Stortinget - Møte mandag den 11. juni 2018

Dato: 11.06.2018
President: Eva Kristin Hansen
Dokumenter: (Innst. 397 S (2017–2018), jf. Dokument 8:137 S (2017–2018))

Søk

Innhold

Sak nr. 11 [14:44:03]

Innstilling fra finanskomiteen om Representantforslag fra stortingsrepresentantene Kari Elisabeth Kaski, Gina Barstad, Freddy André Øvstegård, Petter Eide, Karin Andersen og Solfrid Lerbrekk om en fullstendig gjennomgang av uprioriterte ostehøvelkutt i velferd og offentlig sektor, av regjeringen omtalt som avbyråkratisering og effektivisering (Innst. 397 S (2017–2018), jf. Dokument 8:137 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 3 minutter til hver partigruppe og 3 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det – innenfor den fordelte taletid – blir gitt anledning til replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Helge André Njåstad (FrP) [] (ordførar for saka): Denne saka handlar om eit representantforslag frå SV som går på ABE-reforma, der dei har tre konkrete forslag til evaluering og oppfølging av reforma. Hadde debatten berre dreia seg om ABE-reforma og om me skulle gjennomføra den, er det meir naturleg at han hadde vore ein del av den ordinære debatten om anten revidert nasjonalbudsjett eller statsbudsjettet. Men sidan det er tre konkrete forslag, har komiteen valt å ha ein eigen debatt om dei. Frå fleirtalet bak innstillinga si side synest me det er litt ironisk at ein fyrst kritiserer ei reform som har som mål å effektivisera, på same tid som ein har forslag som går på direkte arbeid til forvaltninga – dei same som me stiller krav til om å effektivisera og om å gjera eit stykke arbeid – så det er mot si hensikt. Difor er eg glad for at eit fleirtal i komiteen, som består av regjeringspartia, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, er tydeleg på at ein ikkje skal gjennomføra dette, medan eit mindretal, som består av dei andre partia, ynskjer å stemma for forslaga. Eg reknar med at dei sjølve vil gjera greie for sitt syn.

Viss me lyftar blikket litt, veit me at me har vore gjennom krevjande tider for norsk næringsliv. Me veit at norske kommunar ofte er nøydde til å tilpassa utgiftene sine til inntektene og driva med kontinuerleg effektivisering for å få rom til nye ting. Då er det kanskje litt rart for alle dei som følgjer denne debatten, at det er eit stort problem at den statlege forvaltninga får eit forsiktig krav om å effektivisera 0,5 pst. Eg trur næringslivsleiarar på Vestlandet vil vera forbausa over at det i seg sjølv er eit problem, og eg trur veldig mange norske kommunar vil sjå på det som veldig lite krevjande for staten å effektivisera, sett opp mot kva kommunane har gjort dei siste ti åra. Dei har funne rom til mange nye satsingar i sine kommunar fordi dei har fokusert på effektiv drift.

For oss er det heilt naturleg at staten gjer det same. At staten heile tida fokuserer på effektiv drift, er viktig av fleira grunnar, både fordi ein skal trimma organisasjonen og fokusera på å bruka skattebetalarane sine pengar på ein klok måte, og fordi det må skapast rom i framtida for satsing. Viss me skal satsa meir på ting som me synest er viktige, som kunnskap, forsvar, helse og samferdsle, for å nemna noko, må me finna rom. Då er det heit naturleg at ein går på byråkratidelen, og stiller litt strenge krav til staten.

Difor landar me på at me ikkje vil påleggja regjeringa å gjennomføra eit omfattande arbeid med dei tre forslaga, og eg vil tilrå komiteens forslag til vedtak.

Svein Roald Hansen (A) []: Det mest interessante ved denne innstillingen er at regjeringens representanter overhodet ikke går inn i viktige problemstillinger ved å skulle legge til rette for effektivisering og produktivitetsutvikling i offentlig sektor ved gjennomgående budsjettkutt.

Ingen er uenig i at også offentlig sektor må utvikles, ta i bruk ny teknologi, nye arbeidsmetoder, få mer igjen for kronene. Det gjøres i stor utstrekning. Et av de fremste eksemplene er Skattedirektoratet. Faren min måtte hjelpe naboene med å fylle ut selvangivelsen fordi det var for komplisert for mange. I dag kommer den ferdig utfylt, og det er overkommelig for de fleste å legge inn nødvendige korrigeringer. Sykehusene er et annet eksempel. Nye behandlingsmetoder gjør at operasjoner som krevde dager på sykehus, gjøres på en time på poliklinikken.

Men det har ikke gitt grunnlag for å kutte i bevilgningene. Hvorfor ikke? Fordi nye behandlingsmetoder gir nye behandlingsmuligheter. Oppgavene vokser. Mer effektive måter å jobbe på kan altså samtidig utløse behov for mer midler fordi oppgavene vokser. Store deler av offentlig sektor er slik. Det er menneskene som utgjør mesteparten av utgiftene – i sykehusene, i eldreomsorgen, i undervisningssektoren.

Nye arbeidsmetoder, ny teknologi kan også her skape grunnlag for effektivisering og økt produktivitet. Men når behovene og oppgavene også vokser, kan utgiftene per behandling synke, summen blir likevel at det er behov for økte bevilgninger fordi behovene øker.

Dette går ikke representantene for regjeringspartiene inn i. De legger seg på samme linje som statsråden. I brevet til komiteen opptrer hun som prinsesse Vilikke. Det er for vanskelig, for tidkrevende, for dyrt å skulle gjøre som man i forslaget ber om, å få en oversikt over hvordan denne såkalte reformen virker. Gir den omstilling og mer effektivitet, og eventuelt i hvilke virksomheter?

Problemet er at kuttene rammer alle virksomheter likt, uten hensyn til hvilke reelle muligheter de har til effektivisering, omorganisering eller tilgang til ny teknologi. Tanken synes å være at trangere budsjetter skal virke som en slags tryllestav for kreative innsparinger. Det vi ser etter flere år med slike budsjettkutt, er at stadig flere offentlige virksomheter varsler at deler av aktiviteten må nedprioriteres, at ventetiden øker og at kvaliteten forringes.

Tankesmien Agenda har gjort litt av det finansministeren ikke vil gjøre: undersøkt virkningene i flere statlige virksomheter i rapporten «Ostehøvelkutt – ikke så effektiv effektivisering». Konklusjonene er f.eks. at i offentlige tjenester som er arbeidsintensive, må innsparinger i hovedsak komme ved redusert bemanning. Det er ikke en reform. Det er et sparetiltak.

Jeg tar opp forslagene som Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Miljøpartiet De Grønne og Rødt står sammen om.

Presidenten: Representanten Svein Roald Hansen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Senterpartiet ønsker tjenester nær folk. Vi ønsker at folk – uansett hvor de bor i landet – skal ha tilgang til gode tjenester som blir videreutviklet år for år, for å møte nye krav. Hvis en skal fokusere på det å sikre gode tjenester nær folk, må en også være villig til å gjøre noen prioriteringer.

Senterpartiet har gjort noen tydelige prioriteringer i sine alternative budsjetter. For det første har vi støttet forslag om kutt i forbindelse med den såkalte ABE-reformen. Meg bekjent har vel de fleste partier i denne salen også brukt finansieringen av disse kuttene i sine alternative budsjetter. I tillegg mener vi det er viktig å gjøre tydelige politiske prioriteringer, f.eks. innenfor politiet ved å styrke det lokale politiet, slik at det blir flere politifolk og mer forebyggende arbeid, men også slik at en kan løse store og små saker i hverdagen, og at en isteden bør kutte i statlig byråkrati, eksempelvis kutte i Politidirektoratet, som i løpet av den perioden denne regjeringen har sittet, har økt antall ansatte til nesten det dobbelte. Tilsvarende er det innenfor andre sektorer. Enten det gjelder å styrke lokalt helsetilbud og kutte i byråkratiet i Helsedirektoratet eller innenfor andre sektorer, er det viktig hele tiden å ha en ambisjon om hvordan en kan bidra til å kutte i byråkratiet for å kunne styrke tjenestetilbudet.

Når regjeringspartiene slår seg på brystet over denne reformen, er det samtidig viktig å vise til hva som har skjedd mens de samme partiene har regjert. Ifølge Aftenposten 3. mai 2017 hadde det i løpet av den blå-blå regjeringens regjeringsperiode kommet 1 000 nye byråkrater i departementer og direktorater. Det er ikke kutt, det er en kraftig økning. Ambisjonen om å kutte i byråkratiet kan vi vel være enige om, men da er det viktig at det nettopp er det som skjer, og at ikke de kuttene som skjer gjennom den såkalte ABE-reformen, bidrar til nye grep for sentralisering eller til å svekke tjenestetilbudet. Dessverre er det nettopp dette mange underliggende etater har gjort. Det er derfor viktig å gi et tydelig signal. Når en har denne avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen, skal de tiltakene som gjennomføres, være reelle effektiviseringstiltak og reelle kutt i byråkratiet, mens tjenestetilbudet skal opprettholdes i hele landet. Det er en viktig premiss som må legges til grunn.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: I løpet av de mange debattene vi har hatt i dag, er det én ting vi stadig vekk har kommet tilbake til, og det er utredning. Jeg er tilhenger av at man skal ha en kunnskapsbasert tilnærming til politikken som føres. Det er også bakgrunnen for at vi har fremmet dette forslaget. Vi ønsker mer kunnskap og en gjennomgang av konsekvenser av regjeringens politikk.

Vi har også diskutert oljepengebruk. Det er ingen tvil om at aldri har en regjering hatt så mye oljepenger – og brukt så mye oljepenger – som denne regjeringen. Men vi vet at i årene som kommer, vil politikere fra alle partier være nødt til å stramme inn. Vi kan ikke lenger regne med de samme inntektene. Et av de grepene som vi må ta, er å effektivisere og forbedre offentlig sektor. Det er alle enige om, men det er stor uenighet om hvordan den effektiviseringen best kan gjennomføres, hvordan man kan sikre en best mulig offentlig sektor for alle.

Én ting som gjerne trekkes fram, er teknologi. Teknologi må satses på, den må utvikles, den må man være villig til å investere i – også i offentlig sektor. Jeg tror nok man må innse at offentlig sektor aldri vil kunne ha den samme produktivitetsveksten eller de samme produktivitetsgevinstene som privat sektor på mange måter kan ha, selv om man tar ny teknologi i bruk. Derfor blir det noe urimelig å sammenligne offentlig sektor med næringslivet alene.

Den såkalte effektiviseringsreformen, som vi diskuterer her, er først og fremst flate kutt, uten styring eller prioritering. Det innebærer ikke en målrettet satsing på teknologi eller på digitalisering. Noe av det som også er bakgrunnen for at vi er så bekymret over og skeptisk til denne såkalte reformen, er at man rett og slett bare kutter flatt i budsjettene, uten å sikre den reelle effektiviseringen som det er behov for. Nå ser vi at konsekvensene begynner å ta form. Arbeidstilsynet varsler om kutt på over 10 mill. kr og om at de må nedprioritere arbeid som ulykkesforebygging, ergonomi og kjemi. I domstolene har nedskjæringen vært på 51 mill. kr bare de siste par årene, og også der varsles det om at kutt i praksis vil innebære kutt i tjenestene. Nav varsler også om bevilgninger som kuttes, mens oppgavene er like mange som før. Også budsjettdokumentene fra helseforetakene viser at ABE-reformen får konsekvenser.

Det vi har foreslått i denne saken, er at man får en gjennomgang av de reelle konsekvensene, men også en gjennomgang av om det faktisk gir effektivisering. Det mener jeg ville vært klokt. Jeg mener det er oppsiktsvekkende at verken regjeringspartiene eller Senterpartiet i realiteten er interessert i å vite hva som er konsekvensene av denne politikken.

Statsråd Siv Jensen []: Seks stortingsrepresentanter fra SV fremmet tidligere i år et representantforslag om en gjennomgang av regjeringens avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform. De har foreslått et omfattende arbeid for å evaluere reformen, beskrive konsekvenser for hvert departement og statlig virksomhet, en fremskriving av konsekvensene helt frem til 2030 og å synliggjøre kutt for alle departementer og statlige virksomheter tilbake til 2015.

Jeg er glad flertallet i komiteen er enig i at det må effektiviseres også i offentlig sektor, og at vi må redusere byråkratiet. Opposisjonens forslag ville ha medført omfattende rapportering og økt byråkrati. ABE-reformen er en effektiv ordning som krever lite administrasjon, og den er ubyråkratisk ved at det ikke er lagt opp til rapportering på, eller kontroll av, hvordan gevinstene er tatt ut.

Å gjennomføre en omfattende evaluering og beskrive samlede kutt fra 2015 ville i seg selv være en tidstyv og bidra til redusert effektivitet. Å beskrive konsekvensene frem til 2030 ville medført at vi måtte ha forskuttert både budsjettprosessen og hvordan de enkelte virksomhetene planlegger gevinstuttaket tolv år frem i tid.

Når det er sagt, er det på generelt grunnlag bra med en debatt om effektivisering i staten. Denne regjeringen ønsker best mulig bruk av skattebetalernes penger.

ABE-reformen bidrar årlig til økt rom for nye prioriterte tiltak i statsbudsjettet. Det gir samtidig et viktig ytre press på statsforvaltningen om å effektivisere, noe som næringslivet daglig møter fra markedet. Det er derfor viktig at ABE-reformen videreføres i arbeidet med statsbudsjettet.

Både næringslivet og offentlig forvaltning har en produktivitetsvekst. Uten omfordeling vil de statlige virksomhetene beholde gevinstene fra produktivitetsveksten selv. Det er imidlertid viktig at disse midlene omfordeles til prioriterte oppgaver.

Jeg mener også at vi må evne å løfte blikket i denne debatten. Vi har vært igjennom et kraftig oljeprisfall. Mange har mistet jobben, og mange bedrifter har vært igjennom tøffe og store omstillinger. Vi kan ikke stå i en situasjon der staten ikke omstiller seg. Jeg mener bestemt at det er rom for å jobbe bedre og finne nye, gode løsninger i offentlig sektor.

Selv om det er krevende å effektivisere, må alle som forvalter fellesskapets midler, hele tiden spørre seg: Kan vi jobbe smartere? Kan vi f.eks. med digitalisering flytte ressurser fra saksbehandling til bedre tjenester for brukerne? Det er tøft å prioritere, men det er nødvendig, og det er slik vi frigjør ressurser til viktige velferdsoppgaver.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: Denne reforma, eller desse kutta, som vi her snakkar om, vart innført i 2015, med då berre som ein liten notis, eit lite avsnitt, i statsbudsjettet. Konsekvensane av ho høyrer vi først og fremst om gjennom media og gjennom samtalar med statleg tilsette. Her i salen i dag får vi berre høyre at regjeringa og regjeringspartia avviser ei evaluering av reforma, og det er beklageleg.

Meiner statsråden at krava som utgreiingsinstruksen stiller til utgreiing og evaluering av reforma, er godt tekne vare på med den avvisande linja som regjeringa her legg for dagen?

Statsråd Siv Jensen []: Dette er en reform som nå har virket i flere år. Den er forutsigbar. Det er ikke sånn at dette fratar oss muligheten for å omfordele i budsjettprosessen. Det er nettopp det vi gjør. De store budsjettprosessene handler jo om å definere områder som krever en særskilt satsing fra det ene året til det andre, men det fratar oss ikke ansvaret for å stille et generelt krav til alle statlige bedrifter om å effektivisere driften sin. Jeg mener det er helt nødvendig.

Vi er på vei inn i en situasjon hvor handlingsrommet kommer til å bli betydelig mindre enn det vi har vært vant til gjennom mange år. Da må vi prioritere. Da må vi effektivisere. Vi må avbyråkratisere, og vi må sørge for å frigjøre det handlingsrommet vi kan, til de velferdsoppgavene vi mener er underfinansiert, og som kommer til å måtte ha mer penger fremover.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Det som er det store problemet, er at den regjeringen som sitter nå, ikke har bidratt til å redusere byråkrati. Da Fremskrittsparti-leder Siv Jensen gikk til valg i 2013, var det jo nettopp til kamp mot byråkrati, og de første fire årene ble det altså tusen nye ansatte i departement og direktorat. Politidirektoratet, som Fremskrittspartiet i 2013 gikk til valg på å skulle legge ned, ble nesten doblet i antall ansatte.

Hvorfor har en ikke fra regjeringens side, når en sier en er opptatt av å redusere byråkrati, prioritert nettopp det å redusere byråkrati? Istedenfor er det tjenester nær folk som er blitt skadelidende. Hvorfor har en ikke prioritert å redusere byråkrati i større grad?

Statsråd Siv Jensen []: Jeg er helt uenig i påstanden om at det er tjenester nær folk som er blitt skadelidende av denne regjeringens politikk – snarere tvert imot. Jeg skjønner rett og slett ikke hvordan representanten Gjelsvik kan påstå at denne regjeringen ikke har gjort jobben med å redusere byråkrati. Det har vi gjort. Vi har gjennomført en lang rekke reformer. Noen har sågar blitt stoppet av Stortinget fordi man ikke har ønsket å være med på effektiviseringstiltakene, til tross for at vi altså kan frigjøre betydelige beløp hvert eneste år fremover.

Vi må klare å gjøre flere ting samtidig, og det å ha en generell reform som effektiviserer driften i etatene våre, og samtidig drive betydelig omfordeling gjennom statsbudsjettet mener jeg vi skal fortsette med.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Regjeringen har gjennomført en rekke tiltak for sentralisering av Norge som har fjernet tjenester nær folk, eksempelvis innenfor politiet – med en massiv sentralisering og nedlegging av velfungerende lensmannskontor og svakere lokal tilstedeværelse av politi, noe som har skapt økte problemer, bl.a. her i Oslo. Så har en på motsatt side foretatt en økning, og nesten dobling, i antall ansatte i Politidirektoratet. Det er ikke avbyråkratisering, og det er heller ikke å prioritere tjenester nær folk. Vil en få en annen linje fra regjeringens side framover, eller vil det bli fortsatt byråkratisering med den regjeringen som sitter nå?

Statsråd Siv Jensen []: Igjen: Jeg er helt uenig i påstandene til representanten Gjelsvik. Denne regjeringen har ikke ført en sentraliseringspolitikk, snarere tvert imot. Vi har vært opptatt av å styrke tjenestene der folk bor. Men det er jo ikke noe poeng i å ha en offentlig infrastruktur hvis den ikke er i bruk. Det er ikke noe poeng i å smykke seg med et kontor som er stengt. Det som er et poeng, er å sørge for at vi har gode tjenester nær folk, som er i bruk, og som kan komme til anvendelse når folk har behov for dem. Det har vi lagt til rette for.

Vi må klare å følge med på samfunnsutviklingen. Vi lever i en tid med en betydelig grad av digitalisering. Folks atferd endrer seg, og hvis ikke offentlig sektor klarer å henge med på det, utdaterer offentlig sektor sin rolle i samfunnet, og det mener jeg ikke vil være formålstjenlig.

Sigbjørn Gjelsvik (Sp) []: Når en sier at en vil ha tjenester nær folk, vet jeg ikke om en da mener nær Fremskrittsparti-folkene i regjeringsapparatet, for det er i hvert fall der vi har sett den største veksten, gjennom en kraftig økning i Politidirektoratet, mens en har fått en svekkelse i det lokale tilbudet innenfor politiet. Jeg gjentar mitt spørsmål: Når vil en satse på å få redusert det statlige byråkratiet, når en oversikt i fjor viste tusen nye ansatte i departement og direktorat? Når vil en se en utvikling som peker i motsatt retning?

Statsråd Siv Jensen []: Dette satser regjeringen på hver eneste dag, og jeg mener at resultatene begynner å vise seg. Vi begynner å få gode resultater. Vi har gjennomført et betydelig antall reformer som – merket jeg meg – ikke alle har vært støttet av Senterpartiet, men som er nyttige, som er nødvendige, som er der for at vi skal være med på å omstille samfunnet til beste for innbyggerne.

Og igjen: feilaktige påstander fra representanten Gjelsvik om effekten av nærpolitireformen. Hele poenget med nærpolitireformen er å legge til rette for bedre tjenester der folk bor, og det mener jeg vi begynner å se resultatene av.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Jeg mener at det sentrale her er forholdet mellom oppgaver og bevilgninger til dem, for det som har skjedd gjennom de siste årene, er at vi har sett vesentlige, flate kutt som har rammet bredt i offentlig sektor. Det er tross alt snakk om 9 mrd. kr. Det er ikke noen liten sum, og det er klart det får konsekvenser. Ifølge NTL Nav vil kuttene medføre 690 mill. kr mindre i driftsbudsjettene fram mot 2021, det tilsvarer 1 100 færre ansatte, mens oppgavene er like mange. Da er mitt spørsmål: Ser ikke finansministeren at det er en form for ansvarsfraskrivelse å gjennomføre den typen store kutt i offentlig sektor uten å være villig til politisk å prioritere hvilke oppgaver det skal gjøres mindre av?

Statsråd Siv Jensen []: Det gjør regjeringen hele tiden. Regjeringen gjør politiske prioriteringer, og det gjør vi hver gang vi legger frem et statsbudsjett. Det er proppfullt av politiske prioriteringer. Det er ikke sikkert at de samsvarer med SVs politiske prioriteringer, men det er en helt annen sak.

Jeg er enig med representanten Kaski i at man må se på forholdet mellom oppgaver og bevilgninger, men det er jo ikke en én-til-én-sammenheng i det. Man får av og til inntrykk av, når Stortinget snakker om forholdet mellom bevilgninger og oppgaver, at det bare er å klatte på mer på toppen av alle eksisterende ordninger, og så er på en måte alle problemene løst. Jeg mener det er en gal tilnærming i en situasjon hvor vi trenger å se på hvordan vi kan frigjøre ressurser. Vi har mange ordninger med oss som har gått ut på dato. Da må vi ta dem bort – frigjøre de ressursene, sånn at vi mer målrettet kan treffe de utfordringene samfunnet står overfor nå. Den utfordringen mener jeg også Stortinget må ta inn over seg i en situasjon med trangere budsjetter fremover.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Men utfordringen her er nettopp at regjeringen ikke har gjort dette. Regjeringen har tvert imot gitt mange flere oppgaver til veldig mange av de institusjonene og etatene som har blitt rammet av kutt. Et eksempel på det er Folkehelseinstituttet, som har fått store og tunge nye oppgaver gjennom de siste årene, parallelt med at det har blitt kuttet dramatisk i deres egne budsjetter og de har måttet si opp veldig mange ansatte. Da blir spørsmålet: Hvordan forventes det at disse etatene og institusjonene skal kunne gjennomføre en større mengde oppgaver, men med færre folk? På hvilken måte mener regjeringen at det er et eksempel på effektivisering? På hvilken måte gir disse flate kuttene rom, mulighet og armslag for faktisk å gjennomføre de nødvendige investeringene som man må gjennomføre hvis man skal kunne hente ut en effektiviseringsgevinst? Det blir tross alt i offentlig sektor, så det er ikke mulig å hente produktivitetsvekst på noen annen måte enn ved å investere i ny teknologi og nye løsninger.

Statsråd Siv Jensen []: Vi gjennomfører betydelige investeringer i mange etater hvert eneste år for at de skal kunne frigjøre ressurser, for at man skal hente ut effektiviseringsgevinster, og for at de skal kunne løse oppgavene sine bedre og smartere. Men det er ikke til hinder for å ha en avbyråkratiserings- og effektiviseringsreform, som er et generelt virkemiddel for alle statlige etater. Jeg synes det er oppsiktsvekkende at det er så sterk motstand mot dette fra SVs side, all den tid vi kommer til å måtte gjøre mer av dette fremover og ikke mindre.

Jeg gjentar det jeg har sagt mange ganger: Statsbudsjettet er et politisk redskap for å foreta prioriteringer, enten vi ønsker å investere mer eller mindre til ulike områder, eller vi ønsker økte driftsmidler til ulike områder. Det avhenger av hvordan situasjonen utvikler seg, og hvordan behovene er.

Kari Elisabeth Kaski (SV) []: Det som er oppsiktsvekkende, er at regjeringen ikke ønsker å vite hva som er konsekvensene av denne såkalte reformen. Jeg siterer fra administrasjonssjefen hos Barneombudet, som sier:

«For oss er effekten heller motsatt. Parallelt med krav til innsparinger, kommer det andre krav fra overordnede myndigheter som øker byråkrati og administrasjonsbyrden for små virksomheter som vår.»

Så mitt spørsmål til finansministeren er: Har departementet på noen som helst måte hentet konsekvensene, snakket med de etatene og de institusjonene som blir rammet av disse kuttene? Har man vært interessert i å vite hva som er konsekvensene for de ulike som blir rammet av kuttene? Og ser man av konsekvensene at det blir noen effektivisering?

Statsråd Siv Jensen []: Dette er først og fremst en reform som skal bidra til effektivisering. Det er alltid sånn at etater har ulike ønsker om bevilgningsøkninger og den typen ting – det er helt greit. Men å påstå at de enkelte fagdepartementene ikke har tatt kontakt med sine etater – jo, selvfølgelig har de det. De følger utviklingen tett. Dette er en viktig del av grunnlaget for budsjettarbeidet som pågår, både i hvert enkelt departement og samlet i regjeringen.

Igjen: Vi må kunne klare å gjennomføre generelle effektiviseringer samtidig som vi foretar prioriteringer over statsbudsjettet. Men prioritering handler også om å tørre å si nei til noe, og litt av den utfordringen vi møter for øyeblikket, er at det kanskje ikke er en like utbredt forståelse i Stortinget for at vi går inn i en tid med strammere budsjetter. Da må vi prioritere tøffere, og da kan vi ikke bruke mer penger på absolutt alle formål. Da prioriterer man faktisk ikke.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har også en taletid på inntil 3 minutter.

Fredric Holen Bjørdal (A) []: Behandlinga av denne saka har vist heilt tydeleg det både opposisjonen og tilsette i staten har skjønt for lenge sidan, at heile denne reforma berre er eit skalkeskjul for å sleppe å prioritere i statsbudsjettet. Det mest graverande eksempelet så langt er dei ytterlegare kutta som kom i budsjettforliket i haust, like før jul, berre for å få forhandlingane til å gå opp. Kuttet på 0,7 pst. utgjer 661 mill. kr ut over forslaget til regjeringa, noko som tilfeldigvis er akkurat like mykje som summen av dei vel 140 små tiltaka Kristeleg Folkeparti og Venstre fekk på plass i budsjettavtalen.

Dette er ei sakte årelating, som gjer at statlege verksemder må kutte ned på aktiviteten, at færre folk må gjere meir, eller at dei leverer mindre tenester til folk. Leiaren av Norsk tenestemannslag for tilsette i staten, John Leirvaag, fortalde til NRK den 24. november 2017 korleis kutta slår ut for tilsette i Nav og for dei som skal ta imot tenester derifrå. Saksbehandlinga tek lengre tid for brukarane, det blir lengre ventetid på telefon, og moglegheita til å følgje opp Nav-brukarane blir redusert. Det er vanskeleg å forstå at regjeringa vil at færre skal jobbe i Nav, når så mange står utanfor arbeidsmarknaden, seier NTL, og eg synest at dei seier det godt.

Dersom dette verkeleg var meint å skulle vere ei reform, ville ho vore godt greidd ut, planlagd og konsekvensvurdert. Då ho vart innført i 2015, var ho berre omtalt kort i eit lite budsjettavsnitt. Det er i beste fall underleg at regjeringspartia ikkje vil vere med på å evaluere konsekvensane av kutta etter såpass mange år, men kanskje er det fordi dei er redde for resultatet.

Arbeidarpartiet er for effektivisering. Vi er for mindre byråkrati. Vi er for meir igjen for pengane, som representanten Svein Roald Hansen har forklart på ein utmerkt måte i innlegget sitt. Difor har vi vore med på dei føreseielege delane av denne reforma. Det vi derimot ikkje er for, er ostehøvelkutt for alle, som varierer frå år til år avhengig av kor mykje pengar ein treng for å ro i land eit budsjett. Sidan desse kutta stadig kjem like før jul og budsjettåret startar 1. januar, er det umogleg for etatane å planleggje.

Dette er altså inga reform, det er først og fremst reine kutt. Eg meiner at det grensar til å vere ein useriøs måte å saldere statsbudsjettet på.

Kjersti Toppe (Sp) []: Det er openbert at det er rom for omstilling og effektivisering i offentleg sektor, men ABE-reforma til regjeringa er ikkje ei god løysing på dette. Eit kjent resultat av reforma er at ho ikkje kuttar i byråkrati, men i tenester, og ho løyser ikkje det grunnleggjande: at staten og offentleg sektor treng ei grunnleggjande reform, som handlar om organisasjon, kultur og leiing, der ein styrkjer førstelinjetenester og ut frå dette sørgjer for mindre byråkrati og effektiv drift – ei reform for tillitsbasert leiing som set fagleiing i front, der ein går vekk frå prinsippet med mål og resultatstyring og marknadsprinsippet i New Public Management-teorien.

Det mest useriøse ved reforma er likevel at regjeringspartia og Kristeleg Folkeparti brukar ho til å saldera budsjetta sine. Kvart einaste år dei siste fire åra har dette fleirtalet auka ABE-reforma – frå 0,5 til 0, 8 pst. – for å finansiera eigne satsingar og hjartesaker mens dei lukkar auga for konsekvensane.

Som til dømes i helsevesenet: Administrerande direktør i Helse Vest, Herlof Nilssen, er referert i Dagens Medisin 8. mai i år på at avbyråkratiseringsreforma går ut over pasientane. Helse Vest har, ifølgje direktøren, kvart år frå 2013 og fram til i dag opplevd eit litt strammare budsjett. Regjeringa lova å skjerma sjukehusa for effektiviseringskrav, men likevel ser direktøren at innstrammingane belastar sjukehusbudsjetta på Vestlandet med 251 mill. kr i 2018. For heile landet er talet ca. 1,3 mrd. kr.

Eit anna døme er kriminalomsorga. Kriminalomsorgsdirektoratet slo i fjor haust alarm om at avbyråkratiserings- og effektiviseringsreforma fører til farleg låg bemanning i norske fengsel, og det er ein fortvila situasjon som særleg går ut over innsette med spesielle behov, slik som dei mange innsette med rusproblematikk og/eller psykisk sjukdom.

Bergen fengsels avdeling Ulvsnesøy gjorde i fjor ein litt annan vri for å unngå kutt i bemanninga. Dei slakta sauene sine for å finansiere ABE-kutta – og det er faktisk ikkje tull.

Men så til SVs forslag: Dei føreslår at dette må møtast med å be regjeringa evaluera og rekna ut konsekvensane av gjennomførte og framtidige ABE-kutt for kvart einaste departement og i alle statlege verksemder. Det meiner vi er å skapa enda meir unødvendig byråkrati og rapportering. Men vi er heilt einige i kritikken mot løysinga på å kutta i byråkratiet og på effektiviseringa som regjeringa har med denne reforma. Vi meiner at vi skal ha ei effektivisering av offentleg sektor, men denne reforma er ikkje løysinga.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 11.

Forrige kapittel
Neste kapittel