangfold av boligløsninger. De fleste vil bo hjemme, og vi må se på løsninger som bidrar til at flere planlegger og tar ansvar for å tilrettelegge for sin egen alderdom. Så må vi selvsagt sørge for nok heldøgns omsorgsplasser for dem som har behov for det.

Regjeringen har derfor startet arbeidet med et kunnskapsgrunnlag der vi vurderer hvordan statens virkemidler best kan innrettes for å sikre et mangfold av boformer. Vi har bl.a. lyst ut et konsulentoppdrag som skal foreslå konkrete modeller eller tiltak for framtidens boformer for eldre. I oppdraget ber vi spesielt om at det ses nærmere på modeller av typen generasjonshus og løsninger som setter folk i stand til å bo hjemme.

Vi er i gang med gjennomføringen av kvalitetsreformen Leve hele livet. Målet med reformen er at eldre skal kunne mestre livet lenger og ha en trygg og aktiv alderdom. Leve hele livet skal bidra til at kommunene lærer av hverandre og implementerer gode løsninger for aktivitet og fellesskap, mat og måltider, helsehjelp, sammenhenger og et aldersvennlig samfunn.

Det er etablert et råd for et aldersvennlig Norge, og i alle kommuner og fylkeskommuner skal det opprettes eldreråd for at eldre skal høres i viktige beslutningsprosesser på alle nivåer. Regjeringen vil også opprette et eget eldreombud. Alle disse initiativene skal til sammen være med på å forankre og gi retning. Eldre skal bli hørt, og samfunnet skal bli mer aldersvennlig.

De kommunene som integrerer løsningene i Leve hele livet i sine kommunale planer, vil fra 2021 bli prioritert i øremerkede ordninger. Det vil vi komme tilbake til i budsjettsammenheng. For å stimulere til aktivitet i kommunene allerede i 2020 foreslår vi et nytt tilskudd på 23 mill. kr for utvikling av gode modeller for bedre kvalitet, kompetanse og kontinuitet i omsorgstjenestene – i tråd med områdene i Leve hele livet.

Vi tar den demografiske utviklingen på alvor, og denne utviklingen ligger til grunn for flere av våre satsinger og tiltak og vil selvsagt gjøre det også i nye satsinger.

Sveinung Stensland (H) []: Som statsråden er inne på, forventer vi at flere lever lenger, og at flere lever lenger med bedre helse, da gjerne somatisk helse. Før var vanlige dødsårsaker infeksjoner og hjertesykdom – de klassiske dødsårsakene – men nå ser vi at flere og flere overlever hjertesykdom og infeksjoner og lever lenger. Da ser vi at hjernesykdommer, og spesielt demens, blir mer fremtredende i sykdomsbildet. Så for å sette det litt på spissen: Jo flinkere vi blir til å kurere somatisk sykdom, desto større er risikoen for sykdommer som gjelder bevegelsesapparatet, psykisk helse og hjernehelse.

Kunnskapsnivået er dessverre forskjellig i kommunene, kvalitetsnivået er forskjellig i kommunene, og vi ser at det er forskjellig satsing i kommunene. Derfor er det gledelig at statsråden peker på ordninger vi har for å stimulere kommuner som vil satse på dette feltet. Samtidig ligger det en felle i det: at det bare er de flinke som blir flinkere, og at vi ikke klarer å dra med hele laget. Men jeg er overbevist om at det er riktig med den typen belønningsordninger som vi nå er kommet frem til.

Jeg har også lyst til å peke på Hjernerådet, som gjør en viktig jobb her sammen med Nasjonalforeningen for folkehelsen. Jeg er selv demensvenn og oppfordrer alle tre som er med i denne debatten, til å bli demensvenn. Nasjonalforeningen gjør en virkelig god jobb for å informere om demenssykdom og for å hjelpe pårørende og ikke minst pasienter som blir rammet av denne sykdommen. Det er nå engang slik at dette ikke er en blålyssykdom – det er ingen som kommer inn på sykehus med blålys på taket fordi de er demente. Det er ikke de som skriker høyest, men det er mange som lider i det stille, både pårørende og pasienter.

Heldøgnsplasser er én ting, men det aller, aller viktigste er at de som får heldøgnsplass, får fylt sitt opphold på sykehjem med innhold. Derfor er jeg glad for at statsråden nevner Leve hele livet, og jeg ser gjerne at vi er tøffere med kommunene slik at de tar i bruk det verktøyet det er.

Det viktigste av alt er å skape trygghet. Utagerende brukere med demens er gjerne et resultat av utrygghet og forvirring. Det er det en må jobbe mot, og da er en annen måte å tenke på, både når det gjelder boliger, bemanning og innhold i tjenestene, veien å gå. Det samme er faktisk samfunnsplanlegging, og de tekniske utvalg eller planutvalg i kommunene har også en rolle å spille når vi skal utforme et demensvennlig samfunn for fremtiden.

Statsråd Sylvi Listhaug []: Det er viktig, også når vi diskuterer det som har med eldreomsorg å gjøre, å huske at de aller fleste eldre er ressurssterke – de er friske og raske og greier seg selv. Ofte når man diskuterer disse spørsmålene, får man nesten et inntrykk av at alle er pleietrengende. Slik er det heldigvis ikke.

Likevel er det utrolig viktig at vi griper fatt i de utfordringene vi ser, og jeg vil også berømme Aftenposten for den reportasjeserien de har hatt når det gjelder vold i sykehjem. Det er utrolig vondt for de pårørende til dem som utsetter andre for vold – noe de gjør rett og slett fordi de er syke; de har fått en demenssykdom som gjør at de agerer som de gjør. Det er selvfølgelig også vondt for de pårørende til dem som blir utsatt for denne volden, og det er derfor vi må gjøre hva vi kan for å redusere den.

Et grep som vi kommer til å be Husbanken se på, er det med å ta i bruk teknologi som gjør at folk ikke går inn på andre rom enn sine egne, gjennom at de har noe rundt halsen eller rundt hånden som gjør at de ikke kommer inn på andre rom. Vi må også ha mer åpenhet om kvaliteten i sykehjemmene. Derfor er Helsedirektoratet allerede i gang med å se på kvalitetsindikatorer – vi trenger muligens flere av dem. Vi må også vurdere å ha åpenhet ned på sykehjemsnivå, slik at vi faktisk vet mer om hva som skjer på sykehjem. I dag vet vi mye om sykehusene, vi vet mye om skolene der barna våre går, men vi vet altfor lite om det enkelte sykehjem og hvilken kvalitet som er der. Fylkesmennene har fått i oppdrag å se på sine sykehjem og sine kommuner: Hvem er det som lykkes godt med å følge opp denne typen avvik, og hva kan vi lære av dem?

Representanten Stensland var inne på Nasjonalforeningen for folkehelsen, og også jeg vil benytte anledningen til å gi dem honnør – jeg har hatt møte med dem som grunnlag for den nye demensplanen og fått mange gode innspill. Jeg må også si at det gjorde sterkt inntrykk på meg å møte ektepar der den ene var syk av alzheimer og den andre var frisk, når de fortalte hvordan de blir møtt i samfunnet. Det ene paret forteller at den ene dagen blir man behandlet helt som alle andre, og så får man denne diagnosen og går ute på gata og opplever at folk nesten ser gjennom deg og snakker til ektefellen din i stedet for til deg. Det er akkurat som om folk tror at når man får denne diagnosen, har man glemt alt. Slik er det ikke. Dette er en sykdom som utvikler seg over tid, og det er viktig at folk flest har kunnskap om det, slik at man blir behandlet med den respekten man faktisk fortjener.

Dette er en sak vi kommer til å følge opp. Det er viktig for hele samfunnet at vi er rustet til å ta imot de mange flere eldre det vil bli, og som også kommer til å få en demenssykdom.

Kjersti Toppe (Sp) []: Eg må få takka for at dette temaet er sett på dagsordenen. Sjølv om det ikkje er så veldig mange som er her og debatterer saman med oss, er eg iallfall glad for at temaet vert sett på dagsordenen. Fleire har snakka om Aftenposten sin reportasje om vald i helsetenesta, og det er jo noko som faktisk har vore oppe i og vorte behandla i Stortinget, behovet for ei kartlegging av menneskerettssituasjonen i norske sjukeheimar. Det har vorte stemt ned to gonger dei siste fire åra – er det vel – og eg ser fram til at vi no skal få ei slik kartlegging. Det er klart at noko av valden både mot tilsette og mot andre bebuarar skjer av personar med demenssjukdom, som kan verta valdelege eller få personlegdomsforstyrringar. Alderspsykiatrien snakkar vi altfor lite om. Eg trur at alderspsykiatrien er eit område som bør styrkjast i åra framover.

Så vil eg berre ta opp nokre forhold som eg meiner er veldig viktige når det gjeld tilbodet til dei med demenssjukdom. Dagaktivitetsplassar meiner eg er det kanskje aller viktigaste å få gjort noko med fort. Det har vorte omtalt som det manglande mellomleddet i omsorgskjeda, og eg er heilt einig. Vi veit at det er behov for 9 300 plassar – det er gamle tal, behovet er sikkert enda større i dag – og vi veit at kommunane på langt nær har klart å etablera så mange plassar, det er vel omtrent halvparten. I den demensplanen som er gjeldande, står det at dette er eit av dei aller viktigaste tiltaka. Eg og Senterpartiet har etterlyst ei enda større satsing på dette, utanom at det no har vorte lovfesta. Men det må jo byggjast ut i tråd med behovet, og der er vi langt ifrå i dag.

Det andre eg vil ta opp, er pårørande. Det heng saman med dagaktivitetsplassar, for dei pårørande til iallfall dei heimebuande med demenssjukdom vert utslitne. Dei gjer ein fantastisk innsats år etter år, men dei endar ofte sjølv med å verta sjuke. Får ein dagaktivitetsplass til ein som bur heime, vil det ikkje berre vera eit gode for den som har ein demenssjukdom, men det er òg ei stor avlasting og gir tryggleik for dei pårørande. No ventar vi ein pårørandestrategi – som iallfall eg trudde skulle koma i haust, men eg veit ikkje om han har vorte utsett, det kan jo kanskje statsråden fortelja om – og vi ser fram til at det skal verta ein strategi som faktisk betyr ei endring for dei pårørande.

Så er det snakk om dette med diagnose – det står òg i den gjeldande demensplanen – det er eit problem at ein går altfor lenge utan å få ein demensdiagnose. Det er ikkje bra, for det handlar òg om førebygging, tilrettelegging osv. Eg veit ikkje om det har vorte ei betring dei siste åra, det har vore sånn lenge, men det er klart at det er kjempeavgjerande at fleire får ein diagnose når ein mistenkjer at det kan vera det.

Fallførebygging er òg noko eg må snakka om, for det er veldig mange med demenssjukdom som lever lenge med demenssjukdomen, men som kanskje døyr av eit fall. Å driva fallførebygging blant dei med demenssjukdom er òg eit veldig viktig område.

Medisinering har òg vorte tatt opp her. Overmedisinering snakkar ein veldig mykje om, men vi må òg vera klare over at for ein del av dei med demenssjukdom er det òg fare for underbehandling. Særleg smertebehandling er det ofte for lite av fordi ein ikkje klarar å gi uttrykk for smerte. Eg tenkjer det òg er veldig viktig at ein får kompetanse i sjukeheimar osv. for å få ei riktig smertebehandling.

Det med stigma og skam kan ikkje nemnast ofte nok. Eg har opplevd at framleis, når vi snart er i 2020, er det knytt skam og stigma til denne sjukdomsgruppa. Der er vi heilt einige tverrpolitisk om at vi må snakka meir om det. At personar som har fått sjukdomen, står fram i media, trur eg er utruleg positivt. Det har vi hatt eksempel på titt og ofte – utruleg positivt.

Til slutt: Det er mange konkrete tiltak i den 2020-planen, og eg lurar på: Er regjeringa fornøgd med kor langt ein er komen i dag?

Sveinung Stensland (H) []: Takk for debatten.

Til siste taler vil jeg si: Jeg er ikke helt fornøyd. Jeg hadde ikke fremmet denne interpellasjonen hvis jeg var helt fornøyd. Vi kommer aldri til å komme helt i mål, derfor må vi fortsette å ha trykket på disse mer stille diagnosene. I helsedebatten er det veldig ofte, som jeg sa i mitt forrige innlegg, blålysmedisinen som vinner frem. Da har vi et ansvar for å lytte til de svakeste gruppene, og det er gjerne de som har denne typen diagnoser.

Forrige taler var inne på dette med diagnostisering. Det er helt klart at når jeg snakker om kunnskap og informasjon, handler det om at folk skal skjønne sykdommen og tidligere oppsøke hjelp hvis de ser symptomene. Det handler også om at primærhelsetjenesten er obs på denne diagnosegruppen – én ting er fastlegen, men også at det er tilgang på gode tilbud for eldre i kommunene, der en kan oppsøke hjelp. Mange kommuner har også egne helsestasjonstilbud for eldre, og det er en god modell i så måte.

Fall ble også tema her plutselig. Vi vet at over 10 000 nordmenn får hoftebrudd etter fall, og 25 pst. av dem dør i løpet av et år. En av de vanligste årsakene til sykehjeminnleggelse er hoftebrudd etter fall. Det er noe som henger sammen med denne diagnosen. Igjen: Det er mange grunner til å ha diskusjoner om demens.

Jeg vil takke både for svarene som er gitt fra statsråden, og debatten vi har hatt. Jeg håper at dette kan være starten på en ny demensplan og videre arbeid med dette, og ikke minst en påminnelse om at det viktigste for dem som er rammet, er at de får innhold i livet sitt. Da er Leve hele livet-reformen et godt svar som kommunene bør ta i bruk.

Statsråd Sylvi Listhaug []: Jeg vil starte med å takke for debatten. Det er en veldig viktig debatt.

Når det gjelder Demensplan 2020, vil jeg si at det går i riktig retning. Men vi er ikke mål, og det er derfor vi skal lage en ny plan, som nok også kommer til å ta opp noen av de samme temaene som vi har hatt tidligere. For eksempel når det gjelder kompetanseutvikling, er vi ikke i mål, og det spørs om vi noen gang kommer dit. Vi må hele tiden jobbe med det.

Så er jeg helt enig med representanten Toppe i at vi snakker for lite om alderspsykiatri, og at det også er en del av dette. Det er derfor det er så viktig å bygge opp kunnskapen ute i eldreomsorgen.

Dagaktivitetsplasser er kjempeviktig ikke minst for pårørende og dem det gjelder, for at de skal komme seg ut. Nå blir det lovfestet, og da forventer vi selvfølgelig at kommunene følger opp det. Men det er også viktig at kommunene har et variert tilbud, for det er et helt annet behov man har om man er dement, men frisk i kroppen, enn hvis man er dement og ikke kommer seg så mye rundt. De pårørende er utslitt, det vet vi, derfor jobber vi nå med en strategi- og handlingsplan. Vi velger nå å slå det sammen, derfor tar det noe lengre tid. Den er utsatt til våren, men vi håper at det skal bidra til at vi får satt dette på kartet i enda større grad, og at vi får til enda bedre tjenester, som også kommer de pårørende til gode, som gjør en fantastisk innsats i dag, og som avlaster det offentlige.

Flere må få en diagnose, det er jeg helt enig i, det må vi jobbe videre med. Vi må også jobbe videre med hvilken oppfølging man får etter at man har fått en diagnose. Det mange opplever, er jo rett og slett å bli sendt ut til et stort, svart hull der man selv må finne fram til hvor man kan få hjelp, og hvem man skal kontakte. Her er det nødvendig at vi greier å få til mer strømlinjeformede tjenester, som gjør at man slipper denne letingen.

Legemidler er viktig, men beroligende midler kan ikke erstatte manglende aktivitet. Jeg var og besøkte Bamble Sykehjem tidligere i år. Der hadde de hatt et skyhøyt forbruk av beroligende medisiner. De hadde mye utagering. De la om hele driften på skjermet avdeling og sørget for å øke bemanningen og ta med seg dem som bodde der, mer ut. Medisinbruken gikk kraftig ned, og samme vei gikk det med utageringen. De fikk rett og slett en helt annen avdeling etter at de tok disse grepene. Jeg mener at mange flere må se på lignende løsninger. Det er ikke alltid det er medisin som er løsningen, men rett og slett å drifte på en annen måte og øke grunnbemanningen. Det vi ser, er at det ofte ikke koster mer, men at det gir bedre tjenester.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 44 er omme. Det er også slik at dagens kart er ferdigbehandlet.

Forlanger noen ordet før møtet heves? Så synes ikke, og møtet er hevet.