Stortinget - Møte mandag den 11. juni 2018

Dato: 11.06.2018
President: Eva Kristin Hansen
Dokumenter: (Innst. 368 S (2017–2018), jf. Prop. 80 S (2017–2018))

Innhold

Sak nr. 16 [17:27:43]

Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om Utbygging og drift av Johan Castberg-feltet med status for olje- og gassvirksomheten (Innst. 368 S (2017–2018), jf. Prop. 80 S (2017–2018))

Talere

Presidenten: Etter ønske frå energi- og miljøkomiteen vil presidenten føreslå at taletida vert avgrensa til 5 minutt til kvar partigruppe og 5 minutt til medlemer av regjeringa.

Vidare vil presidenten føreslå at det ikkje vert gjeve høve til replikkar, og at dei som måtte teikna seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Hege Haukeland Liadal (A) [] (ordfører for saken): Først vil jeg få lov til å takke komiteen for et godt samarbeid i saken vi i dag skal behandle: arbeidet med utbygging og drift av Johan Castberg-feltet samt en status for olje- og gassvirksomheten.

Stortinget vil med sin flertallsinnstilling i dag være med og si tydelig hvilke samfunnsforventninger en har til framtidens olje- og gassvirksomhet – at vi bruker den viktige erfaringen klokt og den opparbeidede kompetanse hver enkelt ansatt i petroleumsnæringen har, til å løfte oss inn i morgendagen. Det er sånn vi har bygget opp vår olje- og gassnæring. Vi har organisert oss med sterke arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner sammen med staten – en beundringsverdig modell for andre land. Vi har skapt store verdier her hjemme, og det er også et mål for framtiden.

For Arbeiderpartiet har det vært avgjørende viktig at vi også har tenkt langsiktig, og at det i bunnen for alt vi gjør, ligger tydelige krav om HMS, helse, miljø og sikkerhet.

Norsk sokkels suksess har selvsagt handlet om naturgitte forutsetninger, men også om visjoner og langsiktig tenkning. Den har handlet om en innovativ og kunnskapsdrevet industri, hvor samspillet i den norske modellen har vært helt avgjørende. Det er også slik vi skal klare det grønne skiftet. Sammen med petroleumsnæringen skal vi nå Paris-målene.

Olje- og gassnæringen er i dag en helt annen næring enn den var i 1972, da jeg ble født. Det er allikevel noe som fremdeles ligger fast, og det er forutsigbarhet for bransjen, et viktig prinsipp som flertallet på Stortinget står bak.

Det som vil prege debatten i framtiden, vil være f.eks. petroleumsnæringen som virkemiddel til å nå Paris-målene og at vi bremser den globale oppvarmingen gjennom de mulighetene som ligger i karbonfangst, transport og lagring. Gode løsninger og et marked for karbonfangst, transport og lagring er det viktigste Norge kan bidra med for å nå klimamålene, men det er også viktig for å sikre et lengre liv for og en langsiktig oppslutning om olje- og gassvirksomheten.

Debatten kommer også til å bli preget av de mulighetene som ligger foran oss ved digitalisering. Så vil Arbeiderpartiet, som tidligere sagt, være opptatt av de store linjene, ikke minst de ti oljebud som Stortinget vedtok i 1971, der et av de viktigste budene var at ressursene på norsk sokkel som hovedprinsipp skulle ilandføres i Norge.

Jeg er glad for at vi i dag legger inn en flertallsinnstilling om å se på muligheter for havvind på norsk sokkel. Utviklingen innen havvind har skutt fart de siste årene, og det er grunn til å tro at teknologien vil forbedres, og at kostnadene vil gå ned.

Avslutningsvis vil jeg si noe om ilandføringsterminaler. Før naturgassalderen slo inn over landet, var Kårstø i Rogaland en liten, idyllisk grend ved Boknafjorden med stoppested for dampskip og rutebåt mellom Skjoldastraumen og Stavanger. Det var en butikk, det var smie og postkontor, noen hus, noen småbruk og gårdsbruk med landskap i et romslig og småkupert terreng. Dette landskapet ble tilbudt av kommunen til industri tidlig på 1960-tallet, men terminalen kom først på 1980-tallet. Et mektig kompetansemiljø og en viktig arbeidsplass vokste fram. Det er det den dag i dag.

På samme måte legger vi nå til rette for at Veidnes i Nordkapp en gang skal få sin ilandføringsterminal. Her er Stortinget i dag tydelig: Terminalen skal kunne realiseres senest ved åpningen av neste felt i Barentshavet.

Med dette anbefaler jeg flertallsvedtakene som er referert i innstillingen.

Morten Wold hadde her overtatt presidentplassen.

Stefan Heggelund (H) []: Mellom 2004 og 2016 vokste verdens befolkning med ca. én milliard mennesker. På fire uker øker befolkningen i verden med ca. ett Norge, og i løpet av ett år med ca. ett Tyskland. Dette er mennesker som trenger energi.

Faktum er at tilgang på energi har vært viktig for at flere mennesker skal kunne løftes ut av fattigdom. Det må vi ha i bakhodet når vi vet at Norge er en energinasjon. Vi har et ansvar med våre fantastiske naturressurser.

Tidligere denne våren har vi sett at det såkalte miljøpartiet SV mener at Norge ikke skal delta i et europeisk samarbeid om fornybar energi. På samme måte er både MDG og SV imot utbygging og drift av Johan Castberg, som vi skal diskutere i dag.

Jeg er stolt av Norge som energinasjon. Vi har fantastiske, fornybare ressurser, og vi har fossile ressurser som vi har vist at vi kan utvinne på en ansvarlig måte. Våre strenge reguleringer på norsk sokkel bidrar til full transparens om utslipp. Og vi har en sokkel som krever CO2-avgift.

Incentivene er der alltid for å kutte utslipp, og utslipp kuttes. Reguleringene våre er faktisk så strenge at det økonomisk sett for selskapene ikke er den mest attraktive sokkelen. Det er noe annet som tiltrekker, og det er forutsigbarheten. De vet hvilke strenge krav som blir stilt, de vet at de må betale veldig mye i skatt, men de vet også hva de har å forholde seg til. Disse faktorene har sammen bidratt til at vi på vår sokkel har fått en kunnskapsnæring, en næring som besitter en vanvittig kompetanse som vi kan bruke i dag, men som også blir viktig i veien mot fornybarsamfunnet.

Så ser vi at det går rekordmye gass fra Norge til Europa. Den gassen gjør det lettere for Europa å fase ut kull i kraftforsyningen. Slik er gass en viktig bro mot fornybar, noe vi bl.a. har sett i Storbritannia.

I dag vedtar et bredt flertall plan for utbygging og drift av Johan Castberg. På Johan Castberg-feltet vil vi kunne utvinne ca. 558 mill. fat olje. Vi ser en produksjonsperiode på rundt 30 år. Investeringsforventningene er på rundt 47,2 mrd. kr, men utbyggingen vil ha høy lønnsomhet, og den vil stå seg også mot lave oljepriser. Nåverdien før skatt er beregnet til 74,2 mrd. kr, og dersom man finner en lønnsom løsning, kan også gassen produseres og eksporteres.

Så har det også vært en debatt om lokale ringvirkninger. Jeg tror at ringvirkningene lokalt er én av flere viktige faktorer for næringens legitimitet. Dette prosjektet bidrar til det – uten tvil.

Samtidig må jeg få lov til å nevne at det i 2013 ble feiret at det skulle bygges en ny ilandføringsterminal for olje fra Barentshavet, med egen terminal planlagt til Veidnes. Selv om sentrale premisser for den beslutningen ikke har slått til, skapte dette store forventninger lokalt i Honningsvåg. Vi registrerer i dag at selskapene slår fast at den utredede ilandføringsløsningen ikke er samfunnsmessig eller industrielt lønnsom med denne utbyggingen alene. Men jeg er glad for det vi vedtar i dag, nemlig at ved etablering av flere produserende felt i Barentshavet må disse ses i sammenheng med Johan Castberg og bygging av en ilandføringsterminal på Veidnes.

Jeg er også glad for at flertallet påpeker at det i denne saken er viktig med et best mulig beslutningsgrunnlag, at arbeidet i BSOI derfor videreføres, og at alle beslutninger skal bygges på hensynet til god ressursforvaltning.

Dette er en viktig beslutning, det er en lønnsom beslutning og en beslutning som skal gi lokale ringvirkninger.

Terje Halleland (FrP) []: Dette er en stor dag. Dette er en stor dag for Norge, en stor dag for Nord-Norge og en stor dag spesielt for Finnmark. Med dagens godkjennelse av utbyggingsplanen for Castberg-feltet vedtar vi investeringer på 47 mrd. kr og 47 000 årsverk de neste seks årene.

Det er mye som har forandret seg siden 2013, da vi så en oljepris på langt over 100 dollar fatet. For mange har det vært en tøff tid. Det har vært en kamp for økt produktivitet, effektivisering og reduserte kostnader. I dag ser vi resultatet som er med på å sikre norsk konkurransekraft i landets viktigste næring.

Petroleumssektoren er vår desidert største og viktigste næring, med enorme ringvirkninger, verdiskaping og inntekter til staten. Som rogalending vet jeg alt om dette, men det kan være verdt å ta med seg at det er ikke noen næring som har større betydning for distriktene i Norge enn akkurat petroleumsnæringen. I 2016 var nærmere 200 000 personer sysselsatt i næringen – eller i tilknytning til den – og de bidro med 168 mrd. kr til statskassen.

I 2017 kom det ti planer for utbygging og drift, med en samlet investering på 120 mrd. kr. Ett av disse feltene var Castberg, som blir behandlet i dag, et prosjekt som man planla å bruke 100 mrd. kr på å bygge ut, og som var avhengig av en minimumspris på rundt 80 dollar fatet. I dag framstår Castberg som det prosjektet som tydeligst viser en ny hverdag. I dag ligger det til grunn en plan for utbygging og drift på 47 mrd. kr og en «break even» på 31 dollar fatet. Det er bare å gratulere de involverte med et godt stykke arbeid, et arbeid som har ført til at prosjektet er realiserbart.

Nå er det mye som har endret seg i planen, og det er en realitet at en har måttet gjøre tøffe valg for å klare dette – en ilandføring er blant disse konsekvensene. Det ser vi at det blir reagert på, men vi gjør oss selv en bjørnetjeneste om vi nå pålegger næringen ekstra kostnader.

Fremskrittspartiet – og regjeringen – kommer til å arbeide for ringvirkninger i Nord-Norge og Finnmark i forbindelse med all aktivitet fra petroleumsnæringen. Det er det ikke vanskelig å mene – det er helt nødvendig for å lykkes. Vi ser nå i saken at med dagens løsning ligger det store positive ringvirkninger for hele regionen. Dette er bare starten. En eventuell omlastingsløsning i Finnmark for olje fra Castberg-feltet eller andre felt i Barentshavet må bygge på hensynet til god ressursforvaltning. Jeg merket meg at også Stortinget understreker dette. En industriutvikling som inkluderer omlasting, er avhengig av lønnsomhet og volumer.

Ole André Myhrvold (Sp) []: Johan Castberg-feltet er det hittil største oljefeltet som er funnet i Barentshavet, og med en forventet produksjonsperiode på inntil 30 år blir prosjektet viktig for sysselsetting og verdiskaping i lang, lang tid framover.

Som det er blitt sagt før i debatten, ble det i 2013 feiret at det skulle bygges en ny ilandføringsterminal for olje fra Barentshavet, med egen terminal planlagt til Veidnes i Finnmark. Det skjedde som en følge av at Equinor, tidligere Statoil, offentliggjorde et konseptvalg for nåværende Castberg med en slik terminal. Med det skapte man store forventninger lokalt, men også nasjonalt. Viktige sentrale premisser for beslutningen har ikke slått til, men behovet for og ønsket om disse arbeidsplassene er like stort. Nå slås det fast at den utredede ilandføringsløsningen ikke er samfunnsmessig eller industrielt lønnsom med denne utbyggingen alene. Derfor er det viktig for Senterpartiet i energi- og miljøkomiteen å understreke at ved etablering av flere produserende felt i Barentshavet må disse ses i sammenheng med Johan Castberg og bygging av en ilandføringsterminal på Veidnes.

Lokale arbeidsplasser og verdiskaping er viktig for Senterpartiet. Å få til en ilandføringsterminal på Veidnes i Finnmark med mulighet til å betjene flere felt er derfor avgjørende viktig.

Senterpartiet er opptatt av at petroleumsvirksomheten til havs også skal gi arbeidsplasser og næringsutvikling på land. I 1971 vedtok Stortinget «de ti oljebud». Et av de aller viktigste budene var at ressursene på norsk sokkel som hovedprinsipp skulle ilandføres i Norge. Aktiviteten i Barentshavet må organiseres og drives slik at ringvirkningene bidrar til sysselsetting og næringsutvikling i Nord-Norge. Ilandføring av olje fra felt i Barentshavet til oljeterminalen på Veidnes i Nordkapp vil være et viktig bidrag i så måte.

Positive ringvirkninger i hele landet og lokalt i regionen er en forutsetning for fortsatt norsk oljeutvinning. Det er det som gir legitimitet. Derfor må også produksjonen komme fellesskapet til gode gjennom arbeidsplasser og styrking av lokalsamfunn. Folk som bor i Finnmark, skal dra nytte av oljeproduksjonen, og Senterpartiet er derfor opptatt av at selskapene legger aktivt til rette for at lokalt og regionalt næringsliv kan delta, særlig i den langsiktige produksjonsfasen for feltet. Derfor mener også Senterpartiet det er viktig at rettighetshaverne senest to år etter at feltet er satt i produksjon, skal gjennomføre en analyse av regionale og lokale ringvirkninger av utbyggingen.

Lars Haltbrekken (SV) []: Denne våren har vi satt stadig nye varmerekorder. I april i år var den firehundrede måneden på rad over normaltemperaturen. Sist vi hadde en måned med temperaturer under gjennomsnittet, var i desember 1984. Ronald Reagan var da en måned unna å starte sin andre presidentperiode, og «Wake Me Up Before You Go-Go» med Wham! toppet Billboard-lista. I Norge hadde vi en statsminister, Kåre Willoch, som noen år senere advarte mot et for høyt oljeutvinningstempo. Ingen av dagens 30-åringer har opplevd en måned der temperaturen på kloden har ligget under normalen. De har bare opplevd temperaturer over snittet.

Klimatrusselen tilhører ikke lenger bare framtiden. Endringene skjer her og nå. Men den gode nyheten er at vi kan begrense skadene om vi vil. Den gode nyheten er at vi kan overlate en levelig klode til våre barn om vi vil. Den gode nyheten er også at vi gjør ganske mye allerede. Når 350 millioner tok kollektivtrafikk i Oslo og Akershus heller enn å kjøre bil i fjor, har det en enorm effekt på både CO2-utslipp og lokal forurensning.

For å få til en felles klimadugnad trenger vi derfor politikere som støtter opp om ønskene til folk flest om å bidra. Når 2017 ble det første året der flere brukte kollektiv enn bil i Oslo, er det fordi byrådet satser massivt på kollektivutbygging og gjør det litt mer tungvint å kjøre bil. Mens vi alle reiser mer kollektivt, kjører flere elbiler, sykler mer og bidrar til å redusere utslippene, velger regjeringen aktivt å føre en politikk som øker utslippene igjen. Utslippene fra gasskraftverket på oljefeltet Johan Castberg er like høye som de utslippskuttene alle norske elbilister har bidratt med. Dette setter denne saken i perspektiv. Det er også dobbelt så mye som de beregnede kuttene av innsatsen som gjøres i de store byene for å øke kollektivtrafikken. Regjeringen inviterer oss på klimadugnad. Mange bidrar, men sammen med stortingsflertallet får regjeringen nullet ut effekten av vår felles innsats med ett enkelt vedtak i Stortinget.

I tillegg er det høyst kritikkverdig at Equinor, før Stortingets behandling av saken, har fått lov til å inngå kontrakter til en verdi av over 2 mrd. kr. Dette er å la oljenæringen snike seg forbi demokratisk kontroll og bare gå i gang. Når Equinor har valgt en utbyggingsløsning som gjør det umulig å kutte utslippene gjennom elektrifisering, og når de går i gang med utbyggingen før Stortinget har fattet vedtak, gjør de det vanskelig for Stortinget å gjøre vedtak som kutter utslippene. Derfor sier vi nei til at oljenæringen sniker i køen, og nei til nye tildelinger som øker utslippene dramatisk i en tid hvor vi må kutte. Vi må begynne å omstille Norge ut av oljealderen nå. Det påligger stortingsflertallet og regjeringen et stort ansvar i denne saken. Vi låser oss til store utslipp for flere tiår framover, tiår hvor de norske utslippene skal gå dramatisk ned. Det er en villet politikk, det som skjer. Når klimagassutslippene øker, er det fordi stortingsflertallet aktivt ønsker at de skal gjøre det. Verden har funnet mer olje, kull og gass enn det vi kan svi av dersom vi fortsatt skal ha et levelig klima, og dersom framtidens generasjoner skal kunne oppleve måneder hvor gjennomsnittstemperaturen er under det som er snittet.

Jeg tar med det opp de forslagene som SV er alene om, og dem vi står sammen med andre om.

Presidenten: Da har representanten Lars Haltbrekken tatt opp de forslagene han refererte til.

Ketil Kjenseth (V) [] (komiteens leder): Venstres primærpolitikk for olje- og gassutvinning er i prinsippet enkel: Vi vil holde oss unna sårbare områder, det skal være lønnsomt, og vi vil redusere klimagassutslipp fra eksisterende petroleumsaktivitet.

Johan Castberg-feltet ligger i Barentshavet, et område hvor Venstre i utgangspunktet er skeptisk til oljeaktivitet av hensyn til miljø, klima og økonomisk risiko i prosjektene. Jeløya-plattformen, som ligger til grunn for dagens regjering, innebærer at det ikke skal åpnes for oljeaktivitet i Lofoten, Vesterålen, Senja, Mørefeltene, Skagerrak, Jan Mayen og iskanten. Iskanten skal defineres i forbindelse med revidering av forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, etter Faglig forums anbefalinger. Debatten om iskanten skal vi komme tilbake til, og det samme gjelder områder av Barentshavet – spesielt Bjørnøya har vært nevnt. Men det som er et faktum, er at Johan Castberg er et av feltene som godkjennes i Stortinget før forvaltningsplanen er ferdig.

Barentsregionen kan bli et nytt område for olje- og gassaktivitet på norsk kontinentalsokkel. Snøhvit- og Goliat-feltene er i produksjon, Johan Castberg behandler vi i dag i denne innstillinga. Eierne til Alta/Gotha- og Wisting-feltene arbeider aktivt med å få dem modnet, slik at det kan komme flere planer for utbygging og drift til Stortinget. Det er i tillegg utsikter til ytterligere funn av olje- og gassforekomster i området.

Det som kjennetegner disse nordlige områdene, er utfordrende klimatiske forhold, moderate vanndyp og grunnreservoarer. I tillegg kan lokaliseringen langt fra eksisterende infrastruktur, særlig for nye gassfelt, gjøre dem lite økonomisk drivverdige. Et eksempel på det er at temperaturen på den oljen vi tar opp på Goliat-feltet, er 33 °C. På Johan Castberg vil den være på 37 °C, på Wisting-feltet helt nede i 17 °C, og for at oljen skal bli flytende, må den opp i 50 °C. Det sier noe om varmebehovet som må til, altså den energien som må til, og jo lenger nord, jo større vil også dette varmebehovet bli.

Vi erkjenner at den energien de mulige framtidige utbyggingene vil trenge for at det roterende maskineriet skal varme opp oljen, i hvert fall i denne løsningen vil komme i form av gassturbiner. Med det følger også store CO2-utslipp. Det er en utfordring. Hvis framtidige utbyggere skal få behandlet sine saker én etter én, vil vi knapt finne den områdeløsningen som gjør at vi får bedre løsninger med sikte på å redusere CO2-utslippene. Så departementet anmodes om å invitere aktuelle oljeselskaper og andre til å fremme forslag om områdeløsninger for produksjon av elektrisk kraft, det være seg i form av utslippsfrie gasskraftløsninger eller havvindløsninger, som flertallet skisserer som en mulig løsning for framtida.

I snitt er det beregnet et utslipp fra disse gassturbinene på 315 000 tonn, men vi står altså i en situasjon der vi i 2030 også her kan ha et utslipp på 1 million tonn fra gassturbiner, slik det er på Sleipner-feltet, og nettopp 2030 er et år der vi skal ha kuttet betydelige mengder CO2. Da må vi tenke at den kvotepliktige sektoren også må ta sin del av ansvaret for å kutte utslipp. Det hjelper lite at vi kjører på og kutter utslipp i ikke-kvotepliktig sektor hvis vi i den kvotepliktige lar én og én ture fram med store utslipp.

Så er det slik – som en liten «careless whisper», apropos Wham! og George Michael til representanten Lars Haltbrekken – at vi fyller ikke bare på med stadig nye utslipp. Det er også en del oljefelter som skal fases ut, og vi må forutsette at det kommer inn ny og bedre teknologi, og at vi også får fram karbonfangstanlegg som kan bidra til å hjelpe disse anleggene bort fra store framtidige utslipp. Det er en debatt vi bl.a. skal ha senere denne uka, men også i årene framover. Det er også en del av bildet.

Det er også slik at Norges andel av utslippene er rundt 1 pst. av den totale oljeproduksjonen. Representanten Heggelund var inne på befolkningsveksten. Framover i de neste tiårene skal vi altså vokse fra 7 milliarder til 9 milliarder mennesker. Det er et stort energibehov som kommer på oss, og som det ikke er helt sannsynlig at vi kommer til å fase ut umiddelbart, uten at Norge går foran og skaper utslippsfrie (presidenten avbryter) …

Tore Storehaug (KrF) []: La meg begynne med å takke saksordføraren for eit godt framlegg og ikkje minst for eit godt samarbeid.

Petroleumsindustrien har vore viktig for Noreg over mange år, og norsk petroleumsnæring har gjeve eit høgt velstandsnivå og bidratt til stor kompetanseutvikling og industriutvikling. Samtidig skal vi ta inn over oss at norsk petroleumsnæring òg bidrar til CO2-utslepp, både under produksjon og når det vi faktisk hentar ut, blir forbrunne. Parisavtalen og den internasjonale semja om at utslepp av klimagassar må ned – ein må halde seg under den globale temperaturauken på 2 grader, helst 1,5 grad – vil få innverknad på korleis vi driv på norsk sokkel. Tidlegare var eit referansepunkt i debatten «peak oil» og uroa for at verda kunne gå tom for olje og gass. No handlar den uroa heller om «stranded assets», eller at vi har ressursar som vi må la liggje. Det er viktig for oss som skal leggje rammevilkåra i desse meldingane, og i det arbeidet som Stortinget driv med, å regulere aktiviteten på norsk sokkel.

Fornybar energiproduksjon har styrkt lønsemda betydeleg dei siste åra. Sjølv om fornybar energiproduksjon framleis berre har ein liten marknadsdel om ein samanliknar med fossil energi, er det naturleg å anta at han vil styrkje seg ganske mykje når behovet for subsidiar fell vekk og strengare utsleppskrav blir innførte. Offshore olje og gass har hovudvekta av investeringane sine i fyrste fase av levetida til feltet, mens inntektene kjem gjennom heile levetida. Offshore-utbyggingane er difor ekstra sårbare for permanente endringar i marknadsforholda. Klimarisikoen på prosjekta på norsk sokkel må difor vektleggjast tyngre i åra framover.

Skatteregimet på norsk sokkel er investeringsvenleg og avvik i så måte frå resten av skattesystemet, der ein prøver å oppnå ein slags nøytralitet. Det har vore viktig for å realisere verdiane på norsk kontinentalsokkel å byggje norsk petroleumskompetanse, men det er grunn til å stille spørsmål ved om dette er riktig i ei tid der vi går ein auka klimarisiko i møte. All den tid staten tek ein betydeleg del av risikoen ved utbyggingar, er dette eit både økonomisk og klimapolitisk spørsmål som staten bør meine noko om.

Føreseielege vilkår og låg politisk risiko har vore ein viktig konkurransefordel på norsk sokkel. Eventuelle endringar i petroleumsskattesystemet må gjennomførast på ein fagleg forsvarleg måte, og det må skje på ein måte der det òg er ei retning på det vi gjer. Petroleumsførekomstane skal kome landet til gode. Dette har vore eit berande prinsipp heilt frå starten, då regelverket for norsk sokkel blei lagt fast. Det er eit viktig prinsipp for Kristeleg Folkeparti, som meiner at samfunnsøkonomisk lønsemd skal liggje til grunn for nye utbyggingar.

Eg må kome inn på Johan Castberg-feltet, som er grunnlaget for den proposisjonen vi i dag skal behandle. Eg merkar meg at det har vore veldig store lokale forventningar til ringverknadene Johan Castberg-feltet skulle gje. Dessverre møter ikkje det vi har på bordet i dag, heilt desse forventningane. Sterk oppslutning i folket har vore ein føresetnad for norsk oljeutvinning. Difor må produksjonen kome fellesskapet til gode gjennom arbeidsplassar og styrking av dei lokalsamfunna vi har rundt omkring i heile landet vårt. Folk som bur i Finnmark, skal dra nytte av oljeproduksjonen som skjer i deira eigen region. Eg er glad for at ein mogleg ilandføringsterminal enno skal takast med i vurderingane viss det kjem fleire felt i produksjon som kan gje det nødvendige volumet og økonomi i prosjektet. Det er òg bra at nedskalerte løysingar skal greiast skikkeleg ut. Dette handlar om å ta behovet for lokale ringverknader på alvor.

Per Espen Stoknes (MDG) []: I oljeindustriens barndom hadde Norge framsynte industripolitikere som forsto behovet for en tydelig politisk styring av norsk petroleumsindustri til fellesskapets beste. Flere har allerede nevnt «de ti oljebud» som et eksempel. De forsto risikoen for at oljeindustrien også kunne bli en bøllete gjøkunge – det mente bl.a. Høyre-mannen Terje Osmundsen og Kåre Willoch – som dyttet andre deler av næringslivet ut av reiret, en gjøkunge som grådig forsynte seg av de klokeste hodene, de største investeringene og de beste politiske rammebetingelsene. De forsto dessuten at en gjøkunge også kan bli så dominerende og viljesterk at den manipulerer foreldrene trill rundt. Derfor ble det etablert et tydelig politisk rammeverk rundt markedene og oljeindustrien. Man etablerte lover og regler og en praksis der Stortinget skal godkjenne åpning av store havområder og store investeringer. Det ble satt et investeringstak for å hindre at oljeindustrien gjorde landet for oljeavhengig.

Disse framsynte industripolitikerne fikk rett i sine advarsler, for snart forsvant de statsbærende partiene i Norge inn i oljerusen. De siste tiårene har både oljeindustrien og det sentrale politiske miljøet i Norge blitt rammet av en slags skrålende hybris, der man har overbevist seg selv om at petroleum alltid og uansett er lønnsomt, at politikere bør holdes lengst mulig unna beslutninger som betyr noe, og at miljøbevegelsen og andre oljeskeptikere alltid vil forbli en marginal og irrelevant stemme. Denne hybrisen har satt sitt preg på petroleumspolitikken i både røde og blå regjeringer. Den har gitt opphav til slurv, feilinformasjon til Stortinget og manglende respekt for vedtak fattet av storting og regjering.

La meg nevne noen eksempler:

  1. I åpningsprosessen for Barentshavet sørøst, den største åpningsprosessen på 20 år, ga den rød-grønne regjeringen grov feilinformasjon til Stortinget om lønnsomheten i å drive petroleumsvirksomhet i området. Stortingsmeldingen inneholdt en rekke feil og svakheter. Statsråden har ikke tatt tydelige grep for å rette opp dette beslutningsgrunnlaget.

  2. I høst oppga statsråden feil tall til Stortinget om Goliat-utbyggingen.

  3. Statsråden melder videre at Aasta Hansteen-utbyggingen vil gi en heftig avkastning, mens den i realiteten ligger under PUD-grensen.

  4. Statsråden viderefører en tradisjon i OED siden 2013 med å ignorere og overkjøre absolutt 100 pst. av de miljøfaglige rådene rundt utlysningen.

  5. OED aksepterer gang på gang at det inngås store kontrakter før PUD-en godkjennes av Stortinget, inkludert i den saken vi behandler i dag.

Dette viser hvordan oljeindustrien har fått utvikle seg til nettopp en gjøkunge, som sparker ut andre næringer fra reiret i Norge, og det viser hvordan gjøkungen til og med har blitt sterk nok til å svekke den demokratiske styringen av petroleumsnæringen. Statsråden oppfører seg som en gjengleder for industrien, ikke som en representant for fellesskapet.

Dette skjer samtidig som behovet for styring tiltar dramatisk. Uansett om man støtter Miljøpartiet De Grønnes eller Høyres oljepolitikk, er det åpenbart at framtiden vil stille strengere krav til demokratisk forankring. 44 pst. av nordmennene vil i dag begrense norsk oljevirksomhet for å begrense utslippene. Kun 42 pst. er uenige i det. Store deler av EU-parlamentet sier nå nei til oljeleting i Arktis. Aasta Hansteen kan bli lønnsomt for selskapet, men ikke for det norske folk, og med økt risiko er det sannsynlig at vi får flere slike prosjekter, hvor staten de facto taper penger på miljøskadelig produksjon. Det er altså stadig mer sannsynlig at norske skattebetalere finansierer skattefordeler til sterkt ulønnsomme petroleumsprosjekter. Mange er bekymret for at vi har en petroleumspolitikk som fører til at investeringene der er sju ganger høyere enn i all annen industri til sammen. Vi ser at gjøkungen tapper andre sektorer for kapital og kompetanse.

Tiden der oljepolitikken var ukontroversiell, er over. Miljøpartiet De Grønne mener at statsrådens håndtering av disse sakene i sum er kritikkverdig, og fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget finner at olje- og energiministerens innsats for å rydde opp i petroleumsforvaltningens feilinformasjon til Stortinget, upresis bruk av tall og manglende respekt for Stortingets kompetanse til å legge rammer for petroleumsindustrien, er kritikkverdig.»

Presidenten: Da har representanten Per Espen Stoknes tatt opp det forslaget han refererte til.

Seher Aydar (R) []: Utbyggingen av Johan Castberg-feltet binder Norge til enorme klimagassutslipp de neste 30 årene. De årlige driftsutslippene på rundt 315 000 tonn CO2 tilsvarer årlig utslipp fra rundt 140 000 biler. I tillegg kommer utslippene når olje pumpes opp og brennes, og det vil tilsvare utslippene fra ca. 100 millioner biler. Disse utslippene har ikke kloden råd til. Johan Castberg-feltet er en klimabombe, og vi svikter framtidige generasjoner når vi bygger dette feltet.

Johan Castberg-feltet kommer til å slippe ut klimagasser til 2052 – når Stortinget har vedtatt at Norge skal være et lavutslippssamfunn. Stortingsflertallet lukker i denne saken øynene for de enorme klimaendringene vi står overfor. For oss som sitter her i salen, har konsekvensene av klimaendringene vært en rekordvarm og ganske deilig mai-måned på Østlandet. Men for bare én måned siden herjet flommene flere steder. Og den rekordtørre perioden vi har hatt, setter norske jordbruksavlinger og dermed selvforsyningen vår i fare.

I Norge betyr klimaendringene økte utgifter, men mange andre steder i verden betyr klimaendringene død, sult og tap av leveområder, og det fører igjen til flere klimaflyktninger. Vedtaket om å bygge ut Johan Castberg-feltet bidrar til disse verdensomfattende katastrofene. Rødt mener at norsk olje- og gassproduksjon må trappes ned til et minimum, samtidig som vi sikrer omstilling til et lavutslippssamfunn med et næringsliv basert på fornybare ressurser.

Regjeringen presenterer Johan Castberg-feltet som et samfunnsøkonomisk lønnsomt prosjekt, men flere utbygginger på norsk sokkel har hatt store avvik fra de økonomiske planene som ble presentert for Stortinget. Statsråd Søviknes kalte nylig avkastningene fra Aasta Hansteen-feltet for heftige. Det er oppsiktsvekkende, og det er ikke første gangen statsråden roter med hvor lønnsomme petroleumsprosjektene er. Det er de samme aktørene som skal bygge Johan Castberg-feltet som står bak de enorme overskridelsene på Goliat-plattformen. Og hvordan kan vi være sikre på at tallene for dette prosjektet stemmer? Vi i Rødt støtter derfor Miljøpartiet De Grønnes forslag om at statsråden har opptrådt kritikkverdig.

Johan Castberg, som dette feltet er oppkalt etter, sto opp for de svake i samfunnet på den tiden, barn som var født utenfor ekteskap. Å pumpe opp mer olje midt i klimakrisen vi er i nå, skaper store kriser for dem som kommer etter oss – altså barna. Jeg tror Castberg ville rotert i graven hadde han visst hva Stortinget vedtar i dag.

Statsråd Terje Søviknes []: Dette er en god dag for å slå fast at olje- og gassnæringen er Norges suverent største og viktigste næring. Næringen sysselsetter direkte og indirekte i underkant av 200 000 personer. Næringen stimulerer til positiv næringsteknologi og samfunnsutvikling over hele landet. Den er konkurransedyktig, innovativ og har evne og vilje til å tilpasse seg nye omgivelser. Næringen er vår spydspiss i det internasjonale varebyttet.

Vi ser også at teknologi utviklet i olje- og gassnæringen blir overført til andre næringer, enten det gjelder havbruk, offshore vind, infrastruktur eller helse, for å ta noen eksempler. Kompetansebasen som er bygd opp gjennom 50 år, er kanskje den viktigste verdien vi sitter igjen med så langt fra oljeeventyret.

Norsk sokkel har vært et teknologisk laboratorium som har lagt grunnlaget for utvikling av en høykompetent og internasjonalt konkurransedyktig industri. Verdens etterspørsel etter olje og gass øker. Det vil være et stort behov for olje og gass i tiår framover. Ja, vi skal innføre fornybar energi i energimiksen, men fortsatt blir det mye olje og gass. Da må det altså utvikles nye felt, fordi man over tid tømmer eksisterende og produserende felt. Vi skal bidra til at folk får tilgang på energi, i størst mulig grad ren energi – fordi befolkningen øker, men også fordi vi skal løfte flere ut av fattigdom.

Virksomheten på norsk sokkel bidrar også til å finansiere velferden vår. Bare i fjor utgjorde statens netto kontantstrøm 68 mrd. kr fra petroleumsvirksomheten. Inntektene vil øke i årene som kommer. Siden starten har man fått en verdiskaping fra olje- og gassvirksomheten på smått utrolige 14 000 mrd. kr, målt i dagens kroneverdi.

Framtidsutsiktene for norsk sokkel er fortsatt positive, med en konkurransedyktig ressursbase, høy investeringstakt og god interesse fra oljeselskapenes side til fortsatt å drive leting, utbygging og drift. Noe av grunnlaget for dette er norsk petroleumspolitikk, som fungerer godt. Regjeringen vil videreføre en stabil og langsiktig petroleumspolitikk. Jeg er derfor veldig glad for at et stort flertall i Stortinget i dag viderefører den politikken som framgår av proposisjonen vi har til behandling, og som er forankret i Meld. St. 28 for 2010–2011 og Prop. 114 S for 2014–2015.

Forutsigbarhet og langsiktighet på tvers av partier og regjeringer har vært et konkurransefortrinn for norsk kontinentalsokkel i konkurranse med andre oljeregioner i en global næring.

Utbyggingen av Johan Castberg-feltet er et gigantisk industriprosjekt med høy lønnsomhet, og jeg er opptatt av, som flere talere også har vært, at utbyggingen skal gi lokale ringvirkninger og størst mulige verdier for fellesskapet. Forventet nåverdi før skatt for utbyggingen er om lag 74 mrd. kr for Johan Castberg-prosjektet, og en stor andel av dette vil tilfalle fellesskapet gjennom både skattesystemet og SDØE-ordningen.

Det vil være 47 000 årsverk i utbyggingsfasen – en andel av dette i nord. I driftsfasen vil det være ca. 1 700 årsverk årlig, og en enda større prosentvis andel går til virksomhet i de nordligste fylkene våre. Både Hammerfests og Harstads oljemiljøer vil bli styrket gjennom denne utbyggingen, og vi vil se at ringvirkningene gir utslag i vekst og utvikling.

I et eget industriprosjekt har Equinor og de andre operatørene for felt og funn i Barentshavet jobbet i flere år med en mulig ilandføring av olje fra Johan Castberg-feltet og de andre feltene. Så langt har man verken funnet samfunnsmessig eller industriell lønnsomhet i disse prosjektene, men jeg er glad for at arbeidet fortsetter. Man ser på en nedskalert løsning med en mindre terminal, eventuelt i kombinasjon med skip-til-skip-omlasting, og vi kommer selvfølgelig tilbake til Stortinget med en avklaring etter at operatørsamarbeidet i BSOI har fullført sitt arbeid fram mot fjerde kvartal 2018.

Dette er en historisk dag for Stortinget. Vi skal fatte vedtak om videre petroleumspolitikk og Johan Castberg-prosjektet. Det er faktisk grunn til å gratulere Stortinget med det som ser ut til å bli vedtatt denne dagen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Runar Sjåstad (A) []: Oljeprisfallet førte til redusert aktivitet og en sterk nedgang i oljeinvesteringene over flere år. Det er derfor svært gledelig at Equinor har funnet løsningen som realiserer en utbygging av Johan Castberg-feltet utenfor kysten av Finnmark.

Johan Castberg er et viktig industriprosjekt. Utbyggingen har en forventet investering på ca. 50 mrd. kr og vil utgjøre en betydelig andel av investeringene på norsk sokkel de nærmeste årene. Johan Castberg-feltet har en forventet produksjonstid på 30 år, og feltet vil bidra sterkt samfunnsøkonomisk.

Arbeiderpartiet har vært en pådriver for å sikre lokale ringvirkninger knyttet til utbyggingen av Johan Castberg-feltet. Det må være krav om nasjonale, regionale og lokale ringvirkninger i utbyggings- og driftsfasen. Det er gledelig at norske bedrifter allerede har sikret seg viktige kontrakter, slik at mange arbeidsplasser trygges og nye jobber skapes. Mange av dem som ble rammet av nedbemanning og oppsigelser, har fått tilbud om ny jobb.

I proposisjonen og i Equinors eget notat om ringvirkninger av Johan Castberg-prosjektet beskrives en ambisjon om at en størst mulig andel av personellet skal komme fra Nord-Norge, samt en ambisjon om å tilsette 160 lærlinger hvert år de neste fem årene og at ca. en tredjedel av disse skal komme fra Nord-Norge. Dette er positivt, og det må følges opp i samarbeid med fylkeskommunene, slik at utdanningsinstitusjonene er klare for oppgaven.

Stortingsflertallet har bedt om at utredningen fra The Barents Sea Oil Infrastructure om ulike løsninger for ilandføring skal legges fram for Stortinget i løpet av 2018. Det blir opp til Stortinget å avgjøre om det blir en nedskalert terminalløsning eller en skip-til-skip-løsning på Veidnes – en beslutning som skal bygge på hensynet til god ressursforvaltning. Det er stilt store forventninger og krav om at oljen fra Johan Castberg-feltet ilandføres.

Johan Castberg-feltet er et stort funn, og daværende Statoil og hele Nord-Norge feiret at det skulle bygges en ilandføringsterminal for olje fra Barentshavet, allerede i 2013. Arbeiderpartiet har bidratt til å få stortingsflertallet med på at det senest ved etablering av flere produserende felt i Barentshavet skal bygges en ilandføringsterminal på Veidnes i Finnmark. Da skal oljen fra Johan Castberg-feltet i land der i en framtidig terminal som også kan inkludere olje fra bl.a. Alta/Gotha- og Wisting-feltet.

En sterk oppslutning i befolkningen er en forutsetning for fortsatt norsk oljeutvinning. Derfor må produksjonen skje på en bærekraftig måte, som styrker lokalsamfunnene og ikke fortrenger eksisterende næringer.

Liv Kari Eskeland (H) []: Noreg har gjennom dei siste tiåra delteke i olje og gass-eventyret. I dag skriv me nok eit kapittel i denne historia som har ført det vesle landet her oppe i nord til velstand – bygd med kompetanse og kunnskap frå vår innovative leverandørindustri og utbyggingsselskapa våre.

Når me i dag skal vedta utbygging og drift av Johan Castberg-feltet, er det eit resultat av eit arbeid som ikkje er ei sjølvfølgje. I dei føregåande tiåra utvikla me kompetansen vår innan olje- og gassindustrien, men me må nok innrømma at sidan merksemda har vore retta mot miljø og tryggleik, vart det ikkje i same grad fokusert på kostnadane då ein høg og stabil oljepris var gjeldande. Det fekk leverandørindustrien smerteleg erfara då internasjonale aktørar sytte for å vinna kontraktar me gjerne skulle hatt, men kanskje verre – at oljeprisen fekk seg ein alvorleg knekk.

Det var trong for å ta grep, det var trong for å tenkja nytt for å oppnå lønsemd i nye prosjekt. Og her står me i dag og skal gjera vedtak om Johan Castberg-utbygginga, eit prosjekt som for tre–fire år sidan ikkje såg ut til å vera lønsamt med den oljeprisen som var då. Selskap og leverandørar nytta kompetansen sin til å tenkja nytt, for enn så lenge treng verda tilfang av energien me hentar opp fleire hundre meter under havbotnen. Med Johan Castberg-prosjektet vil me i tillegg få høg norsk verdiskaping og aktivitet langs heile kysten, noko som er viktig når me no ser at det minkar på store olje- og gassprosjekt. No er det viktig med aktivitet for å halda på kompetansen i overgangen til fornybart, og eg er glad for det breie stortingsfleirtalet som stiller seg bak stabile og føreseielege rammevilkår for petroleumssektoren.

Men det er ei sak frå komitéhandsaminga som ikkje kan stå uimotsagd. Med den merksemda det no er på å halda kostnadane nede, er det med stor undring me registrerer at SV og Miljøpartiet Dei Grøne fremjar forslag om at kontraktmessige forpliktingar og byggjearbeid ikkje kan starta før PUD er godkjend, sjølv med kanselleringsklausular.

Det er viktig for arbeidsplassar i leverandørindustrien at Stortinget ikkje endrar dagens praksis, der kontraktar kan tildelast med atterhald om PUD-godkjenning. Ei endring til at PUD først skal på plass, vil innebera ein pause i leverandørane sine arbeidsprosessar med å laga prosjekteringsgrunnlag. Høve til å tilby effektiv og rask gjennomføring er ein av dei viktigaste faktorane for at norske leverandører kan slå konkurrentar frå andre land, ettersom kvar månad med ekstra prosjektarbeid før produksjonsstart kostar samfunnet 250–500 mill. kr. I tillegg er verdien av tett samhandling for å få til dei beste løysingane både teknisk, økonomisk og på HMS-området avgjerande for at prosjektet vert bra.

Tore Storehaug (KrF) []: Den fyrste delen av stortingsproposisjonen vi debatterer no, er ein meldingsdel som omhandlar norsk oljenæring. Difor tillèt eg meg å følgje opp eit av dei store diskusjonstemaa som har vore om norsk oljenæring og norsk sokkel. Det handlar om elektrifisering av Utsira. I 2014 sa Lundin til Teknisk Ukeblad at gassturbinen deira kom til å køyre uansett og uavhengig av eit elektrifiseringsvedtak. I 2017, i oktober, sa ein, òg til Teknisk Ukeblad, at ein enno ikkje hadde ei løysing på varmeproblemet.

Dette er vel noko av bakgrunnen for at statsråden dei siste to vekene har fått fleire spørsmål om dei to turbinane på Edvard Grieg. Dei er i drift i dag, men med pålegg om at dei skal takast ut av drift og erstattast av kraft frå land. I det fyrste spørsmålet blei statsråden spurd om han kjenner til informasjon som tilseier at turbinane ikkje blir stengde. I spørsmål nummer 2, frå representanten Per Espen Stoknes, blei han spurd om han kan garantere at gassturbinane på Edvard Grieg blir stengde ned i tide. Spørsmåla viser ei uro for at vedtaket eit einstemmig storting gjorde 18. juni 2015, ikkje blir innfridd. I vedtaket står det:

«Rettighetshaverne på Johan Sverdrup-feltet skal senest i 2022 etablere en områdeløsning for kraft fra land som skal dekke hele kraftbehovet til feltene Johan Sverdrup, Edvard Grieg, Ivar Aasen og Gina Krogh.»

Heile kraftbehovet, sa altså Stortinget der.

I merknadene til denne proposisjonen blei Edvard Grieg spesielt omtalt. Ein samla komité skreiv i ein komitémerknad:

«Komiteen viser til proposisjonens omtale av kraftbehovet i området og varmebehovet på feltene som knyttes til områdeløsning for kraft fra land, og registrerer at det arbeides med forskjellige løsninger for dekning av varmebehov. For Edvard Grieg-feltets del vil den pålagte tilknytning til områdeløsningen for kraft fra land medføre at all egen kraftgenerering fra gassturbiner fases ut. Komiteen merker seg at det i den forbindelse arbeides med alternative løsninger for dekning av varmebehovet.»

Eg vil gjenta, for å få fram poenget: «For Edvard Grieg-feltets del vil den pålagte tilknytning til områdeløsningen for kraft fra land medføre at all egen kraftgenerering fra gassturbiner fases ut.»

Ingen av dei svara som statsråden har gjeve, er eit tilfredsstillande svar på det spørsmålet handlar om, nemleg fjerning av gassturbinane. Det at han etter gjentekne spørsmål ikkje kan bekrefte at gassturbinane skal vekk, i tråd med det Stortinget har vedteke og ein samla komité har sagt i merknad, gjev meg ingen grunn til ro.

Ingalill Olsen (A) []: Den 12. februar 2013 var det fest på Veidnes i Nordkapp kommune. Jeg vet det, for jeg var der. Statoil feiret med befolkningen at Johan Castberg-feltet skulle ilandføres, nettopp på Veidnes. Finnmark Arbeiderparti var glade, vi hadde fått visshet om at ringvirkningene fra oljefeltene utenfor vår kyst skulle gi ringvirkninger i Finnmark.

Men så ble det stille, oljeprisen gikk ned, prosjektet ble utsatt, nedskalert, og det ble til slutt klart at Statoil ikke så det regningssvarende å ilandføre oljen i Finnmark. Resultatet av det var at holdningen til olje- og gassvirksomhet i Finnmark langsomt endret seg. Vi visste at Johan Castberg-feltet ville gi nasjonale ringvirkninger, vi visste også at det ville gi regionale ringvirkninger. Det som gjensto, var de lokale ringvirkningene, og det svarte ikke Statoil opp. Hvis naturressurser skal utvinnes og ha folkelig oppslutning, må de gi lokale ringvirkninger i form av arbeidsplasser, vekst og utvikling.

Finnmarkingenes tilslutning til å utvinne Johan Castberg-feltet var uløselig knyttet til kravet om ilandføring. Det gjaldt Finnmark Arbeiderpartis positive vedtak, og det var også forutsetningen i Finnmark fylkestings vedtak. For Arbeiderpartiet er lokale ringvirkninger like viktig som nasjonale og regionale ringvirkninger. Derfor er det en stor glede i dag at Stortinget kommer til å vedta at det skal ilandføres. Noe annet ville aldri være akseptabelt.

Finnmark har historisk vært en råvareleverandør. Våre ressurser ble hentet ut og videreforedlet andre steder. Dette er uakseptabelt i dag. Arbeiderpartiet har – med sin saksordfører Haukeland Liadal – drevet denne saken igjennom og skaffet oppslutning om kravet om lokale ringvirkninger. Vi vet at det er nasjonale ringvirkninger – det vet vi fra statsbudsjettet – vi vet at driftsorganisasjonen er lagt til Harstad, men håpet i Finnmark om lokale ringvirkninger holdt på å svinne da Statoil leverte sin PUD. Stortinget har rettet det opp. Det er Stortinget som gir tillatelse til plan for utbygging og drift, og det er Stortinget som i dag fastslår hvordan dette skal utvikles, og at senest ved etablering av flere produserende felt i Barentshavet må disse ses i sammenheng med Johan Castberg-utbyggingen og bygging av ilandføringsterminal på Veidnes i Finnmark.

Vi vet at det er flere drivverdige felt i området, og regjeringen må komme tilbake innen utgangen av 2018, med sikte på vedtak. Dette er en viktig dag på Stortinget, for Finnmark. Noe annet enn ilandføring er totalt uakseptabelt.

Rita Lekang (A) []: Det er ikke hver dag vi i Nord-Norge får 500 nye kompetansearbeidsplasser spredt over hele landsdelen. Johan Castberg-utbyggingen er med på å sikre disse arbeidsplassene, pluss at det i tillegg vil gi godt over 1 700 årsverk i utbyggingsfasen.

Leverandørindustrien over hele landet har sikret seg gode kontrakter i sterk konkurranse med internasjonale leverandører. Dessverre er det fortsatt slik at nordnorske aktører taper kampen om de mest lukrative kontraktene. I lang tid har de lokale aktørene brukt store ressurser på å skaffe seg samme kompetanse som sine konkurrenter i sør, men som nye aktører i markedet og uten erfaring å vise til blir de taperne. Hvis disse selskapene skal kunne utvikle seg, er de avhengige av de store jobbene. I tillegg er det viktig at de er attraktive for ungdom som søker seg jobb, og at de kan være gode opplæringsbedrifter hvor man kan få fagbrev. Det må bli et mål i seg selv å utvikle den havbaserte kompetansen videre.

Equinor har et særlig ansvar for å være tydelig overfor hovedleverandørene på at de ønsker å trekke industrien nordover, og kontraktstrategiene som selskapene har ved feltutbygging, må kunne omfatte dette.

Arbeiderpartiet mener at det er viktig at operatørene velger å bruke rederier som fører norske flagg, knyttet til byggeaktiviteten og i det videre arbeidet. Vi må kunne forvente at disse skipene driftes med et mannskap som kan bo i landsdelen. Det krever at norske lønns- og arbeidsvilkår legges til grunn. Uten norske sjøfolk blir den maritime klyngen betydelig svekket. Utvinning av våre petroleumsressurser skal ikke baseres på sosial dumping.

Equinor har også et særskilt ansvar for å legge til rette for ringvirkninger i Norge, som den største operatøren på norsk sokkel. Oppslutningen om petroleumsaktiviteten er avhengig av at den skaper verdier og gir arbeidsplasser – i hele landet. Oljen og gassen på norsk sokkel er verdifulle ressurser som tilhører fellesskapet.

Lars Haltbrekken (SV) []: Jeg hører Høyre-representanten Stefan Heggelund er bekymret for energitilgangen til verdens fattige. Mener han virkelig at vi bygger ut Johan Castberg-feltet for å gi verdens fattige oljen fra Castberg? Hvis representanten Heggelund hadde vært bekymret for energitilgangen til de fattigste – og det bør han være – hadde han protestert høyt og tydelig da den blå-blå regjeringen kuttet kraftig i bevilgningene til fornybar energi til de fattigste i verden, men jeg hørte ikke et eneste pip da det skjedde.

Jeg må si jeg føler lite grann med Venstre i dag. De er jo egentlig ikke for utbyggingen av Johan Castberg-feltet. Mens resten av regjeringen hører George Michaels «Last Christmas» og kanskje tenker at dette forhåpentligvis var den siste julen med snø, trøster nok Venstres representanter seg med en annen av George Michaels sanger, hvor det heter: «Cause I gotta have faith».

Som representanten Tore Storehaug vil også jeg avlegge statsråden en liten visitt med et spørsmål knyttet til elektrifiseringen av Edvard Grieg-feltet og mulighetene for å få ned utslippene av klimagasser fra norsk oljeproduksjon. Spørsmålet er: Kan statsråden bekrefte at områdeløsningen med kraft fra land for feltene Johan Sverdrup, Edvard Grieg, Ivar Aasen og Gina Krog innebærer at hele produksjonen av elektrisitet fra gassturbinene på Edvard Grieg-feltet erstattes med kraft fra land, slik Stortinget enstemmig vedtok 18. juni 2015?

Nils T. Bjørke hadde her teke over presidentplassen.

Ketil Kjenseth (V) []: Som jeg sa i mitt første innlegg: Venstres primærpolitikk er at vi vil holde oss unna sårbare områder, det skal være lønnsomt, og vi vil redusere klimagassutslipp fra eksisterende petroleumsaktivitet.

Når representanten Haltbrekken sier at Venstre trolig er imot: Det er vanskelig å si, fordi vi ikke har gått igjennom en helhetlig områdeplan for Barentshavet. Det kan være at nettopp dette er et område der det er mulig. Det vi vet, er i hvert fall at det er lønnsomhet i det i dag, basert på oljeprisene. Men så vet vi også at det er store utgifter som ikke ligger inne her. Det er basert på sårbarhet, det er basert på ikke minst klimakostnader og også ilandføringen. Så det er en stor diskusjon framover i hvilken grad dette har den samfunnsøkonomiske lønnsomheten som vi krever.

Men det var representanten Storehaug som gjorde at jeg tok ordet, for debatten om elektrifisering og utfasing av gassturbinene er en viktig debatt. Det hører også økonomien – og teknologien – til å finne de løsningene som gjør at vi nettopp får redusert klimagassutslippene, og det er det særlig politikeres ansvar å drive fram. Det ble gjort i stortingsvedtakene knyttet til Utsira, og vi må fortsette å ha blikket på de områdeløsningene som gjør at vi samler flere aktører til å få til disse løsningene.

Så til det som er mer relatert til å skape arbeidsplasser i nord, som flere har vært inne på, sist representanten Olsen. En dimensjon ved dette som det ikke er sagt så mye om foreløpig, er altså kaldt klima-teknologi. En del av det vi gjør i dag, er jo å bevege oss litt nordover, og her kommer det jo flere utbygginger. Enten det er på norsk side, på russisk side, på britisk sokkel eller britiske interesser, så er den teknologien utrolig viktig. Som jeg var inne på i mitt innlegg: Når vi skal inn i områder som har andre klimasoner, andre klimadimensjoner, er dette utrolig viktig. Her har også Norge en stor mulighet til å bidra til den teknologien.

Også det som vi har skrevet inn om havvind, gir muligheter – med sikte på å produsere hydrogen på sikt og ta det inn i industrien. Det igjen skaper muligheter for hele Nordkalotten, og da er utfordringen snarere å rekruttere teknologi-ungdommer til å fylle opp arbeidsplassene på Nordkalotten, der det nå kives litt – mellom de nordiske landene i nord – om å rekruttere ungdom. Det må vi også ha i mente.

Statsråd Terje Søviknes []: Når en registrerer spørsmål og kommentarer som har kommet fra talerne hittil i denne debatten, burde kanskje komiteen lagt opp til replikkordskifte allikevel. Men jeg skal forsøke – raskt – å svare på noen av de spørsmålene som er reist.

Først til representanten Stoknes og Miljøpartiet De Grønne, som omtalte olje- og gassnæringen som en «bøllete gjøkunge»: Jeg mener det er en kraftig fornærmelse av de mange hundre tusen som har vært med på å utvikle norsk olje- og gassvirksomhet fra null til en verdensledende kompetansebase, som vi har i dag, og en fornærmelse mot de mange som har bidratt til at vi har fått en velstand og en samfunnsutvikling vi bare kunne ha drømt om uten olje og gass. Til noen av påstandene representanten Stoknes kom med om at man viker unna politiske vedtak: Nei, det er helt feil. Det er knapt noen næring som er så gjennomregulert som olje- og gassnæringen, der all aktivitet – fra leting og funn til utbygging og drift – må myndighetsgodkjennes før man kan sette i gang virksomhet.

Når det gjelder Barentshavet sørøst: Ja, det var det en feil i et Excel-ark i konsekvensutredningen knyttet til åpningen av området, men i det som var fremmet for Stortinget, i selve stortingsmeldingen, var det brukt korrekte tall. Det er også sånn at ved inngåelse av tidligkontrakter er det etter et vedtak i Stortinget at Olje- og energidepartementet har fullmakt til å godkjenne dette for operatørene, nettopp for å kunne få bedre prosjekter, som representanten Eskeland var inne på. Så vi opererer i henhold til gitt vedtak. Og det er ikke slik at staten tar noen større risiko om en aksepterer at det blir inngått tidligkontrakter. De må i så fall inngås med leverandørindustrien, med forbehold om myndighetenes endelige godkjenning av utbyggingsplan, og all risiko påligger selskapene.

Når det gjelder dette at undertegnede skal være en «gjengleder for industrien»: Nei: «Gjengleder» er negativt forankret, og det er nok derfor Stoknes bruker det begrepet. Det jeg kan si, er at jeg heier på verdiskaping, jeg heier på norske arbeidsplasser, men først og fremst ivaretar jeg fellesskapets interesser knyttet til olje- og gassvirksomheten, akkurat i tråd med intensjonen som ble lagt opprinnelig da man utformet norsk petroleumsindustripolitikk.

Helt avslutningsvis – til Storehaug og Haltbrekken, knyttet til områdeløsning med elektrifisering for Utsirahøyden: Der går arbeidet helt etter planen, det blir gjennomført fra og med 2022, i tråd med det som kommer som fase 2 av Johan Sverdrup-feltet. Når det gjelder Edvard Grieg spesifikt, så skal operatøren der vurdere varmebehovet. Og så må jeg bare legge til at det er CO2-utslipp i sum man må være opptatt av, også fra norsk sokkel.

Stefan Heggelund (H) []: Først har jeg – i akkurat i denne saken – lyst til å være den rød-grønne regjeringens varmeste forsvarer. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet gjorde ingen feil i Meld. St. 36 for 2012–2013, slik Miljøpartiet De Grønne prøver å gi inntrykk av. Det er rett og slett feil, det han sier.

Så hører jeg representanten Lars Haltbrekken snakke om kollektivtrafikken i Oslo. Jeg snakker gjerne om kollektivtrafikken i Oslo, uansett hva slags sak vi behandler her. Selv om vi nå er i Barentshavet, er jeg glad for at byrådet viderefører den sterke satsingen på kollektivtrafikk som det borgerlige byrådet startet i hovedstaden. Det han ikke kan svare på, derimot, er hva som ville skjedd med de globale utslippene dersom vi hadde avskaffet petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. Hva ville skjedd med de globale utslippene, det vi bør være opptatt av som klimapolitikere? Ville det hatt en stor effekt? Nei, det ville ikke det. Men vi har sterke og gode reguleringer av en ansvarlig petroleumsnæring på vår sokkel. Det er bra, og det er viktig. Og så vet vi at land i Europa ønsker vår gass – det har også med deres forsyningssikkerhet å gjøre – gass fra Norge på vei mot fornybarsamfunnet.

Jeg registrerer for øvrig at partiet Rødt, som sier de er på arbeidstakernes side, ikke kunne brydd seg mindre om alle dem som jobber tilknyttet eller direkte i petroleumsnæringen.

SV har også stemt imot et samarbeid om fornybar energi i Europa, så klimatroverdigheten deres er lik null.

Så registrerer jeg at SV og Miljøpartiet De Grønne vil stille krav om ilandføring i dag. Til alle dem som nå måtte sitte og følge debatten: Finnes det noe mer useriøst enn det forslaget, når de samtidig stemmer imot utbyggingen? Det er ingen ringvirkninger å spore med deres politikk, for det vil ikke være noe å ha ringvirkninger fra. Snakk om å ville ha i både pose og sekk, snakk om å ville selge skinnet uten engang å ha planlagt å skyte en bjørn – ja, man har faktisk bestemt seg for at bjørnen ikke skal skytes i det hele tatt! Hadde dette vært en forretningsmodell, ville det blitt kalt for svindel. Snakk om å fyre for kråka, snakk om et forslag som er perler for svin! Det kan ikke verdsettes i den helhetlige politikken. Snakk om å se ti fugler på taket. Man roper på dem for at én av dem skal komme til hånden – men de bare flyr av sted. Det er virkelig feilinformasjon når man stemmer for ilandføring uten å ha noe å ilandføre.

Presidenten: Representanten Lars Haltbrekken har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Lars Haltbrekken (SV) []: Først til representanten Heggelund: Hva ville skjedd med de globale CO2-utslippene om Norge hadde redusert sitt oljeutvinningstempo? Jo, det har Statistisk sentralbyrå, som representanten Heggelund kanskje fester lit til, kommet med svaret på: De globale CO2-utslippene ville ha gått ned med en reduksjon av den norske oljeproduksjonen.

Så må jeg avlegge statsråd Søviknes en visitt igjen, for jeg hørte ikke noe svar på mitt spørsmål. Mitt spørsmål var nemlig om han kan bekrefte at når områdeløsningen for kraft er på plass, så kan han love at den elektrisitetsproduksjonen som skjer fra gassturbinene på Edvard Grieg-feltet, vil bli erstattet med kraft fra land, som Stortinget enstemmig vedtok den 18. juni 2015.

Per Espen Stoknes (MDG) []: Når statsråd Søviknes framstiller vår posisjon som en fornærmelse mot arbeiderne, overser han glatt at metaforen om gjøkungen kom fra Høyres Kåre Willoch og Terje Osmundsen, altså fra konservative politikere, som advarte mot en for sterk dominans fra én næring, på bekostning av andre.

Vi i Miljøpartiet De Grønne har en veldig stor respekt for alle de tusener av oljearbeidere som har bidratt til å skape de enorme verdiene som vi har fått. Vi er dypt takknemlige overfor de menneskene som nesten har gitt både sin helse og sitt liv for å skape de verdiene for Norge. Vi sier gjerne takk for oljen! Den har gjort veldig mye bra for norsk velferd. Dette har vært godt.

Til påstandene fra representanten Heggelund og statsråd Søviknes om at det vi sier, ikke stemmer: Da vil jeg henvise til at det ikke bare var snakk om en regnearkfeil som hadde oppstått i det tidligere beslutningsgrunnlaget. Det er dobbelttelling av verdiskapingseffekter, det er ingen nåverdiberegning, det er manglende diskontering. Ingen kostnader for CO2-utslipp er tatt med, ingen kostnader til opprydding er tatt med, og det er misvisende opplysninger i konsekvensutredningens sammendrag. Det er de fem–seks feilene som ligger i dette.

Når det gjelder Goliat, vil jeg bare minne om at statsråden først kom med ett årstall, om at det ville være lønnsomt fra 2019, så kom et annet årstall senere, 2022, og så kom et tredje årstall, 2024. Man valgte da å være budbringer for industrien i stedet for å kontakte Oljedirektoratet, som sitter på disse tallene, og spørre om dette.

Til sist, tilbake til elektrifiseringen, som både representanten Storehaug og representanten Haltbrekken har tatt opp: Det vi ønsket å få klarhet i gjennom vårt spørsmål, var om statsråden kunne gi en garanti for at gassturbinene på Edvard Grieg vil stenges ned i tide, i tråd med Stortingets enstemmige vedtak fra 18. juni 2015. Da vi spurte om den garantien, valgte statsråden å sitere fra sitt svar til Stortinget i 2011, hvor det står: «(…) med mindre departementet av særskilte grunner bestemmer noe annet.»

Mitt spørsmål er da: Mener statsråden at dette vilkåret fortsatt gjelder, altså at departementet kan bestemme seg for noe annet, selv etter Stortingets vedtak i 2015 om å elektrifisere hele? Enda mer direkte: Vil statsråden garantere at han vil stenge ned begge turbinene på Edvard Grieg, og er det de forutsetningene operatøren jobber etter?

Statsråd Terje Søviknes []: La meg innledningsvis få lov å understreke: Representanten Stoknes refererte til en advarsel fra de ærverdige Høyre-representantene som ble nevnt, om at man ikke måtte ende opp med å få en olje- og gassnæring som framsto som en gjøkunge. Man etablerte en politikk nettopp for å unngå det – en politikk som har stått fast, på tvers av partier og regjeringer, gjennom utviklingen av det norske olje- og gasseventyret. Så var det representanten Stoknes selv som, i slutten av sitt innlegg, beskrev at nå var olje- og gassnæringen blitt den bøllete gjøkungen som noen hadde advart mot. Det er en stor forskjell på å advare – og å legge et rammeverk som gjør at man ikke skal ende opp der – og faktisk å påstå at man har endt opp der, som representanten Stoknes gjorde.

Så til spørsmålene rundt elektrifisering av Utsirahøyden: Det er helt riktig referert til både stortingsvedtak fra 2015 og vedtak knyttet opp mot plan for utbygging og drift av Edvard Grieg noen år tidligere. Hele områdeelektrifiseringen går som planlagt og vil være en del av PUD-en for Johan Sverdrup fase 2, som skal leveres til Olje- og energidepartementet i andre halvår i år, med sikte på at vi skal ha alt på plass fra 2022.

Så er det senest i dag – for dem som har fulgt med – kommet et utspill fra Equinor om at man vil vurdere om også Sleipner, og eventuelt Gudrun-plattformen, kan få en elektrifisering via Gina Krogh, som er én av de fire plattformene som er på Utsirahøyden, og som skal elektrifiseres i 2022.

Når det gjelder Edvard Grieg spesifikt, ser operatøren på varmebehovet – hvordan det skal dekkes inn – etter at elektrifiseringen er gjennomført i 2022. Da har de sagt at de vil vente til 2020 før de legger fram sin løsning for ombygging av Edvard Grieg-plattformen.

Jeg tenker det er viktig at vi både har vedtaket fra 2012, og PUD-en, og vedtaket fra Stortinget i 2015 med oss i det arbeidet som nå gjøres for å sikre full elektrifisering av Utsirahøyden – og at man er åpen for å se om det er løsninger som dukker opp fra da vedtakene ble fattet, og fram til at dette skal realiseres, som bidrar til at man faktisk kan få enda større kutt i CO2-utslipp fra norsk sokkel ved å tenke litt annerledes og se ting i sammenheng. Det må i så fall være et gode. Jeg er i hvert fall opptatt av at vi skal få mest mulig igjen for den elektrifiseringen som nå skal skje på Utsirahøyden i form av reduserte CO2-utslipp. For er det noe som er avgjørende for norsk olje- og gassvirksomhet i fortsettelsen, så er det både «low-cost» og «low-carbon». Da må vi tenke helhetlig, og vi må tenke fornuftig, men så langt jobber jeg etter de vedtak Stortinget har fattet, om at begge gassturbinene på Edvard Grieg-feltet skal stenges ned.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 16.

Presidenten vil føreslå at sakene nr. 17–33 vert behandla under eitt. – Det er vedteke.